Blodgiversituasjonen i Norge

IS-2129 Blodgiversituasjonen i Norge Forslag til tiltak som kan bidra til et bærekraftig tilbud for blodgivning 1

Heftets tittel: Blodgiversituasjonen i Norge Utgitt: Desember 2013 Bestillingsnummer: IS-2129 Utgitt av: Kontakt: Postadresse: Besøksadresse: Helsedirektoratet Avdeling Medisinsk utstyr og legemidler Pb. 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: 810 20 050 Faks: 24 16 30 01 www.helsedirektoratet.no 2

1 1 1 2 Forord 2 3 Oppdrag 3 3.1 Bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet 3 3.2 Gjennomføring av oppdraget 4 4 Historikk 6 5 Dagens situasjon 8 6 Forslag til tiltak 10 6.1 Oppsummering av tiltak, uprioritert rekkefølge. 10 6.2 Utdyping av tiltak 12 6.2.1 Vervearbeid 12 6.2.2 Hvordan beholde blodgivere 16 6.2.3 Nasjonal registrering av blodgivere 18 6.2.4 Regelverk 20 6.2.5 Økonomi og finansiering 21 6.2.6 Behov for blod 21 7 Veien videre 24 1

2 Foro rd I Norge stammer alt blod til transfusjon fra frivillige, ubetalte givere som forblir anonyme overfor mottakeren. Det at noen gir blod er en selvoppofrende handling som redder liv hver dag. Det er et grunnleggende prinsipp at det ikke skal ligge noen økonomisk gevinst i å gi blod, noe som er i tråd med Europarådets Oviedokonvensjon om menneskerettigheter og biomedisin som slår fast at menneskekroppen og dens deler, som sådan, ikke skal gi opphav til økonomisk vinning (artikkel 21). Pasienter som mottar blodtransfusjon må være sikret mot transfusjonsoverført smitte. Tiltakene som er innført for å hindre smitte gjennom transfusjon gir en streng seleksjon av blodgivere. I tillegg testes det for smittestoffer i blod fra givere samt inaktivering av mulige smittestoffer i enkelte blodprodukter. Likevel vil det aldri være risikofritt å motta blod. Som all annen medisinsk behandling bør blodoverføring gi en reell helsegevinst for pasienten. Er gevinsten tvilsom eller ikke påvisbar, bør behandling vanligvis ikke gis. Blod- og blodkomponenter samt plasmaderiverte legemidler brukes som del av behandlingen i store deler av sykehusmedisinen både i Norge og internasjonalt. Transfusjon av blodkomponenter er substitusjonsbehandling som tar sikte på å kompensere for misforhold mellom produksjon og forbruk/tap av blod eller blodbestanddeler hos pasienten. Transfusjon helbreder ikke en sykdomsprosess, men kompenserer for følgene av den. Plasma og industrielt framstilte plasmaderiverte legemidler har stor betydning i behandling av blødersykdommer, for å gjenopprette og vedlikeholde blodvolumet og for behandling av ulike immunologiske sykdommer. Tilgangen på giverblod er alltid avhengig av frivillige blodgivere for ingen kan eller skal presses til å gi blod. Den særlige utfordringen blodbankene står overfor i dag er å opprettholde et blodgiverkorps som kan sikre et bærekraftig system for blodforsyning i Norge basert på frivillig og ubetalt blodgivning. Blodforsyningen må være robust nok til å dekke behovet både i normal drift og under særlige hendelser som for eksempel terroraksjoner, epidemier og store ulykker. Helsedirektoratet har i denne rapporten redegjort for dagens blodgiversituasjon i Norge, og har - etter innspill fra fagmiljøene - sammenstilt forslag og tiltak fra fagmiljøene som kan bidra til å rekruttere nye og beholde allerede registrerte blodgivere. 2

3 Oppd ra g 3.1 Bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet I tildelingsbrevet for 2013 fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) fikk Helsedirektoratet følgende oppdrag: «Helsedirektoratet skal i samarbeid med fagmiljøene foreta en analyse av blodgiversituasjonen i Norge, og komme med forslag til tiltak som kan bidra til et bærekraftig tilbud for blodgivning i Norge.» Bakgrunnen for oppdraget er de senere års tidvis knapphet på blodlagre, særlig knyttet til ferie- og høytider. Flere medieoppslag har fokusert på blodforsyningskrise. Blodbankmiljøene har selv hatt fokus på at det er mangel på blodgivere, og pekt på behovet for økt rekruttering. Røde Kors Blodprogram har tatt til orde for at Norge har behov for mange flere blodgivere for å sikre en robust blodforsyning, og har overfor HOD foreslått flere nasjonale vervekampanjer. Oppdraget fra HOD var todelt; 1. foreta en analyse av blodgiversituasjonen i Norge Denne del av oppdraget er løst ved å studere tilgjengelig statistikk og øvrig publisert litteratur om temaet, både nasjonalt og internasjonalt. 2. komme med forslag til tiltak som kan bidra til et bærekraftig tilbud for blodgivning i Norge. Helsedirektoratet har valgt å løse oppdragets del to ved å: innhente forslag til tiltak og bidrag fra relevante aktører, herunder blodbankene, Transfusjonstjenestens kvalitetsråd og Røde Kors Blodprogram gjennomføre møter med relevante aktører, herunder representanter fra ulike blodbanker og Røde Kors Blodprogram vurdere tilgjengelig faglitteratur på området, nasjonalt og internasjonalt. I denne rapporten har ikke Helsedirektoratet vurdert sikkerhet og kvalitet knyttet til blod og blodkomponenter. Helsedirektoratet har heller ikke vurdert selve organiseringen av transfusjonstjenesten i Norge, men noen betraktninger om dette temaet gis allikevel. Oppdraget gir ikke nærmere definisjon av hva som må anses som bærekraftig tilbud for blodgivning. Det er viktig å skille mellom tilgang på cellulære blodkomponenter og tilgang på plasma/plasmabaserte legemidler. I de seneste årenes diskusjoner om en bærekraftig blodforsyning har det i all hovedsak vært fokus på selvforsyning av blod og blodkomponenter til transfusjon. Men blodgivertilgangen må være robust nok til å dekke behovet både under 3

