Tidsskrift for fag, kultur og utdanning Lektorbladet Gro Elisabeth Paulsen Enstemmig gjenvalgt som leder Muntlig eksamen og PowerPoint PISAPIAACTIMMSPIRLS Vi telles og måles www.norsklektorlag.no Nr. 6-2013, 12. årgang
Leder Foto: Johnny Syversen Prøysens profeti Redaktør Inger Johanne Rein - Hva gjør du? - Jeg teller meg, sa geitekillingen. Skal jeg telle deg også? - Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven. Det gjorde vondt å bli talt, målt og sammenliknet i den første PISA-undersøkelsen fra 2000. Og vondere skulle det bli ettersom norske 15-åringer gjorde det enda dårligere i de to påfølgende PISA-rundene. Når dette bladet er ute, har PISA-tallene fra 2012 blitt publisert. Og man trenger neppe store profetiske evner for å forutsi at resultatene vil bli tolket som en dom over Kunnskapsløftet - den ene eller den andre veien. Først om noen år, i framtidige undersøkelser om voksnes ferdigheter som PIAAC, vil vi se om disse ungdomskullenes kunnskapsnivå holder seg under OECD-gjennomsnittet. - Å, nå telte han deg også! rautet kalven. - Og da bjellekua skjønte det, ble den sint. - Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min, sa bjellekua. Både bjellekyr og andre har vært kritiske til testkulturen i den norske skolen som eksploderte etter 2000 og det såkalte PISA-sjokket. Det er helt klart ulike syn på verdien av det som måles. Men som Gro Elisabeth Paulsen sa i talen til landsmøtet: «Man kan si mye om målinger og tellekanter, men det er liten tvil om at alle disse målingene har gitt fagligheten i skolen nye og bedre vekstvilkår.» - Kom og hjelp, gol hanen. Skuta synker! - Er det noen av dere som kan telle? Lite visste Alf Prøysen, da han i 1957 skrev «Geitekillingen som kunne telle til ti;» at den lille fortellingen var den reneste framtidsprofetien om Norge som kunnskapsnasjon rundt tusenårsskiftet: Manglende respekt for kompetanse, mistenkeliggjøring av kunnskap og svakt læringstrykk. Men når man frykter at båten kan synke, da ropes det på fagkunnskap. Særlig hvis skuta heter MS Konkurransedyktig Kunnskapsnasjon - eller noe annet som klinger godt i politiske festtaler. Det mangler forresten en ugle i Prøysens historie om geitekillingen. Dramaturgien ville ikke blitt helt den samme, siden ugla verken hadde protestert mot telling eller blitt provosert av en ungdom med stor lærelyst. Tvert imot: Ugla hadde antakelig spurt geitekillingen om den hadde lyst til å prøve seg på litt algebra. Dramatikk til overmål Det er dramatisk at lærernes status har sunket så dramatisk, står det i dagens avis. Det finnes ikke noe galt i grammatikken her, men bevares for en slett utviklet stilsans man skal ha for å skrive noe sånt. De gamle retorikerne (som bedrev talekunst; om skrift er språkbruk et langt bedre ord) sa riktignok at det viktigste virkemidlet for å få fram et budskap, er å gjenta og gjenta, men i eksempelet ovenfor er det nok heller tale om manglende kontroll over skriftspråket. Hva med urovekkende, skremmende, foruroligende? Språkrøre Gjentagelsen som språklig virkemiddel kan for øvrig ha underholdningsverdi. Egil Drillo Olsen, den berømte fotballtrener, fikk en gang i pausa mellom to omganger dette spørsmålet fra en journalist: Blir det noen forandringer på laget i andre omgang, Drillo? Nei, svarte Drillo, ikke i første omgang. 2 05/2013
Nr. 6-2013 Innhold Cand.smile. Det stunder mot jul 17 4-15 26 Muntlig eksamen, PowerPoint og helhetlige byråkratvurderinger Landsmøtet 2013 Norsk Lektorlag avholdt landsmøte 7. 8. november. På disse sidene finner du Gros tale til Landsmøtet, det nye sentralstyret, bilder og saker om stort og smått. 18 2 Leder 4 Tale til Landsmøtet 2013 8 Statssekretær Birgitte Jordahl 9 Marianne Aasen 10 Stort og smått fra landsmøtet 16 Når jeg blir 66 17 Cand.smile. 18 Mens vi venter på PISA 22 TIMSS og PIRLS 2011 24 Juss trumfer fag i skolen 26 Muntlig eksamen og PowerPoint 28 Ytringsfridom 29 Forfattere i skolen 30 Fra Nordland Lektorlag 31 Debatt 32 Fra generalsekretæren 34 Juridisk talt 35 Kontaktinfomasjon Mens vi venter på PISA Barns kunnskap veies og måles i en rekke internasjonale undersøkelser. Voksne får passet påskrevet i PIAAC. Lektorbladet Tidsskrift for fag, kultur og utdanning Adresse: Akersgata 41, 0158 Oslo Telefon: 24 15 50 00 Fax: 24 15 50 01 ISSN: 1503 027X Trykk og layout: Flisa Trykkeri AS E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Nettside: www.norsklektorlag.no Ansvarlig utgiver: Norsk Lektorlag ved generalsekretær Otto Kristiansen Redaksjonsråd: Otto Kristiansen, Gro Elisabeth Paulsen, Wenche Bakkebråten Rasen Redaktør: Inger Johanne Rein, ijr@norsklektorlag.no Årsabonnement: kr 350,- Annonser: lektorbladet@norsklektorlag.no Korrektur: Hans Olaf Nøklestad Materiellfrist for Lektorbladet 1/2014 er 14. januar Redaksjonen avsluttet arbeidet med dette nummeret 19. november 2013 05/2013 3
Politisk leder har ordet Foto: Johnny Syversen Politisk leder Gro Elisabeth Paulsen LEDERENS TALE TIL Landsmøtet 2013 I den siste landsmøteperioden, ikke minst under valgkampen, kunne vi observere et kunnskapspolitisk klimaskifte i Norge. Væromslaget er der nå, selv om det første tiåret etter at Norsk Lektorlag ble etablert i 1997, bar preg av iskald motvind, som var menneskeskapt. Norge hadde stivnet i en permafrost av utdanningspolitisk selvgodhet. Vi hadde verdens beste skole, punktum. Den viktigste nyvinningen er likevel erkjennelse av at lærere selv må kunne sitt fag for å kunne undervise i det. Lektorer som mente noe annet, var av typen Elias Rukla. Dere vet, Dag Solstads famøse lektor fra 1994, som fikk et heftig utbrudd og sammenbrudd i skolegården da han ikke klarte å slå opp sin paraply. Våre skolemyndigheter trodde den gang at vi hadde verdens beste skole, for vi hadde jo skaffet oss så mye skole. Sammenrøring av kvantitet og kvalitet gjør verden enkel. Likevel bestemte man at vi skulle sjekke noen læringsresultater - kanskje for å få bekreftet selvbildet - av eksterne fageksperter. Man var nok ikke forberedt på det harde regnet som skulle falle. Det siste tiåret har det dryppet inn internasjonale undersøkelser som PISA, PIRLS, TIMSS, PIACC, TEDS. En Golfstrøm av ekstern vurdering har skapt et tøvær som har blitt hilst hjertelig velkommen av lektorene i Lektorlaget. Man kan si mye om målinger og tellekanter, og det gjør vi, men det er liten tvil om at alle disse målingene har gitt fagligheten i skolen nye og bedre vekstvilkår. Når læringsresultater er viktig, blir det meningsløst å holde på statsautoriserte og obligatoriske metoder, som kanskje virker, kanskje ikke, eller kanskje bare stjeler tid. Den viktigste nyvinningen er likevel erkjennelsen av at lærere selv må kunne sitt fag for å kunne undervise i det. Likevel skvulper mye av 1990-årenes pedagogiske vrakgods rundt i skolesystemet, gjerne påmalt nye navn. Målstyring, som var et ledelsesprinsipp, har noen steder fått status som pedagogisk prinsipp. Kravet om at alle fag bør læres ved at man