Sak 8.4: Profesjonsstrategi

Transkript

1 Sak 8.4: Profesjonsstrategi 1

2 8.4 Profesjonsstrategi Forslag Forslagsstiller: Landsstyret Landsstyret innstiller for kongressen: FO skal være en tydelig profesjonspolitisk og profesjonsfaglig aktør. Diskusjonen tas til etterretning. Kongressen ber landsstyret utvikle og forankre felles og enkeltvis strategier. Målet er å utvikle og styrke profesjonsidentitet. Saksframstilling: FOs profesjonspolitikk og profesjonsutvikling FOs mål er å være en synlig og tydelig samfunnsaktør. Et sentralt bidrag er FOs profesjonspolitikk og profesjonsfaglige arbeid. FO skal bidra til at profesjonene er med som premissleverandører for utvikling og legitimitet i tjenestene og løsninger på velferdsutfordringene. Medlemsundersøkelsen fra 2014 viser at lønns- og arbeidsforhold og profesjonsfaglig arbeid og profesjonsutvikling er de viktigste områdene medlemmene mener FO skal arbeide med og sørge for gode resultater på. I denne saken har vi fokus på det profesjonsfaglige og profesjonspolitiske. Når saken legges frem for kongressen er tanken at dette skal være grunnlag for utvikling av en felles og spesifikk profesjonsstrategi for konkret profesjonspolitisk arbeid i alle ledd i organisasjonen. Målsetningen er å utvikle FOs profesjonsfaglige arbeid og profesjonspolitikk. FO skal stå opp for fagene og profesjonene både internt og eksternt, og medlemmene og de tillitsvalgte skal oppleve at FO er synlig og tydelig som profesjonsforbund. FO har som målsetning å være en slagkraftig organisasjon som jobber for et inkluderende samfunn og et godt arbeidsliv. Forbundet skal arbeide for å vise vår kompetanse og profesjonenes rolle som viktige premissleverandører og bidragsytere i velferdsstaten. Vår legitimitet som profesjonsutøvere bestemmes av om vi evner å gi kvalifisert hjelp i tråd med brukernes behov. Kompetente profesjonsutøvere er en betingelse for velferdstjenestene og skaper trygghet hos brukere, arbeidsgivere, andre yrkesgrupper og i samfunnet for øvrig. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere skal synliggjøres som sentrale og tydelige profesjoner i velferdsstaten. De skal både bidra til å sikre legitimitet i tverrfaglig samarbeid og utfylle hverandre. Profesjoner har en autonomi i utføring av arbeidsoppgaver, og denne preges av en mer eller mindre eksklusiv fagkunnskap og yrkesetikk. Kongressen 2010 fastslo at FO og seksjonsrådene i kongressperioden skulle jobbe for å styrke og synliggjøre den enkelte profesjon, og styrke forholdet mellom profesjonene. I FOs vedtekter gis seksjonene ansvar for å arbeide med medlemmenes interesser i spørsmål som 2

