Velferdsfellen NHOs Årskonferanse 2011

Velferdsfellen NHOs Årskonferanse 2011

Utgiver: Næringslivets Hovedorganisasjon Desember 2010 Forsidefoto: Billybongers Layout: Kaland Marketing Trykk: 07 Gruppen AS ISBN 978-82-7511-157-7

02/03 Innhold 1. Innledning 04 Velferdsfellen 04 Velferdsdilemmaene 04 2. De tre bølgene 05 Eldrebølgen 05 Migrasjonsbølgen 05 Trygdebølgen 06 3. Hvordan møte utfordringene 08 Løsninger gir nye dilemmaer 08 Kompetanse 08 Bedriftenes bidrag 09 Ungdom 09 Sykefravær og inkluderende arbeidsliv 09 4. En trygde- og velferdsreform 10

1. Innledning Velferdsfellen Velferdsstatene i Europa er under press, med arbeidsledighet, kutt i lønninger, reduserte skatteinntekter og økte sosiale kostnader. Mange land har store underskudd på offentlige budsjetter og er nær konkurs. Regjeringer tvinges til kutt i offentlige budsjetter og drastiske endringer i velferdstjenester. Det er godt å leve og jobbe i Norge. Vi har høy verdiskaping og levestandard. Og vi har bevilget oss stadig bedre velferdsordninger. Staten går med overskudd oljeinntektene setter offentlig økonomi i en særstilling. Men situasjonen vil snu på grunn av de tre bølgene som ligger foran oss: - eldrebølgen med behov for økte ressurser til pensjoner og ikke minst til pleie og omsorg, - trygdebølgen hvor en stadig større del av befolkningen er utenfor arbeidslivet og over på trygdeordninger, og - migrasjonsbølgen som kan gi en dobling av innvandrerbefolkningen de neste 15 16 årene, og press mot velferdsordningene dersom ikke flere kommer i jobb. Finansdepartementet har gjort flere beregninger som viser at de velferdsordningene vi har i dag ikke lar seg finansiere i fremtiden. Regjeringen skriver at fra 2020 vil statens utgifter vokse raskere enn inntektene. Regnestykket går ikke opp. Og jo bedre ordninger vi tar oss råd til i årene som kommer, desto større kutt må vi ta senere. Vi har mye, men derfor har vi også mye å miste. Vår rikdom og vårt velferdssystem er samtidig vår utfordring. Det er lett å bli passiv når alt går bra. Men det er nå vi må handle for å møte bølgene. Hvis vi blir sittende stille, havner vi i velferdsfellen. Velferdsdilemmaene Hvordan skal Norge unngå å havne i velferdsfellen? Flere i jobb vil åpenbart gi positive resultater, og er også et mål som har bred oppslutning. Når det likevel ser ut til å være vanskelig å få til dette i praksis, henger det sammen med at det i grenseflaten mellom arbeid og trygd ligger flere dilemmaer: Produktivitet. Norsk arbeidsliv er produktivt, effektivt og konkurransedyktig. Det gir høy verdiskaping og rom for gode velferdsordninger, men fører til at mange faller ut av Mer produktivt arbeid: Mer fritid og velstand Prosent av levetiden til ulike aktiviteter (eksl. søvn, 8t/d) 100 80 60 40 20 0 1850 1865 Kilde: Kåre Hagen 1880 1895 1910 1925 1940 1955 1970 1985 2000 Fritid (hvorav pensjon) Barn&Skole Arbeid arbeidslivet. Den høye produktiviteten stiller store krav til inntjening og kompetanse. Det koster rundt en halv million kroner å sysselsette en person i ett år. Ikke alle klarer å henge med, særlig de som ikke har høy nok formell eller reell kompetanse. Trygd/lønn. Norge har ikke noen lovfestet minstelønn, men i realiteten er den svært høy. Trygdeytelsene er høye, og danner i praksis et gulv i lønnssystemet. For det store flertallet innebærer det en nedgang i inntekt å bli arbeidsufør. Men har en person forsørgelsesbyrde, kan trygdeytelsene gi inntekter på nivå med en vanlig lønnet jobb. For noen vil det derfor ikke lønne seg å jobbe, eller gevinsten ved å jobbe blir svært liten. Det bidrar til at mange trekkes ut av arbeidsmarkedet. Og jo flere som ender på stønader, desto mer akseptabelt blir det å søke seg mot slike stønader. Uføretrygd smitter, og dersom trygdeytelser kombineres med svart arbeid, vil det ytterligere forsterke problemet. Anslag tyder på at den svarte økonomien i Norge er på mellom 10 og 15 prosent av BNP. Innvandring. Helse- og omsorgssektoren trenger arbeidskraft for å møte økende pleiebehov. Arbeidsinnvandring kan gi en midlertidig løsning. Men innvandrerne vil etter hvert selv være brukere av velferds- og trygdesystemet. Ved omlegginger og nedbemanninger er innvandrere ofte de første som faller ut av arbeidslivet. I verste fall kan innvandring forsterke problemene på lang sikt.

