Leders tale til årsmøtet 1. juni 2012 Gode kolleger i fjørfebransjen og gode venner i årsmøtet i Norsk Fjørfelag. Vi har grunn til å være stolte av våre produksjoner, våre produkter og vår organisasjon. Fjørfeet er i vekst i Norge. For første gang produseres det nå mer kyllingkjøtt enn storfekjøtt her i landet. Kalkun er mer populært enn tidligere, og veksten i eggmarkedet er godt over befolkningsveksten. Ingen andre dyreslag opplever tilsvarende rift om å fylle på norske bord til hverdag og fest. Forbrukerne vil ha våre produkter. Og ikke minst gjør varemottakerne en solid innsats for å fylle opp butikkhyllene med egg og lekre, velsmakende, lettvinte retter å lage av hvitt kjøtt. Så langt er det meste såre vel. Men, ja det er noen men. Og det er ved noen alvorlige sider ved norske fjørfeproduksjon. Vekst er ikke det samme som suksess. I hvert fall ikke når det bare er mellomleddene som kan glede seg over å ta ut gevinsten. Hva får de bønder som leverer stadig mer av de varene forbrukerne ønsker å kjøpe og spise? Et populært produkt, går det an å ta ut bedre marginer på. Hvor smertegrensen går før forbrukeren sier nei takk, dette er blitt for dyrt, er alltid en kinkig spørsmål. Utfordringen er at kjedene styrer dette, og økt fortjeneste kommer kun i lommene til noen få milliardærfamilier. Tenk om begjæret om egen gevinst kunne vært styrt ut fra ønske om å tjene gode penger på norsk kvalitetsmat i overskuelig framtid. I så fall må bøndene også få mer enn til salt i brødet. Problemet er velkjent verden rundt; det er råvareprodusenten som får dårligst betalt. Alle mellomleddene bruker gangetabellen når marginen deres skal dekke kostnader og hva de selv mener er en grei fortjeneste. Derfor blir alle produkter vesentlig dyrere i sluttmarkedet selv om råvareprisen nesten ikke endres. I media og på Facebook har vi lest at i 1985 fikk bonden betalt kroner 2,85 per liter melk. I butikken kostet den kr 5,79 literen. I 2010 fikk bonden kroner 4,43 per liter. I butikken er prisen øtke til kr 15,11 literen. I 1985 fikk bonden betalt kr 30,65 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet kr 90,13 per kilo. I 2010 fikk bonden betalt kr 33,38 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet 187,68 per kilo. For egg har vi samme leksa. De siste 10 årene har eggprodusentene fått økt sin avregningspris med ca. 30 prosent, mens forbrukerprisen har økt over 50 %. Problemet er at mens bonden har fått drøye 3 kroner mer for kiloen, har mellomleddene sørget for at butikkprisen er økt fire ganger så mye med ca. 12 kroner. Forstemmende er det å kikke tilbake på statistikkene fra egen kyllingproduksjon. DBII var, da jeg startet i 2000, omtrent på øre det samme som da sønnen min tok over gården i 2011. Hvor har det blitt av muligheten til lønnsutvikling som resten av samfunnet har fått på disse 11 årene? Økte kostnader har spist opp alt. De beste årene hadde jeg da konsesjonsgrensen i 2003 ble økt fra 80.000 til 120.000 kyllinger. Etter kyllinggrepet med virkning fra 2007, har det vært rett og slett elendig. Finanskrigen i 2008 førte til økte priser på kraftfôret. Himmelveksten forsvant, og med overproduksjon, lageroppbygging og reduksjonen for Nortura- produsentene i flere år, tapte kyllingbøndene i forhold til alle, helt fram til i fjor sommer. Da kom et løft, men ikke tilstrekkelig til at det Side 1
