INNSPILL TIL KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

THOMAS OWREN OG SØLVI LINDE, VERNEPLEIERUTDANNINGEN, HØGSKOLEN I BERGEN: INNSPILL TIL KUNNSKAPSDEPARTEMENTET ANGÅENDE KVALIFIKASJONSMÅL FOR VERNEPLEIERE Innledning Vi oppfatter at vernepleiere har en viktig rolle både i nåtid og fremtid, når det gjelder å sikre gode, effektive, trygge og likeverdige velferdstjenester for noen grupper i befolkningen. Vernepleiere arbeider i stor grad med og for borgere som i mindre grad enn andre selv kan ivareta sine velferdsbehov. I mange tilfeller vil de ha redusert evne til å selv ta initiativ til å få konkrete tjenester, og til å påvirke utformingen og utførelsen av tjenestene. Det setter noen særlige krav til vernepleieres kompetanse. Listen er ikke uttømmende, men vi gjør i dette dokumentet rede for noen konkrete kvalifikasjonsmål vi oppfatter som særlig relevant med tanke på tjenester til voksne personer som faller innenfor følgende grupper: Borgere med utviklingshemning (kanskje særlig i moderat og alvorlig grad) Borgere med utviklingshemning i kombinasjon med psykisk lidelse Borgere med døvblindhet Borgere med døvblindhet i kombinasjon med utviklingshemning Borgere med andre former for multifunksjonshemning Borgere med alvorlig psykisk lidelse Borgere med alvorlig psykisk lidelse i kombinasjon med langvarig og omfattende rusmisbruk Borgere med diagnoser på autismespekteret Borgere med diagnoser på autismespekteret i kombinasjon med utviklinghemning (som ikke minst også kan medføre omfattende grad av tilrettelegging av velferdstjenester med tanke på å forebygge utfordrende atferd/vesentlig skade) Dette er i høy grad tidlig ervervete og varige tilstander, der habilitering og rehabilitering i større grad vil være kontinuerlige, ikke tidsavgrensete prosesser. 1

Kommunikasjon I forhold til disse gruppene vil tjenestetilbud som skal ivareta helse, velferd og omsorg kreve at tjenesteutøvere tilpasser sin kommunikasjon, handlemåter og væremåter til individuelle forutsetninger hos den det gjelder. Ofte vil de som har mest behov for dette, motta tjenester fra mange ulike tjenesteutøvere, også ufaglærte. Dermed vil ofte vernepleiere ha et betydelig ansvar for opplæring av andre tjenesteutøvere, samt for koordinering av deres arbeid. Det gir noen konkrete kvalifikasjonsmål: Vernepleiere skal ha ferdigheter i å tilpasse kommunikasjon, handlemåter og væremåter i møte med borgere med behov for det. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å bistå andre tjenesteutøvere til å tilpasse deres kommunikasjon, handlemåter og væremåter. Et fellestrekk for mange i disse gruppene er at universell utforming ikke vil være tilstrekkelig for å sikre samfunnsmessig deltakelse og inkludering. Det vil ikke heller kunne utformes standardiserte tilnærminger som fullt ut sikrer tilgjengelighet. Tjenestetilbud må dermed i ennå større grad enn overfor flertallet av tjenestemottakere tilrettelegges individuelt. Samtidig skal dette fortsatt så langt som mulig skje i samråd og samarbeid med den det gjelder, på tvers av det som kan være til dels store kognitive, psykiske, kroppslige, språklige, sansemessige, erfaringsmessige og/eller verdimessige forskjeller. Og igjen vil vernepleiere kunne ha ansvar for andre tjenesteutøveres mulighet til det samme: Vernepleiere skal ha ferdigheter i å etablere og videreutvikle gjensidige samarbeid på tvers av kognitive, psykiske, kroppslige, språklige, sansemessige, erfaringsmessige og/eller verdimessige forskjeller. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å bistå andre tjenesteutøvere til å etablere og videreutvikle gjensidige samarbeid på tvers av kognitive, psykiske, kroppslige, språklige, sansemessige, erfaringsmessige og/eller verdimessige forskjeller. Helserelaterte utfordringer Samtidig skal vernepleiere bidra til at helse, velferd og omsorgsbehov iveratas også ut over det nivå som de det gjelder selv kan ta initiativ til. 2