normale situasjoner og i krisesituasjoner som ved pandemi, naturkatastrofer, terrorhandlinger m.m. Det må også diskuteres om Norge i tillegg skal være selvforsynt med plasma, herunder å forsyne legemiddelindustrien med tilstrekkelig råstoff (plasma) til å dekke behovet for plasmabaserte legemidler som brukes nasjonalt. Denne problemstillingen ble blant annet drøftet i en artikkel av Heier et al. fra 2012 1, som konkluderer med at Norge bør drive et langsiktig arbeid for å gjenskape balansen mellom produksjon og forbruk i transfusjonstjenesten. WHO har også fokus på problemstillingen, og sto i spissen for et forum i oktober 2013 i Roma der HOD og Helsedirektoratet var representert. Forumet munnet ut i en deklarasjon som oppfordrer alle lands helsemyndigheter til å arbeide for selvforsyning av plasma/plasmabaserte legemidler. Dette vil være i tråd med anbefalinger fra Europarådet samt EUs legemiddeldirektiv 2001/83/EC 2. Det vil også være i tråd med hovedmålet for den norske transfusjonstjenesten gjennom Helsedirektørens handlingsplan mot HIV og AIDS-sykdommer fra 1985. 3.2 Gjennomføring av oppdraget Helsedirektoratet har innhentet innspill fra relevante aktører, herunder Transfusjonstjenestens kvalitetsråd, blodbankene og Røde Kors Blodprogram. Alle medlemmene i Transfusjonstjenestens kvalitetsråd ble forespurt om å gi innspill på følgende spørsmål: Hvordan rekruttere nye blodgivere Hvordan beholde blodgivere Hvem/hvilke miljø skal organisere rekruttering. Medlemmer, Transfusjonstjenestens kvalitetsråd, september 2013: Tor Hervig, rådets leder. Overlege, Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin Haukeland universitetssykehus Mirjana Grujic Arsenovic. Avdelingsoverlege, Laboratoriemedisin UNN Oddny Remlo. Bioingeniør, Laboratoriemedisinsk avdeling, Nordlandssykehuset Anne Rø. Overlege, Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, St. Olavs Hospital Bjørg Kari Bolstad. Bioingeniør, seksjonsleder transfusjonsmedisinskseksjon, Sykehuset Østfold Abbid Hussain Llohn. Avdelingsoverlege Immunologisk og transfusjonsmedisinskavdeling, Akershus universitetssykehus Richard Olaussen. Seksjonsleder/seksjonsoverlege, Blodbanken i Oslo, OUS Anders Holtan. Overlege, Avdeling for anestesiologi, Akuttklinikken, OUS Helvi Holm Samdal. Overlege, Seksjon for molekylærdiagnostikk, virologi og infeksjonsserologi, Avdeling for mikrobiologi, OUS 1 Hans E Heier et al. Tidsskr Nor Legeforen nr. 22, 2012; 132: 2508 10 2 EU-direktiv 2001/83/EC.2001 4

De samme spørsmålene ble også sendt til alle landets blodbanker samt Røde Kors Blodprogram. I tillegg har Helsedirektoratet hatt møter med sentrale fagpersoner for å få deres innspill knyttet til oppdraget: Richard W. Olaussen; overlege og leder av seksjon for blodgiving ved blodbanken i Oslo, Oslo Universitetssykehus HF. Elisabeth Rosvold; daglig leder for blodbanken i Oslo, Oslo Universitetssykehus HF. Øystein Flesland; Seksjonsleder, seksjon for meldesystemer, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, samt seksjonsoverlege på blodbanken Vestre Viken, avdeling Bærum sykehus. Blodbanken, Bærum Sykehus utgir årlig statistikk for blodtransfusjonstjenesten i Norge med støtte fra helse Sør- Øst. Tor Ole Bergan; daglig leder av Røde Kors Blodprogram. 5

4 Historikk I 1901 publiserte Karl Landsteiner sin oppdagelse om ABO-systemet, noe han i 1930 fikk Nobelprisen i medisin for. Senere ble det utviklet grunnleggende immunbiologiske og tekniske fremskritt som gjorde det mulig å ta transfusjon i bruk. Kunnskap om hvorledes man kunne lagre blod gjorde det senere mulig å dekke større behov over tid. Tekniske fremskritt har lagt grunnen for vår tids oppdeling av blodet i ulike blodkomponenter og plasmaprodukter, som i dag anvendes på ulike indikasjoner. Transfusjon var i klinisk bruk fra 1910 i Norge, men den første blodbanken ble opprettet først i 1949 på Ullevål sykehus. Frem til Ullevål bygde opp sitt eget giverkorps i 1960 samarbeidet blodbanken på Ullevål med Røde Kors om givertjenesten. Røde Kors startet sitt program for verving av blodgivere i 1933. Sykehusene i Norge har i hovedsak vært selvforsynte med blod og har hatt egne giverkorps og laboratoriefunksjoner. Legespesialister i faget fantes, og finnes fortsatt på de store sykehusene. Disse gir assistanse til andre sykehusene ved behov. Som følge av at EUs bloddirektiver 3,4 ble innført i Norge fra 2005, fikk Norge en egen forskrift for blodbankvirksomhet; blodforskriften. Blodforskriften gir detaljerte bestemmelser om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i et blodgiverregister. Av forskriften går det fram at slik virksomhet bare kan finne sted ved blodbanker som er godkjent av Helsedirektoratet. De siste tjue årene er det utarbeidet flere publikasjoner som omhandler regelverk, organisering og utvikling av blodbanktjenesten. Dette har ikke hatt stor innflytelse på den faktiske organiseringen, men i enkelte Helseforetak har flere av blodbankene blitt samlet under felles ledelse. Samtidig er det ikke gitt at blodbanktjenesten skal eller bør organiseres likt i hele landet. Det kan blant annet være fornuftig å vurdere om det er behov for regionale tilpasninger, vurdert ut fra befolkningstetthet, geografiske avstander, høyspesialiserte behandlinger med stort behov for blodkomponenter mm. Rapporten «forprosjekt: Organisering av blodbanktjenesten i Norge» 5 fra 2005 ga i sin tid en omfattende vurdering av organiseringen av transfusjonstjenesten, med fokus på blant annet blodgivertjenesten og effektiv utnyttelse av blodgiverpotensialet. Rapporten kom med konkrete anbefalinger knyttet til felles utfordringer for blodbankene, men så vidt Helsedirektoratet kjenner til har ikke rapportens anbefalinger blitt fulgt opp. Det foreligger i dag svært få studier som sammenlikner blodbankorganiseringen i 3 EU-direktiv 2001/98/EC.2002 4 EU-direktiv 2004/33/EC.2004 5 Forprosjekt: Organisering av blodbanktjenesten i Norge. Regionale helseforetak 2005 6

våre naboland med norske forhold. To studier som omhandler organisering i sammenliknbare regioner er publisert: I 2004 utarbeidet Ullevål sykehus en rapport om effektivisering og eventuell omorganisering av Blodbanken i Oslo 6, mens det i 2012 ble publisert en komparativ studie mellom blodbanker i Oslo-området, Skåne og København 7. Denne siste studien tar for seg ulike organisasjonsmodeller for Oslo-området, og mange av forslagene diskutert her bør vurderes dersom organiseringen av blodbanktjenesten er tenkt endret også på landsbasis. 6 Statens helsetilsyn. Fremtidig struktur for blodbankene i Norge. IK-2571:2-97. 1997 7 Richard W. Olaussen. Blodbankorganisering I Oslo-området. Masteroppgave, Universitetet I Oslo. 2012 7

