NR. 2-1. SEPTEMBER 2009 EN VANDRING I INDRE OG YTRE LANDSKAP PILGRIMSTUR MED FANGER - SIDE 4 FORELDRENES BEKYMRING EN KILDE TIL FOREBYGGING - SIDE 6 BARNEHAGENE OG BARNEVERNET EN KILDE TIL FOREBYGGING - SIDE 8 STRATEGI- KONFERANSE STAVANGER 25.-27.SEPT. - SIDE 11 KULTURREISE TIL SVALBARD I 2011 SIDE 12
INNHOLD: Vil du vinne gavekort?...3 En vandring i indre og ytre landskap...4 Foreldrenes bekymring...6 Barnehagene og barnevernet...8 Tett på...10 Strategikonferanse i Stavanger...11 Kulturreise til Svalbard i 2011...12 RUSFRI OPPVEKST: DATO: 3. SEPTEMBER 2009 NR: 2 - ÅRGANG: 2 OPPLAG: 700 ISSN 1891-117X ANSVARLIG REDAKTØR: Marit Barene REDAKSJONEN: Marit Barene ogtone Teppen E-POST: post@rusfrioppvekst.no ADRESSE: Rusfri Oppvekst Pb.12, 2101 Skarnes WEB: www.rusfrioppvekst.no FORSIDEFOTO: Magni Haaland Dyrøy LAY-OUT: Axxera ADRESSE: Torggata 1, 0181 Oslo E-POST: post@axxera.no WEB: www.axxera.no TRYKK: Arkan Kopi & Digitaltrykk E-POST: pc@arkan.no LEDEREN HAR ORDET Marit Barene Sommeren gikk fortere enn forventet, og før jeg visste ordet av det var det slutt på ferie med herlige late dager, og full fart inn i hverdagen igjen. Men det er godt også å komme inn i vante rutiner igjen; stå tidlig opp, frokost med minstejenta, jobb og lunsj med kollegaer, prat over middagen, kjøring av unger til og fra trening, styremøter, lesing på senga om kvelden.. Men det er dessverre ikke alle som har rutiner i livet sitt. Og noen av de som ikke har rutiner rundt seg i hverdagen ble jeg kjent med i sommer da jeg var aktivitetsleder på en sommerleir for De usynlige barna. Dette var barn som kom fra hjem med foreldre eller foresatte med rusmisbruk eller psykiske problemer. Hjem hvor ungene altfor tidlig får en voksenrolle og for stort ansvar. Og det skinte gjennom hos barna på sommerleiren. Det føles godt å vite at jeg har vært med på å gi noen unger et velfortjent friminutt et friminutt som varte en hel uke; Uten søsken å passe på. Uten foreldre å passe på. En uke hvor barna selv ble tatt vare på, fikk omsorg og kos og opplevelser som for unger flest er helt vanlig. Det finnes dessverre altfor mange usynlige barn i Norge. I ditt nærmiljø finnes det kanskje også ett eller flere usynlig barn?! Vær derfor et forbilde for barna rundt deg! La oss alle ta ansvar for å være gode rollemodeller for ungene. Ta det på alvor nå som skole og hverdag er i gjenge igjen etter nok en sommer. Det koster ikke så mye å ta på seg hjelmen når en skal ut å sykle! Eller å vente med å gå over gata når det er rødt lys! Eller å ikke drikke alkohol i påsyn av barna! Vær et forbilde for barna, for du vet kanskje ikke hvem som ser deg! Hvem som er usynlig! Nytt forebyggingskurs i gang i Stavanger 28. 29. august var vel 20 studenter samlet til forebyggingskurs i Stavanger. Denne gangen er flertallet av deltakerne studenter på førskolelærer- og lærerutdanningen. En blanding av praktikere og studenter gjør dette kurset ekstra spennende, og allerede på den første samlingen kom det mange interessante innspill fra deltakerne. Vi som får være med på å arrangere dette, lærer stadig noe nytt. Mye får vi fra foreleserne, men vi får også en god del fra studentene våre. Hildegunn Sagvaag, førsteamanuensis ved UiS, var først ut som foreleser med temaet rus og rusforskning. Hun startet med å utfordre deltakerne på å finne tre ord de forbinder med rus. I oppsummeringen kom ytterpunktene fram med depresjon og avhengighet på den ene siden og gledesrus på den andre siden. Den andre gjesteforeleseren fra UiS på denne samlingen var Nils-Olav Østrem. Han ga studentene et historisk tilbakeblikk på hva rus, spesielt alkoholbruk har betydd i det norske samfunnet. Lørdagen ble brukt til en innføring i av hva forebygging er i vår sammenheng og en gjennomgang av fagplan og litteraturpensum. Studentene var veldig opptatt av oppgaveskriving og eksamen, og noen kom i gang med sin oppgave allerede på denne samlingen. Studentene var aktive under hele kurset, og det blir interessant å følge med på dette videre. Det skal være tre samlinger til, 25. 26. september, 16. 17. oktober og 6. 