3 gjelder bachelorutdanningene og utdanning utover dette, fagutvikling, fagkritikk, yrkesetikk og andre yrkesfaglige spørsmål. Seksjonsrådene leder seksjonene, og skal ivareta og forvalte politikk og fagutvikling knyttet til profesjon, og skal særlig: stimulere til idéskaping, nettverksbygging og debatt innen ulike arbeidsområder og i yrkesgruppa for øvrig bidra til kritisk utvikling av yrkesfaget innen forskning, utdanning og i praksisfeltet utvikle og legge til rette for samarbeid mellom de tre seksjonene og andre fagmiljøer uttale seg i sentrale spørsmål som gjelder utdanning, kompetansebehov, yrkesetikk m.v. være ankeinstans for godkjenningsutvalget tildele yrkesfaglig stipend vedtatt gjennom landsstyrets budsjettbehandling fremme yrkesfaglige spørsmål i den offentlige debatten avholde minst ett felles møte mellom de tre seksjonene per halvår Fellesberetningen og beretningene fra det enkelte seksjonsråd viser at FO har utviklet sin profesjonspolitikk både internt og eksternt i perioden. Profesjonsutvikling og profesjonspolitikk FO har en tydelig verdiforankret politikk for styrking av velferdsstaten. Våre profesjoner har vokst fram parallelt med den norske velferdsstaten. For FO som fagforening og profesjonsforbund er det viktig at lønns- og arbeidsforhold, helse- og sosialpolitikk og profesjonsutvikling ses i sammenheng. Dette gir helhetlige perspektiver som underbygger arbeidet med å styrke våre profesjoners rolle og arbeid i velferdsstaten. Framveksten av våre profesjoner har skjedd på ulike måter og ut fra ulike behov, som svar på samfunnets kompetansebehov for å løse sosial- og velferdspolitiske oppgaver. Sosial- og velferdspolitisk kunnskap og perspektiver er noe som forener FOs profesjoner. Bachelorutdanningene gir felles velferdspolitisk forståelse og perspektiv på sosiale utfordringer i samfunnet. Profesjonenes samfunnsmandat innebærer et kritisk blikk på verdier og rammer som styrer samfunnet, sammen med faglig arbeid som styrker menneskeverdet på individ- og samfunnsnivå. Profesjonene har alle i sitt mandat å være premissleverandør både lokalt og på overordnet politisk nivå. Samfunnet blir stadig mer komplekst, og én type kunnskap alene kan ikke løse velferdsstatens utfordringer. Profesjonene arbeider i hovedsak tverrfaglig, og slik bør det også fortsette å være. Barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere tilfører ulik forståelse og handlingskompetanse som supplerer og komplementerer hverandre og andre profesjoner. Felles for profesjonene er bevissthet og kunnskap om sosialpolitiske perspektiver og betydningen for profesjonsutøvelsen. Det bidrar til nødvendig kunnskapsutvikling som forener profesjonene: kunnskapsutvikling om hvordan forholdet mellom individ og samfunn påvirker og skaper sosiale problemer (f.eks. dårlige levevilkår, sosiale problemer, utstøting 3

4 og avvik), og hva som kan gjøres med disse problemene og utfordringene. Dette er viktig kunnskap i både forebyggings-, behandlings- og oppfølgingsperspektiv. Gjennom de fagintegrerte bachelorutdanningene og profesjonsdannelsen gir felles grunnkunnskap ulik kompetanse og tilnærming i det profesjonelle arbeidet. Når studenter skal utvikle faglig, profesjonell identitet som barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, må all kunnskap og kompetanse relateres til oppgavene og ansvaret som hver enkelt profesjon har. Dette for å få retning og fordypningskompetanse slik samfunnsmandatene tilsier. For å ivareta og utvikle profesjonsidentiteten og profesjonsfaget i utdanningene må det sikres at et flertall av undervisningspersonalet har profesjonsutdanning samt praksiskompetanse, og at utdanningene er fagintegrerte. Kunnskap og kompetanse må tilegnes i en profesjonskontekst hvor profesjonsutøvelsen har et særskilt grunnpreg uavhengig av hvilket felt den utøves i. Den enkelte utdanning/profesjon henter grunnlagsforståelse fra ulike teoriområder og delvis ulike fagfelt, og utgjør komplementære kompetanser i velferdstjenestene. Sosionomen og velferdsviteren henter faglig identitet og kunnskapsgrunnlag fra sosialt arbeid, mens barnevernspedagogen baserer seg tilsvarende på sosialpedagogikken (særlig innrettet mot barn og unge). Vernepleieren har også delvis sosialpedagogikken som grunnlagsteori, med mennesker med kognitiv svikt som særlig målgruppe. Vernepleieren har en unik kombinasjon av helsefaglig og sosialfaglig kompetanse. FO har utarbeidet profesjonsspesifikke plattformer som beskriver kompetanse- og utviklingsbehov for utdanningene. Disse bygger på tilgjengelig kunnskap om feltene som profesjonene våre arbeider innenfor, hvilke behov ulike grupper i samfunnet har, samt på kunnskap om utfordringer som utdanningsinstitusjonene står overfor. Profesjonenes identitet kommer til uttrykk på ulike vis i FOs arbeid. Profesjonsidentiteten utvikles i samspill med ulike aktører. FO har en sentral oppgave i å tilrettelegge for debatter, definere og målbære profesjonen og profesjonsidentiteten innad og utad. I inneværende kongressperiode har man utarbeidet følgende beskrivelser av barnevernspedagogens, sosionomens, vernepleierens og velferdsviterens kompetanse og kjernevirksomhet: Barnevernspedagog Barnevernspedagogen er utdannet til å forstå barn, unge og deres familiers livssituasjon i en helhetlig sammenheng og til å handle på basis av denne forståelsen. Å sikre barneperspektivet og innlemming av barns perspektiv står sentralt i fagutøvelsen. Barnevernspedagogen har kunnskap og kompetanse særlig rettet mot arbeid med utsatte barn og unge og deres familier. Sosialpedagogikken anses som grunnlagsteori og innfallsvinkel til yrkesutøvelsen. Aktivitetsfag er en kilde til å gi barn og unge mestringsopplevelser, og er en viktig faktor i det miljøterapeutiske arbeidet. Barnefaglig kunnskap gjennom utviklingspsykologi, pedagogikk, barnekonvensjonen og øvrig lovverk står sentralt. Barnevernsfaglig kunnskap danner særlig grunnlag for arbeid i barnevernets tjenester, og er en viktig kompetanse i arbeidet med barn og unge i andre barne- og ungdomstjenester og på alle arenaer hvor barn og unge befinner seg. Barnevernspedagogens arbeid handler om å endre oppvekst- og livsbetingelser for barn og familier. Det er viktig at barnevernspedagogens kompetanse, både gjennom profesjonsutdanningen og videre profesjonsutvikling, dekker kompetansebehovene i 4