På en side krever det kunnskap om ulike aspekter ved helse, ferdigheter i observasjon, kunnskap om hvilke faggrupper som har kompetanse i forhold til ulike helsemessige utfordringer, og ferdigheter i å henvise til eller involvere andre faggrupper. På andre siden krever det ferdigheter i å gjøre også alt dette så langt som mulig i samråd med den det gjelder: Vernepleiere skal ha kunnskap om helsens fysiske, psykiske og sosiale aspekter. Vernepleiere skal ha kunnskap om konkrete observasjonsmetoder relatert til helse Vernepleiere skal ha ferdigheter i å bruke konkrete observasjonsmetoder relatert til helse, så langt som mulig i samråd og samarbeid med den det gjelder. Vernepleiere skal ha kunnskap om fysiske, psykiske og sosiale helseutfordringer, for å forstå rekkevidden av det de observerer. Vernepleiere skal ha kunnskap om hvilke faggrupper som har kompetanse i forhold til ulike helseutfordringer. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å henvise til eller involvere andre faggrupper, igjen så langt som mulig i samråd med den det gjelder. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å tilrettelegge for andre faggruppers innsats og samarbeid med den det gjelder rundt det å avhjelpe konkrete helseutfordringer. Lokal kunnskapsutvikling Både som følge av at tjenester i høy grad må utformes individuelt, og at samråd og samarbeid må skje på tvers av det som kan være betydelige forskjeller mellom tjenestemottaker og tjenesteutøver, oppstår noen særegne kunnskapsmessige utfordringer. Det gjelder både hvilke former for generell kunnskap som er relevant overfor den det gjelder, og hvordan denne generelle kunnskapen må tilpasses for å komme til anvendelse. I mange tilfeller er dette spørsmål som kun kan avklares lokalt, sammen med den det gjelder, og ved hjelp av god kjennskap til hvordan den det gjelder kommuniserer og uttrykker ønsker og preferanser, enten det er verbalt eller nonverbalt. Slik vil vernepleiefaglig utøvelse baseres både på forskning og praktisk erfaring. Vi mener dermed at vernepleiere må ha særlige ferdigheter i forhold til det vi kaller lokal kunnskapsutvikling, som både omfatter det å 1) sikre nødvendig grad av gjensidige stabile forventninger og forutsigbarhet mellom tjensteutøvere og tjenestemottaker, avhengig av tjenestemottakers behov for dette 3

2) sikre at alle tjenesteutøvere har den nødvendige kjennskap til den det gjelder og til faste rutiner i arbeidet for å følge opp dette 3) sikre at det utvikles mål for arbeidet som ivaretar både den det gjelder sine egne ønsker og preferanser, og øvrige krav til faglig forsvarlighet 4) sikre at disse målene er kjent blant alle tjenesteutøvere 5) sikre at alle tjenesteutøvere har den nødvendige praktiske kunnskapen for å ivareta disse målene i sin daglige tjenesteutøvelse til den det gjelder Se for øvrig også Owren og Linde (2010), et forarbeid til kapittelet Lokal kunnskapsutvikling i Owren og Linde (2011). Alt dette kan oppsummeres i det konkrete kvalifikasjonsmålet: Vernepleiere skal ha ferdigheter i å tilrettelegge for lokal kunnkapsutvikling. Videre kan andre kvalifikasjonsmål avledes: Vernepleiere skal ha ferdigheter i å lede an i målvalgsprosesser som involverer den det gjelder i størst mulig grad. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å utforme mål. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å initiere og lede prosesser der arbeidet for å oppnå vedtatte mål evalueres, og den det gjelder involveres i størst mulig grad. Deltakelse, inkludering, mangfold Når det gjelder mål for arbeidet kan de mange ulike fokus. Nyere overordnete føringer for tjenesteutøvelse angir et skille mellom funksjonsnedsettelse og funksjonshemming, der det siste forstås som et gap eller misforhold mellom individers forutsetninger og omgivelsenes krav i konkrete situasjoner. Da kan det ikke bare være hos den det gjelder en søker å fremme endring eller utvikling, fordi funksjon like gjerne kan fremmes ved å bygge ned funksjonshemmende barrierer i personens omgivelser enten de er praktiske, sosiale, språklige eller holdningsmessige som det å fremme hva personen selv kan og klarer. Slik vil det generelle målet om samfunnsmessig deltakelse og inkludering for alle borgere kunne munne ut i at tjenesteutøvelsen like gjerne søker å skape endring og utvikling i personens omgivelser, som hos personen selv. Ikke minst fordi vernepleiere arbeider med borgere som kan være ekstra utsatt for det som kalles indirekte diskriminering, i form av 4

enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre (jf. Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, 4) blir et slikt fokus på omgivelsene viktig. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å analysere samspill mellom individer og deres omgivelser, med tanke på å avdekke konkrete funksjonshemmende og funksjonsfremmende forhold. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å anvende konkrete metoder for å bedre individers personlige forutsetninger i samråd og samarbeid med dem, på bakgrunn av mål basert på deres uttrykte ønsker eller preferanser, og med tanke på å oppnå roller som de selv verdsetter. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å anvende konkrete metoder for å bygge ned funksjonshemmende barrierer i individers omgivelser, enten disse er basert på praktiske, sosiale, språklige eller holdningsmessige forhold. Et inkluderende samfunn er videre et samfunn med rom for mangfold og forskjellighet. Det vil også innebære at samfunnet må kunne støtte opp om ulike livsbetingelser. Overfor noen borgere vil slike former for tjenesteutøvelse som vi har skissert over være en av nøklene til det. Et annet aspekt ved forholdet mellom individ dreier seg om samfunnsflertallets forhold til annerledeshet. Når det gjelder borgere med psykisk utviklingshemning, poengtereres det i rundskriv IS-10/2004 til Lov om sosiale tjenester, kap. 4A at: Enhver har krav på respekt og rett til å være seg selv. Dette innebærer også en rett til å være annerledes. Utforming av tjenester kan ikke ha som siktemål å gjøre enkeltpersoner like eller tilpasset en normal framtreden. Det må være rom for at tjenestemottakeren kan ha en avvikende atferd eller atferd som er uakseptabel for folk flest. Siktemålet må være å gi gode livsbetingelser på tjenestemottakerens egne premisser (s. 22). Mange borgere som vernepleiere arbeider med og for har en markant grad av annerledeshet. Når de samtidig i mange tilfeller er avhengig av tjenester i det daglige, og tjenesteutøvere i mange tilfeller selv representerer et mer normalt samfunnsflertall og ofte har relativt vidt rom for skjønn i forhold til hva tjenesteutøvelsen skal fokusere på, oppfatter vi at vernepleiere kan ha en viktig rolle i forhold til å hegne om folks forskjellighet: 5

Vernepleiere skal ha kunnskap og ferdigheter som gjør dem i stand til å skjerme tjenestemottakere mot normaliserende tiltak på individnivå, der tiltakene går utover personens egne uttrykte ønsker, og heller ikke betinges av fellesskapets grunnleggende uttalte verdier eller rammer Kunnskap om kunnskap Som hos andre helse- og sosialfaglige profesjoner krever utøvelsen av vernepleie kunnskap fra mange ulike fagfelt, som er frembrakt innenfor ulike kunnskapstradisjoner, og er mer og mindre forenlige på et teoretisk nivå. Harald Grimen snakker her om praktiske synteser, der det dreier seg om meningsfylte helheter som ikke nødvendigvis er godt teoretisk integrert. Meningsfylte sammenhenger kan bli skapt på andre måter enn gjennom teoretisk integrasjon. I profesjonskunnskap er de forskjellige elementene ikke primært bundet sammen av en omfattende teori, men av de krav som den samme praktiske yrkesutøvelsen stiller (Grimen 2008, s. 74). Av dette kan det avledes noen konkrete kvalifikasjonsmål: Vernepleiere skal vite hvilke former for kunnskap de trekker veksler på i sin daglige tjenesteutøvelse. Vernepleiere skal kjenne til forutsetningene de ulike kunnskapsformene er frembrakt på, dvs. deres vitenskapsteoretiske og vitenskapsfilosofiske grunnlag. Vernepleiere skal kunne gjøre rede for de spesifikke praktiske kunnskapsmessige syntesene i tjenestetilbudet til en bestemt tjenestemottaker Kritisk refleksjon Vernepleiere vil nesten til enhver tid arbeide innenfor og ha ansvar for å organisere tjenesteutøvelse innenfor asymmetriske relasjoner, der maktulikheten mellom tjenesteutøver og tjenestemottaker kan være stor. Det krever evne til kritisk refleksjon, som kort kan beskrives slik: For det første innebærer kritisk refleksjon å vurdere om den rådende sosiale orden og de rammer vi handler innenfor og tar for gitt, kan virke diskriminerende, undertrykkende eller urettferdig (Askeland 2006, s. 128). 6

