SKYGGEJEGERNE. Demonenes by

SKYGGEJEGERNE Demonenes by

CASSANDRA CLARE SKYGGEJEGERNE Demonenes by Oversatt av Pål F. Breivik

2. opplag 2012 Originalens tittel: The Mortal Instruments: City of Bones Copyright 2007 by Cassandra Clare Published in agreement with Barry Goldblatt Literary, New York, represented by la Atterholm Agency, Sweden Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Omslagsdesign 2007 Cliff Nielsen Oversetter: Pål F. Breivik Sats: Type-it, Trondheim AS Repro: RenessanseMedia, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5548-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no

Til bestefaren min q

Jeg har vært søvnløs. Imellom tanken på en grusom udåd og handlingen, er hele ventetiden et mareritt, en redselsmettet drøm. Vår ånd og åndens timelige redskap er da i rådslagning, og mennesket selv blir hjemsøkt, som et lite kongerike, av opprørskrefter. William Shakespeare, Julius Caesar (oversettelse: Erik Bystad, Aschehoug 2009)

I Mørk nedstigning q Alt mens jeg sang, med ganske andre toner om Kaos og den endeløse Natt; av himlens muse lærte jeg å våge en ferd ned i det mørke dyp, for så igjen å stige opp med stort besvær John Milton, Det tapte paradis (oversettelse: Arthur Olav Sandved, Aschehoug 2005)

1 PANDEMONIUM «du tuller med meg,» sa dørvakten, og foldet armene over den massive brystkassen. Han stirret ned på gutten i rød treningsjakke og ristet på det barberte hodet. «Du kan ikke ta med deg den greia inn hit.» Ungdommene i køen utenfor Pandemonium Club spisset ørene. Det var lang ventetid inn til diskoteket uten aldersgrense, særlig på en søndag, og det skjedde stort sett ikke så mye i køen. Dørvaktene var tøffe, og slo raskt ned på alle som så ut som bråkmakere. Femten år gamle Clary Fray sto i køen med sin beste venn, Simon, og bøyde seg forover som alle andre, i håp om å få se noe spennende. «Åh, ikke vær kjip da.» Gutten løftet dingsen opp over hodet. Den lignet en liten påle av tre, spiss i den ene enden. «Den er en del av antrekket mitt.» Gutten gliste. Han så normal nok ut, tenkte Clary, til Pandemonium å være. Han hadde farget håret blått, det så elektrisk ut, og stakk opp rundt hodet hans som fangarmene til en skremt blekksprut, men ingen detaljerte ansiktstatoveringer eller store metallspiler gjennom ørene eller leppene. «Jeg er vampyrjeger.» Han trykket på tregjenstanden. Den bøyde seg like 11

demonenes by lett som et gresstrå i vinden. «Den er falsk. Skumgummi. Ser du?» Guttens oppspilte øyne var altfor lysegrønne, la Clary merke til som gress om våren. Fargede kontaktlinser sikkert. Dørvakten trakk på skuldrene, litt lei av det hele. «Samma det. Bare gå inn.» Gutten smatt forbi ham, raskt som en ål. Clary likte den rytmiske svingingen i skuldrene hans, måten han kastet på håret når han beveget seg. Det fantes et fremmedord for ham som moren hennes ville ha brukt sangvinsk. «Du syntes han var kjekk,» sa Simon resignert. «Ikke sant?» Clary dultet albuen inn i ribbeina hans, men svarte ikke. Diskoteket var fylt av tørrisrøyk. Farget lys spilte over dansegulvet, forvandlet det til et eventyrland i blått og syregrønt, rosa og gull. Gutten i den røde jakken strøk hendene over det sylskarpe bladet med et dovent smil om munnen. Det hadde gått så lett litt trollglans på bladet for å få det til å se ufarlig ut. En anelse mer trollglans i øynene, og i samme øyeblikk som dørvakten så rett på ham, var han inne. Han kunne selvfølgelig ha spart seg bryderiet, men det var en del av moroa å lure de mundane, skamløst rett foran dem, og glede seg over det tomme uttrykket i de saueaktige fjesene deres. Ikke at mennesker var nytteløse. Gutten lot de grønne øynene sine sveipe over dansegulvet, der smidige lemmer iført gevanter av silke og svart lær kom glimtvis til syne i de buktende røyksøylene der de mundane danset. Jentene kastet på det lange håret sitt, guttene svingte på de lærkledde hoftene sine, naken hud glitret av svette. Livskraften dryppet av dem, energibølgene fylte ham med berusende svimmelhet. Han smilte foraktelig. De visste ikke hvor heldige de var. De visste ikke hvordan det var å leve i en død verden, der solen hang dvask på himmelen som et utbrent kullstykke. 12

