Tømmerhogst, bioenergi og klimanøytralitet. Hans Martin Storø Roald Sand

Tømmerhogst, bioenergi og klimanøytralitet Hans Martin Storø Roald Sand Trøndelag Forskning og Utvikling AS Steinkjer 2010

Tittel Forfatter Arbeidsnotat : 2010:13 ISSN : 1890 6818 Emneord Dato : Oktober 2010 Antall sider : 20 Utgiver : TØMMERHOGST, BIOENERGI OG KLIMANØYTRALITET : Hans Martin Storø og Roald Sand : Tømmerhogst, bioenergi og klimanøytralitet : Trøndelag Forskning og Utvikling AS Postboks 2501, 7729 STEINKJER Telefon 74 13 46 60 Telefaks 74 13 46 61

INNHOLD side FORORD INNHOLD FIGURLISTE Feil! Bokmerke er ikke definert. iii iv 1. INNLEDNING 1 2. SKOGBRUK OG LIVSSYKLUS 3 3. SKOGBRUKET SOM KARBONLAGER 7 4. BRUK AV TREVIRKE TIL ENERGIPRODUKSJON 11 5. SLUTTKOMMENTAR 13 LITTERATUR 15

iv FIGURLISTE Figur side 3-1: Volumutvikling i et kulturskogbestand (Kilde: egne beregninger)² 8 3-2: Effektene av hogst eller ikke i et kulturskogbestand (Kilde: egne beregninger) 9

1. INNLEDNING Trevirke og annen biomasse er normalt ansett som klimanøytralt fordi CO₂ går i et naturlig kretsløp mellom trevirke og atmosfæren. Biomasse i vekst tar opp og lagrer karbon (C) mens oksygenet (O₂) frigjøres gjennom fotosyntesen. Når biomassen forbrenner eller råtner, frigjøres dette karbonet i hovedsak som CO₂. Siden biomasse kan anses som klimanøytralt på lang sikt og kan erstatte fossile energikilder på kort sikt, kan det være betydelige klimagevinster ved bruk av bioenergi i stedet for fossile energikilder. Storø og Sand (2008) og Sjøli og Solberg (2009) er her eksempler på analyser av miljø- og klimaeffekter av ny trevirkesbasert bioenergi hvor slike forutsetninger er lagt til grunn. Hvis et tre hogges og brennes, vil selvsagt de øyeblikkelige utslippene av CO₂ bli større enn om treet får stå i fred. Med et kortsiktig tidsperspektiv blir det her interessant å se nærmere på hvor lang tid det tar fra hogst skjer til ny skog har bundet like mye CO₂ som den mengden CO₂ som hadde vært bundet opp i skogen om det ikke var hogget. Nå i 2010 har det vært en omfattende debatt om dette med grunnlag i en artikkel fra Bjart Holtsmark (2010a) i Økonomiske analyser 3/2010. I sin artikkel om tømmerhogst og klimanøytralitet, argumenterer Holtsmark (2010a) sterkt for at satsing på økt bruk av trevirkebasert bioenergi er feilslått om man ønsker å oppnå en rask reduksjon i CO₂-utslippene. På grunnlag av en teoretisk analyse av skogens livssyklus, antyder Holtsmark at hogsten bør reduseres betydelig hvis målet er rask reduksjon i CO₂-utslippene. Artikkelen er senere fulgt opp med en rekke innlegg på nettsiden forskning.no. Solberg og Sjøli (2010) summerer her opp kritikken som foreløpig har kommet mot Holtsmarks (2010) modell: i. Modellen tar utgangspunkt i en skog med ett treslag (gran), lik produksjonsevne overalt som utnyttes fullt ut, jevn aldersfordeling og at hogstmoden skog hogges slik at stående volum er konstant. ii. iii. Modellen tar ikke med at en betydelig del av hogstavfallet lett kan utnyttes til bioenergi uten vesentlig reduksjon av markas produksjonsevne. Modellen tar ikke hensyn til at økt hogst vil øke tilbudet av trelast. Trelast vil normalt lagre karbon i 40-60 år før det brenner/forråtnes og vil derfor motvirke betydelige deler av de kortsiktige utslippene Holtsmark fokuserer på. Holtsmark bruker sin modell til å analysere hva som skjer ved en permanent økning i hogsten. Ikke overraskende får han som resultat en framskynding av hogsten i tid og permanent nedgang i stående volum siden dette gjelder pr definisjon for en slik skog i likevekt. Disse resultatene bruker så Holtsmark (2010) i regneeksempler hvor det antydes at økt bruk av trevirkebasert energi til erstatning for kull og olje, vil kunne gi økte CO₂-utslipp i omtrent 100 år. Norsk skog er ikke i likevekt. Den årlige avvirkningen tilsvarer kun 40 prosent av den årlige tilveksten (Solberg og Sjøli 2010). Næsvold (1990) gjennomførte en grundig

