Sjøfugl og fiskerier må vi velge?

66 Sjøfugl og fiskerier må vi velge? Signe Christensen-Dalsgaard og Rob Barrett Hvert år fanger de globale fiskeriene omtrent 120 millioner tonn fisk, og sjøfugl eter nærmere 100 millioner tonn mat, hvorav 40 millioner tonn er fisk. Begge parter har jaktmarker i de mest produktive deler av havet. Det er derfor ikke uventet at de påvirker hverandre, både på godt og vondt. Havområdene rundt Norge er blant verdens mest produktive, og når man ferdes på kysten av Nord-Norge blir man hele tiden minnet på landets rike fiskeritradisjon. Fiskeriene har vært viktige for Norge i uminnelige tider, og har stor betydning for bosetting, sysselsetting og økonomi. Men fiskeriene er ikke alene om å utnytte de rike ressursene i havet. På kysten er det et yrende fugleliv, som også baserer seg på tilgangen til egnet næring. Sjøfuglene har fra tidlig av hatt en viktig og tydelig plass i den norske kystkulturen. Deres fordeling på sjøen viste fiskere vei til de gode fiskeplassene, og fuglene var faste innslag rundt båtene. På våren var fugleegg en ekstra nærings- og inntektskilde for kystsamfunnene. Sjøfuglene og deres unger var også god mat. På kysten av Helgeland ble ærfugl vernet om som husdyr, slik at deres dun kunne samles og selges. I tidligere tider hvor fiskeriene ikke var så intensive var det trolig lite konflikt mellom sjøfugler og fiske. Men i takt med at fiskerinæringen har ekspandert, fiskeredskapene er blitt mer effektive og leteutstyret mer avansert, er presset på de marine ressursene blitt større og større. En slik økning i den menneskelige høsting av marine ressurser har nødvendigvis fått konsekvenser for økosystemet, og dermed også sjøfuglene. Det marine systemet er imidlertid utrolig komplekst, og det er ikke enkelt å dokumentere hvilke overordnede konsekvenser fiskeriene har hatt for de norske sjøfuglbestandene. Gjennom SEAPOP og andre forskningsprogrammer prøver vi nå å samle brikkene i puslespillet og få et bedre bilde av årsakssammenhengene. Industrifiske og sjøfugl Verdens sjøfugler eter mest blekksprut og krepsdyr, men deres årlig uttak av småfisk er beregnet til omkring 40 millioner tonn. Mye av dette er fisk som det industrielle fiskeriet også fanger, det vil si små, fettrike stimfisk, som i Norge i hovedsak er lodde, sild og sil (tobis). Andre næringsemner er de yngste årsklassene av større fisk som torsk, hyse og sei, som enda er små nok til å kunne svelges. En vellykket sameksistens mellom fiskeriene og sjøfugl betinger at fiskeriene begrenser uttaket tilstrekkelig til at sjøfugl også får sitt. I de fleste tilfellene er dette også økonomisk god fiskeripolitikk i det lange løp. Likevel viser dessverre historien at kortsiktige økonomiske hensyn gjentatte ganger har fått overtaket, og at sjøfuglene har måtte lide. Et av de tidligste eksemplene var konflikten mellom de store sjøfuglbestandene som hekker utenfor Peru, og det som etter hvert ble et enormt ansjosfiske i samme område. Havområdet utenfor vestkysten av det nordlige Sør-Amerika er meget produktivt. Det er leveområde for en stor bestand av ansjos, som i 1960-årene var

