Oksbåsheia vindpark. Konsekvensutredning fagrapport kulturminner og kulturmiljø

Oksbåsheia vindpark Konsekvensutredning fagrapport kulturminner og kulturmiljø

Prosjektopplysninger Rapportnummer: SWECO Grøner-rapport 138421-2 Prosjektnavn: Oksbåsheia vindpark og nettilknytning Prosjektnummer: 138421 Kunde: Sarepta Energi AS Oppdragsansvarlig: Elise Førde Oppdragsleder: Kai Nybakk Utarbeidet av: Mona Mortensen Kontrollert av: Kai Nybakk Tillatelse til bruk av kartgrunnlag fra Statens kartverk er gitt av NTE i brev datert 25.05.2005. Ref. nr. 200300376-61/336/HDA

Forord På oppdrag fra Sarepta Energi AS har SWECO Grøner utarbeidet en fagrapport for temaet kulturminner og kulturmiljø. Rapporten er utarbeidet i forbindelse med konsekvensutredningen av planene om vindpark på Oksbåsheia og Sørmarkfjellet i Osen og Flatanger kommuner i Nord- og Sør-Trøndelag. Fagansvarlig for temaet er Mona Mortensen. Kontaktperson hos oppdragsgiver har vært fagkonsulent Trine Riseth. Lysaker, desember 2005 Mona Mortensen

Innhold 1. Sammendrag... 7 2. Innledning... 10 2.1 Hva er kulturminner og kulturmiljø?... 10 2.2 Automatisk fredete kulturminner... 11 2.3 Nyere tids kulturminner... 3. Områdebeskrivelse... 3.1 Beliggenhet... 3.2 Geologi... 3.3 Klima... 11 13 13 13 13 3.4 Landskap og kulturmiljø... 13 4. Beskrivelse av tiltaket... 14 4.1 Planområdets beliggenhet... 14 4.2 Vindturbiner, veger og fundamenter... 14 4.3 Nettilknytning... 17 5. Metode, avgrensing og datagrunnlag... 19 5.1 Konsekvensutredning... 19 5.2 Statusbeskrivelse... 19 5.3 Verdisetting... 19 5.4 Vurdering av effekt og omfang... 20 5.5 Vurdering av konsekvens... 20 5.6 Avgrensninger for utredningen... 20 5.7 Datagrunnlaget... 22 6. Status og verdier... 23

6.1 Generell kulturhistorie... 6.2 Kulturhistoriske verdier... 23 24 7. Konsekvenser... 30 7.1 Om 0-alternativet... 30 7.2 Potensial for funn av ikke kjente automatisk fredete kulturminner... 30 7.3 Sårbarhet... 30 7.4 Direkte konsekvenser (innen planområdene)... 7.5 Indirekte konsekvenser (visuell influenssone)... 7.6 Samlet vurdering av direkte og indirekte konsekvenser... 8. Forslag til avbøtende tiltak... 30 31 34 35 9. Litteratur/kilder... 36

Figurer Figur 4.1: Figur 4.2: Figur 4.3: Figur 4.4: Figur 4.5: Figur 6.1: Figur 6.2: Figur 6.3: Figur 6.4: Figur 6.5: Figur 6.6: Figur 6.7: Tabeller Tabell 1.1: Tabell 2.1 Tabell 4.1: Tabell 5.1: Tabell 5.2: Tabell 7.1:. Vedlegg Vedlegg 1: Vedlegg 2: Oversiktskart som viser beliggenheten til den planlagte vindparken... 14 De ulike elementene i vendparken... 15 Skisse som viser dimensjonene på en 3-MW vindturbin... 16 Vurderte 132 kv-traséer til ny transformatorstasjon i Roan... 17 Fasadetegninger av planlagte transformatorstasjoner... 18 Buholmråsa fyr... 25 Setervika sett mot nordøst... 26 Velholdt trønderlån på Angen... 27 Drageidet... 28 Vontfjellet med inngang til Bølehula... 28 Urantangen... 28 Fiskeværet Småværet... 29 Kulturminner og kulturmiljø som er verdivurdert... 8 Tidsrammer brukt i utredningen knyttet til vernestatus... 12 Nøkkeltall for Oksbåsheia vindpark... 18 Hoved- og delverdier brukt ved verdivurdering... 19 Synlighetssoner... 21 Omfang og konsekvens på kulturmiljøene... 32 Matrise, Håndbok-140 Temakart kulturminner og kulturmiljø

1 Sammendrag På bakgrunn av framlagt melding, utredningsprogram og tekniske planer i forbindelse med planene om Oksbåsheia vindpark, er det utarbeidet en fagutredningsrapport for kulturminner og kulturmiljø. Arbeidet er utført av Sweco Grøner AS på oppdrag av Sarepta Energi AS. Metode Utredningen tar utgangspunkt i Riksantikvarens veileder for kulturminner og kulturmiljø i konsekvensutredninger (2003) og Statens vegvesens Håndbok 140 for ikke-prissatte konsekvenser (1997). Det er anvendt en 3-delt skal for verdisetting, hvor Rikantikvarens kriterier (2001) blir vektlagt. Vurderingen av omfanget (effekten) av tiltaket redegjør for hvordan det konkrete tiltaket vil påvirke kulturminnet eller kulturmiljøet. Synlighetskart og fotovisualiseringer er benyttet som grunnlag for vurderingene. Det er anvendt en 5-delt skala basert på matrise i Håndbok 140 (Statens vegvesen 1997). De endelige konsekvensene bestemmes ut fra kulturminnenes eller kulturmiljøets verdi og tiltakets omfang (effekt) i henhold til Håndbok 140 (Statens vegvesen 1997) og Riksantikvarens veileder (2003). Det skilles klart mellom direkte og indirekte konsekvenser. Direkte konsekvenser er når tiltaket eller deler av tiltaket vil medføre direkte fysiske konsekvenser for kulturminner eller kulturmiljø. Indirekte konsekvenser vil være når tiltaket visuelt påvirker kulturmiljø. Undersøkelsesområdet Undersøkelsesområdet omfatter områder i kommunene Osen og Flatanger på grensen mellom Sør- og Nord-Trøndelag. Det omfatter de to adskilte planområdene i Oksbåsheia og i Sørmarkfjellet med to alternative adkomstveger, samt en influenssone som er satt til maks 10 km. Nettilknytningen utredes i en egen rapport. Status og verdier Ytterkysten av kommunene Osen og Flatanger ligger lengst nord på Fosenhalvøyen med storhavet som nærmeste nabo. Fiskerier og kommunikasjon har vær bestemmende faktorer for bosetningsmønster og økonomi. Den tradisjonelle bosetningen ligger i lune viker, som kan gi ly til folk og hus og ikke minst til sjøsetting, ilandføring og fortøyning av båter. De tradisjonelle brukene er småskala med sjøhus, tun med bolighus og driftsbygninger, innmark og utmark. Bolighusene, som regel små trønderlån over to etasjer, ligger ovenfor sjøkanten. Sjøhusene, gjerne fra flere bruk, er samlet i lune viker. Både fjøra og fjellet er brukt som utmarksbeite til småbeist. Denne vekslingen mellom fiske og jordbruk danner rammen om fiskerbondens rike. Med dagens kommunikasjonsssystemer (ferdsel via vegsystem) er det lett å overse hvor strategisk plassert ytterkysten har vært i den tiden da båten var det vanligste transportmiddel. Leia nord-sør går rett utenfor kysten, og slik har det trolig vært i mer enn tusen år. Rike fiskerier og sentral plassering langs leia har skapt grunnlag for bosetning i fiskevær. Funn av steinredskaper på Urantangen viser at bosetningen i området går 9000 år tilbake i tid. Omtrent 4500 år seinere, ved inngangen til yngre steinalder fikk en ny økonomi innpass i området. Gradvis skjedde det en tilvenning til jordbruk; i første omgang trolig beitebruk, deretter også dyrking av jorden. Bronsealder og de første århundrene av jernalderen er en funnfattig periode i undersøkelsesområdet. Fra 200 e. Kr. er det imidlertid rikelig med gravfunn som viser en blomstrende jernalderkultur. Gravene ligger enkeltvis og i større felt, og gravfunnene vitner om økonomisk overskudd til å skaffe seg prestisjefylte importgjenstander, våpen og smykker. Det økonomiske overskuddet kan være resultat av utbytte fra rike fiskerier og fra fangstanleggene ved Drageid. Også trafikken over Drageidet kan ha gitt grunnlag for økonomisk overskudd. Like ved Drageidet er det gjort et spennende funn i Bølehula. For 10-15 år siden ble det oppdaget to velbevarte forhistoriske lik i hulen. Funnet er svært atypisk, og flere har spekulert i årsaken til at de to mennene fikk sitt siste hvilested her, ved to ulike tidspunkt i eldre jernalder. I lokal tradisjon har denne hulen alltid hatt noe ved seg, og fiskerne brukte fjellet hula ligger i som fiskeméd. De mange fiskeværene langs kysten vokste opp som sesongvise boplasser nært fiskefeltene. Fra andre steder vet vi at bosetning i fiskevær kan gå tilbake til jernalderen. Om dette også er tilfelle i undersøkelsesområdet er usikkert, men fra middelalderen har vi skriftlige kilder som stadfester tilstedeværelsen av fiskeværet på Oksbåsen. Langs den farlige leia var det nødvendig med merking for trygg segling. Gjennom middelalderen og OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