er lønnsomt å investere 5 millioner kroner i et nytt kyllinghus. Akkurat det ønsker varemottakerne, for veksten er større en produksjonskapasiteten. Mitt svar er enkelt; legg på avregningsprisen til bonden så det blir en lønnsom investere, slik at han får et hederlig vederlag for arbeidet. Og instruer kjedene til at 2 kroner mer per kylling til bonden, ikke skal bety 10 kroner mer for kyllingen i butikken. Kostnadene på transport, slakting, foredling, pakking, markedsføring og butikkenes arbeid med salget øker ikke med 5 øre fordi bonden får bedre betalt. De siste 8 kronene forbrukeren må betale, er ren netto fordel på mellomleddene. Sånn kan det ikke fortsette. Jeg kunne sagt det samme om kalkun, and og egg. Denne problemstillingen opplever vi etter hvert eneste jordbruksoppgjør. Noen øre opp på målprisen blir til flere kroner i sluttmarkedet. Her må myndighetene snart gjøre noe med adgangen til å sette forbrukerprisen opp uansvarlig mye. Staten bestemmer gjennom jordbruksforhandlingene maksimalprisen bonden kan få. I samme åndedrett burde staten satt maksimalpris på matvarene til forbrukerne. I hvert fall for de norske varene som omfattes av jordbruksforhandlingene. Mye kunne også vært sagt om tallmaterialet jordbruksforhandlingene bygger på. Gjennomsnittsbesetningene med egg og kylling har de senere årene vært preget av en håpløs sammensetning, med mange eldre små besetninger, i forhold til virkeligheten. Kritikken mot referansebruket med egg har hjulpet. 7188 høner begynner å nærme seg det normale for situasjonen etter 2012- omstillingen, hvor de fleste har satset videre med konsesjonsbesetninger med 7500 høner. For kylling er det fortsatt fullstendig feil tallmateriale. Det er blitt noe bedre siden i fjor, men 82.221 kyllinger per år harmonerer dårlig med næringens egne tall om en gjennomsnittsbesetning på ca. 106.000 kyllinger. Konsekvensen av små eldre besetninger, med gamle nedbetalte hus, er feil tall for finanskostnadene i forhold at de fleste husene er bygd for 120.000 kyllinger etter 2004. Synd at Budsjettnemnda ikke tar ønskene om mer riktig sammensetning av referansebrukene på alvor. Næringens ferske tall viser at det er dårlig lønnsomhet i kylling, mens kylling og planteproduksjon er mest lukrativt blant de 28 ulike referansebrukene. Vi kjenner oss ikke igjen den talløvelsen til Budsjettnemnda. Fjørfelaget støtter fullt bruddet i årets jordbruksforhandlinger. Etter et par år med forarbeid og behandlingen av den nye landbruksmeldingen, er det satt en del klare ambisiøse mål for selvforsynsgraden; et landbruk over hele landet og fokus på viktige verdier som jordvern, miljø og bevaringen av kulturlandskap. Kritikken om manglende signaler om nødvendige og økte rammer for å nå målene, har blitt avvist av de tre regjeringspartiene med henvisning til at det hører hjemme i jordbruksforhandlingene. Så kom statens tilbud til bøndene. Helt uten signaler om nødvendige økninger, for å gjennomføre ambisjonene var det nødvendig å avvise tilbudet. Det gjelder ikke kroner og ører i år, men dreier seg om framtidens landbrukspolitikk. Fagre ord lever ingen av, og det dekker i hvert fall ikke økte kostnader. Mens en rørlegger eller elektriker koster 4-500 kroner timen, kan vi ikke fortsette med usle 50-100 kroner timen til bonden som skal dekke både arbeidsvederlag og egenkapitalfinansiering! Og da tar bonden all risiko, i tilfelle dårlig vær ødelegger avlingen, noe går galt i produksjonen eller overproduksjon fører til at omsetningsavgiften tar det som skulle vært nettoen. Statsminister Jens Stoltenberg må ta ansvaret for opprøret regjeringen velfortjent fikk. Uten støtten fra bygdefolk landet rundt blir det umulig å vinne valget neste år for de rødgrønne. Det kan de takke seg selv for. Stoltenberg mangler visjoner og evnen til å satse på den framtiden som han og flertallet i Stortinget, vedtok i april, da landbruksmeldingen ble behandlet. Fakta viser at landbruket koster samfunnet stadig mindre når vi ser helheten i statsbudsjettene. Tar vi med synkende kroneverdi i tillegg, er det forstemmende å høre Trygve Hegnars hakk i plata om subsieringen av landbruket. Vi vet at det er forbrukerne som blir subsisert. Rene distriktspolitiske hensyn hører egentlig hjemme i Kommunaldepartementets budsjett, og miljøtiltakene i Miljøverndepartementet. Side 2