5 Dag ens situasjon Blodbanktjenesten er også i dag sykehusbasert, og det enkelte foretak eier, administrerer og drifter sine egne blodbanker på linje med øvrige sykehusavdelinger. Selv om det ikke er definert egne regionblodbanker, er det etablert faglige besøksordninger for blodbanker som ikke har egne legespesialister. I 2012 hadde Norge 33 blodbanker som tappet blod. Dette er tilsynelatende færre enn tidligere (40 blodbanker i 2011), men skyldes kun at enkelte HF har samlet flere av sine blodbanker under felles ledelse og rapporterer samlet. Det var 74 tappestasjoner der blodgivere kunne gi blod, dette inkluderer de to blodbussene i hhv Hordaland og Oslo/Akershus. Transfusjonsstatistikk for Europa viser at Norge har langt færre blodgivere enn mange land det er naturlig å sammenligne seg med. Mens Norge har ca. 20 blodgivere per 1000 innbyggere, som er det nest laveste antallet i Europa, har våre naboland Island, Finland og Sverige henholdsvis 25 til 30 blodgivere per 1000 innbyggere. Danmark har 48 per 1000 innbyggere og gjennomsnittet for Europa ligger på ca. 25 blodgivere per 1000 innbyggere. Ifølge norsk transfusjonsstatistikk ble det i 2012 tappet blod fra i overkant av 100 000 blodgivere. Til sammen ble det utført ca. 213 000 tappinger. Dette tilsvarer et gjennomsnitt på 2,1 tappinger per år per blodgiver, som er en liten nedgang i frekvens sammenlignet med de seneste årene da frekvensen har ligget mellom 2,2 2,4 i gjennomsnitt. Fortsatt gir dette en av de høyeste tappefrekvensene per blodgiver i Europa, Danmark ligger for eksempel på ca. 1,5 tappinger per giver. Norge har alltid vært selvforsynt med celleholdige blodkomponenter, og var på begynnelsen av 1980-årene også selvforsynt med plasma. Men senere, rundt 2007 2008 var forbruket av plasmabasert gammaglobulin for intravenøs administrasjon (IvIg) høyere en det som kunne dekkes av norsktappet plasma. Fra 2009 ble det nasjonale selvforsyningsprogrammet for plasmaprodukter erstattet av kontraktfestet forsyning fra det kommersielle plasmamarkedet. Norsk plasma blir nå solgt til et fraksjoneringsfirma, som også benytter betalte blodgivere fra andre land. Dette er ikke i tråd med målet om at alt blod skal stamme fra frivillige, ubetalte givere. Godt og vel halvparten av alle blodgivere i Norge er til enhver tid relativt nytappet, det vil si at de er tappet innenfor de siste 3 månedene. De er derfor ikke aktuelle som givere ved en eventuell krisesituasjon. Det kan estimeres at i underkant av 40 % av blodgiverkorpset er tappeklare hver måned (personlig meddelelse fra Blodbanken i Oslo). Blod må betraktes som ferskvare og ved epidemier vil en forsyningskrise kunne oppstå for alle typer blodkomponenter. For å opprettholde målet om at Norge skal være selvforsynt med blod og blodkomponenter, og herunder ha beredskap for krisesituasjoner, har det fra 8

medlemmer av Transfusjonstjenestens kvalitetsråd blitt estimert at antallet blodgivere bør økes med ca. 30 000. Dersom Norge i tillegg skal gjenopprette målet om selvforsyning av plasmaprodukter, er det nødvendig at den økte tappingen samtidig dreies mot flere plasmatappinger og færre erytrocyttappinger og fullblodtappinger. Norges Røde Kors blodprogram er blodbankenes største samarbeidspartner for verving av blodgivere. De driver aktiv verving gjennom lokale frivillige foreninger og formidler givere som verver seg via nettsiden www.giblod.no. Nettsiden er etablert og blir driftet av Norges Røde Kors Blodprogram. Dette arbeidet har vært utført uten særskilt økonomisk støtte fra sentrale myndigheter. Særlig de små blodbankene gir uttrykk for at de har stor nytte av Røde Kors sine verveaktiviteter, og flere hevder de får de aller fleste giverne sine via denne nettsiden. Norsk forening for immunologi og transfusjonsmedisin utga i en årrekke fram til 2008 statistikk om blodtransfusjonstjenesten i Norge. Også her var Norges Røde Kors Blodprogram en viktig støttespiller for innsamling av data og opptrykk av materiell. Statistikken var en verdifull kilde som sammenligningsgrunnlag overfor andre land, og ga grunnlaget for at Røde Kors i 2009 anbefalte de sentrale helsemyndighetene at det ble gjennomført en landsomfattende kampanje for rekruttering av nye blodgivere. Helse og omsorgsdepartementet (HOD) bevilget i 2010 to millioner kroner til en nasjonal vervekampanje i regi av Røde Kors i nært samarbeid med blodbankene. Røde Kors har varslet at deres fond for drift av blodgiverrekruttering er i ferd med å tømmes, og at det derfor ikke vil være midler til deres aktiviteter etter ca. 2018. Engasjementet for blodgiversaken er imidlertid fortsatt like sterkt, og de ønsker å fortsette sine aktiviteter i årene framover. Røde Kors har gitt uttrykk for at en forutsetning for videre engasjement er at de tilføres midler fra blodbankene eller helsemyndighetene for sine aktiviteter knyttet til blodgiverrekruttering. 9

6 Fors lag til tiltak Verving av nye blodgivere er vesentlig både for å opprettholde dagens antall blodgivere og for å øke antallet blodgivere til et nivå som er nødvendig for å møte behovet de nærmeste årene. Like viktig som å verve nye blodgivere er det å etablere gode strukturer for å beholde blodgivere som allerede er vervet. Det finnes 19 helseforetak med godkjent blodbankvirksomhet i Norge. De fleste av helseforetakene har godkjent blodbankvirksomhet ved flere av sine sykehus. Helsedirektoratet har fått innspill fra 17 av de 19 helseforetakene. De ulike blodbankene valgte å utforme svarene på forskjellige måter, og det er noe ulik detaljeringsgrad i tilbakemeldingene. Direktoratet anser allikevel at alle tilbakemeldingene er av betydning. Tilbakemeldingene fra blodbankene gir innsikt i hva som fungerer godt, samtidig som de peker på utfordringer knyttet til blodgiversituasjonen ved sin blodbank. Selv om de enkelte blodbankene kun gir innblikk i den lokale situasjonen er det ikke urimelig å anta at mange av utfordringene er generelle. De ulike aktørene har ulikt syn på hvordan det er best å organisere vervearbeidet, og det er forskjell på små og store blodbanker. Enkelte blodbanker melder at de har god nytte av Røde Kors sitt nettsted www.giblod.no for rekruttering, mens andre blodbanker ikke fremhever dette som særlig hensiktsmessig. Synet på nytten av nasjonale blodgiverkampanjer ser også ut til å variere mellom de ulike blodbankene. Flere aktører peker på at god ledelsesforankring er vesentlig for god rekruttering av nye blodgivere. Dette gjelder også etablering av gode interne systemer for å beholde og ivareta allerede registrerte blodgivere. Tiltakene gitt i tabellen under er en uprioritert oppsummering av alle innspillene Helsedirektoratet mottok etter forespørsel til fagmiljøene. Helsedirektoratet har delt forslagene til tiltak inn i ulike tema. Mange av tiltakene som er foreslått egner seg iverksatt på lokalt nivå, mens andre tiltak er av nasjonal karakter. I hvilken grad de ulike blodbankene følger opp tiltakene av lokal karakter må avhenge av den enkelte blodbank/helseforetak. Helsedirektoratet anbefaler å bruke listen med forslag til tiltak som inspirasjon for å rekruttere og beholde blodgivere. I kapittel 6.2. følger en utdyping av tiltakene under hvert tema. 6.1 Oppsummering av tiltak, uprioritert rekkefølge. Tema Tiltak nasjonalt Tiltak lokalt Vervearbeid Nettportal for rekruttering Kampanjer Vervemateriell 10

