Sammen om kunnskap Nytt system for dokumentasjon av formidling Innstilling fra UHRs Formidlingsutvalg til UFD Versjon: 30.06 2005 Forord Denne rapporten er utarbeidet av Formidlingsutvalget nedsatt av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet. Oppgaven har vært å foreta en hensiktsmessig avgrensning av formidlingsbegrepet og foreslå relevante indikatorer som kan fange opp sentrale deler av formidlingsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. Siden 2002 har Norge hatt et finansieringssystem som er delvis resultatbasert. Utdanning gir uttelling basert på avlagte studiepoeng, og forskning vil fra 2006 gi uttelling basert på antall vitenskapelige publikasjoner, antall doktorgradskandidater og i hvilken grad institusjonen har klart å konkurrere seg til forskningsmidler fra Norges forskningsråd og EU. Nå står universiteter og høyskolers tredje oppgave, formidling, for tur. Sektoren har vist et stort engasjement underveis i prosjektet for å få på plass et system som løfter fram og anerkjenner formidlingsaktiviteten som skjer ved landets institusjoner. Begrepet formidling blir i dag brukt og forstått på mange ulike måter. Utvalget brukte derfor tid på å etablere en forståelse av hva de høyere utdanningsinstitusjonenes formidlingsoppgave er, og på hvordan formidling kan avgrenses mot bl.a. utdanning og forskning. Videre har gruppen hatt som fokus å lage en indikatormodell som ikke krever nye, store og tungrodde byråkratiske registrerings- og kvalitetssikringssystem, og har bl.a. bygget på en del som allerede er gjort i forbindelse med forskningsdokumentasjonsprosjektet (Vekt på forskning nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering). Utvalget har imidlertid ikke som sitt mandat å utvikle et ferdig teknisk system; dette vil bli et ledd i en eventuelt senere fase av prosjektet. Det ligger ikke i prosjektets mandat å lage indikatorer for all formidling, men for sentrale deler. Utvalget har derfor hatt som mål å sette sammen et sett av få, gode og målbare indikatorer som skal være representative for en samlet sektor. Indikatorene skal gi grunnlag for fordeling til institusjonene over statsbudsjettet. Hvordan midlene nyttes videre er et internt lederansvar på den enkelte institusjon. Det har vært viktig for utvalget at det vitenskapelige personalet skal føle at formidling teller. Det foreslåtte indikatorsettet dekker derfor svært mye.
Med sine ni måneder til rådighet har det vært knapt med tid. Utvalget har hatt nytte av tilbakemeldingene fra to uformelle høringer i sektoren, som på tross av korte frister, fikk god respons. Utvalgsleder har underveis i prosjektet informert mange interesserte grupper i sektoren. UHR opprettet høsten 2004 en hjemmeside som er blitt oppdatert jevnlig med møtereferat, notater og nyttige linker om temaet formidling. Med rapporten Sammen om kunnskap ønsker utvalget å legge vekt på det interaktive aspektet ved formidling og betydningen av at vi sammen tar et løft for å inspirere til mer formidling av godt forsknings- og utviklingsarbeid. Sannsynligvis er dette starten på et lengre prosjekt med flere faser. Utvalget vil for sin del understreke nødvendigheten av å foreta simuleringer i et tett samarbeid med sektoren før en beslutter å ta indikatorsettet i bruk. Bredden i formidlingsaktivitetene innenfor sektoren gjør det vanskelig å forutse hvordan det valgte indikatorsettet slår ut. Det vil også være et spørsmål om vekting av de ulike indikatorene. Simuleringene er nødvendige for å sikre at vi får et godt system for alle institusjonstyper. Samtidig må det arbeides med å etablere registrerings- og kvalitetssikringssystemer som sammen med simuleringene vil bidra til å forebygge mulige perverteringer. UHR sender en takk til de mange som har bidratt til at vi nå har et forslag til en indikatormodell for formidling. Kirsti Koch Christensen (Sign.) styreleder Innhold 1 Innledning 1.1 Prosjektet 1.2 Oppdraget 1.3 Organisering 1.4 Sammendrag og anbefalinger 2 Ny registrering av formidling 3 Definisjon og avgrensning av formidling 3.1 Avgrensning mot utdanning
3.2 Avgrensning mot forsknings- og utviklingsarbeid 3.3 Avgrensning mot kunstnerisk utviklingsarbeid 3.4 Fokus på allmennrettet og brukerrettet formidling 3.5 Allmennrettet formidling 3.5.1 Universitetsmuseene 3.5.2 Bibliotekene 3.6 Brukerrettet formidling 3.6.1 Innovasjon og utviklingsarbeid 3.7 Oppsummering 4 Problemer med dokumentasjon og måling 5 Indikatorer for formidling 5.1 Omsetning: Salg av tjenester og lokale publikasjoner 5.1.1 Midler fra Norges forskningsråd og EU 5.1.2 Etter- og videreutdanning 5.1.3 Randsoneinstitusjoner 5.1.4 Videre utredning 5.2 Formidling på nett 5.3 Publikasjoner 5.3.1 Bøker, læremidler og faglige ressurser 5.3.2 Artikler i fagtidsskrift 5.3.3 Aviskronikker og innsiktsartikler 5.5 Direkte formidling til allmennheten 5.6 Vekting 5.6.1 Forslag til vekting innenfor den enkelte indikator 5.7 Oppsummering av flertallsforslaget 6 Verktøy 6.1 Regnskapssystem 6.2 Autoritetsregistre 6.3 Skjema 6.4 Rapportering til Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) 7 Behovet for simulering Vedlegg: Dissens 1 Innledning