Politikk har mer enn noen gang opptatt Fjørfelaget og meg hele det siste året. Det begynte med Rema 1000 og deres famøse eggkartonger. Midt i sluttspurten på den vanskelige 2012- omstillingen, kom kravet fra Rema 1000 om ensidig salg av kun egg fra frittgående høner. Flere andre butikker har tatt samme taktikk, med fromme ønsker om å fremstå som velmenende dyrevernerne. Det faktum at de to lovlige produksjonsformene med miljøinnredning og frittgående er likeverdig, preller av kjedenes salgstaktikere. 2012 startet med inneblink for omstillingen for eggproduksjonen i Norge. Riktignok brukte staten og faglagene i jordbruket vel 900.000 kroner, av bøndenes egne omsetningsavgiftspenger, til utkjøp av 13 produsenter for å være sikker på at ingen høner var i de ulovlige, gamle, nakne trehønersburene. Alt så bra ut til det plutselig ble mispass mellom produksjonskapasitet og etterspørsel etter egg fra frittgående høner. Vi har tidligere i dag diskutert omfanget, og hva vi kan gjøre med det faktum at kjedemakta truer fram en ny runde med omstilling. Eller i verste fall nyetableringer med frittgående høner. Akkurat det trenger vi minst av alt, i en tid hvor prognosene viser at overproduksjon truer fra vinteren og utover i 2013. Optimisme er bra, men når for mange vil satse på eggproduksjon, blir det feil. De som bygger nå for 5 millioner kroner, får en svært dårlig start med unødvendig høy omsetningsavgift som tar av overskuddet. Samtidig vil alle andre eggprodusenter like mye etter som omsetningsavgiften rammer hver kilo produsert like mye. Nå må alle gode krefter bøndene selv, varemottakerne og finansinstitusjoner bidra til å stagge investeringslysten til sluttmarkedet trenger flere egg. Med den veksten vi for tiden opplever i eggforbruket, er det rom for 7 10 nye produsenter årlig. Men kommer det 30 på en gang, blir det en dyr opplevelse og erfaring for alle eggprodusenter. Innovasjon Norge, bankene, markedsregulator Nortura og de private varemottakerne, derimot, klarer seg umerket. Vi landet 2012- omstilling til 19,5 i stil. Jeg tillater meg å gi bladet vårt, Fjørfe, og Fjørfelaget mye av æren for at det gikk så smertefritt. Informasjon om status og fakta om utviklingen har Fjørfe brakt fra måned til måned. I mine øyne har rapportene våre om klekketall fra rugeriene og leveringsavtalene fra livkyllingprodusentene vært bedre enn prognosene og oversikten til markedsregulator Nortura. Samspillet mellom Nortura og de private varemottakerne står det respekt av. Vi kunne brått fått en overetablering med fokus på egen markedssituasjon og posisjonering. Takk til alle gode krefter for at vi sammen jobbet for at næringen kom ut av omstillingen med markedsbalanse mellom produksjon og etterspørsel. I desember fikk gjorde Nortura et meget viktig valg da de bestemte strukturen for kyllingslakteriene sine. Det gleder meg stort at fornuften seiret i Trøndelag, og at all kylling i framtiden blir slaktet på Støren. Det tjener både Norsk Kylling og Nortura på i det lange løp. Det gjelder å få ned enhetskostnadene på slaktingen, og så får de to aktørene slåss i sluttmarkedet om forbrukernes gunst. Fornuftige fellesløsninger må til for våre lille produksjon når vi snakket om antall produsenter. Jeg har i så måte et klart ønske i så måte; la oss få felles effektivitetskontroller for egg, kylling og kalkun. En ny, vanskelig landing gjennomføres i disse dager. I morgen vil få mer kjennskap til detaljene rundt et helt nytt regime for bransjegodkjenning av kyllingproduksjonen. I hovedtrekk betyr dette at kyllingprodusentene får i realiteten to valg; enten følger de opp de kravene som stilles, og