Intervju som datainnsamlingsmetode Allmenngjøring, segmentering og frihandelsavtalen med Colombia

STV 4020: Forskningsmetode og statistikk Øyvind Bugge Solheim Intervju som datainnsamlingsmetode Allmenngjøring, segmentering og frihandelsavtalen med Colombia Høst 2011 Oppgave i forskningsmetodologi Antall ord: 4855

Innhold 1.0 Innledning... 2 2.0 Allmenngjøringstesen og den segmenterte stat... 2 3.0 Case: Frihandelsavtalen med Colombia... 4 4.0 Hvorfor intervju?... 4 5.0 Informanter... 6 5.1 Utvalg... 6 5.2 Validitet og reliabilitet i utvalgsprosessen... 8 5.3 Tilgang til informanter... 9 6.0 Spørsmål... 10 6.1 Spørsmålsformulering... 10 6.2 Forventninger... 12 7.0 Personvern... 13 8.0 Konklusjon... 14 Litteraturliste:... 15 1

"Kvart einaste departement er ein kamporganisasjon for sin sektor" Bård Vegar Solhjell (2011:363) 1.0 Innledning Jeg vil i denne oppgaven drøfte utfordringer ved intervju som metode for datainnsamling i en tenkt studie av utformingen av frihandelsavtalen med Colombia. Norge signerte sammen med de andre EFTA-landene i 2008 en frihandelsavtale med Colombia (Nærings- og handelsdepartementet 2011). Denne avtalen har siden blitt kritisert av forskjellige norske organisasjoner på grunn av menneskerettighetssituasjonen i Colombia. I tillegg har det vært rettet kritikk mot selve prosessen (Dæhlen med flere 2011: 49). Denne kritikken har, sammen med utsettelsen av de parallelle avtalene til USA og EU ført til at ratifiseringen av avtalen i Stortinget enda ikke har blitt gjennomført. I den tenkte studien vil jeg undersøke hvorvidt to teorier på politikkutforming, segmenteringstesen og allmenngjøringstesen, kan forklare prosessen rundt avtalen. I denne oppgaven vil jeg begynne med å drøfte hvorvidt intervju er nyttig i mitt tenkte case. Deretter vil jeg drøfte tre sentrale momenter ved intervju, utvalg, spørsmålsformulering og personvern. Underveis vil jeg også diskutere reliabilitets- og validitetsbetraktninger ved de forskjellige valgene jeg tar. 2.0 Allmenngjøringstesen og den segmenterte stat I den første maktutredningen var et av hovedfunnene at politikk i stor grad ble utformet innenfor forskjellige segmenter i den norske staten og at dette ledet til at allmenne hensyn ble tilsidesatt i forhold til mer begrensede sektorinteresser. Hvert enkelt segment jobbet for å få mest mulig til seg selv på bekostning av fellesskapet. Segmentene hadde ifølge Egeberg med flere (i Rommetvedt 2002:13) fire kjennetegn. For det første rådet det en felles oppfatning av hvilke problemstillinger som var sentrale. Det vil si hvilke problemer som skulle løses. For det andre var det enighet om hvilke aktører som var del av segmentene og dermed legitime, altså hvem som hadde legitim grunn til å bidra i utformingen av politikken. Når politikk skulle utformes på et saksfelt var det altså kun aktørene innad i ett enkelt segment som deltok i utformingen, og andre aktører var regnet som ikke-legitime og dermed ekskludert fra prosessen. Det tredje kjennetegnet var enighet rundt hvilken type kunnskap som var relevant. 2

Til slutt var segmenteringen kjennetegnet av at disse elementene var slått fast i klare strukturer og problemløsningsmekanismer som regulerte politikkutformingen innenfor saksfeltet. Det norske politiske systemet var ifølge segmenteringstesen kjennetegnet av en slik overbygging av mekanismer som sementerte segmenteringen. For eksempel mente en at landbrukspolitikken ble utformet av landbruksministeren, landbrukskomiteen og interesseorganisasjonene innenfor landbruk (Rommetvedt 2002:14). Dermed kom de allmenne hensynene i bakgrunnen og ministrene ble mer eller mindre representanter for interessegruppene innenfor sine saksfelt. Etter at segmenteringstesen ble lansert ble det gjennomført omfattende reformer av de politiske strukturene. I Stortinget ble komiteer slått sammen og organisert på tvers av interessefelt, og stortingsrepresentantene fikk større mulighet til å foreslå lover (Rommetvedt 2002:95-96). Ministrene måtte i større grad forholde seg til forskjellige komiteer. I tillegg var det en periode med mindretallsregjeringer som i større grad var avhengige av å forhandle seg til enighet med Stortinget (Rommetvedt 2002:29). I Politikkens allmenngjøring og den nypluralistiske parlamentarismen forsøker Hilmar Rommetvedt (2002) å vise hvordan disse endringene har ført til en annen form for organisering av politikkutformingen. Ved at politikken i større grad blir utformet og vedtatt i organer som representerte flere interessefelt er det ikke lengre nok å vise til særinteresser. En er avhengig av å vise til hvordan politikken en vil ha gjennomført er av allmenn interesse. Istedenfor å organisere seg innad i hvert segment er det nødvendig å bygge allianser på tvers av interesseområder og på den måten kunne underbygge påstanden om at det er fellesinteressen en kjemper for (Rommetvedt 2002:40). Tesen om politikkens allmenngjøring kan problematiseres. Som det innledende sitatet av Bård Vegar Solhjell (2011:366) antyder oppfattet ikke han en tydelig allmenngjøring av politikken i sin tid som kunnskapsminister. Han opplevde at ministrene i stor grad hegnet om sine saksfelt og at det var liten grad av samordning på tvers. Siden 2005 har Norge også for første gang siden 1985 hatt en flertallsregjering. Den er altså i mindre grad avhengig av å søke flertallet i Stortinget til enhver tid, men kan i prinsippet gjennomføre politikken slik den selv ønsker. Det kan også problematiseres om tesen har lik gyldighet innenfor alle saksfelt. Flere av komiteene har ikke blitt endret og ministrene har fortsatt saksfelt som hører spesielt til sitt eget virke. Særlig har utformingen av utenrikspolitikk ofte vært et område som har vært preget av hemmelighet og konsensus. 3

3.0 Case: Frihandelsavtalen med Colombia Allmenngjøringstesen og segmenteringstesen er to alternative forklaringer på hvordan politikkutformingen i Norge foregår. Tesene kan bidra til forståelsen av utformingen av frihandelsavtalen med Colombia. Frihandelsavtalen er et eksempel på politikk som overskrider tradisjonelle sektorgrenser og involverer aktører fra flere deler av samfunnet. I staten har både Næringsdepartementet og Utenriksdepartementet vært involvert. På samme måte har og er avtalen av interesse både for privat næringsliv i Norge og for bistandsorganisasjoner som Flyktninghjelpen som jobber i Colombia. I både segmenteringstesen og allmenngjøringstesen settes det frem klare forestillinger om hvordan denne typen politikk vil bli utformet. Tesene kan dermed bidra til å strukturere studien ved å dele inn relevante aktører og komme med prediksjoner om sannsynlige forhold ved prosessen. Siden dette er en prosess det har vært rettet en del kritikk mot nettopp på grunn av mangel på innsyn og mulighet til å påvirke fra deler av sivilsamfunnet, kan det være særlig interessant å bruke teori knyttet til segmentering og allmenngjøring. I et slikt case vil det også være muligheter til å studere forskjellige strategier aktørene bruker. 4.0 Hvorfor intervju? Årsakene til å velge intervju som datainnsamlingsmetode er flere. Særlig er den første svært sentral. Deler av informasjonen jeg er interessert i om prosessen rundt frihandelsavtalen vil kun være mulig å få tak i gjennom intervju Det vil være vanskelig å få tilgang på dokumenter i departementene og det at det ikke har vært gjennomført noen høring reduserer også det skriftlige kildematerialet. Internasjonale forhandlinger foregår også ofte bak lukkede dører, og dette gjør det ekstra vanskelig å få tak i informasjon om møtene, uten å gå via deltakerne. Siden de aktuelle informantene i stor grad vil være del av departementene og organisasjonslivet vil det være naturlig å gjennomføre eliteintervjuer. Intervju er altså en helt essensiell metode for å få tilgang på informasjon om handlingsforløpet i utformingen av avtalen. 4