2 vurdering av praktisk balansekvantum i Midt-Norge, som ble fastsatt til 244.000 m³ i Nordland, 822.000 m³ i Nord-Trøndelag, 517.000 m³ i Sør-Trøndelag og 330.000 m³ i Møre og Romsdal. I 2009 var avvirkningen i Midt-Norge i forhold til balansekvantumet (SSB 2010) 116.000 m³ (47,5 prosent) i Nordland, 403.000 m³ (49,0 prosent) i Nord-Trøndelag, 196.000 m³ (37,9 prosent) i Sør-Trøndelag og 73.000 m³ (22,1 prosent) i Møre og Romsdal. I tillegg til økningen i stående volum med lav avvirkning kan tilveksten og karbonbindingen/co₂-opptaket i skogen økes gjennom økt plantetetthet, økt nyplanting, gjødsling og skogplanteforedling (Klima- og forurensingsdirektoratet 2010). Det er derfor betydelige muligheter for økt uttak av trevirke til bioenergi uten at CO₂- eller karbonbindingen i skog går ned på lang sikt. Tømmeravvirkningen gir flere kvaliteter som i hovedsak blir fordelt i markedet som skurtømmer, massevirke og energivirke. Analyser av økt avvirkning som følge av økt etterspørsel etter trevirke til bioenergi, må her ta hensyn til at økt etterspørsel etter bioenergi vil kunne medføre at råstoff som i dag går til papirindustrien i stedet går til bioenergi (Solberg og Sjøli 2010). I tillegg mener Solberg og Sjøli (2010) at virke til bioenergi i hovedsak er et biprodukt fra trelastindustrien og skogskjøtselen, slik at økt etterspørsel etter bioenergi i liten grad vil påvirke avvirkningen. Totalt sett mener derfor Solberg og Sjøli (2010) at Holtsmark drastisk undervurderer klimagevinsten av økt avvirkning. Holtsmark (2010b) har senere svart på kritikken fra Solberg og Sjøli (2010) med å endre aldersfordelingen i modellen og gi åpning for at hogstavfall kan tas ut i forbindelse med økt hogst. I hovedsak endres ikke Holtsmarks konklusjoner med en slik endring. For å illustrere konsekvensene foretar her Holtsmark (2010b) et oppdatert regneeksempel som viser at økt uttak av trevirke til pelletsproduksjon vil ha negative klimaeffekter de første 135 årene. Om man ikke tar ut hogstavfall, vil de negative klimaeffektene vare i ytterligere 30 år i følge Holtsmark. Rørstad (2010) følger opp Holtsmark (2010b) med å se på hvordan økt uttak av hogstavfall ved ordinær hogst kan gi CO₂-gevinster. Forutsatt at hogstavfallet brukes som flis i fjernvarmeanlegg til erstatning for direkte eller indirekte bruk av olje, antydes det at det vil ta 7-12 år før man oppnår positive klimagevinster (Rørstad 2010). I en kommentar mener Holtsmark (2010c) at Holtsmark (2010b) gir om lag det samme resultatet om man fokuserer på situasjonen hvor avvirkningen ikke økes. Med sin første artikkel (Holtsmark 2010a) og påfølgende debatt, har det blitt reist problemstillinger om hogst, trevirkebasert bioenergi og klimaeffekter som er viktig å belyse. I dette notatet går vi nærmere inn på en del elementer i Holtsmarks modeller som er lite belyst tidligere i debatten. Dette gjelder at økt etterspørsel etter trevirkebasert bioenergi ikke vil gi den virkning Holtsmark antar, nemlig framskyndet hogst i skog som vil bli avvirket uansett. For det andre gjelder det Holtsmarks forutsetninger om en svært lav nedbrytingsrate i skogen etter hogstmoden alder. For det tredje gjelder det at Holtsmark ikke fanger opp at skogbruket opererer i et marked.

