Etikk og byutvikling, Trondheim 30.11.04 INNLEDNING. Takk for invitasjon. Jeg skal ha et lysbildeshow. Også si litt. Jeg er bedt om å se spesielt på Trondheim, men må også bruke eksempler fra andre byer, særlig Oslo. Fordi jeg ikke kjenner diskusjonene i Trondheim godt nok. Jeg er vanlig praktiserende arkitekt, uten spesielle kunnskaper om byutvikling. Min bakgrunn for likevel å mene noe er rollen som president i NAL. Da var det et nødvendig engasjement. Det var ingen tung plikt, den var paret med interesse, en generell interesse for samfunnet. Byutvikling handler om samfunnet. Jeg snakker like mye som borger som arkitekt. STORT PRESS MANGE PROSJEKTER OVERSIKT TRONDHEIM. Det er gode grunner for å diskutere byutvikling. Vi kjenner alle de store endringene som skjer i særlig større byene. Globalisering, utflytting av tradisjonell industri til lavkostland, byer slåss om å tiltrekke seg etableringer av næringer som er mer avhengig av kreativ arbeidskraft enn av naturlige råvarer. NYDALEN, FOLKELIV. Det er avgjørende å skape attraktive bymiljøer. Det er ikke bare arkitektur og kafeer. Like viktig er sosiale goder, kulturelt mangfold og forutsigbare skatteregimer. BI. Presset mot byen skyldes etter sigende økonomiens tyngdelov, men forsterkes, tror jeg, ved politiske beslutninger. Det er ingen naturlov bak kanaliseringen av makt og kapital til færre tunge sentra. Dette leder til det overordnete spørsmålet om der er slik at vi ikke kan styre eller ikke vil? 1
TRONDHEIM HAVN. Og om vi ikke greier det på nasjonalt nivå, kan vi i det minste innenfor den enkelte by greie å styre utviklingen dit vi ønsker og gi den det innhold vi mener samfunnet er best tjent med? ILA. Bør noen utbyggingsområder prioriteres framfor andre? Nordhavna, Ila, MARIENBORG. Eller Marienborg, eller kanaliseres til utkanten? Finnes det en strategi for en styrt utvikling av byen som et hele? La oss ta Bjørvika i Oslo. Et lærestykke. OPERAEN. Bystyret ville legge operaen til Vestbanen, men ønsker senketunnelsen for å framskynde utvikling av Bjørvika. Stortinget derimot la operaen i Bjørvika, men har ingen ambisjoner om å drive byutvikling. Stortinget ville ikke og Bystyret har ikke råd til å betale senketunnelen. BJØRVIKA. Begge forutsetter at merverdien som skapes på tomtene skal betale for de investeringene som ikke kan hentes inn i bompenger. Men det igjen forutsetter at regningen sendes videre til framtidige eiere og leiere av boliger og næringsarealer, kulturinstitusjoner, kaféer og restauranter. Og de skal også betale all annen infrastruktur. Det er nevnt opp mot 9 milliarder nærmere 10.000 kroner pr. kvadratmeter som bygges ut. Det reiser to dilemmaer. 1) vil private utbyggere Bjørvika interessant når det finnes bedre alternativer? Mens reguleringsplanen blir utarbeidet legger Oslo Havnevesen Tjuvholmen ut for salg og varsler snarlig oppstart på Filipstad. Utbyggerne søker dit omkostningene og problemene er håndterbare, og det er de ikke i Bjørvika. Det andre dilemmaet er; hvem har råd til å etablere seg og til å bo i Bjørvika? AKER BRYGGE. Bjørvika ble promotert som et håndslag til de østlige bydeler i Oslo, men kostnadene peker heller mot noe som ligner Aker Brygge. Dette illustrerer at politiske vedtak ikke er tilstrekkelig. De må følges opp av økonomiske innsatsfaktorer som å betale offentlig infrastruktur for å endre markedsbetingelsene. Skape komparative fortrinn. 2
Nytt bilde FORSIKRINGSBYGG, ELVEHAVN. De høye inngangsbillettene ekskluderer mange, og de som kjøper seg inn har også kjøpt noen eksklusive retter til byens mest attraktive områder. Hvordan hindrer man privatisering? Ikke bare formell, men reell? Hvordan sikrer vi lik tilgjengelighet for alle? Er vi i ferd med å den typen gated communities som vi har sett framveksten av i USA? En perversjon av ideen om byen; fullstendig ensidig sosial rekruttering, en slags ghetto. ILA. Som annen byutvikling, forutsettes boligbyggingen ivaretatt av markedet. Men boligmarkedet er ikke et isolert marked. Investeringer i boligbygging skjer i konkurranse med andre