Av de fire kjennetegnene ved segmentering handler de tre første i stor grad om aktørenes oppfatninger, oppfatninger av hvilke aktører, hvilke problemstillinger og hvilke typer kunnskap som er relevante eller legitime. Det kan tenkes at det er mulig å studere dette gjennom å lese aktørenes uttalelser. Dette vil kreve både en stor grad av tolkning og at det finnes tilgjengelig dokumentasjon som kan gi informasjon om aktørenes oppfatninger. Også når det gjelder allmenngjøring vil intervju kunne gjøre det lettere å studere argumentasjonen til informantene. Istedenfor å være avhengig av å dedusere utfra handlinger hvilke oppfatninger aktørene har, gå direkte til aktørene selv og spørre. Dette er den eneste direkte tilgangen til aktørenes oppfatninger uten å gå via handlinger og uttalelser som det er vanskelig å vite hva har forårsaket (Tansey 2007:766). Selv om intervju har mange styrker er det også en form for datainnsamling som gir informantene stor makt og mulighet til å påvirke utfallet. I denne undersøkelsen vil intervjuobjektene i stor grad være ressurssterke medlemmer av den politiske eliten som har mye erfaring med intervjusituasjoner (Andersen 2006:282-283). Dette er særlig problematisk i forhold til faktaene jeg får om prosessen. På den ene siden kan informantene belyse den faktiske prosessen rundt frihandelsavtalen og komme med informasjon som en kanskje ikke kan lese seg til gjennom dokumenter. På den andre siden kan denne informasjonen true validiteten til slutningene ved at den kan ha blitt utsatt for både bevisst og ubevisst manipulasjon (Andersen 2006:288, 292). Informantene kan ha en egen agenda og de kan rasjonalisere seg fram til «en historie av ting som har skjedd» (Andersen 2006:292). I forhold til studien av frihandelsavtalen kan kritikken både gjøre det mer sannsynlig at informanter som har hatt ansvar for prosessen vil ha rasjonalisert seg fram til en forståelse av den og vil ha sterk interesse av å gi et positivt bilde av prosessen. På samme måte vil kritikerne også ha liknende egeninteresser av å framstille prosessen negativt. Dette stiller altså strenge krav til gjennomføringen av intervjuet og tolkningen etterpå for å sikre seg mot at intervjuobjektene i for stor grad kontrollerer utfallet og dermed at slutningene ikke blir valide. Ved siden av å kartlegge prosessen og de uttalte oppfatningene til enkeltinformanter kan intervjuene gi kunnskap om mer grunnleggende ideer hos informantene. Det vil altså være mulig å tolke uttalelsene som noe mer enn akkurat det som blir sagt. Vi er her opptatt av aktørenes forståelse, ikke faktaene de presenterer. Hvis det eksisterer forskjellige segmenter er 5

det sannsynlig at vi også vil kunne kjenne igjen disse ved å studere diskursene de forskjellige informantene representerer. Siden det er noen ganske klare temaer det vil være relevant å ta opp i intervjuprosessen vil det være mest hensiktsmessig å bruke semi-strukturerte eliteintervjuer (Bryman 2004:323). Med helt ustrukturerte intervjuer vil det være vanskelig å sikre at intervjuene tar opp de forskjellige temaene. Semi-strukturerte intervjuer er derimot nettopp basert på ferdig formulerte spørsmål eller temaer en ønsker å intervjue om, og vil dermed kunne oppnå høyere begrepsvaliditet (Bryman 2004:321). Spørsmålene som stilles er likevel åpne og informantene kan svare på en måte som passer deres eget tankesett. Som Aberbach og Rockman (2002:674) skriver vil strukturerte intervjuer med klare svaralternativer ofte være problematisk å bruke i eliteintervjuer. Informantene vil ofte ønske å forklare egne standpunkter og ikke tvinges inn i en forhåndsdefinert kategori. I semi-strukturerte intervjuer vil spørsmålene hovedsakelig stilles på samme måte og i samme rekkefølge fra intervju til intervju. Likevel er det fleksibilitet til å endre spørsmålsrekkefølgen og til å ta opp temaer og problematikk som dukker opp i løpet av intervjuet. Semi-strukturerte intervjuer er problematiske fra et reliabilitetsperspektiv. Fordi spørsmålsrekkefølgen og deler av spørsmålene varierer fra gang til gang og fra intervjuer til intervjuer vil det være vanskelig å oppnå akkurat de samme resultatene om en gjentar intervjuet eller hele studien. Likevel vil det føre til høyere reliabilitet enn en helt ustrukturert studie ved at en god del av spørsmålene er standardiserte. I tillegg er ulempene med strukturerte intervjuer såpass store at det vil vært lite hensiktsmessig å basere seg på den typen spørreundersøkelse. 5.0 Informanter 5.1 Utvalg Et godt utvalg av informanter er viktig for å sikre god reliabilitet. For at studien skal være reliabel skal datainnsamlingen gi det samme resultatet hvis den gjennomføres på samme måte flere ganger (King, Keohane og Verba 1994:25-26). I tillegg skal det være mulig å gjenta studien. Utvalget velges derfor med klare regler. Dermed blir det mulig for andre å vurdere reglene for utvalget og å bruke de samme reglene selv om de ønsker å gjenta studien. Klare 6

