Innhold Forord 9 Innledning 11 Kapittel 1 Velferdsoptimisme og fagetablering 13 De første sosialarbeiderutdanningene 15 Sosialarbeiderne organiseres 20 Lunds reform av utdanningen på NKSS 23 Lov om sosial omsorg 25 NOSOs vei inn i LO 29 En ny yrkesgruppe: barnevernspedagogene 31 Vernepleiere og en åndssvakeomsorg i endring 35 Sosialarbeidere, profesjonalisering og kjønn 39 Kapittel 2 Radikalisering og reformer 44 Nye omsorgsideer 45 Radikalisme og fagkritikk 49 Barnevernspedagogene, LO-medlemskap og sosialpedagogikk 53 Vernepleiere, LO-medlemskap og oppgjør med pleieideologien 56 Atferdsterapi og Gro-sak 60 «Profesjokratiets diktatur» 63 Kapittel 3 Utdanning og fagutvikling 68 Bjørnsson-komiteen og motstanden mot distriktshøyskolene 71 Utbygging og etterspørsel 76 Vernepleierutdanning mellom pleie og terapi 78 Sosionomutdanning uten revolusjon 81 Treårig barnevernspedagogutdanning 85 Mellom praksisnær utdanning og akademisering 87 Høyere utdanning 91
6 Innhold Kapittel 4 Ansvarsreformen og vernepleierne 94 Oppgjøret med institusjonene 94 Ansvarsreformen 97 Atferdsterapien på tiltalebenken 101 Institusjonsskadet personale? 104 Fra institusjonene til kommunene 107 Fra vernepleier til sosialpedagog eller funksjonom? 108 Kapittel 5 Ny sosiallov og stor klientvekst 112 Sosiallovutvalgets innstilling i 1985 forslag om rettighetsfestet minstenorm 113 NOSO applauderer og kritiserer 115 Nytt lovforslag nei til minstenorm 117 Sosialhjelpseksplosjon og press på sosialkontorene 122 Sosionomrollen til debatt 127 Kapittel 6 Et nytt barnevern? 133 Ny barnevernslov 138 Fra institusjoner til det kommunale barnevernet 145 «Mappebarn» og ny giv for barnevernet 148 Velferdsstatens vendepunkt? 150 Kapittel 7 På vei mot Fellesorganisasjonen 156 NBF og NOSO eller et helsepolitisk kartell? 158 Begynnende samarbeid og begynnende motstand 160 Den første utredningen 161 Planer, modeller og forhandlinger 163 «BSV-modellen er historie. Dette er kompromisset.» 171 Uenigheten i NOSO 177 Ulikt utgangspunkt 180 Kapittel 8 Ikke rør utdanningene! 183 Lyngstad-utvalget: Første runde om felles grunnutdanning 184 Andre runde om felles grunnutdanning 187 Nye rammeplaner 191 Utdanningsreformer 195 Integrering eller isolasjon 198
7innh Ny debatt og uenigheter 200 Akademisering og videreutdanning 202 Felles grunnutdanning enda en runde 209 Store forandringer og status quo 211 Kapittel 9 Lønn og verdier 213 FO og LO ulikt utgangspunkt for likelønn 214 Likelønnskamp på 1990-tallet 217 Lokale lønnsforhandlinger FOs dilemma 221 År 2000: Streik og LO-tvil 223 2002 et etterspill med bismak i Oslo 232 Ny ledelse ny linje? 234 Utdanning skal lønne seg! 236 Alle mot alle? 239 Likelønnskommisjonen 241 Nye streiker 246 Verdikamp? 249 Kapittel 10 Velferd og/eller arbeid 252 Velferdssignaler 253 «Kompetanse og kroner» 257 Barnevernets paradokser 260 Arbeidslinje og sosialhjelp 266 Fattigdom på norsk 270 NAV-reformen 276 «Uredde stemmer» 283 Kapittel 11 Profesjoner, makt og tillit 286 Vernepleiernes arv og samtidens krav 288 Barnevernets «umulige» oppgave 300 Sosionomer som ubekvemme portvakter 312 Svekket tillit? 317 Kapittel 12 Profesjon og organisering 319 Fagtidsskriftene nedlegges 319 Fra yrkesforbund til seksjonsråd 321 Felles yrkesetikk 326 Integreringens grenser 332