7. november. LITT AV HVERT FRA LANDSLAGET FOR RUSFRI OPPVEKST VERVING VIL DU VINNE GAVEKORT PÅ 3OOO KRONER? ELLER FRISTER DET MED KULTURREISE TIL SVALBARD? Under Strategikonferansen i Stavanger 26.september vil det bli trukket ett gavekort på kr.3.000,- blant alle som til da har vervet tre nye medlemmer siden landsmøtet i 2008. Så har du en kollega, en nabo, en venn eller bekjent du ikke har spurt ennå..? Nå er tiden inne til å spørre! I tillegg trekkes det ett gavekort blant de som er blitt vervet i perioden, og det kan du jo friste med når du verver! I tillegg får de som verver minst 5 medlemmer i landsmøteperioden gratis opphold på et av arrangementene til Landslaget for Rusfri Oppvekst. (Gjelder ikke Svalbard i 2011.) Ververstatistikk Nye medlemmer pr måned i 2009 Kulturreise til Svalbard i 2011 Alle som verver minst 25 medlemmer i løpet av 2009-2010 får både gratis reise og opphold under kulturreisen til Svalbard i 2011. Så drømmer du om en tur til Svalbard, kan dette være muligheten du har lengtet etter? Nye medlemmer viktige Økt medlemsmassen betyr mye for størrelsen på organisasjonens driftstøtte fra Helsedirektoratet. Men det vises også igjen andre steder. Som et eksempel økte deltakertallet på familiekurset i 2009 med nesten 100 %. Og de nye medlemmene verver like godt som de gamle noe som gir positive ringvirkninger. Så langt i år har vi fått 27 nye medlemmer, og 12 av våre medlemmer har vært med på å få til dette. Det ene diagrammet viser i hvilken måned medlemmene ble vervet. Det andre viser hvor mange nye medlemmer det er på hver av ververne. I 2008 var det mange som vervet tre medlemmer eller mer. Til nå har 7 medlemmer kvalifisert seg til å bli med på trekning av gavekort til ververe 26. september, så her er det store muligheter for de som gjør en ekstra verveinnsats de neste ukene. Nye medlemmer fordelt på ververe Verv for fullt fram til 26.september! UTSTILLINGER 27. oktober arrangeres konferansen Forebygging nytter fortsatt i Haugesund. Willy Pedersen er en av foredragsholderne, og hans tema er Trender i ungdomsmiljøet og blant de voksne, moderne forebyggingstanker. Landslaget for Rusfri Oppvekst vil være med på konferansen med utstilling. Det ser ut til å bli en spennende konferanse, og vi oppfordrer medlemmer i Haugesundsområdet til å delta. 30.-31. oktober er det Østlandsk Lærerstevne. Der deltar vi med utstilling av læremidler på forebyggingsområdet igjen, etter å ha vært borte fra utstillingen i mange år. Vi håper at medlemmene våre som deltar på stevnet, vil besøke vår stand i gymsalen. 2 3
EN VANDRING I INDRE OG YTRE LANDSKAP To uker på tur i lag med syv fanger fra Bergen fengsel. Det ble starten på Harriet Garlids ferie denne sommeren. Av Marit Barene - Foto: Harriet Garlid Jeg har vært på flere pilegrimsreiser i mitt liv, både over Dovre og til Santiago de Compostela i Spania, men det er første gang jeg vandret sammen med innsatte og ansatte fra Bergen fengsel, forteller en entusiastisk Harriet Garlid da jeg møter henne en formiddag i august i hennes hjem i Bergen. Harriet er engasjert i en diakonigruppe i Åsane menighet som arrangerer månedlige samlinger med kulturinnslag og mat for innsatte i Bergen fengsel. - Da jeg hørte at fengselsprest Rune Minde og fengselets fritidsleder Øystein Olsen planla en pilegrimstur i begynnelsen av juni, viste jeg straks interesse for å være med, noe jeg ikke angrer på. Det var veldig interessant å skulle være så lenge i lag med fanger, og i løpet av pilegrimsturen fasinerte det meg flere ganger hvor stor betydning denne turen hadde for dem. Harriet forteller flere historier som hun har lagt seg til hjertet, samtidig som hun tankemaler naturbilder når hun forteller om ting som gjorde inntrykk på fangene underveis. Mangt et møte med levende dyr ble det også underveis, både hester, kyr, sauer og moskus, og naturperlene gjorde mange sterke inntrykk. - En av fangene fortalte at han aldri hadde reist noe sted i hele sitt liv, så det å være med på en reise hvor man hele tiden gikk mot det ukjente, var stort for ham. En annen fortalte hvor stort inntrykk naturen gjorde på ham, og han satte seg som mål å ta barna ofte med ut i naturen når han er ferdig med soningen. Sånt gjør inntrykk! Pilegrimsturen startet i Kvam i Gudbrandsdalen, og turen langs pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim som offisielt ble åpnet i 1997, var godt merket med pilegrimsmerker og milesteiner. Turen var ingen dans på roser verken for innsatte, for ansatte eller for de frivillige aktørene som deltok på turen som varte i vel to uker. - Vi la bak oss over 30 mil i løpet av de to ukene vi var på vandring. Og det er ikke fritt for at det ble noen gnagsår. Sultne var vi og til tider, men det var stort sett den type utfordringer vi fikk under turen. Motiverende var det jo at milesteinene var merket med distansen som til enhver tid var igjen før vi kom til målet, og for hver milestein minket jo løypen, noe som var motiverende i seg selv. Harriet roser det gode samholdet det ble blant de tolv-tretten som gikk sammen, deriblant syv fanger, og forteller om vennskap som i løpet av turen utviklet seg mellom innsatte og ansatte. - Vi merket jo autoriteten fra de ansatte. Det var viktig å holde på den. Men det ble en fin stemning mellom hvert enkeltindivid i hele gruppen. Videre forteller hun at som eneste høne i flokken ytret hun tidlig i planleggingsfasen et ønske om å få med seg en dame til, og når en sprek og entusiastisk