investeringsmuligheter. Det er et asymmetrisk marked. Kjøperne må ha varen, mens selgerne kan la være å bygge fordi de har andre investeringsmuligheter. De er avhengig av en viss knapphet for å opprettholde prisnivået, og når marginene synker, søker de til andre markeder. Men også i tider med dårlig inntjening for utbyggere er det vel behov for boliger? MARIENLYST. Husbanken er blitt et sosialtpolitisk, ikke et boligpolitisk virkemiddel. Da Arbeiderpartiet for et par år siden tok til orde for et sterkere offentlig engasjement i boligbyggingen, ble det sagt at staten må sponse boligbyggingen. I vår gjennomliberaliserte markedsstat er offentlig innsats i boligbyggingen blitt et spørsmål om veldedighet, ikke et imperativ om å ivareta rettigheter for landets borgere. Mangelen på offentlig økonomisk innsats bidrar til de høye kostnadene. Det betyr at man prioriterer å opprettholde verdien på boligformuen til de av oss som allerede har opparbeidet en slik framfor å skape et velfungerende boligmarked. 3
NYDALEN. Enda et forhold virker i samme retning. Boligene skal ikke bare betale sine egne private kvm, men også infrastruktur; veger, parker og plasser; til og med skoler. NEDRE ELVEHAVN. Tidligere finansierte det offentlige utbyggingen av de felles offentlige rommene. Alle bidro gjennom skatteseddelen. Med dagens skatteregime mangler kommunene midler til å utvikle fellesområdene. Det betyr at vi overlater til de nye boligsøkerne å bekoste opparbeidelsen av fellesskapets uterom som også vi andre får lov til å bruke. Usolidarisk. BILDE. Gjenreisingen etter krigen hadde et uttalt etisk innhold.; bygging av en moderne velferdsstat. Samfunnet var organisert for å løse de enkelte oppgave; departementer og etater hadde sitt særlige ansvar for ulike sektorer - transport, landbruk, industri, boligbygging. Og planleggingen bygde på en ideologi som passet som hånd i handske; forskjellige byfunksjoner ble lagt i forskjellige områder og ble bundet sammen med effektive transportårer. Hvert problem kunne løses i atskilte sektorer; både fysisk, og politisk og forvaltningsmessig. I dag har vi ikke noe slik definert fellesprosjekt, og det offentlige har også gitt avkall på de fleste av de virkemidler som tidligere var tilgjengelige. Så kan man diskutere om dette er en økonomisk nødvendighet eller også resultatet av politiske valg. Jeg mener det er en villet og styrt avvikling av det offentliges engasjement og et ledd i den dereguleringen og privatiseringen som slo inn i boligmarkedet allerede for 15 år siden. Det er utrykkelig sagt at markedet skal styre utviklingen. NORDRE HAVN. Havnevesenet i Oslo, og jeg antar også i Trondheim også, er like mye eiendomsutvikler som havnedriver. Og styreleder Stilluf Karlsen har 4
sagt at de vil omregulere sine områder i Bjørvika så snart mulige investorer og utbyggere melder sin interesse. MARIENBORG. ROM eiendom, gamle NSB, posisjonerer seg på samme måte, ikke bare i Bjørvika, men også i Trondheim. Entra er utskilt fra Statsbygg, og sponser nå Vålerenga, sammen med skipsreder Fredriksen, mens Forsvarsbygg selger eiendommer, som Bolærne, for å skaffe Staten penger. De tidligere statlige virksomhetene var viktige i utviklingen av samfunnet. Gjennom de store eiendomsporteføljene de har fått overdratt, er de fortsatt avgjørende premissgivere for utviklingen i mange byer. Men de opererer som ordinære private utbyggere, med krav til avkastning, utenfor fellesskapet styring og uten plikt til å ta nevneverdige samfunnsmessige hensyn. De er innlemmet i markedet. TELEFONKIOSKER. Telefonkiosken kan symbolisere denne utviklingen. Det offentlige har abdisert, og markedet overtar. Etikken, i forstand av samfunnsansvar, er også privatisert det er opp til den enkelte utbygger å ivareta fellesskapets interesser. Innenfor rammene som økonomien setter. OVERSIKT. Det økonomiske presset på og folks preferanser for sentrum faller sammen med et politisk ønske om å utnytte eksisterende teknisk, sosial og kulturell infrastruktur ved å fortette allerede utbygde områder. NORDRE GATE. Ikke bare etter brann, men også som gjenbruk og utskiftning av eksisterende bygningsmasse. Det åpner for konflikter. Alder er stadig det viktigste vernekriteriet. Og ettersom tida går vil nødvendigvis mer av den eksisterende bygningsmassen bli erklært verneverdig samtidig i takt med at behovet for endring og fornyelse øker. To ideale fordringer, bevaring og bærekraft, står mot hverandre. Naturligvis brukes faglige argumenter også som forkle av utbyggere som egentlig ikke har mer ideale ønsker enn å øke 5