1.1 Prosjektet Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) ga i brev av 29. september 2004 Universitetsog høgskolerådet i oppdrag å foreta en hensiktsmessig avgrensning av formidlingsbegrepet og foreslå relevante indikatorer for å fange opp sentrale deler av formidlingsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. Å sette tall på formidling til bruk i en nasjonal fordelingsmodell representerer nybrottsarbeid i Norge, og kanskje også ellers i verden. Formidlingsutvalget ble oppnevnt 30. september 2004, med rektor Torunn Klemp, Høgskolen i Sør-Trøndelag, som leder. UFD annonserte i St.prp.nr.1 (2003-04), s. 115, et ønske om å få en egen komponent for belønning av formidling i finansieringen av universiteter og høgskoler: Departementet arbeider med å utvikle vidare den resultatbaserte delen av forskingskomponenten i finansieringssystemet for universitet og høgskolar. Denne bør i sterkare grad reindyrke den resultatorienterte profilen. For å ta omsyn til det formidlingsansvaret som òg er gjeve i universitets- og høgskolelova, vil departementet òg vurdere å utvikle ein eigen komponent for premiering av formidlingsresultat. Til saman vil dette gje eit finansieringssystem som gir ein kobling mellom budsjettutteljing og resultat for alle dei tre hovudformåla forsking, undervisning og formidling. Ønsket om å få en egen formidlingskomponent henger altså sammen med utvikling av resultatbasert finansiering (RBF) av høyere utdanning. I dag består undervisningsmodulen i budsjettmodellen av avlagte studiepoeng og forskningsmodulen vil bestå av vitenskapelig publikasjon i tillegg til EU-midler, midler fra Norges forskningsråd og antall doktorgradskandidater. Hensikten med å få inn en formidlingsmodul i finansieringsmodellen er å stimulere til økt formidling og bedre synliggjøre den formidlingsaktivitet som finner sted ved landets universiteter og høyskoler. Siktemålet med prosjektet har vært å: foreslå en avgrensning av hvilke oppgaver (eller hvilken virksomhet) ved statlige og private universiteter og høyskoler som skal dekkes av formidlingsbegrepet foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene, herunder bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv. Oppdraget omfatter ikke utarbeiding av selve finansieringsmodellen som knytter resultatfinansiering til dokumentasjon av formidling. Finansieringsmodellen og den endelige vektingen av de ulike elementene som går inn i indikatormodellen er departementets ansvar. Lov om universiteter og høyskoler setter rammen for institusjonenes formidlingsoppgaver: 1-1 Lovens formål: Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler ( )
c) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv. 1-3 Institusjonenes virksomhet: Universiteter og høyskoler skal arbeide for å fremme lovens formål ved å: ( ) d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. e) bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. f) legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten. ( ) 1.2 Oppdraget Utvalget har hatt følgende mandat: 1. Formidlingsutvalget skal på oppdrag fra UFD foreslå en avgrensning av hvilke oppgaver (eller hvilken virksomhet) ved statlige og private universiteter og høyskoler som skal dekkes av formidlingsbegrepet. 2. Utvalget skal videre på oppdrag fra UFD foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene, herunder bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv. 3. For de foreslåtte indikatorer gjelder at de må være målbare og at data er etterprøvbare. Data må være tilgjengelig eller relativt enkelt kunne framskaffes. Data skal rapporteres fra universiteter og høyskoler, og indikatorene må kunne fungere som grunnlag for fordeling av midler mellom universiteter og høyskoler. 4. Utvalget skal vurdere nødvendige rutiner for registrering, rapportering og sikring av datakvalitet. 5. Utvalget skal holde seg oppdatert om pågående relevant arbeid bl.a. innenfor forskningsdokumentasjon og virksomheten ved universitetsmuseene. Utvalget oppfatter at mandatet gir følgende tydelige føringer for avgrensning: Avgrensningen/definisjonen må fungere for både private og offentlige institusjoner. Avgrensningen/definisjonen må fungere både for universiteter og høyskoler. Sentrale deler av formidlingsvirksomheten må falle innenfor. Bidrag til innovasjon og utviklingsarbeid må falle innenfor. Utvalget har tolket mandatet dit hen at utvalget skal finne indikatorer som er representative, men ikke sørge for en presis måling av all formidling. Videre at utvalget skal gjøre et utredningsarbeid og ikke få på plass et ferdig system. I tillegg til mandatet lå det følgende føring i oversendelsesbrevet fra departementet: Departementet legger til grunn at kunstnerisk utviklingsarbeid og tilhørende formidlingsaktivitet holdes utenfor arbeidet. (For utvalgets kommentarer til dette, se kapittel 3 om definisjon og avgrensning av formidling.)
Forskningsmeldingen Vilje til forskning (St.meld.nr.20, 2004-2005) kom sent i utvalgets arbeid, 18.mars, men inneholder flere relevante punkter for utvalget (s.153 i meldingen): Arbeidet med å utvikle og fastsette indikatorer for formidling er krevende og favner et bredt spekter av aktiviteter. Mangel på resultatbasert komponent for formidling kan ha vært med på å skape uheldige effekter for den interne prioriteringen av slike oppgaver. Formidlingskomponenten skal bl.a. sikre at de statlige høyskolene stimuleres til å prioritere den tradisjonelle kjernevirksomheten ved høyskolene. Formidlingskomponenten skal gi incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål overfor regionalt arbeids- og næringsliv, samt gi incentiver til nært samarbeid med praksisfeltene i yrkesutdanningene. Formidlingskomponenten skal bidra til at mangfoldet i UH-sektoren opprettholdes. Departementet vil også vurdere om det er mulig å utvikle gode indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid. 1.3 Organisering Arbeidet har vært forankret i UHR som har oppnevnt medlemmer til utvalget, der både faglig og administrativ institusjonsledelse har vært representert. UFD oppnevnte egen observatør. Formidlingsutvalget har hatt følgende medlemmer: Medlemmer: Rektor Torunn Klemp, Høgskolen i Sør-Trøndelag (leder) Avdelingsdirektør Else Bottengård, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø Rektor/professor Karl Otto Ellefsen, Arkitekthøgskolen i Oslo Informasjonssjef Asle Haukaas, Norges Handelshøyskole Professor Helge Kvanvig, Universitetet i Oslo Høgskoledirektør Nils Mæhle, Høgskolen i Bergen Hovedbibliotekar Eva Reiten Sæta, Høgskolen i Hedmark Formidlingsdirektør Torny Aarbakke, Universitetet i Bergen Stabsdirektør Jan Olav Aasbø, Universitetet for miljø- og biovitenskap Førstekonsulent Sigrid Dahl Grønnevet (observatør fra Utdannings- og forskningsdepartementet) UHRs sekretariat ved rådgiver Rachel Glasser har vært sekretær for utvalget. Utvalget har hatt syv ordinære møter. Utvalget hadde i sin første fase mange innlegg fra tilsatte i sektoren for å belyse ulike sider ved mandatet. Blant annet har utvalget brukt en del tid på å skaffe seg god informasjon om TTOenes virksomhet (Technology Transfer Office) og belønningsmekanismer for innovasjon. Det har også vært satt ned ad-hoc grupper for å se nærmere på indikatorer for innovasjon og nyskaping og for allmennrettet og brukerrettet
