ET FOTOGRAFI OG EN HISTORIE DET NORSKE VIDENSKAPS-AKADEMI I APRILDAGENE 1940 foredrag på seniortreff den 6. desember 2010 av professor Ole Kristian Grimnes, Universitetet i Oslo Det fotografiet som er gjengitt her, ble tatt i Vitenskapsakademiets lokaler 15. april 1940, seks dager etter det tyske overfallet på Norge. Det viser en samling alvorlige menn i Gobelinsalen. I bakgrunnen ruver den store døren som fører inn til foredragssalen. Det er ikke det eneste fotografiet som finnes av denne scenen. Det eksisterer flere, for det var flere fotografer til stede. Fotografiene er noe forskjellige, men ikke så mye. De er alle fra Gobelin- Gobelinsalen i Det Norske Videnskaps-Akademi 15. april 1940. De alvorlige menn på dette fotografiet har nettopp gjennomført en viktig rikspolitisk handling. Artikkelen gir bakgrunnen for den og analyserer bildet nærmere. Foto: Scanpix.
358 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2010 salen, det er den samme forsamling som blir fotografert, men det varierer noe hvilke personer som fotografiene fanger inn, og hvordan. Den versjonen vi ser her, er slått stort opp i det første bindet av Norge i krig. En litt annen versjon finnes i Akademiets historie, forfattet av Leiv Amundsen, ytterligere en versjon er gjengitt i Hans Fredrik Dahls bok om NRK under krigen og enda en i Norsk krigsleksikon. Det er et viktig fotografi forsåvidt som det gjenspeiler en sentral rikspolitisk begivenhet. Akademiet knyttes her for en gangs skyld til den større nasjonale historien, og det i en nasjonal krisesituasjon. Hvilken rikspolitisk begivenhet det er tale om, skal vi foreløpig ikke røpe, men én opplysning kan det være greit å ha med seg allerede fra starten. Mannen i sort diplomatfrakk er den tyske sendemannen i Norge, Curt Bräuer. Mer skal ikke sies om fotografiet i denne omgang. Det vil bli presentert i større detalj senere. Først gjelder det å skissere hva som gikk forut for den begivenheten som er avbildet, og se nærmere på utviklingen som førte til at disse menn møttes i Gobelinsalen, og at dette bildet ble tatt. Utgangspunktet for utviklingen var den tyske invasjonen 9. april. Dens militære side, operasjonene og krigshandlingene, både de tyske, norske og allierte, skal vi ikke interessere oss for her. Her gjelder det den politiske utviklingen som ble satt i gang gjennom invasjonen. En side av denne utviklingen var kongen og regjeringens nei til det tyske ultimatum om å overgi seg, og den kamplinje de slo inn på. Det skal vi heller ikke gå nærmere inn på, men bare ta som et faktum. Det som ligger i sentrum for vår interesse, er den politiske utviklingen i de okkuperte områdene, for det er den som fører frem til tablået i Gobelinsalen 15. april. Den politiske planen som Hitler hadde lagt opp for det tyske angrepet, slo feil. Det ble ingen fredelig besettelse av Norge, og det politiske systemet i landet fortsatte ikke å fungere som normalt slik meningen var, og slik det gjorde i Danmark. Tyskerne hadde ingen politisk plan B for den eventualitet at nordmennene satte seg til motverge, og ble derfor tvunget til å improvisere fra første stund. Det samme måtte man gjøre på norsk side, der man naturligvis var totalt uforberedt på den politiske situasjon som oppsto i den okkuperte hovedstaden. På begge sider var hovedtemaet det samme: hvordan skal det okkuperte Norge styres, hvordan skal den politiske og administrative ordning være i de besatte områdene, hvordan balansere mellom det tyske og det norske, det militære og politiske, det nazistiske og demokratiske. Om dette forhandlet man i en situasjon som var uoversiktlig og åpen for forskjellige utviklingsalternativer helt frem til 25. september 1940.
