Marxist-leninistiske hefter Et sosialistisk Norge

Marxist-leninistiske hefter 6 Et sosialistisk Norge en drøm med solide røtter i virkeligheten!

ISBN 82-91924-06-6 Forlaget Revolusjon 2000

4 For notater Innhold Del 1 Ei sosialistisk framtid side 5 Et overgangssamfunn side 6 Sosialismen er ønskelig, den er mulig, den er nødvendig! side 7 Fantastiske muligheter side 9 Demokrati side 10 Revolusjonens forutsetninger side 12 Noen strakstiltak side 15 Del 2 Økonomien i et sosialistisk Norge side 17 1. Utgangspunktet for en revolusjonær økonomisk politikk side 17 2. De første tiltaka for å sikre en sosialistisk økonomi side 18 3. Fordelinga av den sosialistiske produksjonen side 19 4. Planlegging av produksjonen utvikling av produktivkreftene side 20 5. De økonomiske lovene under sosialismen side 21 6. Hva kan vi lære av tidligere erfaringer med sosialismen? side 23 7. Forholdet til en eventuelt kapitalistisk og fiendtlig omverden side 25 Spørsmål til diskusjon side 27 Noen teser til oppsummering side 28

For notater 5 Del 1 Ei sosialistisk framtid Vi er kommunister fordi vi mener at det både er fullt ut mulig, ønskelig og nødvendig å omgjøre Norge til et framskredent sosialistisk samfunn. Ikke fordi vi er drømmere, men fordi vi har et vitenskapelig grunnlag marxismen-leninismen for det standpunktet. Vi er ikke utopister som konstruerer et alternativt samfunn ut av ingenting. Vår drøm om sosialisme har solide røtter i virkelighetens verden. Derfor vet vi også at det ikke er noen automatikk i overgangen. Sosialismen kommer ikke som resultat av en naturprosess. Den krever aktiv, bevisst handling, og det kan komme harde tilbakeslag. Vår kjempejobb er å få arbeiderklassen sjøl til å fatte at sosialismen er mulig og at den er verd å slåss for, ja nødvendig å slåss for. Da må vi også greie å vise hvorfor og hvordan sosialismen er kapitalismen overlegen. Vi må framvise mulighetene som ligger i en moderne sosialisme, og vi må være troverdige. Som revolusjonære vitenskapsfolk må vi ta opp i oss sosialismens erfaringer fra det 20. århundret, positive som negative. Uansett feil og mangler, var sosialismen en konkret virkelighet i forskjellige land i perioden 1917-1990. Millioner av revolusjonære arbeidere i flere generasjonsledd har tråkket opp løypa og gitt oss et enormt erfaringsgrunnlag å bygge videre på. I dag er det nok av revisjonister og trotskister som kaster vrak på og fornekter sosialismens historie. Da blir det lett for oss å havne i den andre fella: at vi henger fast i løsningsmodeller som var genistreker i 1920-tallets Sovjetunion, men som er ubrukelige grep i Norge 100 år seinere. Vi må ha med oss den historiske ballasten, samtidig som vi evner å finne tidsmessige svar på vårt

6 For notater århundres problemer, uten å havne uti revisjonistenes platte «markedssosialisme» eller revolusjonær eventyrpolitikk. Her ligger vår største utfordring. Her vil det vise seg om vi forstår å anvende marxismen som vitenskap. Et overgangssamfunn Sosialismen er et kvalitativt nytt samfunn. Men det er også et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme, og vil være prega av det. Det vil være nødvendig å gjøre en masse kompromisser i fasen der det gjelder å konsolidere den nye statsmakta og legge grunnen for revolusjonære samfunnsforandringer. Det finnes en rekke såkalte revolusjonære strømninger som på den ene sida velger å avvise at sosialismen overhodet har eksistert 1, mens de på den andre sida preker om en helt ny form for sosialisme, som (ifølge dem) skal bli den reneste idyll. Men sosialismen kommer ikke nærmere om vi later som om den blir en idyllisk tilværelse med overflod av alt og ultrademokrati for alt og alle. Arbeidsfolk er ikke så lettlurte. Revolusjonen såvel som de første åra med sosialisme kommer til å bli en periode med mange forsakelser. Forsakelser som folk ikke er villige til å gjøre hvis de ikke har et velbegrunna håp om at de vil føre fram til noe bedre. Sett ut fra dagens forhold med relativ borgerlig ro, har flertallet av norske arbeidere ingen kortsiktig subjektiv gevinst i å kaste seg ut i en revolusjonær oppstand. De fleste har jobb, hus, bil og hytte. De sliter med gjeld og problemer, men er ikke så pressa at revolusjon framstår som noe attraktivt alternativ.