regler vil også sikre at utvalgets sammensetning ikke blir vilkårlig. Det å finne de rette informantene vil være en utfordring. Hvis det faktisk er stor grad av segmentering er det viktig å intervjue både aktører innenfor og utenfor segmentet. Skulle en kun snakke med aktører innenfor segmentet vil det kunne være vanskelig å kjenne igjen at det er et segment. Det er nettopp ved å finne aktører som selv oppfatter seg som relevante, men som ikke oppfattes av de andre aktørene som relevante at det kan bli mulig å påvise noen form for segmentering. Jeg vil, slik Oisín Tansey (2007:770), foreslår bruke to strategier i utvalgsprosessen, først et teoretisk basert utvalg og så snøballmetoden for å supplere dette. Det første utvalget vil basere seg på informantenes stillinger og hvem de representerer, mens det andre vil være basert på disse informantenes vurdering av hvem andre som kan være relevante å studere. Det innledende utvalget vil for det første inneholde de jeg på teoretisk basis vil regne som medlemmer av et hypotetisk segment. Altså vil jeg inkludere politikere og ansatte i Næringsog Handelsdepartementet, stortingsrepresentanter fra Næringskomiteen og representanter for NHO og andre næringslivsaktører. Etter det vil jeg finne ut hvem som har vært aktive i media i forhold til avtalen og inkludere organisasjoner og personer som har deltatt i debatten. Et godt utgangspunkt vil for eksempel være de 20 organisasjonene som signerte den kritiske kronikken «Legitimerer plyndring?» i Dagsavisen 24.06.2010. Utover disse vil jeg kartlegge ansatte i selskaper, organisasjoner og i Utenriksdepartementet som jobber med Colombia for å forsikre meg om at utvalget ikke bare inkluderer organisasjoner som er negative til avtalen, og som derfor har vært i media. For å forsikre meg mot at jeg mister viktige informanter som kanskje har byttet jobb i løpet av prosessen vil jeg undersøke hvem fra de forskjellige organisasjonene som har vært aktive i forhold til Colombia, og ikke bare hvem som jobber med saken i dag. Allerede ved dette første utvalget vil jeg kategorisere de forskjellige informantene etter om de er del av det hypotetiske segmentet og hvorfor de ble inkludert. Dette øker gjennomsiktigheten i studien, og gir meg klare forventninger til hvilke svar jeg vil få fra de forskjellige representantene. Selv om dette innledende utvalget forhåpentligvis vil dekke store deler av de relevante aktørene vil det være nødvendig å supplere utvalget med en form for snøballmetode (Tansey 2007:770). Dette gjør jeg for å forsikre meg mot at de innledende antakelsene om hvem det er relevant å intervjue får for stor betydning. Ved å spørre informantene om hvem de mener er relevante aktører vil jeg få viktige svar knyttet til segmentering og allmenngjøring, òg 7

undersøke om det er informanter jeg har oversett i det innledende utvalget. Samtidig vil ikke snøballmetoden nødvendigvis hjelpe hvis mitt innledende utvalg er for smalt. Sannsynligvis vil informantene foreslå aktører som likner dem selv (Tansey 2007:770). Dermed kan det tenkes at jeg ledes til kun å intervjue aktører som fra før å inngå i et segment, og ikke hele bredden av aktører. Da min studie i stor grad er avhengig av nettopp å intervjue informanter på tvers av segmenter bør jeg ha en kritisk tilnærming til snøballmetoden slik at det kartlegges tydelig hvem som henviser til hverandre og ikke bare følge anbefalingene som kommer fra den individer jeg regner med at er del av segmentet. Ved å ha en kritisk innstilling til de svarene jeg får, vil jeg i større grad sikre meg mot å la noen informanter, eller grupper informanter, få for stor betydning. 5.2 Validitet og reliabilitet i utvalgsprosessen I det innledende utvalget vil jeg altså bruke klare regler for inkludering og diskutere tydelig valgene jeg gjør. Dette vil gjøre det mer sannsynlig at andre som gjentar studien tar utgangspunkt i det samme utvalget som meg, og dermed øker reliabiliteten. Snøballmetoden har noen egenskaper som kan svekke reliabiliteten. Metoden er helt avhengig av situasjonsspesifikke valg fra informantenes side i hvem de nevner når jeg spør etter andre relevante aktører. I tillegg vil det være viktig ikke å gjennomføre intervjuer på et tidspunkt hvor jeg ikke har tid til å følge opp denne typen anbefalinger. I så fall vil rekkefølgen i intervjuene ha betydning for hvilket utvalg jeg ender opp med da de jeg intervjuer til sist vil ha mindre mulighet til å få innflytelse på det endelige utvalget. Reliabiliteten kan også økes ved å sikre at utformingen av det innledende utvalget er god. Da vil det være muligheter for at jeg oppnår at de aller fleste informantene det er relevant å intervjue allerede er valgt ut før jeg begynner med snøballmetoden. Dermed vil ikke forskjellene mellom studien og en replikasjonsstudie potensielt være så store. Det er klart at den ytre validiteten ikke blir så sterk med en slik utvalgsprosess. Dette er en svakhet med studien som helhet og ikke bare med bare utvalget. Siden caset er såpass avgrenset ville det vært lite hensiktsmessig å bruke noen form for tilfeldig utvalg. Skulle studien oppnådd høyere ytre validitet ville det være nødvendig å ha et større univers enn bare aktører som er involvert i prosessen rundt frihandelsavtalen med Colombia. Uten å ha gått dypere inn i mulige deler av utvalget vil det være sannsynlig at det er mulig å intervjue alle relevante aktører. Den ytre validiteten kan ikke bare være muligheten til å generalisere til 8

dette universet, og hadde den vært det ville det heller ikke vært nyttig å bruke tilfeldig sannsynlighetsutvalg. Altså er det to alternativer, enten kan en utforme en større studie som for eksempel tar for seg allmenngjøring i hele den politiske eliten eller så vil det være nødvendig å bruke utvalg som, slik som de jeg bruker, søker å sikre at de viktigste aktørene og de med mest innflytelse inngår i utvalget (Tansey 2007:769). Indre validitet, det vil si hvor godt slutningene mine stemmer med virkeligheten, vil derimot være en styrke med denne formen for utvalg (Bryman 2004:273). Jeg vil oppnå nær kjennskap til prosessen og dermed kunne trekke slutninger som har større grad av validitet enn i en mer overfladisk studie. Siden jeg bruker snøballmetoden har jeg også et systematisk verktøy for å sikre meg tilgang til de aller fleste relevante informanter. Dermed er det stor sannsynlighet for at jeg får tilgang til så mye informasjon om prosessen som det er mulig. Målet med studien vil ikke være generalisering, men heller å oppnå en god forståelse av prosessen. I tillegg vil jeg lettere kunne avdekke underliggende strukturer slik som mulige segmenter enn noen som ikke går like dypt inn i materialet. Dette styrker dermed validiteten til konklusjonene jeg kommer med til slutt. 5.3 Tilgang til informanter En sentral praktisk utfordring ved studien vil være tilgangen til informanter. Da studien vil gå over en ganske lang periode og jeg selv er bosatt i Oslo er det ikke noe problem med min egen tilgjengelighet. Hvis jeg er tidlig ute med å kontakte de forskjellige informantene bør det være mulig å få til intervjuer med alle som er positive til å stille opp. Problemet oppstår om informantene ikke ønsker å delta. Særlig hvis dette gjelder informanter som sitter på kritisk informasjon, informasjon jeg ikke kan oppnå gjennom å intervjue andre. Nettopp det at prosessen rundt frihandelsavtalen har møtt såpass mye kritikk kan her være et problem. Hvis informantene får inntrykk av at jeg ønsker å bidra til kritikken vil det bli vanskelig å få dem til å snakke med meg. Samtidig vil de som har stått for mye av kritikken sannsynligvis være veldig interessert i å formidle sin oppfatning av prosessen og det kan derfor oppstå en situasjon der utvalget mitt blir svært skjevt og dominert av informanter som er kritiske. Det er derfor viktig at jeg er bevisst hvem som nekter å delta og søker å sikre at flest mulig deltar fra hele spekteret av aktører for å sikre at slutningene mine blir valide. 9