For det andre skal kritisk refleksjon frembringe ny kunnskap om praksis som kan virke frigjørende. Det kan den bli gjennom å inspirere til holdnings- og handlingsendring: Der vi forstår at noe blir feil, må vi også prøve å endre det. Det er handlingsaspektet som bidrar til å gjøre refleksjonen kritisk (Askeland 2006, s.129). For det tredje er kritisk refleksjon en refleksiv prosess, det vil si at den har elementer av selvkonfrontasjon. Som refleksive fagpersoner vil vi se kritisk på de underliggende antakelser, dominerende teorier og verdier, og institusjonelle og strukturelle rammer som påvirker og former praksis, inkludert vår egen (Askeland 2006, s. 130, med henvisning til Taylor og White 2000). Dette kan i høy grad knyttes til rehabilitering og habilitering. Å bidra til økt funksjon og personlig mestring er bare en del av det å hjelpe folk til å leve med funksjonsnedsettelse. Like viktig kan det være å støtte dem i deres motstand mot fordommer og funksjonshemmende barrierer (Hammel 2006, s. 127). Vi oppfatter at det kan være særlig relevant innenfor vernepleie, fordi de grupper som vernepleiere arbeider med og for ofte vil være utsatt for fordommer og funksjonshemmende barrierer som er mindre åpenbare enn overfor andre grupper, kanskje også for dem selv. Handlingsaspektet i andre ledd av kritisk refleksjon tilsvarer det som kalles empowerment eller myndiggjøring. I forhold til mange av de grupper vernepleiere arbeider med, er det et mål som må gjennomsyre alle sider ved tjenesteutøvelsen, dersom overgrep, krenkelser eller unødig paternalistiske omsorgsformer skal unngås. Det setter ikke minst et fokus på ulike former for makt og maktutøvelse. Av alt dette kan det avledes en hel del kvalifikasjonsmål: Vernepleiere skal ha kunnskap om ulike former for makt og maktutøvelse. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å analysere samhandling i konkrete situasjoner og relasjoner, i lys av kunnskap om ulike former for makt og maktutøvelse. Vernepleiere skal ha gode kunnskaper om overordnete mål, rammer og føringer for velferdstjenester. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å vurdere samhandling i konkrete situasjoner og relasjoner opp mot overordnete mål, rammer og føringer med tanke på å avdekke forhold som kan virke diskriminerende, undertrykkende eller urettferdig. 7

Vernepleiere skal ha ferdigheter i å initiere og lede prosesser som frembringer ny kunnskap om praksis som kan bidra til å motvirke forhold som kan virke diskriminerende, undertrykkende eller urettferdig. Vernepleiere skal ha kunnskap om hvordan andre i sammenliknbare situasjoner som den det gjelder beskriver sin situasjon, inkludert hvordan de opplever å bli møtt og hva de opplever som funksjonshemmende barrierer i dagliglivet. Vernepleiere skal ha ferdigheter i å støtte de det gjelder i sin motstand mot fordommer og funksjonshemmende barrierer, i den grad de ønsker det. Slike prosesser vil igjen kunne baseres både på forskning og på praktisk erfaringer, frembrakt gjennom prosesser med lokal kunnskapsutvikling. Bergen 28. mars 2011, Thomas Owren og Sølvi Linde Institutt for vernepleie og sosialt arbeid Avdeling helse- og sosialfag Høgskolen i Bergen Litteratur Askeland, Gurid Aga (2006) Kritisk reflekterende mer enn å reflektere og kritisere. Nordisk sosialt arbeid 02/2006. Grimen, Harald (2008) Profesjon og kunnskap. I Anders Molander og Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. Universitetsforlaget. Hammel, Karen Whalley (2006) Perspectives on Disability & Rehabilitation. Contesting assumptions;challenging practice. Churchill Livingstone, Elsevier. Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Owren, Thomas og Sølvi Linde (2010) Lokal kunnskapsutvikling et vernepleiefaglig begrep. Paper presentert 25. oktober ved Vernepleierkonferansen 2010, Gardermoen. Tilgjengelig fra: http://steinkjelleren.no/owren_og_linde_2010_paper_vernepleierkonferansen.pdf Owren, Thomas og Sølvi Linde (red.) Vernepleie. Det faglige i det daglige. Universitetsforlaget. Kommer høsten 2011. http://www.universitetsforlaget.no/boker/psykologi/katalog?productid=45829685 Rundskriv IS-10/2004 til Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. 8