suksessivt krysser av læringsmål etter læringsmål som en serie har gjort i en læringsbok, læringslogg eller fagrapport dette er én idé som stadig resirkuleres under nye navn. Den nyvakte forståelse for hvor viktig undervisningsarbeidet er, genererer nye engstelser og nye kontrolltiltak. Når ingen vil innrømme feiltakelser, legges nye tiltak oppå de gamle, som kan fortsette å gjære og ese under en tynn skorpe av nye ideer. Sju år etter innføringen av K06 spør skoleforskere om for mye ansvar har blitt delegert til skoleeierne. Stort lokalt handlingsrom er nødvendig - dersom man ønsker at skolene skal bli mer forskjellige når det gjelder kvalitet og læringsresultater. MEN HVEM ØNSKER DET? Grunnidéen - og legitimiteten- til en offentlig fellesskole har vært at unge over hele landet skal få et skoletilbud som holder høy kvalitet. De nasjonale prøvene viser så store forskjeller at vi knapt kan snakke om en fellesskole lenger. Noen skremmes opp av dette og vil ha nasjonale prøver fjernet slik at illusjonen om like god kvalitet overalt igjen kan få bre seg over landet. 4 06/2013
Forskere peker altså på at det er for mye overflatisk læring og aktivitet for aktivitetens skyld i skolen. En åpenlys forklaring er at skoleeierne i årevis har satset på billigst mulig undervisningspersonale uten dybdekompetanse i faget. Samtidig er det innført eksamensordninger som stimulerer elevers håp om å slippe unna med overflatiske presentasjoner basert på klipp og lim. Men også parolen om at elever selv skal velge lærestoff, selv formulere faglige problemstillinger og selv evaluere eget arbeid, har ført til aksept av at en overflatisk og intutitiv tilnærming til fagstoff er bra nok. Elevsentrismen har gjort det vanskeligere å be elevene anstrenge seg for å overskride de grensene ungdomskulturen til enhver tid setter. Det blir ikke et mål å sette seg inn i voksenverdenen (med unntak for voksenbrus, selvsagt). Kombinert med dokumentasjonskrav og formalisert målstyring fører dette til en saksbehandlingspedagogikk som nødvendigvis må bli overflatisk. Og: Den tidsnøden som følger når skolene reduserer faglærernes timetall i fagene og setter av undervisningstiden til såkalte andre aktiviteter, bidrar heller ikke til faglig dybdeorientering. Allmennlærertanken og elevsentrismen har gjennom mange år svekket fagtradisjonene i skolen, og har rammet både yrkesfag, praktiskestetiske fag og akademiske fag. I Danmark har boka Kloge hænder av Mattias Tesfaye manet til forsvar for håndtverk og faglighet. Den danske brannfakkelen har like stor relevans i Norge. Når så få unge gjennomfører yrkesopplæringen, bør vi rette et kritisk blikk mot den norske skolemodellen. Videregående skole ble for ensporet eller rettere sagt dogmatisk to-sporet: enten strakt fram til studiekompetanse eller til fagbrev. De to sporene synes å passe brukbart for to tredeler av ungdomskullet mens resten faller fra, som det heter. Termen frafallen brukes ellers i religiøse sammenhenger, og om kjettere og ideologiske svikere. I frafalldebatten har Norsk Lektorlag pekt på at det er skolen som er svikeren når normalt utrustet ungdom verken leser eller regner brukbart etter 10 års skolegang. Vi trenger derfor flere yrkesopplæringer som gir ulike elever yrkesidentitet og yrkesstolthet, og det må skje i tide før de resignerer. GNIST startet i januar 2009, og Lærerløftet i 2013. Dersom læreryrkets status kunne snakkes opp, burde vi sett strålende resultater nå. Realiteten er at økende arbeidspress kombinert med nye, upopulære arbeidstidsordninger gjør skolen stadig mindre attraktiv som arbeidsplass og støter bort nyutdannede lektorer og lærere. På dette området sliter vi fortsatt med permafrost og gammel vind fra Sibir. Norsk næringsliv er stadig bemannet og ledet - av personer som har måttet pugge salmevers, gangetabellen og byer i Belgia, og som likevel har utviklet bemerkelsesverdig kreativitet, kunnskap og initiativ. På mange videregående skoler bæres fagmiljøene fortsatt av lektorer og universitetsutdannede adjunkter som ble rekruttert for flere tiår siden, den gang skolen tilbød relativt mye bedre lønn og relativt mye bedre arbeidstidsordninger. KS oppgir at 24 prosent av lærerne i videregående nå har universitetsutdanning eller høyskoleutdanning på høyere nivå. Det betyr at gymnastradisjonen der lektorene var i flertall, er utradert. Dette har som kjent vært et politisk mål for enkelte. Jeg vet ikke om de bør tilgis eller om de vet hva de har gjort. Utdanningsdirektoratet foreslo nærmest en passant i sommer å fjerne stillingstittelen lektor i Opplæringsloven. Som godt er, lyttet daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Norsk Lektorlag og lovet at lektortittelen skal beholdes. Jeg tar det for gitt at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen holder fast ved denne avgjørelsen. Men lønndannelsen er stadig plassert utenfor kunnskapsministerens maktområde. Selv om begynnerlønningene for norske lektorer ligger på gjennomsnittsnivå, har norske lektorer en dårligere lønnsutvikling og en markant lavere topplønn enn OECD-snittet for samme lærerkategori. Dette er desto verre når man vet at norske lønninger i konkurranseutsatte sektorer ligger omtrent 70% over konkurrentene. Det er ikke lett å forklare og forsvare at lektorene skal vise moderasjon av hensyn til Norges konkurransevne. Relativt lønnsnivå vitner om lav status, men på tross av dette ser vi god søkning til både PPU og de integrerte lektorutdanningene. Ungdom har nok oppfattet at faglig kompetanse verdsettes høyere, og at lektorutdanningen gir et godt utgangspunkt for arbeid både i og utenfor skolen. Lektorstudentene har relativt høye inntakskarakterer, og det gir grunn til optimsme. Norsk Lektorlag er likevel bekymret for utviklingen i de integrerte lektorutdanningene og hva som skjer når disse opprettes på høyskoler med små fagmiljøer. Vi mener at utdanningen i skolefagene må legges til institusjoner der disse fagene er forskningsfag. Norsk Lektorlag har også et noe ambivalent forhold til integreringen, eller forvekslingen, av fag med fagdidaktikk i de integrerte lektorutdanningene. Når regjeringen sier at NOKUTs arbeid også skal rettes mot kvalitet og innhold i høyere utdanning, bør de pedagogiske utdanningene stå høyt på lista. Spørsmålet om man kan lære bort et yrke, eller et fag, man selv ikke mestrer, er også relevant for profesjonsutdannere. En del lærerutdannere underviser selv aldri skoleelever, og langt mindre har de erfart ansvaret for 5-6 klasser gjennom et helt år og innenfor skolens arbeidstidsordninger. Det såkalte praksissjokket som nyutdannede lærere får i skolen, er reelt. Norsk Lektorlag får stadig 06/2013 5