bekjent fra turlaget stilte, var det hele i boks. - Vi damene hadde nok en lettere tur enn mennene i gruppen, for vi var i følgebilen vi hadde valgt å ha med oss for å forenkle turen noe. En pilegrimstur er opprinnelig en tur hvor man ikke er opptatt av det trivielle og materialistiske, men klarer seg med lite. Det gjorde vi og, men Pilgrimsmerket Til ein namnlaus Av Tor Jonsson Kven skal eg takke for det eg fekk sjå sola gå under og berga bli blå? Kven skal eg takke for all denne æra i dette å gå her og vera og vera... Morgenstund vi tok en del større ting i bilen ting som hadde vært vanskelig, om ikke umulig å dra på i ryggsekkene, for bagasjen bar alle på egen rygg ca to mil hver dag, så det var langt ifra noe luksusferie, smiler Harriet og tenker tilbake på turen og særlig fangene som ble litt usikre på hva de skulle gjøre når de ikke hadde mer rent tøy i ryggsekken. Harriet beskriver videre alle stedene de stoppet for nettene. - Et sted åpnet en familie på to voksne og seks barn hjemmet sitt for oss. De dekket bord i stuen, hang opp vått tøy på tvers over rommet, og bare oste av omsorg. Et annet sted ble vi møtt av et ektepar som er med i Pilegrimsselskapet i Trondheim. De møtte oss med piknik langs veien hvor de serverte bløtkake og satte seg ned med oss for å høre hvordan turen hadde gått så langt. Alle disse gode menneskene som åpnet hjemmene sine for oss underveis gjorde turen spesiell for de innsatte. Denne mottakelsen hos ukjente gjorde noe med de innsattes selvbilde som varmet og gjorde godt langt inn i sjelen. - Vi overnattet på leirsteder, campingplasser, fjellstuer, skytterhus og menighetshus, så pilegrimsturen var en lavkostnadstur med støtte fra ulike fond som det var søkt om penger fra. Harriet forteller videre at de laget maten selv når de overnattet på campingplasser, og humrer når hun begynner å fortelle en historie om hvor godt vante de innsatte ble til friheten. - Det var avtalt at de skulle holde lav profil på campingplassene, men dette gikk rent i glemmeboken under turen. En dag hang de innsatte håndklærne sine til tørk uten å tenke seg om, og det ble rene reklamen for fengselsvesenet. Da lo vi godt, sier Harriet blidt, og viser et bilde fra forsiden av hytten hvor håndklærne merket Kriminalomsorgen med store, blå bokstaver henger i rekke og rad flott brettet ut foran hytta. - Bastøy fengsel har gjennomført pilegrimsturer flere ganger, og de delte av sin erfaring, legger en entusiastisk Harriet inn når latteren har gitt seg. Fengselsmyndighetene vurderer i hvert tilfelle både helse, sikkerhet og hvem som kan ha utbytte av en tur utenfor murene før de tar en avgjørelse på hvem som får være med. Målet med en pilegrimstur for fengselsfanger er å gi dem muligheten til et personlig oppgjør med seg selv. - Vi har stor tro på at innsatte som velger å gå pilegrimstur, sjeldnere havner tilbake i fengsel, noe som er positivt i seg selv og selvsagt sparer samfunnet for mye penger. En pilegrimstur er en fysisk tung tur, og det å gjennomføre dette, styrker selvtilliten, det er jeg overbevist om, sier Harreit med sterkt trykk i stemmen. Pilegrimsturen hadde mange stopp underveis. Pilegrimsleden passerer mange kirker som representerer en spennende kulturhistorie. Kunsten i kirkene viser symbolikk og bibelhistorie. Hver dag ble det holdt samlingsstund etter halvannen times gange. Harriet var ansvarlig for samlingene, og fengselspresten Rune Minde avsluttet hver samling med bønn og velsignelse. - Vi la vekt på å gi de innsatte opplevelser av både det indre og det ytre landskap under turen ved å prøve å skape begeistring for kulturarven vi har i kirkebyggene og i bibelhistorien i tillegg til vår vakre natur. Derfor ble det veldig gripende når en innsatt sa at han aldri hadde brydd seg om kirker før, men nå opplevde han dem som veldig interessante. På veien over Dovre passerer en Allmannsrøysa, en noe annerledes varde. Her tror en at pilegrimer har lagt fra seg en stein som symbol på byrder en ikke orker å bære lenger. - Dette var viktig symbolikk for alle som bærer personlige byrder, så det er ingen tvil om at da vi etter vel to uker kom fram til Nidarosdomen, og møtte pilegrimspresten som viste oss inn i de skjulte rom i domen, så var vi alle nokså beveget. Her tente vi lys og la vekt på et begrep vi hadde brukt mye under turen, menneskenes skjulte indre rom, og alle fikk hvert sitt smykke med kors som var laget av en av fangene. - Felleskap mellom innsatte og ansatte, og muligheten til å reflektere over sitt forhold til Gud og sitt forhold til andre mennesker var et mål i seg selv, og vi håper at de som var med på turen både fikk med seg mye kunnskap, ble mer reflekterte og fikk en opplevelse for livet. 4 Omsider i mål ved Nidarosdomen. Harriet Garlid bak til venstre. 5