5 fagfeltene. Ambisjonene for kvalitet i barnevernspedagogens profesjonelle kompetanse og profesjonsidentitet må være høye. Sosionom Sosionomen arbeider med å forebygge, løse og redusere sosiale problemer. Sosionomen bistår barn, voksne, grupper og lokalsamfunn i deres innsats for bedre livsvilkår. Sosionomen arbeider endringsrettet og ressursorientert i sitt møte med individer, grupper og samfunn. Dette gjøres i tett samarbeid med den eller dem det gjelder. Fokus er brukerorientering og myndiggjøring. Kjernen i sosionomens kompetanse er helhetstilnærmingen, hvor individet ses i en samfunnsmessig sammenheng og i lys av livssituasjonen som vedkommende befinner seg i. Sosionomens helhetstilnærming til individer, grupper og samfunn er forankret i den internasjonale fagtradisjonen for sosialt arbeid, og er tuftet på menneskerettigheter og sosial rettferdighet. Sosionomens arbeid på samfunnsnivå innebærer å motvirke destruktive samfunnsstrukturer. Sosionomkompetansen videreutvikles slik at tjenestetilbudet tilrettelegges i forhold til brukeren. Det er viktig at sosionomens kompetanse, både gjennom profesjonsutdanningen og videre profesjonsutvikling, dekker kompetansebehovene i fagfeltene. Ambisjonene for kvalitet i sosionomens profesjonelle kompetanse og profesjonsidentitet må være høye. Vernepleier Vernepleieren er autorisert helsepersonell med vernepleiefaglig kompetanse. Selvbestemmelse, inkludering og deltakelse er sentrale verdier i profesjonsutøvelsen. Kjernen i vernepleierkompetansen er systematisk tilrettelegging av tjenestetilbud for mennesker med funksjonsnedsettelser. Miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/eller sosiale funksjonsvansker (herunder mennesker med utviklingshemning / kognitiv svikt) er sentrale områder. Vernepleierens virkeområde er ikke styrt ut fra arena, målgruppe eller deler av livsløpet. Det er enkeltindividets behov for tilrettelegging i enhver situasjon som er bestemmende for virkeområdet, uavhengig av diagnose. Vernepleieren er opptatt av den enkeltes selvbestemmelse og at tjenestetilbudet tilrettelegges i forhold til brukeren. Det er viktig at vernepleierens kompetanse, både gjennom profesjonsutdanningen og videre profesjonsutvikling, dekker kompetansebehovene i fagfeltene. Ambisjonene for kvalitet i vernepleierens profesjonelle kompetanse og profesjonsidentitet må være høye. Velferdsviter Velferdsvitere har en særskilt arbeidslivsorientert kompetanse på å forebygge, hindre utstøting, tilbakeføre og styrke individets relasjon og tilknytning til både samfunnet og arbeidslivet generelt. En velferdsviter har sin kjernekompetanse innenfor arbeidsliv og dets grunnleggende elementer, både på individ-, gruppe-, organisasjons- og samfunnsnivå. 5