Et fotografi og en historie 359 Den dagen avgjorde tyskerne hvordan den politiske og administrative ordningen i det okkuperte Norge skulle være, og hovedtrekkene i den ble ikke endret senere, bare modifisert. I den nesten halvt år lange striden om okkupasjonsstyret i Norge hører fotografiet fra Gobelinsalen hjemme i den aller første fasen. I de seks dagene forut for møtet i Vitenskapsakademiet var nøkkelpersonen på tysk side den tyske minister i Norge, Curt Bräuer, som vi allerede har presentert, eller Det tyske rikes befullmektigede, som var hans nye tittel etter invasjonen. Hovedlinjen i hans arbeid var å komme til en forståelse med legitime organer og toneangivende kretser på norsk side, primært slik at det kunne bli slutt på kamphandlingene, subsidiært slik at man iallfall kunne få til en ordning som sikret ro og orden i de okkuperte områdene. Han var en sterk motstander av Quisling, som han mente bare vanskeliggjorde situasjonen for tyskernes militære og sivile myndigheter i Norge. En annen nøkkelperson var nettopp Quisling som gjennomførte et statskupp og dannet en alternativ regjering, en opprørsregjering, da han om kvelden 9. april erklærte over NRK at regjeringen Nygaardsvold var avsatt, at han hadde dannet en ny regjering, og at det måtte være slutt på all motstand. Den nye kuppregjeringen kom fullstendig overraskende på de ansvarlige tyske myndighetene i Oslo, som ikke hadde noe ønske om en ny norsk regjering, men Hitler støttet statskuppet da han fikk høre om det. Imidlertid registrerte både Bräuer og den tyske øverstkommanderende Falkenhorst at Quislings initiativ skjerpet den norske motstandsviljen og slik vanskeliggjorde det tyske felttoget. Det ble derfor et hovedmål for Bräuer å få avsluttet Quislings regjeringseksperiment og komme til en ordning med legitime norske organer og kretser som hadde tillit i befolkningen. Situasjonen var kaotisk og uoversiktlig i de første dagene etter 9. april. Det økonomiske liv truet med å gå i stå. Import og eksport sluttet momentant, man hadde ikke forbindelse med andre deler av landet, det var vanskelig å få ut penger fra bankene, produksjonslivet stoppet opp eller gikk for halv maskin, og arbeidsledighet truet. Quislings regjeringsdannelse og styringsfremstøt skapte usikkerhet og uro. Hirden marsjerte syngende gjennom gatene i norsk uniform med solkors på ermet og provoserte. På den annen side forlot ungdom hovedstaden for å slutte seg til norske tropper lenger nord. Det virket som om tyskerne kunne komme til å skyte dem som franktirører. Det vakte stor oppstandelse og dyp bekymring da noen gutter forsøkte å sprenge Lysakerbroen natten til 14. april, og tyskerne truet med drastiske represalier.
360 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2010 På norsk side fantes det i utgangspunktet ikke noe ansvarlig organ som kunne fungere som motpart overfor Det tyske rikes befullmektigede. Den utøvende makt, kongen og regjeringen, hadde forlatt hovedstaden og fulgte sin kamplinje. Stortinget var ute av funksjon. Samtidig var det i toneangivende kretser i Oslo en sterk stemning for at man på en eller annen måte måtte komme til en ordning med tyskerne. For noen gjaldt det å få slutt på kamphandlingene, de ønsket fred. For andre gjaldt det først og fremst å fjerne Quisling. Disse kretsene besto av menn fra næringsliv, embetsverk, rettsapparat og de store organisasjonene. I dette miljøet ble det holdt en rekke konferanser, og det var kontakter mellom det og Den tyske legasjon. All denne aktiviteten kom på norsk side snart til å få et sentrum og et tyngdepunkt i den tredje statsmakt, Høyesterett, og rettens formann, høyesterettsjustitiarius Paal Berg. I Høyesterett hadde man et fungerende konstitusjonelt organ som besatt den legitimitet som trengtes for å gi ryggstøtte til et organ som kunne samarbeide med tyskerne om hvordan de okkuperte områdene skulle styres. Gjennom overlegninger på norsk side med Paal Berg som sentrum, gjennom forhandlinger mellom det norske miljøet og Den tyske legasjon og mellom legasjonen og Berlin ble man enig om hvordan de besatte områdene skulle styres. Høyesterett