FORELDRENES BEKYMRING En kilde til forebygging og bedre samarbeid mellom hjem og skole? Referert av Marit Barene - Foreldre slutter aldri å bekymre seg for sine barn! Dette la psykologspesialist Sonja Mellingen fra stiftelsen Bergensklinikkene (SBK) vekt på under en forebyggingskonferanse i regi av Utdanningsforbundet i april måned. Ikke bare bekymrer foreldre seg for at ungdommen skal begynner å ruse seg i ungdomstiden, men foreldre bekymrer seg også for at de er så strenge i forhold til alkoholregler at de kan være skyld i at sønnen eller datteren blir stengt ute fra gjengen. Derfor er behovet for foreldresamarbeid viktig gjennom hele oppveksten, men kanskje særlig i ungdomstiden. Undervisningssjef ved SBK, Arne Klyve som også var en av foreleserne ved konferansen la betydelig vekt på et par punkt han mener er særdeles viktige for at barn skal ha en trygg oppvekst; Et barn som gjør det bra på skolen, et barn som har noe kjekt å gjøre i fritida og et barn som har minst én fornuftig voksen rundt seg i oppveksten, er innenfor en trygg sone. Hele 85% av disse barna er i en lavrisikogruppe. - Vær til stede, sett grenser, lytt og prat! Og la aldri nattakosen gå av mote! var noen av rådene Klyve ville gi foreldre på foreldremøter når de etterspør råd i barneoppdragelsen. - For de groveste formene for omsorgssvikt, foruten om seksuelle overgrep, er mangel på kjærlighet. Skolen står ovenfor en tøff oppgave i å motivere barn og unge til å bli mottakelige for kunnskap i undervisningen. De må kjempe mot filmbransjen som framstiller drap, sex og vold som noe naturlig, og skolen må konkurrere mot TV, data, dataspill og andre elektroniske spill som barn blir slukt av i hverdagen. Det finnes utallige program til bruk i rusforebyggingsundervisning i skolen, men en skal 6 være observant på at en lunken lærer kan kvele all verdens gode program. På den annen side kan en motivert lærer få enormt mye ut av et dårlig program. SBK gjennomført i fjor en undersøkelse kalt Lagspill og dragkamp ved 46 skoler i Hordaland og Sogn og Fjordane, samtidig som de inviterte skolene til rådslagning om hvordan foreldre og skole kan samarbeide bedre om barnas fremtid. Undersøkelsen viste bl.a. at: 74% av de foresatte er fornøyd med skolens faglige innhold 70% av de foresatte er fornøyd med det sosiale innholdet i skolen 67% av de foresatte er fornøyd med skolens fysiske rammer Sonja Mellingen og Arne Klyve Det er likevel noe informasjon fra undersøkelsen som kanskje bør skape debatt omkring hvordan en fremover vil organisere skolehverdagen og samarbeidet med foresatte. Skolen har over tid antydet at det ser ut til at foresattes deltagelse i skolen dabber av med barnas økte alder. Dette er uheldig når kontaktlærere i undersøkelsen samtidig formidler at foresattes innsats i barnas utdanning er avgjørende for resultatene til elevene i skolen. Når så mange som 22 % av de foresatte ikke følger godt nok opp, er det mange barn som kanskje ikke klarer å hente ut sitt potensial i skolen. Hva kan forklare en slik mangelfull oppfølging? Er foresatte ikke interessert i barna Foto: Axxera sin skolegang? Hvor mye bør forsatte engasjere seg, og føler de seg kompetente i møte med skolen? Når en spør foresatte som deltar på foreldremøter hvordan de erfarer møtet med skolen, er majoriteten av foresatte svært fornøyd. De opplever skolen som velvillig og imøtekommende. De synes skolen er fleksibel og at den tilrettelegger for godt samarbeid. Foresatte setter også sin egeninvolvering høyt, og anser seg selv som en viktig ressurs i skolen, samtidig som så mange som 62 % av foresatte gjerne skulle involvert seg mer i skolen. Kan det tenkes at skolen i for liten grad er konkret på hva foresatte kan bidra med? Vi vet at foreldredeltakelse beskytter mot utviklingen av risikoatferd, og både frivillige organisasjoner og kompetansesentrene arbeider for å styrke innsatser som kan bidra til dette. Sonja Mellingen utførte, som del av undersøkelsen Lagspill og dragkamp, intervjuer med foreldre av voksne rusmiddelavhengige, og i flere av historiene formidler mødrene at de prøvde å ta opp sin bekymring med skolen, og at temaet var en gjenganger i møtene med skolen. Skolen på sin side beskrives å ha brukt mye energi på å «roe dem ned», i stedet for å utforske bekymringen deres. En nagende uro om at barnet faktisk hadde vansker eller problemer som burde bli tatt hånd om, lot seg ikke avfeie av skolens forsikringer, og mødrenes bekymringer tok nesten aldri pause. I ettertid klandrer flere av mødrene seg for at de ikke sto nok på, slik at barnet fikk hjelp. Flere av dem tenker at det kanskje kunne gjort en forskjell i forhold til det de nå betrakter som utfallet av dette, nemlig at barnet deres ble rusmiddelavhengig. Fra forskning vet vi at skolehistorien