beregnet til mellom 12 og 20 millioner tonn. Denne lille stimfisken var hovedføde for 10 20 millioner skarv, suler og pelikaner. Men så begynte et hensynløst industrifiske etter ansjos, med årlige fangster på opp til 10 12 millioner tonn. Beskatningen var langt over det forsvarlige. Resultatet ble en kollaps i ansjosbestanden, og en tilsvarende kollaps i sjøfuglbestandene, hovedsakelig fordi fuglene mistet sin viktigste matkilde og ungene deres sultet i hjel. Krasj i lundebestanden på Røst I Norge er historien om lundene på Røst et velkjent eksempel på hvordan en nedgang i en fiskebestand kan få langvarige og alvorlige følger for sjøfugl. Denne lille øygruppa har en av verdens største lundekolonier. Det viktigste næringsgrunnlaget for denne kolonien er de rike forekomstene av sildeyngel som år om annet driver forbi på vei fra sildas gyteområder på Vestlandet og Trøndelag, nordover til oppvekstområdet i Barentshavet. De enorme forekomstene av voksen sild som oppholder seg utenfor norskekysten er imidlertid svært ettertraktet av norske fiskere. Med den stadige forbedringen og effektiviseringen av fiskeredskaper på 1950- og 1960-tallet ble fiskepresset etter hvert langt større enn bestanden kunne tåle. Dette var ikke minst fordi det samtidig inntraff en omfattende endring i havmiljøet, hvor lavere sjøtemperaturer bidro til at silda ikke lenger produserte gode årsklasser med avkom. Kombinasjonen av manglende rekruttering og overfiske førte til en kollaps i sildestammen, og medvirket til at svikten i produksjon av yngel vedvarte gjennom nesten to tiår. For lundene på Røst ble konsekvensen en nærmest total hekkesvikt i de fleste av disse årene. Ungene døde simpelthen av sult, og den manglende rekrutteringen av ungfugl til hekkebestanden resulterte i at bestanden ble mer enn halvert. Ikke bare lundene ble rammet. Også bestandene av krykkje og lomvi led av matmangel med påfølgende hekkesvikt og bestandsnedgang. Etter en periode med total fiskestopp og en svært heldig årsklasse (1983), begynte sildestammen å bygge seg opp igjen på slutten av 1980-tallet. Flommen av sildeyngel oppover kysten tiltok, og lundene fikk bedre vilkår for å fostre Foto: Rob Barrett. Mat til fugl, folk eller fisk? Sil (tobis) er viktig mat for større fisk og en rekke sjøfuglarter (her lunde), samt et yndet mål for industrifiske. 67

opp unger. Bestandsnedgangen bremset opp, og siden 1987 har den vært mye mindre enn da silda var borte. Selv om sildestammen nå er fullt restaurert, er det ofte langt mellom de gode årsklassene. Miljøforholdene i Norskehavet de siste årene har vært lite gunstige for sildelarvenes overlevelse, og år med total hekkesvikt hos lundene på Røst forekommer fremdeles ganske hyppig. Siden slutten av 1960-tallet har bestanden bare unntaksvis klart å berge ungene på andre byttedyr i år hvor silda uteblir. Det finnes imidlertid ingen tidligere beretninger om uår i fuglefjellene på Røst. Dessverre kan vi ikke forklare denne slående kontrasten. Det er ikke lett å forske på fravær, men lundenes tilbakegang kan antyde at også andre fiskebestander i området har hatt problemer eller endret forekomst i nyere tid. 68 Lomvi er blant de mest truede arter i Norge. På den norske rødlista er den betegnet som kritisk truet fordi bestanden har gått tilbake med mer enn 80 % de siste 40 50 årene. Heldigvis er noen små lyspunkt, som for eksempel på Hornøya utenfor Vardø, hvor bestanden har vært i kraftig økning siden 1987. Bildene viser en liten del av kolonien i 2006 (øverst) og 2010 (nederst). Ringmerking har vist at en del av denne økningen skyldes immigrasjon av ungfugl fra kolonier på Shetland. Fotos: Rob Barrett.