Hvordan beholde blodgivere Bruk av Røde Kors Etablere nasjonalt vervekorps etter dansk modell Mobile tappeenheter Øke faglig kompetanse og kunnskap om regelverk hos personer som verver Lokale markedsføringstiltak: rekruttering på arbeidsplasser videregående skoler stands involvere lokale medier Facebook Twitter Forbedre innkallingsrutiner Generell service på tappestasjoner: Åpningstid utenfor ordinær arbeidstid Hyggelige lokaler Parkeringsmuligheter Lite ventetid Blodgivergaver Skape tilhørighet for blodgiver Blodbankens omdømme «drop-in» Mobile tappeenheter Kompetanse hos de som tapper Gode nettsider for den enkelte blodbank Nasjonal registrering av blodgivere Regelverk Blodgiverregister Standardiserte elektroniske kort med helseinformasjon Endre/revidere regelverk 11

Finansiering/økonomi Takstsystem (blodtapping og komponentproduksjon) Behov for blod (cellulære komponenter) Redusere blodforbruket Redusere blodforbruket 6.2 Utdyping av tiltak Under følger en nærmere utdyping av tiltakene som er listet i tabellen over. 6.2.1 Vervearbeid Tema Tiltak nasjonalt Tiltak lokalt Vervearbeid Nettportal for rekruttering Kampanjer Vervemateriell Bruk av Røde Kors Etablere nasjonalt vervekorps etter dansk modell Øke faglig kompetanse og kunnskap om regelverk hos personer som verver Lokale markedsføringstiltak: rekruttering på arbeidsplasser videregående skoler stands involvere lokale medier Facebook Twitter Nettportal for registrering/rekruttering I dag har noen blodbanker egne nettsider hvor det er mulig å registrere seg som giver. Flere blodbanker fremhever også betydningen av Røde Kors sin nettside www.giblod.no som viktig for rekruttering av nye givere. Nettsiden tar imot påmeldinger fra hele landet og melder videre til hver enkelt blodbank eller giversted. 12

Det er litt ulik oppfatning om antall blodgivere som rekrutteres via nettsiden, men den fremheves som viktig særlig for små blodbanker som per i dag har lite eller intet budsjett for verving. Flere blodbanker påpeker at denne nettsiden med fordel kan angi tydeligere kriteriene for å kunne bli blodgiver, slik at unødvendig arbeid for blodbanken reduseres. Blodbanker erfarer at personer som har registrert seg via nettsiden ikke oppfyller kravene. Kampanje (nasjonalt/lokalt) I flere år har det med jevne mellomrom kommet oppslag i media om «blodkrise», avlyste operasjoner og om tomme blodlagre. Media kan ønske å fokusere på kontroversielle tema omkring blodgivning, slik som for eksempel restriksjoner knyttet til det å bli blodgiver. De kan ha en annen agenda enn transfusjonstjenesten ved å koble saker til kriser, konflikter eller andre sensasjonelle nyheter. I september 2010 lanserte daværende helseminister tidenes største blodgiverkampanje. Blodbankene rundt i landet har ulike erfaringer av nytten med denne typen nasjonale kampanjer. Felles er at blodbankene opplever økt rekruttering, men kapasiteten til å registrere nye blodgivere som kommer i slike «bolker» er varierende. Dermed kan personer som har registrert seg måtte vente lenge på innkalling fra sin lokale blodbank, noe som kan oppfattes som frustrerende for både blodbanken og den vervede. Da givergodkjenning er ressurskrevende gir flere blodbanker tilbakemeldinger om at det bør sikres at ressurser er tilgjengelig dersom det skal gjennomføres nasjonale kampanjer. Slik kan den som rekrutteres oppleve en god logistikk og fremdrift i godkjenningsprosessen. Flere blodbanker fremhever fordelen med en jevn tilgang av blodgivere, og at dette er å foretrekke fremfor kampanjebaserte «bolker». Det er ikke publisert nasjonale eller lokale data på økning i antall nye blodgivere for den enkelte blodbank som følge av slike nasjonale kampanjer. Som nevnt over melder flere blodbanker om økt rekruttering, men enkelte har utfordringer med å håndtere pågangen, se egen ramme under. Jeg vil gjerne gi blod og står på vent. Det har jeg gjort i et halvt år, sier Rune Heggeland (37) fra Vennesla til ABC Nyheter. Han meldte seg som ny giver ved Blodbanken i Kristiansand i vinter, etter å ha lest om behovet for flere blodgivere. Han kontaktet blodbanken via e-post og fikk etter hvert et brev der det stod at de hadde kapasitetsproblemer og at det derfor ville bli noe ventetid for nyregistrerte givere. - «Siden har jeg ikke hørt noe. Jeg stusser når de kjører en stor kampanje, og de ikke da kan ta imot folk som vil gi blod», sier Heggeland. Han viser til kampanjen «Livgiver» som ble lansert av helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Kilde: http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/100912/stor-pagang-gir-ventetid-hos-blodbankene 13

Det påpekes også at dersom det skal gjennomføres nasjonale kampanjer må profil og innhold i kampanjen stemme overens med det budskapet som blodbankene/sykehusene ønsker å formidle. Blodbankene/sykehusene må være faglige premissleverandører. Det er viktig med gode forløp, og at helsetjenesten og helsemyndighetene går «i takt» slik at blodbankene er klare til å ta i mot økt antall givere. Det er også av stor betydning at de som verver har kunnskap om kriteriene som må fylles for å bli blodgiver, slik at man unngår å verve personer som ikke kan godkjennes som givere. Verving av personer som ikke fyller kriteriene vil medføre unødig arbeid for blodbankene og er et uheldig signal til potensiell givere. Flere blodbanker nevner bruk av lokalpresse som et godt egnet middel for å få flere til å registrere seg som giver. Lokalpresse kan i større grad nå frem med pasienthistorier knyttet til lesernes lokale sykehus. Vervemateriell Så vidt Helsedirektoratet er kjent med er det i dag ingen av blodbankene som produserer vervemateriell til bruk på landsbasis., Ut i fra tilbakemeldinger om knappe ressurser er det ikke grunn til å anta at den lokale produksjonen av materiell er vesentlig. Røde Kors Blodprogram produserer i dag store opplag av vervemateriell for gratis utdeling til blodbanker, lokale Røde Kors-lag og andre for bruk i hele landet. Flere blodbanker melder om lite eller ingen midler tilgjengelig for bruk i verveaktiviteter. Som for alle andre aktiviteter er blodgiververving gjenstand for ledelsens prioriteringer. Bruk av Røde Kors Fordi blodgivning i Norge er basert på frivillige ubetalte blodgivere er den praktiske konsekvensen av dette at hver enkelt blodbank må bruke ressurser for å verve nye blodgivere og å beholde det allerede eksisterende blodgiverkorpset. De ulike blodbankene oppgir særlig tid og økonomi som begrensende faktorer i rekrutteringsarbeidet. Særlig de minste blodbankene melder om at Røde Kors Blodprogram er sentral for vervevirksomheten for deres blodbank. Røde Kors har uttalt at de opererer med en tidsbegrensing i sin verveaktivitet, da det fondet som de i dag bruker til verveaktiviteter vil, sitat: «tømmes innen få år». De hevder at de derfor er avhengige av tilførte midler for å fortsette sin verveaktivitet. Etablere nasjonalt vervekorps etter dansk modell Flere blodbanker har gitt innspill om at verving av blodgivere i Norge kan organiseres etter «den danske modellen». Helsedirektoratet forstår det slik at den danske modellen framheves fordi Danmark er blant de landene i Europa med desidert flest blodgivere sammenliknet med folketallet. Alle regionene i Danmark har i en årrekke organisert sitt blodgiverkorps og sin verveaktivitet som en egen virksomhet utenfor blodbankene (egen ramme). Også regionen København har tidligere hatt en slik organisering for donorrekruttering. Men i 2012 ble den selvstendige, eksterne og uavhengige blodgiver- og verveorganisasjonen samorganisert med blodbanken i hovedstadsområdet, som nå derfor skiller seg noe fra modellen i resten av landet. 14