er en viktig faktor i oppvekstvilkårene til det enkelte barn, og at skolen bidrar til å beskytte mot risikoatferd, når den gir dem opplevelse av å lykkes og å mestre hverdagen. Det er sterke politiske krefter som ønsker å forbedre skolen, og som ønsker at skolen skal være et sted hvor en lærer og utvikler seg, på egne premisser, uavhengig av bakgrunn. Skolen er nok bedre enn sitt rykte, om en skal høre på foresattes vurdering. Det er gode nyheter, og noe media også må ta innover seg, for noen ganger virker det som om skolen er i ferd med «å gå til Pisa». Likevel er det så mange som 24% av foresatte, som er bekymret for hvordan skolen håndterer barnet deres. Dette kan handle om usikkerhet, og kanskje også uklare forventninger omkring hva skolen forventer av foresatte, og hva foresatte kan forvente av skolen. Kanskje kan et avklarende opplysningsarbeid lette unødig bekymring hos foresatte, og tydeliggjøre bekymring som er velbegrunnet. Det satses mye på elevers psykiske og fysiske helse i skolen, og svært mye velbegrunnet bekymring finnes det hjelp å sette inn mot, om en bare er kjent med problemene. Det finnes et tungt hjelpeapparat som står til disposisjon når barn og unge har store problemer. Men kanskje kunne det vært et sterkere fokus på det som er lettere problemer, når ting ennå ikke har satt seg fast? En utviklingssamtale bør alltid avsluttes med at foreldrene sitter igjen med følelsen av at det meste de gjør i oppdragelsen er ok, og en liten gnist av bekymring, samt et oppnåelig endringsmål. Lagspill samler krefter, mens dragkamp splitter innsatsen opp, og lager fronter heller enn fellesskap. Mye godt arbeid gjøres i skolen, men skolen står framfor store utfordringer når vi vet at så mye som en av tre unge avbryter videregående skole, som oftest er dette gutter. Den norske enhetsskolen er bygget på likeverd, ikke likhet, og når skolen i tillegg gjennom de siste årene er blitt mer teoretisk enn aldri før, sier det seg selv at de som faller fra nok er det som ikke takler teori særlig bra, men som har det i hendene. Avslutningsvis et sitat fra en mor av en voksen rusmiddelavhengig: I skolen var det så liten plass til to hender! Holdningsspillet Enig Uenig? Rusfri Oppvekst har nå for salg et argumentasjonsspill hvor ingen vinner, men hvor alle blir utfordret. Enig uenig? er et spill hvor spillerne utfordrer hverandres meninger om flere aktuelle tema blant unge i dag. Det er med andre ord ikke en test av spillernes ordforråd eller kunnskaper, men en utfordring på å våge å si sin mening. Spillet passer utmerket i en undervisningstime i en skoleklasse eller i andre gruppesammenhenger som konfirmasjonsundervisning, fellestreff mellom foreldre og ungdom, til organisasjoner som samler ungdom, til hyttebruk o.l. Målgruppen er ungdom fra 13 år og opp, samt foreldre til ungdom Pris per spill: kr 200,- eks. porto Ved bestilling av fem spill: kr 750,- + porto Spillet fås i både nynorsk og bokmål utgave, og kan bestilles fra: Landslaget for Rusfri oppvekst PB.12, 2101 Skarnes Tlf. 95 97 77 69 eller via e-post; post@rusfrioppvekst.no Artikkelsamlingen Mer enn forebygging Denne artikkelsamlingen er et forsøk på formidling av forskning, ideer, oppfatninger, og refleksjoner og utfordringer på rusfeltet knyttet til forebygging. Vi har prøvd å gjenspeile at forebygging stadig mer tar form av bygging eller oppbygging av sosial kompetanse, av selvrespekt og positiv selvfølelse, av godt miljø og av realisering av evner og interesser. Både erfarne forskere og praktikere har bidratt med artikler. Dette feltet er viktig både for barn og unge og for samfunnet som helhet. Bestilling: Landslaget for Rusfri Oppvekst Postboks 12, 2101 Skarnes E-post: post@rusfrioppvekst.no Den koster 120 kr fritt tilsendt (i Norge). Innhold: Sverre Nesvåg: Arne Klyve: Tone Teppen: Eivind Jahren: Helge Vreim: Karin Rørnes: Eivind Hasle: Jon Kåre Mork: Rusforebygging og tidlig intervensjon i barnehage og skole Risiko og beskyttende faktorer knyttet til rusbruk... Barn i familier med rusproblemer Om rusmiddelundervisning i skolen Tankar om førebygging i ei postmoderne tid Lærer i en skole i endring og utvikling Rusmiddelarbeid i vidaregåande opplæring Edruskapsundervisninga i skulen. Nokre utviklingstrekk 7