formidling. Den førstnevnte arbeidsgruppen leverte notatet: Resultattyper innen og mulige indikatorer for arbeid med innovasjon og utviklingsarbeid i universiteter og høgskoler, som ble tatt med i den videre diskusjonen i utvalget. Gruppen bestod av dekan Ole-Gunnar Søgnen, Høgskolen i Bergen, førsteamanuensis Erik Mønness, Høgskolen i Hedmark og seniorforsker Stig Erik Jakobsen, SNF ved Norges Handelshøyskole. Arbeidsgruppen hadde to møter, og det siste ble holdt ved NIFU STEP der sentrale fagpersoner innen innovasjon deltok på deler av møtet. De to siste gruppene bestod av medlemmer av utvalget. Gruppene leide inn sekretærhjelp fra henholdsvis ansvarlig redaktør i Apollon, Johannes Waage Løvhaug, Universitetet i Oslo, og forsker Gunnar Sivertsen, NIFU STEP. I tillegg har utvalget engasjert Gunnar Sivertsen for konsulentarbeid. Utvalget har prioritert informasjonsarbeid i forbindelse med prosjektet. I prosjektperioden har UHR hatt en nettside for Formidlingsutvalget med oppdatert informasjon om prosjektet, blant annet utfyllende referat fra de ordinære møtene. Leder av utvalget har holdt en rekke foredrag om emnet i ulike sammenhenger hvor dette har vært etterspurt, blant annet i to av de nasjonale rådene. Det har også vært holdt foredrag for det nasjonale informatørmøtet for sektoren. På grunn av den begrensede tidsrammen, har utvalget valgt å benytte seg av to uformelle høringsrunder; en for et avgrensningsnotat, og en for et notat om forslag til indikatormodell. Utvalget fikk mange og konstruktive tilbakemeldinger fra sektoren i begge høringene. 1.4 Sammendrag og anbefalinger En modell med fem indikatorer Når det gjelder selve bruken av indikatorbegrepet, støtter utvalget seg på en oppfatning som skiller mellom en indikator og datagrunnlaget for en indikator. Man kan definere og avgrense et mer eller mindre mangfoldig datagrunnlag som systematiseres og deretter gir grunnlag for en eller flere indikatorer. Publikasjoner er et eksempel på en indikator som har innsamlet statistikk over bidrag i ulike formidlingskanaler som bøker, læremidler, fagtidsskrift etc. som datagrunnlag. Utvalgets flertall har utarbeidet en modell med fem indikatorer for formidling: [1] 1. Omsetning : Salg av tjenester og lokale publikasjoner 2. Formidling på nett 3. Publikasjoner bøker, læremidler og faglige ressurser artikler i fagtidsskrift aviskronikker og innsiktsartikler 4. Foredrag på brukerrettede fagkonferanser 5. Direkte formidling til allmennheten publikumsarrangementer bidrag i massemedia
Dokumentasjonen for den økonomiske indikatoren (1) vil være data fra institusjonenes regnskapssystem. Denne indikatoren: er nøytral overfor formidlingsform og kan dekke et stort mangfold uten at dette behøver å dokumenteres vektlegger etterspørsel hos brukere og bidrar til avgrensning overfor forsknings- og undervisningsaktiviteter Begrensningen ved den økonomiske indikatoren er at den ikke stimulerer til bredest mulig offentliggjøring av formidlingen, og at formidling som ikke gir inntekter til institusjonen faller utenfor. De fire resultatindikatorene (2-5) skal oppveie disse begrensningene ved å stimulere til formidlingsaktivitet som oppfyller institusjonenes generelle samfunnsoppgaver. Indikator 2, 3 og 5 legger særlig vekt på formidling ut til bredest mulig publikum. Utvalgets flertall ønsker å stimulere kanaler som når mange, og kanaler som er framtidsrettet (som for eksempel nettsider). Modellen vil i følge utvalgets flertall ha følgende fordeler: et klart fokus på brukerbehov, faktisk anvendelse og bred offentliggjøring en avgrensning mot aktiviteter innenfor forsknings- og utviklingsarbeid og undervisning som ikke skal inngå i indikatoren åpenhet overfor mangfoldet av formidlingsformer en begrensning av antallet resultatkategorier som formidlingen skal måles i, og dermed også forenkling av arbeidet med kvalitetssikring av dokumentasjonen. Utvalgets flertall mener at det ikke vil være et problem hvis en og samme formidlingsaktivitet fanges opp av to eller flere av indikatorene. Et eksempel kan være at et utredningsoppdrag med inntekter til institusjonen ikke bare resulterer i rapport til oppdragsgiver, men også i foredrag på en fagkonferanse, en artikkel i et fagtidsskrift og et intervju i dagspressen. Hver formidlingsaktivitet har en egen verdi. Siden Formidlingsutvalget startet sitt arbeid, har ett moment gått igjen på samtlige møter: Vi må få et enkelt system med få indikatorer. Registreringen og kvalitetssikringen av datagrunnlaget for indikatorene må ikke kreve avanserte, kostnadskrevende og byråkratiske modeller. Utbredelse og profesjonalitet i formidlingen har vært andre viktige kriterier. Utvalgets flertall har derfor laget en modell som i stor grad bygger på det som tidligere er gjort med autoritetsregistre i prosjektet for vitenskapelig dokumentasjon, så vel som forslag til videreutvikling/tilpasning av dagens dokumentasjonssystem. Forskningsmeldingen Vilje til forskning (St.meld.nr.20, 2004-2005, s. 13) foreslår at alle statlig finansierte forskningsinstitusjoner skal utvikle formidlings- og informasjonsstrategier fra år 2006. Utvalgets flertall ønsker å understreke at med gjennomarbeidede strategier på plass, vil det bli enklere for institusjonene å skaffe gode, reviderbare tall for formidling.