skulle opprette et nytt organ som ble kalt for Administrasjonsrådet, og som skulle stå i spissen for den norske sivilforvaltningen i de okkuperte områdene. Dette rådet skulle i samarbeid med tyskerne ta seg av styret her. Som rådets formann ble fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen oppnevnt, dertil ble seks andre medlemmer utpekt, alle embetsmenn. Medlemmene fikk hver ett eller to departementer å bestyre. Da rådet ble opprettet, var arbeidsområdet ennå bare Oslo og omegn, men etter hvert som det tyske felttoget skred frem, ble stadig større deler av landet lagt under rådet inntil det hadde hele landet som sitt myndighetsfelt. Mennene bak Administrasjonsrådet poengterte at rådet var et rent forvaltningsorgan som begrenset seg til å administrere de okkuperte områdene. Rådet søkte, så godt det kunne, å holde seg unna alt som hadde med forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål å gjøre. Det ønsket utelukkende å skjøtte den offentlige forvaltning i de okkuperte områdene, ut fra den tanke at det var i norsk interesse å opprettholde en mest mulig normal drift av samfunnsmaskineriet. Rådet som institusjon verken støttet eller gikk imot kongen og regjeringens motstandslinje. Nå nærmer vi oss fotografiet fra Gobelinsalen. Ved en geografisk tilfeldighet kom Vitenskapsakademiet til å spille en rolle i forbindelse med
Et fotografi og en historie 361 stiftelsen av Administrasjonsrådet. I dag har Akademiet Russlands ambassade som sin nabo i Drammensveien 74, men i 1940 var det Den tyske legasjon som holdt til i denne bygningen. Legasjonen kastet tidlig sine øyne på akademibygningen og bestemte seg for å rekvirere den. Hvordan det foregikk, er beskrevet i Akademiets historie. En herr Rudolf fra legasjonen krevde å få overta bygningen straks. Generalsekretæren Olaf Broch: Man vil altså ta huset. Da må jeg forlange legasjonens skriftlige erklæring om dette. Noen dager senere innløp det så en skrivelse til generalsekretæren om at Akademiets bygning angefordert worden ist (er rekvirert). Dermed har vi forklaringen på hvorfor en sentral rikspolitisk begivenhet kom til å utspille seg nettopp i Akademiets lokaler. Den tyske legasjon trengte akademibygningen av rent praktiske årsaker da den arbeidet for å få i stand en ordning med nordmennene. Tyskerne sparte tid ved å benytte en bygning som lå nær legasjonen. Tiden var ytterst knapp i de hektiske aprildagene. Personer hastet frem og tilbake for samtaler og forhandlinger. Overlegningene for det møtet som ble holdt i Gobelinsalen 15. april, foregikk så å si til siste minutt. Da gjaldt det å korte ned på avstandene. Fra legasjonen kunne man bare gå noen skritt, så hadde man en stor og representativ bygning der man kunne gjøre offentligheten kjent med avgjørelser som var truffet i siste minutt. Administrasjonsrådet ble opprettet i Gobelinsalen i Det Norske Videnskaps-Akademi 15. april 1940. Det var her selve stiftelsesakten fant sted. Det var derfor fotografiene ble tatt. Til stede ved stiftelsen var ved siden av journalistene og pressefotografene som skulle dekke begivenheten, en representativ forsamling fra Den tyske legasjon og fra det norske miljøet som hadde deltatt i drøftelsene før stiftelsesakten, fra Høyesterett, embetsverk, nærings- og arbeidsliv og de store organisasjonene pluss de seks medlemmene av det nye rådet. Selve akten foregikk på den måten at Bräuer først holdt en kort tale der han introduserte Administrasjonsrådet og ga sin tilslutning til det. Deretter leste Paal Berg opp en proklamasjon fra Høyesterett som forklarte hvorfor retten hadde oppnevnt et administrasjonsråd, og hvem som var utpekt som medlemmer av det. Så leste den nye formannen for rådet, fylkesmann i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen, et opprop fra medlemmene av rådet der de ba om befolkningens støtte og mante til ro og sindighet og advarte mot sabotasje. Deretter ble medlemmene av rådet presentert for den tyske sendemannen. De tre, Bräuer, Berg og Christensen, dro rett fra Vitenskapsakademiet til kringkastingen, der de samme taler, proklamasjoner og opprop ble lest opp.