fram til 1700-tallet var det varder og naturlige seglingsmerker som loste båtene trygt gjennom leia, seinere ble det anlagt fyrstasjoner. Buholmråsa fyrstasjon like vest for Seter ble opprettet i 1917. Under 2. verdenskrig ble Buholmråsa fyr angrepet av allierte styrker, men ble bygget opp igjen like etter krigen. Fyrstasjonen er nå vedtaksfredet. Kunnskap om samisk bosetning i undersøkelsesområdet er mangelfull. Sjøsamisk bosetning sør for Saltfjellet er nevnt i middelalderens sagalitteratur, men hvor langt tilbake den samiske bosetningen går før den tid er usikkert. Spor etter denne sjøsamiske bosetning er ikke kjent i undersøkelsesområdet. Reintrekkene som skal gå over Sørmarkfjellet mot Uran og også ned over eidet og opp mot Oksbåsheia, Bølerhulen samt bogastellene ved Drageidet, kan imidlertid indikere samisk bruk av området også før Tabell 1.1: Følgende kulturminner og kulturmiljø i undersøkelsesområdet er verdivurdert Nr Kulturhistorisk lokalitet Type Verdi A Løsfunn ved Storfjellet i Automatisk fredet kulturminne Verdi: Liten 1 Oksbåsheia uten funnkontekst B Huskonstruksjon ved Hustjønna Kulturminne knyttet til utmarksdrift Stor (gitt at kulturminnet er førreformatorisk) 1 Nesvåg Kulturmiljø knyttet til samferdsel, Liten jordbruk og fiske 2 Buholmråsa fyrstasjon Kulturmiljø knyttet til samferdsel Stor 3 Setervik Kulturmiljø knyttet til jordbruk og Stor/middels fiske 4 Storholmmarken gravfelt (under Automatisk fredet kulturmiljø Stor Seter) knyttet til tro og religion 5 Angen Kulturmiljø knyttet til jordbruk og Middels fiske, automatisk fredete kulturminner 6 Drageid Kulturmiljø knyttet til samferdsel, Middels historisk tradisjon, bosetning og jakt/fangst 7 Bølehulen Automatisk fredet kulturminne knyttet til lokal tradisjon, tro og religion Stor 8 Uransbrekka Automatisk fredet kulturminne Stor 9 Ørsnes gravfelt Kulturminne knyttet til tro og Stor religion 10 Håstad gravfelt Kulturminne knyttet til tro og Stor religion 11 Oksbåsen Kulturmiljø knyttet til samferdsel Stor/middels og handel 12 Småværet Kulturmiljø knyttet til samferdsel Stor/middels og handel 13 Vingsand Kulturmiljø knyttet til jordbruk og fiske Middels/stor 1 Et løsfunn har ikke så stor verdi i seg selv, men er en indikator på at videre undersøkelser kan avdekke ukjente automatisk fredete kulturminner i området) OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

spesialisert reindrift. Spesialiseringen av reindrift, som i dette området ihvertfall kan trekkes tilbake til 1800-tallet, indikerer at dagens reindrift kan ha en kontinuerlig tradisjon i over hundre år. Konsekvensvurderinger Turbinpunktene og atkomstvegene vil ikke medføre direkte konsekvenser for kjente automatisk fredete, samiske eller nyere tids kulturminner eller kulturmiljø. Potensialet for å avdekke ikke kjente automatisk fredete kulturminner eller samiske kulturminner under markoverflaten er vurdert som lite i internvegene og ved mastefestene. Potensialet i adkomstvegtraseene er vurdert som noe høyere, størst er potensialet i adkomstvegtraseen fra Angen og inn i Oksbåsheia. Samlet vurderes direkte (fysisk) konsekvensgrad å være ubetydelig/liten (0/-). Begge alternativene vil medføre indirekte (visuelle) konsekvenser for kulturmiljø og kulturlandskap. Vindparken vil særlig medføre konsekvenser av visuell karakter for kulturhistoriske lokaliteter nord og vest for tiltakets visuelle influenssone. 13 vurderte lokaliteter med kulturhistorisk verdi blir negativt visuelt påvirket, men dog i varierende grad. Størst negativ konsekvens får tiltaket for Småværet og Setervik som blir visuelt berørt med en konsekvensgrad vurdert til stor negativ. Tiltaket får middels negative konsekvenser for Buholmråsa fyr, Angen, Drageid og Bølehula. For de andre lokalitetene med kulturhistorisk verdi er konsekvensgraden vurdert til liten negativ/middels negativ eller lavere. Det er turbinene i Oksbåsheia som medfører de største indirekte negative konsekvensene. Avbøtende tiltak Langs adkomstvegen gjennom Angen (inn til Oksbåsheia) bør vegen legges slik at den blir til minst mulig sjenanse for kulturmiljøet. Vegen må legges utenom de kjente automatisk fredete kulturminner med en minimum 5 meters sikringssone omkring. For nyere tids kulturminner bør tiltakshaver unngå å ødelegge eldre bygningsmasse, steingarder og andre steinsetninger. Reduksjon av konsekvensgraden for Småværet kan oppnås med å fjerne de tre nærmeste turbinene, eventuelt trekke dem lengre unna Småværet. Som et generelt avbøtende tiltak kan tiltakshaver finansiere tilrettelegging (skilting og informasjonsmateriell) av kulturminner og kulturmiljø i nærheten av planområdet. Dette vil kunne kompensere den reduksjon av opplevelsesverdi som vindparken vil medføre. Et generelt positivt aspekt med vindparken er at de planlagte atkomstvegene vil gjøre kulturmiljøene i og i nærheten av planområdet lettere tilgjengelig for brukerne av området. Sammen med skilting av og utarbeiding av informasjon om kulturminnene kan dette trolig være med å øke kulturminnenes opplevelsesverdi. Et viktig avbøtende tiltak for å unngå negative konsekvenser er å foreta all planlegging i nært samarbeid med regionale kulturvernmyndigheter. Både direkte og indirekte negative konsekvenser bør være mulig å unngå ved å flytte/justere deler av tiltaket. Samlet vurderes indirekte (visuell) konsekvensgrad å være middels negativ (--). OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