2. SKOGBRUK OG LIVSSYKLUS Holtsmark synes å ta utgangspunkt i at det er en måte å øke avvirkningen på, og det er å hogge mer skog på arealer som med dagens rammebetingelser er optimalt drevet. Det blir en så stor forenkling av virkeligheten at de analyser som utarbeides på grunnlag av dette ikke får noen faglig forankring. Dersom en økt avvirkning i hovedsak skal gjennomføres på de skogarealene som i dag er optimalt drevet, slik Holtsmark beskriver, må hogsten framskyndes og bestandene etter hvert hogges før de når biologisk hogstmodenhetsalder. Svært få skogeiere vil hogge i et skogbestand som ikke er hogstmodent. De som eventuelt hogger før bestanden er hogstmodent kan tenkes å gjøre det av tre årsaker: 1. Skogeieren har store likviditetsmessige problemer og må frigjøre kapital. 2. Skogeieren forventer en betydelig prisreduksjon på trevirke eller økninger i driftskostnadene som medfører at den totale lønnsomheten av driften vil bli redusert, selv korrigert med den tilveksten som vil komme fram til hogstmodenhetsalder. 3. Skogbestandet har en verdireduksjon for eksempel pga råte, som bidrar til at verdireduksjonen oppveier tilveksten. Vi har store problemer med å se hvordan en økt pris på et energisortiment vil kunne stimulere til at en skogeier skal hogge seg ned i gjennom hogstklassene i en ellers godt drevet skog. Derimot bør økt etterspørsel og sannsynligvis en høyere pris, kunne bidra til at det blir mer lønnsomt å få med seg den siste marginale tilveksten på bestandet fram mot hogstmodenhetsalder. Så lenge markedet for bioenergi er i vekst og rammebetingelser ellers ser ut til å være stabile, bør situasjonen heller gi skogeieren forhåpninger om økte priser og bidra til at han venter med avvirkningen. For øvrig vil økt etterspørsel etter energisortimenter bidra til å redusere betydningen av f.eks råte som en faktor i vurderingen av om hogst skal gjennomføres eller ikke, da det bør bidra til å sikre avsetningen av virke som blir forringet av råteangrep og stimulere til at skogeieren setter bestandet på vent for å få med seg den siste volumtilveksten fram til hogsmodenhetsalder. Så langt vi kan bedømme markedsmekanismene, vil satsing på bioenergi bidra til at skogeiere vil avvente hogst i bestand som nærmer seg hogstmodenhetsalder. En slik satsing vil muliggjøre avsetning for trevirke som kvalitetsmessig faller utenfor dagens sortimenter for sagtømmer og massevirke. Denne type trevirke kan kalles energivirke og tas i liten grad ut fra skogene pr i dag. I følge en undersøkelse av muligheten til å ta ut energivirke fra skogen i Nord-Trøndelag (Bjørnstad 1999), kan man forvente en tilgang på 0,12 m³ med kleinvirke, tynningsvirke og lauv, for hver m³ med trevirke fra sluttavvirkning som blir hogd. I tillegg vil økt konkurranse for energisortimenter bidra til økte prisforventninger på det virke som i dag omsettes til energivirke og massevirke. Slik vil heller den økte etterspørselen etter energivirke bidra til at skogbestand som nærmer seg hogstmodenhetsalder vil bli overholdt i flere år enn hva

4 som er vanlig i dag. Av dette følger at CO₂-lagringen i skogen heller kan øke enn reduseres. Ved siden av ressurssituasjonen er tømmerpris og driftskostnader de viktigste variablene som forklarer avvirkningsnivået i Norge (Vennesland et al., 2006). I forbindelse med vårt arbeid med skogavvirkning i Nord-Trøndelag og Helgeland (Storø & Kveli, 2002), fant også vi tømmerpris og andre økonomiske forhold som svært avgjørende for avvirkningen. Avvirkningen i norske skoger er i dag under halvparten av tilveksten, og svært mange forhold gir grunn til å konkludere med at svak lønnsomhet er hovedårsaken til dette lave avvirkningsnivået. Dette kan forklares med at realprisutviklingen på tømmer har hatt en jevnt fallende kurve i over femti år, se for eksempel Sand og Storø (2006). Dette har bidratt til at store skogarealer i Norge ikke kan drives med lønnsomhet med dagens tømmerpriser og kostnadsnivå. For å belyse dette kan vi vise til analyser som NIJOS publiserte i 1999 (NIJOS 1999a og NIJOS 1999b), hvor man fant at 20 prosent av skogarealene og tilgjengelig kubikkmasse i hogstklasse IV og V i Nord-Trøndelag har et beregnet driftsresultat lavere enn 0,- kr pr m³, og 20 prosent har et beregnet driftsresultat mellom 0,- kr og 50,- kr pr m³. De tilsvarende tallene for Nordland var 40 prosent av areal og tilgjengelig kubikkmasse med et beregnet driftsresultat lavere enn 0,- kr og 25 prosent mellom 0,- kr og 50,- kr i beregnet driftsresultat. En kalkulert driftsnetto på 50,- kr pr m³ er ofte blitt vurdert som den nødvendige minste margin for skogeiernes beslutninger om skogsdrift skal gjennomføres eller ikke. Situasjonen er trolig relativt lik i dag slik at vi kan legge til grunn at 40 prosent av skogen i Nord-Trøndelag og 65 prosent av skogen i Nordland ikke blir drevet ut ifra hva som er optimalt biologisk. Størstedelen av disse skogressursene ligger i dag i realiteten brakk. Dette medfører at skogbestand som når hogstmodenhetsalder ikke blir avvirket, men får stå urørt fram til de når et likevektspunkt i sin suksesjon eller kollapser pga opptørking, råte eller vindfelling. Disse forhold er en del av forklaringen på at vi er i den situasjon at avvirkningen er under halvparten av tilveksten i Norge. De biologiske og klimamessige konsekvensene av disse sammenhenger, fortjener i og for seg et eget studie for å avklare hvilke klimatiske effekter brakklegging av disse arealene medfører. Dette krever imidlertid så store ressurser, at vi ikke kan få belyst dette i dette notatet. Det er likevel grunn til å poengtere at i kystområdene, som våre arbeider med avvirkningsstrukturen i Midt-Norge har omfattet, er som oftest hogstmodenhetsalder og maksimal mulighet til overholdelse av bestandene langt lavere enn for eksempel på det Indre Østlandet. Maksimal levealder på gran i Norge er anslått til ca 300 år, og tilsvarende for furu på ca 600 år. Dette gjelder enkelte trær på bestemte arealer. For det aller meste av skogen, vil en biologisk hogstmodenhetsalder mellom 70 og 100 år være et omtrent riktig anslag. Vi har i Norge betydelig med kulturskog som er etablert med planting igjennom 1900 tallet. Denne har en mye kortere omløpstid enn naturskog som har vokst opp via naturlige suksesjoner. Kulturskogen har også et langt større volum pga. mye større tretetthet på arealene, og volumreduksjonen ned til likevektsnivå med kollaps i bestandene blir dermed langt større. Slike bestander har også en mye større ustabilitet mot for eksempel vindfelling enn naturskog i likevektstilstand, og vil spesielt i kystfylkene være utsatt for hurtig

kollaps med vindfelling dersom de blir overholdt for lenge. Skogbrann som det naturlige fenomen for fornyelse av tilsvarende bestand i innlandsområder, vil det selvsagt være enklere å håndtere med dagens teknologi. Disse variasjonene i vekstvilkår på våre skogarealer, og problemer med å videreføre karbonbindingen på store arealer, er ikke vektlagt i Holtsmark sine artikler og innlegg (2010a og 2010b). Dette bør gi grunnlag for å rette et sterkere fokus mot den effekt som en reduksjon i brakklagte skogarealer vil kunne bidra til. Det er for øvrig verdt å merke seg at Holtsmark (2010a) har basert sine forutsetninger om volumutviklingen i skogbestand etter 130 års alder på grunnlag av Luyssaert (2008), som indikerer at en skog fortsetter og akkumulere karbon uansett hvor gammel den er. Denne publiseringen tar imidlertid for seg Old-growth forests, som beskrives som urørt urskog eller primær skog, og anslås til å omfatte ca 30 prosent av verdens skogarealer. Sett i sammenheng med norske forhold gjelder dette en fullstendig urørt blandingsskog som er i likevekt i sin suksesjon. Skog av en slik sammensetning er det svært vanskelig å finne her i Norge, og om vi finner den er den som regel vernet. Det er derfor svært vanskelig å se noe vitenskapelig grunnlag for de forutsetninger om volumutviklingen i skogbestandene med utsatt hogsttidspunkt, som ligger til grunn for de konklusjoner som Holtsmark har trukket. En økning i etterspørselen etter energisortimenter vil bidra til at en større del av det tilgjengelige volumet på de arealene som med dagens rammebetingelser ikke er lønnsomme å drive vil være omsettbart, og dermed bidra til at totaløkonomien for skogsdrift på disse arealene blir styrket. En økt konkurranse om energivirke med en tilhørende prisøkning for energisortimenter og massevirke, kan også bidra til å styrke totaløkonomien for skogsdrifter på slike arealer. Forutsatt at sagtømmerprisen ikke reduseres vesentlig, vil den totale effekten av en slik økning i etterspørselen etter energisortimenter bidra til at store arealer igjen vil bli lønnsomme å drive og det totale skogarealet som faktisk drives i Norge vil kunne øke betraktelig. En slik økt etterspørsel etter energivirke vil også stimulere til etablering av energiskog med hurtigvoksende treslag på brakklagt dyrkajord og andre ubenyttede arealer (Bjørnstad & Storø, 2006), og bidra til en hurtig økning i bindingen av CO₂. Langerud et al. (2007) diskuterer hvorvidt økt pris på energivirke kan øke avvirkningen så mye at det generelle tilbudet av sagtømmer blir større enn kapasiteten eller etterspørselen hos trelastprodusentene. Om dette skjer kan sagtømmerprisen eventuelt gå så mye ned at totaløkonomien på driftene ikke bedres. Vi finner det lite sannsynlig at sagtømmerprisene vil gå vesentlig ned som følge av økt tilbud. Kapasiteten i norske trelastproduksjon er høy og man opererer i økende grad i et internasjonalt marked med betydelige avsetningsmuligheter utenfor Norge. Av diskusjonen følger at momenter som eventuelt vil trekke i retning av framskyndet hogst for skogeier, er i første rekke likviditetsmessige utfordringer og forventet nedgang i priser på energivirke over tid. Vi har ingen faglige holdepunkter for å si at dette vil være en sannsynlig utvikling. Argumentet som gjenstår da er Holtsmarks initiale argument og fortutsetning, nemlig at skogeiere vil øke avvirkningen av energivirke fordi de ser det er økt interesse for slik energi og at de tror dette vil bidra