For å forsøke å minske sannsynligheten for frafall vil det være viktig å skrive en god introduksjon til studien som både gir inntrykk av å være profesjonell og i liten grad påvirket av noe eget syn på avtalen og prosessen rundt den. Som Woliver (2002:677) skriver er det hensiktsmessig ikke å nevne egne holdninger, men å understreke det akademiske ved studien. I tillegg er det viktig å slå fast grunnreglene i studien i forhold til sitering og bruken av intervjuene (Goldstein 2002:671). Det vil her også være en sentral avveiing hvor mye av studiens formål som kan «avsløres» uten å føre til at informantene endrer atferd. Det kan altså være et problem å være for redelig. Forhåpentligvis kan det etter hvert som studien skrider fram bli lettere å få på plass intervjuer ved at en kan henvise til andre en har snakket med, særlig i de tilfellene der en av informantene har anbefalt at jeg snakker med en annen (Goldstein 2002:671). I mitt tilfelle der det nettopp er viktig å snakke med hele spekteret av mulige informanter kan mangel på tilgang bli et stort problem for den indre validiteten. Dersom jeg ikke får tilgang til informantene og slutningene jeg kommer fram til dermed blir basert på et utvalg som er skjevt vil de ha lavere indre validitet. I studiet av segmentering og allmenngjøring vil mangelen på representanter fra alle de forskjellige sektorene være problematisk. Jeg vil da også kunne miste tilgang til viktige perspektiver og viktig informasjon, og dermed komme fram til slutninger som har lav validitet. Også reliabiliteten vil svekkes om det er stor grad av tilfeldighet rundt informantene jeg intervjuer. Som nevnt tror jeg ikke min egen tilgjengelighet vil være et problem, men med mye frafall vil en gjentakelse av studien fort kunne finne andre resultater enn de jeg kommer fram til. 6.0 Spørsmål 6.1 Spørsmålsformulering Formuleringen av gode spørsmål er viktig for å sikre god begrepsvaliditet. Begrepsvaliditet er vurderingen av i hvor stor grad de operasjonaliserte indikatorer måler begrepene en søker å måle (Lund 2002:260). I forhold til intervju vil dette altså gjelde i hvor stor grad spørsmålene tar for seg de sentrale elementene i begrepene, og dermed er gode indikatorer. Hvis de ikke gjør det vil jeg få svar som ikke dekker de sentrale begrepene jeg ønsker å studere. Dermed blir det vanskelig å komme fram til valide konklusjoner. Siden jeg skal gjennomføre semistrukturerte eliteintervjuer vil det være nødvendig å utvikle spørsmål det er relevant å stille 10

informantene på forhånd. Hvis spørsmålene er skjeve vil også begrepsvaliditeten synke. Hvis de er det vil jeg få svar som ikke måler det bakenforliggende begrepet. Implisitt i spørsmålsformuleringen kreves det da en type svar. Jeg velger å basere operasjonaliseringen av spørsmålene på det teoretiske rammeverket til Rommetvedt på allmenngjøring og Egeberg med flere på segmentering (i Rommetvedt 2002). Dermed vil det være naturlig å søke å formulere spørsmål som tar opp i seg de sentrale kjennetegnene ved disse to begrepene. Når det gjelder allmenngjøringstesen vil det være viktig å stille spørsmål om hva informantene mener om frihandelsavtalen og prosessen rundt, og å få informantene til å argumentere for sitt syn på avtalen. På den måten kan jeg tydeliggjøre hva slags type argumenter som brukes og om de er basert på allmenne eller sektorielle hensyn. I tillegg vil jeg stille spørsmål om informantene samarbeider med andre, og dermed undersøke om samarbeidet går på tvers av fagfelt eller ikke. For å undersøke graden av enighet om sentrale problemstillinger kommer jeg til å stille varianter av spørsmålet: Hva har, etter din mening, vært de største utfordringene knyttet til avtalen? / Da dere begynte forhandlingene om en frihandelsavtale, hvilke type problemstillinger var viktige for dere å få svar på? Det vil her være interessant å se på hvilke problemstillinger hver enkelt informant tar opp, og hvor stor grad av samsvar det er mellom svarene til de forskjellige aktørene. For å forsøke å begrense effekten av debatten som har vært etter at avtalen ble signert vil jeg prøve å stille spørsmålet om hva en diskuterte da forhandlingene begynte til de som var aktive i denne perioden. For å studere det andre kjennetegnet ved segmentering, hvilke aktører som regnes som legitime, vil det være flere spørsmål som er relevante. Det første er spørsmålet om andre personer jeg burde snakke med. Det vil også være mulig å stille spørsmålet motsatt vei, om det er noen aktører som har fått for mye å si i debatten om avtalen, eller som ikke burde uttale seg om den. Det vil også være relevant å spørre de som har jobbet med avtalen i Næringsdepartementet hvem de tok kontakt med da de begynte forhandlingene, og hvem de så som viktige å få innspill fra da forhandlingene begynte. I tillegg kan en stille spørsmålet hvem en ville kontaktet i dag for å se om det har vært noen endring på grunn av debatten avtalen har skapt. 11