2 Innledning Fagutredningsrapporten er utarbeidet på oppdrag av Sarepta Energi AS på bakgrunn av framlagt melding, fastsatt utredningsprogram og tekniske planer for planene om Oksbåsheia vindpark. Rapporten skal redegjøre for konsekvensene for kulturminner og kulturmiljø i forbindelse med disse planene og bidra til en best mulig lokalisering av fysiske inngrep i terrenget i forhold til kulturminner og kulturmiljø. Formålet med konsekvensutredningen er å synliggjøre hvordan og i hvilket omfang tiltaket kan komme i konflikt med kulturminner og kulturmiljø. Utredningens omfang er avgrenset i konsekvensut redningsprogrammet fastsatt av NVE 04.10.2004. Programmet stiller følgende utredningskrav: 2. Kulturminner og kulturmiljø Det skal gis en kortfattet kulturhistorisk beskrivelse av planområdet og influensområdet. Kjente automatisk fredede og nyere tids kulturminner og kulturmiljøer innenfor planområdet (herunder også vei- og kraftledningstraséene) skal beskrives og vises på kart. Potensialet for funn av ukjente automatisk fredede kulturminner og kulturmiljøer skal angis. Viktigheten av kulturminnene og kulturmiljøene skal vurderes. Direkte og indirekte konsekvenser av tiltaket for kulturminner og kulturmiljø skal beskrives og vurderes. Det skal kort redegjøres for hvordan eventuelle konflikter med forekomster av kulturminner og kulturmiljøer kan unngås ved plantilpasninger. Fremgangsmåte: Eksisterende dokumentasjon skal gjennomgås, eventuelt suppleres med befaringer med visuell undersøkelse og kontakt med lokalkjente. Sametinget skal kontaktes vedrørende gjennomføring av utredningene om samiske kulturminner. Utredningen er gjennomført etter metode angitt i Vegvesenets Håndbok 140 for ikke-prissatte konsekvenser (Statens vegvesen 1997), men modifisert og tilpasset det aktuelle tiltaket etter retningslinjer angitt av Miljøverndepartemenet, NVE og Riksantikvaren (Miljøvernedpartementet 1998, NVE 1998 og 2004 Riksantikvaren 2001 og 2003). Både direkte og indirekte konsekvenser i anleggsog driftsfase av tiltaket beskrives og vurderes. I vurderingen er det lagt vekt på å kartfeste, beskrive og vurdere kjente automatisk fredete kulturminner (fornminner) og nyere tids kulturminner (herunder samiske kulturminner), redegjøre for områder med potensialet for funn av fornminner, samt å definere de berørte arealers kulturhistoriske verdi. Enkeltobjektene danner grunnlag for å definere kulturmiljøer. Verdisetting og omfangsvurdering i konsekvensanalysen er utført på bakgrunn av befaringer i planområdet og tiltakets influensområde og kontakt med ansvarlige saksbehandlere i Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner, kulturavdelinga og Sametingets miljø og kulturvernavdeling, Snåsa. Videre lokale informanter, arkeologiske og historiske kilder, kart- og fotomateriale, samt øvrig tilgjengelig bakgrunnsmateriale. Konsekvensutredningen skal synliggjøre graden av konflikt ved gjennomføringen av tiltaket for det enkelte kulturminnet og kulturmiljøet innen tiltakets influensområde. Det er på denne bakgrunn fremmet forslag til avbøtende tiltak. Eventuelle behov for videre undersøkelser som er relevant for oppfyllelsen av undersøkelselsesplikten slik den er nedfelt i kulturminneloven (Kml) er også påpekt. 2.1 Hva er kulturminner og kulturmiljø? Kulturminneloven (Kml) definerer begrepene kulturminne og kulturmiljø på følgende måte: Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. Begrepet kulturlandskap er ikke definert i Kml. En vanlig definisjon av begrepet er menneskeformede landskap som inneholder biologiske og kulturhistoriske element (som regel jordbrukslandskapet). Imidlertid er dette ikke tilstrekkelig for å definere et samisk kulturlandskap. Et samisk kulturlandskap vil som regel være et område der naturlandskapet i seg selv er tillagt kulturelle verdier, hvilket medfører at landskapstrekk 10 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

formet av mennesket kan være små eller ikkeeksisterende. I stedet for å lete etter fysiske spor, må det samiske kulturlandskap ofte defineres på grunnlag av immaterielle kulturminner, først og fremst stedsnavn, historisk tradisjon og kontinuitet i bruk av området. I Riksantikvarens prosjektrapport Samiske kulturlandskap (Nystø 1992) blir det vektlagt at det ikke finnes en klar og entydig definisjon av begrepet. Det legges vekt på at kulturlandskap ikke bare er landskap påvirket av mennesker, men at innholdet defineres innenfor bestemte kulturelle rammer. Samisk kulturlandskap vurderes ut fra en samisk kontekst. Begrepet innehar aspekt som dreier seg om 1) identitet og symboler 2) immaterielle kulturminner og 3) kobling mellom kunnskaper og ferdigheter knyttet til terreng, dvs menneskets forhold til og samspillet med landskapet og naturen. (Nystø 1992:47). 2.3 Nyere tids kulturminner Kulturminner yngre enn 1536 og stående bygninger yngre enn 1650 defineres som nyere tids kulturminner. I motsetning til fornminnene er nyere tids kulturminner ikke automatisk fredet, men kan vedtakfredes etter Kml 15. Hele kulturmiljøer kan også fredes, etter Kml 20. Nyere tids kulturminner kan gis et formelt vern, i motsetning til fredning, etter Plan- og bygningsloven, blant annet gjennom regulering til spesialområde vern (Pbl 25.6). For nyere tids kulturminner må den kulturhistoriske verdien vurderes i hvert enkelt tilfelle i forbindelse med tiltak som krever reguleringsplan/ku. I KUsammenheng benyttes en verdisettingen av nyere tids kulturminner som varierer fra liten til stor, vurdert ut i fra et sett verdier som er nærmere beskrevet under kapittel 6. Disse formuleringene vil danne grunnlag for bruken av begrepet samisk kulturlandskap i fagutredning kulturminner og kulturmiljø for Oksbåsheia vindkraftpark i Flatanger og Osen kommuner. 2.2 Automatisk fredete kulturminner I utredningen skilles det mellom nyere tids kulturminner og automatisk fredete kulturminner. I henhold til Kml 3 er det forbud mot inngrep i automatisk fredete kulturminner (det vil si kulturminner fra forhistorisk tid og inntil år 1537, det året reformasjonen ble innført i Norge). Stående bygninger og anlegg erkjent eldre enn 1650 og samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet. Automatisk fredete kulturminner omfatter både synlige kulturspor og kulturspor som i dag ikke er synlige på markoverflaten. Når et tiltak skaper konflikt i forhold til automatisk fredete kulturminner må det søkes dispensasjon fra Kml. Riksantikvaren er frigivende myndighet. Kml forutsetter at tiltakshaver bekoster arkeologisk undersøkelse dersom fornminnene frigis. Automatisk fredete kulturminner har per definisjon stor kulturhistorisk verdi. OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 11