6 positivt i klimaregnskapet. Etter vår mening kan klimabevisste skogeiere selvsagt finnes, men det er neppe noe faglig holdepunkt for å påstå at en betydelig andel av disse vil endre tilpasning på rent idealistisk grunnlag. Forhåpentligvis vil det også bli økt kunnskap over tid om klimaeffektene av både økt uttak av energivirke og økt hogst, slik at skogeierne får et bedre beslutningsgrunnlag. De momenter vi har vektlagt, peker i retning av at økt etterspørsel etter energivirke ikke vil bidra til en framskutt hogst av skogbestand som under enhver omstendighet kommer til å bli avvirket. Økt etterspørsel etter energivirke kan isteden bidra til økt uttak av hogstavfall (Rørstad 2010) og at skogbestand som er hogstmoden eller har passert hogstmodenhetsalder og har en beliggenhet som medfører at de med dagens rammebetingelser ikke vil bli hogd, vil avvirkes og bidra til å dekke den økte etterspørselen etter trevirke.

3. SKOGBRUKET SOM KARBONLAGER Holtsmark gjør en vurdering av de negative effektene på skogbruket som karbonlager ut fra antagelser om en framskynding av hogstidspunkt for de forskjellige bestand. Etter vår vurdering er det lite sannsynlig at dette vil skje med en økt satsning på bioenergi. Det er selvsagt av stor betydning at de forskjellige skogbestand blir overholdt fram til hogstmodenhetsalder, og at de får den optimale volumtilvekst slik at det blir en maksimal karbonbinding i trevirket. Når vi i tillegg må ta i betraktning den relative begrensede muligheten vi har til å videreføre det karbonlager som vi bygger opp i skogen etter hogstmodenhetsalder, er maksimeringen av utnyttingen av virkesressursene til trelastproduksjon, et svært viktig tema vi ikke kan registrere at Holtsmark har vektlagt i sine vurderinger. En overholdelse av skogbestandene fram til hogstmodenhetsalder, vil i de fleste tilfeller også bidra til at en større volumandel av skogbestandet kan utnyttes til trelastproduksjon og videreføre karbonlageret i svært mange tiår inn i framtida. Det er økende interesse for å benytte trevirke til å begrense klimaendringer ved å substituere mer karbonintensive produkter som stål, aluminium og betong. Sathre (2007) viser her at bruk av treprodukter kan redusere CO2 utslipp til atmosfæren fordi framstilling av treprodukter er mindre energikrevende enn alternative produkter, man kan unngå prosessutslipp assosiert med alternative materialer og karbon lagret i treprodukter og biomasse fra skog-treproduktkjeden kan benyttes som bioenergi og erstatte fossile brensler. Alternativene for et karbonlager som er bygd opp etter mange års skogtilvekst, er utnytting av volumene til papir eller bioenergi. Dette vil etter relativt kort tid bidra til frigjøring av dette karbonet, men erstatter bruk av andre råvarer som vil bidra til frigjøring av fossilt karbon. En overholdelse av skogbestandet etter optimal hogstmodenhetsalder vil føre bestandet inn i en situasjon med stagnasjon i tilveksten og etter hvert over i en likevektssituasjon hvor tilveksten er omtrent lik den mengden trevirke som råtner. Når trevirket råtner og nedbrytes, dannes drivhusgassene CO₂ og metan, hvor sistnevnte har en mangedobbel klimaeffekt i forhold til CO₂. Vi går i denne sammenhengen ikke inn på mengden trevirke som under forråtnelsen omdannes til metan, men det er grunn til å poengtere at en slik effekt vil eventuelt gi en betydelig økning i klimautslippene via forråtnelse etter kollaps i et skogbestand, sammenlignet med en avvirkning av skogbestandet før det kollapser. Landskogtakseringene viser at det er en betydelig andel av gammel skog som overstiger normal hogstmodenhetsalder i Norge (Larsson og Hysen 2007, Nilsen et al. 2008). I de kommende årene vil større og større deler av kulturskogen i Norge bli hogstmoden. En god del av denne kulturskogen vil ikke avvirkes med dagens rammebetingelser fordi driftskostnadene er for høye. Dette gjelder blant annet betydelige arealer i kystfylkene hvor det har vært spesielt fokus på betingelser for økt avvirkning (Moen et al., 2008).