meldinger fra lektorer som føler seg uforberedt og overveldet av arbeidsbyrdene i yrket. Per i dag har vi en arbeidstidsordning i skolen som slett ikke sikrer nok tid til forog etterarbeid. De fleste ønsker færre elever og en større andel egendisponert tid. Det siste betyr IKKE at man ikke vil samarbeide med kolleger. Kollegialt og faglig samarbeid i kunnskapsyrker baseres mindre på fysisk tilstedeværelse på et kontor, og lektorer Den uskrevne etiske plattformen til Norsk Lektorlag krever sannferdighet blant annet om at våre medlemmer faktisk ofte er misfornøyde med arbeidsvilkårene sine. trenger faglig samspill med kolleger som underviser etter samme læreplan, uavhengig av geografisk arbeidsplass. Andre arbeidstakergrupper får mer hjemmekontor, mens skolen har gått motsatt vei. Norsk Lektorlag har argumentert i flere runder overfor KS om at vi trenger en ny arbeidstidsavtale som tar hensyn til at arbeidsbyrden øker med antall elever, ikke bare med antall undervisningstimer. Vi har lagt ned mye arbeid i å finne bedre løsninger som gir lærere tid og tillit til å utføre gitte undervisningsoppdrag. Så langt har KS vist liten forståelse for våre argumenter, og vi har som kjent få maktmidler til å overtale et motvillig KS. I mellomtiden har vi måttet undertegne og leve med avtaler som vi mener burde vært mye bedre. Å undertegne, og formelt akseptere, en avtale er én ting, men å applaudere er en annen. KS ønsker nok at skolen skal framsnakkes, men må da tilby noe det er verdt å snakke om. Den uskrevne etiske plattformen til Norsk Lektorlag krever sannferdighet blant annet om at våre medlemmer faktisk ofte er misfornøyde med arbeidsvilkårene sine. Det er en uting at ansatte både i skolen og innen annen offentlig virksomhet ikke bare avkreves vilje til å utføre sine arbeidsoppgaver etter beste evne. Man skal også yte Helt siden Norsk Lektorlag ble stiftet i 1997, har vi påtatt oss oppgaven med å formulere skolekritikk som andre organisasjoner ikke ville løfte fram. begeistring. Sivilombudsmannen har uttalt at det ligger i ytringsfrihetens kjerne at både negative og positive ytringer i utgangpunktet er ønsket som bidrag i samfunnsdebatten. Både tillitsvalgte og vanlige medlemmer i Norsk Lektorlag har skjønt dette. Velfundert og saklig bruk av ytringsfrihet er en profesjonell dyd og på sin plass når vi går inn i året 2014. Da skal vi som kjent ha et hovedtariffoppgjør men vi skal også feire 200-årsjubileet for grunnlovens paragraf 100 om at Ytringsfrihed bør finde Sted. Helt siden Norsk Lektorlag ble stiftet i 1997, har vi påtatt oss oppgaven med å formulere skolekritikk som andre organisasjoner ikke ville løfte fram. I den ideologistyrte og svart- 6 06/2013
hvite skoledebatten ble vi ofte mistenkeliggjort. Etter 16 år ser vi en bred oppslutning om vårt syn på verdien av kunnskap og utdanning. Denne verdsettingen er første forutsetning for at vi også skal kunne bedre lønns- og arbeidsforhold for medlemmer ansatt både i og utenfor skolen. Våre medlemmer ønsker anerkjennelse som kunnskapsrike og profesjonelle yrkesutøvere. Deretter ønsker de at verdsettingen vises i lønnsnivået. I dag ser det ut til at lektoren er kommet inn fra kulden. MEN: Hver gang vi går gjennom et tariffoppgjør, får vi følelsen av at inntredenen skjer gjennom ei svingdør, - og der vet man verken inn eller ut. Og utenfor, der står fortsatt vår tidligere kollega Elias Rukla, sjenert, men verdig. Dere husker sikkert hans metode og hvordan han fordypet seg og fordypet seg i Ibsens skuespill Vildanden og i sin egen verden. I Vildanden skildrer Ibsen menneskers tragikomiske trang til livsløgner og framsnakking og omdømmebygging. Hjalmar Ekdal fantaserer om og tenker på en oppfinnelse som er vanskelig å oppfinne, siden det meste alt er oppfunnet (det var nok det den gang), mens hans gamle far drar på jakt i en innbilt skog inne på et loft. Stakkars Elias Rukla dypdykket og dypdykket i dette stoffet, mens elevene hans valgte å holde hodet over vannet. Så gikk det som det gikk. Ifølge en undersøkelse som ble omtalt i avisen Klassekampen sist uke, kjenner norsklærerstudentene i Trøndelag i dag lite til klassikere som Ibsen. De leser heller Fantasy, står det. Den store planen for å realisere Norge som kunnskapsnasjon burde kanskje starte med litt repetisjon og fordypning i våre største klassikere, som Ibsen. Tenk om man våkner en dag, inne på et utdanningspolitisk mørkeloft, der det viser seg at det man trodde var en nasjonal bjørnejakt, resulterte i en resirkulert og skadeskutt kanin. Norsk Lektorlag vil bidra til at det ikke skjer. Dette er utdrag av talen Gro Elisabeth Paulsen holdt på landsmøtet til Norsk Lektorlag 7. november 2013. 06/2013 7
Landsmøte 2013 Ny regjering inviterer til politisk verksted -Jeg ba om innspill til hva jeg skulle snakke om på landsmøtet. Skikkelig nybegynnertabbe - det var som å få alle kravene på første skoledag, sa statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Birgitte Jordahl. Av: Inger Johanne Rein som avkrever at vi må gjøre mer kontroller. Gjørv-rapporten viste at vi har en stor utfordring, sa hun og forsikret om at regjeringen tar dette problemet på alvor. Statssekretær Birgitte Jordahl (H) lytter oppmerksomt. Nestleder Morten Trudeng til høyre. Foto: Johnny Syversen Statssekretæren kom med en hilsen til Landsmøtet fra den nye politiske ledelsen i Kunnskapsdepartementet. Tidligere medlem Høyrepolitikeren ble i statsråd 25. oktober utnevnt til statssekretær for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Hun kom fra stillingen som stabssjef for byrådsleder Stian Berger Røsland i Oslo kommune. - Det er ekstra hyggelig å være her. For fire år siden satt jeg der nede i salen som deltaker på landsmøtet til Norsk Lektorlag, fortalte den ferske statssekretæren. Revitalisert kunnskapsløft Statssekretæren fortalte om hektiske startuker for den nye regjeringen. - Når vi leverer statsbudsjettet i morgen, vil det ikke være noen tvil om at det kommer et taktskifte innen utdanningssektoren. Nå er det virkelig læreren som skal bli prioritert. Dere skal få merke dette, lovte hun fra talerstolen. - Vi vil ha et revitalisert kunnskapsløft. De som har skoene på, må få makt, tillit og innflytelse. Men dette skal veksles inn i økte og bedre resultater hos våre elever, sa hun. Vurdering og rapportering Før statssekretæren kom til Landsmøtet hadde hun fått Norsk Lektorlags kommentarer til regjeringserklæringen. - Jeg har blitt orientert om at dere savner en rekke ting i erklæringen. Det første dere har pekt på er at dere ønsker en gjennomgang av vurderingsforskriftene, sa hun og opplyste at dette arbeidet allerede er igangsatt. - Vi skal se på dette. Vi vil ha gode og konstruktive tilbakemeldinger som gjør at elevene kan løfte seg faglig, sa hun. Norsk Lektorlag har også pekt på utfordringer med rapporteringsregimet i den norske skolen. Jordahl var enig i at dette er en utfordring: - Vi ser dette ikke bare i skolen, men i hele det norske samfunnet - en manglende tillit nedover i systemet Lover ikke Stortingsmelding - Dere vil ha eksamensordninger som sikrer at faglige ambisjoner tas alvorlig. Det går ikke an å være uenig i det. Hvis vurderingen blir vilkårlig, blir sluttevalueringen feil og det fører til en generell