6 Det er viktig at velferdsviterutdanningen videreutvikles og dekker kompetansebehovene i fagfeltene. Sentrale profesjonspolitiske saker: Bemanning og kompetanse Nok og riktig bemanning og kompetanse i tjenestene er viktig for FO. Veiledningsordninger og systematisk oppfølging av nyutdannede barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rett til kompetanseheving etter 2 år i arbeidsfeltet. Det må settes av tid til veiledning og refleksjon. Faglig ledelse innenfor velferdstjenestene må sikres. Disse forholdene må være arbeidsgiverens ansvar. FO vil ha gode nasjonale strukturer for å sikre at profesjonene våre får bygget kompetanse gjennom videreutdanning/spesialist-/klinikerkompetanse/mastergrad. Enkelte stillinger bør være forbeholdt kandidater med mastergrader både profesjonsorienterte og feltspesifikke. Tjenestene må legge til rette for mer forskning innenfor fagfeltene våre, og det må opprettes flere doktorgradsprogrammer som tar utgangspunkt i velferdstjenestenes kunnskapsbehov. Dette må skje i samspill med universitets- og høgskolesektoren og arbeidslivet. FO vil at utlysninger så langt det er mulig er spesifikke på hvilken/hvilke profesjoner som foretrekkes. Det er viktig at arbeidsgiverne tar ansvar for og er bevisst på hvilken særskilt kompetanse de trenger, etterspør og rekrutterer. Praksis i dag viser at mange utlysinger er uspesifikke på helse- og sosialfaglig kompetanse, og tjenestene er kanskje preget av at profesjonsnøytralitet er innført i lovverk. Dette bidrar til en usynliggjøring av fagene våre og kompetansen de kan tilføre i ulike faglige fellesskap. Tverrfaglighet lykkes først når en også har definert hvilken kompetanse som, i møte med hverandre, skal gi et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Arbeidsgiver har et særskilt ansvar for å tilrettelegge for god tverrfaglighet i tjenestene, og ikke minst for at tjenestene innehar høy kvalitet og er faglige forsvarlige. De tillitsvalgte er svært viktige i dette arbeidet, da de har mulighet og ansvar for å samarbeide med arbeidsgiver rundt disse spørsmålene. Kompetent ledelse Faglig utvikling i tjenesten er avhengig av god kompetanse hos lederne. Dette innebærer både profesjonsfaglig og ledelseskompetanse. For både å kunne utvikle tjenestene og faget, og bidra til faglig utvikling hos de ansatte, er det viktig at lederne har høy kompetanse på fagområdet. Kvalitet og faglig forsvarlighet FO mener at ansvaret som fagmyndighetene (departementer og direktorater) har overfor ulike fagfelt, må innbefatte utvikling av faglige veiledere og retningslinjer. Deres samhandling med fagfeltene, utdanningsinstitusjonene og profesjonene er svært viktig for å sikre en omforent forståelse av hvilken kunnskap og kompetanse som er sentral for å utvikle faglig forsvarlige tjenester. Det samme er fokuset på intern kontroll. 6