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100 110 120 130 140 150 160 170 180 190 200 Kbm. 8 For kulturskog som er etablert på gode boniteter, vil det i gjennom bestandets livsløp etableres en total volumtilvekst som ligger langt over det som dannes i skog som gjennomgår sine naturlige suksesjoner uten påvirkning av stell og skjøtsel. Dette er et resultat av skjøtsel som bl.a. sikrer en best mulig virkeskvalitet til trelastproduksjon, som igjen bidrar til at karbonlageret i trevirket videreføres i bygninger i lang tid etter avvirkning. En overholdelse av disse bestandene i lang tid etter hogstmodenhetsalder, vil bidra til store klimautslipp via forråtnelse da den naturlige suksesjon på disse arealene vil danne et likevektspunkt med et totalt volum på et langt lavere nivå enn det volum som er der ved hogstmodenhetsalder. Dette kan eksemplifiseres med følgende figur: 70 60 50 Volumutvikling i et kulturskogbestand 40 kbm pr daa 30 20 likevektsniv å 10 0 Alder Figur 3-1: Volumutvikling i et kulturskogbestand (Kilde: egne beregninger)² Dersom vi tar utgangspunkt i dette eksemplet som er illustrert i figuren, med utgangspunkt i en granbestand på god bonitet langs kysten av Trøndelag eller Helgeland, som når hogstmodenhetsalder etter 90 år, og deretter kollapser. Dette skjer i de fleste tilfeller med vindfelling. Etter 150 år vil volumet komme ned mot 33 prosent av volumet ved hogstmodenhetsalder, før etableringen av ny skog bidrar til at volumet kommer opp til likevektsnivået ved naturlig suksesjon. Dette medfører at dersom man unnlater å hogge det aktuelle bestandet, vil utslippene ved forråtnelse i de påfølgende 60 år utgjøre 52.000 kg CO₂ pr daa, når vi forutsetter en binding av 1,3 tonn CO₂ pr m³. Dersom vi tar utgangspunkt i at en hogst av et slikt

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100 110 120 130 140 150 160 170 180 190 200 kbm bestand gir 60 m³ tømmer med en sortimentsfordeling på 60 prosent sagtømmer og 40 prosent massevirke, samt at sagtømmeret gir et skurutbytte på 55 prosent, vil 19,8 m³ av dette volumet bindes i bygninger i en periode på anslagsvis 50-100 år 1. Utslippet ved at den resterende del av volumet på 60 m³ pr daa, som da vil utgjøre 40,2 m³, utnyttes til treforedling og bioenergiproduksjon vil da utgjøre 52.260 kg CO₂. Dette vil i så fall bidra til fattige 260 kg CO₂ i økte utslipp, i forhold til at skogbestandet ikke hogges. Forutsetter vi så at et nytt bestand etableres på det samme arealet etter hogst, vil vi med dette eksemplet etter 60 år få sikret en samlet tilvekst på 38 m³ trevirke på det samme arealet. Dette vil bidra til at 49.400 kg av den CO₂ på 52.260 kg som ble frigjort ved produksjon av papir og bioenergi, på nytt er bundet av skogen på dette arealet. Effekten av hogst kan eksemplifiseres med følgende figur: 70 60 Volumutvikling i et kulturskogbestand 50 40 30 20 10 0 Hogst Ikke hogst alder Figur 3-2: Effektene av hogst eller ikke i et kulturskogbestand (Kilde: egne beregninger) 2 Det å få drift på brakklagte skogareal, betyr derfor at skogressurser som ellers ville avgi betydelige mengder med CO₂ uansett, vil kunne tas i bruk i prosesser der de 1 Skurutbytte er den del av sagtømmerstokken som produseres til trelast, mens den resterende del av stokken blir industriflis og sagflis som i hovedsak går til treforedlingsindustrien og energiproduksjon, samt svinn. 2 Beregningen tar utgangspunkt i tilveksten til et bestand som ble hogd 83 år etter planting. Den videre utviklingen i bestandsvolum fram til likevekstnivå er estimert av oss.

10 erstatter andre råstoffer eller energiressurser som gir minst like høye kortsiktige utslipp av CO₂. Innenfor et rimelig tidsperspektiv bør dette kunne betraktes som en ren CO₂-gevinst. Det bør også styrke denne vurderingen at de skogbestand som produserer de største volumene pr daa, og dermed bidrar til størst binding av CO₂, er kulturskogbestand som har kortere omløpstid og små muligheter til overholdelse utover hogstmodenhetsalder. Dette er også forhold som ikke fanges opp av de modeller som Holtsmark har lagt til grunn for sin artikkel.