For notater Saken er bare den at vi veit og borgerskapet veit at denne situasjonen ikke kan og ikke vil vare ved. «Borgerskapet kan ikke eksistere uten å stadig revolusjonere produksjonsinstrumentene, følgelig produksjonsforholda og såleis samtlige samfunnsmessige forhold. Det fremste eksistensvilkåret for alle tidligere industrielle klasser var derimot uendra bevaring av den gamle produksjonsmåten. Den stadige revolusjoneringa av produksjonen, den uavbrutte rystinga av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen særkjenner borgerskapets epoke framfor alle tidligere. Alle faste, rotfesta forhold med sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter går i oppløsning, alle nydanna forhold er forelda før de kan rotfeste seg. Alt standsprega og stillestående damper bort, alt hellig vanhelliges, og mennesket tvinges endelig til å se på sin livsstilling, sine gjensidige forbindelser med nøkterne øyne.» 2 7 Dette skreiv Marx og Engels da kapitalismens utvikling ennå gikk på krabbegir. Hvor godt stemmer ikke beskrivelsen av den omkalfatringa som foregår rundt oss i dag innenfor kommunikasjonssektoren, genteknologien osv. Kjennetegnet på kapitalismen av i dag er nettopp hurtig forandring, ustabilitet og usikkerhet. Da blir det ganske latterlig å hevde at kapitalismen som samfunnssystem skulle være stabilt, urokkelig og uforanderlig! Sosialismen er ønskelig, den er mulig, den er nødvendig! Sjøl i Norge fins det tegn på uro under den fredelige overflaten. De sosiale forskjellene i Norge vokser raskere enn noe annet sted i Vest- Europa, Italia muligens unntatt. Offisielt er det 70-80.000 fattige i Norge, andre fattigdomskriterier enn de som brukes av SSB anslår at det finnes 300.000 fattige i Norge ved århundreskiftet. Av dem kan så mange som 200.000 være barn. Borgerskapet nekter å bruke oljemilliardene til å opprettholde velferden, og det vil folk etterhvert nekte å finne seg i. De fagorganisertes nei til tariff-forslaget fra LO-toppen våren 2000 viser at det murrer på grunnplanet i fagbevegelsen, og det på

8 For notater tampen av en høykonjunktur. Vi tør spå sosial uro, massestreiker, distriktsopprør i et helt annet omfang enn de forpostfektningene vi har sett tilløp til det siste tiåret. En snau million har sluttet seg til aksjon for velferdsstaten. En skal ikke overvurdere betydninga av disse fenomene, men de markerer et vendepunkt. Det er dermed vel så sannsynlig at en revolusjonær situasjon utvikler seg i løpet av 15 år som at den lar vente på seg i 50 eller 100 år. Ideen om sosialismen blir i våre dager framstilt som en gammeldags tvangstanke eller som ren overtro. Men den virkelige overtroen er den uvitenskapelige påstanden til Fukuyama om at kapitalismen er «slutten på historia» Folk flest er enige i at kapitalismen er et sjukt system. Men de ser ikke alternativer. Det kreves både negativ og positiv elektrisitet for at det skal bli elektrisk kraft. I dag har folket fått tak i den blå, eller negative, ledningen. Men de har ikke funnet den røde. Kommunistene derimot vet at sosialismen er nødvendig for velferden, for bolig, miljø og kvinnefrigjøring. Det er denne erkjennelsen som vi marxist-leninister må få store deler av arbeiderklassen, kvinnene og ungdommen til å gjøre til sin. De må sjøl, gjennom sine egne erfaringer, skritt for skritt komme til at sosialismen er a) ønskelig, b) mulig c) verd å kjempe for d) nødvendig å slåss for! Kommunistene kan hjelpe dem til å nå disse konklusjonene, men vi kan ikke konkludere for dem. I dag er denne erkjennelsesprosessen faktisk satt tilbake vi må bringe den framover igjen. Både kommunistene og hele den såkalte venstresida står faktisk på nullpunktet. Arbeiderklassens flertall mener pr. idag at sosialismen verken er ønskelig eller at den er mulig, og slett ikke verd å kjempe for. Den borgerlige antikommunismen er en viktig årsak, javel. Men også vi kommunister har et ansvar for å synliggjøre sosialismen som reell mulighet og alternativ. Da må vi være der massene er. Hvor er massene i dag? De er ikke på fagforeningsmøter, knapt på 1 mai. Røkkeløkka i en småby som Molde samler hver eneste søndag like mange fotballentusiaster som en vellykket 1.maidemonstrasjon i Oslo. Men verken dér eller på Åråsen eller Ullevål stadion kan du regne med å få en løpeseddel om sosialisme stukket i handa! Inntil fotballarenaene er farget røde og syder av politisk diskusjon, er kommunistene fortsatt ei sekt. Hvis et flertall av arbeiderklassen ikke mener at sosialismen er mulig eller verd å kjempe for når en revolusjonær situasjon er under utvikling, er den sosialistiske revolusjonen sjanseløs. Faren er desto større for at vi kan få en fascistisk orientert massebevegelse.