Den danske modellen Danmark har 64 frivillige donorkorps som arbeider med å skaffe frivillige donorer samt at de skal ivareta donorenes interesser. Korpsenes formål er å sikre at det til enhver tid er nok donorer for en nødvendig forsyning av blod til pasientbehandlingen overalt i Danmark. Donorkorpset ledes av et ulønnet styre på minst fem medlemmer. Fra regionen mottar korpset et beløp pr. tapning (ca. 50 kroner) til arbeidet med rekruttering, informasjon, donormotivasjon o.s.v. Arbeidet med blodtapping, analyser, fordeling av det tappede blodet m.m. skjer gjennom blodbankene, som er organisert som sykehusavdelinger. Disse kan tappe og utføre de nødvendige undersøkelser og tester. Det finnes en rekke steder rundt om i landet hvor der kun utføres tapping. Det foregår også tapping ved skoler, arbeidsplasser m.v., på mobile tappestasjoner som leverer det tappede blodet til en blodbank. Uansett hvor tappingen foregår, tilhører alle donorer et lokalt donorkorps. De lokale bloddonorkorpsene i en region arbeider sammen i et regionstyre. Det er totalt fem regioner i Danmark. Oppgavene for regionstyret er å forhandle med blodbankene, å ivareta korpsenes felles interesser samt å iverksette regionale vervekampanjer. Kilde: www.bloddonorene.dk Røde Kors hevder at organisasjonen «Bloddonorene i Danmark» er bygget opp på en tilsvarende måte som de selv er, og at den danske organiseringen derfor er mulig å overføre til Røde Kors Blodprogram. Røde Kors nevnes av flere blodbanker som den naturlige organisasjonen for drift dersom en slik løsning er interessant for Norge. Det påpekes samtidig fra blodbankene at det er viktig med lokal forankring og at blodbanken må være premissleverandør og oppdragsgiver for arbeidet. Helsedirektoratet legger til grunn at det ville være behov for en betydelig kompetanseoppbygging i lokallag av Røde Kors dersom blodgiververving i hovedsak skulle organiseres av Røde Kors Blodgiverprogram. Helsedirektoratet vil også tilføye et moment som ikke har kommet fram i forslagene om å innføre «den danske modellen» i Norge. Som nevnt over mottar bloddonorene i Danmark ca. 50 kroner per enhet blod som tappes. I 2012 ble det tappet ca. 315 000 enheter, dette tilsvarer et beløp på 15-16 mill. kroner årlig. Kostnadene dekkes av helseregionene/blodbankene i Danmark, ved at midler overføres til «Bloddonorene». Dersom tilsvarende modell skulle innføres i Norge, ville det med dagens tappevolum på 200 000 enheter utgjøre en årlig kostnad på rundt 10 mill. kroner. Disse kostnadene vil etter Helsedirektoratets forståelse måtte dekkes av helseforetakene/blodbankene. Verving av blodgivere har en kostnad uansett hvordan vervingen er organisert. 15

Kompetanse hos vervepersonell Flere blodbanker påpeker betydningen av at rekruttering må foretas av kompetent personell. Flere har erfart at de som verves for blodgivning ofte ikke kan godkjennes som givere da selv enkle kriterier, slik som aldersgrenser, legemiddelbruk mm ikke blir formidlet ved rekruttering. Systematisk gjennomføring av brukerundersøkelser påpekes av enkelte blodbanker som et viktig element i kvalitetsforbedringsarbeidet. Lokale markedsføringstiltak Som nevnt over kan nasjonale kampanjer oppleves som uhensiktsmessige, og flere blodbanker trekker derfor frem fordelen med lokalt tilpassede kampanjer. Det oppleves av enkelte blodbanker at en lokal styring på kampanjer gir fokus rettet mot ønsket givergruppe. Kampanjene har blitt gjennomført av blodbanken alene eller i samarbeid med det lokale Røde Kors. Flere blodbanker fremhever viktigheten av at egne nettsider er oppdaterte. Blodbanken i Østfold fremhever at de har gode erfaringer med å opprette en markedsgruppe internt i blodbanken. Denne driver med verving i form av blant annet informasjon, egne internettsider og Facebooksider. I tillegg ønsker de å ta i bruk nye kommunikasjonsmåter, som for eksempel å tilby giver å registrere seg for tapping på egne nettsider. Økt bruk av sosiale medier oppfattes som et viktig tiltak for særlig å nå unge potensielle givere. I tillegg bør blodbankene oppsøke ungdom der de er, ved for eksempel på videregående skoler. Langt de fleste blodbankene fremhever at egne blodgivere er «de beste ververne», da de oppleves som gode ambassadører. 6.2.2 Hvordan beholde blodgivere Hvordan beholde blodgivere Tiltak nasjonalt Mobile tappeenheter Tiltak lokalt Forbedre innkallingsrutiner 16

Generell service på tappestasjoner: Åpningstid utenfor ordinær arbeidstid Hyggelige lokaler Parkeringsmuligheter Lite ventetid Blodgivergaver Skape tilhørighet for blodgiver Blodbankens omdømme «drop-in» Mobile tappeenheter Kompetanse hos de som tapper Gode nettsider for den enkelte blodbank Mobile tappeenheter I dag finnes det to mobile tappeenheter som «Blodbussen», en i Bergen og en i Oslo. Blodbussen som tilhører Blodbanken i Oslo kjører i Osloområdet tre dager per uke. To dager i uken kjører den i Akershus for blodbanken på AHUS. Det tar tid å flytte bussen, så den må stå på samme sted hele dagen. For å skaffe nok blodgivere til en hel dags aktivitet, må det være et gitt antall registrerte givere innenfor hvert stoppested. Flere blodbanker oppgir at de ønsker økt mulighet til å møte blodgiverne «der de er». Det hevdes at tappestasjoner der folk ferdes vil kunne øke rekrutteringen. For eksempel nevner blodbankene knyttet til Vestre Viken at de jevnlig får henvendelser fra større bedrifter/næringsparker som ønsker at blodtapping av deres ansatte kan tilbys på arbeidsplassene. Helsedirektoratet er ikke kjent med om det foreligger avtaler mellom blodbankene om hvilke områder de kan rekruttere blodgivere fra, eller om det er en stilltiende enighet om at hver blodbank begrenser sin rekruttering til sin region, slik som egen by eller eget fylke. Med forbehold om at det ikke foreligger forhold som taler i mot det, ønsker Helsedirektoratet å oppfordre helseregionene til å se på mulighetene for å utvide sitt samarbeid om blodgivertjenesten. Målsetningen må være en optimal utnyttelse av blodgiverpotensialet i regionen, uavhengig av administrative grenser. Innkallingsrutiner Gode innkallingssystemer gir riktig antall blodgivere til riktig tid og optimaliserer bruken av blodgivere. I tillegg til automatiserte elektroniske innkallingssystemer oppleves det som viktig å ha telefonisk kontakt med giverne. For enkelte blodbanker 17