4. BRUK AV TREVIRKE TIL ENERGIPRODUKSJON Når vi skal utnytte en ressurs som det våre skoger er til energiformål, slutter vi oss selvsagt til den vurderingen at det er avgjørende å disponere dette råstoffet til energiformer som har en best mulig energiutnyttelse. Dette har Holtsmark (2010a) gitt en god illustrasjon på, med sin vurdering av energiutnyttelsen ved forskjellige anvendelsesområder for bioenergi. Vi registrerer med interesse den gode effekt man får med å erstatte kull med pellets i varmekraftverk, og slutter oss til vurderingen av potensialet ved produksjon av syntetisk biodiesel via gassifikasjon. En kommersiell produksjon av andregenerasjons biodrivstoff må basere seg på annen teknologi dersom biodiesel fra trevirke skal utgjøre en vesentlig del av energikilden til norsk transportsektor. Gjennom flere forskningsprosjekter har vi i TFoU, sammen med samarbeidspartnere, arbeidet med å utvikle en betydelig mer effektiv teknologi som kan gi grunnlag for en kommersiell produksjon av andre generasjons biodrivstoff. De foreløpige resultatene på dette området er etter vår mening svært lovende i forhold til virkningsgrad.

5. SLUTTKOMMENTAR Bruk av en fornybar ressurs som trevirke til energiformål som erstatning for fossil energi, vil over tid bidra til å redusere våre totale klimautslipp. Innslaget av bindingen av CO₂ som etableringen av ny skog på hogstfeltene bidrar med, vil selvsagt gi en forskyvning av den totale effekten av utslippsreduksjonen. Produksjonen av trelast bidrar imidlertid til en forlenget binding av karbon for en vesentlig del av volumet, slik at man bør være sikret en rask realisering av positive klimaeffekter om det blir slik at den samlede hogsten økes. Økt etterspørsel etter energivirke vil i liten grad medføre redusert karbonbinding i skog forårsaket av framskyndet hogst i norsk skogbruk, slik Holtsmark (2010a og 2010b) forfekter. Derimot vil markedseffekten av økt etterspørsel bidra til økt uttak av hogstavfall, energivirke og en driftsøkonomi som muliggjør skogsdrift på store arealer som i dag er ulønnsomme å drive. Økt bruk av hogstavfall vil gi positiv klimaeffekt innen et tiårsperspektiv mens det å få videreført store skogvolumer som kulturskog, med tilhørende netto binding av CO₂, vil være svært viktig for den framtidige CO₂bindingen i trelast og skog. Uten en energisatsning vil betydelige volumer og bestand kollapse og gi betydelige CO₂-utslipp, uten at dette kommer som et resultat av økonomisk produksjon. Et poeng fra Holtsmark er at skogpolitikken må baseres på en mer detaljert kunnskap om klimavirkningene av økt uttak av energivirke og økt hogst. Vår konklusjon her er at trevirkebasert bioenergi i første rekke vil bli basert på hogstavfall, utsortering av energivirke fra vanlig hogst og økt hogst i dagens brakklagte arealer med kulturskog. Det mest aktuelle råstoffet har mye høyere nedbrytingsrate enn den beregnede nedbryting for urørt urskog, som Holtsmark har lagt til grunn som nedbrytingstid for råstoffet fra de godt drevne arealene som han har basert sin modell på. Siden økt hogst vil gi økt lagring av CO₂ i trelast, og muliggjøre omfattende binding av CO₂ med etableringen av et nytt bestand på arealet som er hogd, må derfor trevirkebasert bioenergi kunne betraktes som klimanøytralt innenfor de aktuelle tidsperspektiv. Holtsmarks (2010a og 2010b) modeller fanger ikke opp sentrale egenskaper og forhold ved skogbruket og våre skogressurser, og de gir derfor ikke grunn for å trekke konklusjoner om at trevirkebasert bioenergi er feilslått som klimatiltak. Selv om det vil bli noen forskyving av CO₂ bindingen ved økt hogst, kan vi ikke se grunnlag for at utslippene ved bruk av trevirkebasert bioenergi skal bli høyere enn ved bruk av fossil energi. På det aller meste av våre skogarealer, vil hogst og etableringen av ny skog bidra til at bindingen av CO₂ etter noen få år, er på samme nivå som om bestandet ikke hadde blitt hogd. Om skogpolitikken har videre fokus på dette, skulle det også bli grunnlag for høy CO₂ binding i skogene og mulighet for økt bruk av klimavennlig, trevirkebasert bioenergi for kommende generasjoner.