pandemonium Livene deres brant tindrende som stearinlys og var like enkle å blåse ut. Han strammet grepet om bladet og skulle til å ta skrittet ut på dansegulvet, da en jente skilte seg ut fra den dansende massen og kom gående mot ham. Han stirret på henne. Hun var vakker til menneske å være langt hår, nesten nøyaktig samme farge som svart blekk, med kullsvarte øyne. Hvit kjole som gikk ned til gulvet, av typen kvinner bar før i tiden, da denne verdenen var yngre. Kniplingsermene foldet seg ut rundt de slanke armene hennes. Rundt halsen hadde hun et tykt sølvkjede med et mørkerødt anheng, på størrelse med et spedbarns knyttede hånd. Han trengte bare å gjøre øynene smale for å se at det var ekte ekte og kostbart. Han fikk vann i munnen da hun nærmet seg. Energi pulserte i blodet hennes, som fra et åpent sår. Hun smilte da hun passerte ham, og vinket til ham med øynene. Han snudde seg for å følge etter henne, kunne smake døden på leppene hennes. Det var alltid enkelt. Han kunne allerede kjenne kraften av det svinnende livet hennes strømme som ild gjennom årene. Mennesker var så dumme. De hadde noe uendelig dyrebart, som de ikke tok vare på. De kastet vekk livene sine for penger, for pakker med pulver, for en fremmeds sjarmerende smil. Jenta var som et blekt gjenferd der hun vandret gjennom den fargede røyken. Hun kom bort til veggen og snudde seg, buntet skjørtet opp i hendene, løftet det og smilte til ham. Under skjørtet hadde hun støvletter som gikk opp til lårene. Han strente bort, nærheten hennes fikk det til å prikke i huden hans. Hun var ikke fullt så perfekt på kloss hold: Han kunne se maskaraen kline seg ut under øynene hennes, svetten som klistret håret fast til halsen. Han kunne lukte dødeligheten hennes, den søte forråtnelsen av bedervelse. Har deg, tenkte han. Et kjølig smil vrengte leppene hennes. Hun flyttet seg til siden, og han så at hun sto og lente seg mot en lukket dør. INGEN 13

demonenes by ADGANG LAGER sto det skriblet på den i rød maling. Hun stakk armen inn bak seg etter dørklinken, vred den om, smatt inn. Han fikk et glimt av en stabel med esker og en vase av ledninger. Et lagerrom. Han gløttet bak seg ingen så på dem. Desto bedre om hun ville være alene. Han smøg seg inn i rommet etter henne, og merket ikke at noen fulgte etter ham. «Tja,» sa Simon, «helt grei musikk, hva?» Clary svarte ikke. De sto og danset, eller noe som lignet masse vakling fram og tilbake ispedd enkelte fremstøt mot gulvet, som om en av dem hadde mistet en kontaktlinse på en åpning mellom en gjeng gutter i metallkorsetter, og et ungt, asiatisk par som sto og klinte lidenskapelig. Hårforlengelsene viklet seg inn i hverandre som slyngplanter. En gutt hadde piercing i leppene og en ryggsekk formet som en teddybjørn. Han delte ut gratis tabletter med urte-ecstacy, med ballongbuksene flagrende i brisen fra vindmaskinen. Clary fulgte ikke så mye med på de nærmeste omgivelsene sine hun hadde øynene festet på den blåhårede gutten som hadde snakket seg inn på diskoteket. Han streifet omkring i mengden som om han var ute etter noe. Det var noe ved måten han beveget seg på som minnet henne om noe «Jeg for min del,» drev Simon på, «har det kjempegøy.» Det hørtes ikke særlig sannsynlig ut. Simon, kledd i jeans og en gammel T-skjorte med påskriften MADE IN BROOKLYN, gled ikke akkurat inn i mengden. Det pent gredde håret var mørkebrunt i stedet for grønt eller rosa, brillene hang skjevt på nesetippen, og han så ut som om han var på vei til sjakklubben. «Hm-hm.» Clary visste utmerket godt at han bare ble med henne til Pandemonium på grunn av henne, at han egentlig syntes det var kjedelig. Hun visste ikke engang hvorfor hun likte det klærne, musikken, fikk det til å virke som en drøm, som en 14