8 innhold Medlemsvekst og medlemssammensetning 337 Idyllen som sprakk? 342 Etterord 353 Ledere 359 Sluttnoter 361 Litteratur 385 Kilder og intervjuer 395 bildeliste 397 navneregister 399 Emneregister 403
Forord Dette er ingen konvensjonell fagforeningshistorie, fordi FO ikke er et konvensjonelt fagforbund. Denne historien vil vektlegge det som er unikt med FO som et profesjonsforbund med tre profesjoner. Det er i krysningspunktene mellom sosialpolitikken, det yrkesfaglige og den mer vanlige fagforeningsvirksomheten at denne historien vil utfolde seg. For meg har dette vært å gå inn i fagområder jeg kjente lite til på forhånd. Det har vært en spennende oppdagelsesreise inn i et landskap befolket av imponerende yrkesutøvere, og med utfordrende problemstillinger. Det har gitt grunn til ydmykhet overfor oppgaven. Arbeidet som barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere utfører, er en viktig del av velferdsstaten og berører kjernepunkter i forholdet mellom stat og individ. Å kunne utforske hvordan dette har utspilt seg i et historisk perspektiv og hvilken rolle fagorganisasjonene har spilt i dette, har vært spennende og utfordrende. Det har i det hele tatt vært et privilegium å få bruke så mye tid på å studere sentrale spørsmål i nyere norsk historie. Mitt mål er at boka skal oppfattes som vesentlig for alle som er opptatt av velferdsstat, sosialt arbeid og faglig politikk. Historien kan skrives på mange måter, jeg har valgt min. Enkelte vil sikkert savne bestemte perspektiver, episoder og hendelser. Jeg har prøvd å velge det jeg mener har vært de sentrale trekkene ved denne historien. Noe har jeg da måttet la ligge. Det har ikke alltid vært enkelt, og valgene kan sikkert diskuteres. En slik diskusjon ville være i den ånd boka er skrevet i. Det hadde ikke vært mulig å skrive denne historien uten hjelp og støtte fra mange hold. Bokkomiteen som har bestått av professor Rune Slagstad, professor Knut Kjeldstadli og FOs leder, først Randi Reese, så Rigmor Hogstad, har tålmodig lest og kommentert alt hva jeg har skrevet. Forslag til forbedringer har alltid vært gjennomtenkte og nyttige. Rune Slagstad har også vært en stødig prosjektleder. I de tre årene jeg har arbeidet med boka har jeg vært tilknyttet Senter for profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det har vært et faglig inspirerende miljø der dyktige og engasjerte kolleger har lært meg mye om profesjoner og profesjonsteori. En av disse mange kollegene på SPS bør nevnes og takkes spesielt. Jorunn Vindeggs erfaring som sosionom og fra ledelsen i FO var en uvurderlig hjelp for meg som skulle sette meg inn i et felt jeg ikke hadde mye kunnskap om på forhånd. Jeg har også hatt en arbeidsplass på FOs kontor i Oslo. Der har jeg møtt en
10 Forord hjelpsomhet som i høyeste grad har bidratt til denne historien. Mange FO-medlemmer er blitt intervjuet og har med dette opplyst forfatteren. Mange andre har jeg ikke hatt tid til å snakke med, beklageligvis. I arbeidet med bildene har Vivi Aaslund ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek vært til uvurderlig hjelp. Uten hennes fagkunnskap og oversikt hadde resultatet sett helt annerledes ut. Selv om hjelpen har vært nødvendig og mange har bidratt, skal ingen andre enn forfatteren trekkes til ansvar for det som står i boka. Oslo, mai 2013 Jan Messel