Glenn Ringtved Dreamteam 7 Venn eller fiende Oversatt av Christina Revold
Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien ble han i 2007 nominert til ORLA-prisen.
Om boken: P og vennene fra Dreamteam er i Madrid for å spille innendørsturnering. Og det går så det suser! Nick viser nok en gang hvor god keeper han er. Men han er ikke den eneste på laget med talent. En talentspeider har meldt sin ankomst, og når man ikke vet hvem han er interessert i, kan jo hver og en bli fristet til å kjøre et sololøp... Dette er den syvende boken i fotballserien Dreamteam. Serien passer for barn som går i 5.-7. klasse og liker eventyr, fart og spenning.
2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN 978-82-03-25787-2 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1 Hjemmebanen til Real Madrid, Santiago Bernabeu, lå som et lysende slott midt i Madrid. Allerede på lang avstand kunne guttene fra Dreamteam skimte lysene og flaggene på toppen av de bratte tribunene. Det gikk et gisp gjennom minibussen de hadde leid da de passerte stadion. Den var kjempestor, og alle kastet seg over på den siden av bussen der man kunne se den best. Bare de fire fedrene ble sittende, selv om de så ut som om de godt kunne tenke seg å trykke nesa flat mot ruta, de også. De hadde vært så heldige å få de siste billettene Manuel Silva hadde igjen. Den faren som så ivrigst ut, var naturligvis faren til Manolo. Antagelig var han den største Real Madridfansen av dem alle. Han stirret på stadion med åpen munn, og da P skottet bort på ham, så han at den lille fiskeren nesten hadde tårer i øynene. P tittet bort på sin egen far, som også hadde sett det og satt med et lite smil om munnen. Pablos far konsentrerte seg om å styre bussen gjennom mylderet av biler og fans som krysset veien mens de sang og svingte med de hvite flaggene sine. Jonathans far så nesten likegyldig ut. Han var riktignok fotballfan, men han heiet bare på Arsenal. Det var likevel rimelig at han hadde fått den siste billetten, for verken foreldrene til Marc eller moren til Nick var interessert i
fotball. «Tenk på hvilke spillere som har spilt her,» sa faren til P. «Alle de største. VM-finalen ble spilt her i 1982. Visste du det?» P nikket. Selvfølgelig visste han det. Sist det var VM, hadde han kjøpt et stort klistre merke album med bilder av spillerne, og der sto det masse om VM-historien. «Italia vant 3-1 over Tyskland i finalen,» sa P. Han sa det mest for å vise seg overfor faren, som ristet på hodet og flirte. «Du er virkelig en fotballnerd, du. Tenk om du kunne like mye om verdenshistorien eller noe annet du kan bruke til noe som du kan om fotball. Da hadde du vel snart vært professor.» «Man kan faktisk bruke fotballkunnskaper til en masse,» sa P. «Jeg vet for eksempel hvor alle de store byene ligger. Og så kan jeg navnet på alle hovedstedene. Og det er bare fordi jeg er interessert i fotball.» «Ok, fortell meg hva hovedstaden i Uruguay heter, da?» forhørte faren seg. «Montevideo,» skyndte P seg å svare. «VM-finalen i 1930. Uruguay Argentina 4 2.» «Utrolig,» sa faren til P. I det samme bremset faren til Pablo kraftig, og rygget raskt inn mellom to biler. Det skulle nærmest et mirakel til for å få bussen inn der, men faren til Pablo trodde tydeligvis på mirakler. Eller så tok han det ikke så tungt hvis han fikk en bulk, i likhet med spanjoler flest. «Sånn,» sa han stolt, og trykket på en knapp som fikk døren til å gli opp. Guttene veltet ut av bussen og tråkket nesten over hverandre for å komme først. «Vent på oss nå, da,» ropte faren til Jonathan, men det var for sent. De seks guttene fra Dreamteam var allerede
i fullt firsprang på vei opp mot stadion tett etterfulgt av faren til Manolo, som nesten hadde krasjet med en lyktestolpe fordi han var så travelt opptatt med å beundre den gigantiske betongkolossen. P prikket Nick på skulderen, og pekte på den runde fiskeren. «Bare han ikke løper inn på banen under kampen,» hvisket han. Den store keeperen nikket. «I så fall får vaktene pokker meg juling,» la han til med et flir.