Tabell 2.1: Tidsrammer brukt i utredningen knyttet til vernestatus Vernestatus Periode Underperiode Dateringer Steinalder Eldre (mesolittisk tid) Yngre (neolittisk tid) 8.000 f. Kr. 4.000 f.kr. 4.000 f.kr. 1.800 f. Kr. Bronsealder 1.800 f.kr. 500 f.kr. Automatisk fredete kulturminner Jernalder Middelalder Eldre Yngre 500 f. Kr. 550 e. Kr. 550 e. Kr. 1050 e. Kr. 1050 e. Kr. 1537 e. Kr. Samiske automatisk fredete kulturminner 1537 1905 e. Kr. Nyere tids kulturminner Nyere tid Samisk nyere tid 1537 e. Kr. 2.000 e. Kr. 1906 2005 e. Kr. 12 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

3 Områdebeskrivelse 3.1 Beliggenhet Det aktuelle området for en vindpark består av to nærliggende, atskilte områder: Oksbåsheia og Sørmarkfjellet, som ligger mellom Sveafjorden i sør og Jøssundfjorden i nord. Oksbåsheia ligger lengst vest og Sørmarkfjellet ligger øst-sør-øst for Oksbåsheia. Planområdene for de to områdene ligger nord på Fosen og tilhører Flatanger kommune i Nord-Trøndelag fylke og Osen kommune i Sør- Trøndelag. Flatanger er en kystkommune ytterst på Namdalskysten. I skjærgården finnes nesten 1400 holmer og skjær. Pr. 1.1.2005 var det 1205 innbyggere i kommunen (www.ssb.no). Kommunesenteret ligger på Lauvsnes. Rv. 766 fører ut til kommunen og avstanden til nærmeste by, Namsos er 67 km. De viktigste næringene i kommunen er landbruk, havbruk og turisme. Osen er nabokommune til Flatanger i sør. Holmer og skjær er det rikelig av også i denne kommunen,som har 1052 innbygger pr. 1.1.2005 (www.ssb.no). Kommunesenteret ligger på Osen, ytterst i Steinsdalen. Rv. 715 er hovedferdselsåre gjennom kommunen. Avstanden til Namsos i nord er 76 km og til Steinkjer i sør, 82 km. Setervik på Oksbåsen er den nordligste bygda i Sør-Trøndelag. Stedet har ca. 100 fastboende og barne- og ungdomsskole, butikk og post ( www.seterbrygge. no). 3.2 Geologi Fosenhalvøya er dominert av harde bergarter som gneis og granitt. Området som vindparkene planlegges lokalisert i, domineres av migmatittgneiss som gir surt jordsmonn og sparsomt med plantenæring. Dette gir igjen en artsfattig flora. Det finnes striper med amfibolitt og enkelte tynne soner av glimmerskifer og kalkspatmarmor. Dette er mer baserike bergarter som gir et jordsmonn med høyere ph og bedre næringsforhold for plantedekket (www.ngu.no). Denne delen av Fosen har svært sparsomt med løsmasser oppå berget, og i planområdene preges overflaten av berg i dagen, grunnlendt mark og organiske jordarter. 3.3 Klima Ytre deler av Fosen har et oseanisk klima. Det innebærer at påvirkningen fra havet er betydelig. Nærheten til havet medfører milde vintre, relativt lav sommertemperatur, høy luftfuktighet og mye nedbør. Årsnedbøren på vestsiden av Fosenhalvøya er i størrelsesorden 1000 mm pr. år. Sentralt på Fosen er nedbørmengdene noe større, opp mot 1300 mm. Dette har sin årsak i topografien. 3.4 Landskap og kulturmiljø Flatanger og Osen kommuner er i NIJOS nasjonale inndeling i landskapsregioner plassert i region 24: Kystbygdene på Nordmøre og i Trøndelag. (Elgersma & Aasheim 1998). Fjellene ligger helt ut til havet og fjordene går ikke langt inn i landet. Området preges av lite løsmasser og nakne bergflater, men unntaksvis finnes lokalt til dels tykke løsmasseavsetninger. Dette bidrar til store vekslinger i landskapet. Vegetasjonsmessig går det en gradient fra kystlandskap til innlandslandskap, bart fjell, lyngheier, bjørkeskog, barskog, myrer, våtmark og små vassdrag. De ytre områdene der vindparkene planlegges domineres av åpent heilandskap. Dette er delvis kulturbetinget kystlyngheier. Lenger innover fra kysten dominerer barskog med furu og gran med innslag av bjørk og osp og med lyngarter og andre myrplanter i feltsjiktet. Topografien i planområdet på Oksbåsheia preges av avrundete fjellformasjoner langs en langsgående rygg midt på halvøya. Høyeste punkt ligger 268 moh. Ut mot storhavet faller terrenget jevnt ned mot fjæra. Oppå ryggen (240 250 moh) ligger det flere små vann og tjern og nord for planområdet ligger Sellevikvatnet (93 moh). Planområdet på Sørmarkfjellet er topografisk mer knyttet til innlandet, men avgrenses tydelig av sørvendt li ned mot Hestdalen og Hestdalsvatnet. Også på Sørmarkfjellet er fjellformasjonene avrundete rygger, men ryggformasjonene strekker seg mer i øst-vest retningen enn på Oksbåsheia og terrenget er noe mer kupert. Planområdet ligger mellom 250 og 412 moh. På grunn av det mer kuperte terrenget, er det enda flere vann og tjern med tilhørende myrarealer i dette området. OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 13

4 Beskrivelse av tiltaket 4.1 Planområdets beliggenhet Planområdet for Oksbåsheia vindpark ligger nord på Fosen og tilhører Flatanger kommune i Nord- Trøndelag fylke og Osen kommune i Sør-Trøndelag. Det aktuelle området for en vindpark består av to nærliggende, atskilte områder: Oksbåsheia og Sørmarkfjellet. Oksbåsheia ligger lengst vest og Sørmarkfjellet ligger øst-sør-øst for Oksbåsheia. Det planlegges å reise 50 vindturbiner i 3 MWklassen. Med 3 MW-klassen menes vindvindturbiner fra 2,5 til 3,5 MW. Den samlede effekten vil bli på inntil 150 MW. Dette vil gi en årlig produksjon pr. vindturbin på 7,5 GWh/år og en total årlig produksjon på 374 GWh/år. 4.2 Vindturbiner, veger og fundamenter 4.2.1 Vindturbinenes oppstillingsmønster Vinden akselereres over bakketopper, og vindturbinene er derfor plassert høyt og fritt for å utnytte vindressursene best mulig. Vinden vil tappes for energi når den passerer gjennom vindturbinenes rotorblader, og vindhastigheten blir nedsatt rett bak vindturbinen. Denne reduserte vindhastigheten kalles vindskygge. Andre vindturbiner som er oppstilt i denne vindskyggen vil produsere mindre energi enn turbiner i et fritt vindfelt. Det kreves derfor en viss minimumsavstand mellom Figur 4.1: Oversiktskart som viser beliggenheten til den planlagte vindparken. (Kart: Magnus Eriksen, SWECO GRØNER.) 14 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