svekkelse av kunnskapsnivået i alle ledd i utdanningssystemet vårt, sa hun. - Dere ønsker også en stortingsmelding om kvaliteten i studiespesialiserende program. Jeg lover ikke en stortingsmelding, men jeg lover at regjeringen vil ha fokus på at vi har flere videregående utdanninger, sa hun. Statssekretæren var mer opptatt av å løfte fram utfordringen på yrkesfagene, men mente at et løft på yrkesfag også ville ha en positiv effekt på studiespesialiserende fag. Inn i verkstedet Til slutt ønsket Birgitte Jordahl å snakke om karriereutvikling innenfor skolen. - Vi har utfordret andre lærerorganisasjoner på hvordan man kan se for seg en differensiering blant lærerne. Og herved er denne utfordringen gitt til dere også - vi tar gjerne mot ideer, sa hun. - Vi lover å ta på alvor alle innspill dere kommer med. Vi skal ikke bare se på dere som en høringsinstans, men vil invitere dere inn i vårt politiske verksted, forsikret hun. - Vi vil få til bedre løsninger sammen, og ser fram til et godt og nært samarbeid med dere. Vi som styrer, kan ikke lykkes uten å ha god kontakt med dere som får i oppdrag å gjennomføre vår politikk, avsluttet statssekretær Jordahl. 8 06/2013
Landsmøte 2013 Rødgrønt forsvar Marianne Aasen (Ap) fikk den utfordrende rollen som forsvarer for åtte års rødgrønn skolepolitikk. Hun ville helst se framover. Av: Inger Johanne Rein -Hvor utdannes de beste lærerne? Hvor er de beste læringsmiljøene? Vi vet ikke helt hva de ulike lærerutdanningene innholder. NOKUT forteller ikke noe om dette, sa Marianne Aasen, representant for Arbeiderpartiet i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. I bagasjen - Jeg tror det er for lite standardisert hva lærerstudentene får med seg fra utdanningen, sa Aasen. Hun tror det er et problem med tanke på at lærerne ønsker tillit til profesjonen. Alle vet hva en finsk lærer har med seg i bagasjen, mens det er mindre kunnskap om alle de ulike norske lærerutdanningene. - Vi ser samtidig et driv mot akademisering på alle lærestedene - hele tiden. Det kan virke som om det er mer stas jo flere doktorer man produserer, mens man ikke er like opptatt av hvor godt det fungerer på undervisningen lenger nede. Jeg tror at flere burde satse på å lage gode bachelor- og masterstudier, sa hun. Høye rop På seminaret Den norske enhetsskolen fiasko eller fundament for en god samfunnsutvikling, fikk landsmøtet og gjester en god debatt etter innleggene fra Kai Olsen, Johan Olaisen og Marianne Aasen. Flere uttrykte stor frustrasjon over Utdanningsdirektoratet, som ikke oppleves som lydhør overfor faglige innspill eller synspunkter som går på tvers av deres. I tillegg ble det pekt på at kommunikasjonen mellom Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet er for dårlig. - Det er ikke hyggelig å høre at dere stanger i veggen når dere prøver å nå fram med faglige argumenter og synspunkter. Vi kan ikke lukte dette på Stortinget. Dere må rope høyt slik at dere blir hørt, var rådet hun ga. Alternativt tipset hun om å sende brev og henvendelser i kopi til stortingspolitikerne slik at de kan be om svar. - Da må statsrådene nemlig svare innen seks dager. Det er en rettighet vi har som politiker, sa Aasen. Stanger mot byråkratiet Hun avslørte at også politikere noen ganger kan spørre seg hvor den reelle makten ligger. - Jeg er mot bruk av kalkulator på skolen, men dette bestemmes ikke i Stortinget eller i departementet. Da jeg prøvde å finne ut av det, viste Utdanningsdirektoratet til faglige råd. Jeg fant faktisk ikke ut av hvem som innførte kalkulator i skolen, sa hun. - Jeg blir skremt når jeg hører at selv stortingspolitikere stanger mot byråkratiet. Er det en stat i staten som heter direktoratet? spurte nestleder i Norsk Lektorlag, Morten Trudeng. Den klare beskjeden som ble gitt til Aasen, var at politikerne må ha større interesse av hvordan byråkratene forvalter norsk skole. Invitert som skyteskive, men like blid. Fra venstre: Otto Kristiansen, Gro Elisabeth Paulsen og Marianne Aasen Hernes og reformene En annen som fikk kritikk både i seminardelen og i den påfølgende diskusjonen, var mannen bak Reform 97, men her gikk Marianne Aasen i forsvar for Gudmund Hernes. - «Min reform ble ikke gjennomført,» har Hernes sagt. Det var en styrking av yrkesfagene han ønsket å få gjennomført, med en yrkesretting av fellesfagene, sa Marianne Aasen om partifellen. - Og noen ganger må jeg minne høyrepolitikerne på at det faktisk var Gudmund Hernes som meldte Norge på de internasjonale målingene, sa Marianne Aasen. Johan Olaisen ga delvis støtte: - Jeg er grunnleggende uenig i mye av reformene på 90-tallet, men de gode tankene som faktisk fantes i reformene, var det ikke ressurser til å gjennomføre. Reformene ble ikke fulgt opp med bevilgninger, sa han. - Da får vi en hel lærerstand som opplever reformene som meningsløse, og vi får en kollektiv resignasjon: «Bend over here it comes!», sa Olaisen. 06/2013 9
Landsmøte 2013 Sentralstyret i Norsk Lektorlag 2013-2015 Alle styremedlemmene ble valgt inn med akklamasjon. Gro Elisabeth Paulsen har vært politisk leder i Norsk Lektorlag siden 2003. Med i ledertrioen er Morten Trudeng (1. nestleder) og Vemund Venn (2. nestleder). Det nyvalgte sentralstyret i Norsk Lektorlag. Fra venstre: Linda Methi, Olav Myklebust, Geir Åge Svenning, Rita Helgesen, Silje Moen (vara), Gro Elisabeth Paulsen, Morten Trudeng, Knut Hauge og Live Landfald Nielsen. Ikke til stede da bildet ble tatt: Vemund Venn, Knut Arild Knutsen (vara) og Kristin Beate Auestad (vara). Stipend for medlemmer Det skal etableres en stipendordning på 100 000 kroner fra 2014. Denne skal gå til medlemmers faglige utvikling. For ti år siden ble det i Norsk Lektorlag etablert en stipendordning på 25 000 kroner årlig for å bidra til medlemmenes faglige utvikling. Landsmøtet 2013 besluttet å øke denne potten til 100 000 per år, i første omgang som en prøveordning fra 2014 og 2015. Som hovedregel forutsettes det at mottaker av stipend deltar på aktiviteter som bidrar til utvikling innenfor egne fagog arbeidsområder. Studentlag i Norsk Lektorlag Landsmøtet 2013 vedtok enstemmig at det skal etableres et studentlag i Norsk Lektorlag, Lektorstudentene. Studentmedlemsmassen har økt, og verving av studenter er en prioritert satsning. Ved landets universiteter og høgskoler kan det opprettes lokale studentlag for dem som har medlemskap i Norsk Lektorlag. Lokallagene vil fortsette som før, men på sikt er det et mål å få et nasjonalt studentorganisasjonsledd på plass. Fremdeles delt i synet på karakterer På Landsmøtet ble det fremmet forslag om å fjerne punktet der Norsk Lektorlag går inn for gradvis innføring av karakterer fra 5. klasse. Det var to forslag om å fjerne følgende formulering i skolepolitisk program: «Det bør være karakterer i kjernefagene norsk, engelsk og matematikk fra 5. trinn.» Etter en lengre diskusjon falt forslaget. Flertallet gikk for sentralstyrets forslag om å ikke endre skolepolitisk program, altså å la punktet stå. 10 06/2013