04/05 2. De tre bølgene Norge har høy yrkesdeltakelse, men gjennomsnittlig arbeidstid er lav. Særlig er kvinner og eldre sysselsatte i større grad enn i mange andre land. Vi har også en svært høy andel av befolkningen utenfor arbeidslivet på offentlige stønader. Kategorien «hjemmeværende» som forsørges av familien er omtrent ikkeeksisterende. De som ikke er i yrkeslivet lever i all hovedsak av offentlige støtteordninger. Andelen utenfor arbeidslivet som går på trygd har vært sterkt økende de siste årene. Dette skjer mens befolkningssammensetningen endrer seg raskt, både på grunn av aldring og høy innvandring. Dette gir bølger som får avgjørende betydning for utviklingen av velferdssamfunnet; eldrebølgen, migrasjonsbølgen og trygdebølgen. Migrasjonsbølgen Innvandrerbefolkningen er ung, sammensatt og i sterk vekst. Fra 550 000 i dag vil den ifølge SSB kunne passere 1 million i 2027 og 1,5 millioner i 2048. Antall innvandrere og deres norskfødte barn (1 000 personer) 2000 1800 1600 Eldrebølgen Den største velferdsendringen i Norge de siste tiårene er at vi lever stadig lenger. Det har skjedd uten politiske vedtak. Økt levealder er godt nytt, men det skal finansieres av den verdiskapingen som skjer ellers i samfunnet. Eldrebølgen treffer store deler av den vestlige verden: Det skyldes høye fødselstall etter 2. verdenskrig, kombinert med lave fødselstall nå og økende levealder. I Norge regner vi med at gruppen over 67 år vil mer enn dobles frem mot 2060, fra 0,6 millioner til 1,5 millioner. Og antall svært gamle, de over 80, vil tredobles i samme periode. Eldrebølgen utfordrer velferdssamfunnet på to måter: Belastningen på pensjonene øker, og det må brukes stadig mer ressurser på helse, pleie og omsorg. Vi regner med at forholdstallet vil endres fra 5 yrkesaktive per 1 gammel i dag til 2,5 i 2060. Utgiftene til alderspensjon vil øke fra 6 prosent av samlet verdiskaping til om lag 11 prosent, selv når det tas hensyn til virkningen av pensjonsreformen. Enda mer dramatisk er de ventede effektene på helsevesenet. Ny teknologi gjør det mulig å behandle stadig flere og mer kompliserte sykdommer. Og særlig ressurskrevende er de eldste pasientene; en stor del av det totale helsekonsumet tas ut de siste leveårene. Ifølge Regjeringens Perspektivmelding vil de samlede utgiftene til helsetjenester øke fra 7 prosent av BNP i 2005 til 17 prosent i 2060, forutsatt en beskjeden standardøkning. Og sysselsettingen vil øke tilsvarende; sysselsettingen i pleie og omsorg forventes mer enn tredoblet frem til 2060. 1400 1200 1000 800 600 400 200 0 2010 2020 2030 2040 2050 2060 Kilde: SSBs befolkningsfremskrivinger, middelalternativet Innvandrerbefolkningen endres, men hovedtrekkene består Av 550 000 innvandrere i Norge i dag, har 62 prosent ikkevestlig bakgrunn. På grunn av forventet høy EØS-innvandring vil andelen være lavere i 2030; 52 prosent av en total innvandrerbefolkning på 1,1 millioner. Forholdet mellom innvandrergenerasjonen vil forandre seg lite. I dag er 17 prosent 2. generasjonene; i 2030 vil andelen ha økt noe, men det vil ikke være mer enn 20 prosent som er født her i landet. Med en så sterk vekst blir innvandrernes tilpasning til yrkeslivet avgjørende for utviklingen av velferdssamfunnet. Med høy yrkesdeltakelse og verdiskaping vil innvandring avhjelpe velferdsfellen, mens lav yrkesdeltakelse og høy trygdetilbøyelighet vil forverre situasjonen.

