Om biologiske konsekvenser ved masseuttak i utløpet av Verdalselva

Om biologiske konsekvenser ved masseuttak i utløpet av Verdalselva av Magne Husby 1. amanuensis HiNT/Dr. scient Dato: 17.2. 1999 Forord. Undertegnede er engasjert av Norsk Ornitologisk Forening, avd. Nord-Trøndelag, til å se på eksisterende data om dykkendenes bruk av utløpet av Verdalselva. Bakgrunnen for henvendelsen er en overfladisk og misvisende konsekvensvurdering for fugl levert av NTNU, Vitenskapsmuseet (zoologi). Denne rapporten bygger på publisert litteratur, også detaljerte tellinger fra utløpet av Verdalselva og tilgrensende områder, siden 1965. Dessuten er det innhentet nye telledata fra sentrale ornitologer. Bidragsytere takkes for tilsendte data. Det er unngått å trekke konklusjoner lengre enn det er faglig grunnlag for, og det er klart behov for mer kunnskap om hvordan ulike fuglearter utnytter området til ulike tider. Innholdet i denne rapporten er framlagt i et møte på Statens Hus i Steinkjer med representanter fra: Fylkesmannen i Nord-Trøndelag v/miljøvernavdelingen, Verdal kommune, NTNU v/vitenskapsmuseet (zoolog) og Norsk Ornitologisk Forening, avd. Nord- Trøndelag, samt undertegnede. Denne utgaven er noe justert i henhold til innspill under dette møtet. Kommentarene i denne rapporten bygger på tilgang til følgende skriv i forbindelse med saksbehandlingen i saken om masseuttak i utløpet av Verdalselva: Utarbeidet av Innhold Datert Verdal kommune Dispensasjon til masseuttak på 50.000 m 3 03.02.98 NT Consult Kart over uttaksområdet 02.04.98 NOF, avd. NT Tre innsigelser: 29.01.98, 02.07.98, 18.09.98 NTNU Vit.museet Tr.hjem biol. Stn. Om virkning på bunndyrfauna 03.07.98 Verdal kommune Ny dispensasjon til masseuttak på 50.000 m 3 14.10.98 NTNU Vit.museet Inst. Nat.hist. Zool Konsekvensvurdering for fugl 15.10.98 NOTEBY Stabilitet masseuttak 17.11.98 Miljøvernavd. i NT Frafaller innsigelse 04.12.98* SINTEF Resipientundersøkelse 08.12.98 Verdal kommune Møtebok. Sak 0002/99 - Reguleringsplan.. 25.01.99 *: Brevet er datert 04.12.98, men refererer likevel til SINTEF-undersøkelsen datert 08.12.98 (Det tas forbehold i mine analyse om viktige dokumenter ikke har vært tilgjengelig. ) Referanse: Husby, M. 1999. Om biologiske konsekvenser ved masseuttak i utløpet av Verdalselva. Rapport 12 s. Bestillingsadresse: Magne Husby, HiNT Røstad, 7600 Levanger 1

Innholdsliste Side 1. Innledning: Forvaltningen av våre naturområder. 2 2. Estuarier som økosystem. 3 3. Kommentarer til de ulike konsekvensvurderinger 4 3.1. Noteby Tromsø 4 3.2. SINTEF 4 3.3. NTNU Vitenskapsmuseet, Trondhjem biologiske stasjon 5 3.4. NTNU Vitenskapsmuseet, Institutt for naturhist. Zoologi 5 3.5. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Miljøvernavdelingen... 7 4. Registrering av svartand i våtmarksområdene fra Ekne til Hylla, med hovedvekt på Verdalselvas utløp.. 8 4.1. Antall svartender... 8 4.2. Tidsrom svartendene bruker uløpet av Verdalselva under vårtrekket.. 9 4.3. Hva bruker svartendene utløpet av Verdalselva til. 10 5. Konklusjon.. 10 6. Litteratur. 11 1. Innledning: Forvaltningen av våre naturområder. Mange områder i Nord-Trøndelag er vernet eller foreslått vernet, men også verdifulle områder ligger utenfor verneplanene. Hensikten med fredningene er å gi fuglene tilgang til verdifulle lokaliteter som sikrer nok næring til overlevelse og ungeproduksjon. Det innebærer at områder skånes mot inngrep og mot forstyrrende elementer som f.eks. menneskelig ferdsel (flere områder har ferdselsforbud både i trekktider og hekketider). God mattilgang er av vesentlig betydning for at populasjonene skal opprettholdes. Generelt har ekstra mattilgang ført til redusert predasjon (Loman 1977), tidligere egglegging (Yom-Tow 1974, Dijkstra et al. 1982), tyngre egg og bedre klekkesuksess (O Connor 1979, Høgstedt 1980), nyklekte unger med større plommesekk (Ricklefs et al. 1978), og flere egg, større ungeoverlevelse og flere utfløyne unger (Parsons 1970, 1975, Nisbet 1978, Schifferli 1973, Yom-Tow 1974, Høgstedt 1980, Dijkstra et al. 