17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai 2015.

Transkript

1 17.mai-tale ved Bautaen på Borger, Haugsbygd, Ringerike mai Kjære alle sammen, Gratulerer med dagen! Vi møtes her i dag for å minnes at det er 75 år siden kampene i Haugsbygd. Vi møtes akkurat her, fordi her ble det reist en bauta i 1948 til minne om disse kampene, etter initiativ fra ungdoms- og iddrettslag. Som takk for bautaen, fikk Haug ungdomslag et dokument undertegnet av kjente militære og sivile. Der står det blant annet: Måtte bautaen mane til å stå vakt om den frihet vi har vunnet. Hegn og vern om bautaen som stadig levende symbol på norsk ungdoms vilje til å verge Norges frihet. Det har vært en lang tradisjon i bygda at 17.mai-toget går om bautaen her. Når toget nå har en annen rute, ønsker Haug Bygdelag å hegne om bautaen og det den står for, ved å fortsette å legge ned en krans på 17.mai. Så hva skjedde egentlig her i Haugsbygd for 75 år siden? Hva er det som gjør at vi må huske dette og verne om bautaen, generasjon etter generasjon? Etter at Norge ble angrepet 9. april 1940 gikk det ikke mange dagene før tyskerne nærmet seg Ringerike fra Sollihøgda og fra Vikersund.

2 Jan Helge Østlund har beskrevet disse aprildagene inngående i boka Krigen på Ringerike, som jeg virkelig vil anbefale. Den er ikke bare for spesielt interesserte, men tvert i mot en leseverdig, underholdene om det er lov å si, og rystende beretning. I boka kan man lese at nordmennene først forberedte seg på kamper i Hønefoss by. Fredag 12. april sa Oberst Mork i den norske hæren: Byen skal forsvares, og det er sannsynlig at den vil bli stukket i brann og lagt i ruiner. Byen ble derfor evakuert; folk ble sendt til Sokna, Ådal og Tyristrand med buss og tog. En del tok seg også til fots opp til Ringkollen. Lørdag 13. april hadde Regimentssjefen slått kontra og besluttet at byen likevel ikke skulle forsvares. Befestningslinjen ble endret til Haugsbygd. Det var her slaget skulle stå. De norske styrkene var nå på plass flere steder i bygda og de hadde et hovedkvarter på Klækken hotell. Tyskerne rykket fram gjennom Hole og om kvelden lørdag 13. april kom de til Norderhov. Tidlig på morgenen søndag 14. april nådde en tysk gruppering bygrensa. De gikk inn i en nærmest folketom by. Butikkene var tømt for alt som kunne komme tyskerne til nytte. Tyskerne fylte på med mann og gjorde seg klare til å dra videre mot Ådal og Haug. Haugsbygd var nå full av norske soldater, mange hundre mann på flere fronter, både ned mot Hvalsmoen, som tyskerne hadde inntatt, mot Norderhov og mot Vesternbakken. Så, mandag 15. april braker det løs med kraftige kamper

3 både i Ådalen og Haugsbygd. Og det var sivilbefolkningen som måtte tåle de største tapene. I 04-tiden på morgenen begynte tyskerne og trekke fra sentrum mot Vesternbakken og klokka 07, da tyskerne var kommet til toppen av Vesternbakken begynte skuddvekslingen. Det som skjedde mandag 15. april og tirsdag 16. april i Haugsbygd var et regelrett slag. Kampene herjet på Sætrang, på Lisletta, på Klækken, på Smeden. Tyskerne skulle mot Jevnaker, men møtte kraftig motstand fra nordmennene. Kulene haglet og gård etter gård ble satt i brann. Midt oppi dette infernoet var sivilbefolkningen. Tirsdag 16. april setter tyskerne inn stridsvogner. 4 tanks kom rullende fra Hønen mot Haugsbygd, og tre rullet opp Vesternbakken mot Sætrang sammen med 800 tyske soldater som forsterkninger. Dette var noe helt nytt. Den norske hær hadde kun 1 tanks i hele forsvaret på denne tiden - og den var ikke i Haugsbygd! De norske soldatene i Haug var ikke utstyrt med noe panserbrytende våpen som kunne stoppe stridsvognenes fremmarsj. Totalt var over 1700 tyske soldater i operasjon i bygda denne dagen. De norske styrkene hadde ikke sjans til å stå i mot. Tyskerne rykket frem forbi Klækken, over Smeden, gjennom Åsbygda og mot Moesmoen. Og etterlot seg en bygd i ruiner. Totalt ble 54 gårder og hus brent ned eller skadet i Haugsbygd og Åsbygda under kampene. I politifullmektig Neidens rapport etterpå kan man lese: Jeg husker ikke akkurat hvor mange døde vi fant, men

