Til og om Kåre Lunden ved 80-års-jubiléet Da jeg som hovedfagsstudent ved Universitetet i Oslo tidlig på 1970-tallet lærte Kåre Lunden å kjenne, var det første bildet jeg dannet meg av ham, preget av en oppfatning av ham som agrarhistoriker, som en grundig forsker innenfor den kvantitativt og strukturelt innrettede agrarhistoriske forskningstradisjonen som var etablert i mellomkrigstida og gjennom etterkrigstida, med utøvere som Asgaut Steinnes (grunnleggende analyser av prisforhold, verdirelasjoner, og landskyldforhold) og Andreas Holmsen (retrospektiv metode for kartlegging av omfanget av høymiddelalderbosetningen). Med sin bunnsolide skolering i statistikk, videreførte Lunden ikke bare grunnleggende nye, mer systematiske og mer statistisk funderte studier av pris- og verdiforhold (som for eksempel i boka Korn og kaup, trykt i 1978). Han deltok også svært aktivt i metodediskusjoner i samband med igangsettingen av Det nordiske ødegårdsprosjekt, og lanserte der resonnementer omkring representativitet i tilknytning til utvalget av undersøkelsesområder og sannsynlighets-betraktninger i tilknytning til slutninger om bosetningsomfanget som knapt noen andre av dem som var knyttet til prosjektet. Det var høyst lærerikt å følge den metodediskusjonen som utfoldet seg. Gjennom deltakelse på seminarer og i undervisningssituasjon med Kåre Lunden ble imidlertid bildet av hans profil snart utvidet. Jeg ble etter hvert konfrontert med et bredt, tverrvitenskapelig fundert perspektiv, som Lundens tilnærming til historiske forskningstema og prosesser var preget av. Slik jeg nå ser det, spilte Lunden en avgjørende rolle for utviklingen av historiefaget fra 1970- og 1980-tallet og fremover, ved å introdusere samfunnsvitenskapelige tenkemåter, tilnærminger og begrepsapparat (i første rekke inspirert av sosiologi, kultur- og sosialantropologi) til studiet av fenomén og prosesser i fortida. Dette skjedde gjennom en kritisk vurdering og fremstilling av hva disse innfallsvinklene og valget av begrepsapparat kunne bibringe av nye erkjennelser og synsmåter, og av alternative resultater. Det dreide seg om en svært mangfoldig, men likevel systematisk drøfting av hva samfunnsfagene og historieforskningen hadde å tilføye til hverandre både med utgangspunkt i konkrete, aktuelle forskningsoppgaver og historiske problemfelt, og gjennom mer generelt formulerte debatt-innlegg, i forhold til tidsaktuelle problemstillinger. Her florerte referanser på den mest selvfølgelige måte til samfunnsvitenskapelige klassikere som Max Weber, A.R. Radcliffe-Brown, E.E. Evans-Pritchard og C. Wright Mills. Med bakgrunn i sin landbruksvitenskapelige utdanning fra Ås, fremstod Lunden også som interessert i økologiske og natur-/miljø-messige faktorer, og samspillet mellom utforming og endringer av samfunnet 1
i fortida, og slike faktorer til dels ut fra en system -inspirert tankegang. Samtidig yndet han å fremstå som jordnær. Det vakte en viss oppmerksomhet, når han til illustrasjon av teoretiske synspunkter om arbeidsmengde og produksjonskapasitet under forskjellige jordbrukssystem rapporterte om sine direkte observasjoner fra yngre år, om hvorledes vestlandsbøndene tedde seg, i landhandelen og med skriving av innlegg til lokalavisa på loftet om kvelden. Skal jeg på et høyst personlig, og sikkert ikke generelt representativt grunnlag vise til to arbeider som ga meg vesentlige inntrykk på denne tida, vil jeg trekke fram boka Økonomi og samfunn fra 1972, der Lunden presenterte en del av synspunktene til kulturantropologen Karl Polanyi og anvendte dem på ulike typer samspill i norsk middelalder, og innlegget med den noe iøynefallende og sære tittelen Intellektuell innavlsdepresjon og heterosiseffekt: historie og sosialantropologi, som ble fremført i 1973 på det såkalte vinterseminaret, en felles sammenkomst for hovedfagsstudenter ved alle universiteter. Temaet for dette innlegget var nettopp den gjensidige utvekslingen som de to fagene kunne ha nytte av, og ikke minst behovet for, og nytten av komparasjon mellom ulike samfunnstyper. Kåre Lunden har imidlertid også vært svært opptatt av, og bevisst på historiefagets samfunnsmessige relevans, rolle og funksjon i egen samtid, gjennom den formidling av ulike bilder av fortida som skjer både gjennom samfunnsdebatten generelt, og som undervisningsfag, i skolen og på universitetene. Ikke minst påpekte han tidlig hvordan perspektivet og de uutalte målsettingene hadde endret seg, under inntrykk av den varierende statusen som den store, nasjonale fortellingen hadde fått, under endrede samfunnsforhold. Men seinere, på 1990-tallet, bidro han også med et nyttig korrektiv til dem som kanskje på litt for lettvint anti-essensialistisk grunnlag ville nedtone det nasjonales betydning. Lunden har dermed kommet til å bidra mye til utviklingen av det en kan kalle historisk fagteori med dobbelt utgangspunkt: både ut fra de utfordringer som de aktuelle forskningsoppgavene og historisk formulerte problemene stilte, og med grunnlag i den dagsaktuelle samfunnsdebatten om samfunnsvitenskapenes og historiefagets videre rolle, ut fra mer generelle forutsetninger. I utallige innlegg både i fagtidsskrifter og i dagspressen har han levert bidrag som har omfattet både refleksjon omkring tilnærmingsmåter, klargjøring av forskernes egne utgangspunkt, ståsted og forutsetninger, og forhold til ulike typer kildemateriale. Bl.a. gjennom vektleggingen av at forskerne ikke kommer til 2