I Nasjonalbudsjettet for 2011 står det at «Innvandrerbefolkningen har langt lavere yrkesdeltakelse enn gjennomsnittet, og bruken av trygdeordninger i denne delen av befolkningen er stor». Hvis man tar hensyn til alderssammensetningen, ligger innvandreres yrkesdeltakelse i gjennomsnitt 13 14 prosentpoeng lavere enn majoriteten. Nå er det store forskjeller blant innvandrergruppene: Arbeidsinnvandrere har generelt høy arbeidsdeltakelse, mens flyktninger og familieinnvandrere har lavere deltakelse, særlig de første årene. Norskfødte med innvandrerforeldre (2. generasjon innvandrere) har en yrkesdeltakelse som ligger klart høyere en 1. generasjon, men stadig noe under majoriteten. Yrkesdeltakelsen henger for en stor del sammen med kompetanse. Utdanning, norskkunnskaper og kjennskap til det norske samfunnet er viktige deler. I et bedriftsperspektiv vil innvandring gi tiltrengt arbeidskraft. Arbeidsinnvandrere fra EU-land bidrar til verdiskaping i mange bedrifter og bransjer, og har dempet presset i arbeidsmarkedet i høykonjunkturfasen. Høyt utdannede spesialister fra land utenfor EU har kommet inn i norske virksomheter. Mange av disse har gått til høyteknologiske virksomheter. Men i et videre perspektiv er det utfordringer. Mange arbeidsinnvandrere har ensidig fagkompetanse og svake språkkunnskaper. Det betyr at de lett faller ut av arbeidslivet. Vi så det med arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Marokko, India og Tyrkia på 1970-tallet. Yrkesdeltakelsen falt etter et par tiår fra 90 prosent til om lag 50 prosent. Sysselsettingsutvikling for arbeidsinnvandrere tidlig på 1970-tallet Regjeringens Perspektivmelding (St.meld. nr. 9 (2008-2009) trekker opp utfordringen: «Høy innvandring vil også føre til økte offentlige utgifter. Økningen vil være særlig markert mot slutten av framskrivingsperioden [2060] siden økt innvandring etter hvert vil slå ut i høyere utgifter til alderspensjoner og utgifter til pleie og omsorg.» Regjeringen konkluderer med at: «Samlet tilsier dette at arbeidsinnvandring neppe vil avhjelpe de langsiktige statsfinansielle utfordringene.» Regjeringen snakker her om arbeidsinnvandring. Ser vi på innvandring under ett gir det store utfordringer til samfunn og arbeidsliv når det gjelder yrkesdeltakelse og integrering. Ved siden av skolen er arbeidslivet den klart viktigste arena for integrering. De fleste innvandrere jobber i privat sektor. En SSB-rapport viser at 10 prosent av de ansatte i privat sektor har innvandrerbakgrunn, mot 7 7,5 prosent i offentlig sektor. I rapporten oppgis kompetansekrav som den viktigste årsaken til at andelen innvandrere er lavere i offentlig sektor enn i privat. Dette passer med det generelle bildet av innvandreres yrkesdeltakelse; kompetanse er den enkeltfaktoren som betyr mest for