avkastningen. Og det er ikke bare private eiendomsutviklere som har problemer med å skille snørr og barter. VESTBANEN. Vestbanen ble fredet før plasseringen av operaen ble bestemt. Regjeringen og Stortinget stilte seg bak fredningen, men da det ble aktuelt med privat delfinansiering av operahuset, vurderte man om ikke fredningen kunne oppheves for å gi de private investorene mer tomt og dermed bedre forrentning på de næringsarealene som skulle betale deres bidrag til operaen. Slik prokuratortenking betyr likevel ikke at økonomiske argumenter ikke skal tillegges vekt. Byutvikling har alltid og vil alltid være avhengig av at det finnes et økonomisk insitament for de private utbyggerne. Vi står derfor i det minste overfor et dilemma som vil kreve gjennomtenking av bevaringsstrategien i byene våre. JESS CARLSEN. Like mye som det finnes eksempler på skruppel- og historieløs framferd av utbyggere, har vi eksempler på en overdreven bevaringsiver og angstbiterske reaksjoner på nye prosjekter; og en motvilje mot å se byen som en dynamisk struktur. WIEN. Slik de gjør det i Wien der man aksepterer inngrep i eksisterende bygninger og miljøer som vi her hjemme ikke ville ha tillatt. MIDTBYEN. Selvfølgelig må enkeltbygninger og miljøer bevares. Men man må også akseptere en gradvis utskiftning av byens enkeltelementer. Hvis ikke, vil for eksempel Midtbyen miste funksjonen som kreftsentrum i Trondheim. OLAVSHALLEN. Fortetting og gjenbruk utfordrer våre oppfatninger om autentisitet. Det blir vanskeligere å skille nytt fra gammelt, ulike spor lever side om side, i fortellinger lagt på hverandre. TRØNDELAG TEATER. Like mye som gjenbruk, er det snakk om gjenskaping. Om en virkelighet som må gjenskapes uavlatelig, i hver 6
generasjon. Dermed endres vårt forhold til historien, slik den blir fortalt i de fysiske omgivelsene. SILOEN. Ligger det i vår bruk av tidligere epoker en form for annektering av historien i det bygninger fratas sin opprinnelige historiefortellende tyngde? En devaluering av symbolverdien i de historiske spor. VERFTSPORT. Min tante vil ikke gå til Nedre Elvehavn fordi hennes far arbeidet på ett av verftene. Samme reaksjon har vi sett fra tidligere verftsarbeidere Nylands Mekaniske, nå Aker Brygge. Diskusjonen om byutviklingen, og om byens ansikt, kretser også uvegerlig rundt begreper som harmoni og helhet, i motsetning til modernismens brudd og kontraster. KARDEMOMME by har i fullt alvor vært holdt fram som idealbyen som arkitekter og planleggere burde studere. En by i fullstendig harmoni med seg selv. Men den er en fiksjon, tegnet av en arkitekt som også har forfattet livet til alle innbyggerne. MOSKE. Virkelighetens byer har en ganske annen historisk dybde kulturell bredde. Ulike fortellinger overlapper hverandre, ulike uttrykk setter hverandre i relieff og skaper et mangfold som speiler det sosiale og kulturelle mangfoldet som er byens virkelighet, og også faktisk dens fremste kvalitet. ALBIN UPP. Slik vi etter hvert aksepterer mennesker som er forskjellige fra oss, må vi i større grad godta en arkitektur som bryter med våre vante forestillinger. Det krever estetisk modning. TULLINLØKKA. Da Historisk Museum var ferdig, valfartet folk for å se den underlige skapningen. Aftenposten kalte den et kaserneaktig lager. I dag er denne historiens lagerbygningen så verdsatt at den har stanset realiseringen av to prosjekter for utvidelse. Eksemplet Tullinløkka forteller om hvordan historien legger sitt mildnende slør over konflikter rundt arkitektonisk uttrykk, men den 7