kan i framtiden få øke produksjonen fra 34 til 36 kilo levende vekt per kvadratmeter. Eller de kan like gjerne gi seg. De som ikke følger opp KSL, og i tillegg sliter med dårlig strøkvalitet og høye tråputepoeng, vil rett og slett tape penger på kyllingene. Norge får Europas strengeste regler når EU- direktivet for kylling innføres i 2013. Igjen skal vi være best i klassen, og bedre enn alle andre når det gjelder hva myndighetene oppfatter som god dyrevelferd. Fjørfelaget støtter forslaget, men det er først og fremst fordi alternativet ikke var til å leve med. Det er et tankekors, at mens EU allerede i 2007 vedtok at de fra 2010 skulle stramme inn reglene for antall Side 3
kyllinger per kvadratmeter, fra 43-44 kilo levendevekt til 39 kilo levendevekt per kvadratmeter, har norske myndigheter brukt fire år på å finne fram til mye strengere regler for de samme kyllingrasene, i helt identiske kyllinghus med samme teknologi for fôring, vanntilførsel, ventilasjon og klimastyring. Kunnskapsnivået om norsk kyllingproduksjon er ikke imponerende, og dessverre preget av fordommer og myter. Industrilandbruk, sier mange når de hører om konsesjonsgrensen på 120.000 kyllinger i året. De vet ikke hva de snakker om. Vi driver et småbrukerlandbruk med fjørfe i Norge. Gå til Sverige, Finland og Danmark og se selv. I siste nummer av svenskenes fagblad Fjäderfä, forteller en kyllingprodusent om et nytt hus svært likt de vi bygger i Norge rent teknisk og utseende. Forskjellen er at hans hus er 40 x 150 m, altså 6.000 kvadratmeter, mens vi snakker om nye hus på 1.200-1.300 kvadratmeter. Han har et hus fra før på 4.000 kvadratmeter, og han produserer nesten 1,5 millioner kyllinger i året. Og han er ikke noen spesielt stor produsent! Øk konsesjonsgrensene, sier bønder som har kapasitet til et ekstra innsett. De ser kortsiktig på muligheten for bedre avkastning på investeringen i et litt større hus enn nødvendig. Jeg vil sterkt advare mot å røre konsesjonsgrensene. Det vil garantert føre til overproduksjon, og dermed dårlige totaløkonomi i lang tid, til markedet igjen kommer i balanse med produksjonen. Vi trenger jo flere nye hus for å dekke etterspørselen. Bedre å fylle opp de vi har, svarer de bøndene som har muligheten. Ja, det er riktig, men da må det bli etableringsforbud til kapasiteten er utnyttet og varemottakerne må pålegges å fase inn forsiktig for å unngå overproduksjon. Det vil neppe dagens regjering tillate. En blå- blå regjerning vil ikke øke konsesjonsgrensen, de vil trolig fjerner dem fullstendig! Da blir det kaos og elendig økonomi frem til nok produsenter har gitt opp tror jeg. Fjørfelaget har i flere år arbeidet for en løsning som gir mer fleksibilitet mellom markedet og produksjonskapasiteten. En viktig seier var det da Bondelaget i fjor sa OK til saldo på konsesjonsgrensen med inntil 15 % avvik over tre år. Først i år sa Nortura ja til forslaget som gjør at en bonde kan ta med seg det han ikke fikk produsert i år inn i de neste to årene. Lovverket, gir i dag, kun adgang til å korrigere seg ned igjen etter overproduksjon året før. Med denne helt udramatiske endringen, vil svingningene kunne løses mye mer smidig. I år kunne flere produsenter økt sin produksjon for å ta igjen for reduksjonen på innsettene på starten av 2011. De kan sågar produsere opptil 15 % - altså 138.800 kyllinger, forutsatt de korrigerer dette de neste to årene. Med de erfaringene vi har om byggeboom, hver gang de åpnes for etableringer, vil det mest sannsynlig bli behov for reduksjoner igjen om et par år. Det er kun kyllingbøndene selv som blør når det er overproduksjon, og med saldoen i orden kan de også få gevinsten når markedet igjen svinger oppover. Vi har imidlertid igjen en utfordring: Politikerne. Statens Landbruksforvaltning