BARNEVERNET OG BARNEHAGENE Av Tone Teppen Foto: Magni Haaland Dyrøy TIL BARNETS BESTE Samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten De fleste barn i Norge går i barnehage, men svært få av bekymringsmeldingene til barnevernet kommer fra barnehagene. De fleste meldingene kommer fra foreldre eller andre familiemedlemmer, og blant offentlige instanser er det skolene og politiet som kommer med de fleste meldingene. Også barnehagene har imidlertid opplysningsplikt til barnevernet, og denne plikten går foran taushetsplikten. Dette var erfaringene hos ei gruppe studenter på Rusfri Oppveksts forebyggingsstudium i Stavanger høsten 2008. Alle studentene arbeidet i barnevernstjenesten, og de bestemte seg for å se litt nærmere på mulige årsaker til at barnehagene ikke sender bekymringsmeldinger. De valgte å undersøke saken fra tre innfallsvinkler. De prøvde å finne ut det kunne være noe med barnehagene, om årsaken lå i barnevernet eller om det var relasjonene mellom barnehage og barnevern som sviktet. Undersøkelsen viste at noe som kan vanskeliggjøre prosessen med å sende bekymringsmelding er at i små kommuner har mange innbyggere sitt daglige arbeid i samme kommune som de bor i, og at man kjenner til og møter familiene som har barn i barnehagen også på mange andre arenaer. Kulturelle premisser for hva man ser, eller hva man tør se, og kulturelle normer om hva som er god og dårlig omsorg og hvordan man definerer hva som er akseptabel bruk og misbruk av alkohol, kan også ha betydning. Det er noe med barnehagene I barnehagene ble det gjennomført intervju med både styrere, pedagogiske ledere og assistenter. Det kom fram fra flere at barnehagen baserte seg på et nært samarbeid med helsesøster. Det kan komme av at barnehager og helsesøster har et ganske likt syn på barn og at det er med på å gjøre at et samarbeid er lettere å opprettholde. Det var også tydelig at helsestasjonen ble oppfattet som et ufarlig sted å ta opp bekymringer, da dette er et lavterskeltilbud som alle foreldre er innom. Dette kan imidlertid være til hinder for at saker blir meldt videre til barnevernet. En påstand om at barnehagene er gode på normalutvikling, men dårlige på avvik, fikk imidlertid ingen tilslutning fra de spurte. Det de likevel var enige i var at det var behov for kompetanseheving på området skjevutvikling og russymptomer. Men ingen kunne angi symptomer på at foreldrene ruset seg. Alle barnehagene som var med i undersøkelsen var svært opptatt av samarbeid med foreldrene og rutinene for dette var omtrent helt like. I tillegg til et obligatorisk møte og et frivillig møte pr år, var alle styrerne opptatt av at det er den uformelle kontakt som er den viktigste, den som finner sted i bringe- og hente situasjoner. Det er riktig at dette samarbeidet er viktig og styrker barnas utvikling (Bronfenbrenners systemteori), og dette fungerer som en pedagogisk ressurs når hjem og barnehage klarer å trekke i samme retning. Men dette kan være vanskelig å gjennomføre i forhold til foreldre som har et rusmisbruk. I et hjem med rusproblemer vil familien ha et hovedfokus innover mot familien og rusproblemet, og det er grunn til å anta at det ikke er tid eller ressurser til å følge opp det barnehagen formidler i de uformelle møtene i gangen. Studentene satt også igjen med en følelse av at barnehagenes fokus på foreldresamarbeid ikke bare var til beste for barna, men enda mer til beste for foreldrene og barnehagen. Dette synet hadde det vært hensiktsmessig å endre på. I undersøkelsen kom det fram at ingen styrere hadde tatt opp forhold rundt rusbruk hos foreldre, og de pedagogiske lederne, som alle hadde mer enn ti års erfaring med arbeid i barnehage, kunne bare nevne ett tilfelle hvor det med sikkerhet kunne sies at problemet var rus hos foreldre. Det kom også fram at mye ansvar ble lagt på styrer, og i intervjuene ga ingen andre ansatte uttrykk for å ha noe selvstendig ansvar for å bringe videre bekymring og sørge for at barna fikk den hjelpen de har krav på. Denne praksisen er det viktig at barnehagene arbeider for å endre på. Det virket også som om mangel på kunnskap om rusatferd hos foreldre og symptomer på dette hos barn, gjorde at barnehagene forsøkte å forklare avvik hos barnet ut fra et pedagogisk perspektiv i stedet for et biologisk. Dette innebærer at man i stedet for å ta opp et problem vil fortsette å behandle symptomet hos barnet på tross av at ingen endring skjer med selve problemet. Det er noe med barneverntjenesten De største overraskelsene i forbindelse med undersøkelsen kom i forbindelse med hypotesen at årsaken lå hos barneverntjenesten. Det var overraskende å høre hvor farlige barnehageansatte fortsatt mente barneverntjenesten var. Totalt sett var det store hull i kunnskapen de ansatte satt med omkring barneverntjenesten. Dette må barneverntjenesten ta selvkritikk for. Det er åpenbart at det er mye som kan gjøres for å få til et bedre samarbeid og sannsynligvis også få flere bekymringsmeldinger inn fra barnehagene. Det å få satt fokus på dette området og hjelpe barnehagene med kursing rundt problematferd blir en viktig måte å få innpass i barnehagene. Det kan ikke være tvil om at barnehagene ikke selv skal vurdere når er det god nok omsorg, de har kun ansvar for å vurdere om det er grunn til å være tilstrekkelig