Med forslaget fra utvalgets flertall vil det være få formidlingsaktiviteter som faller utenfor. Men det er mange aspekter ved formidling som ikke fanges opp. Dette gjelder særlig de prosessuelle aktivitetene siden den valgte indikatormodellen er resultatorientert. Indikatormodellen vil for eksempel ikke fange opp kompetanseheving innen formidling i et forskningsmiljø, eller synergieffekter og økt kompetanse i samarbeid mellom forskere og medier eller allmennheten. Det gjelder også den typen utviklingsarbeid og formidling av kompetanse som skjer i forbindelse med studentoppgaver, studentpraksis og lignende virksomhet i tilknytning til undervisningen. Utvalgets flertall vil understreke at formidlingsindikatorene skal gå inn i departementets budsjettmodell og gi grunnlag for fordeling av midler på institusjonsnivå. Det vil deretter være et lederansvar ved den enkelte institusjon hvordan midlene fordeles, og om man eventuelt ønsker å støtte opp om strategiske målsetninger ut over det finansieringssystemet stimulerer til. Utvalgets medlem fra universitetsmuseene har kommet med en dissens. Dette medlemmet ønsker seg én indikator for formidling: en omsetningsindikator som favner formidling som gir inntekter til institusjonen. Dissensen følger som vedlegg til innstillingen. 2 Ny registrering av formidling Det svenske søsterorganet til Norges forskningsråd, Vetenskapsrådet, ga i november 2003 ut et policydokument med tittelen Forskningskommunikation för demokrati og tilväxt. I innledningen til dokumentet henvises det til universiteters og høgskolers oppdrag når det gjelder samarbeid med det omkringliggende samfunnet og hvordan tydeliggjøringen av dette oppdraget har gitt begrepet forskningsinformasjon både bredere og dypere betydning. Videre utdyper dokumentet hvordan god kommunikasjon om forskningen kan: gi økt tiltro til universitetene og høgskolenes virksomhet, føre til økt legitimitet for forskningen og forskerne trygge rekrutteringen til forskningen gi bedre forskning trygge finansieringen av forskningen Samarbeidsforpliktelsene overfor lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv er blitt tydeligere i ny lov også i Norge. Både allmennrettet og brukerrettet forskningskommunikasjon vil kunne ha denne typen effekter som det pekes på fra vetenskapsrådet. Vi har gode forutsetninger i Norge for å satse mer på formidling av forsknings- og [2] utviklingsarbeid: Her er stor interesse for forskningsnyheter, tillit til forskerne i allmennheten, økt utdanningsnivå, åpenhet i den offentlig finansierte forskningen og en vilje
til dialog i forskersamfunnet. Utvalget ønsker et system som sikrer at FoU-formidling blir en prioritert oppgave i tiden som kommer. Det er oppstått en ny situasjon ved at det blir innført en produktivitetsbasert budsjettmodell for utdanning og forskning. Svært mange aktiviteter faller utenfor denne budsjettmodellen, og det er derfor stor fare for at formidling vil bli nedprioritert uten liknende budsjettmessige tiltak. Det er viktig å gi et signal om at FoU-formidling er en sentral aktivitet ved våre institusjoner. [3] Formidling bør bli en normal del av det vitenskapelige personalets arbeidsfelt. Formidling er en naturlig del av FoU-prosessen, og uten formidling vil FoU-prosessen bli avbrutt på et uheldig og unaturlig stadium. Utvalget ser på formidling som et eget dynamisk felt, og advarer mot en misforståelse om formidling som en restkategori som skal omfatte det som faller utenfor forskningskomponenten. Det er ikke forskning som ikke når opp til betegnelsen vitenskapelig som skal premieres, men formidling av godt FoU-arbeid til brukere og allmennheten. Responsen utvalget har fått på sine uformelle høringsrunder, og ved andre anledninger, tyder på at mange i sektoren er bekymret for hva som skjer med det som ikke kan telles. Indikatorer som skal brukes som grunnlag for en resultatbasert tildelingskategori i finansieringssystemet, vil aldri kunne dekke alle sider ved institusjonenes virksomhet. Erfaringsmessig kan også incentivsystemer føre til tilpasninger både på det institusjonelle og det individuelle nivået. Faren er dermed til stede for at det som holdes utenfor de foreslåtte indikatorene, blir nedprioritert. Utvalget peker på den generelle faren for målforskyving som ligger i at vi klassifiserer FoU og tilhørende formidling med tanke på belønning. Klassifiseringen i ulike forskningskategorier og formidlingsgenre vil i seg selv etter hvert kunne være med på å bestemme hva slags forskning og faglige fokus som skal få legitimitet og betydning. Krav om etterprøvbarhet og mulighet for måling vil for eksempel føre til at FoU som dreier seg om etterprøvbarhet og målbarhet blir prioritert. FoU og formidling som retter seg mot andre, gjerne lite målbare aspekter ved profesjonsvirksomhet, vil ikke være attraktivt fordi dette arbeidet ikke kan rapporteres på en slik måte at det gir uttelling. Formidlingsutvalget mener at departementet bør være på vakt i forhold til slike effekter. For øvrig vil det være en lederoppgave ved den enkelte institusjon å etablere incentivsystemer internt for å motvirke eventuelle uheldige effekter det statlige incentivsystemet vil kunne få. Utvalget har valgt ikke å gå i dybden på denne diskusjonen, men konsentrert seg om sitt mandat: Å foreslå indikatorer som fanger opp sentrale deler av formidlingsvirksomheten ved institusjonene. Foruten å stimulere til mer formidling, er det sannsynlig at departementet med sitt ønske om en formidlingsindikator ønsker å skape bedre balanse i finansieringsmodellen. Med innføringen av vitenskapelig publikasjon som den sentrale indikatoren for forsknings- og utviklingsarbeid, ser den nåværende finansieringsmodellen ut til å favorisere universitetene og de vitenskapelige høyskolene. I forskningsmeldingen, Vilje til forskning er det lagt stor vekt på