For notater Fantastiske muligheter 9 Et sosialistisk Norge åpner for fantastiske muligheter når det gjelder produksjon, fritid og ikke minst demokrati. Kapitalens desperate forsøk gjennom lovverk og politi på å sikre seg rettigheter til produkter som en ny revolusjon i produktivkreftenes utvikling har gjort tilgjengelig i masseomfang, illustrerer at det er en døende klasse som kjemper for sine privilegier. Med patentrettigheter, copyright og lovbok forsøker de å bremse spranget i produksjonsmåten som de sjøl har vært motorer i. Sånn opptrer bare en klasse på dødsleiet. For produktivkreftene vil før eller siden sprenge disse stengslene, og de er allerede i ferd med å sprenge dem! Tenk bare på saken med 17-åringen som klarte å knekke DVDkoden som skulle hindre digital massespredning og kopiering av musikk og film. Film- og musikkmagnatene ble desperate, og politiet lot mordere fare for å få fatt i denne «forbryteren». Sånn er det også med kunnskapen som finnes i form av litteratur, kunst, leksika osv. i cyberspace. I prinsippet gjelder det også for bilproduksjon eller hva man vil. Vitenskapen er i våre dager blitt en direkte produktivkraft. Merverdien som blir skapt ligger i stadig større grad i prosessen som går forut for sjølve masseproduksjonen (dette reiser nye spørsmål når det gjelder merverditeorien og klasseanalyse!). Når den digitale beskrivelsen av produksjonsprosessen, basert på nøyaktige spesifikasjoner, først foreligger, kan et bestemt antall roboter programmeres til å gjøre jobben med liten innsats av arbeidskraft. Poenget med dette, er at produktene blir vanvittig mye billigere, og mange produkter blir tilgjengelige praktisk talt uten distribusjonskostnader. Det som hindrer at folk får ta fullt ut del i dette, er profitørenes forsøk på å hindre gratis eller nesten gratis videredistribusjon av produktet. Global informasjonsteknologi og menneskehetens nye muligheter til å eliminere sjukdom, forlenge levealderen og produsere mat i overflod gjennom samfunnsmessig forskning, står i et diametralt motsetningsforhold til privat monopol og patentkontroll. Denne absurde motsigelsen blir stadig mer tydelig for verdens folk, og

10 For notater utløser allerede globale protester, som f.eks. kjempedemonstrasjonene mot WTO i Seattle. Bare sosialismen kan oppheve denne motsigelsen. Når sosialismen gjør det samfunnsmessige produktet til samfunnseie, og sørger for at en rekke produkter faktisk opphører med å være varer, vil det bety en kolossal utvikling av livskvaliteten for folk. Teknologien gir helt nye muligheter for å utarbeide og tilpasse omfattende nasjonale planer for økonomien. Den gjør det mulig å få til en rask økonomisk vekst som ikke er behefta med usikkerheten og alle de negative konsekvensene som ny og mer effektiv produksjon alltid fører med seg under kapitalismen. Demokrati Spørsmålet om arbeidsproduktiviteten og et høyt utvikla demokrati står i et nært og gjensidig forhold til hverandre. Den nye teknologien vil være viktig når det gjelder å lære av de demokratiske manglene ved tidligere sosialistiske forsøk. All økonomi er et spørsmål om tidsøkonomi, mente Marx 3. På grunn av den voldsomt økte arbeidsproduktiviteten, vil en moderne sosialistisk planøkonomi gi grunnlag for dramatisk nedkorting av arbeidstida, f.eks. til 4 timer. Stalin stilte alt for 50 år sia 5 timers arbeidsdag som en forutsetning for at samfunnsmedlemmene skulle få nok fritid til å skaffe seg en allsidig utdanning og høyne det allmenne kulturelle nivået. 4 Han slo fast at dette var en forutsetning for at man skulle klare å gå videre til kommunismen. Som vi veit, nådde aldri Sovjetunionen dette målet. Analfabetisme, politisk tilbakeliggenhet osv. gjorde ofte at det kommunistiske partiet ble «tvunget» til å administrere på arbeiderklassens vegne. Dette vil klart være et langt mindre problem i tilfelle en revolusjonær maktovertakelse i et framskredent land med høy grad av utdanning. Men heller ikke i et sosialistisk Norge vil et levende demokrati oppstå av seg sjøl. For det første vil det kreve mye politisk arbeid å mobilisere hele folket til å delta aktivt i det politiske livet. Også her kan vi lære av de sovjetiske erfaringene. De aktive og demokratisk levende sovjetene til tross: I de første åra av overgangen til fredelig gjenoppbygging, dvs. 1922-23, var det vanligvis under 40 prosent som deltok i valgene til sovjetene, på landsbygda ofte bare 20-25 prosent. 10 år etter revolusjonen lå valgdeltakelse fortsatt bare rundt 50 pst. Enda lavere var deltakelsen på landet og blant kvinnene (helt nede i 7 pst. i Uzbekistan i 1926!). 5