Landsmøte 2013 Kamp mot en svekket lektorutdanning Mindre pedagogikk og skjerming av masteroppgaven i lektorutdanningen. Flere delegater ville at dette skulle stå klart og tydelig i Norsk Lektorlags skolepolitisk program. Av: Inger Johanne Rein Fylkesleder i Oslo, Arvid Evjen Andersen, fremmet forslag om å sikre den faglige kvaliteten på lektorutdanningen gjennom en eksplisitt formulering i skolepolitisk program. -Pedagogikken har tatt for stor plass i lektorutdanningen, uten at noen har reagert, sa han fra talerstolen. I forslaget het det: Vi ønsker en lektorutdanning som både ivaretar det faglige nivået som utdanningen tradisjonelt har hatt, og som knytter pedagogikken opp mot praksis i klasserommet på en bedre måte enn i dag. For det første bør pedagogikkens plass reduseres i selve studieløpet. For det andre bør den store tradisjonelle masteroppgaven skjermes. For det tredje bør mer av pedagogikken flyttes ut i det første året ute i arbeid i skolen, som del av en turnusordning. Faglig svekkelse - Etter Kvalitetsreformen ble mastergradsutdanningen kortet ned til fem år. På de femårige lektorprogrammene har i tillegg pedagogikken fått så stor plass at undervisningsfagenes posisjon har blitt svekket. I tillegg kan man i dag velge fagdidaktiske varianter på mastergradsnivå, hvor den tradisjonelle hovedoppgaven eller masteroppgaven er erstattet av en semesteroppgave med didaktisk vinkling, sa Arvid Evjen i begrunnelsen for forslaget. Forslaget fikk støtte fra Håkon Andersen (Akershus): - Selv om faglig kvalitet i utdanningen er nevnt i skolepolitisk program, vil jeg gjerne at Norsk Lektorlag forplikter seg til å fronte dette politisk ved å ta det inn som en formulering i programmet, sa han. Mot 14 stemmer Sentralstyrets medlemmer var i all hovedsak enig med forslaget, men mente at det allerede er ivaretatt i nåværende skolepolitisk program. Flertallet av delegatene på landsmøtet stemte for styrets forslag om at skolepolitisk program ikke skulle endres, men at forslagene og argumentasjonen skal arbeides med i neste landsmøteperiode. Sentralstyrets forslag ble vedtatt mot 14 stemmer. Lover å jobbe politisk - Vi skal selvsagt forplikte oss til å jobbe med dette i tiden framover, sa Gro Elisabeth Paulsen. Hun viste dessuten til alt arbeidet som allerede er gjort på dette saksfeltet i årene som har gått. - Selv om vi er en liten organisasjon, har vi gjort mye på dette feltet. Vi har blant annet klart å få det til å hete lektorutdanningen, sa hun. - Vi må skille mellom didaktikk og fag i studiepoengene, slik at vi tydelig ser hvor stor andel av studiet som er fag, og vi må få en klar beskrivelse av innholdet i lektorutdanningene. Jeg opplever at det er stadig flere som tenker i samme bane som oss, så det bør være mulig for Norsk Lektorlag å nå fram i denne saken, avsluttet Paulsen. 06/2013 11
Studiekompetansesvindelen Nåverdi kontantstrøm NV= n t=0 Xt = X + X 1 + X 2 +. + X n t 0 (1+r) (1+r) 1 (1+r) 2 (1+r) n n NV= X (1+r) = X + X (1+r) + + X (1+r) t=0 t -t 0 1-1 n -n 12 06/2013
Landsmøte 2013 Dette er reknestykket som møter Per med 2 i matematikk og generell studiekompetanse frå vidaregåande skule - på eit innføringskurs i økonomiadministrasjon. Av: Inger Johanne Rein - Kravet for å komme inn på høgare utdanning er bestått vidaregåande skule. Er dette greit? spør Kai Olsen, professor ved Høgskulen i Molde og Universitetet i Bergen. Dette er mannen som var med på å legge ned hovudstudiet i informatikk (Bsc) på Høgskulen i Molde. Ikkje fordi det var for få søkjarar, men fordi han ikkje ville stå inne for kvaliteten på studentane som vart uteksaminerte. Men tilbake til Per: Han er ein svak elev i vidaregåande skule. Han har verken planar om å bli lege eller ingeniør, og strekkjer seg ikkje lenger enn til å klare 2 i alle fag, slik at han får generell studiekompetanse. Etter endt russetid vil Per studere til bachelor i økonomi og administrasjon - og han kjem inn på studiet. Allereie på innføringskurset er det forventa at han er fortruleg med både noverdi kontantstraum og kovarians. Og dette er berre starten. Realiteten er at Per med sin 2-ar i matematikk har små sjansar til å klare dette studiet. Svakt i fleire fag Det er ikkje berre svake matematikkarakterar som er eit hinder for å klare høgare studium. - Mange forstår ikkje fagbøker på engelsk fordi dei har for svakt utgangspunkt i fagengelsk, og like mange slit i med å klare å skrive ein fornuftig tekst på norsk, seier han. Vi treng reelle opptakskrav Kai Olsen presenterer det han trur kan løyse mange av problema vi ser i dag: - Vi må ha opptakskrav på studia etter kva som krevst av fagleg bakgrunn. Vi må ha studieorienterte opptaksprøver for dei som ikkje oppfyller opptakskrava for å byggje bru mellom vidaregåande skule og høgare utdanning. Vi må dessutan ha større styring på kapasiteten på dei ulike studia, meiner han. - Kva vil skje då? Krava blir synlege, og elevane vil jobbe betre i vidaregåande skule når dei veit kva som krevst for å kome inn på studiet dei ønskjer. Vi lurer ingen, og vi vil få mindre fråfall i høgare utdanning. Dette gir meir effektive studier - og i siste instans betre kvalitet på dei studentane som fullfører, seier han. À la Nille Olsen er likevel smått pessimistisk med tanke på at dette skal kunne endrast snarleg. - Kven trur de det er som styrer høgare utdanning i Noreg. Stortinget? Kunnskapsministeren? Jobbmarknaden? Nei, det er 19-åringane som styrer norsk høgare utdanning, slår han fast. Han viser til at studiestadene får betalt for kvar beståtte eksamen og for kvar avlagte grad. Så då er det heilt vesentleg å finne ut kva norske 19-åringar vil ha. - Høgskulesektoren er marknadsorientert, ikkje mot jobbmarknaden, men mot dei som går ut av vidaregåande skule, seier han. - Då får vi studium à la Nille: Når du går inn på Nille, veit du ikkje heilt kva du finn, men du finn det dei har fått billeg, avsluttar han. Usynlege krav - Er generell studiekompetanse ein svindel? Lurer vi Per når vi ønskjer han velkommen til høgskulen eller universitetet? spør Kai Olsen. I realiteten måtte Per hatt karakteren 4 eller betre i matematikk for å komme seg gjennom dette studiet. - Det er krav på alle studium, men dei er ofte usynlege. Studentane ser berre kravet om generell studiekompetanse, men sanninga er at mange har for dårleg bakgrunn frå vidaregåande skule til at vi får dei gjennom studieløpet, seier han. - Hadde vi vore private utdanningsinstitusjonar, tippar eg vi hadde fått problem om vi tok inn studentar som ikkje var kvalifiserte og som ikkje klarte studiet, seier han. - Kven trur de det er som styrer høgare utdanning i Norge? Det er 19-åringane, sa professor Kai Olsen. Marianne Aasen og Johan Olaisen lyttar. 06/2013 13