at høyskolenes regionale virksomhet må telle med i den nye modellen: I et system med en felles forskningskomponent for alle institusjonene, skal formidlingskomponenten blant annet sikre at de statlige høyskolene stimuleres til å prioritere den tradisjonelle kjernevirksomheten ved høyskolene. Formidlingskomponenten skal derfor gi incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål overfor regionalt arbeids- og næringsliv, samt gi incentiver til nært samarbeid med praksisfeltene i yrkesutdanningene. Dette vil bidra til at mangfoldet i universitets- og høyskolesektoren opprettholdes. (s. 153). Det er også en utbredt frykt i sektoren for at mer dokumentasjonsarbeid, kontroll og evalueringer skal binde opp verdifull administrativ og faglig kompetanse som helst skulle vært brukt til FoU og undervisning og ikke til drift. Flertallets forslag bygger i stor grad på det som allerede er gjort i Forskningsdokumentasjonsprosjektet og vitenskapelig publisering, og foreslår at de eksisterende dokumentasjonssystemene Frida og BIBSYS s ForskDok videreutvikles for å tilpasses dagens finansieringssystem. Utvalget mener at det bør legges til rette for ett dokumentasjonssystem tilpasset hele sektoren. Dette vil både minske byråkratiet og gjøre kvalitetssikringen bedre. Tallene fra formidling skal inn i en fordelingsmodell og må være reviderbare: Dette fordrer visse kvalitetssikringskrav. Utvalgets flertall mener den foreslåtte modellen på en god måte ivaretar disse kravene uten at byråkratiet tar overhånd. Utvalgets flertall understreker betydningen av å gjennomføre simuleringer for å sikre at valget av indikatorer ikke fører til utilsiktede forskyvninger mellom institusjonene. 3 Definisjon og avgrensning av formidling Utvalgets flertall vil i dette kapittelet klargjøre hvordan man har valgt å avgrense og definere begrepet formidling. Ny lov om universiteter og høyskoler er sanksjonert ved kronprinsregentens resolusjon 1. april 2005 med ikrafttredelsesdato 1. august 2005. Lovens formuleringer i 1-1, 1-3 og 1-4 setter som nevnt i kapittel 1, rammer for institusjonenes formidlingsoppgaver. Loven gir institusjonene et generelt pålegg om å drive formidling av forsknings- og utviklingsbasert kunnskap. I tillegg omtales målsettinger og målgrupper for formidlingsarbeidet. Universiteter og høyskoler skal formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for, og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kultur og næringsliv ( 1-1, punkt c) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid ( 1-3, punkt d) bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid ( 1-3, punkt e) legge til rette for at institusjonenes ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten ( 1-3, punkt f) samarbeide med andre universiteter og høyskoler og tilsvarende institusjoner i andre
land, lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner ( 1-3, punkt h) Noen av institusjonene er tildelt et særskilt formidlingsansvar knyttet til museumsvirksomhet og vitenskapelige samlinger ( 1-4): I vår sammenheng er det særlig andre og tredje ledd som er aktuelle: (2) Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. (3) Departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder. På samme måte kan departementet gi enkelte institusjoner er særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser samt museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger for særskilte fagområder. I loven knyttes formidlingsoppgaven nært opp til forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Formidling i universitets- og høyskolesammenheng er således langt på vei synonymt med kommunikasjon av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeid. Forskningskommunikasjonsbegrepet finner vi da også igjen om den tilsvarende oppgaven i flere andre land. I Sverige brukes begrepene forskningskommunikation og forskningsinformation og i Danmark brukes begrepet forskningskommunikation. Det bør være en rimelig tolkning av lovteksten at formidling i universitets- og høgskolesektoren både kan baseres på eget og andres forsknings- og utviklingsarbeid. Utvalgets flertall er enige om at det i vår sammenheng bare er formidling fra vitenskapelig personale som skal telle, men denne kan altså være basert på resultater enten fra eget eller fra andres FoU-arbeid. På to punkt i loven er ikke sammenhengen mellom formidling og forsknings- og utviklingsarbeid eksplisitt uttrykt. Det gjelder for det første 1-3, punkt f) som omhandler ansattes og studenters deltakelse i samfunnsdebatten. Utvalgets flertall vil imidlertid også på dette punktet avgrense oppmerksomheten mot den forskningsbaserte formidlingen. Det er aktiv deltakelse i samfunnsdebatten basert på faglig kompetanse ervervet gjennom faglig arbeid i universiteter og høyskoler, det eventuelt er viktig å stimulere sett fra institusjonenes side. Leserinnlegg i aviser, bokanmeldelser, deltakelse i TV-debatter o.lign. basert på annen personlig interesse og kompetanse, faller utenfor. Det andre punktet der forbindelsen til forsknings- og utviklingsarbeid ikke er uttalt eksplisitt, er 1-3, punkt h). Men også på dette punktet må forskningsbasisen kunne forutsettes. Det er i kraft av sin faglige kompetanse universiteter og høgskoler forventes å bidra i samarbeid med
andre. Samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner beskrives ofte som den tredje oppgaven, eller som universitetenes og høyskolenes utvidete oppgave. Samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner vil både kunne omfatte utdanningsoppgaver, forsknings- og utviklingsarbeid og formidling. Uansett vil virksomheten være forskningsbasert. 3.1 Avgrensning mot utdanning Utvalget har diskutert hvordan det er rimelig å avgrense formidling fra undervisning. Som nevnt ovenfor vil samarbeidet med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner også kunne omfatte ulike utdanningsoppgaver. Tilbud om tilrettelagt grunnutdanning innenfor eget budsjettkapittel eller ulike typer av skreddersydde etter- og videreutdanningskurs vil ofte være en viktig del i slikt samarbeid. Når noen for eksempel betaler for skreddersydd etterutdanning, er det et uttrykk for positiv samhandling mellom institusjonen og regionen som bør stimuleres. Utvalget mener at det ut fra politiske mål for eksempel knyttet til kompetansereformen, kan argumenteres for å etablere et slikt nytt incitament for å stimulere denne aktiviteten ytterligere. I enkelte tilfeller vil det uansett være vanskelig å skille mellom korte etterutdanningskurs og populærvitenskapelige foredrag. Utvalget er av den oppfatning at det viktigste er å sette en klar grense mot den budsjettfinansierte utdanningsvirksomheten. Denne virksomheten stimuleres og belønnes gjennom den resultatbaserte utdanningsmodulen (RBF). 3.2 Avgrensning mot forsknings- og utviklingsarbeid UHR overleverte 12. november 2004 innstillingen Vekt på forskning Nytt system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering. Innstillingen er utarbeidet på oppdrag fra UFD som ønsket å utvikle et kvalitetsmessig bedre og mer pålitelig system for dokumentasjon av vitenskapelig publisering som grunnlag for forskningskomponenten i budsjettene til universiteter og høyskoler. Forskningsdokumentasjonsutvalgets forslag er seinere fulgt opp gjennom St.meld.nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning. Forskningsdokumentasjonsutvalget foreslår at vitenskapelige publikasjoner velges som indikator for den framtidige forskningskomponenten i finansieringssystemet. Følgende definisjon av vitenskapelig publikasjon benyttes (s.25): En vitenskapelig publikasjon defineres gjennom fire kriterier, hvorav samtlige må være oppfylt. Publikasjonen må: 1. presentere ny innsikt 2. være i en form som gjør resultatene etterprøvbare eller anvendelige i ny