kan oppfølgingen av givere forsterkes ytterligere, blant annet ved å øke antall påminnelser, både via sms og oppfølgende telefonsamtaler i forbindelse med innkalling av giver. Blodbankene fremhever at det er sentralt at de ansatte som innkaller blodgivere har gode kunnskaper om regelverket for blodgivere, og at de kontinuerlig oppdaterer disse gjennom intern opplæring. Generell service på tappestasjon Det fremgår klart fra tilbakemeldingene fra de ulike blodbankene at de ser på generell service som sentralt for å rekruttere og beholde blodgivere. Der det ikke er gode parkeringsmuligheter oppfattes dette som en utfordring for å beholde giverne. Åpningstider på kveldstid samt mobile enheter blir også trukket frem som viktige tiltak. Man kan anta at systematisk innsats for å gjøre blodgivning til en god opplevelse vil virke positivt på rekruttering av blodgivere. Det å tilby blodgivere gode åpningstider som er tilpasset arbeidslivet trekkes frem som en sentral faktor for å beholde givere. Det må oppleves trivelig og meningsfylt å komme til blodbanken. Likeledes er generell god kompetanse, god service og holdninger hos personalet ansett som viktig. Flere blodbanker trekker frem at det er viktig med nærhet til sine givere. Dette er nødvendigvis enklere på mindre steder enn i store byer. Dette stemmer godt overens med tidligere publiserte data: Ventetiden må være kort fra man melder seg til man blir kalt inn for undersøkelse. Blodbankene må være lett tilgjengelige, være hyggelig innredet og ha god tilgang på parkeringsplasser 8. Innkalling og timebestilling bør skje med oppdaterte elektroniske systemer. Personalet i blodbanken må ha tid 9 og mulighet til å håndtere blodgiverne på en effektiv og respektfull måte. Flere blodbanker melder om at deres faste givere også er de beste til å rekruttere nye givere, noe som også er vist i litteraturen 10. «Drop-in» er også nevnt som tiltak for å beholde blodgivere. Enkelte land, som Polen, praktiserer slik «drop-in»-service for sine blodgivere. Dette lønner seg nok bare som et supplement for å yte god service og fylle opp ledig kapasitet. «Drop-in» er ellers ganske ineffektivt 11. 6.2.3 Nasjonal registrering av blodgivere Nasjonal registrering av blodgivere Nasjonalt Blodgiverregister Standardiserte elektroniske kort med helseinformasjon 8 Misje AH, Bosnes V, Heier HE. Gender differences in presentation rates, deferrals and return behavior among Norwegian blood donors. Vox Sang 2010; 98 (3p1): e241 8. 9 Bosnes V, Aldrin M, Heier HE. Predicting blood donor arrival. Transfusion 2005; 45: 162 70. 10 Misje AH, Bosnes V, Gåsdal O et al. Motivation, recruitment and retention of voluntary non-remunerated blood donors: a survey-based questionnaire study. Vox Sang 2005; 89: 236 44. 11 Richard W. Olaussen. Blodbankorganisering I Oslo-området. Masteroppgave, Universitetet I Oslo. 2012 18

Blodgiverregister Flere blodbanker har meldt at de ønsker en felles blodgiverdatabase/blodgiverregister. De nevner utfordringer ved at informasjon om den enkelte blodgiver i dag «eies» av den enkelte blodbank, og ikke kan overføres elektronisk mellom de ulike blodbankene. Blodbankene videreformidler at det oppleves som underlig for giverne at det ikke er mulig å overføre blodtypeinformasjon og andre opplysninger elektronisk mellom blodbankene. Dette er særlig aktuelt ved flytting, under ferier og i krisesituasjoner. Det å gi blod er å anse som helsehjelp og det må derfor føres journal for den enkelte giver etter helsepersonelloven 39 til 47 og forskrift om pasientjournal. Det framgår også at registreringen i blodgiverregistret i ordinære tilfeller vil dekke kravet til dokumentasjon, noe som i så fall innebærer at blodgiverregistret også vil utgjøre en samling pasientjournaler. Helsepersonelloven og pasientjournalforskriften inneholder en rekke bestemmelser som gjelder pasientjournaler. For å kunne avgjøre om det er hensiktsmessig å opprette et nasjonalt blodgiverregister må dette utredes. Muligheten for å opprette et nasjonalt blodgiverregister ble diskutert av Transfusjonstjenestens kvalitetsråd allerede i 2007. Bakgrunnen var en henvendelse fra Røde Kors der de påpekte muligheten for, og nytten av et nasjonalt register. I den gangs kvalitetsråd var det tvil om behovet. Etter anbefaling foretok Helsedirektoratet en juridisk utredning som resulterte i en foreløpig vurdering av lovligheten av å opprette et slikt register. Her gjengis kun konklusjonen av den foreløpige vurderingen; sitat: «På bakgrunn av forutsetningene og vurderingen (ovenfor), er det vår foreløpige vurdering at et nasjonalt blodgiverregister vil kunne opprettes som et samtykkebasert register, med hjemmel i helseregisterloven 8 annet ledd. Registeret etableres da i forskrift av Kongen i Statsråd, og det må også i forskrift fastsettes nærmere regler om behandlingen av opplysningene i registeret. Vi er av den oppfatning at dersom det skal foreslås at det etableres et nasjonalt blodgiverregister bør dette begrunnes godt.» På bakgrunn av denne (foreløpige) vurderingen, samt vurdering av kostnad og arbeidsinnsats som en utredning av et slikt nasjonalt blodgiverregister ville kreve, sett i sammenheng med nytten, konkluderte kvalitetsrådet at det var uhensiktsmessig å arbeide for å opprette et slikt register. Medvirkende til denne konklusjonen var også kunnskapen om at blodbankmiljøet i Sverige hadde brukt flere år og betydelige kostnader for å opprette et slikt register uten at bruken har blitt særlig omfattende. Kostnaden per «blodgiver-bruker» har så langt vært meget høy (Tor Hervig, leder i Transfusjonsrådet, personlig meddelelse). Det er fremdeles uklart i hvor stor grad et slikt register vil ha betydning for blodgivertilgangen, og hvem som skal drifte det. En stor oppgave må løses før et slikt register kan tas i bruk: Blodbankene har forskjellige datasystem, og mange blodbanker har interne koder for å markere for eksempel forhold som «lav ferritin, avstå fra blodgivning i 6 md» og «sperret for videre blodgivning av medisinske grunner». Før et register kan tas i bruk, må alle slike koder samkjøres, ellers kan alvorlige feil inntreffe. I Sverige har det vært tilfeller der blodgiveren fikk registrert ny 19

