B-BLAD Returadresse: Nei til EU Storgt. 32 0184 Oslo TEMA: Velferd vett Nei til EUs skriftserie Nr. 6 Desember 2008 Truer EU den nordiske velferdsmodellen? Kampen om forhandlingsretten EF-domstolen har det siste året i fire ulike dommer grepet inn i den nasjonale arbeidsretten og den kollektive avtalemodellen for partene i arbeidslivet. Tariffavtaler, streikeretten, krav til offentlige anbud og tiltak mot sosial dumping har i disse sakene blitt kjent ulovlig og i strid med EU-retten. Denne boken drøfter situasjonen for norsk, nordisk og europeisk fagbevegelse etter de fire dommene. Betyr dette at EU har lagt ut på en kollisjonskurs med fagbevegelsen? Ønsker ikke EU å bekjempe sosial dumping? Truer EU den nordiske velferdsmodellen? Boken er utgitt i samarbeid av Nei til EU og Fagforbundet. Den er redigert av Morten Harper (utredningsleder i Nei til EU) og Andreas Halse (informasjonsrådgiver i Fagforbundet). Blant bidragsyterne er den danske jusprofessoren Ruth Nielsen, svenske Vänsterpartiets Lisa Rasmussen, jusprofessor Hans Petter Graver og EU/EØS-ekspert Dag Seierstad. Truer EU den nordiske velferdsmodellen? www.neitileu.no
Andreas Halse og Morten Harper (red.) Truer EU den nordiske velferdsmodellen? Nei til EUs skriftserie Vett nr. 6 2008 Utgitt i samarbeid med Fagforbundet
Hefter i skriftserien Vett (pris 20,- + porto): Nr. 5-2008: Hånda i været EU og utdanningspolitikk Nr. 4-2008: Dag Seierstad og Paul Gamlemshaug: EUs postdirektiv Nr. 3-2008: Morten Harper: Feil klima i EU Nr. 2-2008: Morten Harper (red.): Lisboa-traktaten Nr. 1-2008: Maria S. Walberg (red.): Myntunionen Nr. 4-2007: Morten Harper: Lokale konsekvenser av EØS Nr. 3-2007: Amund Vik: Fremmer EU freden? Nr. 2-2007: Morten Harper (red.): Feil redskap? Om EUs tjenestedirektiv Nr. 1-2007: Morten Harper (red.): Europeiske stemmer Send din bestilling til: bestilling@neitileu.no Alle Vett-utgivelsene kan også lastes ned på www.neitileu.no. Truer EU den nordiske velferdsmodellen? 2008 Nei til EU/Fagforbundet Illustrasjoner: Robert Nyberg, www.robertnyberg.nu Trykk: DataTrykk ISSN: 1504-5374 Opplag: 25 000
innhold Innhold Et spennende samarbeid...4 Forord Den nordiske modellen...6 Andreas Halse Lamslått eller kampklar?... 16 Dag Seierstad Når rettigheter kolliderer...30 Hans Petter Graver Laval-dommens konsekvenser for Sverige...36 Lisa Rasmussen EUs domstol knekker nøttene... 48 Kenneth Haar Tjenestedirektivet og offentlige tjenester...58 Sammendrag av Fagforbundet og Nei til EUs rapport EF-domstolen, nasjonal arbeidsrett og tjenestedirektivet... 68 Morten Harper og Hilde Loftesnes Nylén Tjenestedirektivet rettigheter for tjenestemottagere og velferdsstaten...76 Ruth Nielsen Pensjoner på anbud...122 Dag Seierstad 3
forord Et spennende samarbeid Den boken du nå holder i hånden, er resultat av et spennende prosjektsamarbeid mellom Fagforbundet og Nei til EU. Den utgis i Nei til EUs skriftserie Vett, men er et felles produkt med to redaktører én fra hver organi sasjon. Prosjektsamarbeidet omfatter flere ting enn bare denne boken. En felles gruppe leverte våren 2008 en ut redning om tjenestedirektivets konsekvenser for offentlige tjenester. Vi har etablert et samarbeid på fylkesplan, vi samarbeidet om opplegg på ESF (European Social Forum) i Malmø i september, og om felles møter på Globaliseringskonferansen i november i år. Dette er hva samarbeidet har gitt av resultater så langt. Mer kommer. Denne boken tar opp tema som begge organisasjonene er svært opptatt av, nemlig situasjonen for norsk, nordisk og europeisk fagbevegelse etter at EF-domstolen gjentatte ganger har dømt mot fagbevegelsen og faglige rettigheter, og mot offentlige myndigheters forsøk på å begrense sosial dumping. Spørsmålene mange nå stiller seg er: Betyr dette at EU har lagt ut på en kollisjonskurs med fagbevegelsen? Ønsker ikke EU å bekjempe sosial dumping? Er EUs målsettinger i Lisboastrategien og deres «Global Europe»-strategi, som skal bidra til at europeiske firma sikres nye markeder, et opplegg for å redusere fagbevegelsens makt og innflytelse? Mange er urolige. Denne uroen reflekteres i flere av bidragene i boken, slik den også reflekteres i de mange kritiske spørsmål som nå stilles rundt i Europa til EUs politiske linje. 4
forord Vi er svært glade for at vi har fått med både svenske og danske bidragsytere, slik at leserne kan se at den uro som er i Norge, særlig knyttet til EUs tjenestedirektiv, ikke er noe «særnorsk fenomen», slik enkelte vil ha det til. Tjenestedirektivet og de fire EU-dommene inngår i et mønster, som må brytes! I en tid der markedsliberalismen har kommet i diskreditt gjennom den interna sjonale finanskrisen, er det nødvendig å se med nye øyne også på hvordan en velferdsstat kan fungere best mulig, til glede for vanlige mennesker. Da tror ikke vi at svaret er å svekke fagbevegelsen og åpne opp for enda mer «fri flyt» på basis av en 60 år gammel Romatraktat. Boken sendes ut til alle abonnenter på tidsskriftet Vett, og dessuten til 20 000 tillitsvalgte i Fagforbundet. Vi håper den vil være både interessant lesing og et nyttig verktøy i det faglig-politiske arbeidet. God lesing! Jan Davidsen, leder i Fagforbundet Heming Olaussen, leder i Nei til EU 5
den nordiske modellen De nordiske landene har noen likheter som skiller dem fra de fleste andre land i verden. Derfor gir det mening å snakke om den nordiske modellen. Andreas Halse er informasjonsrådgiver i Fagforbundet og bystyrerepresentant for Oslo Arbeiderparti. 6
den nordiske modellen Den nordiske modellen Av Andreas Halse Sosial likhet, en stor velferdsstat, høy produktivitet. De nordiske landene har noen særegne trekk som skiller dem fra de fleste andre land i verden. Det er bakgrunnen for at man snakker om den nordiske modellen. Den nordiske modellen er en samfunnsmodell som legger stor vekt på offentlige velferdsordninger og sosial trygghet. De nordiske landene er preget av solid økonomisk vekst, høy levestandard, høyt utdanningsnivå, høy sysselsetting, høyt skattenivå, stor andel fagorganiserte, et avtalebasert og organisert arbeidsmarked, samt relativt små inntektsforskjeller. De nordiske landene er ikke like, men de ligner, og måten landene er organisert på gjør dem unike. Den nordiske modellen er ikke et entydig, veldefinert begrep. Noen forfattere legger mest vekt på måten velferdsstaten organiseres i de forskjellige landene. Blant økonomer har fokuset etter hvert blitt flyttet mer over på måten arbeidsmarkedet organiseres, og betydningen det har for lønnsdannelsen og bedriftenes produktivitet. Fokuset her er på de solidariske lønnsforhandlingene og den betydningen omfordelingen har for den økonomiske utviklingen i de nordiske landene. Noen økonomiske særtrekk i de nordiske landene Det er når man ser på de økonomiske nøkkeltallene man ser at resultatene i de nordiske landene er unike. På en rekke områder skiller de nordiske landene seg ut, og sammen gir de et bilde av land med noen økonomiske særtrekk. Sysselsetting er det mest åpenbare. Ingen land i verden har så høy andel av befolkningen i arbeid som de nordiske landene. Andelen kvinner i arbeid ligger langt over andre land. Det gjelder både hvis man sammenligner med de europeiske velferdsstatene nedover kontinentet, og hvis man sammenligner med USA, hvor velferdsordningene er langt svakere. Bildet har vært stabilt over lenger tid, selv om det selvfølgelig har svingt i takt med de økonomiske konjunkturene. 7