pandemonium annens liv, langt fra hennes egen kjedelige virkelighet. Men hun var alltid for sjenert til å snakke med noen andre enn Simon. Den blåhårede gutten var på vei vekk fra dansegulvet. Han så litt fortapt ut, som om han ikke hadde funnet den han så etter. Clary lurte på hva som ville skje dersom hun gikk bort og snakket til ham. Kanskje han bare ville stirre på henne. Eller kanskje han også var sjenert. Kanskje han ville bli glad mens han prøvde å la være å vise det, slik gutter gjorde men da ville hun se det. Kanskje Den blåhårede gutten rettet seg plutselig opp i stiv givakt, som en jakthund på sporet. Clary fulgte blikkretningen hans, og fikk øye på jenta i hvit kjole. Ja, ja, tenkte Clary, og prøvde å la være å føle seg som en flat bursdagsballong. Det var det. Jenta var helt skjønn, av typen Clary kunne ha tenkt seg å tegne høy og slank med en lang flom av svart hår. Selv på denne avstanden kunne Clary se det røde anhenget rundt halsen hennes. Det pulserte under dansegulvets lys, som et avsondret hjerte, skilt ut fra kroppen. «Jeg synes,» fortsatte Simon, «at DJ Bat er bra i kveld. Er du ikke enig?» Clary himlet med øynene uten å svare; Simon hatet trancemusikk. Hun hadde oppmerksomheten rettet mot jenta i den hvite kjolen. Den lyse kjolen skinte som et fyrtårn gjennom mørket, røyken og den kunstige tåken. Ikke rart den blåhårede gutten fulgte etter henne som om han var trollbundet, for distrahert til å legge merke til noe annet rundt seg selv ikke de to mørke skikkelsene som fulgte ham hakk i hæl, der de bante seg vei gjennom mengden. Clary senket takten i dansingen og glodde etter dem. Hun kunne bare se at skikkelsene var gutter, høye, iført svarte klær. Hun skjønte ikke hvordan hun visste at de fulgte etter den andre gutten, hun visste det bare. Hun kunne se det på måten de 15

demonenes by fulgte skrittene hans på, den våkne påpasseligheten, listende og vaktsom. Hun kjente en knute av engstelse i brystet. «Dessuten,» tilføyde Simon, «har jeg blitt en sexgal transe som ligger med moren din. Jeg bare syntes du burde vite det.» Jenta var borte ved veggen, hun åpnet en dør merket INGEN ADGANG. Hun vinket den blåhårede gutten med seg, og de smatt inn gjennom døren. Det var ikke noe Clary ikke hadde sett før, et par som snek seg unna i et mørkt hjørne av et diskotek for å kline men enda rarere var det at noen fulgte etter dem. Hun hevet seg opp på tåspissene, og prøvde å se over mengden. De to fyrene hadde stanset ved døren, og så ut til å stå og diskutere med hverandre. En av dem var blond, den andre mørkhåret. Den blonde stakk hånden inn i jakken og dro fram noe langt og skarpt, som glimtet i det skimrende lyset. En kniv. «Simon!» ropte Clary, og grep ham i armen. «Hva?» Simon så urolig ut. «Jeg ligger egentlig ikke med moren din. Jeg prøvde bare å få oppmerksomheten din. Ikke at moren din ikke er en veldig pen dame for alderen.» «Ser du de typene der?» Hun pekte, og slo nesten til en pen jente som sto og danset ved siden av dem. Jenta kastet et stygt blikk på henne. «Unnskyld unnskyld!» Clary vendte seg mot Simon igjen. «Ser du de to typene der borte? Ved døren?» Simon myste før han trakk på skuldrene. «Jeg ser ingenting.» «Det er to av dem. De fulgte etter han typen med blått hår» «Han du syntes er kjekk?» «Ja, men det er ikke poenget. Han blonde dro fram en kniv.» «Er du sikker?» Simon så nøyere etter mens han ristet på hodet. «Jeg kan fortsatt ikke se noen.» «Jeg er sikker.» Simon rettet ryggen og ble plutselig dødsalvorlig. «Jeg henter en av vaktene. Bli her.» Han strente av sted, skjøv seg gjennom mengden. 16

pandemonium Clary snudde seg akkurat i tide til å se den blonde gutten smette inn gjennom døren det sto INGEN ADGANG på, med kompisen rett bak seg. Hun så seg rundt; Simon var i ferd med å bane seg vei over dansegulvet, det gikk ikke særlig fort. Selv om hun hylte nå, kom ingen til å høre henne, og innen Simon var tilbake, kunne noe fryktelig allerede ha skjedd. Clary bet seg hardt i underleppen, og begynte å åle seg gjennom massen. «Hva heter du?» Hun snudde seg og smilte. Det lille lyset som fantes i lagerrommet, falt ned gjennom de skitne vinduene med gitter foran høyt oppe på veggen. Gulvet var overstrødd med hauger av elektriske ledninger, knuste biter fra diskokuler og etterlatte malingsbokser. «Isabelle.» «Det er et fint navn.» Han gikk bort mot henne, skrittet varsomt over ledningene i tilfelle det var strøm i noen av dem. Hun så nesten gjennomsiktig ut i det svake lyset, tømt for farge, innhyllet i hvitt som en engel. Det skulle bli en glede å se henne falle «Du har ikke vært her før?» «Spør du om jeg kommer hit ofte?» fniste hun, og dekket munnen med hånden. Hun hadde et slags armbånd rundt håndleddet idet han kom nærmere, så han at det slett ikke var noe armbånd, men et mønster farget inn i huden hennes, et mønster av virvlende streker. Han stivnet til. «Du» Han fikk ikke avsluttet setningen. Hun beveget seg hurtig som et lyn, slo mot ham med åpen hånd, et slag mot brystet som ville sendt ham gispende i bakken hvis han hadde vært et menneske. Han sjanglet bakover, og nå hadde hun noe i hånden, en gyllen pisk som snodde seg rundt anklene hans, fikk ham til å miste fotfestet. Han traff gulvet og vred på seg, det harde metallet bet seg dypt inn i huden hans. Hun lo der hun sto over ham, mens han 17

demonenes by tenkte fortumlet at han burde ha skjønt det. Ingen menneskepike ville hatt en sånn kjole. Hun hadde den på seg for å dekke til huden all hud. Isabelle rykket hardt i pisken, slik at den festet seg. Smilet hennes glitret giftig. «Vær så god, gutter.» Han hørte en lav latter bak seg, og nå kjente han hender, de halte ham opp, og slengte ham mot en av betongsøylene. Han kunne føle den fuktige steinen under ryggen. Hendene ble dratt bak ham, håndleddene bundet sammen. Han kjempet imot, skikkelsen steg rundt søylen og inn i synsfeltet hans: en gutt, like ung som Isabelle, og like vakker. De gulbrune øynene hans funklet som rav. «Har du noen flere med deg?» spurte han. Den blåhårede gutten kjente blodet renne under det altfor stramme metallet, det gjorde håndleddene sleipe. «Flere av hva da?» «Kom igjen.» Gutten med de gulbrune øynene løftet opp hendene, de mørke ermene gled ned, og avslørte runene som var tatovert inn på oversiden av hendene og i håndflatene. «Du vet hva jeg er.» Langt bak i skallen begynte den fastlenkede guttens andre sett med tenner å gnisse mot hverandre. «Skyggejeger,» hveste han. Den andre gutten gliste med hele ansiktet. «Avslørt,» sa han. Clary skjøv opp døren til lagerrommet og gikk inn. Et øyeblikk trodde hun det var tomt. De eneste vinduene satt høyt oppe og hadde stengsler foran; svake gatelyder trakk inn gjennom dem, larmen fra tutende biler og hvin fra bremser. Det luktet gammel maling av rommet, et tungt støvlag med skoavtrykk i dekket gulvet. Det er ingen her inne, innså hun, og så seg forvirret rundt. Det var kaldt i rommet, på tross av augustvarmen utenfor. Ryggen 18

pandemonium hennes var kaldsvett. Hun tok et par skritt forover, og viklet føttene inn i ledninger. Hun bøyde seg for å løsne dem og hørte stemmer. En jente lo, en gutt svarte skarpt. Da hun rettet seg opp, fikk hun se dem. Det var som om de plutselig hadde begynt å eksistere fra et blunk med øynene til det neste. Der sto jenta i den lange, hvite kjolen, det svarte håret hennes hang nedover ryggen som fuktig sjøgress. De to guttene var sammen med henne den høye med svart hår som hennes, og den minste, lyse, med hår som glinset som messing i det dunkle lyset fra vinduene høyt der oppe. Den lyse gutten sto med hendene i lommene og med ansiktet mot den unge punkeren, som var bundet til en søyle med hendene bak seg med noe som så ut som en pianostreng. Føttene var bundet ved anklene. Ansiktet hans var forvridd i smerte og frykt. Med hjertet hamrende i brystet, dukket Clary inn bak den nærmeste betongsøylen og tittet rundt den. Hun så på mens den lyshårede gutten vandret fram og tilbake, nå med armene i kors over brystet. «Jaha,» sa han. «Du har fortsatt ikke fortalt meg om du har flere av ditt slag med deg.» Ditt slag? Clary undret seg over hva det var han snakket om. Kanskje hun hadde snublet over en eller annen gjengkrig. «Jeg aner ikke hva du snakker om.» Den blåhårede guttens stemme var full av smerte, men tverr. «Han mener andre demoner,» sa den mørkhårede gutten, som snakket for første gang. «Du vet vel hva en demon er?» Gutten som sto bundet til søylen, vendte ansiktet bort mens leppene beveget seg. «Demoner,» sa den blonde gutten slepende, og tegnet ordet i luften med fingeren. «Religiøst definert som beboere av helvete, Satans tjenere, men her, for Enklavens formål, forstått som enhver ond ånd med opprinnelse utenfor vår egen dimensjon...» «Det holder, Jace,» sa jenta. 19

demonenes by «Isabelle har rett,» samtykket den høyeste gutten. «Det er ingen her som trenger en forelesning i semantikk eller demonologi.» De er gale, tenkte Clary. Faktisk gale. Jace hevet hånden og smilte. Det var noe vilt over fakten, noe som minnet Clary om dokumentarer hun hadde sett om løver på Discovery Channel, måten de store kattene kunne heve hodet på, og snuse ut i luften etter bytte. «Isabelle og Alec mener jeg snakker for mye,» sa han fortrolig. «Synes du jeg snakker for mye?» Den blåhårede gutten svarte ikke. Leppene hans beveget seg ennå. «Jeg kan gi dere informasjon,» sa han. «Jeg vet hvor Valentine er.» Jace kikket på Alec igjen, som trakk på skuldrene. «Valentine ligger i jorden,» sa Jace. «Tingen bare leker med oss.» Isabelle kastet på håret. «Drep den, Jace,» sa hun. «Den kommer ikke til å fortelle oss noe.» Jace løftet hånden, og Clary så et dunkelt lys gnistre fra kniven han holdt. Den var merkelig gjennomsiktig, bladet var krystallklart, skarpt som et glasskår, og skjeftet var satt inn med røde steiner. Den fastbundne gutten gispet. «Valentine er tilbake!» protesterte han, og slet i lenkene som holdt hendene bak ryggen. «Alle i underverdenen vet det jeg vet det jeg kan fortelle dere hvor han er» Raseriet flammet brått opp i Jaces iskalde øyne. «For Engelens skyld, hver gang vi fanger en av dere drittsekker, påstår dere at dere vet hvor Valentine er. Vel, vi vet også hvor han er. Han er i helvete. Og du» Jace skiftet grep på kniven, eggen gnistret «du skal møte ham der.» Clary klarte ikke mer. Hun kom fram fra baksiden av søylen. «Stopp!» ropte hun. «Dere kan ikke gjøre dette.» Jace spant rundt, så overrasket at kniven fløy fra hånden hans 20

pandemonium og klirret ned på betonggulvet. Isabelle og Alec snudde seg samtidig, med like forbløffede ansiktsuttrykk. Den blåhårede gutten hang etter armene, lamslått og måpende. Alec var den som sa noe først. «Hva er dette?» ville han vite, og så fra Clary til ledsagerne sine, som om de kanskje visste hva hun gjorde der. «Det er en jente,» sa Jace, og gjenvant fatningen. «Du må da ha sett jenter før, Alec. Søsteren din, Isabelle, er en.» Han tok et skritt mot Clary, mens han myste som om han ikke trodde sine egne øyne. «En mundan jente,» sa han, halvveis for seg selv. «Og hun kan se oss.» «Selvfølgelig kan jeg se dere,» sa Clary. «Jeg er ikke blind.» «Åhå, men det er du,» sa Jace, og bøyde seg for å plukke opp kniven. «Du skjønner det bare ikke selv.» Han rettet seg opp. «Du bør komme deg vekk herfra, om du skjønner ditt eget beste.» «Jeg skal ingen steder,» sa Clary. «Hvis jeg drar, dreper du ham.» Hun pekte på gutten med det blå håret. «Det er sant,» innrømmet Jace, og snurret kniven mellom fingrene. «Hva bryr det deg om jeg dreper ham eller ikke?» «For fordi,» freste Clary. «Du kan ikke bare gå rundt og drepe folk.» «Du har rett,» sa Jace. «Du kan ikke gå rundt og drepe folk.» Han pekte på gutten med blått hår. Det så ut som om han hadde lukket øynene. Clary lurte på om han hadde besvimt. «Det der er ikke en person, jenta mi. Det ser kanskje ut som en person, det snakker som en person, det blør kanskje til og med som en person. Men det er et monster.» «Jace,» sa Isabelle advarende. «Det holder.» «Du er gal,» sa Clary og rygget unna ham. «Jeg har ringt politiet. De er her hvert sekund.» «Hun lyver,» sa Alec, men tvilen syntes i ansiktet hans. «Jace, har du» 21

demonenes by Han fikk aldri fullført setningen. I samme øyeblikk rev den blåhårede gutten seg fri med et høyt, jamrende skrik, og kastet seg over Jace. De falt i gulvet og rullet rundt, samtidig som gutten rev og slet i Jace med hender som glitret som om fingerspissene var av metall. Clary vaklet bakover, hun ville stikke av, men føttene satte seg fast i en ledning, hun tumlet over ende, og pusten ble slått ut av brystet. Hun hørte Isabelle hyle. Clary rullet rundt, og fikk se gutten sitte på brystkassen til Jace. De sylskarpe tuppene på klørne hans var blodige. Isabelle og Alec kom løpende mot dem, Isabelle med pisken svingende i hånden. Gutten hugget mot Jace. Jace hev opp armen for å beskytte seg, klørne sneiet borti den og fikk blodet til å renne. Den blåhårede prøvde seg igjen i samme øyeblikk smalt Isabelles pisk ned over ryggen hans. Jace rullet seg kjapt rundt. Et knivblad glimtet til i hånden hans. Han kjørte kniven inn i brystet på gutten. En svart væske eksploderte rundt skaftet. Gutten vred seg i en bue opp fra gulvet mens han gurglet og vred på seg. Jace reiste seg med en grimase. Den svarte skjorten hans var svartere nå, våt av blod. Han kikket ned på den buktende skikkelsen ved føttene sine, bøyde seg ned og rykket ut kniven. Skaftet var sleipt av svart væske. Den blåhårede guttens øyne blafret og åpnet seg. Han satte dem i Jace, de så ut til å stå i brann. Han hveste sammenbitt: «Da blir det slik. De fortapte vil ta dere, alle sammen.» Jace snerret. Guttens øyne rullet bakover i hodet. Kroppen rykket på seg, falt sammen, foldet seg inn, og ble mindre og mindre helt til han forsvant. Clary sparket seg løs fra strømledningene og stablet seg på beina. Hun begynte å rygge unna. Ingen av dem la merke til henne. Alec var borte hos Jace, han holdt armen hans og trakk i 22

pandemonium ermet, sikkert for å se på såret. Clary snudde seg for å stikke av men Isabelle stengte veien med pisken. Den gylne snoren var skitten av mørk væske. Hun smelte den mot Clary, slik at enden tullet seg rundt håndleddet, og dro til. Clary gispet av smerte og overraskelse. «Dumme, lille mundan,» sa Isabelle gjennom sammenbitte tenner. «Du kunne fått Jace drept.» «Han er gal,» sa Clary, og prøvde å dra hånden til seg. Pisken gravde seg dypere ned i huden hennes. «Dere er gale alle sammen. Hvem tror dere at dere er, et borgervern som kan drepe folk? Politiet» «Politiet pleier ikke å være interessert med mindre du kan vise dem et lik,» sa Jace. Han holdt om den sårede armen mens han skrittet over ledningene, mot Clary. Alec kom rett bak ham med et skulende uttrykk. Clary stirret på stedet gutten hadde forsvunnet fra. Det lå ikke engang en blodflekk der ingenting som viste at gutten noensinne hadde eksistert. «De vender tilbake til sin egen dimensjon når de dør,» sa Jace. «I tilfelle du lurte.» «Jace,» hveste Alec. «Vær forsiktig.» Jace trakk til seg armen. Han hadde en makaber blodflekk i ansiktet. Han minnet henne fortsatt om en løve, med lyse øyne som satt langt fra hverandre, og med gulbrunt hår. «Hun kan se oss, Alec,» sa han. «Hun vet allerede for mye.» «Og hva vil du jeg skal gjøre med henne?» spurte Isabelle. «La henne gå,» sa Jace stille. Isabelle kastet et overrasket, nesten sint blikk på ham, men sa ingenting. Pisken gled bort, og Clarys arm var fri. Hun masserte det såre håndleddet sitt, og lurte på hvordan i helvete hun skulle komme seg vekk. «Kanskje vi burde ta henne med tilbake,» sa Alec. «Jeg kan tenke meg at Hodge har lyst til å snakke med henne.» 23

demonenes by «Vi tar henne ikke med til Instituttet,» sa Isabelle. «Hun er mundan.» «Er du sikker på det?» sa Jace dempet. Det rolige tonefallet hans var verre enn glefsingen til Isabelle, eller sinnet til Alec. «Har du hatt med demoner å gjøre, jenta mi? Vanket hos heksemestere, snakket med Nattens barn? Har du» «Jeg er ikke jenta di,» avbrøt Clary. «Og jeg har ingen anelse om hva du snakker om.» Har du ikke? sa en stemme i bakhodet hennes. Du så den gutten fordufte i løse luften. Jace er ikke gal du skulle bare ønske han var det. «Jeg tror ikke på... på demoner, eller hva det er du...» «Clary?» Det var Simons stemme. Hun spant rundt. Han sto ved døren til lagerrommet. En av de kraftige dørvaktene som hadde stått og stemplet hender ved inngangen, sto ved siden av ham. «Går det bra?» Han myste mot henne gjennom mørket. «Hvorfor er du her inne alene? Hva skjedde med de typene de med kniver?» Clary stirret på ham før hun så seg tilbake, der Jace, Isabelle og Alec sto. Jace fortsatt i den blodige skjorten og med kniven i hånden. Han flirte til henne, og viste et halvt unnskyldende, halvt hånlig skuldertrekk. Han var tydeligvis ikke overrasket over at verken Simon eller dørvakten kunne se dem. Ikke Clary heller. Hun snudde seg sakte mot Simon igjen, fullt klar over hvordan hun måtte se ut i hans øyne, der hun sto alene i et fuktig lagerrom med føttene viklet inn i lyse plastledninger. «Jeg trodde de gikk inn hit,» sa hun tamt. «Men da gjorde de vel ikke det. Beklager.» Hun kikket bort på Simon, som sto der med et ansiktsuttrykk som skiftet fra bekymret til forlegent, og bort på dørvakten, som bare så irritert ut. «Jeg så feil.» Bak henne fniste Isabelle. «Jeg kan ikke tro det,» sa Simon, mens Clary desperat prøvde å vinke til seg en drosje fra fortauskanten. Orchard Street var 24

pandemonium blitt vasket mens de var inne i diskoteket, og det glinset svart av oljevann i gaten. «Jeg vet det,» nikket hun. «Det må da for faen finnes én ledig drosje! Hvor skal alle på en søndag kveld?» Hun snudde seg mot ham med et skuldertrekk. «Tror du vi har større sjanse på Houston Street?» «Jeg snakker ikke om det,» sa Simon. «Du jeg tror deg ikke. Jeg kan ikke tro at de knivtypene bare ble borte.» Clary sukket. «Kanskje det ikke var noen med kniver, Simon. Kanskje jeg bare innbilte meg alt sammen.» «Aldri i verden.» Simon løftet hånden over hodet, men drosjene som kom mot dem, bare suste forbi og sprutet skittent vann over dem. «Jeg så ansiktet ditt da jeg kom inn på lagerrommet. Du så seriøst redd ut, som om du hadde sett et spøkelse.» Clary tenkte på Jace med løveøynene. Hun tittet ned på håndleddet, hvor det var en tynn, rød strek der Isabelles pisk hadde snurret seg rundt. Nei, ikke et spøkelse, tenkte hun. Noe enda mer skremmende enn det. «Jeg tok bare feil,» sa hun trett. Hun lurte på hvorfor hun ikke fortalte ham sannheten. Selv om han selvfølgelig ville tenke at hun var gal. Og det var noe ved det som hadde skjedd noe ved det svarte blodet som boblet opp rundt Jaces kniv, noe ved stemmen hans da han sa, har du snakket med Nattens barn? som hun ville holde for seg selv. «Vel, det var en dødspinlig feil,» sa Simon. Han kikket bort på diskoteket, der en smal kø fortsatt buktet seg ut fra døren og halvveis rundt kvartalet. «Jeg tviler på om vi noen gang kommer inn på Pandemonium igjen.» «Hvorfor bryr det deg? Du hater Pandemonium.» Clary hevet hånden igjen, idet en gul bil kom rasende mot dem gjennom tåken. Men denne gangen skrenset drosjen opp ved hjørnet de sto på, og føreren la seg på hornet som om han trengte å vekke dem opp. 25