1982). Det er en nær positiv sammenheng mellom ungenes vekt ved reirforlating og muligheten for å overleve etter reirforlating (Husby 1990). Det er et stort materiale på en mengde ulike fuglearter som viser at god mattilgang øker produksjonen. Rasteplasser i forbindelse med trekk er særdeles viktig ettersom fuglene må fore seg opp før egglegging, og det er ut fra dette meget forståelig at Fylkesmannen i Nord-Trøndelag foreslår flere fredningsområder i fylket. I: «Utkast til verneplan for sjøfuglområder i Nord-Trøndelag,» kommenterer Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, miljøvernavdelingen (Kaspersen & Einvik 1997) arbeidet med verneplanen slik: «En rekke viktige fugleområder blir imidlertid ikke sikret gjennom vernevedtak. Den regionale/lokale betydningen av disse områdene er også vesentlig. Et nettverk av lokaliteter bidrar samlet til et variert og rikt fugleliv langs kysten. I den utstrekning verdifulle fugleområder ikke vernes ved kgl. Res., tillegges kommuner og fylkeskommune et særlig 2

ansvar gjennom bruk av plan- og bygningsloven, for at nasjonale miljømål ivaretas (St. meld. Nr. 31, 1992-93 og Rundskriv T1/94).» «De fleste fuglearter med marin tilknytning oppholder seg periodisk langs norskekysten i tilknytning til trekk, myting, overvintring eller hekking. Høgproduktive marine våtmarks-, fjære- og gruntvannsområder er sentrale næringsområder. Slike lokaliteter vil ofte være aktuelle utbyggingsområder for industri, veier og havneanlegg, eller for masseuttak/deponering, jordbruksformål, taretråling og havbruk. Særlig i Trondheimsfjorden har man registrert et betydelig press på slike områder.» «I de senere åra er flere sjøfuglbestander blitt betydelig redusert. Nedbygging av biotoper (leveområder), samt menneskelig aktivitet som fiske, oljevirksomhet, jakt, turisme og andre forstyrrelser har sammen med Her har vi både en moralsk forpliktelse og et internasjonalt ansvar.» Elvedeltaer er generelt meget fuglerike, men de fleste i Trondheimsfjorden er sterkt nedbygd. Av 11 større elvedeltaer i Sør-Trøndelag s del av Trondheimsfjorden, er det 10 som har fått nedbygd landarealet med 50% eller mer (Habberstad & Sørensen 1995). En tilsvarende oversikt er ikke laget for Nord-Trøndelag, men tilstanden er trolig like ille. Når det da foreslås ytterligere inngrep er det meget viktig å bruke føre var prinsippet som skal være innarbeidet i norsk forvaltning. Det betyr at det skal ligge skikkelig faglig kunnskap bak før det gis konsesjon på inngrep i slike områder. Det har ikke vært tilfellet når det gjelder virkninger på fugl av grusuttakene i utløpet av Verdalselva, noe jeg skal begrunne lengre ut i rapporten. 2. Estuarier som økosystem. Jeg vil først gi en kort kommentar til den spesielle biotopen representert ved slike elveutløp. En estuarie er et område som er sterkt påvirket av tidevannet og sjøvannet er uttynnet med ferskvann. I forbindelse med elveutløp bringer elva med seg næringsstoffer og sedimenter, men elvestrømmen drar også med seg sjøvann utover i overflata. Dette sjøvannet erstattes med en vannstrøm fra dypere lag og opp i overflata, noe som også bringer næringsstoffer opp til de produktive vannmasser. Slike områder kan altså på grunn av rik næringstilgang og rik oksygentilgang være svært produktive. Det karakteristiske er at slike estuarier er mer produktive enn både sjøen utenfor og ferskvannet innenfor (Odum 1971). Også når det gjelder fugl er estuarier i forbindelse med elveutløp meget verdifulle. Ferns (1992) sier at ikke overraskende har større estuarier flere fugler, men sammenhengen er ikke enkel. I store elveutløp med stor bevegelse i vannmassene vil det bli for mye bevegelse i bunnsedimentene til at dyrene som lever der vil trives. For mye mobilitet i bunnsedimenter gir lite produktivitet, og fugleantallene avtar. Dette er meget sentralt for å forstå målingene i uttaksområdet i utløpet av Verdalselva. Stortingsmelding nr 58 1996-1997 (Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling - Miljøverndepartementet) lister opp seks truede og sjeldne naturtyper. En av disse er kyst/hav med elvemunningene, og særlig estuarier og deltaer er framhevet som truet og sjelden. 3