den nordiske modellen Sysselsettingsfrekvens i prosent 2004 DK SF Isl N S EU15 US Ja Totalt 16-64 år 76,0 67,2 82,8 75,6 73,5 65,0 71,2 68,7 Kvinner 72,0 65,5 79,4 72,7 71,8 57,1 65,4 57,4 Kilde: OECD Employment Outlook 2005 Sysselsetting i Norge sammenliknet med andre land 1980 2006 Kilde: Andreassen (2006) First Securities Den høye sysselsettingsandelen er selvfølgelig en av grunnene til at den nordiske modellen har fått så mye oppmerksomhet de siste årene. På tross av økonomiske svingninger har man klart å skape arbeidsplasser, og i stor grad unngått den masse - arbeidsledigheten som har preget mange europeiske land. En like stor grunn til oppmerksomheten er at dette har skjedd tvert imot spådommer basert på viktig økonomisk teori. Skattenivået i Norden er høyt, blant de høyeste i verden, og så høyt at mange økonomer har ment at det skulle være et alvorlig hinder for vekst. Ifølge mye konvensjonell økonomisk teori bør et så høyt skattenivå redusere evnen og viljen til å investere, og dermed på sikt ta knekken på det økonomiske grunnlaget samfunnet baserer seg på. Det jevnt høye skattenivået i Norden, som har vart over mange tiår, viser at det nødvendigvis ikke er tilfelle. Skatt i prosent av BNP DK SF IS N S EU 15 USA Ja 48,3 44,8 39,8 43,8 50,6 40,5 25,6 25,3 Kilde: OECD Factbook 2006 8
K den nordiske modellen De siste tiårene har verden over vært preget av økende lønnsforskjeller. Det er også tilfelle i Norden, men forskjellene i lønn mellom de som tjener mest og de som tjener dårligst er fortsatt minst i de nordiske landene. Betydningen av spesialkompetanse blir stadig viktigere, og i en kompleks verden får man mer uttelling for å kunne de spesielle tingene som ingen andre kan. Det har vært brukt som en av forklaringene på hvorfor lønnsforskjellene øker. Teorien tilsier at man er avhengig av å lønne de høytutdannede med særegen kompetanse mer for å være innovativ og kunne utvikle produktiviteten. Dermed øker også lønnsforskjellene. Foreløpig er det lite i de nordiske landene som tyder på at det er tilfelle. S Lønnsspredning: hvor mange ganger høyere er lønna til de som ligger blant de 80-90% høyest lønte i forhold til de 10% som tjener minst ( 9. desil i forhold til 1. desil) i 2002. Kilde: Earnings Disparities across European countries and regions, Eurostat 2006 UK 4,2 Spania 3,7 DEU 3,6 F 3,1 S 2,8 DK 2,5 N 2,4 SF 2,4 Elementene i den nordiske modellen Den nordiske modellen er et historisk produkt, som til dels har oppstått av tilfeldigheter og til dels av planlagte valg. Fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjonene og myndighetene har alle vært med på utvikle modellen. De enkelte delene av modellen er viktige, men det er samspillet mellom dem som er det unike nordiske. Sammen skaper de en modell med særtrekk og resultater som ikke finnes andre steder i verden. Grafen på neste side gir et godt bilde av de forskjellige elementene i den nordiske modellen og hvordan de hele veien spiller inn på hverandre. Den overordnede økonomiske politikken, gjennom renta, statsbudsjettet og næringspolitikk er en av hovedpillarene. Sammen med innretningen av vel - ferdsstaten, med spesiell vekt på utdanning og arbeidsmarkedspolitikken, spiller det inn på forhandlingene mellom partene. Ingenting av dette foregår i et vakuum, både den makroøkonomiske politikken og detaljene i velferdsstaten blir påvirket av resultatene i de kollektive forhandlingene. K tr 9
den nordiske modellen Det nordiske arbeidsmarkedet Makroøkonomisk politikk og næringspolitikk Partene i arbeidslivet Kollektive forhandlinger og arbeidsmarkedsregulering Velferdsstaten, inntektssikring, offentlige tjenester, utdanning og aktiv arbeidsmarkedspolitikk Kilde: Dølvik 2006 Organiseringen av arbeidsmarkedet i Norden er kanskje det trekket ved landene som skiller seg mest fra andre land. En stor andel av arbeidstakerne er organiserte, og det samme gjelder for arbeidsgiverne. Begge parter er vant til at konflikter løses gjennom en velregulert avtale- og forhandlingsstruktur, basert på sentrale avtaler mellom partene. Det har gtt en modell med få arbeidskonflikter, og stor vekt på samarbeid. Den organiserte lønnsdannelsen har lange tradisjoner i Norden. Danmark fikk sin første hovedavtale allerede i 1898. I Norge ble den første landsomfattende tariffavtalen, verkstedoverenskomsten, inngått i 1907. I 1935 kom hovedavtalen mellom LO og NHO, som etablerte regler for kollektive forhandlinger innenfor de forskjellige bransjene. Etter krigen, og spesielt på slutten av 50-tallet, ble de bransjevise forhandlingene erstattet med sentrale forhandlinger mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Konsekvensen ble at vi etter hvert fikk den såkalte frontfagsmodellen, hvor forholdene og forhandlingene i eksportindustrien ble retningsgivende for resten av tarifforhandlingene. Målet har vært å tilpasse lønnsveksten til det konkurranseutsatt industri kan leve med over tid. 10
den nordiske modellen De sentrale forhandlingene er det bærende elementet i den nordiske arbeidsmarkedsmodellen. Det har gjort organisasjonene, og ikke den enkelte arbeidstaker eller bedrift, til de viktigste elementene i arbeidsmarkedet. Lovverket i de nordiske landene støtter opp under det. Lovene er kollektivistisk orienterte, det er organisasjonene som er de rettslige subjektene som skal ta seg av uenigheter om forståelsen av kollektive avtaler, ikke den enkelte arbeidstaker eller bedrift. En følge av det er altså arbeidsfred, hvor streik bare er lov når en tariffavtale har gått ut. Statens rolle i tarifforhandlingene er et særtrekk ved de nordiske landene. Med unntak av Sverige spiller myndighetene en viktig rolle i forhandlingene. Det mest åpenbare er selvfølgelig arbeidet riksmeklingsmannen ofte gjør for å lede forhandlingene, men det er heller ikke uvanlig at staten griper direkte inn. De siste årene har man i Norge for eksempel sett hvordan statens bidrag til avtalefestet pensjon (AFP) har vært en forutsetning for å få avtalene i havn. Etter hvert som den nordiske modellen har utviklet seg, har de kollektive avtalene blitt mer og mer utfylt av nasjonale lover. Arbeidsmiljø, regler for oppsigelser og vilkår i arbeidskontrakter, helse og sikkerhet er alle områder hvor nasjonale lover spiller en stor rolle. Ingen av de nordiske landene har en lovregulert minstelønn, selv om vi nå ser at allmenngjøring av tariffavtaler begynner å bli mer vanlig. De store trekkene ved organiseringen av arbeidsmarkedet, velferdsstaten og den økonomiske politikken er dominerende årsaker til den nordiske modellens suksess. Det er likevel verdt å påpeke at partssamarbeidet mellom ansatte og eiere på den enkelte bedrift har hatt enorm betydning for de nordiske landenes suksess. Systemet med sentrale avtaler og vekt på samarbeid har sitt motstykke i bedriftene. Næringslivet i de nordiske landene er preget av en kultur der fagforeningene og ledelsen har samarbeidet om å utvikle bedriften. Man har sett en felles interesse i å utvikle produksjonen. Måten samarbeidet fungerer på varierer selvfølgelig fra bedrift til bedrift, men det er også formalisert gjennom sentrale avtaler og gjennom lovverket. For eksempel er ansattes representasjon i styrer lovfestet, mens regler for informasjonsplikt og medvirkning er mer avtalebasert. Nordiske arbeidstakere fagorganiserer seg. Fagbevegelsen i de nordiske landene har en styrke som er enestående. 11
den nordiske modellen Danmark og Sverige ligger helt på topp med en organisasjonsgrad på nærmere åtti prosent, Norge et stykke bak med litt over femti prosent fagorganiserte, men likevel langt over det andre europeiske land kan vise til. Norge er det eneste nordiske landet som organiserer arbeidsledighetskassen gjennom staten, det regnes som hovedforklaringen på hvorfor organisasjonsgraden ligger en del lavere i Norge enn i de andre nordiske landene. Organisasjonsgraden 2004 Hovedkilde: European Industrial Relations observatory (EIRO) For Norge: FAFO/SSB(AKU); For USA: State of Working America 2004/2005 Fagbevegelsen i de nordiske landene, med unntak av Finland, har i liten grad vært splittet i ideologiske og religiøse fraksjoner, noe som står i sterk kontrast til forholdene sørover i Europa. Dette har selvfølgelig vært med på å bygge opp under fagbevegelsens styrke i Norden. Denne styrken er avgjørende for at den nordiske modellen skal fungere. Uten en sterk og samlet fagbevegelsen er det vanskelige å se for seg at de kollektive forhandlingene skulle ha så stor innflytelse på den samlede økonomiske utviklingen. Verdien av sentrale forhandlinger blir selvfølgelig mindre hvis avtalene bare omfatter en liten andel av arbeidstakerne. Det samme kan for så vidt sies andre veien, uten organiserte arbeidsgivere ville ikke den nordiske modellen fungert. Små lønnsforskjeller Et av de sterkeste særtrekkene ved den nordiske modellen er de lave lønnsforskjellene. Forskjellen i lønn mellom lavtlønte og toppledelse er relativt liten. Lavtlønte i Norden har i internasjonal sammenheng relativt høy lønn, mens gevinsten 12
den nordiske modellen ved å klatre oppover til tradisjonelt høyt lønnede stillinger ikke er så stor i Norden som i andre land. De overveiende erfaringene fra Norden og andre land er at lokale lønnsforhandlinger fører til større lønnsforskjeller. Sentrale forhandlinger har vært foretrukket av fagbevegelsen fordi de fører til lavere lønnsvekst for de som tjener mest, og høyere lønnsvekst for de som tjener minst. Økonomer har etter hvert begynt å hevde at dette er en av de viktigste årsakene til den nordiske modellens suksess. Lønnskompresjonen, altså at lønningene presses mot midten både fra bunnen og fra toppen, ses på som en av forklaringene på den høye produktiviteten og sterke konkurranseevnen til de nordiske økonomiene. Årsaken er at høye lønninger for lavtlønte presser ut lavteknologiske bedrifter med lav inntjening, mens lave lønninger for høytlønte gjør det billigere å drive høyteknologiske bedrifter som driver innovasjonen framover. Målet for fagbevegelsen er solidaritet og rettferdighet, resultat for næringslivet er effektivitet og utvikling. Sentrale lønnsforhandlinger med en solidarisk profil gjør at det ikke blir mulig for bedrifter med lav produktivitet å betale lavere lønninger enn bedrifter med høyere produktivitet. Med desentraliserte forhandlinger kunne de prøvd å kompensere ved å gi lavere lønninger. Nå er konsekvensen at de enten må legge ned, eller effektivisere. Effekten gjelder ikke bare innenfor en bransje, den renner over fra bransje til bransje. Sentrale forhandlinger begrenser lønnsforskjellene mellom bransjer, selv om produktiviteten varierer. Bransjer med lav produktivitet blir nødt til å betale samme lønn som bransjer med høy produktivitet, noe som åpenbart gir en stor fordel til bedrifter i effektive bransjer. Den langsiktige konsekvensen er at hele bransjer som ikke klarer å holde oppe produktivitetsveksten, blir presset ut. Det kan beskrives som en form for «skattlegging» av lavproduktive næringer, og «subsidiering» av høyproduktive næringer. Målet har hele tiden vært å sikre arbeidsplasser gjennom generell produktivitetsvekst i samfunnet, ikke gjennom å beskytte spesifikke næringer. Det er dette som kalles Rehn-Meidner-modellen, oppkalt etter de to svenske økonomene som la det teoretiske grunnlaget for modellen på femtitallet. 13
den nordiske modellen Flexicurity den fleksible sikkerheten Begrepet flexicurity har blitt stadig viktigere i beskrivelsen av den nordiske modellen. De nordiske landene er preget av fleksibel sikkerhet. Arbeidskraften er fleksibel, men har likevel stor sikkerhet for inntekten. Det er relativt lett å legge ned en bedrift i Norden, og kostnadene ved å si opp en ansatt er små sammenlignet med de fleste andre land. Vel så viktig er arbeidstakernes egen fleksibilitet. Arbeidstakere med stor kompetanse og flerfaglighet har stor omstillingsevne og bidrar dermed til at bedriften blir mer fleksibel. Alt i alt gir det næringslivet en fleksibilitet som gjør det mulig å foreta raske omstillinger. Den negative siden er at det kan bety nedleggelser, endringer i produksjonsprosessen og oppsigelser, tiltak som alle gjør arbeidstakerne mer utrygge. Den nordiske modellen, spesielt den danske varianten, løser dette ved hjelp av flexicurity. En stor, universell velferdsstat gir ansatte trygghet for at de har noe å falle tilbake på. Velferdsstaten bidrar med inntektssikring, som reduserer arbeidstakernes risiko. Sikkerhetsnettet er ikke bare basert på de tradisjonelle velferdstjenestene som helsevesen eller arbeidsledighetstrygd. Vel så viktig er den aktive arbeidsmarkedspolitikken. I tre-partssamarbeidet mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverforeningene og staten har staten tatt på seg et stort ansvar for å hjelpe arbeidstakere med å finne ny jobb, gjennom etter- og videreutdanning, kvalifisering av arbeidstakere og arbeidsmarkedstiltak. Modellens framtid Den nordiske modellen står sterkt i befolkningen. Oppslutningen om de universelle ordningene i velferdsstaten er stor, det er relativt stor enighet om å holde et høyt skattenivå, og fagbevegelsen står sterkt blant arbeidstakerne. Modellen har vist seg å være fleksibel, og vært et godt verktøy for de nordiske landene både gjennom oppgangs- og nedgangstider. Samfunnsånden som ligger innebygd i modellen har gjort det enklere for landene å komme gjennom tøffe økonomiske konjunkturer, og bidratt til en relativt rettferdig fordeling av veksten når det har gått bra i økonomien. Trusselen mot den nordiske modellen kommer i liten grad fra landene selv. Rett nok er det krefter i alle landene som ønsker å gå bort fra de sentrale forhandlingene og dermed undergrave det som er pillaren i modellen, men de er på det 14
den nordiske modellen nåværende tidspunkt ikke sterke nok til å true modellen som helhet. Den største trusselen mot modellen er internasjonale hendelser som kan bidra til å undergrave fagbevegelsens styrke, og svekke de sentrale forhandlingene mellom partene i arbeidslivet. Internasjonale reguleringer som begrenser partenes mulighet til å avtale vilkårene i arbeidsmarkedet vil på sikt undergrave betydningen av de sentrale avtalene, og dermed svekke den samarbeidsånden som den nordiske modellen baserer seg på. Den nordiske modellen oppsto som en konsekvens av de kollektive forhandlingene og de sentrale tariffavtalene. Hvis de forsvinner vil også særtrekkene som preger de nordiske landene forsvinne. Referanser: Kalle Moene: Den nordiske modellen. Artikkel basert på Likhet under press. Barth, Moene, Wallerstein. LOs samfunnsnotat nr. 02/07: Spania, Norge og noen andre Arbeidsmarkedstrekk som bakgrunn for DEFS-kongressen 2007 Gudmund Hernes: Med på laget Jon Erik Dølvik: The Nordic regimes of labour market governance: From crisis to succes-story? Dag Olberg: Flexicurity nordiske arbeidslivsmodeller i nye kontekster Ingeborg Rasmussen: Samarbeid i arbeidslivet som bidrar til produktivitet den nordiske modellen 15
lamslått eller kampklar EF-domstolen fornekter seg ikke. Den nordiske modellen for arbeidslivet skal knekkes. Dag Seierstad er EU-/EØS-ekspert og rådgiver for SVs stortingsgruppe. 16
lamslått eller kampklar Lamslått eller kampklar? Av Dag Seierstad Torsdag 3. april 2008 falt det en dom i EF-domstolen som fastslår at det er forbudt å kreve at offentlige byggeoppdrag bare kan gis til virksomheter «som skriftlig har forpliktet seg til minst å betale sine ansatte den på leveringsstedet overenskomstmessig fastsatte lønn». Den tyske delstaten Niedersachsen har vedtatt en lov som krever at offentlige byggeoppdrag og lokal persontransport bare kan gis til selskap som betaler lønninger i samsvar med «fastsatt tariffavtale». Hovedentreprenøren forplikter seg til å pålegge eventuelle underentreprenører de samme vilkårene. Høsten 2003 vant selskapet Objekt und Bauregie en byggekontrakt der selskapet forplikta seg til å betale lønninger i samsvar med tariffavtalen i området. Et polsk selskap ble tildelt en underentreprise, og det ble etter hvert påvist at de 53 polske bygningsarbeiderne fikk under halvparten (46,57 prosent) av gjeldende tarifflønn. Kontrakten med Objekt und Bauregie ble sagt opp. Selskapet gikk konkurs og engasjerte stjerneadvokaten Dirk Rüffert. Han gikk til sak mot delstaten Niedersachsen for en tysk domstol som ba EF-domstolen avgjøre om EU-retten var brutt. Lav lønn eksporteres vestover EF-domstolen pakker ikke inn dommen sin i løsprat. Den fastslår av hvis tyske tariffavtaler må følges ved slike byggeoppdrag, vil selskap i mange andre EU-land «miste de konkurransefordeler de har som følge av lavere lønnsomkostninger». Dermed hindres den frie flyten av tjenester som er et grunnprinsipp i EU-traktaten (artikkel 49). Altså: På EUs indre marked skal det lave lønnsnivået i Øst-Europa eksporteres vestover. Slik skal EU-traktatens frie konkurranse forstås. Nå kan den frie flyten av tjenester i artikkel 49 fravikes hvis det kan begrunnes med det som EU-retten kaller «tvingende allmenne hensyn». Praksis har vist at det er ikke mange slike hensyn EF-domstolen er villig til å godkjenne. Denne gang vurderer domstolen om det fins noen slike hensyn i det såkalte utstasjoneringsdirektivet. I utstasjoneringsdirektivets artikkel 4 står det at medlemsstatene skal påse at de arbeidstakere som er utstasjonert på 17
lamslått eller kampklar deres område, sikres «de arbeids- og ansettelsesvilkår som er fastsatt i den medlemsstaten der arbeidet utføres». Det kan skje ved «lov eller administrative bestemmelser, og/eller ved kollektive avtaler eller voldgiftskjennelser som har generell anvendelse.» I artikkel 8 stilles det krav som tariffavtaler sjelden oppfyller verken i Tyskland eller i Norden. Enten skal tariffavtalene «overholdes av alle virksomheter innen pågjeldende sektor eller bransje i det pågjeldende geografiske område» eller så skal en legge til grunn tariffavtaler «som inngås av de mest representative arbeidsmarkedsparter på nasjonalt plan, og som gjelder på hele det nasjonale området». Trøbbel for velferdsordningene EF-domstolen fastslår at lovpålegget i Niedersachsen svikter på flere punkter. Den aktuelle tariffavtalen omfatter ikke alle bedrifter i bransjen. Den tarifflønna som de polske arbeiderne skulle hatt, ligger høyt over den minstelønna som det er snakk om i utstasjoneringsdirektivet. Lovpålegget gjelder bare offentlige oppdragsgivere, ikke private. Domstolens logikk er ikke alltid helt lett å følge. Den er helt