yrkesdeltakelse. I dette inngår både formell utdanning og språk- og samfunnskompetanse. Trygdebølgen Antall arbeidstimer i snitt per innbygger vil gå ned i årene fremover, selv uten reduksjoner i arbeidstiden eller lengre ferier. Det skyldes i hovedsak eldrebølgen, men også at flere unge går over på trygdeordninger. Andel i jobb (prosent) 100 90 80 70 60 Innvandrere Sammenligningsgruppe Andel av befolkningen i yrkesaktiv alder på ulike trygdeordninger (i prosent) 25 AFP-pensjonister Trygdefinansiert sykefravær i årsverk Mottakere av arbeidsavklaringspenger Varig uføretrygdede 50 20 1970 1980 1990 2000 Kilde: Bernt Bratsberg, Oddbjørn Raaum og Knut Røed: When minority Labor Migrants Meet the Welfare State. Journal of Economics, Vol. 28 (2010), No. 3,633-676. 15 10 Nå vet vi ikke hvordan det vil gå med de nye arbeidsinnvandrerne fra EU-land. Det er grunn til å tro at de er mer fleksible i arbeidsmarkedet enn ikke-vestlige innvandrere. Men tall fra Fafo (2010) kan tyde på at det også for denne gruppen er fare for at de faller ut av arbeidsmarkedet. 5 0 1995 2000 2010 Kilde: Nasjonalbudsjettet 2011

06/07 Særlig det siste er alvorlig, og av stor betydning for samfunnet. Det er i dag 27 000 under 30 år som er på arbeidsavklaringspenger. I verste fall kan de være ute av arbeidslivet i 40 år. Ender alle 27 000 på permanent trygd, betyr det en million tapte årsverk. I dag er nesten 20 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder på ulike trygdeordninger og står varig eller midlertidig utenfor arbeidslivet. Omtrent hver annen arbeidstaker uføretrygdes ut av arbeidslivet, eller går av med AFP før de blir alderspensjonister. Det er all grunn til å tro at veksten vil fortsette: Den ene grunnen er at antall eldre arbeidstakere øker; det er en sterk sammenheng mellom flere eldre og flere på trygd. Den andre er at vi ser en sterk økning i uføreratene blant yngre aldersgrupper. Siden 1995 er det blitt nesten dobbelt så mange uføre mellom 18 24 år. Fra 2005 har økningen vært på 40 prosent for samme aldersgruppe. Til sammenligning har veksten blant alle grupper vært på 8 prosent. Utviklingen i andel uførepensjonister etter alder (Indeks 1995=100) 200 180 160 140 I alt 18-24 år 25-39 år 40-59 år 60-66 år 200 180 160 140 120 120 100 100 80 1995 2000 2005 2009 80 Kilde: Nasjonalbudsjettet 2011 Når de trygdedes andel av befolkningen vokser, stiger også trygdeutbetalingene sterkt. Belastningen på de offentlige budsjetter kommer til å øke vesentlig i årene fremover: Ifølge Finansdepartementets anslag vil utgiftene til alders- og uførepensjon frem mot 2025 øke fra 9,7 til 12,4 prosent av Fastlands- BNP. Ifølge Finansdepartementet er dette «langt kraftigere enn i perioden 2001 2011 og mer enn det anslåtte rommet for årlig økt bruk av petroleumsinntekter fram mot 2025.» (Nasjonalbudsjettet 2011.) Men at utgiftsveksten er så høy, betyr også at mulighetene for gevinst er store: En rapport fra Vista Analyse viser at et tiltak som fører til 100 færre unge uføre tilsvarer en inntekt for samfunnet på 40 millioner per år, det vil si 400 000 kroner per person.