3. Kommentarer til de ulike konsekvensvurderinger. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag ved Miljøvernavdelingen har gitt konsesjon på et maksimalt masseuttak på 350.000 m 3 fordelt på 70 da. Det betyr en gjennomsnittlig utgravingsdybde på 5 m. De konsekvensvurderinger jeg henviser til nedenfor er de jeg har mottatt i forbindelse med masseuttakene i utløpet av Verdalselva og er nevnt først i denne rapporten, og de står ikke i litteraturlista. 3.1. Noteby Tromsø Dette firmaet vurderte stabiliteten i massene, og skriver at massene vil gli ut slik at skråningen blir slaket ned til 1:3. Ettersom det skal graves ned fra kote minus 1-2 til minus 10 (kart fra NT Consult), vil det i østre kant bli en skråning som går ca 27 m videre utenfor konsesjonsområdet, med noe lengre utglidning langs elveløpet. Gravekanten etter uttaket som ligger grunnere enn kote minus 3 utgjør 412 m lengde (målt på kartet utarbeidet av NT Consult av 020498). Med 27 m utglidningssone langs denne linja betyr det at ytterligere 11.000 m 2 (11 da) blir berørt av masseuttaket. Det totale berørte areal blir derfor 81 da og ikke 70 da som det gis konsesjon for. 3.2. SINTEF Det er tatt bunnprøver fra fem prøvestasjoner tvers over elveløpet like øst for masseuttaksområdet. Ytterstasjonene hadde høyest artsantall, men generelt var både arts- og individantallet lavt i forhold til hva som bør forventes. Rapporten peker på tre forhold som kan forklare dette: 1. Ved prøvetidspunktet 6. november 1998 var det allerede tatt ut noe masse. Dette begrepet «noe masse» utgjør 100.000 m 3 i følge Miljøvernavdelingen (Wiseth 14.12.98). Ved prøvetidspunktet var minst 50.000 m 3 allerede tatt ut ettersom dispensasjon ble gitt av Verdal kommune til uttak av 50.000 m 3 i brev av 03.02.98. Dispensasjon til samme mengde ble på nytt gitt som hastesak (telefonmøte) opplyst i brev datert 14.10.98 av Verdal kommune. SINTEF gjennomførte sine prøver 06.11.98, altså tre uker etter at dispensasjon ble gitt til nytt masseuttak. Jeg har ikke undersøkt hvor mye av de nye 50.000 m 3 som var tatt opp ved SINTEF s bunnprøvetidspunkt. 2. Videre hadde det tidligere på året vært en større masseutglidning et stykke opp i Verdalselva. Denne masseutglidningen var erosjon i forbindelse med brubygging, skjedde i tidsrommet 18-20.2.98, og utgjorde 80.000 m 3 (Arnold Rygg, Statens vegvesen pers. med.). Det ble da erodert et hull på 20m dybde som avtok gradvis til 100 m nedenfor erosjonsstedet. 3. Brakkvann kan forklare den lave diversiteten. At et uttak på minst 50.000 m 3 med de sedimentbevegelser det medfører reduserer bunndyrfaunaen er hevet over tvil (Ferns 1992). SINTEF s rapport tyder på at de fem prøvepunktene er valgt uten å vite hvor punktene låg i forhold til de store masseuttakene som er gjennomført. Hvis disse punktene skal danne utgangspunkt for å vurdere virkninger av nye uttak, blir det hele direkte feil. Skal en undersøke virkningen av slike masseuttak må en gå inn 4

med undersøkelser før masseuttakene starter og så sammenligne med hva en finner etter masseuttak, og ikke starte undersøkelsen etter at minst 50.000 m 3 er tatt ut! Jeg bygger denne konklusjonen på SINTEF s egne forbehold angående måleresultatene i sin rapport kombinert med litteratur om estuarier (Ferns 1992). 3.3. NTNU Vitenskapsmuseet. Trondhjem biologiske stasjon. Uttalelsen bygger på et større inngrep enn det som det er gitt konsesjon for. Det pekes på dårlig kunnskapsnivå om Trondheimsfjordens estuarier, og det ønskes en konsekvensanalyse om innvirkningen på slike økosystemer om konsesjon til masseuttak skulle bli gitt. Rapporten peker på at det vil ta mange tiår før elveosen er tilbake til naturlig tilstand, eller at den marine fauna ikke vil komme tilbake til opprinnelig tilstand (konklusjonene bygger altså på et mulig masseuttak på 2 mill. m 3 ). Min eneste kommentar er at det er for sent å bruke området til en konsekvensanalyse (jfr. kommentarer til pkt 3.2). 