sa allerede i 2007 av dette var forvaltbart, men vil politisk ledelse i Landbruks- og matdepartementet bli med på denne fornuftige ordningen? Det bør de. Kyllinggrepet må kunne følges opp med helt andre regler enn for de andre dyreslagene, som har sikkerhetsnettet med målpriser, omsetningsloven og markedsreguleringen. Vilje og kunnskap er viktig i politikken. Vi har de siste årene opplevd at maktpersoner i byråkratiet og topper i politikken har fordommer om fjørfeproduksjonen, og kyllinger spesielt. Det gjelder ikke minst i dialogen mellom næringen, departementet og Mattilsynet om EU- direktivet, og fjorårets risikobaserte undersøkelse av dyrevelferden i kyllingproduksjonen. Allerede opptakten bar preg av at her er det ille, og i presentasjonen av undersøkelsen virket enkelte byråkrater tilfreds med at de fant det de forventet. Selv om de kunne sagt det helt annerledes og positivt. Fjørfelaget beklager sterkt at så mange som 132 av 152 bønder i undersøkelsen hadde et eller flere avvik. Det gjør noe med omdømmet vårt når Mattilsynet påpeker 88 % avvik. Vi har tydelig sagt at dette var ikke godt nok, selv om det var den fjerdedelen av produsentene med størst risiko for avvik, som ble sjekket. Side 4
Likevel; Mattilsynet kunne sagt at de var fornøyd med at hele 88 % av sjekkpunktene hos kyllingbøndene var i orden. Med 18 sjekkpunkter i hver besetning, var det nemlig kun 317 avvik, som tilsvarer 11,6 % avvik i hele undersøkelsen. Dessuten sorterte ikke Mattilsynet mellom avvik som påvirker dyrehelsa, og avvik som går på rutiner hvor dyrene ikke lider på grunn av avviket. Jeg var tydelig i debatten på Dagsnytt 18, med statsråden og dyrevernalliansen, om at vi skal sørge for bedre dyrevelferd i framtida. Etter at nye regler for tråputer ble kjent, har møllene og produsentene i Rogaland virkelig gjort hva de kan for å forbedre seg. Fra å ha de største utfordringene, er de nå på nivå med resten av landet på dette punktet. Bra! Allerede til høsten kan vi derfor vise til klar forbedring på dyrevelferden, slik jeg lovte i studio i februar. Det nye bransjereglementet, som vi skal snakke om i morgen, forutsetter dessuten at alle de 18 sjekkpunktene Mattilsynet gjennomførte, må være i orden for å få øke produksjonen til 36 kilo levendevekt per kvadratmeter. Det handler om små justeringer på rutiner og å ha orden i papirene sine. Jeg er overbevist om at innen 2014 har de aller fleste produsentene alt dette i orden. Utad har jeg det siste året representert bøndene og næringen i medienes fokus på både 2012- omstillingen, kartongene til Rema 1000 og nå sist - dyrevelferdsundersøkelsen. Det har jeg gjort med stor trygghet, og med en samlet bransje i ryggen. I oppkjøringen til de utfordringer som 2012 kunne gitt næringen, ble det etablert et fantastisk samarbeidsklima mellom alle aktørene; produsentene gjennom Fjørfelaget, Nortura og KLF, varemottakerne gjennom markedsregulator Nortura og - på vegne av de private varemottakerne; KLF, landbrukspolitisk med Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke, og ikke minst, vårt flotte faglige miljø i Animalia. Gjennom felles samlinger har vi over bordet drøftet faglige utfordringer og blitt enig om status og framdrift. Med god støtte fra kommunikasjonsfolkene har vi forberedt oss på mediekjøret, og fordelt oppgavene. Fjørfelaget har fått hovedrollen på vegne av produsentene og næringen med god faglig støtte fra Animalia. I mange år har jeg hamret løs på referansebrukene, Budsjettnemnda og tallene i jordbruksforhandlingene. Virkelighetens økonomi, hos den enkelte bonde, oppleves på en helt annen måte. Artig var det derfor å høre vår delegasjonsleder, generalsekretæren i Norges Bondelag, Per Skorge, i fjor sommer, i Landbruks- og matdepartementet, legge fram ferske