For notater Grunnen var ikke bare problemer med den praktiske gjennomføringa av valgene i et enormt land. Det hadde vel så mye å gjøre med politisk oppdragelse og mobilisering. Bolsjevikene utgjorde en knøttliten minoritet, og måtte drive aktivt arbeid for å overvinne den politiske likegyldigheten og tilbakeliggende kultur og mentalitet i folket. Altså var demokratiet på ingen måte perfekt i Sovjetunionen, heller ikke i perioden før den fæle Stalin kom og visstnok ødela det hele. Eller for å si det på en annen måte: Mens valgdeltakelsen under Lenin lå omlag på Jaglands berømte 36,9, økte den utover trettitallet til over 90 prosent i byene. Også et sosialistisk Norge vil i starten trolig ha en stor andel sofavelgere, folk som enten er politisk likegyldige eller som driver sin stille protest mot samfunnsforvandlingene. En beskjeden prosentandel som tilhører klassefienden vil sjølsagt bli undertrykt. Derimot er det livsviktig å engasjere det overveldende flertallet av det arbeidende folket, for å gjøre dem til aktive deltakere i den sosialistiske oppbygginga og det sosialistiske demokratiet. Dette sosialistiske demokratiet vil skille seg skarpt fra det borgerlige demokratiet som setter sitt preg på forestillinga om hva demokrati er. Men det vil ganske sikkert også skille seg fra de formene det sosialistiske demokratiet fikk i de tidligere sosialistiske landa. Også vi kommunistene er farga av forestillinger om demokratiets former under sosialismen. Kanskje må også vi frigjøre oss fra våre oppfatninger av hva som er kollektiv atferd og virksomhet. Folk er prega av en ny type arbeidsplasser, og de vil bære med seg rester av en individualistisk kultur. Det er ikke sikkert at massemøter vil bli den demokratiske hovedmetoden i et sosialistisk Norge. Kanskje blir det heller moderniserte varianter av internettkafeer, der folk på arbeidsplassen et eller annet sted i landet deltar i diskusjonsgrupper omkring den nye samferdselsplanen. Kanskje vil valg av tillitsmenn og representanter skje via bildetelefon? På en måte var kineserne og albanerne for tidlig ute med sine veggaviser og flëterrufe. Disse kritiske meningsytringene og forslaga nådde ut til en del folk, men likevel et helt ubetydelig antall sett i forhold til ei elektronisk diskusjonsgruppe sitt nedslagsfelt. For det andre vil et levende, sosialistisk demokrati, være viktig fra et reint produktivt ståsted. Det vil være en sikring mot at de sosialistiske produksjonsforholdene stagnerer og begynner å hemme videreutviklinga av produktivkreftene. 11

12 For notater Kunnskap kan utveksles på en helt ny måte og utnyttes produktivt. Dette blir allerede i dag brukt og utnytta av f.eks. datavaremonopolene. På egne diskusjonslister stiller brukerne spørsmål om produktet og ber om hjelp til å løse problemer. Det er i stadig mindre grad produsentene sjøl som svarer: det er andre brukere som kaster seg frampå med råd og tips til de som står fast og på denne måten gir de sjølsagt en haug gratis input og forbedringsforslag til produsentene. Når produsentene har systematisert denne gratisinformasjonen fra brukerne og kundene, sørger de så for å monopolisere kunnskapen og selge den ut i form av forbedra produkter som de sjøl frekt tar patent på og høster profitt av. Sånn stjeler kapitalistene ikke bare det samfunnsmessige arbeidet, men også den samfunnsmessige kunnskapen, som deretter dels blir bevart som bedriftshemmeligheter, dels blir solgt som vare til det kjøpedyktige markedet. Hvis vi tenker oss at denne kunnskapen i stedet ble samfunnets allmennkapital, kan vi også se på metoden som en forsmak på hvordan diskusjonene omkring 5- eller 10-årsplanen i et sosialistisk Norge vil arte seg Det er åpenbart at store, nasjonale politiske diskusjoner omkring ethvert spørsmål får nye vyer over seg. Fiskerne på Værøy, klubben ved Mjellem & Karlsen i Bergen eller stuerne til Tollpost i Ørsta får for første gang i historia reell innflytelse, uansett hvor langt de befinner seg fra Oslo. Den digitale teknologien gir ikke bare fordeler. Imperialismens internasjonale tentakler og den moderne teknologien gir større utfordringer når det gjelder å stå imot den imperialistiske propagandaen, kulturimperialisme og borgerlig ideologi i alminnelighet. For å makte dette, krever det i utgangspunktet en høyere grad av politisk bevissthet. Revolusjonens forutsetninger (rammebetingelser) Det er opplagt umulig å forutsi i detalj hvordan en revolusjon i Norge kommer til å arte seg, hvilke deler av arbeiderklassen som kommer til å være revolusjonens hovedmotorer, eller når revolusjonen faktisk vil bryte ut. Men dette betyr ikke at det hele blir redusert til en gjettekonkurranse. Hvis vi evner å gjøre bruk av marxismen som vitenskap og metode, kan vi analysere samfunnsklassene presist både endringer innafor klassene og endringer i forholdet mellom hovedklassene. Vi må så nøyaktig som mulig kartlegge revolusjonens hovedkrefter og dens strategiske reserver.