forskning 3. være i et språk og ha en distribusjon som gjør den tilgjengelig for de fleste forskere som har interesse av den 4. være i en publiseringskanal (tidsskrift, serie, bokutgiver, nettsted) med rutiner for fagfellevurdering Utvalget avgrenser seg mot formidling slik (s.24): Den definisjonen som her gis av vitenskapelig publisering, er ikke ment å dekke formidling. Og sier videre: Definisjonen er ment å dekke fag, forskningsfelt og institusjoner som har vitenskapelige publikasjoner som viktigste resultatform i forskningen. Den vitenskapelige publikasjonen ses altså som en del av forsknings- og utviklingsarbeidet. Forsknings- og utviklingsarbeidet er først fullført når resultatene blir kommunisert ut i forskningssamfunnet gjennom en vitenskapelig publikasjon. Formidlingsutvalget oppfatter det dermed slik at det er riktig å avgrense utvalgets arbeid både mot selve forsknings- og utviklingsarbeidet og mot vitenskapelige publikasjoner som viktigste resultat av forskningen. Det er viktig i denne sammenhengen å peke på at det finnes forskningsbaserte publikasjoner som ikke inkluderes som vitenskapelige, ref. Gunnar Sivertsen, NIFU STEP på Formidlingsutvalgets møte 16.12.04: Med forskere som primær målgruppe: Ikke-vitenskapelige publikasjonsformer, for eksempel debattinnlegg i vitenskapelige tidsskrift Lokalt publiseringsnivå Med andre enn forskere som primær målgruppe: Undervisningsmidler Anvendt forskning for oppdragsgivere Popularisering eller formidling av egen eller andres forskning Deltakelse i allmenn samfunnsdebatt Profesjonstidsskrifter (føyd til i møtet) Formidlingsutvalget ser det ikke som aktuelt å inkludere den første av disse kategoriene i sitt arbeid. Begrunnelsen for dette er at den nettopp har forskere som primær målgruppe. Formidlingsutvalget har notert seg at det er en viss forventning i sektoren til at vitenskapelige
publikasjoner på lokalt nivå (lokale skriftserier etc.) bør få uttelling i formidlingskomponenten i og med at den ble utelukket av forskningsdokumentasjonsutvalget. Det pekes blant annet på at mye faglig utviklingsarbeid i høgskolesektoren dokumenteres på lokalt nivå. Forskningsdokumentasjonsutvalget utelukket det lokale publiseringsnivået med to begrunnelser (s.35): For det første kan det reises tvil om en ordning med fagfellevurdering kan fungere i en kanal som i hovedsak representerer institusjonenes egne ansatte. Et minimum nasjonalt nivå vil som oftest være påkrevd for at dette skal fungere i en vitenskapelig publiseringskanal. For det andre er det problematisk å knytte resultatfinansiering av institusjonene til statistikk fra publiseringskanaler som hovedsakelig publiserer egne ansattes forskningsbidrag. Hvis man gjør det, vil det gi institusjonene et incentiv til å øke egen utgivervirksomhet, mens hensikten skulle være å stimulere forskningsvirksomheten. Det første argumentet er ikke like relevant når det gjelder formidling. Formidlingsbidragets kvalitet avgjøres ikke gjennom fagfellevurdering, og bidrag i lokale kanaler kan treffe målgruppa like godt eller bedre enn bidrag i nasjonale kanaler. Det andre argumentet er derimot mer relevant. Etter flertallet i utvalgets mening er det i dag mange resultater av godt faglig utviklingsarbeid som spres i for liten grad. Formidlingsutvalget mener også at det vil være et uheldig signal om det etableres et system der det som ikke når opp som forskningsdokumentasjon automatisk skal belønnes som formidling. Den avgjørende vurderingen her må være om dette er god formidling i betydningen stor spredning til brukere og allmennheten. Formidlingsutvalget vil således ikke følge forskningsdokumentasjonsutvalget og helt utelukke det lokale publiseringsnivået. Lokalt publisert forskningsdokumentasjon som har forskere som primær målgruppe, er imidlertid ikke i utvalgets fokus. Det er derimot lokal publisering som har andre enn forskere som primær målgruppe og som når ut til et bredt publikum. Utvalget ønsker å belønne denne typen publisering, og foreslår å gjøre dette ved å ta med salg av publikasjoner i omsetningsindikatoren (se kap. 5.1). Det finnes også resultatformer av FoU som ikke er publikasjoner, og som derfor ikke er tatt [4] med under forskningskomponenten : Innvilgede eller anvendte patenter Verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid Filologisk kommentararbeid, leksikografi Samlinger og arkiver
Formidlingsutvalget har vurdert innvilgede eller anvendte patenter som aktuell indikator knyttet til innovasjon. Det sentrale for utvalget har vært om slike resultatformer fra forskningsog utviklingsarbeid er brukbare indikatorer for formidling (se kap. 3.6.1 og 4). Verk fra kunstnerisk utviklingsarbeid er utelukket pga UFDs presisering av mandatet (se under). Øvrige resultatformer som er nevnt i lista vil kunne tas i betraktning i den grad de er grunnlag for formidling til andre enn forskere. Det har vært en del reaksjoner i sektoren på at Forskningsdokumentasjonsutvalget utelukkende valgte å belønne vitenskapelige publikasjoner, og at formidlingen av FoU-resultater i vitenskapelige konferanser og seminarer derfor for en stor del faller utenfor. Formidlingsutvalget har derfor møtt nokså sterke forventninger om at denne typen FoU-basert formidling må belønnes i den nye formidlingsmodulen. Formidlingsutvalget oppfatter ikke at det er utvalgets rolle å fange opp eventuelle skjevheter eller å endre de beslutninger som er gjort i kjølvannet av Forskningsdokumentasjonsutvalgets arbeid. Selv om det er viktig for institusjonene å stimulere til økt formidling via vitenskapelige konferanser, og da kanskje særlig innenfor unge FoU-miljø, faller denne typen virksomhet utenfor i vår sammenheng fordi den har forskere som primær målgruppe, se kap. 3.4. Utvalgets flertall foreslår derimot foredrag på brukerrettede fagkonferanser som en indikator for formidling da dette er en sentral og verdifull kanal for formidling av ny, vitenskapelig kunnskap ut mot ulike yrkesgrupper. Forslaget utfordrer oss mht. å etablere en klar og tydelig avgrensning mot forskerrettede konferanser (se kap 5.4). 3.3 Avgrensning mot kunstnerisk utviklingsarbeid I brev fra UFD datert 29.09.04 der UHR blir tildelt formidlingsprosjektoppdraget, sies det: Departementet legger til grunn at kunstnerisk utviklingsarbeid og tilhørende formidlingsaktivitet holdes utenfor arbeidet. Denne beslutningen er problematisert overfor departementet gjennom departementets observatør i utvalget, men departementet har holdt fast på den. Begrunnelsen for dette er at en utvikling av eventuelle indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid er et komplekst arbeid som både krever mye og særskilt kompetanse på feltet. Utvalget ble derfor bedt om å holde kunstnerisk utviklingsarbeide utenfor sitt arbeid. For at denne beslutningen ikke skal skape problemer, viser departementet til at de samtidig har unntatt arkitekthøgskolen og kunsthøgskolene fra den resultatbaserte finansieringsmodellen. Forskningsdokumentasjonsutvalget har heller ikke hatt kunstnerisk utviklingsarbeid innenfor sitt mandat. Formidlingsutvalget har følgelig latt spørsmålet om indikatorer knyttet til formidling av kunstnerisk utviklingsarbeid ligge. På bakgrunn av en rekke innspill fra sektoren gjennom de uformelle høringsprosessene, har utvalget noen prinsipielle betraktninger knyttet til den videre