Når det gjelder hvilken type kunnskap som er relevant vil det være naturlig å spørre hvem jeg burde kontakte for å lære mer om Colombia og frihandelsavtalen. I tillegg kan det være nyttig å høre hvem informantene selv tok kontakt med i første omgang og hvilke typer rapporter og bøker de har lest og synes er viktige. I tillegg vil det være relevant å stille spørsmål om argumentasjonen til andre informanter for å undersøke hvilke argumenter informantene vurderer som best, og hvilke de avviser på basis av å være gale. Dermed går det an å vurdere hvilke sannheter informantene aksepterer og hvilke de ikke mener er relevante. For å finne ut hvordan de politiske strukturene og problemløsningsmekanismene har fungert vil jeg stille spørsmål om hvilke former for møter informantene har deltatt i og hvordan de har møtt både de som de er, og ikke er, enige med. Semi-strukturerte intervjuer gir mye rom for fleksibilitet i intervjuprosessen. Dette er en stor styrke da en har mulighet til å følge opp interessante temaer som nevnes i løpet av intervjuet. Likevel er det også problemer knyttet til fleksibiliteten. Siden intervjuene altså ikke er strukturerte vil det ikke være mulig å gjenta et intervju og få akkurat de samme svarene. For å standardisere de fleksible delene av intervjuet mest mulig kan det være nødvendig at intervjuguiden også inneholder standardiserte oppfølgingsspørsmål, "prober" og "bridger" tilbake til spørsmål som ikke er besvart godt nok (Berry 2002:681). Dermed blir det også lettere å dokumentere bruken av slike mer uforutsette deler av intervjuene. Avslutningsvis bør en bestemme en vekting av spørsmålene etter viktighet i tilfelle tiden løper mens en intervjuer slik at en da prioriterer de viktigste spørsmålene og fjerner en kilde til vilkårlighet. 6.2 Forventninger I tillegg til å ha klare spørsmål er det viktig å ha tydelige forventninger til svarene og hva de forskjellige svarene kan tyde på. Dette vil lette tolkningen og gjøre prosessen mer gjennomsiktig. Svarene som avviker fra mine forventninger og som dermed utfordrer mitt teorigrunnlag vil bli tydeligere og istedenfor å tilpasse forventningene i ettertid vil jeg dermed måtte gå tilbake til teorien og tilpasse denne (Andersen 2006:287). Ved slik å være bevisst sine egne fordommer er det lettere å gjøre noe med dem enn hvis en ikke har klart for seg hva de er. Hvis Rommetvedts allmenngjøringstese stemmer vil jeg forvente at svarene ikke varierer så mye mellom den gruppen jeg regner til og den jeg ikke regner til det hypotetiske segmentet. 12