tall basert på dagens avregningspriser på kylling, volumet i konsesjonsbesetningen og finanskostnadene til renter og avdrag på hva et nytt kyllinghus koster, og hva ulike husstørrelser bygd de siste 15 årene koster. Alle regnestykkene ga røde negative tall, når vi kom til bunnlinjen for vederlag til arbeid. Dugnadsbøndene med kylling betalte senest for et år siden for å forsyne norske forbrukere med mat! Overraskelsen var stor på andre siden av bordet hvor statsråden med sitt hoff av byråkrater, fikk servert virkeligheten. Heldigvis er økonomien vesentlig bedre i dag, men fortsatt er det langt igjen til næringen utnytter de 10 % referanseprisen kan økes i året. I løpet av et år kan nemlig referanseprisen økes med nesten 3 kroner kiloen. Det vil i så fall gi kyllingbøndene et vederlag per time de kan han være fornøyd med. Nationen fortalte sist uke fakta om utviklingen av avregningspriser de siste fem årene. Svineprodusentene har fått 24,3 % mer, storfe betales med 20 % mer, mens kylling kun har økt 16,5 %. Det dekker ikke kostnadsutviklingen, og som Nationen skrev; kylling blir stadig billigere i Norge, målt mot storfe og svin, mens tendensen er den motsatte i Europa. Før Prior og Gilde slo seg sammen i Nortura hadde Fjørfelaget en helt annen rolle. Sterke krefter anført av enkeltpersoner, ville holde Norsk Fjørfelag utenfor. Vi så at fjørfeet ville nærmest forsvinne i debatten, da Prior ble en del av Nortura. Vi spurte ingen, men grep mulighet til å sette dagsordenen på vegne fjørfebøndene. Jeg må innrømme at det har vært noen tøffe tak, men mest av alt har det vært en spennende og god prosess. Selv om vi ikke er noen samvirkebedrift, men kun en rent faglig interesseorganisasjon for produsenter av egg og hvitt kjøtt, fikk vi for fire år siden komme som gjester til Side 5
representantskapet i Norges Bondelag. Noen angret nok på det, da undertegnede talte fjørfeets sak, og satte dagsorden for næringen med størst vekst. For to år siden ble vi for første gang invitert til Norsk Landbrukssamvirkes årlige temakonferanse i januar, hvor de fleste toneangivende aktører innen landbruket og mange politikere deltar. Fjørfelaget har nå fått sine naturlige plasser der norsk landbrukspolitikk utformes og diskuteres. Omsetningsloven regulerer hvem som skal være markedsregulator, og jordbruksforhandlingene har sine lovmessige aktører, med blant annet Budsjettnemnda og faglagene. Bransjerådene og Rådet for førtidsslakting av høner tilhører varemottakerne. Sånn er det bare, men nå er dialogen der, og vi får sjansen til å delta i forberedende møter med aktørene når aktuelle saker dukker opp. Dialogen med administrasjonen i Nortura og KLF, samt deres tillitsvalgte i produsentmiljøene, er spesielt viktig. Det gjelder ikke minst forberedelsene til jordbruksforhandlingene. De private varemottakerne er viktige for norsk landbruk. Konkurranse er sunt, og det faktum at de private driver effektivt pirrer de mer tungdrevne samvirkene. Samtidig må vi aldri glemme at uten sterke samvirker som Nortura, Tine og Felleskjøpet, vil hverdagen for den norske bonden bli en helt annen. De er gjennom lovgiving gitt rollen som markedsregulatorer, og dermed er samvirkebedriftene garantister, for at alle bønder i hele landet, får levert alt han eller hun produserer. Mottaksplikten og tollvernet er sikkerheten norske bønder har, for omsetningen fra et aktivt landbruk i hele Norge. KLF har en annen agenda enn Nortura når det gjelder fokuset på effektiv drift og resultatet på bunnlinjen. Aksjeeierne til de private varemottakene deler overskuddet i sine selskaper. Nortura eies og drives av bøndene med best mulig pris til bonden som drivkraft. De private vil, helt naturlig, betale minst mulig for råvarene. Det gir best margin og fortjeneste. Samtidig