4 så vidt jeg husker var det ca 15 norske soldater, og litt færre sivile samt en del tyskere. På ett sted hadde det ligget syv døde tyskere i en klynge. Lik lå langs veien og døde husdyr lå over alt. De var sluppet ut av brennende fjøs og staller, og var kommet ut i kuleregnet og falt. Låver og staller med ulmende hestekadavre utspredte en kvalmende lukt da og lenge etterpå. 57 personer, både militære og sivilie mistet livet på Ringerike disse dramatiske dagene. Det er bare 75 år siden. Det lever personer i dag som opplevde dette. En av dem er Mary Bekkevold fra Jevnaker, som var 20 år i Det sto om henne i Ringerikes Blad 30. april i år. Hun er nå 95 år og ble intervjuet av Kai Glemmestad. Bekkevold bodde i Oslo og så tyskerne marsjere oppover Karl Johan den 9. april. Jeg tenkte straks at jeg måtte melde meg til tjeneste på en eller annen måte, sier hun. Hun dro til Jevnaker og tok seg av sårede pasienter fra slagene i Haugsbygd og Moesmoen, dro deretter videre nordover til Lillehammer og videre helt til Åndalsnes med et sanitetstog som faktisk også fraktet Norges Banks gull som skulle sendes til England. Det ble en dramatisk reise. Hva tror du disse dagene for 75 år siden gjorde med deg, Mary? spør Kai Glemmestad. Har du hatt traumer og vonde gjenopplevelser? Mary Bekkevold, 95 år, svarer da Nei, jeg tror det jeg var med på gjorde meg mer stolt, mer takknemlig og mer glad! Stolt fordi jeg turte å gjøre det jeg forsto var krevet av meg.

5 Dette traff meg da jeg leste det. Hun hadde både hatt mot til å gjøre og forstand til å se hva som var krevet av henne i den tiden hun levde. Helt til slutt i nasjonalsangen synger vi jo; også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir Også vi når det blir krevet Fred og frihet er ferskvare. Det er ikke noe som varer evig bare fordi det oppsto en gang. Hver generasjon skaper sin egen frihet og fred i den samtid de lever. Forstår vi hva som er krevet av oss i dag? Er vi i det hele tatt på jakt etter svaret på det spørsmålet, eller er vi mest opptatt av andre ting, mer hverdagslige ting? Som kjøkkenfornyelse og treningsapper, egne barn og egen karriere? Hvor mye er vi villige til å offre av vårt eget for å bevare det samfunnet vi har i dag for kommende generasjoner? Så hva skjedde egentlig her for 75 år siden? Hva er det som gjør at vi må huske dette og verne om det, generasjon etter generasjon? Noen ofret seg selv for fellesskapet - de gav alt de hadde - selve livet, for at landet de brydde seg om skulle fortsette å være fritt. Noen kjempet for noe de trodde på. De hev seg inn i kampen med alt de hadde. De var ikke likegyldige. Noen forsto hva som var krevet av dem. I dag nyter vi frihet og fred. Den friheten og freden er

6 avhengig av at vi alle gir vårt bidrag på vår måte i vår tid. Takk for meg. (Maria Rosenberg)