Foto: Signe Christensen-Dalsgaard. Lodde og lomvi i Barentshavet Lenger nord, i Øst-Finnmark og på Bjørnøya ble det midt på 1980-tallet registrert en enda mer dramatisk sammenheng mellom fisk og sjøfugl. I den sørlige delen av Barentshavet eter sjøfugl mye lodde. Forskning i Øst- Finnmark tidlig på 1980-tallet viste at denne fettrike fisken var en viktig ingrediens i maten som ble gitt til ungene av lomvi, krykkje, lunde og toppskarv. Loddebestanden var da stor, omtrent 4 5 millioner tonn, men midt på 1980-tallet kollapset den til noen få hundre tusen tonn, noe som hadde store konsekvenser for lomvibestanden i Nord-Norge. Mens de fleste skarv, krykkje og lunde trekker ut av området om høsten, blir lomviene værende i Barentshavet gjennom vinteren, hvor de blant annet fanger mye lodde. Ettersom lodda var borte, og det var lite å finne av andre egnede fiskearter, døde mange voksne lomvi av sult vinteren 1986/87. Dette førte til en brå og kraftig nedgang i antall fugl som vendte tilbake til hekkekoloniene i 1987. På Bjørnøya, på Hornøya i Øst-Finnmark og på Kharlov utenfor Kolahalvøya ble det registrert 80 90 % færre lomvi på hekkplassene enn året før. Dette mente vi da hadde sin Utkast fra fiskebåter og fritidsfiskere er en viktig næringskilde for opportunistiske arter. Denne svartbaken benyttet sjansen da det ble sløyd fisk ombord. direkte årsak med nedgangen i loddebestanden. Ny forskning i SEAPOP har imidlertid vist at voksne lomvi eter mye ungfisk av torsk eller hyse, og siden bestandene av disse artene også var meget lave i 1987, er det mulig at loddesvikten ikke var den eneste årsak til lomvidøden, men at det var et sammenfall av at flere bestander av viktige byttedyr hadde svært lave forekomster samtidig. Loddebestanden har siden svingt mye opp og ned, i omvendt takt med variasjonene i bestanden av ungsild (som spiser lodde), men uten at det har vært tilsvarende tegn til endringer i lomvibestanden. Dette svekker også vår tidligere antakelse om at lomvi i Barentshavet er avhengig av lodde for å kunne overleve. Etter 20 år med høy ungeproduksjon samt et tilskudd av ungfugl fra andre kolonier er lomvibestanden på Hornøya nå tilbake til gamle høyder. Hva skjer på Vestlandet? Etter hvert som SEAPOPs arbeidsområde har utvidet seg geografisk til å inkludere hele norskekysten, er også forholdene på Vestlandet blitt viet vår oppmerksomhet. I denne regionen har det siden årtusenskiftet vært en årviss svikt i hekking og en tilbakegang i bestandene hos en rekke kystfugl som ærfugl, toppskarv, måker og terner, noe som i mediene er blitt omtalt som delvis resultat av det store industrifisket etter sil (tobis) i Nordsjøen. Mens forskning tydelig viser at dette fiskeriet har hatt negative følger for sjøfuglene som hekker på østkysten av Skottland og på Shetland, er det mindre som taler for tilsvarende konsekvenser for norske fugler. For dem er avstanden mellom Vestlandet og tobisfeltene i Nordsjøen for stor. Norske sjøfugl henter fisk til ungene i farvann nærmere koloniene, og det er der endringene i næringstilgangen må ha skjedd. Det er mulig at en miljøendring i Nordsjøen og/eller i fjordstrøkene er årsaken til sjøfuglenes problemer på Vestlandet, og dette er noe som SEAPOP i samarbeid med Havforskningsinstituttet håper å finne svar på. Fiskeriene også et matfat for fugler Når sjøfugler er avhengige av de samme ressursene som fiskerne, kan det virke 69

som et paradoks at fiske også kan ha positive effekter på sjøfuglbestandene. En kraftig beskatning av en fiskeart kan imidlertid føre til endringer i økosystemet, som fuglene noen ganger kan få glede av. For eksempel ble fiskeriene på torskefisk og makrell i Nordsjøen så effektive på 1950-tallet at bestandene av disse store rovfiskene minket betraktelig. Dette førte til en nedgang i predasjonen på sil (tobis), slik at silbestanden klarte seg så bra at sjøfuglene kunne fråtse i dem. Dette skjedde til tross for en økning i fisketrykket på selve tobisen. Men fiskebåtene kan også være et rent matfat for sjøfugler. Da intensiveringen av fisket tok til i begynnelsen av forrige århundre, var det