3.4. NTNU Vitenskapsmuseet. Institutt for naturhistorie. Zoologi. Rapporten heter: «Vurderinger av konsekvenser for marin vannfuglfauna av planlagt masseuttak i sjøen ved Trones, Verdal kommune.» Jeg betrakter rapporten (notatet) for en konsekvensvurdering på lik linje med andre konsekvensvurderinger jeg har lest/arbeidet med. Rapporten tar utgangspunkt i to av de ornitologiske publiseringene som eksisterer fra området mellom Skånestangen og Hylla, og beskriver kort forekomst av de vanligste artene. Videre følger 2,5 sider om næringsbiologien til de vanligste artene. Tilslutt er det en side med konsekvenser av planlagt masseuttak (med riktige areal og volum i henhold til den gitte konsesjon). Jeg har en god del kommentarer til denne konsekvensvurderingen: 1. Kunnskapsmangel om forholdene i utløpet av Verdalselva. Av alle de konsekvensvurderinger jeg har vært i befatning med, er dette den første der det ikke foreligger konkrete tellinger fra selve inngrepsområdet. En forutsetning for å vurdere hvordan inngrepet vil påvirke fugl må være å vite: Hvor mange fugler og hvilke arter bruker inngreps og utglidningssonen Hva brukes området til (hvis fuglene furasjerer andre steder og bare hviler her, vil inngrepet være mindre belastende enn om fuglene også furasjerer her) I hvilken grad bruker disse fuglene andre områder og til hva (døgntrekk?) Hvordan endres dette med årstid, flo-fjære, ulike værfohold etc. Hvor lenge er fuglene i området før de trekker videre til hekkeplassene Slike opplysninger er innhentet både ved utarbeiding av forslag til forvaltningstiltak i Eidsbotn, der området ble delt i soner og all vannfugl opptalt ukentlig sammenhengende i 53 uker (Husby 1997), og ved konsekvensvurdering av bygging av ny E6 i Halsøen, der området også ble delt i soner ved 23 ukentlige tellinger fra midten av april til midten av oktober (Husby 1996). Slik soneinndeling brukes også på Tautra for å registrere virkninger av 5

åpninger i moloen (Thingstad et al. under arbeid), og ved tidligere vurdering av konsekvenser ved grusuttak (Opheim 1992). 2. Påstand: «Bare 2% av det aktuelle beiteområdet blir berørt» Det er faglig helt feil å si at hele området mellom Tynes og Hylla er like viktig for de vurderte dykkendene, og derved at bare 2% av det aktuelle beiteområdet blir berørt. All ornitologisk registrering av vannområder i distriktet tilsier at ulike arter prefererer ulike områder, og det er ikke bare dybdeforholdene som regulerer dette. Det kan derfor være mulig at svartendene og sjøorrene som kommer inn i det aktuelle området er helt avhengig av dette arealet, eller at de bare streifer innom av og til som en del av hele gruntvannsområdene mellom Tynes og Hylla. Dette har forfatteren ikke undersøkt, og han burde da heller ikke trekke noen konklusjon. Svaret er imidlertid av avgjørende betydning for hvordan et slikt inngrep påvirker vannfuglene, og inngrepet er ikke like alvorlig hvis fuglene bare utnytter inngrepsområdet som en liten del av at et stort våtmarkskompleks sammenlignet med om fuglene i all hovedsak bare bruker utløpet av Verdalselva. Det foreligger imidlertid tellinger som viser at f.eks. svartand (en viktig arter i denne sammenheng) bruker utløpet av Verdalselva i mye større grad enn nærliggende områder. Rinnleiret er opptalt ukentlig av undertegnede i periodene 15 april til 15 juni, og 15 juli til 15 oktober årlig fra og med 1994 (oppdrag fra Statens vegvesen). Rinnleiret er et godt undersøkt område i flere tiår, og det foreligger også forholdsvis nye publikasjoner (Haugskott 1991, Husby 1997a). For å begrense omfanget er det her bare fokusert på svartand under vårtrekket (meget sentral art også i henhold til NTNU s konsekvensvurdering). Dataene blir presentert lengre ut i denne rapporten, men jeg vil allerede her understreke at den ornitologiske konsekvensvurderingen fra NTNU tar grundig feil når hele området mellom Tynes og Hylla vurderes å være like viktig for svartand (og andre dykkender). Om et areal på 70 da er mye eller lite vil avhenge av hvordan fuglene bruker området, og om det finnes alternativer med tilsvarende kvaliteter som fuglene kan utnytte. Dette er ikke undersøkt, og bastante gjetninger har derfor liten verdi. 