vet de, at skal de lykkes, må de friste bøndene med bedre betingelser enn det tradisjonelle, og for mange ansett som det mer trygge, samvirket. Denne drakampen om råvarene har fått en ny dimensjon i vår bransje etter at Rema 1000 kjøpte Norsk Kylling. Nå styrer de hele verdikjeden fra rugeri til forbruker. Foreløpig har vi ikke sett så mye til endringer, men det er grunn til å være skeptisk hvis hoveddelen av norsk landbruk blir vertikalt integrert i de store matvarekjedene. Kyllinggrepet viser hvor vanskelig det kan være å styrke økonomien for bøndene når markedet og produksjonen kommer i ubalanse. Kjøperne utnytter overproduksjonen og holder prisene nede, men er ikke særlig villig å betale mer når det blir litt manko. Hele det norsk landbruk må lære av hvordan kyllinggrepet fungerer, eller snarer ikke fungerer. Jeg har blitt en mer bevisst samvirkemann de siste årene. Samtidig skryter jeg gjerne av dyktige ledere og driften til blant annet Cardinal Foods Ski, Jærkylling og Norsk Kylling. Vi trenger begge deler, men uten et sterkt nok samvirke, til å sette standarden for prisen til bonden, frykter jeg at vi får enda vanskeligere tider for norske bønder. Dette er min siste tale som leder i Norsk Fjørfelag. Mye spennende og utfordrende har skjedd i lagets 128 årige historie. Rammebetingelsen har endret seg dramatisk. Avlsarbeidet forsvant i 1995. På 60- talet tok varemottakerne over rådgivingstjenesten, og går vi tilbake til 1920- tallet, var det nettopp Fjørfelaget som sto i spissen da Norske Eggcentraler ble etablert. I dag framstår vi først og fremst som en faglig og politiske interesseorganisasjon for fjørfebøndene - og den rollen må vi dyrke videre. Målet må være at alle de profesjonelle produsentene av egg, kylling, kalkun og and vil være medlem i Norsk Fjørfelag. Hvorfor skal de være medlem i fjørelaget? Her er mine klare 10 anbefalinger: Side 6
Fjørfelaget setter, i en hver sammenheng, bonden i sentrum, og er til for produsentene uansett hvem de leverer varene til. Fjørfelaget er fjørfebøndene viktigste politiske talsrør, men er partipolitisk uavhengig. Fjørfelaget har innflytelse gjennom dialog med alle aktørene i bransjen. Fjørfelaget er aktivt med i forberedelsene til jordbruksforhandlingene både lokalt og sentralt. Fjørfelaget arrangerer selv, eller i samarbeid med andre, årlig fagkonferanser og møter. Fjørfelaget representerer norske produsenter årlig i nordiske fagmøter, og holder seg à jour med utviklingen i næringen i nabolandene. Medlemskap i Norsk Fjørfelag gir automatisk abonnement på fagbladet Fjørfe. Fjørfe leses av alle fagpersoner i bransjen og tar i mot stoff fra alle aktørene. Fjørfe skriver om aktuelle saker for næringen og den enkelte bonde. Fjørfe er à jour med ferske statistikker for produksjonene. I tiden som kommer, er det mange viktige saker og utfordringer som venter. Fjørfelaget vil være en viktig aktør på vegne av medlemmene sine. Mye taler for at det blir et politisk linjeskifte neste år, med de spenninger det kan bety for norsk landbruk. Fôrkvalitet er et tilbakevendende tema, og på vegne av produsentene vil vi være med på utviklingsprosjekter og stille krav til møllene. Den største utfordringen i øyeblikket er at egg med stor sannsynlighet forsvinner ut av markedsordningen slik vi kjenner den i dag. Fjørfelaget har vært klare på at i omstillingsfasen fram til 2012 har markedsreguleringen med bruk av omsetningsavgift for å styre markedsbalansen vært kanskje det viktigste verkstøyet vi har hatt for å lande slik vi gjorde. Fjørfelaget ser helt klart at kyllinggrepet er høyrisiko, og jeg vil advare sterkt mot at egg tas helt ut av gul boks og gis til markedskreftene. Volummodellen vi har kjenner fra storfe er etter mitt skjønn den beste løsningen. La oss ta