forteller også om en typisk intern norsk utakt som stadig er en levende realitet - skismaet mellom faglig ekspertise og legfolks oppfatninger. Det er arkitektstanden som tradisjonelt har hatt definisjonsmakt. Men dette hegemoniet blir utfordret. Arkitekter vil aldri si fra seg sin hevd på formende kompetanse. Men det ligger kanskje en åpning for fruktbare diskusjoner i å heve blikket fra enkeltverket og se sammenhengene som dette opptrer i. Form, estetikk kan ikke vurderes isolert. VALENTINLYST. Som når arkitekter bruker såkalt urbanfaktor som argument for å bygge høyhus, uten at det finnes annen fornuft enn den rent økonomiske. SEILET. Usikkerheten på om det er riktig at private interesser skal få annektere bylandskapet på denne måten skyldes ikke bare at pretensjonene er så mye høyere enn prestasjonene. Det er også et avgjørende moment at det skjer på dette stedet i Molde, langs den verdifulle havnefronten. Vi hadde en byggherre som ønsket seg et etisk pent hus. Han var kanskje nærmere en viktig erkjennelse enn han selv ante. Estetisk innebærer også å ta standpunkt for en interesse. TJUVHOLMEN. Om arkitekter må finne seg i å bli utfordret på sitt hegemoni, er det på den annen side en tvilsom praksis når bystyret i Oslo velger å la en svært utformell folkeavstemming bestemme hvilken investor som skal få bygge ut Tjuvholmen. Stemmene ble avgitt på grunnlag av vurderinger som må ha vært særdeles summariske i forhold til prosjektets kompleksitet, og det ble dessuten rapportert om organiserte stemmeaksjoner fra de involverte parter. Noe eksempel på forbilledlig demokratisk praksis var det neppe. SVARTLAMOEN. Svartlamoen er en annen historie. Det folkelige engasjementet virket som et kritisk korrektiv og la grunnen for en åpen situasjon med utprøving av nye konsept og et mål om å skape noe for vanlige mennesker, i et håp om å kunne revitalisere et område som ligger brakk i dag. 8
CHRISTIAN IV. Verken Christian IV, Torbjørn Egner eller sosialdemokratiets styringsmodell er aktuell som enerådende instans i byutviklingen. Virkeligheten lar seg ikke lenger styre i én retning gjennom planlegging og bygging i regi av et offentlig kontor, utviklingen lar seg kanskje i det hele tatt ikke forutsi, eller forutse. Byutvikling er en kamp mellom økonomiske interesser, en kamp om makt og innflytelse, og om å være synlig i bybildet. POSTGIROBYGGET Det er vanskelig å se hvordan vi kan frigjøre dagens byutvikling fra dens markedsøkonomiske avhengighet. Denne avhengigheten gjør det umulig å realisere prosjekter som ikke er regningssvarende innenfor de korte tidshorisonter som styrer den endimensjonale økonomiske agendaen, selv om de anses som sosialt og kulturelt nødvendige. N. ELVEHAVN. Samtidig gir den oss prosjekter som nok kan være økonomisk godt fundert, men som heller ikke er mer enn det. Byen kan imidlertid ikke reduseres til en sum av vellykkede finansielle operasjoner. NEDRE ELVEHAVN. Og nettopp derfor er det så risikabelt å gi avkall på styringsretten i det øyeblikk et utbyggingsområde er solgt og kommunen bare sitter tilbake med sin godkjenningsmyndighet etter plan- og bygningsloven. BLITZ. Byen er vår fremste sosiale arena, den skal være åpen for alle, og alle har krav på at deres interesser blir hørt. Det må finnes en regulerende instans som avveier de ulike interessene og som garanterer for at det felles beste blir ivaretatt. Det er imidlertid vanskelig å se at en slik instans er til stede i de større norske byer i dag. OVERSIKT. Det er blitt sagt mye om de nye utfordringer som byene står overfor og om en nødvendig revurdering av vårt begrep om hva byen er. Men, betyr dette behovet for endringer at alle gamle sannheter skal forkastes? Neppe, 9
i alle fall ikke den ene sannhet at byen stadig er det fremste uttrykk for menneskelig fellesskap og for sivilisert væremåte. Derfor kommer vi ikke utenom at byen må utvikles med utgangspunkt i en sterk representasjon av den kollektive viljen. I dagens markedsdominerte byutvikling og bypolitikk er det så avgjort en oppgave med åpenbare etiske implikasjoner. TAKK FOR MEG. 10