3. Områdeutvikling på lang sikt Elvedeltaer som får utvikle seg fritt blir ofte mer og mer attraktive for fugl. Sedimentene bygges opp, vannhastigheten i elva senkes og arealet våtmark øker. Oftest bygger det seg opp sandbanker som ligger over flomålet og vil fungere som attraktive hekkeområder for ulike vannfugler. På Storøra i utløpet av Gaula i Gaulosen huser en slik sandbanke ca 1500 par hekkende hettemåker. Med jevnlig grusuttak har Verdalselvas utløp ingen muligheter til å utvikle slike kvaliteter. En konsekvensvurdering over de ornitologiske virkninger burde ha inneholdt slike langsiktige aspekter. 6

4. Andre forhold i konsekvensvurderingen Det er ikke gjort noe forsøk på å finne litteratur om dette temaet som kan illustrere erfaringer fra tilsvarende inngrep i andre områder. Dette må da være vesentlig for å forstå skadevirkningene av et slikt inngrep som det her er snakk om. Erfaringen fra Lågendeltaet foreligger i rapportform, og viser at det var tomt for vannfugl ved uttaksområdene og i den nærmeste sone under arbeidet med masseuttak, og i perioder uten masseuttak kom det kurtiserende kvinender inn i områdene, men masseuttaksområdene syntes ikke å ha noen betydning for kvinendene i matletingssammenheng (Opheim 1992). Det er ikke nevnt at både svartand og sjøorre er havnet på rødlistene over truede og sårbare arter i Norge, og da som arter som bør overvåkes (Størkersen 1996). Det er heller ikke nevnt at de norske og svenske hekkebestandene er forholdsvis små. En betydelig andel av den norsk-svenske hekkebestanden av svartand forer seg opp i utløpet av Verdalselva før de drar til hekkeplassene. Konsekvensvurderingen bruker hele tiden begreper som «anser», «sannsynligvis», «skulle en forvente», «rimelig å anta», «synes å ha», «er neppe så stort». Dette viser stor kunnskapsbrist om det området inngrepet gjelder. En naturlig følge av denne kunnskapsbristen i NTNU s vurdering burde vært at det er stort behov for mer kunnskap, og ikke inneholde mer eller mindre kvalifiserte gjetninger som allerede i denne rapporten blir tilbakevist. Det påstås at det er bedre å ta ut dype lag med masse for å redusere arealet inngrepet blir foretatt i. Påstanden er ikke dokumentert gjennom litteraturundersøkelser, og det er heller ikke vurdert om det tenkes på kort eller lang sikt. Hva er gunstigst for fuglene i dette området om 10 år? Undertegnede støtter fullt ut at eventuelle masseuttak må skje på den tiden av året det er minst fugl i området. Dette støttes av undersøkelser som viser at andefugler kan flykte fra menneskelig ferdsel på lang avstand (Husby 1997c), og holder seg borte fra slike masseuttak i elveløp så lenge det foregår arbeider der (Opheim 1992). Det må imidlertid undersøkes når det er minst fugl i området, og tas hensyn til sårbarheten til de arter som er der til enhver tid. Svartandas økologi er bra beskrevet i konsekvensutredningen, både mht til næringsvalg og preferert dykkedybde. 3.5. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Miljøvernavdelingen. Fylkesmannen frafaller tidligere innsigelse mot masseuttaket, og begrunner dette med innholdet i de konsekvensutredninger som er gjort. Spesielt er det lagt stor vekt på den ornitologiske rapporten der saksbehandler har foretatt tre understrekinger fra konklusjonene. Den viktigste påstanden fra denne konsekvensvurderingen som miljøvernavdelingen legger vekt på er tilbakevist faglig i denne rapporten (at inngrepet skulle utgjøre bare 2% av dykkendenes beiteområde). NTNU s konsekvensvurdering er som beskrevet over også mangelfull på sentrale punkter. Fylkesmannen anbefaler at undersøkelsesprogrammet gjentas på nytt etter at totaluttaket er nådd 350.000 m 3. Resultatene av en oppfølging er ubrukbare ettersom det ikke foreligger noen kunnskaper om tilstanden før masseuttak, kun informasjon etter et masseuttak på minst 50.000 m 3 og påvirkninger fra deler av de 80.000 m 3 elvemateriale som eroderte i forbindelse med flommen under Statens vegvesen sin brubygging. 7