debatten allerede nå om hvilken vei vi skal gå. Dyrevelferd opptar ikke bare oss produsenter. Myndighetene og forbrukerne har skyhøye forventninger til at vi skal levere topp kvalitet, men helst uten at det koster noe. Ammoniakk står på dagsordenen, og skulle EUs innspill for å trygge industriarbeiderne med maksimum 5 ppm få gjennomslag, kan vi legge ned norsk landbruk. Sammen står alle organisasjonene som arbeider med husdyr, og igjen med Norges Bondelag som fanefører, i en viktig kamp for landbruket. Ammoniakkdebatten er viktig for både røkterne og dyra. Det er bra at vi gjør hva vi kan for å få optimale forhold i husdyrrommene. Utfordrende blir det imidlertid når lovmakerne ikke skjønner at det er forskjell på industri og naturlige prosesser med husdyrgjødsla. Jeg har ofte vært svært kritisk til Norges Bondelag for manglende forståelse og vilje til å se og gjørte noe med fjørfenæringens utfordringer. De siste par årene har det skjedd store endringer. Bondelaget har det siste året lagt mye tid og kunnskap til grunn i dialogene næringen har hatt med myndighetene. Jeg føler virkelig at nå blir fjørfeet tatt på alvor som en viktig del av norsk landbrukspolitikk. Det gleder oss alle når både bondelagslederen og landbruks- og matministeren sier at vi må produsere det forbrukerne vil ha av mat. I det siste representantskapsmøtet i Bondelaget skrøt jeg av det gode samarbeidet og hjelpen egg- og kyllingprodusentene har fått fra ledelsen og administrasjonen i forberedelsene og gjennomføringen av lobbyvirksomheten vår i departementet. Egentlig skulle det bare mangle, men slik har det altså ikke vært. Desto mer gledelig er at vi nå tas på alvor i alle deler av landbruket. Til slutt vil jeg benytte anledning til å takke for åtte lærerike og spennende år i Norsk Fjørfelag. Jeg har lært mange interessante og kunnskapsrike personer å kjenne. Mange av dere føler jeg har blitt mine venner, og de fleste føler jeg har blitt gode bekjente i et nyttig nettverk til glede for fjørfenæringen. Jeg vil spesielt for rette en takk for det positive samarbeidet med våre ansatte. Oraklet Dagfinn er som et leksikon for bransjen, og har gitt meg mye nyttig lærdom. Side 7
Vår daglige leder Pål imponerer meg stadig mer. Jeg har fulgt bygutten fra han kom inn som skribent i Fjørfe, og framover til i dag, hvor han med stor faglig innsikt er en ihuga idealist og forkjemper for norsk fjørfe. Vår redaktør Karianne har mye praktisk erfaring som livkyllingoppdretter og kjenner bransjen bedre enn de fleste. Nå har hun blitt en dyktig bladfyk med sans for både ord, foto og presentasjonsform. Jeg tillater meg, Tone Margrete, å fortelle at du imponerte oss da du i godt voksen alder skulle begynne i en helt fremmed og ny bransje. Pågangsmotet og erfaringene fra andre bransjer har du tatt med deg, og du er en kløpper til å selge annonser og organisere. Uten støtten og samarbeidet i styret ville det ikke vært mulig å fronte Fjørfelaget. Takk til dere alle som har vært med i styret disse årene. En ekstra takk til deg, Nils, for grundig voksenopplæring av en kyllingprodusent i det meste om høner og egg. Takk til alle dere som har gitt meg tillit gjennom årsmøtene. Takk for innsatsen hver enkelt av dere gjør i lokallag eller som enkeltprodusenter for fjørfenæringen. En stor takk vil jeg på vegne av Fjørfelaget, og meg selv, gi til familien, og spesielt min kone, Anne, som tålmodig har latt meg hamre løs på pc- en og til tider bruke ufattelig mye tid på møter og telefonsamtaler gjennom disse årene. Til slutt vil jeg ønske årsmøtet i Norsk Fjørfelag lykke til med de videre forhandlinger om våre veivalg for framtida. Til dere som fortsetter i styret og nå tar over ansvaret, lykke til med jobben til beste for næringen vår. Takk for oppmerksomheten. Side 8