362 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2010 Det var likevel noe mer som skjedde i kringkastingen. Offentliggjøringen i NRK fikk et viktig tillegg. Quisling hadde ikke vært til stede ved stiftelsesakten i Gobelinsalen. Imidlertid hadde Berlin krevd at Quisling måtte gis en ærefull retrett. Dette var et ufravikelig krav som Bräuer ikke kunne gjøre annet enn å formidle videre, og det var et krav som Berg fant å måtte gå med på for å få ordningen med Administrasjonsrådet i stand. Bräuer og en motstrebende Berg ble derfor enige om at Quisling skulle erklære sin demisjon i NRK, og Berg skulle deretter offentlig takke ham for det. La oss så se nærmere på fotografiet fra Gobelinsalen. Den formelle stiftelse av Administrasjonsrådet er avsluttet. Nå skal det fotograferes. I bakgrunnen står representanter for de store organisasjonene i arbeids- og næringslivet. I forgrunnen skiller tre personer seg ut. De var da også nøkkelpersonene ved stiftelsen av Administrasjonsrådet. Blant de tre er for det første den tyske sendemannen Curt Bräuer, som før møtet i Gobelinsalen hadde hatt en ytterst vanskelig oppgave med å forene krav fra Berlin med den virkelighet han møtte på tysk og norsk side i Oslo. Bräuer var karrierediplomat med lang fartstid i utenrikstjenesten, åpenbart en dyktig tysk tjenestemann. Gjennom et smidig diplomati og forståelse for hva som rørte seg blant nordmennene, hadde han oppnådd et betydelig resultat med opprettelsen av Administrasjonsrådet. Men for å få rådet gjennom i Berlin, hadde han med vilje unnlatt å presisere at det bare var et forvaltningsorgan som ikke erstattet Nygaardsvold-regjeringen. Hitler svevde i den villfarelse at han med Administrasjonsrådet hadde fått en regjering som skjøv Nygaardsvold-regjeringen til side. Da han forsto at rådet ikke var noen slik regjering, ble han rasende. Bräuer gikk derfor en ublid skjebne i møte. Han ble kalt til Berlin dagen etter sammenkomsten i Gobelinsalen. Der falt han i unåde. Han måtte dra til fronten, ble tatt til fange av russerne, tilbrakte 9 år i sovjetisk krigsfangenskap og kom aldri tilbake til utenrikstjenesten. På bildet fra Gobelinsalen ser vi ham ikke bare på toppen av hans karriere, men også umiddelbart før hans fall, dagen før så å si. Med Bräuer forsvant også det tyske utenriksdepartementet fra den norske hovedstaden. Hitler ville ikke lenger la Auswärtiges Amt ha ansvaret for den politiske utviklingen i Norge. En ukes tid etter møtet i Akademiet sendte han i stedet en av sine betrodde menn til Norge, partiveteranen Josef Terboven, og utstyrte ham med vide fullmakter som rikskommissær. Av de tre i forgrunnen står Paal Berg lengst til høyre. Han hadde lenge spilt en viktig rolle i norsk samfunnsliv, som aktiv politiker, men først og
Et fotografi og en historie 363 fremst som fremtredende jurist, formann i Arbeidsretten og fra 1929 formann for Høyesterett. Berg kom til å spille en betydningsfull rolle under okkupasjonen, første gang ved opprettelsen av Administrasjonsrådet, senere da Høyesterett nedla sine embeter i protest mot det nye styret høsten 1940, og endelig som selve Hjemmefrontens leder. Paradoksalt nok startet han sin virksomhet under okkupasjonen med å skape et kollaborasjonsorgan, men endte med å stå sentralt i motstandsbevegelsen. Mellom Bräuer og Berg befinner Ingolf Christensen seg, offiser, jurist, høyrepolitiker, stortingsmann, statsråd, fylkesmann først i Sogn og Fjordane, fra 1930 fylkesmann for Oslo og Akershus. Som fylkesmann var han den øverste sivile myndighet i Oslo og Akershus i kongens og regjeringens fravær. Av de tre forgrunnsfigurene var han nok den som først og fremst ble sentral i kraft av sin stilling, mindre i kraft