bekymret. Om omsorgen i ettertid er god nok, er en kompetanse som ligger til barneverntjenesten å ta stilling til. Uklarheter omkring dette må avklares. Her må barneverntjenesten stille krav til barnehagene og omvendt. Det er også viktig ut fra teorien om at samarbeid er enklest å få til når man er enige om oppfattelsen av barnet og familien. Slik mener studentgruppa at barnevernet kan framstå som mindre mystisk og lettere å forholde seg til. I den ene barnehagen de hadde intervju, kom det fram at det lå en tanke om at personalet opplevde at de kunne håndtere problemer bedre selv. Det kom fram at det å melde til barnevernstjenesten ofte ble sett på som noe som påførte familien ekstra belastning, og ikke en hjelp. Det er noe med relasjonen mellom barnehage og barneverntjeneste Alle som ble intervjuet var enige i at et tettere og mer uformelt samarbeid med barneverntjenesten ville være en god start. De beskrev forholdet til barneverntjenesten som godt, men de savnet mer informasjon om hva de eksempelvis skulle observere. Dette er et ufarlig tema, og samtaler flyter som regel godt når det er enighet og felles forståelse omkring situasjonen. Studentgruppa så at det manglet naturlige overlappingspunkter og treffpunkter for kontakt mellom barneverntjeneste og barnehager, og det mente de ville påvirke muligheten for god dialog. Det er grunn til å anta at ansatte i barnehagen har et annet fokus på barn enn ansatte i barnevernet. Barnevernet har et sterkt problemfokusert syn, hvor de ønsker å identifisere problemer å arbeide for å finne løsninger på disse. Det er viktig at de som skal samarbeide har et felles språk, eller forståelse for hverandres syn på barn og familier, slik at de kan benytte seg av dette når det er behov for å ta opp alvorlige temaer omkring familier og barn. Erfaring fra samarbeid med barneverntjenesten varierte hos de ansatte. Alle de intervjuede var kjent med meldeplikten til barnevernstjenesten. Men det var ingenting som tydet på at de ansatte var informert om at meldeplikten er personlig. Studentene konkluderte med at det ville være nyttig for barnehagene å benytte et nasjonalt rusforebyggende program som kunne gi barnehagene grunnleggende kunnskap om hva de skal se etter for å gjenkjenne symptomene. Samtidig ville det være et godt grunnlag for samarbeid med øvrige etater, deriblant barneverntjenesten. Veien videre For gruppa ble et viktig resultat av undersøkelsen å jobbe aktivt med å få på plass felles møtepunkter, hvor barnehagen og barneverntjenesten kan møtes for å drøfte saker, ulike temaer og lignende. Barneverntjenesten har et ønske om at alle ansatte i barnehagen skal være med i et slikt fora, slik at viktig kunnskap kan komme alle til gode, og det blir en økt intern bevissthet og fokus på barn som lever i familie med rusmisbruk, eller andre typer utfordringer. Dersom ikke hele personalgruppen er med på møter, er det fare for at informasjon og drøftninger ikke vil komme alle ansatte til gode, og felles møtepunkter ikke vil gi resultater. For å lykkes i et slikt samarbeid, er det en forutsetning at barnehagen og barneverntjenesten har like forventninger, og at roller og mål med samarbeidet er avklart. Hovedmålet med samarbeidet er at barna skal komme mer i fokus, og at barn som kommer fra hjem med rusproblemer skal fanges opp tidlig og meldes til barnevernstjenesten. I august kom en ny veileder fra Barneog likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Den har tittelen Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten. Denne veilederen tar opp de samme problemstillingene som studentgruppa på forebyggingsstudiet hadde fokus på. Ved introduksjonen av veilederen poengterte barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt at barnehagene er i en unik posisjon. De ser barnet hver dag og fanger fort opp signaler fra barn som ikke har det bra og kanskje utsettes for omsorgssvikt. Hun understreket at utsatte barn som får tidlig hjelp fra barnevernet klarer seg bedre. Også regjeringen jobber aktivt med å styrke de ansattes kompetanse på dette feltet. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell viste til at det skjer en bevisst satsing på etter- og videreutdanning, opplæring av de ansatte i forebyggende arbeid og en styrking av dette fagområdet i førskolelærerutdanningen. Veilederen skal bidra til å heve kompetansen i både barnehagesektoren og barneverntjenesten på dette feltet og øke nysgjerrigheten på mulighetene som ligger i et godt samarbeid. Veilederen tar spesielt for seg følgende tema: Barnehagens plikt til å gi opplysninger ved alvorlig bekymring for et barn Barneverntjenestens plikt til å gi tilbakemelding når barnehagen har meldt bekymring Samarbeid og kommunikasjon mellom barneverntjeneste, barnehage, og foreldre Veilederen henvender seg først og fremst til ansatte i barnehage og barneverntjeneste, og vil være et redskap for begge parter ved at den tydeliggjør mulighetene og begrensningene i samarbeidet. 8 9