± "S "S 0 1 2 3 4 Kilometer Figur 4.2: Vindturbiner, kraftledning, transformatorstasjoner, internveger og adkomstveger til Oksbåsheia fra Angen og Mårvika og til Sørmarkfjellet fra Hestdalen, samt landfeste i Kleivvika. (Kart: Kai Nybakk, SWECO GRØNER) turbinene når flere står sammen i en vindpark. Innbyrdes minste avstand mellom vindturbinene på Oksbåsheia vil være i underkant av 300 meter. Muligheten for framføring av veg og tilknytning til nett har videre vært viktige hensyn ved plassering av turbiner. 4.2.2 Vindturbinenes utseende og oppbygning En moderne vindturbin består av rotor med vinger, maskinhus med generator og kontrollsystem, samt tårn og fundament. Vindturbinene som er planlagt på Oksbåsheia har 3 vinger og står på ståltårn. Rotorvingene overfører kraften fra vinden via drivakselen og girboksen i maskinhuset til en generator. I generatoren omdannes den mekaniske energien fra turbinen til elektrisk energi. Propellbladene snur seg mot vindretningen automatisk datastyrt. Vingene vris slik at de gir størst mulig effekt enten det blåser mye eller lite. I vindhastigheter opp mot storm styrke slås vindturbinene av for ikke å bli ødelagt. Vindturbinene genererer strøm når vindhastigheten passerer en startvind på ca. 4 m/s, mens stoppvinden er ca. 25 m/s. Et gir regulerer hastigheten til generatoren. Rotasjonshastigheten til vindturbinene på Oksbåsheia forventes å variere mellom 9 19 o/min. avhengig av vindstyrken. Turbinene vil ha en navhøyde på ca. 85 meter og en rotordiameter på ca. 90 meter. Total høyde fra bakken til topp vingespiss blir dermed opp mot 130 meter. Vindturbinene vil ha en tilnærmet hvit overflate både på tårn, blader og maskinhus. Hver vindturbin fundamenteres til fjell via et betongfundament i kombinasjon med fjellbolter/stag. Fundamentet vil være sirkelformet og ha en diameter på 7 m fundamentert på fjell. Vindturbinfundamentet vil ikke bli synlig. OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 15

Figur 4.3: Skisse som viser dimensjonene på en 3-MW vindturbin som er brukt i vurderingene, sammenlignet med en 132kV ledning, vegetasjon og mennesker. Illustrasjon: Trond Simensen 4.2.3 Montasjeplasser og veger Ved hver vindturbin blir det opparbeidet montasjeplasser til bruk for store mobilkraner under montasjearbeidet. Plassen vil bli detaljutformet i samarbeid med leverandør, dvs avhengig av vindturbinens monteringsmetode. Arealbehovet til oppstillingsplassene vil bli i størrelsesorden 1 daa pr vindturbin. I tillegg skal det bygges veg fram til hver vindturbin. Vegene er vist på kart over tiltaket i figur 4.2. Følgende etableringer må påregnes i forbindelse med veg: Utbedring av offentlige veger fra Setervika (ilandføring) til adkomstvegene Ny adkomstveg fra Angen opp til Oksbåsheia Ny adkomstveg opp til Mårvikheia Ny adkomstveg fra Hestdalen opp til Sørmarkfjellet Ny kai i Kleivvika og ny adkomstveg fra Hestdalen/Kleivvika opp til Sørmarkfjellet 16 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

Interne veger i vindparken vil ha en total vegbredde på 10 meter (vegbane = 6 m, vegskulder + veggrøft = 2 m x 2) og en total lengde 25 km. ± (! (!! ( (! (!! ( ( (!! (!! ( (! ( (!! 4.2.4 Transport Transport av vindturbinene som skal til Oksbåsheia vil skje med båt til eksisterende kai i Sætervika og videre på egnet transportkjøretøy til oppstillingsplassene. Transport av vindturbinene som skal til Sørmarkfjellet vil skje med båt til ny kai i Kleivvika og videre på egnet transportkjøretøy til oppstillingsplass. De bredeste og lengste enhetene som skal transporteres vil sette en begrensning til minimum vegbredde og radius på svinger. Den eksisterende kaia i Sætervika vil bli brukt til lossekai og midlertidig oppbevaringsplass for vindturbinene og løfteutstyret til Oksbåsheia. Turbinene som skal opp til Sørmarkfjellet tas iland og mellomlagres ved ny kai i Kleivvika. 4.3 Nettilknytning Vindparken er planlagt tilknyttet eksisterende nett med en 132 kv-ledning fra Sørmarkfjellet til en ny transformatorstasjon i Roan kommune (Se kart figur 4.4). Transformatorstasjonens lokalisering er ikke endelig avklart. Alternative lokaliseringer av transformatorstasjonen er redegjort for i melding for tiltaket (Statnett 2006). I vindparken kobles 132 kv-ledningen til vindturbinene via en transformatorstasjon på Sørmarkfjellet (se kart figur 4.2). Stasjonens utforming er vist i figur 4.5. Fra transformatorstasjonen til de enkelte vindturbinene legges det 22 kv-kabler i, eller i tilknytning til, vegene i vindparken. Fra en transformatorstasjon på Oksbåsheia (se skisse figur 4.5) tilknyttes vindturbinene på Oksbåsheia transformatorstasjonen på Sørmarkfjellet med en 132 kv-ledning. Planlagt trasé for 132 kv-ledningen er vist på kart i figur 4.2. Som for vindturbinene på Sørmarkfjellet tilknyttes de enkelte vindturbinene transformatorstasjonene på Oksbåsheia med 22 kv-kabler i, eller i tilknytning til, vegene i vindparken. " " 0 1 2 3 4 Kilometer Figur 4.4:. Vurderte 132 kv-traséer mellom Sørmarkfjellet og ny transformatorstasjon i Roan.(Kart: Kai Nybakk, SWECO GRØNER) OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 17

Figur 4.5:. Fasadetegninger av planlagte 132/66/22 kv transformatorstasjoner på Oksbåsheia (øverst) og Sørmarkfjellet (nederst). Illustrasjon: NTE. Tabell 4.1: Nøkkeltall for Oksbåsheia vindpark NØKKELTALL FOR OKSBÅSHEIA VINDPARK Antall vindturbiner: 50 stk Maksimal ytelse per turbin: 3,5 MW Samlet ytelse/installert effekt: inntil 150 MW Forventet årsproduksjon: ca 374 GWh Oppstillingsplass og vindturbiner: 50 daa Transformatorstasjoner med servicebygg: 6 daa Internveger med 5 m vegbredde: 25 km Adkomstveger med 5 m vegbredde: 13 km Planområdets totale areal: 14,8 km 2 Vindturbinene, veger og transformatorstasjon vil legge direkte beslag på om lag 2,3 % av det totale arealet i planområdet. 18 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