mange arter som dro nytte av de store mengdene fiskeavfall som ble kastet over bord. Dette bidro til betydelige økninger i bestandene av såkalte «renovasjonsarter», som f.eks. havhest, havsule og flere arter måker og joer, og disse artene har fortsatt å profitere på utkastet av fiskeavfall og fisk under minstemål fra fiskebåtene. For Nordsjøen er det estimert at utkastet 70 i årene før 1995 var på omkring 570 000 tonn årlig. I forhold til næringsbehovet for sjøfugl ble det estimert at dette alene ville kunne forsørge 2,5 3,5 millioner sjøfugler. Dette gjelder særlig vinterstid og har bidratt til en fortsatt økning i enkelte hekkebestander av sjøfugl i regionen, spesielt i områdene rundt De britiske øyer. I norske farvann er det imidlertid nå kommet et generelt forbud mot utkast av alle kommersielt viktige arter. Et slikt vedtak kan gi negative utslag på sjøfuglbestandene. Påvirkningen kan både være direkte for arter som tidligere har utnyttet næringstilgangen fra fiskeriene, og indirekte gjennom økt predasjon på mindre sjøfugler på grunn av redusert fødetilgang for store måkefugler. I Nordsjøen er det vist at en generalist og predator som storjo som også profiterte på utkast fra fiskeriene, svarte på reduksjon i denne matkilden gjennom økt predasjon på andre fugler. Dette representerer en potensiell trussel mot unger av sjøfuglarter som krykkje, lunde, smålom og ærfugl, som i større grad vil inngå på storjoens meny. Hensyn til sjøfugler som har profittert på utkast kan imidlertid ikke rettferdiggjøre fortsatt utkast av fisk og fiskeavfall fra fiskebåter. Ved en generell reduksjon i utkast, vil sjøfuglbestandene etter hvert tilpasse seg et mer naturlig nivå for så vel næringstilgang som predasjonstrykk, og således være i bedre balanse med sitt egentlige miljø. Sjøfugl på kroken Den mest direkte påvirkning av fiskeriene på sjøfugler er bifangst av fugler. Dette er et resultat av at både fugl og fiskere aktivt søker etter næringsressurser i de samme områdene. Gjennom FNs matvareorganisasjon FAO er det på global basis satt fokus på bifangst av sjøfugl i fiskeredskap, og da først og fremst i linefiske. Dette foregår til dels uregulert i internasjonale farvann og er en stor trussel mot en rekke arter. Omtrent 60 sjøfuglarter er registrert fanget i linefiske; de vanligste artsgruppene er albatrosser, lirer, andre stormfugler og noen måker. I de mest ekstreme tilfellene er dødelighet i tilknytning til linefiske den viktigste årsaken til at noen arter albatrosser i dag er truet av utryddelse. Linefiskebåt med kjalkeskremmer. Kjalkeskremmeren fungerer ved at et tau med lett synlige plaststrimler brukes under setting av line, slik at sjøfuglene skremmes vekk fra det området der linen flyter på overflaten før den synker mot bunnen (tegning modifisert fra www.daff.gov.au). Tegning: Ellen-Marie Beck, Tromsø Museum Universitetsmuseet.

Bifangst i linefiske har også vært studert i norske farvann, og det har vist seg at det i hovedsak er havhest som her blir drept. Omfanget vites ikke, men et estimat for 1996 antyder at det bare dette året omkom omkring 20 000 (men muligens så mye som 50 000 100 000) havhest som følge av linefiske i norske farvann. Det må bemerkes at estimatet ikke tar hensyn til bruk av forebyggende tiltak, og at det reelle tallet derfor trolig er mye lavere. Studier har nemlig vist at det ved bruk av relativt enkle forebyggende tiltak som f.eks. såkalte kjalkeskremmer, er mulig å redusere antall fugler som blir drept betydelig. Bruken av kjalkeskremmer og andre avbøtende tiltak er utviklet av og for yrkesfiskere i den hensikt å kunne drive fiske på den mest rasjonelle måte, f.eks. ved å minske agntap og minimalisere uønsket arbeid. Begge deler oppnås ved å redusere antallet av fugl som krokes i linefisket. Det kan derfor antas at det fra fiskerienes side er gjort mye for å minske mengden av bifangst av fugl. svartand, smålom m.fl., er rapportert drept i fiskegarn. Generelt vil sjøfugl som samles i store flokker, for eksempel omkring store kolonier og i fjærfellingseller overvintringsområder, være mest sårbare for å bli tatt