med på at utenlandske arbeidstakere må likestilles med tyske. Men samtidig fastslår den at «plikten til å overholde tariffavtaler (medfører) nettopp ikke en faktisk likestilling med de tyske arbeidstakere» fordi det hindrer at arbeidstakere fra andre land kan sysselsettes i Tyskland «da arbeidsgiveren deres ikke kan anvende omkostningsfordelen» ved et lavere lønnsnivå. EF-domstolen er frisk nok til å understreke at den ville kunne godta det hvis den polske underentreprenøren frivillig hadde betalt sine ansatte lønninger som ligger over det minstenivået som utstasjoneringsdirektivet tar sikte på. Forbundsregjeringen i Tyskland har engasjert seg til støtte for lovpålegget i Niedersachsen. Ett av argumentene var at det var «et tvingende allment hensyn» å verne «fagforeningers organisering av arbeidslivet». Det blir kontant avvist av EF-domstolen, uten begrunnelse. Den tyske regjeringen argumenterte også med at dette grep inn mot stabiliteten i velferdsordningene fordi velferdsytelsene i stor grad var knytta til arbeidstakernes lønnsnivå. Det ble like kontant avvist. 18
lamslått eller kampklar I strid med ILO-konvensjon 94 Rüffert-dommen er direkte i strid med ILO-konvensjon 94, som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønnsog arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale. Fra 1. mars i år er denne konvensjonen tatt inn i norsk lov. Det kinkige for EU er at ni EU-land har ratifisert denne konvensjonen. Det har ikke EU. Men EU-retten, slik den tolkes av EF-domstolen, er klar: Er en nasjonal lov i strid med en EU-lov, har EU-loven forrang. Det hjelper derfor ikke om ILO-konvensjonen tas inn i nasjonale lovverk. Den må vike for EU-retten. I Norge må ILO-konvensjonen vike for EØS-retten. ESA-juristene vil nok kaste seg med begeistring over den jobben. De kan bare tas av jobben hvis vi sier opp EØS-avtalen. Den debatten bør reises for alvor innen alle berørte fagforbund. Det svenske nettstedet for arbeidsrettslige spørsmål, Lag & Avtal, oppsummerte Vaxholm-dommen slik: «Det EF-domstolen ikke godtar, det er at foretak som er etablert i andre land må følge svensk tariff når de utfører oppdrag i Sverige.» Rüffert-dommen banker dette budskapet inn med slegge. Hvor lenge skal EØS-tilhengerne i fagbevegelsen la seg denge? Fagorganisering på nåde Hva var det så Vaxholm-dommen, eller Laval-dommen, fra 18. desember 2007 egentlig handlet om? Vaxholm-dommen illustrerer først og fremst at EU ikke er noen nøytral arena for samfunnskamp. EU er en arena der grunnreglene har politisk slagside: De fremmer et samfunn der markedsfrihetene har forrang, og der fagorganisering bare tåles hvis den ikke griper inn mot den frie flyten på markedene. Vaxholm-dommen er krystallklar på tre punkter: 1. Den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten. 2. Faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EF-domstolen setter. 3. Blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige, hindrer på urimelig vis den frie flyten av tjenester og arbeidskraft, og er derfor ulovlig. Dommen har størst umiddelbar virkning i Sverige og Danmark. Der har fagbevegelsen tatt på seg ansvaret for at 19
lamslått eller kampklar tariffbestemt lønn skal sette standarden også i den uorganiserte delen av arbeidslivet. Det skjer gjennom utstrakt bruk av boikott, blokade og sympatiaksjoner. Mye av dette kan nå være ulovlig. Norsk blandingssystem De fleste andre europeiske land har måttet innføre offentlig minstelønn for å hindre uverdige lønnsforhold i deler av arbeidslivet. Satsene er i mange land til gjengjeld uverdig lave, og det er ofte vanskelig å kontrollere om de lavest lønte faktisk får såpass som den offentlige minstelønna. I Norge har vi et blandingssystem. I store deler av arbeidslivet har fagbevegelsen vært sterk nok til at den kunne sikre «ordnede forhold» og i tillegg anstendig lønn også for dem som ikke har hatt noen fagforening å støtte seg på. Lovverket gir norsk fagbevegelse mindre adgang til å ta i bruk faglige kampmidler for å få til tariffavtaler med uvillige arbeidsgivere enn hva svensk og dansk fagbevegelse har. I stedet er det mulig å allmenngjøre tariffavtaler, det vil si gjøre dem bindende også for arbeidstakere og arbeidsgivere uten tariffavtale. Denne muligheten for allmenngjøring var noe LO stilte krav om under EØS-debatten i 1991 til -92. Men også allmenngjorte tariffavtaler er lite verdt uten for eksempel reell innsynsrett for tillitsvalgte og ordninger som solidaransvar, det at oppdragsgiveren står økonomisk ansvarlig for at den allmenngjorte delen av tariffavtalen faktisk følges i hele kjeden av underentreprenører. Om EF-domstolen ikke gir et direkte påbud om lønnsdumping, så er det ikke langt unna. Den gir i hvert fall grønt lys for all den lønnsdumping som utenlandsetablerte foretak velger å utsette sine ansatte for når foretaket tar på seg et oppdrag i Sverige eller Danmark. Hvis ikke offentlige ordninger tar over når den faglig handlefriheten forbys så kraftig som EF-domstolen nå har gjort. Verken Sverige eller Danmark har noen lovbestemt minstelønn. De har heller ikke noen ordning for allmenngjøring av tariffavtaler. Vaxholm-dommen kan tvinge dem til å se i slike retninger med alle de konsekvenser det har for utsiktene til å opprettholde en kampdyktig fagbevegelse. Rammer tiltak mot sosial dumping Når en leser begrunnelsene for Vaxholm-dommen, kan det faktisk ikke utelukkes at EF-domstolen en eller annen gang 20
lamslått eller kampklar finner ut at også en lovbestemt minstelønn hindrer den frie flyten av tjenester og arbeidskraft. Er den høy nok, er det sikkert at den har en slik virkning. Og hva gjør domstolen da? Fastslår hvor høy en nasjonal minstelønn kan være for at den ikke skal hindre den frie flyten? Den norske ordningen med mulighet for å allmenngjøre tariffavtaler, står antakelig enda mer laglig til for hogg. Siden det bare er minstelønna som kan allmenngjøres, bidrar det til lønnsdumping at satsene for minstelønn ligger langt under det som er vanlig lønn i yrket i en del av de mest aktuelle tariffavtalene. Hvis en, for å motvirke dette, etter hvert klarer å heve minstelønnssatsene, slik at lønnsdumpingen for alle praktiske forhold forsvinner, vil de allmenngjorte tariffavtalene ha samme virkning som tariffkravet til Byggnads: De vil hindre den frie flyten. Er dette å tøye dommen for langt? Det er mulig, men NHO-advokat Nina Melsom var rask til å kommentere Vaxholm-dommen slik på NHOs egen nettside: «EU-domstolen har satt en klar grense for hva myndighetene og fagforeninger kan gjøre for å hindre såkalt sosial dumping». Hun sier videre at hun vil «lese dommen nøye for å se hvilken betydning den vil ha for den norske allmenngjøringsloven og Tariffnemndas vedtak. Dommen er også interessant sett i forhold til de tiltak myndighetene setter i verk nå det gjelder innsynsrett for tillitsvalgte og påse ansvar for oppdragsgivere». Vaxholm-dommen kan derfor ramme viktige deler av regjeringens tiltakspakke mot sosial dumping. Denne tiltakspakka er kritisert fra flere fagforbund, fordi tiltaka ikke er effektive nok. Lovbestemt innsynsrett med taushetsplikt kan for eksempel være verre enn at det ikke fins regler for slikt, og en ordning med solidaransvar har LO og Fellesforbundet bedt forgjeves om. Det er mulig at argumentasjonen til EF-domstolen ikke er ment å ramme allmenngjøring og lovbestemt minstelønn. Men da kan ikke motivet for dommen være å få vekk alt som kan hindre fri flyt av tjenester og arbeidskraft. Da må motivet være å ramme svensk og dansk fagbevegelse. Kjernen i all fagorganisering er å hindre at arbeidstakere spilles ut mot hverandre, ved at den som er villig til å jobbe for lavest lønn, er den som får jobben. Generasjoner av fagorganiserte har her i Norden gjennom faglig kamp bidratt til et arbeidsliv som for de aller fleste er til å leve med og leve 21
lamslått eller kampklar av. EF-domstolen sier at det ikke lenger skal være opp til fagbevegelsen om det skal være slik i Sverige, i Danmark eller i Norge. Viking Line-dommen Uken før Vaxholm-dommen, mer presist 18. desember, hadde EF-domstolen kommet med en annen omstridt dom om retten til arbeidskonflikt. Kampmidlene i en arbeidskonflikt er underlagt EU-retten. Da hjelper det ikke hva som er grunnfesta nasjonal arbeidsrett. Dommen innebærer at det blir lettere for arbeidsgivere å gå til angrep på konflikttiltak fra fagbevegelsens side, ifølge det svenske tidsskriftet EU & arbetsrätt, et samarbeidsorgan for arbeidsrettslige forskningsinstitusjoner i Sverige, Danmark og Finland. Det finske ferjeselskapet Viking Line gikk i 2004 til sak mot Det finske sjømannsforbundet (FSU) og ITF (Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen) fordi de trua med streik og boikott da Viking Line ville flagge ut skipet Rosella til Estland. Ferjeselskapet så dette som et angrep på den frie etableringsretten i EU. Rosella seilte under finsk flagg mellom Helsinki og Tallinn, med en besetning som var medlemmer av Det finske sjømannsforbundet. Konflikten starta da Viking Line i oktober 2003 ville spare lønnskostnader ved å flagge ut til Estland og ansette mannskap på estiske vilkår, blant annet ved å inngå en tariffavtale med en estisk fagforening. Viking Line ga opp planen da FSU trua med streik, og ITF påla med trussel om eksklusjon alle sine forbund om ikke å forhandle med rederiet. Dermed ble det ingen estisk fagforening å forhandle med. I stedet reiste ferjeselskapet i august 2004 sak for en britisk domstol, med påstand om at ITF og FSU brøt EU-rettens prinsipp om fri etableringsrett ved å hindre utflagging av Rosella til Estland. Den britiske domstolen sendte saken videre til EF-domstolen, for å få avklart forholdet til EU-retten. Med Viking Line-dommen har EF-domstolen for første gang i klartekst uttrykt at retten til arbeidskonflikt er underlagt EU-retten. Dommen innebærer at en arbeidsgiver som utsettes for faglige kampmidler, kan reise sak for en nasjonal domstol med krav om at tiltaka dømmes ulovlige med henvisning til for eksempel EU-traktatens artikkel 43, om den frie etableringsretten. Dette er, ifølge EU & arbetsrätt, en «klar utvidelse av arbeidsgiversidas muligheter til å angripe slike kampmidler ved en nasjonal domstol». 22
lamslått eller kampklar Streik kun aller siste utvei EF-domstolen gikk ikke inn på det konkrete saksforholdet. Det skulle opp for en britisk domstol, men saken endte i stedet med at partene inngikk et forlik. EF-domstolen stilte opp detaljerte retningslinjer for hvordan nasjonale domstoler skal vurdere om faglige kampmidler begrenser markedsfrihetene, i dette tilfellet etableringsretten, på måter som er i samsvar med EU-retten. Det er kravet om proporsjonalitet som EF-domstolen heiser aller øverst. Domstolen presiserer kravet slik: Kampmidler som innskrenker den frie etableringsretten kan godtas ut fra det som på EU-språket kalles «tvingende allmenne hensyn», i dette tilfellet dersom hensikten er å verne ansettelsen eller arbeidsvilkåra for de medlemmene som ville påvirkes av en utflagging. Men ikke alle slags kampmidler kan godtas. De må for det første egne seg til å oppnå hensiktene, og for det andre ikke gå lengre enn det som er nødvendig for å oppnå dem. Da må det undersøkes om det finske sjømannsforbundet har prøvd «alle alternative framgangsmåter for å ivareta arbeidstakernes interesser». Konflikttiltak som streik eller blokade må være «aller siste utvei etter at alle andre løsninger er prøvd». EF-domstolen begrensa seg til å vurdere forholdet til etableringsretten, og ikke til andre markedsfriheter, som for eksempel prinsippet om fri flyt av tjenester. Viking Line-dommen sier derfor ikke noe direkte om hvordan domstolen vil vurdere forholdet mellom faglige kampmidler og fri tjenesteflyt. Men det er all grunn til å tro at EF-domstolen ville kommet ut nokså likt også ved slike konflikter. De som skal vurdere konsekvensene av tjenestedirektivet, har i hvert fall fått mer å fundere over. Maktflyttende domstol Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) gikk til sympatiaksjon til støtte for det finske sjømannsforbundet. Viking Line reiste derfor sak også mot ITF. EF-domstolen går lite inn på denne sida av konflikten. Men som EU & arbetsrätt konkluderer: Domstolen gir «ingen godkjenning av at en overnasjonal faglig organisasjon har rett til å delta i en arbeidskonflikt. Tvert om er den kritisk til ITFs politikk overfor fartøy under bekvemmelighetsflagg». Når Viking Line-dommen ses i sammenheng med Vaxholm-dommen, blir det klart at EF-domstolen med disse 23
lamslått eller kampklar dommene flytter makt og handlefrihet fra arbeidstakere og fagforeninger til arbeidsgivere og domstoler. Begge dommene fastslår at den nasjonale arbeidsretten ikke har noen særstilling. Som all annen nasjonal rett er den underlagt EU-retten. Faglige aksjoner må holdes innafor de rammene som EF-domstolen setter, og som nasjonale domstoler plikter å følge. Der hvor Viking Line-dommen overlater til en domstol i London å avgjøre om det finske sjømannsforbundet prøvde «alle alternative framgangsmåter for å ivareta arbeidstakernes interesser» før det trua med streik, gikk Vaxholm-dommen ett skritt lenger: Den sier rett ut at det er ulovlig å gå til blokade for å få til tariffavtale med et utenlandsetablert selskap som har et oppdrag i Sverige. Slikt er fullt lovlig etter svensk arbeidsrett, men altså ulovlig etter EU-retten. Svensk arbeidsrett er kjempa fram gjennom tre til fire generasjoners iherdige faglige virksomhet og lovfesta gjennom demokratisk gjennomdiskuterte vedtak. EU-retten har åpenbart samfunnsmessige konsekvenser som aldri ble diskutert den gang EUs grunnleggende markedsfriheter ble fastlagt gjennom Roma-traktaten i 1957. Men samfunnsmessig gjennomslagskraft sørger EF-domstolen for at de har. Svensk Vaxholm-debatt Vaxholm-dommen har satt kraftige skiller i svensk politisk debatt. Utmelding av EU, unntak fra EU-traktaten eller lovendring for å tilpasse seg Vaxholm-dommen det er noe av spennvidden i debatten. Urban Bäckström, vd i Svensk Näringsliv (Sveriges NHO) var ute samme dag som dommen falt og sa seg i en pressemelding svært fornøyd: «EF-domstolen verner på denne måten om den frie flyten som en av de fire grunnpillarene for fellesskapet.» Lars Ohly, lederen for Vänsterpartiet (SVs svenske søsterparti), så dommen som en katastrofe for den svenske modellen i arbeidslivet og forlangte at Sverige går ut av EU. Det mente også det EU-kritiske opposisjonsnettverket innen sosialdemokratiet. Slik var holdningen i svensk LO også da Vaxholm-konflikten opprinnelig ble reist for EF-domstolen. Da var budskapet: Hvis dommen går oss imot, må medlemskapet i EU tas opp til ny vurdering. Nå er det helt andre signaler som sendes. LO tar dommen til etterretning og går inn for at det svenske lovverket endres slik at det kan godtas av EF-domstolen, 24
lamslått eller kampklar men slik at det likevel best mulig ivaretar den svenske arbeidslivsmodellen. LO-lederen Wanja Lundby-Wedin, som nå også er leder for Euro-LO, har riktig nok reist krav om at EU oppretter en egen arbeidsdomstol. Begrunnelsen er at dommerne i EF-domstolen ikke har nok kunnskap om arbeidslivsspørsmål og arbeidsrettslige spørsmål i de enkelte medlemsland. Men dit er det langt. Lederen for Byggnads, det forbundet som sto bak aksjonene mot det estiske bygefirmaet, legger seg helt flatt: denne dommen kan vi leve med. LO krever at utstasjoneringsloven endres, siden EF-domstolen la stor vekt på at loven var så uklar at utenlandske selskap ikke kunne vite hvilken lønn de må regne med å betale ved oppdrag i Sverige. Det var i seg sjøl en hindring for å ta på seg oppdrag i Sverige. Lex Britannia og kampmidlene Utstasjoneringsloven er den loven som sørger for at EUs utstasjoneringsdirektiv er tatt inn i det svenske lovverket. Dette direktivet har til nå fra alle hold blitt framholdt som garantien for at utenlandske selskap som tar med egne ansatte til et oppdrag i et annet land, må holde seg til de lønns- og arbeidsvilkår som gjelder der hvis det fins lover eller avtaler som fastlegger slikt. Fastlegging kan skje gjennom offentlige regler om minstelønn, gjennom regler om allmenngjorte tariffavtaler eller som i Sverige og Danmark gjennom tariffavtaler som fagbevegelsen har rett til å sette inn kampmidler for å få utenlandske selskap til å inngå. I Sverige er det den såkalte Lex Britannia som gir fagbevegelsen rett til slike kampmidler. Lex Britannia er del av Medbestemmelsesloven og ble innført i 1991. Bakgrunnen var en konflikt omkring det britiske skipet Britannia som ikke ville inngå svensk tariffavtale for sine ansatte. Skipet ble effektivt blokkert, men rederiet vant den rettssaken som fulgte. Det førte fram til en lovendring, kalt Lex Britannia, for å sikre at fagbevegelsen har rett til å gå til faglig aksjon for å tvinge fram tariffavtale også med utenlandske selskap. Lex Britannia er i strid med Vaxholm-dommen, og må derfor ut av det svenske lovverket. Svensk LO vil i stedet endre utstasjoneringsloven slik at det blir klart at i Sverige er det svensk tarifflønn som gjelder og i tillegg hvilket lønnsnivå det innebærer. Arbeidsmarkedsminister Sven-Otto Littorin avviste en 25
lamslått eller kampklar stund blankt kravet fra LO, men er seinere kommet på andre tanker. Regjeringen vil nå møte partene i arbeidslivet for å diskutere hvordan utstasjoneringsloven skal endres. Vänsterpartiet har etter hvert fininnstilt strategien og droppa kravet om utmelding av EU. I stedet krever det at regjeringen bruker den forhandlingsstyrken det gir at Sverige kan hindre at Lisboa-traktaten trer i kraft. Vänsterpartiet foreslo under debatten i Riksdagen 18. januar at Sverige krever unntak fra EU-traktaten for det svenske tariffavtalesystemet. Unntak fra deler av EU-traktaten fins det flere eksempler på. Storbritannia og Danmark har hvert sitt traktatfesta unntak fra valutaunionen, og Storbritannia og Irland er ikke med i Schengen, mens Danmark ikke er med i det overnasjonale politi- og rettssamarbeidet. Dette er gjort til et aktuelt krav inn mot ratifikasjonen av den nye Lisboatraktaten. Vänsterpartiets utfordring til de andre partiene er at et unntak for tariffavtalesystemet er et vilkår for at Sverige skal ratifisere traktaten. Opp fra EU-dvalen Det er noen små tegn til at de tre omtalte dommene i EF-domstolen kan vekke europeisk fagbevegelse fra en lang, lang EU-dvale. Men våkner den nok i mange nok land? De to første dommene fra desember 2007, Vaxholm (Laval)- og Viking Line-dommene, ble lengre sør i Europa oppfatta som om de mest angikk skandinaver. Rüffert-dommen fra april viste at alle disse dommene henger nøye sammen, og at de reiser så dramatiske perspektiver at Euro-LO kalte den siste dommen «en åpen invitasjon til sosial dumping». Et tegn på den nye uroen er at faglige tillitsvalgte fra Tyskland, Frankrike, England og Spania reiste til Stockholm den siste helga i mai for å møte nordiske tillitsvalgte. Møtet var lagt opp som et billigtreff, langt fra standarden når forbundstopper møtes på tvers av grenser og av alle steder i matsalen på Södra Latins gymnasium. Her er noen bruddstykker av debatten: Johan Lindholm, leder for Byggettan, Stockholmsavdelingen til det svenske bygningsarbeiderforbundet (Byggnads), starta med å si at dommene er en trussel mot konfliktretten og gir grønt lys for dumping av lønninger. Lindholm har stått midt oppe i konflikten med det latviske selskapet Laval om byggeoppdraget i Vaxholm. Han beklagde at noen «frustrerte bygningsarbeidere» ropte «go home» til 26
lamslått eller kampklar de latviske bygningsarbeiderne, og understrekte at verken forbundet eller de lokale fagforeningene sto bak slike holdninger. Det kampen sto om, var at arbeidsinnvandrere ikke skal diskrimineres verken på lønn eller arbeidsvilkår. Det som dommen forbyr, er den retten svensk fagbevegelse har hatt til å bruke stridsmidler som blokade og sympatiaksjoner for å tvinge arbeidsgivere til å inngå tariffavtale også for utenlandske arbeidstakere, fortalte Lindholm. Før folkeavstemningen i 1994 fikk vi garantier fra regjeringen og LO-ledelsen om at aksjonsretten vår var trygg. Med slike garantier i ryggen stilte vi oss bak innmeldingen i EU. Dommen i Vaxholm-saken viste at garantiene var uten verdi. Globalt regelverk kan bryte sammen Ifølge Lindholm sier Byggnads likevel ja til EU-medlemskap. Kravet er nå at Riksdagen ikke må ratifisere Lisboa-traktaten hvis ikke regjeringen får forhandla fram en protokoll som del av traktaten, og som fastslår at svensk arbeidsrett er unntatt fra EU-retten. Hva Byggnads vil gjøre hvis den borgerlige Reinfeldt-regjeringen ikke vil ha eller ikke får forhandla fram et slikt unntak, sa Lindholm ingen ting om. Heinz-Werner Schuster fra Düsseldorf der han leder AfA, arbeidsfellesskapet for faglige tillitsvalgte innen det sosialdemokratiske partiet la ikke fingrene i mellom: Vi har slåss for streikerett og lik lønn for likt arbeid. Rüffert-dommen kan kaste oss 150 år tilbake. Den er ikke uttrykk for dommernes personlige meninger. Den uttrykker rett og slett det som er innholdet i Lisboa-traktaten. Rüffert-dommen er i strid med ILO-konvensjon 94, den som gjør det mulig å kreve lønn tilsvarende tarifflønn ved arbeid for offentlige oppdragsgivere. Den konvensjonen er derfor i fare, fastslo Schuster. Han utdypet: ILO-konvensjonene har eksistert i over 60 år. Generasjoner av fagforeningsmedlemmer har slåss for dem. Nå kan de feies til side av en domstol uten demokratisk forankring. Det verste er at hvis ILO-konvensjonene svekkes i Europa, så svekkes de over hele verden. Det er europeiske land som har vært pådrivere i ILO. Tar det slutt, kan det eneste globale regelverket for arbeidslivet bryte sammen. Lisboa-traktaten som gissel Fagforeningsaktivisten Pat Stewart fra Unite, Englands største 27
lamslått eller kampklar fagforbund, fulgte opp med eksempler på faglig kamp som viser at mange begynner å skjønne at det er ikke sånn som Margaret Thatcher sa, at det som kommer til England fra Brussel, er sosialisme. Pascal Samoud, generalsekretær for den franske fagbevegelsen Force Ouvrière i distriktet Haute-Loire, fastslo at både i samfunnsdebatten og i arbeidslivet går skillet nå mellom dem som vil at alle har rett på samme lønn for samme arbeid på samme arbeidsplass og dem som ikke vil ha det sånn. Nestleder i det svenske Transportarbeiderforbundet, Martin Viredius, oppfatta Rüffert-dommen som «den store smellen»: Vi frykter at vi er på vei mot amerikanske tilstander. Skal vi godta den nye traktaten, må vi ha unntak for alt det arbeidsrettslige. Josefin Brink fra riksdagsgruppa til Vänsterpartiet stilte utfordringen like offensivt: Vi har makt til å stoppe dette. Vi kan si til EU at vi kan godta Lisboa-traktaten, men bare hvis vi får unntak som garanterer at svensk arbeidsrett kan utvikles uavhengig av EUs regelverk. Da må to hindre overvinnes, mente hun: Det må bli flertall i Riksdagen for at Lisboa-traktaten betyr å avstå suverenitet, og at det derfor trengs tre fjerdedels flertall for å godkjenne den. I tillegg må en god del sosialdemokrater stemme sammen med Vänsterpartiet for å nå opp til den fjerdeparten som kan hindre at traktaten godkjennes. Men enn så lenge har den sosialdemokratiske ledelsen tonet ned betydningen av dommene. De sier at dette kan ordnes nasjonalt. Da er «løsningen» å respektere dommen, og i stedet endre arbeidslovene slik at EF-domstolen kan godta dem. 28
lamslått eller kampklar 29
når rettighetene kolliderer EF-domstolen har valgt en ny praksis, som innebærer at «de fire friheter» settes over organisasjonsfriheten og retten til kollektive aksjoner. Hans Petter Graver er dekan ved Institutt for privatrett, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Artikkelen har tidligere vært trykt i Klassekampen 2. juli 2008. 30
når rettighetene kolliderer Når rettigheter kolliderer Av Hans Petter Graver Konflikter mellom forskjellige rettigheter kan løses på forskjellige måter. Arbeidstakernes kollektive rettigheter trues av en omdreining i liberal retning i fire dommer fra EF-domstolen. Med disse dommene har domstolen valgt en ny praksis, som innebærer at «de fire friheter» settes på hakket over organisasjonsfriheten og retten til kollektive aksjoner. Rettigheter som har vært respektert av staten og arbeidsgiverorganisasjonene siden begynnelsen av forrige århundre er nå truet. I løpet av et halvt år har EF-domstolen avsagt fire dommer om forholdet mellom arbeidstakeres kollektive rettigheter og fellesskapsretten. Sakene har sitt utspring i kampen mot sosial dumping. To av sakene går direkte på i hvilken grad arbeidstakerorganisasjoner må respektere fellesskapsretten når de bruker sin organisasjonsfrihet og de kampmidlene som er knyttet til denne som streik og boikott. Gjennom EØS-avtalen har spørsmålet direkte betydning også i Norge. I den ene saken ville svenske fagorganiserte presse en latvisk bedrift til å inngå tariffavtale i Sverige. I den andre ville finske fagorganiserte sammen med den Internasjonale transportarbeiderføderasjon (ITF) hindre utflagging av en finsk ferje. Avveining eller fortrinn Arbeidstakernes organisasjonsrett og bruk av kampmidler for å vareta sine kollektive interesser overfor arbeidsgivere er beskyttet av de internasjonale menneskerettigheter. Kamp - retten er en grunnleggende del av de sosiale kompromisser som ble inngått tidlig på nittenhundretallet, som la grunnlag for en fredelig utvikling av velferdsstaten. Også EF-domstolen anerkjenner organisasjonsfriheten med retten til arbeidskamp som en grunnleggende rettighet. Problemet er at for EF-domstolen har også de fire friheter en slik status. Når en rettighet A kolliderer med rettighet B kan forholdet mellom dem løses på tre forskjellige måter. Enten ved at man foretar en avveining mellom dem som rettigheter på samme nivå, eller ved at A gis fortrinn fremfor B eller at B gis fortrinn fremfor A. 31