5 Metode og datagrunnlag 5.1 Konsekvensutredning Formålet med konsekvensutredningen er å klargjøre virkningene av vindkraftverket og nettilknytningen på kulturminner og kulturmiljø. Statens vegvesens hådbok nr 140 (Statens vegvesen 1995) beskriver en trinnvis metode bestående av følgende trinn: 1. Statusbeskrivelse. 2. Verdisetting. 3. Vurdering av effekt og omfang. 4. Vurdering av konsekvens. 5.2 Statusbeskrivelse Statusbeskrivelsen er en verdinøytral og faktaorientert omtale av situasjonen innenfor det aktuelle fagfeltet. For temaet kulturminner og kulturmiljø legges det vekt på en kort kulturhistorisk beskrivelse av området. Kulturminner og kulturmiljø som ligger innenfor tiltakets planområde, samt i tiltakets visuelle influensområde (se avsnitt 6.6) vil også beskrives, for å vise nærområdets kulturhistoriske særpreg. 5.3 Verdisetting Et kulturminnes verneverdi er en samlet vurdering av en rekke forskjellige aspekter (delverdier). Denne vurderingen utgjør den formelle begrunnelsen for verdisettingen på det enkelte kulturminnet/-miljøet. Tre hovedverdier legges til grunn: opplevelses, kunnskaps- og bruksverdi. For ytterligere å grunngi kulturminnets verdier, brukes delverdier eller kriteria (Riksantikvaren 2001, 2003). I tiltak som medfører visuelle konsekvenser, slik som vindparker, vil opplevelsesverdi knyttet til autentisitet være en særlig viktig verdi. Basert på verdioppsettet anvendes det i konsekvensvurderingen en tredelt skala for verdisetting (stor, middels liten). Rangeringen av kulturminner/kulturmiljø innen disse tre er ikke absolutt. Skalaen er glidende, slik at verdien like gjerne kan være liten/middels, middels/stor, med vekt på det som står først. I konsekvensvurderingen vil høyeste karakter ikke nødvendigvis bare gis til kulturminner og miljøer av nasjonal verdi. Lokale og regionale minner kan derimot gis stor verdi ut fra bl.a. lokalbefolkningens opplevelse og tilknytning til dem. Det er viktig å presisere at verdivurderingene i fagrapporten er skjønnsmessige vurderinger utført av fagutreder, basert på undersøkelser i arkiv og litteratur, befaringer og informasjon fra lokalbefolkning og regionale vernemyndigheter. I verdivurderingen av kulturminner og kulturmiljø er det tatt hensyn til Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommunes planer, vernekriterier og satsingsområder. Tabell 5.1: Hoved- og delverdier brukt ved verdivurdering av kulturminner og kulturmiljø (basert på RA 2001, 2003) Opplevelsesverdi Identitetsverdi Symbolverdi Estetisk verdi (Arkitektonisk/ kunstnerisk verdi) Autentisitet Miljø/sammenheng Kunnskapsverdi Representativitet Historisk/vitenskapelig kildeverdi Alder Variasjon/mangfold Autentisitet Typisk-sjeldenhet Tidsdybde Bruksverdi Miljøverdi Bruksressurser Økologisk verdi Næringsverdi Pedagogisk verdi OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 19

5.4 Vurdering av effekt og omfang For å vurdere effekt og omfang av et tiltak, må en vurdere hvor sårbart den aktuelle ressursen er for det aktuelle tiltaket, og hvor stor verdiendringen antas å bli. Omfanget graderes etter en femdelt skala som viser antatt verdiendring: Stor positiv Middels positiv Liten/Ingen Middels negativ Stor negativ. Både turbinene, tilførselsvegene og kraftledningene kan virke direkte og/eller indirekte inn på kulturminner og kulturmiljøer. Direkte innvirkning kan skje i form av direkte fysisk innvirkning i form av skade, fjerning, ødeleggelse og tildekking av kulturminner. Kulturmiljøer kan skades både direkte og indirekte ved at miljøet stykkes opp. Slike konsekvenser kan eventuelt oppstå i anleggsfasen. Indirekte innvirkning kan skje dersom tiltaket medfører at kulturminner og kulturmiljø blir liggende i et landskap som er vesensforskjellig endret i forhold til det som eksisterte da kulturminnet eller miljøet ble anlagt/var i bruk. Opplevelses- og autentisitetsverdien er dermed viktige parametre i vurderingen. Avstand mellom tiltak og kulturminne/kulturmiljø samt topografi vil være med å avgjøre graden av effekt. Opplevelsesog det estetiske aspektet kan ytterligere forstyrres av refleks, støy og skyggevirkninger fra turbiner, ledninger, master og nye veger i planområdet. Slike indirekte konsekvensene er særlig knyttet til driftsfasen. Turbiner vil påvirke de visuelle kvalitetene i landskapet med storskala virkning. Imidlertid vil storskalavirkningen være reversibel, da det i et lengre perspektiv er mulig å fjerne turbinene og gjenopprette det visuelle landskapet slik det var før utbyggingen. I fagutredningen er muligheten for å reversere tiltaket ikke brukt som parameter ved vurdering av effekt og konsekvens, da opplevelsesverdien av kulturminner og kulturmiljø i driftsfasen veier tyngre enn muligheten for å reversere tiltaket mange 10-år fram i tid. En vet heller ikke hvordan sanering av en vindpark eventuelt vil foregå. For å vurdere de visuelle virkningene er det benyttet synlighetskart og fotovisualiseringer, begge utarbeidet av landskapsarkitekt Trond Simensen (Sweco Grøner 2005). Støy og skyggekast er effekter av turbiner som også kan påvirke kulturminner og kulturmiljø. I fagrapporten er støy ikke vurdert som selvstendig parameter da ulempene ved støy er vurdert som mindre viktig enn de visuelle negative effektene. Det vises for øvrig til fagrapport støy og skyggekast (NVE 2005). Problematikken omkring skyggekasting er ikke brukt som selvstendig parameter i effektvurderingene, men vises til der problemstillingen er reell, da eventuell skygggekastbelastning vil påvirke den negative effekten for opplevelsen av kulturmiljøet. 5.5 Vurdering av konsekvens I konsekvensvurderingen blir verdiene sammenstilt med tiltakets effekt og omfang for kulturminner og kulturmiljø, og av dette avledes konsekvensgraden (Statens vegvesen 1995). Skalaene er 9-delt og går fra meget stor positiv konsekvens (4+) til meget stor negativ konsekvens (4-): Metoden innebærer f.eks. at for områder med stor verdi, vil stort negativt effekt bety at tiltaket har meget stor negativ konsekvens (----) for den aktuelle ressursen og for et område med middels verdi vil middels positivt effekt gi middels positiv konsekvens (++). 5.6 Avgrensninger for utredningen Avgrensingen av temaene og rammene for denne utredningen er hentet fra utredningsprogrammet fastsatt av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i brev av 04.10.2004 (sitert i fagrapportens kapittel 2). I tillegg er det nødvendig med en avgrensning av undersøkelsesområdet. 5.6.1 Utredningsområdet (undersøkelsesområdet) I utredningsområdet for vindparken omfatter utbyggingsplanene for turbiner med oppstillingsplasser, internveger, adkomstveger og transformatorstasjon/servicehus. Innen dette området vil kulturminner og kulturmiljø punktvis kunne bli direkte fysisk påvirket av tiltaket. I tillegg kan tiltaket få indirekte (visuelle) 20 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