For notater På dette feltet har vi gjort litt arbeid, men det gjenstår en masse særlig når det gjelder endringene innafor arbeiderklassen i dag. I heftet «Arbeiderklassen i vekst og endring» har vi trukket en del konklusjoner som bringer oss videre, f.eks. når det gjelder spydspissen i den norske arbeiderklassen. For eksempel har vi kommet til at det heller er transportarbeiderne enn typografene som vil gå i brodden. Men mange ubesvarte spørsmål gjenstår, og vi henger fortsatt etter i forhold til de endringene som skjer. Ikke minst i den voksende telekommunikasjons- og ITsektoren, der definisjonen av hvem som er arbeider, ingeniør eller «datanerd» ikke alltid er lett å fastslå. Eller når det gjelder det såkalte burgerproletariatet, for å nevne noen eksempler. På samme måter som vi trenger å analysere våre «egne», og definere hva som er revolusjonens strategiske reserver (altså hvilke klasser og lag som arbeiderklassen kan vinne for seg), må vi ikke glemme å analysere klassefienden. Sjøl om Norge tilsynelatende er et av de sterke ledda i den imperialistiske kjeden, er det ikke gitt at borgerskapet sitter så trygt som man kunne tro. Det stadig åpnere nasjonale forræderiet og utsalget av arvesølv og ressurser, involveringa av det norske militærapparatet i internasjonal krigsaggresjon osv., har allerede skapt voldsomme friksjoner innafor den herskende eliten (jfr. Statoilkampen innad i Ap, og debatten rundt Forsvarsstudien). I langt større grad enn før, er borgerskapet splitta i forhold til sine imperialistiske sponsorer. En fløy vil fortsatt støtte seg til USA, en annen satser på EU og en tredje forsøker å ri begge hester samtidig så lenge det går. På tvers av fraksjonene forbereder herskerklassen seg på at det vil oppstå en situasjon hvor de ikke lengre kan «styre på den gamle måten». Flere tegn i tida tyder på at borgerskapet forbereder alternative former for fascisme, varianter med eller uten «sosial-» som forstavelse, nettopp for å foregripe en såkalt ukontrollerbar situasjon. 6 Det som alt er sagt, viser at vi er nødt til å analysere grundigere og djupere for å kunne forutsi revolusjonens utsikter med størst mulig grad av nøyaktighet. Men alt i dag er vi i stand til å definere visse forutsetninger for at revolusjonen i det hele tatt bryter ut. 13 Først av alt må det eksistere en revolusjonær situasjon. Det vil si en situasjon der de styrende ikke klarer å styre (har mistet grepet), og der de styrte ikke lenger finner seg i å bli styrt på den gamle måten. Den vil ytre seg i form av sosial uro, massestreiker og harde konfrontasjoner, kanskje som borgerkrig. Historia har aldri gitt eksempler på at den gamle herskerklassen har gitt fra seg

14 For notater makta frivillig. All erfaring tyder på at borgerskapet vil sette inn politi, hær og tilkalle imperialistisk «unnsetning» for å holde på makta. Den revolusjonære situasjonen vil oppstå objektivt (enten man ønsker det eller ikke), og vil ikke nødvendigvis utvikle seg til en revolusjon. Borgerskapet har hundre måter og metoder for avledning i tilfelle av sånne situasjoner; her kan både revisjonister og fascister holdes i beredskap. I siste omgang er det den subjektive faktoren som avgjør om revolusjonen brer om seg og seirer. Klassen må ikke bare ha mulighet til å vinne, den må også ha viljen og forutsetningene. Til sjuende og sist vil det meste koke ned til spørsmålet om organisering og politisk ledelse. En revolusjon i Norge vil sjølsagt være norsk. Den vil utvikles og preges av norsk kultur og av norske tradisjoner. Den vil være de norske arbeidernes eget verk, og ingen «importvare». «Proletariatet i hvert enkelt land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap», som Marx og Engels sa. 7 Samtidig vil revolusjonen, kanskje mer enn tidligere revolusjoner, være kraftig påvirket av internasjonale faktorer som opprør og sosial uro i andre skandinaviske og europeiske stater. Den vil være prisgitt solidaritet fra arbeiderklassen i andre land, særlig i nabolanda våre, for at den skal seire. Sosialismen innebærer kompromisser omkring det meste, bortsett fra én ting: spørsmålet om statsmakta. Sosialismen er et nødvendig overgangssamfunn, der det vil bli fullt opp av nødvendige kompromisser, særlig i den første fasen før sosialismen er konsolidert. Men det er ikke likegyldig hva slags kompromisser, det må være kompromisser som er nødvendige for at sosialismen skal komme på beina, ikke kompromisser som forråder de revolusjonære vinningene. I tida før den revolusjonære oppstanden vil det trolig ha utviklet seg en eller annen form for motmaktorganer i arbeiderklassen, f.eks innafor fagforeningene. Den nye makta vil springe ut av råd og komiteer av denne typen. Sikring av den politiske makta varsler ikke at revolusjonen er sluttført, men at revolusjoneringa av samfunnet kan begynne. Arbeiderklassens statsmakt (proletariatets diktatur) er et absolutt vilkår for at sosialismen ikke skal råtne på rot. Som enhver annen statsmakt vil den utøve et klassedemokrati på den ene sida og et klassediktatur på den andre.