av sin personlighet og sine initiativ. Hans ettermæle har ikke vært det beste. Han er blitt fremstilt som en skuffet og desillusjonert mann, fordi politikerne hadde latt forsvaret forfalle før krigen, og hans tro på folket ble ikke styrket av det han så rundt seg i aprildagene. Det må imidlertid legges til at han døde under krigen og ikke kunne kjempe for sitt ry etter frigjøringen. Fotografiet viser også de seks andre medlemmene av Administrasjonsrådet. Helt til venstre står Gunnar Jahn, sjef for Statistisk Sentralbyrå, som fikk Finansdepartementet og Arbeidsdepartementet. Nummer fire fra venstre er Jens Bache-Wiig som hadde en lang karriere bak seg som ingeniør, professor ved NTH i Trondheim og direktør i næringslivet, men som siden 1939 hadde vært sjef for Direktoratet for industriforsyning under det nye Forsyningsdepartementet. Han fikk Handelsdepartementet og Forsyningsdepartementet. Nesten helt skjult bak Braüer er dosent ved Landbrukshøyskolen, Rasmus Mork, som bestyrte Landbruksdepartementet. Til venstre for Christensen og bak ham, delvis skjult, står rektor ved Universitetet, Didrik Arup Seip, som bestyrte Kirkedepartementet. Mellom Christensen og Berg er stadsfysikus Andreas Diesen som regjerte i Sosialdepartementet og rett bak ham og delvis skjult sorenskriver Ole Harbek som ledet Justisdepartementet. Tre medlemmer av Administrasjonsrådet var også medlemmer av Vitenskapsakademiet, Paal Berg, Gunnar Jahn og Didrik Arup Seip. Et av medlemmene skulle bli innvalgt i Akademiet etter krigen, Jens Bache-Wiig. Her opptrådte ingen politikere i kraft av å være nettopp det. Her var riktignok noen som hadde en partipolitisk bakgrunn, men det var ikke derfor de var til stede. Det var et poeng å holde politikerne unna for å fremheve at det her dreide seg om å opprette et rent administrativt organ, skapt av em-
364 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2010 betsmenn og bemannet av embetsmenn. Det kunne gis en korporativ legitimitet ved at de store organisasjonene støttet det, men det kunne og skulle ikke legitimeres av organer som var partipolitisk sammensatt. Det er bare én tysker på bildet, resten er nordmenn. Det er trolig bevisst. Bildet er ment å symbolisere et tysk-norsk samarbeid, med en fiktiv likestilling mellom de to partene. Man søkte å la nordmennenes tallmessige dominans oppveie de faktiske maktforhold, at det var tyskerne som hadde bukten og begge endene. Administrasjonsrådet skulle selges til den norske befolkningen, og det var lite opportunt å ha for mange tyskere i et bilde som skulle massedistribueres. Gobelinsalens mørke vegger og høye dører ga stiftelsesakten et preg av verdighet og høytidelighet. Like mye eller mer satte salen et dystert preg på den. Denne dysterheten gjenspeiler seg i måten forsamlingen opptrer på. Den er merkelig sprikende, atomisert, uten noen indre kommunikasjon og uten noe felles fokus, ikke slik man skulle vente at et offisielt, oppstilt bilde ville fremstille slike alvorlige menn. Det kan være en tilfeldighet, bildet ble tatt litt improvisert, fotografene hadde ikke rukket å organisere forsamlingen for fotograferingen. Men det kan også tolkes som et bilde der tyskerne ikke bare hadde makten, men også regien, og der de norske av den grunn ikke følte seg vel. Seansen fant sted i hva som i én forstand var en tysk bygning, beslaglagt som den var. Kildene kan fortelle at tyskerne hadde smykket trappeoppgangen og Gobelinsalen med hvite syriner, røde tulipaner og friskt løv. Noen av blomstene ses på hver sin side i utkanten av fotografiet. Personale fra Den tyske legasjon hjalp de mange gjestene til rette. Journalistene meldte seg først i legasjonen for deretter å bli ført til