Miljøvernavdelingens fagperson har ikke vurdert den faglige kvalitet på de konsekvensutredninger som har vært tilgjengelig. Denne ukritiske bruk av en mangelfull ornitologisk konsekvensvurdering med feilaktig konklusjon synes å være årsaken til at innsigelsen ble henlagt, noe data presentert i kap. 4 forteller ikke burde ha skjedd. Innsigelsene fra Norsk Ornitologisk Forening, avd. Nord-Trøndelag, burde ha gitt Miljøvernavdelingen mistanke om konsekvensvurderingens svakheter. 4. Registreringer av svartand i våtmarksområdene fra Ekne til Hylla, med hovedvekt på Verdalselvas utløp. 4.1. Antall svartender. Tabell 1 gir en sammenligning mellom årlige maksimaltall for viktige våtmarksområder i nærheten av utløpet av Verdalselva, men tallene for utløpet av Verdalselva og Tronesbukta gjelder kun i vårhalvåret. Tabell 1. Maksimaltall registrert av svartand under vårtrekk i utløpet av Verdalselva og Tronesbukta, og Rinnleiret gjennom hele året, fra og med 1990. Område 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 Utløpet av 350 260 2* 310 100 740 300 700 250 Verdalselva Rinnleiret 2 0 1 0 2 221 0 0 40 Tronesbukta 0 96 26* 33 0 92 0 0 0 * Ingen tellinger er gjennomført i tidsrommet 10-22.5 som er den viktigste perioden. Antall tellinger varierte litt fra år til år i perioden ultimo april - ultimo juni, med 13 tellinger som høyeste antall og tre som laveste. Det har også betydning at tellingene er foretatt i det tidsrommet det er flest svartender i området. Tallene må i stor grad anses å være minimumstall fordi svartanda kan være vanskelige å telle på grunn av stor dykkeaktivitet og tette flokker på beiteområdene. Av enda eldre tellinger enn for de siste ni år, ble det på Rinnleiret i 1989 registrert maksimalt ca 300 svartender, mens det denne våren var opptil 1070 ind. i utløpet av Verdalselva. I 1987 ble det registrert 520 ind. på Rinnleiret 20.5, og disse kom fra utløpet av Verdalselva (Haugskott 1991). Ellers er det i tidsrommet 1980-1988 maksimalt registrert 3 ind. av svartand på Rinnleiret under vårtrekket, med unntak av 1986 da 20 ind. ble registrert og da 1987 som omtalt over. I årene 1987 og 1988 ble det registrert maksimalantall svartender på hhv. 580 og 710 i utløpet av Verdalselva. Rinnleiret som er et meget viktig fugleområde og allerede fredet er altså ikke særlig viktig for svartender sammenlignet med utløpet av Verdalselva, og de andre områdene i distriktet har enda mindre betydning. I perioden 1965-1991 ble det i våtmarksområdene fra Ekne til Tronesbukta registrert lite svartand andre steder enn Rinnleiret og i Verdalselvas utløp (Haugskott 1991). Maksimaltallene for dette tidsrommet over 27 år var 7 svartender i Falstadbukta, 14 ved Alfnes, 2 i Eidsbotn, 9 ved Tynes og 96 i Tronesbukta. Dette er alle områder som allerede er 8

fredet eller foreslått fredet, og de lave antallene av svartender står i skarp kontrast til maksimaltallet i utløpet av Verdalselva som er 1070 individ. Dette er trolig største ansamling av svartender i Norge (Gjershaug et al 1994). 4.2. Tidsrom svartendene bruker utløpet av Verdalselva under vårtrekket. Det er viktig for konklusjonen i en konsekvensvurdering om fuglene bare er såvidt innom før de drar videre, eller om området brukes over lengre tid. Figur 1 presenterer antall svartender i utløpet av Verdalselva registrert i 1987, 1989, 1990, 1995, 1997 og 1998, de seks årene med flest tellinger de siste 12 årene i perioden ultimo mai - ultimo juni (hhv 10, 9, 9, 8, 11 og 13). Svartand i utløpet av Verdalselva Antall individ 1200 1000 800 600 400 200 0 ultimo april primo mai medio mai ultimo mai primo juni medio juni ultimo juni Tidsrom 1987 1989 1990 1995 1997 1998 Figur 1. Oversikt over det maksimale antall svartender registrert i utløpet av Verdalselva seks ulike år. Tidsperiodene er delt i ti-dagers perioder(1-10, 11-20 osv). Gjennomsnitt er brukt ved unøyaktig telling slik at antallet ved