For notater Klassediktaturet vil ramme de gamle utbytterne, sabotører og 15 spioner. Om revolusjonen seirer eller blir slått ned, vil avhenge av det historiske og materielle utgangspunktet, av klassens bevissthetsgrad, av dens moralske styrke og vilje til å seire og av det nye regimets evne til å holde oppe sin autoritet og til å unngå tempotap i omforminga av samfunnet. En ting er helt sikkert: Revolusjonen foregår ikke etter et skjema, heller ikke kommunistenes skjema! Kommunistene stiller ikke opp «noen sekteriske interesser som de vil forme bevegelsen etter», heter det i Manifestet. Revolusjonen vil helt sikkert forløpe annerledes enn noen har tenkt seg på forhånd. Lenin: «Den som forventer å se en rein sosial revolusjon vil aldri se det. Slike personer snakker om revolusjon uten å forstå hva en revolusjon er for noe». Hvis vi har et dugelig kommunistisk parti, må vi anta at det har greid å gripe ledelsen og hegemoniet. Men det er sannsynlig at det også vil finnes andre politiske krefter og strømninger som på en eller annen måte er allierte i revolusjonen. Det vil helt sikkert bli kamp om hegemoniet mellom kommunistene og disse kreftene, det vil bli strid om hvor fort reformer skal innføres, om hvilke kompromisser som er nødvendige i forhold til kapitalistene og imperialismen osv. Kommunistenes klarsyn og evne til å lede vil være avgjørende i en sånn situasjon. Noen strakstiltak Ei ny, provisorisk regjering vil være nødt til å gjennomføre en del strakstiltak om ikke revolusjonen skal miste initiativet og bli tvunget i kne. Den må: - innføre republikk og forberede valg til ei grunnlovgivende forsamling. - slå ned kontrarevolusjonen og opprette en sterk, sosialistisk vernepliktshær. - skifte ut det gamle statsbyråkratiet med dugelige arbeidsfolk og funksjonærer. - nasjonalisere all infrastruktur (tele, post, jernbane, flyplasser) som er på private hender. - fryse alle bankinnskudd over et visst beløp, stoppe valutahandel og børstransaksjoner med øyeblikkelig virkning. - annullere alle internasjonale avtaler og traktater som krenker Norges nasjonale suverenitet (som NATO, EØS).

16 For notater - frasi seg alle krav på fordringer og eiendom som norsk imperialisme har tilranet seg i fattige og gjeldstynga stater. - inngå nødvendige avtaler om kompensasjon for nasjonalisering av utenlandske monopolers eiendom i Norge. - bekrefte at den sosialistiske republikken Norge står ved handelsavtaler og andre bi- og multilaterale avtaler som er til gjensidig fordel og som ikke beskjærer den statlige suvereniteten. - innlede en diplomatisk offensiv for internasjonal anerkjennelse av den sosialistiske folkerepublikken Norge. - inngå nære bånd og gunstige handelsavtaler med andre sosialistiske og vennligsinnede stater. Så langt de politiske tiltaka. Sosialismen kan ikke overleve på luft og kjærlighet særlig lenge. Den politiske kreditten som arbeiderne gir til den revolusjonære regjeringa er ikke uendelig. Anarkistiske og visse maoistiske retninger har kritisert tidligere tiders sosialisme fordi det har blitt satset hardt på industrialisering, mekanisering osv. istedenfor på de «åndelige verdier». Men sosialismen må i løpet av kort tid vise til framganger på det sosiale, kulturelle og andre områder: Noen sosiale tiltak som straks må settes ut i livet: Lik lønn for likt arbeid innføres fra første dag. Det blir fastsatt ei grense for maksimale lønnsforskjeller, f.eks. 1:3. All gjeld knyttet til bolig av vanlig standard slettes. Boutgiftene skal maksimalt utgjøre en femtedel av disponibel inntekt. Prisen på helt nødvendige forbruksvarer senkes litt etter litt og gjøres lik over hele landet. Inntektsskatten for alle arbeidere og funksjonærer trappes gradvis ned. All skolegang blir gratis, privatskoler opphører. Alt helsestell er gratis og offentlig. Dette er noen eksempler på hva som må gjøres på relativt kort sikt. Men midler og fond må framskaffes for å sikre virkeliggjøringa av slike mål. Og da kommer vi til det store spørsmålet ved siden av den ideologiske og politiske fostringa og det fysiske forsvaret av sosialismen, nemlig spørsmålet om sosialismen som økonomisk system med en sentral planøkonomi som på demokratisk vis gjør bruk av og frigjør arbeidernes kunnskaper, erfaringer og evner i hver krik og krok av landet.

For notater 17 Del 2 Økonomien i et sosialistisk Norge 1. Utgangspunktet for en revolusjonær økonomisk politikk I første del hørte vi om de umiddelbare forutsetningene og oppgavene for ei revolusjonær omvelting i Norge, og hvilke politiske og samfunnsmessige tiltak som vil være nødvendige for å konsolidere revolusjonen og sikre at den lykkes. Sosialisme betyr bedre levevilkår og sosial velferd for folket i Norge, og revolusjonens første tiltak på det økonomiske området må ta sikte på å avskaffe det kapitalistiske barbariet og trygge levekåra for det arbeidende folket. Revolusjonen er ikke fullført i og med overtakelsen av statsmakta. Tvert om det er nå den begynner. Det skrittet for den sosialistiske regjeringa vil bli å sikre seg full kontroll over produksjonen, distribusjonen og arbeidslivet. Løsningen av denne oppgava vil i seg sjøl gi arbeiderklassen en vesentlig forbedring av levekåra. Under første del blei det skissert en del tiltak som straks måtte settes ut i livet: Lik lønn for likt arbeid Maksimalgrense for lønnsforskjeller Gjeld på bolig av vanlig standard slettes Maksimum en femdel av inntekten til boutgifter Lik, lav pris på nødvendige forbruksvarer overalt Nedtrapping av inntektsskatt for arbeidere og funksjonærer Gratis skolegang ingen privatskoler Og la oss gjerne ta med: Bedre og billigere tilgang til kulturgoder, helsestell og andre sosiale ytelser Dette er oppgaver som en uten videre kan ta fatt i, og trolig også greier å løse på relativt kort sikt. Produktiviteten er allerede så høy at det kan forenes med ei nedsetting av arbeidstida, trolig til fem-seks timer. Men for å komme videre med å konsolidere revolusjonen, bygge sosialismen og bedre arbeidernes levevilkår, må en også gå i gang med de mer langsiktige oppgavene.