akademibygningen. Gunnar Jahn skriver foraktelig om hvordan hele det tyske apparat var satt i sving med fremmøte av tyske admiraler og generaler og livlig fotografering av det hele. Didrik Arup Seip erindrer hvordan det var trommet sammen fotografer, og det så ut som om det skulle bli gjort stor reklame av det, som han sier. Ingen av oss likte fotograferingen, poengterer han. Kanskje er det denne følelsen av ubehag som setter sitt preg på forsamlingen, og som fotografiet fryser fast. Derfor de litt stive holdningene og den merkelige mangelen på fokus blant de forsamlede. Slik vi ser bildet, har det et klart sentrum, fylkesmannen i midten med de to sideordnede forgrunnsfigurene. Men forsamlingen selv har ikke noe brennpunkt, men skuer for ikke å si skuler i alle mulige retninger. La oss et øyeblikk minne om situasjonen utenfor det okkuperte området denne dagen. Kontrasten er stor. Nettopp 15. april bølget kampene frem og
Et fotografi og en historie 365 tilbake i Haugsbygd nord for Hønefoss, 3 4 mil fra hovedstaden. Norske tropper klarte å holde stillingen, men brøt sammen dagen etter da tyskerne gikk på med stridsvogner og fly.tilbake ble Haugsbygd liggende i rykende ruiner. Ved Harestuvann i utkanten av Nordmarka førte nordmennene 15. april en oppholdende strid mens de bygde ut en hovedstilling ved Bjørgeseter litt lenger nord. Der pågikk det kamper hele den neste dagen før nordmennene trakk seg tilbake. Lenger nord var 15. april dagen da kongen og regjeringen ble låst fast i øvre Gudbrandsdal. Tyskerne hadde kastet ned fallskjermsoldater over Dombåsområdet dagen før, og de sperret veien over mot Åndalsnes og Molde i nesten en uke. Hvordan så nordmennene i Gobelinsalen på kongen og regjeringens kamplinje? Hva tenkte de om soldatene som sloss og falt? Det vi vet, er at mennene i Administrasjonsrådet som kollektiv, som institusjon ikke hadde eller skulle ha noen mening. Deres politikk var å være nøytrale i forhold til krigen. Det vi videre vet generelt om det miljøet som Administrasjonsrådet sprang ut av, er at det var preget av to hovedstrømninger. Den ene gikk ut på å å få fjernet Quisling, og den var det særlig embetsmenn og intellektuelle ledere som sto for. Den andre dreide seg om å få en slutt på krigshandlingene og var særlig representert blant næringslivets menn. Hva vi også vet, er at dette fredsønsket ikke kom til uttrykk ved at man offenlig og åpent tok avstand fra kongen og regjeringens kamplinje. Man dolket dem ikke i ryggen. Det var det bare Quisling som gjorde. Fredsønsket ble primært uttrykt ved at man prøvde å komme i forbindelse med kongen for å påvirke ham. Noen slik kontakt lyktes det imidlertid ikke å oppnå før 15. april. Hva vi vet minst om, er hvor mange personer, om noen, som positivt støttet kamplinjen, og ønsket at den skulle fortsette. Miljøet bak Administrasjonsrådet var iallfall lite opptatt av å uttrykke noen slik støtte. Vitenskapsakademiet forsvant ut av rikspolitikken etter møtet i Gobelinsalen bortsett fra at Terboven og Administrasjonsrådet ble presentert for hverandre i Akademiet 23. april. Ved månedsskiftet april mai forlot det tyske legasjonspersonalet bygningen, og inn rykket sjefen for det tyske ordenspolitiet. I august ga han bygningen tilbake til Akademiet som deretter stort sett disponerte huset resten av krigen og kunne opprettholde en mer eller mindre normal virksomhet frem til frigjøringen. Administrasjonsrådet på sin side styrte landet i samarbeid med okkupanten frem til 25. september da det ble avsatt av Terboven. Det var i denne tiden et viktig organ som arbeidet innenfor et vidt felt med saker som ellers lå under regjeringen som kollegium, under den enkelte statsråd eller under stortinget.