konsekvenser for kulturminner og kulturmiljø som ligger i nærheten av de planlagte turbinene. Denne sonen omtaltes som tiltakets influensområde. Influensområdet betegner det området som tiltaket kan virke inn på og vil alltid være større enn selve planområdet. Innen influensområdet kan tiltaket indirekte påvirke kulturminner og ut fra ulike faktorer. For vindkraftparken er det relevant å bruke ulike synlighetssoner bestemt ut fra turbinenes visuelle dominans - som avgrensingsfaktor. Den visuelle sonen kan inndeles i flere soner avhengig av avstanden mellom vindturbinene og den som betrakter dem. Studier foretatt på kraftledninger viser at virkningen naturligvis avtar med økende avstand, men at virkningene avtar sprangvis og ikke jevnt. Der disse sprangene skjer, kan vi antyde grenser mellom ulike soner for visuell virkning. Vindturbiner er visuelt enda mer dominerende enn kraftledningsmaster på grunn av rotorens bevegelse. Graden av visuell dominans er avhengig av hvor store vindturbinene er, hvor mange de er, hvor tett avstand det er mellom dem og av bevegelsesmønsteret for vingene. Visuell dominans er derfor ikke en absolutt størrelse. Forenklet kan vi dele sonene for visuell virkning inn i tre: 1. Visuelt territorium, 2. Visuell dominanssone og 3. Visuell influenssone. (NVE 1998:20f) Tabell 5.2: Forholdet mellom synlighetssoner og omfang/effekt på kulturminner og kulturmiljø. Avstandsberegningene bygger på turbinmålene som er oppgitt i meldingen (tårnhøyde minimum 70 m, maksimum 100 m og diameter på rotor minimum 70 m, maks 100 m). BESKRIVELSE AVSTAND 2 MW - 3,5MW OMFANG/ EFFEKT Visuelt territorium Grensen for denne sonene kan settes til tre ganger høyden på turbinen, regnet fra bakken til vingespiss på toppen. Innenfor denne sonen må en løfte blikket for å se hele turbinen og her okkuperer turbinen omgivelsene totalt. Opp til 375 m Stort negativt Visuell dominanssone Grensen for denne sonene kan settes til 10-12 ganger høyden på turbinen, regnet fra bakken til vingespiss på toppen. Innenfor denne sonen fyller turbinene hele synsfeltet og omgivelsene greier i liten grad å sette sitt preg på inntrykksbildet. Opp til 1500 m Middels negativt Visuell influensgrense Opptil ca 3 km vil turbinene fremdeles prege omgivelsene en god del. På avstander mellom 3 og 6 km vil det være vanskelig å bedømme størrelse og avstand og på avstander over 6 km vil turbinene normalt være forholdsvis lite framtredende. Lite negativt /intet OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 21

For Oksbåsheia vindpark er grensene for synlighetssonene satt som følger: Grad av omfang/effekt slik det er skjematisert ovenfor kan bare brukes veiledende. Dominansgraden kan forsterkes av faktorer som at det totale antall turbiner er stort, at et stort antall turbiner er synlig i innsynsretningen, om det er naturlig og eller direkte innsynsretning mot vindparken fra kulturmiljø og at turbinene er plassert på topper og platåer slik at det oppstår en silhuettvirkning. Hvor mye, og hvilken del av turbinene som er synlig kan også være med å forsterke omfanget. Ofte vil synsinntrykket av hele turbinen være å foretrekke framfor kun et synlig vingesveip. Hele turbinen vil framstå som en forståelig helhet i landskapet, et synlig vingesveip vil derimot utgjøre en stadig gjentagende bevegelse som tiltrekker seg synets oppmerksomhet på samme måte som et skjermsparerbilde i bevegelse på en dataskjerm. Men dominansgraden kan også reduseres, ettersom landskapets relieff, topografi og vegetasjon kan stenge/dempe innsynet. Kulturminner og kulturmiljøer som er vurdert til å bli påvirket av tiltaket kan derfor ligge i vekslende avstand fra planområdet. For Oksbåsheia vindpark tilsier lokal topografi at turbinene vil være mest synlige sett fra vest, fra sjøsiden. Vindparken vil også være synlig sett fra sør og vest og nord, men her vil lokal topografi delvis begrense synligheten fra de fleste tilgjengelige steder. I øst/sør-øst vil det kuperte skogkledde landskapet stort sett begrense innsyn. - Rolf Solstad, planlegger, Osen kommune - Roald Lindseth, Flatanger kommune - Reidar Lindseth, Flatanger historielag - Grunneier, Småværet - Sverre Angen, grunneier, Oksbåsheia - Ragnar Vennatrø, arkeolog og lokalhistoriker - Ingolv Dørum, Drageid leirskole - Karl Ørsnes, grunneier, Uran Skriftlige kilder: - Bygdebøker og annen lokal- og regional historie - Askeladden, Riksantikvarens nettbaserte nasjonale database over fredete kulturminner og kirker (www.askeladden.ra.no) - Fornminneregisteret, nasjonal database med oversikt over faste fornminner og enkeltgjenstander (www.arkeoland.uib.no/fastfs.html ) - Utdrag fra topografisk arkiv, Nord-Trøndelag fylkeskommune 5.7 Datagrunnlaget Datagrunnlaget for denne utredningen: Befaring i felt, foretatt 27.-29. juni 2005 Muntlige opplysninger: - Lars Forseth, arkeolog, Nord-Trøndelag fylkeskommune, kulturvernavdelingen - Eirik Solheim, arkelolog, Nord-Trøndelag fylkeskommune, kulturvernavdelingen - Hilde A. Tokle, kulturminnevernkonsulent, Nord-Trøndelag fylkeskommune, kulturvernavdelingen - Rut Nilsen, arkeolog, Sør-Trøndelag fylkeskommune, kulturvernavdelingen 22 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ

6 Status og verdier 6.1 Generell kulturhistorie Ytterkysten av kommunene Osen og Flatanger ligger med storhavet som nærmeste nabo og nettopp dette forholdet går som en rød tråd gjennom områdets kulturhistorie. Fiskerier og kommunikasjon har vær bestemmende faktorer for bosetningsmønster og økonomi. Den tradisjonelle bosetningen ligger i lune viker, som kan gi ly til folk og hus og ikke minst til sjøsetting, ilandføring og fortøyning av båter. De tradisjonelle brukene er småskala med sjøhus, tun med bolighus og driftsbygninger, innmark og utmark. Bolighusene, som regel små trønderlån over to etasjer, ligger ovenfor sjøkanten. Sjøhusene, gjerne fra flere bruk, er samlet i lune viker. Både fjøra og fjellet er brukt som utmarksbeite til småbeist. Denne vekslingen mellom fiske og jordbruk danner rammen om fiskerbondens rike. Med dagens kommunikasjonsssystemer (ferdsel via vegsystem) er det lett å overse hvor strategisk plassert ytterkysten har vært i den tiden da båten var det vanligste transportmiddel. Vingsand Leia Oksbåsheia nord-sør går rett utenfor kysten, og slik har Småværet det trolig vært i mer enn tusen år. Rike fiskerier og sentral plassering langs leia har skapt grunnlag for bosetning i fiskevær. 6.1.1 Førhistorisk tid For ca 10000 år siden, etter siste istid, ble den ytre kysten isfri. I Flatanger kommune, på boplassen Urantangen, er vi så heldige å komme nært inn på de første menneskene som koloniserte den isfrie kysstripen. Flintredskaper, -våpen og avfall etter tilvirkning, viser hvordan disse ble tilvirket for 9000 år siden. Tilsvarende funn er gjort på andre samtidige boplasser og er tolket som spor etter nomadiske jegergrupper med likt levesett langs hele norskekysten (Alsaker og Herje 1999:11). For ca 4500 år siden, ved inngangen til yngre steinalder fikk en ny økonomi innpass i området. Gradvis skjedde det en tilvenning til jordbruk; i første omgang trolig beitebruk, deretter også dyrking av jorden. Nye redskaper tilpasset jordbruksaktiviter vokser gradvis fram i funnmaterialet. Rike funn av flintdolker og flintsigder samt skogrydningsøkser forteller om denne omleggingen av økonomien langs Fosen og Namdalskysten. En av flintdolkene er funnet på Angen og tolket som en nedleggelse (Støren Binns 2005:122). Mot slutten av eldre steinalder og et stykke inn i yngre steinalder er det også kjent en rekke skiferredskaper. Vakre, slipte skiferkniver og skiferpiler er et viktig kjennetegn på overgangen mellom eldre og yngre steinalder fra Mørekysten og videre nordover og østover. De forteller om impulser fra nord og øst og må være relatert til maritim jakt og fangst; forsøk viser at skiferkniver er svært velegnet til skjære tykke spekklag på sjøpattedyr. I undersøkelsesområdet er det kjent flere boplasser med mye skifer, blant annet Bølerstrand, Bøleseter og Vikan. Disse funnene viser at folket her ute ved havet ikke gav opp jakt og fangst, til tross for omlegningen til jordbruk. Dette kan tolkes som at kombinasjonen av fangst og jordbruk (fiskerbondeøkonomien) har sitt opphav i yngre steinalder og holdt seg så godt som uendret gjennom mer enn 4000 år. Bronsealder og de første århundrene av jernalderen er en funnfattig periode i undersøkelsesområdet. Trolig var den steinbrukende teknologien rådende også i dette tidsrommet, slik det ser ut til å ha vært langs store deler av kysten vår. Fra 200 ekr er det imidlertid rikelig med gravfunn som viser en blomstrende jernalderkultur. Gravene ligger enkeltvis og i større felt, og gravfunnene vitner om økonomisk overskudd til å skaffe seg prestisjefylte importgjenstander, våpen og smykker. Det økonomiske overskuddet kan være resultat av utbytte fra rike fiskerier og fra fangstanleggene ved Drageid. Også draget over Drageidet kan ha Sørmarkfjellet gitt grunnlag for Drageid økonomisk overskudd. Like ved Drageidet Uran er det gjort et spennende funn i Bølehula. For 10-15 år siden ble det oppdaget to velbevarte forhistoriske lik i hulen. Funnet er svært atypisk, og flere har spekulert i årsaken til at de to mennene fikk sitt siste hvilested her ved to ulike tidspunkt i eldre jernalder (Alsaker og Herje 1999). I lokal tradisjon har denne hulen alltid hatt noe ved seg, og fiskerne brukte fjellet hula ligger i som fiskeméd, dvs et merke eller stedsangivelse for en god fiskeplass. Storheia Jøssund 6.1.2 Middelalder og nyere tid De mange fiskeværene langs kysten vokste opp som sesongvise boplasser nært fiskefeltene. Fra andre steder vet vi at bosetning i fiskevær kan gå OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ 23

tilbake til jernalderen. Om dette også er tilfelle i undersøkelsesområdet er usikkert, men fra middelalderen har vi skriftlige kilder som stadfester tilstedeværelsen av fiskeværet på Oksbåsen. Dette stedet skal ha hatt sin rikeste tid før 1597 (Hylland 1987:443). Seinere ble det også opprettet fiskevær på Småværet. Bosetningen gjennom middelalder og nyere har ligget mer eller mindre konstant, gårdene har gradvis blitt delt i flere bruk, en tendens som varte fram til fraflyttingen skjøt fart etter 2. verdenskrig. Langs den farlige leia var det nødvendig med merking for trygg segling. Gjennom middelalderen og fram til 1700-tallet var det varder og naturlige seglingsmerker som loste båtene trygt gjennom leia, seinere ble det anlagt fyrstasjoner. Buholmråsa fyrstasjon like vest for Seter ble opprettet i 1917. Under 2. verdenskrig ble Buholmråsa fyr angrepet av allierte styrker, men ble bygget opp igjen like etter krigen. Fyrstasjonen er nå vedtaksfredet. 6.1.3 Samisk bruk av området Kunnskap om samisk bosetning i undersøkelsesområdet er mangelfull. Sjøsamisk bosetning sør for Saltfjellet er nevnt i middelalderens sagalitteratur, men hvor langt tilbake den samiske bosetningen går før den tid er usikkert (se for eksempel Dunfjeld-Aagård 2005). Noen hundre år seinere, i kilder fra 1600- og 1700- tallet fortelles det om bosetning i indre fjordstrøk og på enkelte øyer. Generelt var en sjøsamiske befolkningens næringsgrunnlag jakt, fangst og fiske, som gradvis gikk over til en kombinasjon av jordbruk og fiske. Gradvis skjedde trolig en assimilering av den sjøsamiske befolkningen inn i den norønne befolkningen. På Trøndelagskysten kan denne prosessen ha foregått på en annen måte enn lengre nord. Spor etter denne sjøsamiske bosetning er ikke kjent i undersøkelsesområdet. Reintrekkene som skal gå over Sørmarkfjellet mot Uran og også ned over eidet og opp mot Oksbåsheia, samt bogastellene ved Drageidet, kan imidlertid indikere samisk bruk av området også før spesialisert reindrift. Også Bølerhulen kan muligens tilknyttes samisk bosetning. Fjellet som hulen ligger i, er navngitt Vontfjellet. Dette navnet skal, ifølge lokal informant som har vært i kontakt med navneforsker, være svært unorskt, og kan være avledet fra samisk (Ragnar Vennatrø, personlig meddelelse). Spesialiseringen av reindrift, som i dette området ihvertfall kan trekkes tilbake til 1800-tallet, indikerer at dagens reindrift kan ha en kontinuerlig tradisjon i over hundre år. I følge en lokal informant bruker ikke dagens reineiere Oksbåsheia. Informanten fortalte at en av de få gangene han hadde sett rein ved Oksbås hadde reineierne umiddelbart hentet med seg dyrene (Sverre Angen, personlig meddelelse). Imidlertid vises det i Bjørnørboka til en tradisjon om at det bodde samer i en hule ovenfor husene i Mårvika som blir kalt Finnhallin. Det fortelles at finnene som dreiv med tamrein brukte å ha reinene på halvøyen mellom Svesfjorden og Bølefjorden. Hvis de passet på at vargen ikke kom forbi Drageid og utover kunne de ha reinen gående ganske trygt der. (Omskrevet etter Sigurd Brattgjerd: Bjørnørfolket, Osen I, 1993:112). Hulen skal være arkeologisk registrert. Det ble funnet beinrester, trolig av reinsdyr, men ingen synlige kulturlag (Brattgjerd 1993:112). Undersøkelsesområdet tilhører i dag Fosen reinbeitedistrikt nr. 6. Ifølge reindriftsforvaltningens kart er området brukt til tidlig vinterbeite (www.reindrift.no). 6.2 Kulturhistoriske verdier 6.2.1 Kulturminner og kulturmiljø innen planområdet 6.2.1.1 Automatisk fredete kulturminner (A) Løsfunn ved Storfjellet i Oksbåsheia Automatisk fredet kulturminne uten funnkontekst Et fornminne (løsfunn) er funnet like ved grensen til planområdet (se kart utarbeidet av Sør-Trøndelag fylkeskommune). Det ligger imidlertid ikke i nærheten av planlagte tiltak som adkomstveg, turbinfester eller internveger, og er mest en indikasjon på at potensialet for funn av ukjente automatisk fredete kulturminner er over middels i denne delen av planområdet. Kvaliteter: Kunnskapsverdi knyttet til alder, representativitet, historisk og vitenskapelig kildeverdi. Verdi: Liten (men er en indikator på at videre undersøkelser kan avdekke ukjente automatisk fredete kulturminner i området). 24 OKSBÅSHEIA VINDPARK FAGRAPPORT KULTURMINNER OG KULTURMILJØ