LITTERATUR Bjørnstad, E (1999): Energivirke fra skogbruket i Nord-Trøndelag. Kartlegging av mengder og kostnader. NTF-rapport 1999:1. Nord-Trøndelagsforskning. Bjørnstad, E og HM Storø (2006): Lavutslippsregion Midt-Norge? Teknologi og ressurskrav ved produksjon av biodrivstoff fra jord- og skogbruk. Notat 2006:7. Trøndelag Forskning og Utvikling AS. Holtsmark, B. (2010a): Om tømmerhogst og klimanøytralitet. Økonomisk analyser 3/2010. Holtsmark, B. (2010b): Om hogst og avfall i en skog som legger på seg. Innlegg. Forskning.no Holtsmark, B. (2010c): Interessant fra Rørstad, Innlegg. Forskning.no fra 3.9.2010. Klima- og forureningsdirektoratet (2010): Klimakur 2020. Sektorrapport skogbruk. Tiltak og virkemidler for økt opptak av klimagasser fra skogbruk. TA 2596-2010. Klima- og forureningsdirektoratet Langerud, B., S. Størdal, H. Wiig og M. Ørbeck (2007): Bioenergi i Norge potensialer, markeder og virkemidler. ØF-rapport nr. 17/2007. Lillehammer: Østlandsforskning. Larsson, J. Y. og G. Hylen (2007): Skogen i Norge. Statistikk over skogforhold og skogressursere i Norge registrert i perioden 2000-2004. Viten fra Skog og landskap 1/07. Luyssaert, S., E.D. Schulze, A. Börner, A. Knohl, D. Hessenmöller, B.E. Law, P. Ciais, J. Grace (2008): Old-Growth forests as global carbon sinks, Nature 455, 213-215. Moen, A.D., B. Skinstad Nordlund, J.M. Dahle, A. Bergsvåg og S. Kvidal (2008). Melding om kystskogbruket. Rapport fra prosjekt Kystskogbruket, januar 2008. NIJOS (1999a): Klargjøring av avvirkningsmuligheter i norsk skogbruk, Nord- Trøndelag. NIJOS rapport 20/99. NIJOS (1999b): Klargjøring av avvirkningsmuligheter i norsk skogbruk, Nordland. NIJOS rapport 35/99. Nilsen, P., K. Hobbelstad og N. Clarke (2008): Opptak og utslipp av CO2 i Skog: Vurdering av omløpstid, hogstmetode og hogstfredning for CO2-binding i jord og trær. Oppdragsrapport fra Skog og landskap 06/2008. Næsvold,B (1990): Skogressurser og avvirkningsstruktur i Midt-Norge. NTF-rapport 1990:15. Nord-Trøndelagsforskning. Rørstad, P.K. (2010): Bioenergi kan gi klimagevinst raskt. Forskning.no. Sand, R. og H.M. Storø (2006): Hjørnesteinsbedriften Södra Cell Folla AS: en analyse av industripolitiske rammebetingelser og samfunnsmessig betydning. Rapport 2006:1, Trøndelag Forskning og Utvikling AS, Steinkjer.

Sathre R. Life- cycle energy and carbon implications of wood-based products and construction. Mid Sweden University Doctoral Thesis 34. 2007 Sjøli, H.K. og B. Solberg, B. (2009): Livsløpsinventering for pellets. En vurdering av klimagassutslipp ved produksjon av pellets. Oppdragsrapport for Hafslund. Universitetet for miljø- og biovitenskap. Solberg, B. og H.K. Sjølie (2010): Skog som energikilde. Kronikk. Forskning.no. Solberg, B., E. Bergseng, H.K. Sjølie, R. Astrup (2010): Svartmalende forenkling om bioenergi. Kronikk. Forskning.no. SSB (2010): Avvirkning av industrivirke for salg etter fylke. 1000 m³. Statistisk Sentralbyrå 2010. Storø, HM og J Kveli (2002): Avvirkningen i Helgeland og Nord-Trøndelag i et nytt årtusen. NTF-rapport 2002:3. Nord-Trøndelagsforskning. Storø, HM og R. Sand (2008): Potensialet for et bioraffineri i Trøndelag. En analyse av miljømessige virkninger og bedriftsøkonomi ved produksjon av biodrivstoff basert på trevirke. Rapport 2008:2. Trøndelag Forskning og Utvikling AS, Steinkjer. Vennesland, B., K. Hobbelstad, T. Bolkesjø, S. Baardsen, J. Lileng og J. Rolstad (2006): Skogressursene i Norge 2006. Muligheter og aktuelle strategier for økt avvirkning. Viten fra Skog og landskap, nr 3, 2006.