7 Rekruttering FO mener det er viktig at det rekrutteres bredt til barnevernspedagog-, sosionom-, vernepleier- og velferdsviterutdanningene, hvor det særlig er menn og personer med minoritetsbakgrunn som er underrepresentert. Legitimiteten til profesjonene og fagene vil styrkes gjennom dette. Autorisasjon FO mener barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere skal være autorisert. Autorisasjonsordningen vil ha direkte betydning for brukernes sikkerhet og gjør at faget blir gjenstand for en kontinuerlig vurdering av hva som er akseptabelt eller forsvarlig. Godkjenningsordninger FO administrerer godkjenningsordninger for de tre profesjonene. Vi godkjenner veilederkompetanse, gir godkjenning som barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier med spesialkompetanse og godkjenning som klinisk barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier. En egen klinisk spesialistgodkjenningsording fra FO er dessuten under utarbeidelse. Disse godkjenningsordningene representerer profesjonsbygging, og veiledning gitt fra egen profesjon er et sentralt moment. Samtidig vil FO ta ansvar for at de utvikles i samsvar med utviklingen i universitets- og høgskolesektoren for øvrig. Styrking av utdannings- og forskningsmiljøene FO ønsker en nasjonal styring med utdanningene, og en betraktelig styrking av de økonomiske rammene for utdanningene. Vernepleier- og barnevernspedagogutdanningen er i finansieringskategori E, mens sosionomutdanningen fortsatt er i kategori F. FO mener alle utdanningene bør ligge i kategori D. Det må i tillegg utvikles og legges økonomisk til rette for profesjonsspesifikke mastergrader, stipendiatstillinger og doktorgrader for å få bygd opp sterke fag- og forskningsmiljøer. Samspill mellom utdanninger, fagfelt og forskning Det har vært et viktig mål for FO at utdanningene selv involveres i hvordan de utvikles. Det er derfor et viktig skritt som er tatt, når UHR nå har opprettet profesjonsråd for den enkelte profesjon. Dette rådet vil blant annet jobbe med å revidere innholdet i utdanningen, hvor FO også tar del. FO mener utdanningene må ha en sterk tilknytning til fag- og forskningsmiljøene, både på et overordnet nivå og i forhold til gjennomføringen av det enkelte studieforløp. Praksisstudier er en sentral del av profesjonsdannelsen, hvor teori og kunnskap som tilegnes, skal brukes og utforskes av den enkelte student i samspill med andre. Dette gir et viktig grunnlag for skjønnsutøvelsen som profesjonsutøvelsen innebærer, og som er sentral i kompetansen til barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Det er også sentralt at praksisstudiestedene som tilbys, er relevante for kjerneområdene til den enkelte profesjon. FO mener at det i løpet av utdanningene må være minimum to praksisstudieperioder med 7

8 veiledning fra egen profesjon. Praksisstudieperiodene må kvalitetssikres gjennom formalisert samarbeid mellom studiestedene og praksisfeltet. FO mener at utdanningssystemet og fagfeltet må legge til rette for faglig utviklingsarbeid. Målet må være kontinuerlig videreutvikling av kompetanse for den enkelte profesjonsutøver. Slik FO ser det, må det etableres tette forpliktende bånd mellom profesjonene, utdanningsinstitusjonene, tjenestefeltene, brukerorganisasjonene og staten for å få et godt, systematisk samarbeid om forsknings- og utviklingsarbeid, praksis, profesjons- og tjenesteutvikling. For å utvikle gode profesjoner og tjenester er brukernes erfaringer og meninger sentrale. Det er viktig med utvikling av landsomfattende strukturer for fagutviklingsprosjekter og forskning. Prosjekter som oppretter og viderefører forpliktende samarbeid mellom ansatte i tjenestene, forskere, utdanningene og brukere, er viktige. Eksempler på slike prosjekter er «Det nye barnevernet», «HUSK» og «undervisningshjemmetjenesten». Fagutvikling, forskning og utviklingsarbeid skal sikres innenfor arbeidsplassens daglige virksomhet. Flere forskningsprosjekter må ta utgangspunkt i problemstillinger fra velferdstjenestene og fagfeltene, og forskningskompetansen på fagfeltene må heves. Forskningen må gjøres mer tilgjengelig for de ansatte. I denne sammenheng utgir FO publikasjonen Fontene forskning. Studenter må involveres i forskning på ulike studienivåer. Profesjonsstrategi: FOs mål er å være en tydelig profesjonspolitisk og profesjonsfaglig aktør som utvikler, synliggjør og tydeliggjør barnevernspedagogenes, sosionomenes, vernepleiernes og velferdsviternes kompetanse og bidrag i velferdsstaten, både sammen og hver for seg. En del av dette er å utvikle og styrke profesjonsidentiteten både for profesjonene og det enkelte medlem. En profesjonsstrategi må vise hvordan vi skal nå de profesjonspolitiske målene våre (både fellesmål og mål for den enkelte profesjon), og hvordan organisasjonen sammen kan arbeide for å nå disse målene på klubbnivå, i avdelingen og sentralt. Strategien må dermed si noe om hva som skal gjøres, av hvem og hvilke ressurser og redskaper som behøves. 8