18 For notater 2. De første tiltaka for å sikre en sosialistisk økonomi Den første oppgava for den revolusjonære økonomiske politikken er som nevnt å sikre kontrollen over de økonomiske kommandohøydene. Dette er et mål som må løses gjennom ei rekke deloppgaver: Finanskapitalens makt må likvideres, ved at en straks fryser alle større bankinnskudd, stanser all valutahandel og alle transaksjoner med verdipapirer. Aksjebørsen blir trolig det første museet over kapitalismen. Videre eksproprieres de store og viktige industribedriftene, bankene, finansinstitusjonene, omsetningskanalene osv. Eiendommene, formuene og alle ressursene til disse selskapene vil bli konfiskert og gjort til hele folkets eiendom. Virksomheten i bedrifter som fortsetter som før, må underlegges samfunnsmessig kontroll og planlegging. Den revolusjonære regjeringa må videre sikre seg kontroll over all infrastrukturen i landet f.eks. telekommunikasjon, postvesen, jernbanedrift, veinett, flytrafikk osv. Dette er samfunnsoppgaver som i den siste perioden av kapitalismen er blitt gjenstand for omfattende privatisering og det vil si at en må nasjonalisere det som er i privat eie. Dette er nødvendig for å løse revolusjonens grunnleggende oppgave, som er å avskaffe kapitalistisk utbytting gjennom lønnsarbeid og tilegnelse av merverdi, og erstatte det med samfunnsmessig bruk av arbeiderklassens og hele folkets ressurser. Det blir også nødvendig å sikre kontroll over en rekke samfunnsorganer og institusjoner som ikke har direkte tilknytning til produksjonen og distribusjonen, men som kan brukes av reaksjonen i kampen mot den nye statsmakta. Alle medier som kan brukes til propagandaformål, må bli stilt direkte under statsmaktas kontroll, det vil si aviser, radio og TV-kanaler, visse tidsskrifter og liknende organer. Også de store og viktige organisasjonene i samfunnet må underkastes styring. Ved eksproprieringa av storkapitalistene og likvidasjonen av de sentrale kapitalistiske organisasjonene. deriblant arbeidsgiverorganisasjonen, oppstår det en helt ny situasjon for fagbevegelsen, der medlemsdemokratiet nå kan utfolde seg fritt. Men det påhviler også den revolusjonære stats-

For notater makta å kontrollere at utviklinga skjer uhindra og uten å bli forstyrra av infiltrasjon som kan danne grunnlag for økonomisk sabotasje og kontrarevolusjon. Det samme gjelder i minst like høy grad andre organisasjoner som ikke umiddelbart blir forbudt, og som derfor kan gi ly for reaksjonære og kontrarevolusjonære krefter. 19 3. Fordelinga av den sosialistiske produksjonen I sosialismens første fase, den fasen da en begynner å bygge sosialismen, vil samfunnet fortsatt være prega av det kapitalistiske systemet som revolusjonen er vokst fram av det bærer på «kapitalismens fødselsmerker». Det innebærer blant annet at det blir nødvendig å bygge på visse kapitalistiske levninger, som det nye samfunnet må begrense og gradvis kvitte seg med. Dette gjelder i sær på området for distribusjon av produkter og personlig forbruk. I det kommunistiske samfunnet, som er et overflodssamfunn, vil det gjelde som prinsipp at «enhver arbeider etter evne og mottar etter behov». Der vil det bli produsert forbruksgoder nok til alle, og arbeidet blir i seg sjøl et gode som en ikke trenger å bruke materielle incentiver for å få gjort. Dette er imidlertid framtidsmålet. I den første fasen av sosialismen, der det ikke finnes tilstrekkelig med bruksverdier til å dekke alles behov, gjelder prinsippet: «Fra enhver etter evne, til enhver etter arbeid». Som Marx påpeker i kritikken av Gotha-programmet, er dette i og for seg et borgerlig prinsipp men det finnes ingen annen og bedre målestokk for fordeling av forbruksgoder. Den store forskjellen i forhold til kapitalismen er sjølsagt at arbeidskrafta ikke lenger er en vare, men en samfunnsmessig ressurs som blir brukt planmessig til fellesskapets beste. Det medfører også at den enkelte faktisk blir lønna i forhold til sitt arbeid. Under det kapitalistiske systemet, derimot, vil varen arbeidskraft alltid tendere mot å bli betalt med ei lønn som ligger under arbeidskraftas verdi, idet kapitalistene til enhver tid vil bruke alle metoder for å senke lønningene og presse mest mulig merverdi ut av arbeiderne. Under sosialismen, derimot, vil lønningene stemme overens med den samfunnsmesig nødvendige arbeidstiden for en bestemt vare, og de blir beregnet etter en lik målestokk, nemlig anvendt arbeidstid. Likevel vil det fortsatt være forskjeller mellom arbeiderne når det gjelder utdanning, faglig dyktighet osv. og det vil