Landsmøte 2013 Eventyrpedagogikk en kritikk av enhetsskolen - Lektoren representerer en spesialkompetanse vi har bruk for i norsk skole, sa Johan Olaisen, professor i kompetanseledelse ved BI, under et seminar på Norsk Lektorlags landsmøte 7. november. Av: Wenche Bakkebråten Rasen Seminaret hadde fått tittelen «Enhetsskolen fiasko eller fundament for en god samfunnsutvikling?». Olaisen besvarte oppgaven med å karakterisere den norske skolen de siste 30-40 år ved fire kjennetegn: eventyrprinsippet, barnehageprinsippet, Ole Brumm-prinsippet og mistilliten til akademia. Eventyr, barnehage og Ole Brumm - Eventyrprinsippet handler om Askeladdens «Jeg fant, jeg fant!». Spørsmålet er bare hva man skal bruke det til. I skolen har man funnet blant annet progressiv pedagogikk, baseskolen, reform 94 og reform 07. Ideologien er at alle skal med, men man oppnår det motsatte av det man ønsker. Askeladden har funnet så mye at halve kongeriket og prinsessen er borte- det er lagt til uten å trekke fra, sa Olaisen. - «Det er urettferdig!» roper barnehagebarn. Prinsippet om rettferdighet går ofte over i en rettighet. Utdanning er en rettighet. I rettighetstenkningen blir det en rettighet å bli universitet, og en rettighet å bli professor, sa Olaisen. Olaisen mener også å finne mye Ole Brumsk i det norske utdanningssystemet. -«Ja takk, begge deler.» Vi har sett en manglende prioritering der ressursene er spredt bredt utover. Men elitisme og faglig konsentrasjon er en nødvendighet for kvalitet, spesielt ved våre universitet, sa Olaisen. Anti-akademiske holdninger Samtidig opplever Olaisen at en antiakademisk skolekode gjennomsyrer det norske samfunnet. - Det er en merkverdighet at klokskap og fornuft skal tilhøre det praktiske mennesket. Dette må komme fra en form for mindreverdighetsfølelse. Problemet med sunn fornuft er som kjent at andre har for lite av det, spesielt akademikere. Men hva oppnår vi med en slik holdning? Vi blir dårligere både på teori og i praksis, sa Olaisen. Olaisen advarte mot en sammenblanding av yrkesfagtradisjoner og allmennfaglige linjer som gir studiekompetanse. Akademisk kvalitet krever spesialkompetanse. La oss utdanne gode fagfolk i yrkesfag, uten å stille de samme akademiske kravene. Ikke gi yrkesfag studiekompetanse. Det vil være en ytterligere ødeleggelse av den akademiske verden, sa Olaisen. Må ha høye krav til kompetanse Olaisen støtter Norsk Lektorlags syn på betydningen av kompetansekrav i skolen. Han mener at lærere i videregående opplæring burde ha 120 studiepoeng i undervisningsfaget. - Det er nødvendig å ha tilsvarende kunnskap, ferdighet og holdninger for å kunne undervise elevene. Kompetansekravet må vernes for å oppnå et kunnskapsbasert næringsliv i Norge, sa Olaisen. Når det gjelder lengden på lærerutdanningene, mener Olaisen det er fullt mulig å øke kvantitet og samtidig få mindre kvalitet. - Hvis en hadde stilt krav om karakteren 4 i matematikk og norsk i fjor, ville 70 % av lærerstudentene i dag ikke kommet inn. Har det da noen hensikt å utvide til fem års lærerutdanning? Overhodet ikke, sa Olaissen. Videreutdanningskonto Olaisen kom også med konkrete innspill til hva han mener må gjøres for å bedre kvaliteten i skolen. -Det bør opprettes en individuell videreutdanningskonto for lærere. Sett av eksempelvis 10 prosent av lønna, og etter fem år kan en ta ut et halvt år i kompetanseutvikling. Slik videreutdanning må selvsagt følges opp med lønnsopprykk, og lønnsstigen må følge med når kompetansen økes, sa Olaisen. Mistillit og tillit Olaisen pekte på et tydelig paradoks i overgangen fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet. Industrisamfunnet var som kjent preget av kontroll, styring og oppfølging. - Hva skal prege kunnskapssamfunnet? Kunnskap er verdiskapende. Men til tross for dette, hva preger skolen? Stadig større styring og kontroll, byråkrati, rapportering, stadig mer såkalte «profesjonelle ledere». Det er en grunnleggende mistillit i utdanningssystemet til lektorer og professorer, sa Olaisen. Olaisen etterlyste større selvstyre for skolene, og større mulighet for differensiering. - Differensiering vil også innebære å vise en større tillit til de ansatte. Enhetsskolen representerer styring og kontroll, differensiering handler om å bruke muligheten som ligger hos lærerne til å la skolen bli «vår», sa Olaisen. 14 06/2013
1 2 Landsmøtet i bilder 1. Otto konfererer med Gro Elisabeth 2. Delegatene diskuterer i pausen 3. Kunnskapens lys 4. Landsmøtet hadde en rekke saker å ta stilling til. 5. God stemning i salen Foto: Johnny Syversen 3 4 5 06/2013 15
Aktuelt Når jeg blir 66 Nordmenn vil jobbe fire år lenger i dag enn for ti år siden. De som arbeider med undervisning eller forskning, vil jobbe til de er 66 år. Av: Inger Johanne Rein - Trenden blant ansatte innen undervisning og forskning er den samme som hos yrkesaktiv befolkning for øvrig: Interessen for å arbeide lenger er økende. Dette er veldig gledelig, tatt i betraktning at Norge blant annet sårt trenger den kompetansen og erfaringen som voksne lærere og lektorer besitter. Velger for mange i denne bransjen tidligpensjon, vil norsk undervisningssektor ha et stort problem, sier Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk. Fra 61 til 65 år Norsk seniorpolitisk barometer 2013, som ble lagt fram i slutten av oktober, viser at den voksne befolkningen ser for seg å stå stadig lenger i arbeid. Kari Østerud mener man ser en dramatisk endring i når arbeidstakerne ønsker å gå av med alderspensjon. - På 10 år har ønsket pensjoneringsalder økt med 4,1 år - fra 61,0 år i 2003 til 65,1 år i 2013, forteller Østerud. Tallene er også brutt ned på bransje, og ansatte som jobber med undervisning og forskning, ser i 2013 for seg å stå til 65,8 år. Bare seks år tidligere ville gjennomsnittet av de spurte i denne sektoren gå av ved 62 år. Stor verdiskaping -Dette er et sterkt signal om at folk ønsker å delta i arbeidslivet lenger enn før. Holdningene hos arbeidstakerne er i rask og positiv endring. Det er viktig at den nye regjeringen tar dette på alvor, og tar grep for å sikre at folk kan velge å stå i arbeid lenger. Pensjonsreformen alene er ikke tilstrekkelig for å sikre tilgang til nok arbeidskraft i fremtiden, sier direktør Kari Østerud i Senter for seniorpolitikk. Hun peker på at dette dreier seg om store verdier, og at samfunnet og arbeidsgiverne trenger seniorenes arbeidskraft. - Dette er en vinn-vinn-situasjon som alle tjener på. Ved å forlenge yrkesdeltagelsen i gjennomsnitt med 6 måneder, kan man årlig utløse 15 000 årsverk og 10 15 milliarder kroner i verdiskaping, sier Østerud. I 2003 ønsket én av tre arbeidstakere å fortsette i jobb etter at de hadde fått rett til pensjon. I 2013 ønsker over halvparten (55 prosent) å fortsette i jobb. - Dette er veldig gledelig tatt i betraktning at Norge trenger den kompetansen og erfaringen som voksne lærere og lektorer besitter, sier Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk. Det er Ipsos MMI som, på oppdrag fra Senter for seniorpolitikk, har gjennomført undersøkelsen Norsk seniorpolitisk barometer 2013 for å kartlegge holdninger til seniorpolitiske spørsmål i arbeidslivet. Undersøkelsen er gjennomført på samme tidspunkt og med samme opplegg årlig siden 2003. 16 06/2013