3. Hvordan møte utfordringene Land etter land i Europa tvinges til drastiske omlegginger av velferdssystemet. I Storbritannia skal trygdesystemet og skattesystemet reformeres, slik at det alltid lønner seg å arbeide. Tyskland har gjennomført liberalisering av arbeidsmarkedet og strengere krav til ledige. På tross av store demonstrasjoner og motvilje fra fagbevegelsen gjennomfører land som Hellas og Frankrike innstramminger i pensjonsordninger og sosiale ytelser. Situasjonen i Storbritannia Storbritannia gjennomfører nå kraftige budsjettkutt. For å finne lignende kutt må vi tilbake til 1920-tallet. Det skal kuttes med 5 prosent i offentlige budsjetter hvert år de neste fire årene, totalt 83bn (830 mrd. kroner). Kuttene strekker seg over alle områder av budsjettet kun helse, skoler og utviklingshjelp er spart. Blant annet skal 500 000 jobber fjernes fra offentlig administrasjon, pensjonsalderen heves til 66 år, og velferdsbudsjettet skal kuttes med 18bn (180 mrd. kroner) de neste årene. I Norge har vi ingen akutt økonomisk situasjon som tvinger oss til å gjennomføre endringer. Å erkjenne at det er nødvendig med endringer hos oss sitter langt inne så lenge problemene ligger noe frem i tid. Hvis vi ikke gjør noe nå, vil endringene vi må ta senere bli minst like dramatiske som det vi nå ser rundt oss. Løsninger gir nye dilemmaer Det finnes ingen rask og enkel løsning på utfordringene. De fleste av de mulige løsningene reiser nye dilemmaer og utfordringer: Trygdeytelsene kan kuttes. Dette vil gjøre trygdeytelsene mindre attraktive, men det vil gå ut over de som er helt uten mulighet til å delta i arbeidslivet. Det vil også bidra til å øke forskjellene i samfunnet. Det kan knyttes plikter til dem som får ytelsen. Ulike modeller for arbeid for trygd har tidligere blitt lansert. Men slike ordninger har også problematiske sider: Subsidierte arbeidsplasser kan fortrenge ordinær arbeidskraft fra jobbmarkedet. Erfaringer fra blant annet Danmark med såkalte «fleksjobs» viser at slike ordninger ikke nødvendigvis hjelper de som trenger det mest, men i stedet brukes av de som egentlig kunne stått i en ordinær jobb. Det kan stilles høyere krav til å få ytelsen. Lovverket sier i dag at uførepensjon er for de som har fått inntektsevnen nedsatt på grunn av «varig sykdom, skade eller lyte». De som får uførepensjon skal også ha vært igjennom medisinsk behandling og i mange tilfeller også arbeidsrettede tiltak. Det er grunn til å spørre om dette praktiseres på en fornuftig måte, og om det er mulig å gjøre inngangskravene strengere. En mulighet er å senke skatten på arbeidsinntekt. Utformet riktig vil dette kunne ha mange positive effekter i forhold til yrkesdeltakelse, arbeidslinja og økonomisk vekst. Men skattereduksjoner kan fort koste mye og de må utformes riktig for å unngå at skattelettelsen tas ut i mer fritid, særlig for høyinntektsgruppene. Velferdsordningene kan i større grad behovsprøves, slik at de ikke er universelle. En annen mulighet er å øke egenandelene på velferdsgoder enten det er helse, barnehage, skole eller annet. Eller det kan på helseområdet settes grenser for hva slags behandlinger velferdsstaten kan finansiere. Det vil redusere presset på velferdsordningene, men vil gjøre tjenester for dyre for enkelte. Samtidig vil det i større grad redusere gevinsten av å arbeide, fordi ekstrainntekt ved arbeid vil bli spist opp av kostnader ved egenandeler og behovsprøvd velferd. Kompetanse Kompetanse er en avgjørende faktor for deltakelse i arbeidslivet. At alle gis mulighet til å øke sin kompetanse og utvikle sine kunnskaper så langt evner og anlegg rekker, er den beste garanti for høy sysselsetting. Utdanningsløpet skal sikre grunnleggende kunnskaper og ferdigheter for alle. Norge bruker store ressurser på utdanning, men i internasjonale sammenligninger gjør vi det langt