366 Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 2010 Det organet som ble stiftet i Gobelinsalen, var et kollaborasjonsorgan som åpenbart var i tysk interesse. Av hensyn til krigføringen ønsket tyskerne ro i de besatte områdene. Administrasjonsrådet var likevel aldri nok for Berlin. Der ønsket man hele tiden et norsk organ som kunne opptre som en motregjering, et organ som hadde som basis at kongen og regjeringen var avsatt, og at det nye organet var trådt i deres sted. Etter at felttoget var avsluttet, gikk Terboven hardt på for å få etablert en slik motregjering som fikk navnet Riksråd. Norske politikere var innstilt på å medvirke til det så fremt NS ble holdt på avstand, og gjorde store innrømmelser for å få det til. Da forutsetningen om at NS skulle holdes utenfor, brast, gikk også forhandlingene om Riksrådet i stå, og tyskerne innførte nyordningen av 25. september: ikke noe Administrasjonsråd, ikke noe Riksråd, men et NS-styre under en tysk rikskommissær. Var Administrasjonsrådet i norsk interesse? I den okkuperte hovedstaden mente nok det store flertallet at det var det, og senere trolig også resten av landet etter hvert som det ble okkupert. I de frie områdene stilte regjeringen seg kjølig, distanserende, men aldri helt avvisende til rådet. Undersøkelseskommisjonen av 1945 betraktet alt i alt Administrasjonsrådet som et positivt tiltak. Rådet hadde i en vanskelig tid administrert det okkuperte Norge på en dyktig måte. I ettertid har det likevel vært tvil om hva som egentlig var i norsk interesse i de okkuperte områdene så lenge felttoget pågikk. Det kunne like gjerne ha vært i norsk interesse at det ble kaos i bakfrontområdene, slik at det ble vanskeligere for tyskerne å utnytte norske ressurser for sin krigføring. En slik tankegang var imidlertid fremmed i samtiden. Krig var noe som foregikk ved fronten, ikke bak den. Riksrådsforhandlingene fikk en langt hardere medfart av Undersøkelseskommisjonen enn opprettelsen av Administrasjonsrådet. Stortingspolitikerne ble skarpt kritisert for å ha gitt seg inn på forhandlinger som hadde som mål å opprette en motregjering. Kommisjonen godtok således den administrative kollaborasjon, men ikke den politiske som Riksrådet innebar. En liten finurlighet til slutt. Vårt øye fanges umiddelbart av fylkesmann Christensen i bildet, fordi han står i sentrum av det, fordi han er høyere enn de andre, fordi hans skallete isse er mer av en blikkfanger enn de andres, men også fordi han ser litt rart fremfor seg, og fordi han holder den høyre hånden på en litt merkverdig måte. Hva er det han holder i den? Ved første øyekast kan det virke som en mikrofon, som om han taler inn i en mikrofon. Men ser man nærmere på bildet og sammenholder det med et annet vi har, er det rimelig klart at det han holder i den høyre hånden, er en lorgnett,
Et fotografi og en historie 367 og det han holder i den venstre hånden, er et brilleetui. Fylkesmannen er med andre ord trolig i ferd med å gjennomføre den prosaiske operasjon det er å ta av eller på sine briller. Hvis det er riktig, forsterker det inntrykket av det lett improviserte og desorganiserte som dette bildet gir midt oppe i det dystre, stive og fremmedgjorte. Den ekstra sentrale stilling som Christensen på denne måten får, både fremhever og tilslører virkeligheten. Den fremhever forsåvidt som Christensen var formann for det nye Administrasjonsrådet og slik hadde en nøkkelrolle. Den tilslører så langt som det ikke først og fremst var han, men de to menn som står ved hans side, som hadde æren for at Administrasjonsrådet kom i stand, Det tyske rikets befullmektigede Curt Bräuer og den norske Høyesteretts formann, høyesterettsjustitiarius Paal Berg.