tellingene er oppgitt som intervall. Svartendene som har hatt tilhold i utløpet av Verdalselva under vårtrekket har brukt området fra slutten av april (26.4 i 1996) til langt ut i juni. Figur 1 viser at store mengder svartand har tilhold i utløpet av Verdalselva i forholdsvis lang tid under vårtrekket. Utløpet av Verdalselva er derfor et viktig furasjeringsområde for svartender før de går til hekking, og betydningen av rikelig mattilgang i denne perioden er dokumentert først i denne rapporten. At god mattilgang på denne årstiden er viktig også for andefugler er dokumentert hos kortnebbgås, der fugler som forlot Norge på tur til hekkeplassene på Svalbard i dårligere kondisjon enn andre våren 1996, kom om høsten til overvintringsplassene i Danmark og Nederland med færre unger (Madsen et al. 1997). Utløpet av Verdalselva brukes dessuten som myteområde om sommeren (data ikke presentert). På tross av flest opptellinger i 1998, er det dette året som har lavest maksimaltall av de beste undersøkte årene presentert i figur 1. Det er uvisst om dette skyldes masseuttakene våren 1998. Det er heller ikke gjort noe forsøk her på å se sammenhenger mellom antall fugler og de masseuttak som er gjort tidligere år (når, hvor og hvor mye masse som er tatt ut). Verdal kommune skriver i møtebok (25.1.99) at det har foregått uttak av masse her ved flere tidligere anledninger, uten at dette synes å ha påvirket forholdene av negativ art. Dette er ikke undersøkt, og utsagnet er verdiløst. 9

4.3. Hva bruker svartendene utløpet av Verdalselva til. Det er ikke foretatt grundige undersøkelser av svartendenes bruk av de ulike deler av Verdalselvas utløp, men Trond Haugskott som har foretatt de fleste registreringene i våtmarksområdene i indre deler av Trondheimsfjorden skriver følgende om svartendene om våren (i e-post til Halvor Sørhuus datert 11. februar 1999): «Utløpet av Verdalselva peker seg ut som den klart viktigste lokaliteten. Og det foreslåtte grusuttaket ligger igjen midt i det viktigste delområdet innenfor det vil kaller «Ørin-området». Hele området er viktig, men det desidert viktigste delområdet er i og ved selve utløpet. Her ligger de tetteste konsentrasjonene og det ser også ut som om det mest aktive næringssøket foregår her». Påstandene her bekreftes av andre ornitologer med årelange registreringer i området. Dette viser at området brukes til næringssøk. Det er da heller ikke overraskende vurdert ut fra de store antall svartender som holder til her over lengre tid. 5. Konklusjon. Data i denne rapporten viser at et betydelig antall svartender bruker utløpet av Verdalselva til matsøk over en lengre periode hver vår. Dette står i sterk kontrast til den ornitologiske konsekvensvurderingen fra NTNU, som derved har vist seg å være feilaktig. Den omtalte vurderingen er også mangelfull på mange andre sentrale punkter. Konsekvensvurderingen fra NTNU må ikke brukes til å vurdere masseuttakets virkning på fugl! Denne rapporten bruker data som har vært tilgjengelig i publisert litteratur, og innhentet fra sentrale ornitologer som har foretatt opptellinger i området over en årrekke. Det finnes også tilsvarende informasjon for andre fuglearter i området som bør fremskaffes. På tross av eksisterende kunnskap, bør det gjennomføres ytterligere undersøkelser før det gis tillatelse til masseuttak. Utløpet av Verdalselva må deles inn i mange soner i forhold til ulike interesser, der de 70-80 da som er tenkt berørt av dette masseuttaket utgjør en av sonene. Deretter må det foretas registreringer av de ulike arters bruk av hele området til ulike tider av året, tid på døgnet, flo og fjære, vindretning og styrke, menneskelig ferdsel i området ved registreringstidspunkt, forekomst av rovdyr og rovfugl i nærheten, og sikkert også andre forhold. Det bør være ukentlige tellinger over minst ett år, med tettere telleprogram utover våren når antall fugler øker. Dette vil gi enda bedre informasjon om hvor viktig inngrepsområdet er, og da først kan en gi en faglig forsvarlig vurdering av konsekvenser for fugl av masseuttakene som er planlagt. La for all der våre naturområder som Stortinget og internasjonale overenskomster framhever som spesielt viktige og sårbare forvaltes ut fra kunnskap. 10