20 For notater være forskjeller mellom by og land, mellom kroppsarbeid og intellektuelt arbeid osv. Prinsippene om til enhver etter arbeid» og «lik lønn for likt arbeid» vil derfor føre til at det fortsatt blir visse forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår. Men i og med at utbyttinga og dermed det kapitalistiske klassesystemet blir fjerna, blir også de verste urettene mot arbeiderklassen fjerna. Det blir garantert arbeid til alle, alle får samme rett til utdanning, kulturgoder, helsetjenester og sosiale ytelser uten diskriminering ut fra sosial status og økonomiske forhold eller ut fra kjønn. Lik lønn for likt arbeid er en selvfølge. 4. Planlegging av produksjonen utvikling av produktivkreftene Under det sosialistiske systemet er det andre behov som prioriteres enn under kapitalismen. På den andre sida er det også slik at revolusjonen fra kapitalismen overtar et velutbygd produksjonsapparat, en høyt utvikla infrastruktur og en velutdanna og dyktig arbeiderklasse som det blir mulig å bygge videre på. Situasjonen er slik sett bedre enn den var for de til dels svært tilbakestående landa som begynte å bygge sosialismen på 1900-tallet, f.eks. Sovjetunionen og Albania, og for den saks skyld også Kina. Det blir sjølsagt nødvendig med store omstillinger. I de kapitalistiske Norge er produksjonen organisert og spesialisert ut fra de krava som markedskonkurransen stiller. I dag er det ikke plass for «ulønnsomme» bedrifter, og utviklinga preges av stadige fusjoner, nedleggelser og knoppskytinger som lever sitt hektiske og grådige liv uten hensyn til menneskenes reelle behov. Under sosialismen vil produksjonen bli innretta på å dekke behova til menneskene i samfunnet og forbedre levekåra deres. Anarkiet i produksjonen må derfor erstattes med en sentral, helhetlig planlegging, en sosialistisk planøkonomi. At planlegginga er sentral, må ikke bety at den blir byråkratisk. Planøkonomien må være sentral fordi den skal ta hensyn til en helhet der alle delene skal trekke i samme retning: Hvile behov skal prioriteres, hvilken vekt skal en legge på produksjonsmidler i forhold til forbruksgoder, hva må en produsere mer av og hva trenger en mindre av osv. Hvordan skaffer en produksjonsutstyr og folk med faglig dyktighet til å løse oppgavene. Og siden det i en viss grad dreier seg om vareproduksjon hvordan skal priser og lønninger fastsettes? Alt dette er problemer som sosialismen ikke kan løse med byråkratiske metoder, men bare med aktiv medvirkning av arbeiderne for det er de som i praksis kjenner problemene best

For notater og kan finne de riktige løsningene. Men det er også bare 21 gjennom sentral planlegging at alle bitene kan settes sammen til en helhet som sikrer vekst og framgang i produksjons livet. P V P 1 5. De økonomiske lovene under sosialismen Målet er å nøytralisere helt og holdent de økonomiske lovene som styrer kapitalismen. Den grunnleggende formelen for den kapitalistiske vareproduksjonen kan enkelt uttrykkes slik: P V P, og det står for at en pengesum P investeres i en vare V, som senere realiseres (selges) og innbringer en større pengesum P. I denne prosessen oppstår merverdien, som er grunnlaget for den private tilegnelsen av profitt. Dette forholdet aktiviserer verdiloven, som sier at vareomsetningen skjer i samsvar med den mengden samfunnsmessig nødvendig arbeid som er nedlagt i produksjonen. På denne måten tvinger verdiloven produsentene til å anstrenge seg for å redusere forbruket av samfunnsmessig nødvendig arbeid, og slik regulerer den automatisk fordelingen av det samfunnsmessige arbeidet og produksjonsmidlene under kapitalismen. Det vil si at det er jakten på profitt og ikke menneskenes behov som styrer produksjonen og fører til en enorm sløsing med det samfunnsmessige arbeidet. Ettersom det i den første fasen av kapitalismen vil forekomme både vareutveksling og vareproduksjon, og omsetningen av forbruksvarer skjer gjennom fastsettelse av lønninger og priser, blir det også et visst spillerom for verdiloven. Men systemet vil fungere annerledes enn under kapitalismen, fordi kapitalen som sådan er avskaffa. Bare samfunnet kan eie produksjonsmidler, og den enkelte borger kan bare eie forbruksgoder. det er derfor umulig å utbytte arbeidskraft og tilegne seg merverdi. Arbeidskrafta er ingen vare, men en ressurs som anvendes utelukkende til samfunnets beste. I Stalins siste leveår foregikk det en interessant diskusjon i Sovjetunionen der Stalin forsvarte marxismen-leninismens politiske økonomi mot «eksperter» og teoretikere som prøvde å utvanne eller undergrave de marxistiske standpunkta. Disse ekspertene hevda blant annet at sovjetstaten og dens ledere kunne oppheve de eksisterende lovene for den politiske økonomien og «skape» nye lover og at partiet ikke gjorde rett da det beholdt vareproduksjonen etter at det hadde tatt makta og nasjonalisert produksjonsmidlene i Sovjetunionen. Stalin påviste at slike teorier trua grunnlaget for sosialismen og proletariatets diktatur, og at det kunne føre til gjenoppretting av