demonenes by «Endelig litt flaks.» Simon åpnet kjapt den ene bakdøren, og skled ned i det plastdekkede baksetet. Clary fulgte etter, og snuste inn den velkjente drosjelukten fra New York, av gammel sigarettrøyk, lær og hårspray. «Vi skal til Brooklyn,» sa Simon til drosjesjåføren, før han snudde seg mot Clary. «Hør her, du vet at du kan fortelle meg alt, ikke sant?» Clary nølte et øyeblikk, så nikket hun. «Jo da, Simon,» sa hun. «Det vet jeg.» Hun slamret døren igjen etter seg, og taxien raste av sted inn i natten. 26

2 HEMMELIGHETER OG LØGNER mørkets prins satt på den svarte hesten sin, med sobelkappen flommende bak seg. En gyllen krans bandt de blonde hårlokkene hans, det pene ansiktet hadde hardnet i kampens hete, og «Og armen hans så ut som en aubergine,» mumlet Clary irritert. Tegningen fungerte bare ikke. Med et sukk rev hun enda et ark fra skisseblokken, krøllet det sammen, og slengte det i den oransje soveromsveggen. Gulvet var allerede overstrødd med papirballer, et sikkert tegn på at kreativiteten ikke var helt på topp, slik hun hadde håpet. For tusende gang skulle hun ønske hun kunne vært litt mer som moren. Alt Jocelyn Fray tegnet, malte eller skisserte, var vakkert, og tilsynelatende enkelt. Clary dro av seg hodetelefonen kuttet av Stepping Razor midt i en sang og masserte de verkende tinningene. Først da ble hun oppmerksom på den høye, gjennomtrengende lyden fra telefonen. Hun slengte skisseblokken på sengen, spratt opp og løp inn i stuen, der den retro-røde telefonen sto på et bord ved siden av inngangsdøren. «Snakker jeg med Clarissa Fray?» Stemmen i den andre enden av røret hørtes kjent ut, men ikke umiddelbart identifiserbar. 27

demonenes by Clary tvinnet telefonledningen nervøst rundt fingeren. «Jaaa?» «Hei, jeg er en av de knivfektende voldsmennene du traff på Pandemonium i går kveld. Jeg er redd jeg ga deg et dårlig inntrykk, og jeg hadde håpet du ville gi meg sjansen til å gjøre det godt» «SIMON!» Clary holdt telefonen vekk fra øret, idet han brast ut i latter. «Det der er slett ikke morsomt!» «Jo da, det er det. Du skjønner bare ikke humoren.» «Idiot.» Clary sukket og lente seg mot veggen. «Du ville ikke ha ledd hvis du hadde vært her da jeg kom hjem i går kveld.» «Hvorfor ikke?» «Mamma. Hun var ikke glad for at vi kom for sent. Hun klikka.» «Hva? Det er ikke din feil at vi satt fast i trafikken!» protesterte Simon. Han var den yngste av tre barn, og hadde en dyp forståelse av urettferdighet i familien. «Jo da, vel, hun ser det ikke sånn. Jeg skuffet henne, jeg svek henne, jeg fikk henne til å bekymre seg, bla-bla-bla. Jeg er hennes livs forbannelse,» sa Clary, og etterlignet morensnøyaktige ordvalg med bare en liten anelse skyldfølelse. «Har du husarrest, da?» spurte Simon litt for høyt. Clary kunne høre en lav brumming av stemmer bak ham: folk som snakket i munnen på hverandre. «Jeg vet ikke ennå,» sa hun. «Mamma gikk ut i morges sammen med Luke, og de er ikke tilbake ennå. Hvor er du hen? Hos Eric?» «Ja. Vi er nettopp ferdige med øvingen.» En cymbal skramlet bak Simon. Clary rykket til. «Eric skal lese dikt borte på Java Jones i kveld,» fortsatte Simon. Java Jones var en kaffebar rundt hjørnet for Clarys leilighet, som noen ganger hadde levende musikk om kvelden. «Hele bandet skal dra for å backe ham. Blir du med?» 28