08/09 dårligere enn ressursbruken tilsier. Det er nødvendig med en kraftig opprustning av kvaliteten i utdanningen. Grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning må forbedres. Statusen til realfag og tekniske fag må heves, og samarbeidet mellom næringsliv og utdanning må styrkes. Et særskilt problem er det store frafallet fra videregående skole. En av tre faller fra. 10 prosent av dem som går ut av ungdomsskolen mangler karakterer eller har karakteren 1 i minst ett fag. Det er nødvendig med økt oppmerksomhet på grunnleggende ferdigheter gjennom hele grunnskolen for å minske andelen som faller ut av skolen. utdanningssystemet. Det kan lages tilsvarende ordninger for å fange opp eldre ungdommer. Slike ordninger forutsetter klare rammer og tilrettelegging fra myndighetens side. Et annet viktig virkemiddel for å hjelpe ungdom inn i arbeidslivet er større muligheter for bedriftene til å ta inn personer for å gi de en mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. Reglene for midlertidig ansettelse bør utformes slik at terskelen for å prøve seg i arbeidslivet blir lavere. Bemanningsbransjen kan spille en viktig rolle for å gi folk arbeidserfaring. Bedriftenes bidrag Virksomhetenes viktigste bidrag til velferdssamfunnet er verdiskaping. Lønnsomme bedrifter gir økt økonomisk handlingsrom til å reformere og videreutvikle velferdsstaten. Den økonomiske politikken må legge til rette for dette. En økonomi i vekst, er bærebjelken for å sikre arbeidsplasser. Vårt velferdssystem bygger på at vi har høy effektivitet og verdiskaping. Bedrifter kan ikke ta inn alle som ønsker en jobb eller som staten ønsker at de skal gi en jobb. Arbeidsgivere ansetter dem som har den best kompetanse. Pålegg om kvoteringer og pålegg overfor bedriftene vil ikke løse frafalls- og integreringsutfordringene. Ordninger som vil virke konkurransevridende eller kostnadsdrivende vil redusere virksomhetenes verdiskaping og deres evne til å skape arbeidsplasser. Resultatet vil da kunne bli færre i stedet for flere i jobb, både i privat og offentlig sektor. Gjennom samarbeid om tilrettelegging kan bedrifter ta inn personer som trenger opplæring og arbeidstrening etter sykdom eller omstillinger. Men det må være basert på klare premisser og tilrettelegging fra myndighetenes side, slik at bedriftene ser at det er i deres egen interesse. Bare slik kan vi få til tiltak som virker på sikt. Sykefravær og inkluderende arbeidsliv Mange bedrifter, særlig NHO-bedrifter, er med i avtalen om inkluderende arbeidsliv. IA-avtalen har bidratt til å holde sykefraværet lavere enn det ellers ville ha vært. Bedriftene er også tjent med å holde sykefraværet nede, slik har IA-arbeidet i stor grad også vært i bedriftenes egen interesse. Men det er to forutsetninger som må oppfylles for at bedriftene skal se seg tjent med å fortsette IA-arbeidet: Det ene er at byrdene fordeles jevnt mellom de tre partene i arbeidslivet. Forsøk på ensidige innstramminger for bedriften, slik vi har sett to regjeringer forsøke ved å utvide arbeidsgiverperioden for sykelønn, vil bidra til å undergrave ordningens legitimitet