problemstillingene og kildematerialet forutsetningsløse, og utelukkende tar inn over seg trekk som kan utleses av kildematerialet, ga Lunden velfunderte historiefaglige bidrag til den kritiske, anti-positivistiske vendingen på 1970- og 1980-tallet. Og det skjedde ut fra et ståsted som var preget av den aktive historieforskeren, og ikke bare formulert ut fra generelle filosofiske og vitenskapsteoretiske posisjoner. Ikke minst kom dette til uttrykk i den nærmest klassiske debatten med Knut Helle som rundt 1970 utspant seg i tidsskriftet Heimens spalter om aktuell status innenfor norsk middelalderforskning. Dette leder hen til et annet aspekt, som Lunden selv har omtalt og nærmest dyrket i flere essay; nemlig tanker omkring den såkalte kjetter -rollen en rolle som han gjerne påtar seg. Lunden ynder å stille spørsmål ved etablerte sannheter, både med henblikk på utsagn og posisjoner i den generell samfunnsdebatten, og ved det som etter hans mening fremstår som udiskuterte forutsetninger og utgangspunkt hos fag-kolleger. Selv har han bidratt med en lang rekke kritiske innlegg overfor kollegers faglige oppsummeringer og konklusjoner, som ut fra Lundens synsmåte ikke var tilstrekkelig reflekterte, eller tok inn over seg mulige kritiske innvendinger med grunnlag i tilstøtende vitenskaper, eller som jeg har nevnt særskilte metodiske forutsetninger (f.eks. statistikk). Han er kjent som en meget skarp debattant som til tider lever opp til maksimen om at sterkest står den, som står alene. Undertiden kan det virke som om han ikke ser noe poeng i å bygge allianser, men han leverer alltid solide, faglige begrunnelser for sine standpunkt både i fagdebatten og for å ta stilling i den aktuelle samfunnsdebatten, og fortsetter stadig med det. Som et typisk eksempel kan nevnes nest siste gang jeg traff ham, i inngangspartiet til det nåværende Nasjonalbiblioteket i Oslo (tidligere UB) for to år siden. Da var han på vei inn på lesesalen for å skrive en kronikk til Klassekampen om den relevansen som økonomisk teori utviklet med henblikk på prosessene på 1500-tallet hadde, for å forstå den aktuelle finanskrisen som utspilte seg høsten 2008. Et annet moment som bare blir mer og mer aktuelt, sett i lys av den omstruktureringen som har skjedd med universitetsutdanningen de seinere år, er hans tidligere analyser av universitetslæreres dobbeltrolle, som kjetter og prest (som nemlig er satt til å formidle en corpus av etablert kunnskap). Hvilken inspirasjonskilde Kåre Lunden gjennom sitt virke og forfatterskap har vært overfor kolleger innenfor historiefaget, kommer kanskje klarest til syne i det festskriftet som ble utgitt til hans 70-års-dag ( Holmgang Om førmoderne samfunn, 2000) og det seminaret som dannet grunnlaget for bidragene i festskriftet. Bredden i bidragene synliggjør hvor mange 3
samtidige og yngre forskere som han har dratt nytte av hans synspunkter, både ved å videreføre noen av dem, og ved å gi seg i kast i en diskusjon med dem. Skal jeg til slutt forsøke å oppsummere på hvilken måte Lunden særlig har virket som inspirasjonskilde for meg, vil jeg peke på følgende: For det første gjennom det incitamentet jeg mottok, til å orientere meg i retning av forskjellige samfunnsvitenskapelige tilnærmingsmåter og undersøkelser innenfor fag som sosiologi, sosialantropologi, etnografi og derigjennom finne tilnærnings- og betraktningsmåter som kunne danne grunnlag for å skjære til forskningsobjektet og utforme problemstillingene på en måte som kunne bidra til ny(e) innsikt(er). Dernest, og kanskje i første rekke ved inspirasjon til å fokusere på relasjoner og relasjonell tenkning på flere nivåer: Både når det gjelder krav til refleksjon over eget forskningsmessig ståsted, og bevissthet omkring definering av de ulike forskningsoppgavene, og forholdet til hvilket kildemateriale man trekker inn, og på hvilken måte. Men også ved inspirasjon til å rette fokus mot aktuelle relasjoner som de deltakende historiske aktørene inngår i og danner, innenfor de historiske prosessene som studeres. Dette siste har, mener jeg, vært til stor nytte når jeg har arbeidet med slektskaps betydning innenfor tidligere samfunnsformer, og ikke minst av betydning når det gjelder studier av relasjonene mellom folkeslagene på Nordkalotten i eldre tid, og de (dynamiske) samhandlingsmønstre og institusjonelle uttrykk som disse relasjonene ga opphav til. Det slår meg hvor lite av Kåre Lundens bredt sammensatte virke, forfatterskap og universitetslærer-gjerning som jeg rekker å komme inn på, innenfor rammene av en slik hilsen. For eksempel får jeg ikke mulighet til å komme inn på de svært interessante bindene han har skrevet i oversiktsverk som Cappelens Norgeshistorie på 1970-tallet, og Aschehougs verdenshistorie på 1980-tallet. Plassen tillater heller ikke at jeg berører hans deltakelse i den fag-komitéen som på tidlig 1970-tall planla oppbyggingen av historiefaget ved det da nyopprettede Universitetet i Tromsø, et planleggingsarbeid som faktisk altså tilrettela strukturene for min arbeidsplass. Isteden vil jeg gratulere ham hjerteligst med jubiléet! Lars Ivar Hansen 4
5