ABO-blodtype ved blodgivning på ny blodbank og dette kunne uoppdaget ha ført til svært alvorlige transfusjonskomplikasjoner. Standardiserte elektroniske kort med helseinformasjon Det er også foreslått å innføre standardiserte elektroniske kort for blodgivere med opplysninger om blodtype, giverstatus mm. Det hevdes at blodgivere da ville kunne gitt blod på reiser og ved behov for blod andre steder enn hos egen blodbank. Det foreslås ikke hvordan helseinformasjonen på et slikt kort skal innhentes, lagres, oppdateres m.m. Likesom for et nasjonalt blodgiverregister er det hverken dokumentert eller antydet i hvilke grad blodbankene kunne nyttiggjøre et slikt blodgiverkort utstedt av en annen blodbank. Trolig vil det være mulig å finne en løsning som gjør at blodgivning kan finne sted ved førstegangs fremmøte i ny blodbank (Tor Hervig, personlig meddelelse). 6.2.4 Regelverk Regelverk Nasjonalt Endre/revidere regelverk Endre/revidere regelverket Flere har tatt til orde for at seleksjonskriteriene for blodgivere må endres. Regelverket som gir seleksjonskriteriene er basert på bestemmelser i EU-direktiver, og er implementert i den norske blodforskriften. EU-direktivene åpner for nasjonale tilpasninger av kriteriene, og Norge har i dag noen av de strengeste kravene i Europa. De fullstendige kravene fremgår av Veileder for transfusjonstjenesten som utgis av Helsedirektoratet. Blant de kriterier som foreslås endret er utelukkelse ved legemiddelbruk hos blodgivere. Her har Norge nasjonale regler som er gitt i Veileder for transfusjonstjenesten, mens tilsvarende regler ikke er gitt i blodforskriften. Dette er et tema som har vært grundig diskutert av Transfusjonstjenestens kvalitetsråd under den pågående revisjonen av veilederen. Det synes å være bred enighet om å foreta endringer som vil inkludere langt flere potensielle givere. For eksempel er det mange som benytter blodtrykksenkende legemidler som i dag utelukker en potensiell blodgiver, men som kunne vært inkludert etter vurdering av blodbankens lege. Det kan også være aktuelt å presisere i veilederen at ingen blodbank bør sette den øvre aldersgrensen for blodgivere lavere enn det gis rom for i blodforskriften. Likeledes kan det bli aktuelt å justere enkelte kriterier som for eksempel krav til puls, som heller ikke er regulert i blodforskriften. Blodforskriften har i dag en bestemmelse om at akupunktur utøvet av andre enn lege gir utelukkelse av blodgiver i 6 måneder. Dette innebærer at Norge har en strengere tolkning av EU-direktivets bestemmelse enn de fleste øvrige europeiske land. Et enstemmig kvalitetsråd gikk i 2012 inn for å lempe på denne bestemmelsen, og Helsedirektoratet anbefalte overfor HOD i april d.å. at blodforskriften endres. Dette vil gi tilgang på langt flere blodgivere og det er ønskelig at HOD foretar denne forskriftsendringen så snart det er praktisk mulig. 20

6.2.5 Økonomi og finansiering Finansiering/økonomi Nasjonalt Takstsystem (blodtapping og komponentproduksjon) Takstsystem I dag er det i hovedsak slik at blodbankenes tappekostnader dekkes av det budsjettet de er tildelt gjennom rammefinansiering. Enkelte blodbanker internfakturerer de kliniske avdelingene ved bruk av blod til transfusjon, mens andre får sitt budsjett utelukkende gjennom rammefinansiering. Noen av de forespurte hevder at betaling for hver enhet som tappes kan være et incitament for å få den enkelte blodbank til å foreta ytterligere verving og tapping av blodgivere. Dersom det ble innført takster ville den enkelte blodbank fått betalt for sin aktivitet. Et motargument mot å innføre takst for hver blodtapping er at blodbankene da kan tappe mer en de har bruk for, noe som ikke er et incitament for å redusere blodforbruket i klinikken. I tillegg kan økt blodtapping føre til økt kassasjon da blod har begrenset holdbarhet. For eksempel må blodplater benyttes innen 5-7 dager, mens røde blodceller har holdbarhet på 35 dager. Det er derfor ikke mulig for blodbankene å tappe og lagre opp blodkomponenter lang tid forut for høytider som jul og påske, som erfaringsmessig er perioder hvor færre blodgivere kommer for tapping. Kun flere registrerte blodgivere øker muligheten for å oppnå tilstrekkelige blodlagre i ferie- og høytider. Hvis man innfører takst for blodgivning eller produksjon av blodkomponenter bør de fremstilte komponentene være alle blodbankers felleseie. Det innebærer at den blodbanken som tapper blodet og produserer komponenter får betalt for det, mens blodkomponentene brukes der det er behov. «Overtapping» og overproduksjon kan hindres ved at eierne gjør avtale med hver blodbank om hvor mye hver skal produsere av de ulike blodkomponentene. Det er vanskelig å forestille seg hvordan dette kan fungere optimalt uten endringer i selve organiseringen av blodbankene. Helseforetakene må parallelt arbeide med å redusere forbruket av blod, men dette arbeidet ligger utenfor selve blodbankvirksomheten, og diskuteres ikke i denne rapporten. Det er likevel viktig å være klar over at redusert forbruk vil bidra til å redusere behovet for antall blodgivere, se også tiltak under. 6.2.6 Behov for blod Behov for blod (cellulære komponenter) Nasjonalt Redusere blodforbruket Lokalt Redusere blodforbruket 21

Redusere blodforbruket Ingen av de forespurte aktørene har meldt alvorlig bekymring for blodgiversituasjonen. Transfusjonstjenestens kvalitetsråd har imidlertid diskutert behovet for blod ved flere anledninger. Kvalitetsrådet har sett med bekymring på dagens situasjon, og står samlet bak behovet for tiltak for å rekruttere flere blodgivere. Kvalitetsrådet har fulgt nøye med på resultatet av den store vervekampanjen i regi av Norges Røde Blodprogram som fant sted i 2010. Kampanjen resulterte i om lag dobbelt så mange nye blodgivere som i et normalår. Statistikken tyder på at resultatet av kampanjen hadde virkning også i 2011. For 2012 sees kun en liten økning i nyrekruttering sammenlignet med årene før 2010. Tross økning i antall blodgivere, ble denne nasjonale kampanjen oppfattet som utfordrende lokalt av enkelte blodbanker, se mer under punktet 6.2.1. Ulykker, terrorhandlinger mv. fører sjelden til stort behov for blodprodukter 12,13. Dette til forskjell fra om Norge rammes av en epidemi som gjør at mange givere blir ilagt karantenetid. Under slike situasjoner antas det at dagens blodgiverkorps ikke kan gi tilfredsstillende beredskap 14. Det å verve nye blodgivere er derfor også sentralt for å bedre beredskapen. Det er antagelig et overforbruk av noen blodprodukter noen steder og et underforbruk andre steder 15. Generelt stiger bruken av plasma, IvIg og blodplater, mens forbruket av erytrocytter synker. Reduksjonen av erytrocyttforbruket i Norge er likevel betydelig lavere enn i mange andre vestlige land. I Nederland har en optimalisering av blodforbruket såkalt «patient blood management» (se egen ramme) - ført til 25 % reduksjon i antall transfunderte erytrocyttkonsentrater (Tor Hervig, personlig meddelelse). Før kampanjen startet, hadde Nederland og Norge nær samme transfusjonsantall per 1000 innbyggere. Hadde vi i Norge oppnådd samme resultat, ville vi vært selvforsynt med blodgivere uten ytterligere behov for å øke blodgiverkorpset. Ifølge leder av transfusjonsrådet er antakelig «patient blood mangement» det viktigste tiltaket for å sikre blodforsyningen. Han mener at blodbankene bør arbeide for dette, med foretakseiernes støtte. Det vil utgjøre en kostnad å etablere systemer for oppfølging av transfusjonspraksis, men erfaringer fra andre land viser at kostnadene til drift av transfusjonstjenesten reduseres betydelig i takt med lavere tappevolum. Patient blood management (PBM) er en evidensbasert, flerfaglig tilnærming for å optimalisere oppfølging og behandling av pasienter som kan ha behov for transfusjon. Ved PBM gjennomføres en total medisinsk vurdering av pasientens behov for transfusjon, som inkluderer korrekt indikasjon, vurdering av pasientens behov for erytrocyttkonsentrater samt pasientens risiko for blodtap. PBM kan bidra til å redusere behovet for transfusjoner totalt, og dermed redusere kostnadene knyttet til denne tjenesten. Samtidig sikrer det at blodkomponentene er tilgjengelig for de pasientene som har behov for transfusjon. Kilde: www.aabb.org 12 Schmidt PJ. Blood and disaster supply anddemand. N Engl J Med 2002; 346: 617 20 13 Akkök CA. Blodbanken i Oslo 22. juli 2011. Tidsskr Nor Legeforen 2011; 131: 2460 1 14 Hans E Heier et al. Tidsskr Nor Legeforen nr. 22, 2012; 132: 2508 10 15 Flesland Ø og J.J Sjøberg. Blodtransfusjonstjenesten i Norge. Statistikk for 2012. ISSN 1502-7775. Vestre Viken 2013. 22