prosessen innenfor området. Utvalget vil påpeke at det er mange universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler der det kunstneriske utviklingsarbeidet utgjør en svært viktig del av virksomheten. Å holde arkitekthøgskolen, musikkhøgskolen og kunsthøgskolene utenfor den resultatbaserte finansieringsmodellen er derfor et utilstrekkelig mottiltak i forhold til de problemene som oppstår når kunstnerisk utviklingsarbeid og dets formidlingsformer utelukkes fra indikatordiskusjonen i det resultatbaserte finansieringssystemet. Det haster etter utvalgets mening å få satt i gang et arbeid der en definerer kunstnerisk utviklingsarbeid og dets resultat- og formidlingsformer. Deretter bør en få en grundig drøfting for å avklare i hvilken grad kunstnerisk utviklingsarbeid kan eller bør innrammes av et rapporteringssystem basert på vekting eller telling. Dersom drøftingen gir til svar at kunstnerisk utviklingsarbeid ikke skiller seg vesentlig fra annet utviklingsarbeid mht. dette aspektet, bør en snarest utvikle indikatorer for slikt arbeid som kan benyttes i den resultatbaserte forskningskomponenten og i en ny resultatbasert formidlingskomponent. Fører drøftingen til en annen konklusjon, bør en utrede andre vurderingssystemer eller finansieringsordninger som ivaretar de kunstneriske fagmiljøene. Utvalget gjør oppmerksom på at dersom en nå ikke griper tak i disse spørsmålene i tilknytning til kunstnerisk utviklingsarbeid, vil det kunne oppfattes som en nedvurdering av slikt arbeid. Over litt tid kan det også kunne føre til at universiteter og høyskoler nedprioriterer kunstnerisk utviklingsarbeid og formidlingen av dette arbeidet. Erfaringsmessig kan incentivsystemer føre til utilsiktede effekter og tilpasninger både på det institusjonelle og det individuelle nivået. Det må også avklares hvilken betydning institusjonstype (hvor stor del av institusjonen driver med kunstnerisk utviklingsarbeid) har for om det er en fordel å inkludere kunstnerisk utviklingsarbeid i formidlingskomponenten eller ei. Indikatorer som skal brukes som grunnlag for en resultatbasert tildelingskategori i finansieringssystemet, vil aldri kunne dekke alle sider ved institusjonenes virksomhet. En må imidlertid være sikker på at valget av indikatorer ikke fører til utilsiktede forskyvninger mellom institusjonene. Formidlingsutvalget mener at departementet bør være på vakt mot slike effekter enten kunstnerisk utviklingsarbeid, med sine resultatformer og formidlingsformer, skal inkluderes eller ekskluderes. Dette gjelder spesielt forholdet mellom kunsthøgskolene, musikkhøgskolen og arkitektur- og designhøgskolen, men også for universiteter og statlige høgskoler med ulikt omfang av kunstnerisk virksomhet. Kunstnerisk utviklingsarbeid blir i noen sammenhenger feilaktig oppfattet først og fremst å være en type formidling. Estetisk nyskaping og utprøving har imidlertid også likheter med vitenskapelig arbeid. Innenfor noen fagområder kan for eksempel verk, som resultatform av det kunstneriske utviklingsarbeidet, ses som en parallell til den vitenskapelige publikasjonen. Formidlingsutvalget har som sagt ikke gått nærmere inn i slike vurderinger. Til tross for det avgrensede mandatet, har utvalget likevel ikke helt kunnet unngå at formidlingsformer som er knyttet til kunstnerisk utviklingsarbeid i noen grad vil komme med i indikatorene som foreslås.
Kunstnerisk utviklingsarbeid er for eksempel i noen fag tett innvevd i pedagogisk utviklingsarbeid og vil derfor prege formidlingsformene som benyttes. Etter utvalgets vurdering, hører dette siste aspektet med i de foreslåtte indikatorene i innstillingen. For øvrig vil det som tidligere nevnt være en lederoppgave ved den enkelte institusjon å etablere incentivsystemer internt for å motvirke eventuelle uheldige effekter det statlige incentivsystemet vil ha på kunstnerisk utviklingsarbeid. Utvalget peker igjen på den generelle faren for målforskyving som ligger i at vi klassifiserer FoU og tilhørende formidling med tanke på belønning, se kapittel 2. Formidlingsutvalget registrerer med tilfredshet at regjeringen i St.meld.nr.20 (2004-2005) Vilje til forskning signaliserer at departementet nå vil vurdere om det er mulig å utvikle gode indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid (s.153). 3.4 Fokus på allmennrettet og brukerrettet formidling Norges forskningsråd beskriver forskningsformidling slik i Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling, 1997: Forskningsformidling er primært knyttet til formidling av forskningsresultater og forskningsprosesser med overføring av ny kunnskap og innsikt som intensjon. En kan la begrepet også omfatte formidling av forskningens potensial og mulige konsekvenser. Norges forskningsråd opererer her med tre typer formidling kategorisert etter målgruppe: Allmennrettet: Rettet mot det brede publikum, allmennheten. Brukerrettet: Rettet mot avgrensete grupper som har bruk for kunnskapen og teknologien i utøvelsen av sitt yrke eller profesjon, samt institusjoner, organisasjoner og andre som kan likestilles med disse. Brukerrettet formidling krever større dybde og mer dokumentasjon for å bli godt anvendbar for mottakeren. Forskerrettet: Rettet mot andre forskere. En stor del av den primære forskningsformidlingen fra forskerne er rettet mot andre forskere i form av vitenskapelig publisering. Forskerrettet forskningsformidling er en meget viktig type brukerrettet formidling. Den sikrer forskningens kvalitet og er en forutsetning for selve forskningen. Utvalget vil støtte seg til Norges forskningsråds kategorisering av ulike typer formidling, men vil samtidig understreke at vi oppfatter formidling i større grad som en dialogisk virksomhet enn Norges forskningsråd sin beskrivelse gir inntrykk av. Formidlingsutvalget oppfatter at den forskerrettede formidlingen ivaretas i tilstrekkelig grad av forskningsmodulen i finansieringssystemet. Formidlingsutvalget vil dermed i sitt arbeid konsentrere seg om den FoU-baserte allmennrettede og brukerrettede formidlingen. Formidlingsutvalget har drøftet hvorvidt formidlingsbegrepet oppfattes som særlig dekkende