6. Litteratur. Dijkstra, C., Vuursteen, L., Daan, S. & Masman, D. 1982. Clutch size and laying date in the kestrel Falco tinnunculus. Effect of supplementary food. Ibis 124. 210-213. Ferns, P. 1992. Bird life of coasts and estuaries. Cambridge University Press. 336 s. Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. 1994. Norsk fugleatlas. Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk Ornitologisk Forening. 551 s. Habberstad, J. & Sørensen, A. L. 1995. Elveoslandskap i Sør-Trøndelag fylke. En statusrapport. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Miljøvernavdelingen. 99 s. Haugskott, T. 1991. Fuglefaunaen i Falstadbukta, Alfnesfjæra, Eidsbotn, Tynesfjæra, Rinnleiret, Ørin og Tronesbukta. Levanger og Verdal kommuner, Nord-Trøndelag pr. 15.7.91. Rapport 48 s. Husby, M. 1990. Breeding strategies in birds: Experiments with the magpie Pica pica. Dr. scient. Thesis. Universitetet i Trondheim. Husby, M. 1996. Virkninger av E6-utbygginga på Sandfærhus. Del 1. Ornitologisk rapport og konsekvensvurdering for referanseområdet Halsøen. Statens vegvesen og Biolog Magne Husby. Rapport nr. 1: 1996. 36 s. Husby, M. 1997a. Virkninger av E6-utbygginga på Sandfærhus. Del 2. Ornitologisk rapport for referanseområdet Rinnleiret. Statens vegvesen og Biolog Magne Husby. Rapport nr. 1: 1997. 41 s. Husby, M. 1997b. Ornitologisk rapport med forslag til forvaltningstiltak for Eidsbotn fuglefredningsområde i Levanger kommune. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Miljøvernavdelingen. Rapport nr. 1-1997. 65 s. + vedlegg. Husby, M. 1997c. Menneskelig ferdsel og virkning på fugl undersøkt i fire områder i Levanger kommune. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Miljøvernavdelingen. Rapport nr. 8-1997. Høgstedt, G. 1980. The effect of territory quality, amount of food and interspecific competition on reproductive output and adult survival in the magpie Pica pica, an experimental study. PhD-thesis, University of Lund, Sweden. Kaspersen, T. E. & Einvik, K. 1997. Utkast til verneplan for sjøfuglområder i Nord- Trøndelag. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Miljøvernavdelingen. Rapport 3-1997. 221 s. Loman, J. 1977. Factors affecting clutch and brood size in the crow, Corvus cornix. Oikos 29. 294-301. 11

Madsen, J., Hansen, F. & Kristensen, J. B. 1997. Spring migration strategies and stopover ecology of pink-footed geese. Results of field work in Norway, 1996. NERI Technical Report no. 204. 31 s. Nisbet, I. C. T. 1978. Dependence of fledging success on egg size, parental performance and egg composition among common and roseate terns, Sterna hirundo and S. dougalli. Ibis 120. 207-215. O Connor, R. J. 1979. Egg weights and brood reduction in the European swift (Apus apus). Condor 81. 133-145. Odum, E. P. 1971. Fundamentals of Ecology. W. B. Saunders Company. 574 s. Opheim, J. 1992. Grusuttakenes virkninger på fuglelivet. Ornitologiske undersøkelser i Lågendeltaet, Lillehammer, våren 1992. Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oppland. 61 s. Parsons, J. 1970. Relationship between egg size and post-hatching chick mortality in the herring gull (Larus argentatus). Nature 228. 1221-1222. Parsons, J. 1975. Asynchronous hatching and chick mortality in the herring gull. Ibis 117. 517-520. Ricklefs, R. E., Caldwell Hahn, D. & Montevecchi, W. A. 1978. The relationship between egg size and chick size in the laughing gull and Japanese quail. The Auk 95. 135-144. Schifferli, L. 1973. The effect of egg weight on the subsequent growth of nestling great tits Parus major. Ibis 115. 549-558. Størkersen, Ø. 1996. Nye rødlister for truede arter i Norge. I: Brox, K. H. (red.). Natur 96/97. Tapir Forlag. 71-78. Yom-Tov, Y. 1974. The effect of food and predation on breeding density and success, clutch size and laying date of the crow (Corvus corone L.). J. Anim. Ecol. 43: 479-498. 12