Som nevnt tidligere er ikke Norge selvforsynt med plasmaprodukter, og underskuddet dekkes fra det internasjonale kommersielle plasmamarkedet, der plasma fra betalte blodgivere inngår som kilde. Det bør arbeides for å gjenskape balansen mellom produksjon og forbruk i transfusjonstjenesten, slik at Norge igjen kan bli selvforsynt med både celleholdige blodkomponenter og plasmaprodukter. På denne måten ville Norge unngå å forbruke produkter basert på andre lands blodgivere. Dette innebærer trolig at plasmatappingen må øke, da det synes urealistisk å få til en betydelig reduksjon av forbruket av IvIg. Antakelig må blodbankeierne inn med midler for å styrke plasmatappingen, på samme måte som nasjonale helsemyndigheter bidro midt på 1980-tallet, da vi trengte nasjonal plasmaselvforsyning for å hindre HIV-smitte av norske pasienter (Tor Hervig, personlig meddelelse). Det kan være gunstig å utrede fremtidig behov for blod, også med tanke på om økt levealder og en eldre befolkning gir økt blodforbruk. Spesielt er det interessant om Norge vil komme i en situasjon der blodforbruket øker samtidig som befolkningsgruppen som kan gi blod reduseres i antall. Det kan antas at for de fleste som har behov for transfusjon skjer dette mot slutten av livet. Det er derfor ikke gitt at en økende levealder vil gi et økende blodforbruk, men at det heller blir en forskyvning i tid av eventuell blodoverføring. Ifølge rapporten «Blodtransfusjonstjenesten i Norge. Statistikk for 2012» satses det på sikt på å kunne gi ut data om forbruk på enkeltpasientnivå og justere for alder, kjønn, diagnose, prosedyrer etc. Da vil bruk og behov kunne anslås mer spesifikt. Det hevdes også at stadig mer kompliserte behandlingsmetoder og behandling av flere kompliserte sykdommer kan føre til økt blodforbruk. På den andre siden vet man for eksempel at mange hjerteoperasjoner og leveroperasjoner som før innebar bruk av mye blod nå skjer helt uten blodoverføringer. 23

7 Veien vider e For å sikre virkningsfulle tiltak og en varig endring er det en forutsetning at eiere, ledere og utøvere i helsetjenesten både viser vilje til og har mulighet for kontinuerlig og tilrettelagt drift og kompetanseoppbygging som samsvarer med oppgaven de skal løse; nødvendig rekruttering av nye blodgivere og ivaretagelse av allerede registrerte givere - for dermed å sikre tilgang på blod og plasmaprodukter. Som det fremgår av tabellen i kapittel 6.1 har Helsedirektoratet mottatt en rekke forslag til tiltak som kan bidra til et bærekraftig tilbud for blodgivning i Norge. Enkelte av tiltakene kan være egnet til lokale forbedringer for den enkelte blodbank, mens andre tiltak har nasjonal karakter. Alle tiltak som er av nasjonal karakter bør vurderes av Transfusjonstjenestens kvalitetsråd før en eventuell utredning og/eller implementering. Det er stor forskjell på det å opprettholde dagens nivå av givere til det å skaffe 30 000 nye givere, som antas å være nødvendig dersom Norge skal kunne håndtere krisesituasjoner, samt være selvforsynt med blod/blodkomponenter og plasmaprodukter. Helsedirektoratet har ikke prioritert de ulike tiltakene gitt av fagmiljøene, men på bakgrunn av innspillene vil vi trekke frem noen hovedfunn: 1. Det er i dag ingen prekær mangel på blod/blodkomponenter. Det er ikke gitt tilbakemeldinger om forsyningskrise under dagens normale drift. Alle tiltak som er foreslått lokalt kan med fordel benyttes av blodbankene som inspirasjon til forbedret og økt aktivitet for å beholde dagens givere, samt å verve nye. Helsedirektoratet anbefaler at det med bakgrunn i de foreslåtte lokale tiltakene utvikles en sjekkliste til bruk for blodbankene. 2. Antallet blodgivere i dag er ikke nok for å kunne dekke opp for krisesituasjoner, slik som ved epidemier, terrorhandlinger og annet. For å kunne håndtere krisesituasjoner er det estimert at Norge har behov for ytterligere 30 000 givere. Da er det viktig at de lokale tiltakene er godt utnyttet, samtidig som det kan være behov for å innføre tiltak av nasjonal karakter. Flere av de nasjonale tiltakene må utredes før det er aktuelt å kunne anbefale at de iverksettes. Dette gjelder tiltak som for eksempel «den danske modellen», «bruk av Røde Kors», «nasjonalt blodgiverregister», «takstsystem» og «regelverk». Videre kan en optimalisert bruk av blodkomponenter trolig føre til betydelig reduksjon i antall erytrocyttransfusjoner. 24

3. Norge har ikke nok blod til å være selvforsynt med plasma. Nå importerer vi betydelig større mengde plasmaderiverte legemidler enn det volum som kan fremstilles fra det norsktappete plasma vi selger til plasmafraksjoneringsindustrien. Likesom gitt under punkt 2 er det behov for 30 000 nye givere dersom Norge skal være selvforsynt med plasma/plasmaprodukter. I tillegg til økt antall blodgivere er det nødvendig med redusert forbruk av erytrocyttkonsentrater, IvIg og plasma, færre fullblodtappinger og flere aferesetappinger, dvs. at blodet tappes, sentrifugeres og separeres automatisk, og giveren får tilbake de bestanddelene av blodet som ikke skal være i afereseproduktet. For å oppnå dette er det behov for at tiltak igangsettes både lokalt og nasjonalt. For å legge til rette for et bærekraftig tilbud for blodgivning er det viktig med ledelsesforankring, definerte ansvarsforhold, kompetanse og samhandling. For å avslutte med blodbanken i Østfold sine ord: «Vi i blodbankene må være stolte av arbeidet vårt. Å investere i kunnskap og opplysning vil lønne seg. 25

26