og svekke oppslutningen blant bedriftene. Det andre er at NAV må sørge for at arbeidslinja praktiseres, og samarbeide tett med virksomhetene om å få syke og ledige tilbake til arbeidslivet. Ungdom En særlig utfordring er å hjelpe ungdom til å få fotfeste i arbeidslivet. Det gjelder spesielt de som faller ut av videregående skole, og som står i fare for å ende i trygdesystemet. Lærlingordningen er et godt eksempel på at bedriftene tar ansvar for å lære opp ungdom til et yrke. Det gir en kortsiktig kostnad, men langsiktig gevinst både for bedrift og samfunn. NHO mener det er mulig å utvide dette ytterligere. Gjennom praksisbrevordningen får ungdommer praksis i bedrifter på toårskontrakter, samtidig er de på skolen i kortere tid. Ordningen prøves nå ut, med gode resultater så langt. Dette er et eksempel på at bedriftene kan bidra til å løfte ungdommer som står i fare for å falle fra i utdanningsløpet over i yrkeslivet. For mange kan arbeidslivet være en bedre egnet læringsarena enn

10 4. En trygde- og velferdsreform Det gjennomføres nå en stor reform for å styrke arbeidslinja; pensjonsreformen. Hovedformålene med reformen er å gjøre pensjonssystemet bærekraftig i møte med eldrebølgen og sørge for at det alltid lønner seg å stå i jobb. Effektene av pensjonsreformen blir gradvis sterkere i løpet av de nærmeste tiårene. Men pensjonsreformen alene er ikke nok. Det er et felles mål at flest mulig av dem som har evne til det også skal delta i arbeidslivet. For å nå dette målet må det i større grad enn i dag lønne seg å arbeide. De tre bølgene fører til at det norske samfunnet blir seende helt annerledes ut i fremtiden. Utfordringene med å sikre høy yrkesdeltakelse blir større. Dette kan påvirke vekstevnen til norsk økonomi. Derfor er det behov for en grunnleggende reform med samme utgangspunkt som pensjonsreformen også når det gjelder de andre trygdeordningene. Arbeidslinja må ivaretas for fremtiden. Alle elementene i trygdesystemet må ses i sammenheng. I dag rettes mye oppmerksomhet mot systemer som skal ivareta inntektssikring. Det er nødvendig å gå mer helhetlig til verks for å se hvordan velferdsordningene kan fremme arbeidsdeltakelse. Vi må se på hvordan skattesystemet kan gi ekstra stimulans til økt arbeidsinnsats, kanskje særlig rettet mot lavinntektsgrupper. Forskjellene mellom de helserelaterte og arbeidsrelaterte stønadene, full lønn ved sykdom, men redusert lønn ved ledighet, skaper skjevheter i velferdssystemet. Vi må også se på effektene på velferdsmodellen som følger av økende migrasjon. Vi må styrke innsatsen for å bekjempe svart økonomi. Det må derfor så snart som mulig settes ned et bredt sammensatt utvalg etter modell av det som ble gjort under forberedelsene til pensjonsreformen. Dette utvalget må legge grunnlaget for en trygde- og velferdsreform. Skal vi komme frem til en omforent og bærekraftig politikk på dette feltet, må i utgangspunktet alle parter erkjenne at dette er et felt fylt av dilemmaer hvor det neppe finnes løsninger som tilfredsstiller alle gode ønsker og alles legitime behov og interesser. Mer enn noe annet politikkfelt er trygde- og velferdsordningene et område hvor det er behov for brede, konsensuspregede løsninger basert på grundige analyser og fremskrivninger. Det er nødvendig å starte slike reformer nå for at Norge ikke skal havne i velferdsfellen.

ISBN 978-82-7511-157-7 Middelthuns gate 27 Postboks 5250 Majorstuen 0303 Oslo Telefon 23 08 80 00 Telefaks 23 08 80 01 www.nho.no