/Lyte/ Roman KRISTIN RIBE FORLAGET OKTOBER 2015
Dette siste lange så lenge: /Men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette men jeg vil jo ikke dette./
Åpner lyset. Åpner gardinene, lyset. Øynene som smale veit heller vil sove. Snur seg. Drar for igjen. Og så tilbake. Dynas lyder, når legger seg ned. Sover. Den svake lyden av /mh/ når snur seg i søvne. Våkner. Sitter med hodet tungt tilbakelent mot veggen. Prøver å løfte hodet, prøver ser ut av vinduet. Slipper hodet tilbake igjen. Den siste delen av bevegelsen raskere enn den første. Vannet fra krana på kjøkkenet. Lyden tydelig mot glassbunnen først, så nesten ingenting, bare en svak, stigende tone. Rydder. Flere og flere plastposer i søpla i bakgården. Tallerkenene, klærne. Stoler, sko. Alt mindre og mindre verdt. Gir et rom til dette. Hender. Knytter høyre hånda langsomt, løsner grepet, så vidt, knytter hardt, løsner grep. Snur hodet samtidig langsomt fram og tilbake, umerkelig nesten, mot venstre. Venter. Husker litt. Dette som kunne ha vært annerledes i dette /når alt kan være annerledes/. Litt. Men så var det noe annet som var viktigere. Lyden /nøkler som klirrer/. Lyden /låser/. Lyden /naboen nedover trappa/. Lyden /ytterdør som slår igjen/. Ligger. I lys fra bare ei lampe i gangen, i lys fra bare trappeoppgang-lys fra blokka over gata. Natt. Bare lydene av øynene.
Svimler. Kvalmen helt foran i halsen, der det ikke er noe å spy. Lukker øynene. Åpner dem. Går ut, går til skog. Går til skog, sakte. Tungt, ved røtter. Setter seg. Strekker beina fram. Lukter trærne. Lukter skogsjord. Regn. Kommer borti et løvtre så regnet løsner. Hodebunnen som treffes. Små /t/, /p/. Regnet som renner ned ved tinningene, uten lyd, bare vite denne bevegelsen. Går ut, går til skog, gamle barnåler. Gule streker i uorden under trærne. Tar spissen hardt inn mot håndflata. Til den knekker, nesten uten lyd. Rører ved lyngen som over et hode. I dag overskya. Så regn. Så her. Setter seg. På golvet, lent inntil veggen. Løfter beina, knærne tett tett inntil magen. Senker hodet hakk for hakk ned, med utpust. Presser knokene hardt inn mot brystbeinet. Gnir fram og tilbake der, lenge. Knokene imot det harde, bestemmende. Og allikevel nesten ingen lyd. /Dette nå/, når rolig går fra stien og opp på en av kollene. Finner steinen der oppe. Alt vil: Ingen innblanding.
Jeg er: //d/e/n// //s/o/m// //a/l/l/t/i/d// //e/r// //v/å/k/e/n// Død, drepende vind: //s/o/m// //n/å/r// //l/i/k/f/l/e/k/k/e/r// //f/r/a/m// Edderkoppen sittende vest for tråden: /Hvordan vil skulle synger?/ Den lille kalde jenta som kommer inn om natta. Som legger seg tett inntil, i armkroken. Prøver å skrike, prøver å skrike av avsky, men så har /a/-en ingen luft. Ligger. Blir beskytta av /ingen ord/ men hun er svart, hodet ikke mulig å se. Ligger. Ligger nær et mørke som ikke er avslutta, et hode som er ikke avslutta, bare et skyggesvart mørke i sengearmkroken. Og det er noe feil, noe grenseløst galt i dette. Prøver å skrike. Igjen, prøver å skrike, men det kommer ikke. Skriket kan ikke komme. Når hun, svart i armkroken, hun. Når hun bare er trøtt.
Nær verdens begynnelse: Maur. Nær verdens begynnelse: Edderkopper. Nær verdens begynnelse: Ugler. Uglene. Så sjeldne at man kan glemme at de fins. Fra bløte bleike uvirkelige verden: Gjenferd som skal hevne seg. Gjenferd som skal avslutte noe. Som ser. Som man kan tenke, ikke ser noen ting. Så stille er blikket. Så stille er uglenes blikk, gjenferdenes blikk, /de som er døde/s blikk. De som ser /de som lever/. De som vil de som lever noe. Som ingen levende hører, bare veit: Her må vekk. Uglene. Som stille kan bevege seg, stille. Som ikke vekker døsige dyr. Som ikke gir døsige dyr noe varsel. /De som er døde/ stupende redningsløst ned mot /de som skal dø/. Dette /o-o-o/. I fallende, gjentatte toner. Påminnende om at /lyd, lydløshet/finnes, i samme /død/. Gjøre det forbudte. Å ikke la seg behandle. Gjøre det forbudte. Ikke vente lenger. Kul i brystet. Kul i det høyre brystet. Ikke gjøre noe med det. Når noen dør, kan vi ikke holde dem i kroppen mer. Og så, hvis det bare er lyden det kommer an på, ikke ane hvorfra. Månen når gresset spirer. Månen når gresset tørker. De gule bladenes måne. Månen når bladene faller.
Lyden som peker. Med flekker på halsen: Vintersolskygger. Lyngen noen steder opp gjennom snøen. Edderkopper. Som nesten ingen fugler vil spise. Som nesten ingen dyr vil ødelegge. Som for noen dyr er farlige, /smerte/. Som for noen dyr er farlige, /død som vil komme/. //o/v/e/r// //s/k/r/e/n/t// //l/y/s/n/e// //s/a/g/t// //v/e/k/s/l/e// //e/k/o/r/n// Der dit ikke får lov til å være. Fururøtter som kommer gule fram på stien. Som ikke blir gått ned, som blir mer og mer å løfte føtter for. /Tenk deg om, du vil angre på dette./ For å dø, for ikke å ta imot, ikke gjennomføre behandling: Det var ikke dette trodde livet skulle være. Tenker /har holdt ut/ så lenge. Det kan være nok nå. Tenker /har fått litt/, tenker /har fått allerede nå for mye/. Resten er ikke så viktig. For å leve, gå inn i behandling: Kanskje ville holde ut i noe. Kanskje tenker /veit ikke hva ellers kunne ha fått, hvis i livet blir værende/. Om det er noe vesentlig. Tenker /og kanskje ikke så lang tid igjen uansett./ Skyene som motsetter seg.
Uglene som tvinger. For å dø, la det gå sin gang: Og kanskje er ingenting lenger viktig, for det er ikke noen det skal være viktig for.
Synge: Gå inn på veien. Synge: Vind som likner hjort. Knapt hørbare tegn: Synge. Hold høyre peke- og langfinger strake og spredte, de andre fingrene krummet sammen. Hold dem nær munnen skrått oppover. Sving fingrene opp og ut til høyre og rundt tilbake til munnen i en liten sirkel. Det fins noe i trær som renser vann.