Cand.smile. Ledig kasse stenger nå Jeg har hørt at handlevogner på den andre siden av ekvator drar til motsatt side. Eller, jeg har i hvert fall hørt det. Jeg har også hørt at det er en myte. Lurer på om det er noe Mythbusters har testet. Jeg står alltid bakerst i køen. Uansett hvor lang køen er da jeg starter. Er det ti meter kø foran meg idet jeg stiller meg i den, er det ingen kø bak meg når det endelig er min tur. Det er slik du vet hvor du finner meg. Han som står bakerst. Det vil si, av og til er jeg så heldig at jeg ikke står sist. Men da kan du være sikker på at denne kasssen stenger nå, og det er ledig kasse her langt borti der. Og ny kø. Skal jeg bare ha én ting, sammenfaller det av en eller annen grunn alltid med kretsmesterskapet i fulle handlevogner. Ledig kasse i den andre enden igjen. Og før jeg er fremme, er det ledig kasse der jeg sto først. Dit hoppet de som sto på sprang til å kaste seg over. Men vent, nå stenger den her, og de åpnet bak der. Dit gikk de som bare kom gående rett inn i køen. Og denne kassen stenger nå. Motgangen starter allerede idet jeg setter inn en mynt og prøver å få løs handlevogna. Mer enn en gang har jeg gitt opp å prøve å få vognene fra hverandre, og ender opp med å kjøre én hel rekke med vogner inn i butikken. Hva da? Det er da helt naturlig å handle med tre handlevogner. Ikke det? Vel, jeg har tretti spenn sittende fast her. Du kan faktisk høre på hjulene til en handlevogn hvem som kommer. Sier handlevogna dunk, dunk, dunk, er det noen som er ute og handler. Sier den dunkadunkadunka, er det noen som har det travelt, og prøver å rekke å handle før det de egentlig skal. Sier den DAGGADAGGADAGGA er det salg på svineribbe. Handlevogner skal dra til siden. De jeg pleier å få, drar så kraftig til den ene siden at jeg må flytte meg rundt vogna og rett og slett leie den. For å unngå pinlige møter med meieriavdelingen. Og unngå kollisjon med fru Hansen som er på vei tilbake fra kjøttdisken. Jeg står alltid bakerst i køen. Unntaket er den store svenske møbelkjeden der køen er en del av opplevelsen de selger. De som bygger digre varehus for at menneskeheten skal komme hjem med altfor mange servietter og batterier. De som bygger varehus ganske enkelt for at folk skal få et sted å stå i kø. IKØA. Men endelig. Endelig er det min tur. Min tur til å høre den knasende lyden av varer som blir most i stykker av rullebåndet etter kassen. Og alt dette må nissen gjennom, for hver eneste gave. Ikke rart han kun har tid til å ha jul bare én gang i året. 06/2013 17
Gjesteskribent Mens vi venter på PISA Når dette leses, er resultatene fra PISA 2012 (Program for International Student Assessment) allerede presentert og kommentert. Denne gangen er det 15-åringenes matematikkferdigheter som er i fokus, med et sideblikk også på ferdighetene i lesing og naturfag. PISA er utvilsomt den internasjonale kartleggingen som har fått størst oppmerksomhet, også i Norge, men det må minnes om at vi også har andre undersøkelser som måler grunnleggende ferdigheter hos barn, unge og voksne. Egil Gabrielsen, Lesesenteret, Universitetet i Stavanger 18 06/2013
Det er viktig å se resultatene fra disse internasjonale undersøkelsene i sammenheng fordi de har ulike måletidspunkt i utdanningsløpet. PIRLS (Progress in Reading Literacy) måler hvert femte år elevenes leseforståelse i ni-tiårsalder, ved avslutningen av det som gjerne omtales som den første leseopplæringen. TIMSS (Trends in International Mathematics and Science Study) er en tilsvarende undersøkelse for matematikk og naturfag som gjennomføres hvert fjerde år, på 4. og 8. trinn, mens PISA altså vekselvis måler lese-, matematikk- og naturfagferdigheter ved slutten av den obligatoriske skolegangen i de fleste land. Resultatene fungerer som viktige navigeringspunkter for utdanningspolitikken i deltakerlandene; slike hadde vi ikke mange av før årtusenskiftet. I fortsettelsen skal vi konsentrere oss om kompetansen i voksenbefolkningen. Norge er ett av de få landene som har deltatt i alle de tre internasjonale kartleggingene av voksnes (16-65 år) basisferdigheter: IALS i 1998 (International Adult Literacy Survey), ALL i 2003 (Adult Literacy and Life Skills) og i 2012, PIAAC (Program for International Assessment of Adult Competencies). Resultatene fra disse undersøkelsene har fått relativt liten oppmerksomhet i Norge, noe som kanskje skyldes at vi har kommet bedre ut av disse internasjonale sammenlikningene enn i undersøkelsene nevnt foran. Gode nyheter er gjerne mindre interessante enn dårlige. PIAAC-resultatene ble offentliggjort 8. oktober i alle de24 deltakerlandene, og de bekreftet at Norge fortsatt gjør det bedre i lesing og tallforståelse (numeralitet) i voksengruppen enn det som så 1, 2, 3, 4 langt er registrert for barn (PIRLS og TIMSS) og unge (PISA). Vi må likevel konstatere at vi denne gangen fikk flere land foran oss i rangeringen både på lese- og tallområdet, samtidig som gjennomsnittskåren for Norges vedkommende var svakere enn i IALS 5 og ALL 6, på begge områdene. Det kreves mer omfattende analyser for å belyse bakgrunnen for resultatnedgangen, men to sannsynlige forklaringer vil likevel bli løftet fram her. For det første er det viktig å peke på at Norge har hatt en betydelig innvandringsøkning i de senere årene, og ettersom kartleggingen gjennomføres på deltakerlandenes hovedspråk, forklarer det hvorfor innvandrerbefolkningen skårer signifikant lavere enn voksne født i landet. I Norge utgjorde innvandrerbefolkningen 4 prosent da IALS ble gjennomført og økte til 6 prosent i ALL, mens prosentandelen var 13 i PIAAC. Statistisk sentralbyrå definerer en innvandrer som en person som er født utenfor Norge, eller som er født i Norge med to utenlandskfødte foreldre (og fire besteforeldre født i utlandet). 7 Det må understrekes at innvandrergruppen i Norge utgjør en meget heterogen åttendedel av befolkningen. Både i ALL og PIAAC oppnådde for eksempel innvandrere fra Danmark og Sverige bedre gjennomsnittskårer på leseprøvene enn etniske nordmenn. 