TETT PÅ: Hvilke saker er viktige for deg under årets Stortingsvalg? STRATEGIKONFERANSE I STAVANGER 25. 27. september 2009 25.-27.9. inviteres distriktskontakter, landsstyret med varamedlemmer og andre interesserte til strategikonferanse i Stavanger på Thon Hotel Maritim. Hotellet ligger ved Breiavannet, og det er kort vei fra buss- og jernbanestasjonen. Påmeldingsfrist er så snart som mulig og seinest 14. september 2009. Lilian Aarek Stavanger Kåre N. Simenstad Sel Olaug Eriksen Karasjok John Almendingen Sandnessjøen Det er frammøte fra kl 17.00, og det vil være satt fram kaffe og te. Konferansen starter kl. 20.00 med varm mat, og den avsluttes søndag kl.14.00 etter lunsj. Viktige programposter er markedsføring, verving, forebyggingsstrategier og organisasjonsutvikling. Lørdag formiddag får konferansedeltakerne være med på foredrag på Universitetet sammen med studentene som deltar på studiet Forebygging av psykososiale problemer med hovedvekt på rus. Lørdag kveld vil det bli trekning av vinnere av gavekort for nye medlemmer, og for de som har vervet minst tre medlemmer. Ring Tone på mobil 95155215, send en e-post til post@rusfrioppvekst.no eller fyll ut påmeldingsslippen nederst på denne sida og send den til: Landslaget for Rusfri Oppvekst, Postboks 12, 2101 Skarnes. Jeg er opptatt av å ta vare på fellesskapet og synes det er viktig at det velferdssamfunnet vi har skapt i Norge ikke blir rasert. Jeg betaler gjerne mer skatt for at vi skal ha en god skole og et velfungerende helsevesen. Ellers synes jeg man bør satse på utbygging av kollektivtransport og fornybar energi. Jeg ønsker at vi raskt får bygd ut bybane i Stavangerområdet, og tror at høyhastighetstog vil være et godt alternativ til fly. Siden vi gjerne vil at innvandrere til Norge skal lære seg godt norsk, mener jeg det bør være gratis for alle å gå på norskkurs. Jeg mener at innvandrerne er en ressurs både kulturelt og som arbeidskraft, og det er vårt ansvar å inkludere dem i samfunnet. Menneskeleg ressurs er den største verdien kvar enkelt ber på og her kviler eit stort personleg ansvar og fellesskapsansvar. Foreldregenerasjonen må legge betre til rette for gode oppvekstmiljø ved å lage generasjonsoverbyggjande møteplassar og skape fleir rusfrie soner for barn og unge. Vi må skape betre folkehelse ved å verne naturmiljøet og gjera det lønnsomt og velge verdibeviste miljøvenlege løysingar. At vi fortsatt skal ha eit norsk samfunn bygd på dei kristne verdiane og vår kulturarv,der det er plass til oss alle for å skape gode livsvilkår. Det jeg skulle ønske fra de som blir å styre landet vårt etter valget i høst er at de tar vare på de kristne verdiene og at vi fremdeles får lov å være kristne slik at Norge forblir et kristent land. Når det gjelder avholdssaken er jeg imot utvidet skjenketid. Og det tredje jeg brenner for er at vi fremdeles kan få opprettholde bosetningen i Finnmarksbygdene, og da trengs starlige tilskudd. Dette er vanskelig å svare på, for det er så mange ting som er viktige, men den viktigste saken mener jeg er sosialomsorg. Jeg tenker da på både trygg barndom og bedre alderdom. Trygg barndom: Særlig bedre økonomiske vilkår for småbarnsfamilier og mer tid for foreldra til å være sammen med barna sine. Bedre alderdom: Eldre og funksjonshemmede som trenger det, skal sikres plass på omsorgsinstitusjoner med tilstrekkelig hjelp og pleie. Vi håper å få se mange av dere i Stavanger 25. 27.9. september. Med deg på! Foto: Region Stavanger, S. Sigbjørnsen/SrN/RS/SVG2008 PÅMELDING TIL STRATEGIIKONFERANSEN I STAVANGER 25.-27. SEPTEMBER: Navn: Adresse: Postnr/-sted: Enkeltrom: Dobbeltrom: Ankomstdato og tid: Avreisedato og tid: 10 11
B-Post Returadresse: Landslaget for Rusfri Oppvekst Postboks 12 2101 Skarnes KULTURREISE TIL SVALBARD I 2011 Rusfri oppvekst sin Svalbard-komité har begynt å planlegge kulturreise til Svalbard i mai 2011. Alle som verver minst 25 medlemmer i perioden 1.januar 2009 31.desember 2010 får både gratis reise og opphold under kulturreisen, så drømmer du om en tur til Svalbard, kan dette være muligheten du har lengtet etter? Fra Longyearbyen blir det utfart hver dag, og kulturopplevelsene kommer til å stå i kø. Bl.a. planlegges tur til det russiske gruvesamfunnet i Barentsburg, tur på Isfjorden og Adventdalen for å nevne noe. Et fantastisk rikt fugleliv og midnattssol kan vi også love i mai, og er vi riktig heldige får vi også sett en isbjørn..? Så begynn vervingen allerede i dag! Vervebrosjyrer får du ved å henvende deg til: Landslaget for Rusfri Oppvekst, pb.12, 2101 Skarnes Fotos: Brit Fjell (Isbjørn: istock)