Jeg vil regne med at begge gruppene henviser til mer allmenne hensyn i argumentasjonen sin og at alliansebåndene går på tvers av fagfelt og på tvers av segment og ikke-segment. I tillegg vil jeg regne med at representantene for begge grupper har vært involvert i hele prosessen og at begge grupper henviser til representanter for den andre gruppen når jeg spør etter andre relevante informanter. Møter jeg derimot tydelige skiller mellom de to gruppene segment og ikke-segment i disse aspektene vil jeg ha stor grunn til å tro at det fortsatt finnes tendenser til segmentering. Hvis så er tilfelle regner jeg med at mens medlemmene av segmentet i stor grad er preget av kjennetegnene ved et segment vil de som står utenfor i større grad benytte seg av allmenngjøring som en strategi for å legitimere egne standpunkter. I tillegg vil disse i større grad organisere seg i allianser på tvers av fagfelt og i liten grad bli henvist til av medlemmene av segmentet. 7.0 Personvern Personvern er et helt sentralt prinsipp i forskning basert på intervju. Det skal være mulig å delta i undersøkelsen uten å måtte gi opp anonymiteten. Klare regler for anonymisering må presenteres i introduksjonsbrevet, og det bør være tydelig hvilke rettigheter informantene har (Goldstein 2002:671). Dette er både viktig fra et etisk ståsted og fordi det vil øke sannsynligheten for at informantene vil ønske å bli intervjuet. Personvernet kan dessverre likevel lede til en del problemer. Et problem kan være at informanter trekker seg midt i studien og en dermed må fjerne viktig informasjon. I forhold til studien av frihandelsavtalen med Colombia kan det bli et problem at utvalget er ganske lite. Det kan, dessverre, være vanskelig å sikre seg mot at personer som kjenner miljøet vil ha mulighet til å identifisere informantene. Til slutt fører anonymisering til at reliabiliteten ikke blir så høy som en skulle ønske. Muligheten til å etterprøve intervju med en anonym informant er ganske liten. Det samme gjelder for replikasjon som blir enda vanskeligere når det ikke er klart hvem som er informantene i studien. De klare reglene for utvalget vil kunne gjøre det noe lettere å gjennomføre en tilsvarende analyse, men selv disse reglene kan måtte gjøres mer uklare for å redusere muligheten for identifisering. 13

8.0 Konklusjon Samtidig som det er så å si den eneste måten å studere prosessen rundt frihandelsavtalen med Colombia er det også mange utfordringer knyttet til eliteintervjuer. Selv om mulighetene for å generalisere ikke er så store i en studie basert på eliteintervjuer vil eliteintervjuene kunne ha sterk indre validitet og konklusjonene har dermed større validitet. Jeg har i denne oppgaven lagt opp til en studie hvor forventningene til funnene er svært tydelige. Dette har flere styrker, men det vil også være en utfordring ikke å bli for farget av forventningene. Klare forventninger er bare en styrke så lenge en er villig til å ta inn over seg ny informasjon og dermed endrer teori og forventninger slik at de tilpasses datamaterialet. I forhold til reliabilitet vil det både være problemer knyttet til utvalg og frafall, og det kan være vanskelig å balansere gjennomsiktigheten til studien og personvernet til informantene. 14

Litteraturliste: Aberbach, Joel D. & Bert A. Rockman (2002): Conducting and Coding Elite Interviews, PS: Political Science and Politics 35: 4, 673-676. Andersen, Svein S. (2006): Aktiv informantintervjuing, Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 22: 278-298. Berry, Jeffrey M. (2002): Validity and Reliability Issues in Elite Interviewing, PS: Political Science and Politics 35: 4, 679-682. Bryman, Allan (2004): Social Research Methods. Oxford: Oxford University Press. Dæhlen, Marte, Helene Bank og Heidi Lundeberg (2011): Bak lukkede dører, en rapport om Norges bilaterale og regionale frihandelsavtaler. Oslo: Handelskampanjen Tilgjengelig på URL: http://www.handelskampanjen.no/files/lukkede_dorer_web.pdf Goldstein, Kenneth (2002): Getting in the Door: Sampling and Completing Elite Interviews, PS: Political Science and Politics 35: 4, 669-672. King, Gary, Keohane, Robert O. & Verba, Sidney (1994): Designing Social Inquiry. Princeton: Princeton University Press Legitimerer plyndring? Kronikk i Dagsavisen 24.06.2010 Tilgjengelig på http://www.dagsavisen.no/meninger/article491868.ece Lund, Thorleif (red.) (2002): Innføring i forskningsmetodologi. Oslo: Unipub. Nærings- og Handelsdepartementet (2011). EFTA og Colombia har ferdigforhandlet en handelsavtale. Åpnet 12.12.2011. Tilgjengelig på URL: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/tema/frihandelsavtaler/nyheter/efta-ogcolombia-har-ferdigforhandlet-en.html?id=520305 Rommetvedt, Hilmar (2002). Politikkens allmenngjøring og den ny-pluralistiske parlamentarismen. Bergen: Fagbokforlaget Solhjell, Bård Vegar (2011). Solidaritet på ny. Oslo: Samlaget. Tansey, Oisin (2007): Process Tracing and Elite Interviewing: A Case for Non-probability Sampling, PS: Political Science and Politics 40: 4, 765-772. Woliver, Laura R. (2002): Ethical Dilemmas in Personal Interviewing, PS: Political Science and Politics 35: 4, 677-678. 15