6, 1 De rundt 70 prosent av innvandrerne som kommer fra det som litt upresist omtales som ikke-vestlige land, har imidlertid betydelig svakere resultater med hensyn både til lesing og tallforståelse, noe som gir én sannsynlig forklaring på den norske resultatnedgangen i PIAAC. Mer bekymringsfulle er etter min mening de svake norske resultatene i den yngste aldersgruppen, 16-24 år. PIAAC-dataene viser nemlig at denne aldersgruppen, som enten fortsatt er deltaker i det norske utdanningssystemet eller som nettopp har avsluttet sitt opphold der, oppnår en lavere gjennomsnittskåre både i lesing og tallforståelse enn det som er beregnet for en samlet voksengruppe (16-65 år) i Norge. Spesielt svake er 16-19-åringene; de skårer også under OECD-gjennomsnittet. Det ble ikke registrert tilsvarende svake resultater for denne aldersgruppen i IALS og ALL. 5, 6 I PIAAC er det bare Kypros og Storbritannia som har like svake gjennomsnittskårer blant de yngste deltakerne.1 I Storbritannia har dette temaet fått betydelig oppmerksomhet i mediene; i Norge var man på lanseringstidspunktet mer opptatt av innspurten i regjeringsforhandlingene. Er det noen gode forklaringer på at vi nå kommer så dårlig ut i ungdomsgruppen? Etter min vurdering er det rimelig å peke på flere uheldige grep som ble gjort i norsk utdanningspolitikk på 1990-tallet. Holder vi oss til det sentrale området leseopplæring, er det naturlig å trekke fram forhold knyttet til Reform97, som utløste det som noen av oss har kalt det norske «Sputniksjokket», like etter årtusenskiftet. Det mest kjente bidraget til dette sjokket var utvilsomt de første PISA-resultatene, som ble presentert i 2001. Norske 15-åringer skåret under det internasjonale gjennomsnittet, og langt svakere enn land vi liker å sammenlikne oss med. Mindre kjent, men minst like viktig, var resultatene fra restandardiseringen av en landsdekkende kartleggingsprøve i lesing for niåringer. Prøven var utarbeidet og standardisert i 1994, og begrunnelsen for å gjennomføre en ny standardisering så snart etterpå, var at niåringene etter Reform97 hadde gått ett år lenger på skolen enn elevene som begynte på skolen før reformen. 8 Resultatene vakte oppsikt, i det minste blant skolepolitikere og leseforskere, fordi de viste at langt flere elever med tre års skolegang skåret under det som var valgt som kritisk grense, samtidig som færre av elevene klarte alle oppgavene, sammenliknet med 2.-klassingene fra før reformen. Og det stoppet ikke der. I 2002 ble de første PIRLS-resultatene presentert, og de 06/2013 19
Gjesteskribent bekreftet at norske niåringer presterte under det internasjonale gjennomsnittet i lesing, en rangering som harmonerte dårlig med våre gode resultater fra en tilsvarende internasjonal kartlegging gjennomført bare ti år tidligere (IEA: Reading Literacy Study i 1991).9 Flere av leserne minnes nok resten av historien: Alarmen gikk, og nyutnevnt statsråd, Kristin Clemet, endret sammensetning og mandat for det som vi kjenner som Kvalitetsutvalget. Utvalget la i 2003 fram 10, 11 forslag i to NOU-er som skulle gi viktige justeringer skolen. Med få unntak fikk forslagene tverrpolitisk støtte fra Stortinget, noe som endret kursen for norsk utdanningspolitikk betydelig. Og at det var nødvendig med endringer, bekreftet den omfattende forskningsbaserte evalueringen av Reform97: Evalueringa viser at skulen er rik på aktivitet, men med læring er det magrare. Ho stiller spørjeteikn ved ei rekkje av prosesskvalitetane med særlege verknader for nokre grupper av elevar. Evalueringa viser at for dei er kvalitetane ikkje gode. Grunnskulen gjev ikkje, slik målet 12, s. 55 er, ei likeverdig opplæring for alle elevar. Når dette trekkes fram her, er det for å minne om at årskullene som begynte på skolen de første årene etter Reform97, nå befinner seg i målgruppen for PIAAC. PIRLS-elevene fra 2001 var for eksempel blitt 19 år da det norske utvalget til PIAAC ble trukket. I de første årskullene som begynte på skolen etter at reformen ble innført, må vi anta at flere fikk en problematisk skolestart enn tidligere. Blant annet ga L97 nye og mer uklare retningslinjer for gjennomføringen av den grunnleggende leseopplæringen. 13 Nettopp dette sentrale læringsområdet fikk da også mer entydige signaler gjennom den nye læreplanen (LK06), en plan som erstattet L97 bare ni år etter at denne ble innført. 14 Fortsatt er det for mange elever som kommer ut av vårt utdanningssystem med utilstrekkelige basisferdigheter i lesing og regning. Mye tyder på at justeringen av kursen for norsk utdanningspolitikk har gitt positive utslag. Resultatene både i PIRLS 2011 2 og TIMSS 2011 3 viser norsk framgang. Men jobben er ikke gjort; fortsatt er det for mange elever som kommer ut av vårt utdanningssystem med utilstrekkelige basisferdigheter i lesing og regning. Internasjonal forskning viser at svikt på disse områdene gir en økt risiko for å oppleve begrensninger i senere livsutfoldelse. 15, 16 Dette omfatter mulighetene for å fullføre planlagte utdanningsløp og for å få adgang til og å kunne bli værende i arbeidslivet, gjerne kombinert med problemer med hensyn til psykisk og fysisk helse. Det kreves flere tunge tak i Skole-Norge for å forebygge en slik utvikling. Noter (1) Bjørkeng, Birgit (red.) (2013). Ferdigheter i voksenbefolkningen. Resultater fra den internasjonale undersøkelsen om lese- og tallforståelse (PIAAC). Statistisk sentralbyrå. Rapport 42/2013. (2) Van Daal, Victor, Ragnar Gees Solheim og Nina Nøttaasen Gabrielsen (2012). Godt nok? Norske elevers leseferdighet på 4. og 5. trinn. (PIRLS) Stavanger: Lesesenteret, Universitetet i Stavanger. (3) Grønmo. Liv Sissel, Torgeir Onstad, Trude Nilsen, Arne Hole, Helmer Aslaksen og Inger Christin Borge (2012): Framgang, men langt fram (TIMSS). Oslo: Akademika forlag. (4) Kjærnsli, Marit og Astrid Roe (red.) (2010). På rett spor. Norske elevers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag i PISA 2009, Oslo: Universitetsforlaget. (5) Gabrielsen, Egil (2000). Slik leser voksne i Norge. En kartlegging av leseferdigheten i aldersgruppen 16-65 år (IALS). Stavanger: Senter for leseforskning. (6) Gabrielsen, Egil, Jan Haslund og Bengt Oscar Lagerstrøm (2005). Lese- og mestringskompetanse i den norske voksenbefolkningen, Resultater fra ALL (Adult Literacy and Life Skills). Stavanger: Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning, Universitetet i Stavanger. (7) Dzamrija, M.T. (2008). Hva skal innvandreren hete? Samfunnspeilet 4: 62-65. (8) Engen, Liv og Solheim, Ragnar Gees. (2001). Leseferdighetsnivået blant småskole-elever, i Norsk Skoleblad, 6: 28-30. (9) Elley, Warwick. B. (1992). How in the world do students read? Hamburg, Germany: International Association for the Evaluation of Educational Achievement. (10) NOU (2002: 10) Førsteklasses fra førsteklasse. Forslag til rammeverk for et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for norsk grunnopplæring. (11) NOU (2003: 16): I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle. (12) Haug, Peder (2004). Resultat frå evalueringa av Reform 97. Oslo: Noregs forskingsråd. (13) L97. Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. (14) LK06. Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Midlertidig utgave juni 2006. Kunnskapsdepartementet. (15) Bynner, John M. og Sam Parsons (2010): «Insights into basic skills from a UK longitudinal study», i Reder, Stephen and John Bynner (eds.), Tracking Adult Literacy and Numeracy Skills; i Findings from Longitudinal Research, 27-58. New York: Routledge. (16) Reder, Stephen (2010). The development of literacy and numeracy in adult life, i Reder, Stephen og John M. Bynner (eds), Tracking Adult Literacy and Numeracy Skills: Findings from Longitudinal Research p. 59-84. New York: Routledge. 20 06/2013