for den FoU-baserte kommunikasjonen mellom det vitenskapelige personale ved universiteter og høyskoler og ulike brukergrupper. Utvalget vil ikke problematisere dette videre i og med at begrepet brukes både i mandatet og i loven, men vil påpeke at den brukerrettede formidlingen i utvidet grad krever en dialog, en toveiskommunikasjon mellom forsker og bruker. Det svenske samverkan og det engelske knowledge transfer gir tydeligere signaler om det tosidige og behovet for tilrettelegging. Både i allmennrettet og i brukerrettet formidling er det i dagens medie- og kommunikasjonssamfunn også et økende behov for en helhetlig og profesjonalisert tilnærming til formidlingsarbeidet. Sektorens fagutøvere i informasjons- og formidlingsavdelinger inntar her en viktig rolle. Samhandling mellom disse fagmiljøene og det vitenskapelige personalet vil være viktig for å ivareta en helhetlig formidlingsinnsats. Utvalget mener at formidling knyttet opp mot innovasjon og utviklingsarbeid i nærings- og samfunnsliv, jfr. mandatet, i vår sammenheng må kunne klassifiseres som brukerrettet formidling. 3.5 Allmennrettet formidling Den allmennrettede formidlingen omfatter et stort spenn av ulike formidlingsformer og formidlingskanaler. Eksempler på formidlingskanaler: TV Radio Film Internett Forlag Aviser Museer Kulørt ukepresse Populærvitenskapelige tidsskrift Scener CD/DVD og lignende Publikumsarrangementer som åpne dager og Forskningsdagene Alumninettverk Seminarer Konferanser Eksempler på formidlingsuttrykk: Populærvitenskapelige bøker, artikkelsamlinger Populærvitenskapelige artikler Intervju
Kronikker Leserinnlegg Bokanmeldelser TV-/film-/video-/multimedieproduksjoner Programdeltakelse Plateproduksjoner Populærvitenskapelig foredrag Oppslagsverk Utstillinger Årbøker Debattdeltakelse Nyhetsbrev Nettpresentasjoner Felles for formidlingskanalene og -formene er at det vitenskapelige stoffet/fagkunnskapen er myntet på allmennheten, mennesker som står utenfor det aktuelle forskersamfunnet. 3.5.1 Universitetsmuseene Loven pålegger navngitte institusjoner et særskilt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Formidlingen som skjer knyttet til slike museer eller samlinger, er i stor grad forskningsbasert og/eller at utstillingene er relatert til tidligere eller nåværende forsknings- og utviklingsarbeid. Forskere i institusjonen samarbeider ofte med de ansatte i museene om slike utstillinger. Museene har også en egen vitenskapelig stab som driver forsknings- og utviklingsarbeid. Universitetsmuseene har lange tradisjoner når det gjelder å formidle forskningsbasert viten til allmennheten. Formidling gjennom utstillinger står sentralt, men formidling skjer også i andre former som populærvitenskapelige foredrag, populærvitenskapelig tidsskrift, pedagogiske opplegg i samarbeid med barnehager og skoler osv. Museene er således forløpere på hvordan drive god FoU-basert formidling til allmennheten, og institusjonene inviterer også forskere fra andre deler av universitetene til å involvere seg i slikt formidlingsarbeid. [5] I rapport om mål og resultatindikatorer for universitetsmuseene, s. 23, gis følgende tilråding: Arbeidsgruppen mener at det ikke finnes indikatorer med tilstrekkelig datakvalitet og etterprøvbarhet som kan gjenspeile, og gi hensiktsmessige incentiver til universitetsmuseenes kjernevirksomhet dersom de nyttes i et resultatbasert finansieringssystem. Arbeidsgruppen tilrår likevel at det utvikles mål- og resultatindikatorer som virkemiddel både i departementets styring av universitetene og i universitetets styring av universitetsmuseene. Det er særlig viktig at det etableres mål- og resultatindikatorer for samlingsvirksomheten, da dette i større grad vil tydeliggjøre universitetsmuseenes kjernevirksomhet overfor universitetene.
I den grad vitenskapelig personale ved universitetsmuseene (eller ved bibliotekene, se nedenfor) bidrar til formidling i form av publikasjoner, foredrag, utstillinger og andre formidlingsbidrag som foreslås under de ulike indikatorene, vil selvsagt deres bidrag telle med på samme måte som bidrag fra annet vitenskapelig personale i institusjonen i formidlingskomponenten. Utvalget presiserer at det er det vitenskapelige personalet sine bidrag til disse formidlingsaktivitetene som telles. Formidlingsutvalget mener imidlertid at universitetsmuseene fortsatt bør få en grunnbevilgning knyttet til å forvalte samlinger, og ikke gjøres avhengig av resultatbevilgninger. Utvalgets flertall vil advare mot at midler til forvaltningen av denne oppgaven hentes ut av institusjonenes basisbevilgning for å finansiere formidlingsmodulen, med det resultat at universitetsmuseene må konkurrere med andre universiteter og høyskoler om å beholde sin del av budsjettet til formidling gjennom museene. Flertallet av medlemmene i utvalget er usikre på om økt konkurranse på denne måten vil fremme økt kvalitet i museenes virksomhet. 3.5.2 Bibliotekene Bibliotekene i universiteter og høyskoler driver også formidlingsvirksomhet. Utlån og mindre utstillinger retter seg i hovedsak mot egne tilsatte og studenter, men kan i noen grad også være allmennrettet og brukerrettet (profesjonsutøvere, samarbeidspartnere i regionen). Formidlingsutvalget anser at den normale bibliotekvirksomheten bør sikres gjennom grunnfinansieringen. De ansatte i bibliotekene er imidlertid ut fra sin kompetanse viktige medspillere for det vitenskapelige personalet i institusjonens arbeid med vitenskapelige publikasjoner og allmennrettet og brukerrettet formidlingsarbeid. I den grad det vitenskapelige personale ved bibliotekene bidrar til formidling som faller inn under de foreslåtte indikatorer, vil disse telle med. 3.6 Brukerrettet formidling Brukerrettet formidling er formidling overfor og i samarbeid med profesjoner, bedrifter, bransjer, næringer, institusjoner, organisasjoner, etater og myndigheter. Formidlingen skjer i profesjonelle sammenhenger hvor det er aktuelt å oppdatere og utvide kunnskap, gi råd i bestemte saker, foreta utredninger eller gjennomføre utviklingsarbeid. Som brukerrettet formidling regnes her også videre- og etterutdanning og bidrag til innovasjon, dvs. å utvikle nye produkter, prosesser, løsninger eller tjenester. Brukerne er normalt med på å bestemme formidlingens mål, innhold og arbeidsbetingelser. Avtaler om brukerrettet formidling kan gjelde alt fra et foredrag på en fagkonferanse til større oppdrag som krever flere forskeres arbeidsinnsats over lang tid. Avtalene kan være med eller uten økonomisk vederlag til forskeren eller institusjonen. I en del tilfeller avtales formidlingen med institusjonen, i andre tilfeller direkte med forskerne. Som det framgår av Norges forskningsråds definisjon (se 3.4), vil denne gruppen ha behov for