i garn. Virkningene på bestandsnivå av at sjøfugl omkommer i fiskeredskaper er foreløpig dårlig studert. Det er derfor vanskelig å estimere problemets omfang i norske kyst- og havområder med noen grad av pålitelighet. Det er imidlertid rimelig godt dokumentert at det tidligere drivgarnfisket etter laks førte til en betydelig dødelighet av lomvi, og medvirket til tilbakegangen for denne arten i Nord-Norge på 1970- og 1980- tallet. Gjennom arbeidet med forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet ble den manglende kunnskap om omfanget og konsekvensene av bifangst på de norske sjøfuglebestandene påpekt. I 2008 ble det derfor bevilget midler fra Miljøverndepartementet til å undersøke i hvor stor grad bifangst faktisk er et problem for våre sjøfugler. Med disse midlene er det nå, i samarbeid med fiskeriforvaltningen, fiskerinæringen og flere interesseorganisasjoner igangsatt en spørreundersøkelse som skal kartlegge i hvilken grad fiskerne mener bifangst er et problem, og i hvilke fiskerier som eventuelt kan være forbundet med konflikt. Forhåpentligvis vil dette også gi oss nyttig kunnskap for å iverksette mer målrettet forskning. Foto: Morten Ekker. Under forutsetning av at forebyggende tiltak brukes i tilstrekkelig grad i linefiske, er ulike typer garnfiske i dag trolig det største problem i forhold til bifangst av sjøfugl i norske havområder. De fleste sjøfugler som blir fanget ved garnfiske er alkefugl, hvorav lomvi er det hyppigste offeret på verdensbasis. Også andre arter, som ærfugl, skarver, laksand, siland, havelle, sjøorre, De dykkende sjøfuglartene er mest utsatt for å bli fanget i fiskegarn. Her en toppskarv som er druknet i et garn. 71

Fremtidens forvaltning av marine ressurser Forskning på sjøfugl har vist at fiske påvirker sjøfuglbestandene. Beskatning av fiskeressurser endrer fuglenes næringstilgang, utkast av næringsemner fra fiskebåter gir konkurransefordeler for noen artsgrupper, og bifangst av fugl kan redusere overlevelsen i bestanden. Hvor stor trussel fiske er for sjøfugl nå og i fremtiden, er imidlertid svært vanskelig å dokumentere eller forutsi. Det marine økosystemet er komplekst, og samspill mellom arter har stor betydning. Dette er ikke nødvendigvis et valg mellom sjøfugl og fiske. Et bærekraftig fiske er avhengig av en sunn forvaltning av fiskeressursene og sjøfuglene. Sjøfugler livnærer seg i stor grad på yngel til de bestandene som fiskes kommersielt, og konsumerer sjelden så mye at fiskens rekruttering reduseres vesentlig. Fuglene kan dermed være gode indikatorer på tilveksten i fiskebestandene og miljøtilstanden i havet. Hvis det går dårlig for fuglene, kan det være dårlig nytt for fiskeriene. Dette setter store krav til fremtidens fiskeriforvaltning. Norges havområder er seks ganger så store som landarealet, og vi har store økonomiske interesser knyttet til forvaltningen av disse områdene og deres ressurser. Fangstverdien av fisk, landet av norske- og utenlandske fartøyer i Norge i 2009 var ca. 11 milliarder kroner, og det er viktig å utvikle forvaltningsstrategier som tar hensyn til økosystemet som en helhet. For å kunne gjøre dette, er det nødvendig å forstå årsaker til økosystemenes vekslinger, og effektene av disse. Gjennom SEAPOP og samarbeid med andre faginstitusjoner håper vi å kunne avdekke de viktigste årsakssammenhengene, og dermed være en betydelig kunnskapsleverandør til beste for en helhetlig og bærekraftig forvaltning av våre marine ressurser. Forfatterne: Signe N. Christensen-Dalsgaard, Ph.D. student ved Norsk institutt for naturforskning og NTNU i Trondheim. Arbeider hovedsakelig med problemstillinger knyttet til vindkraft og sjøfugl, men også i et prosjekt om bifangst av sjøfugl. E-post: signe.dalsgaard@nina.no Adresse: Norsk institutt for naturforskning (NINA). Postboks 5685 Sluppen, 7485 Trondheim Rob Barrett, se side 10. 72 Fugl og fisk i samme båt. Både fugler og fremtidens fiskere er avhengige av en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene. Ellers kan livsgrunnlaget forsvinne for begge parter. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard.