5.1 PERSONER SOM FÅR NEDSATT HØRSEL I VOKSEN ALDER INNHOLD

5.1 PERSONER SOM FÅR NEDSATT HØRSEL I VOKSEN ALDER INNHOLD INNLEDNING... 2 KONSEKVENSER VED HØRSELTAP... 2 Språklige og kommunikative konsekvenser... 2 Praktiske konsekvenser... 2 Sosiale og emosjonelle konsekvenser... 3 Konsekvenser i arbeidslivet... 5 Yrkesvalg... 5 REHABILITERINGSTILBUD... 6 Kompenserende teknikker... 6 HØRSELSHEMMET IDENTITET... 8 AVSLUTNING... 8 LITTERATUR... 9 1

INNLEDNING Hørselen er en av de viktigste sansene som brukes i kommunikasjon mellom mennesker, fordi den gir grunnlag for utvikling av språk, tale og tanker. Nedsatt hørsel kan derfor naturlig nok gjøre samtaler krevende å delta i og informasjon kan bli vanskelig å oppfatte. Døvblitte og sterkt tunghørtblitte er en gruppe som har individuelle behov ut fra hvilken livssituasjon de befinner seg i. På landsbasis er det ca 8000 voksne døvblitte/sterkt tunghørtblitte hørselshemmede og av disse er 1/3 i yrkesaktiv alder. De siste årene har det vist seg at flere og flere får et alvorlig hørselstap når de kommer i yrkesaktiv alder. Disse personene har behov for rehabilitering som i stor grad handler om informasjon, kommunikasjon og mestring. (Lorentsen, Berge: 2003) KONSEKVENSER VED HØRSELTAP Språklige og kommunikative konsekvenser Et hørselstap vil i større eller mindre grad påvirke oppfattelse av tale via hørselen. Personer med store hørselstap(døvblitte/sterkt tunghørtblitte) vil ikke uten videre kunne ta del i talespråklig kommunikasjon eller innhente informasjon som formidles auditivt. Et stort hørselstap medfører ofte at talelyder forvrenges og er utydelige. Med andre ord er det vanskelig å skjelne språklydene fra hverandre. Det betyr at man hører lyd, men at man ikke forstår hva som ble sagt. Når flere personer er sammen kan sterkt tunghørtblitte ha problemer med å oppfatte hva som blir sagt. I slike tilfeller vil de bli betraktet som sosialt døve. Dette må omgivelsene ta hensyn til. De tunghørte blir ofte slitne av hele tiden å skulle anstrenge seg for å forstå hva samtalen dreier seg om samt forsøke å fange opp det som foregår i omgivelsene. De føler seg ofte satt på sidelinjen. De som har mistet hørselen i voksen alder (tunghørtblitte) kan spesielt i begynnelsen ha (de) problemer med å spørre om igjen og er redde for å være til bry for pårørende, arbeidskollegaer og venner. (Kvam: 1991, Skollerud: 1991) Praktiske konsekvenser Det er viktig at hjemmet og arbeidsplassen blir godt tilrettelagt med blant annet hørselsteknisk utstyr. I hjemmet kan en ha behov for varslingsanlegg for dør/telefon/brann og lignende.(for eksempel dør - og telefonvarsling) samt teleslyngeforsterker på TV og radio. På jobben bør man gjøre en akustikkmåling slik at rommene blir tilfredsstillende lydmessig og skaffe tilveie en samtale/gruppeforsterker slik at den sterkt tunghørte kan fungere optimalt i jobben. Mange får liten eller ingen oppfølging av ledelsen. Siden de på mange arbeidsplasser 2

i stadig økende grad preges av fokus på effektivitet og lønnsomhet, kan de med store hørselstap(døvblitte/sterkt tunghørtblitte) lett tape konkurransen om arbeidsplassen. Ved bruk av høreapparat hører personene annerledes. Lyden kan bli forvrengt eller forsvinne helt. Noen av lydene blir svakere enn normalt mens noen av lydene kan oppfattes relativt godt. Det er individuelle forskjeller slik at vi ikke kan si hva som er generelt rett eller galt (Antonsen, 1998). Sosiale og emosjonelle konsekvenser Å miste hørselen, enten det skjer plutselig eller gradvis over år, medfører ofte store psykiske belastninger. Her har en først og fremst det sjokket og de krisereaksjoner den enkelte og familien kan få ved diagnostiseringen av hørselstapet. Deretter står en ovenfor en tilpasningsprosess der en skal erkjenne hørselstapet, lære seg å akseptere og leve med sin nye livssituasjon, og finne frem til potensielle utviklingsmuligheter. I denne prosessen er det viktig å få støtte fra de nærmeste og kontakt med andre i samme situasjon. Det er viktig at det sosiale nettverket aksepterer situasjonen. Hørselstapet får konsekvenser for hele familien. Hvis den hørselshemmede skal få bedret sin livssituasjon må hele familien aktivt trekkes inn i denne rehabiliteringsprosessen. Å miste hørselen er ikke en enkeltstående krisesituasjon som en kan jobbe seg gjennom og bli ferdig med en gang for alle. Mange personer går stadig i angst for å miste den hørselsresten de eventuelt har igjen. Det å kunne dele sine erfaringer med andre likesinnede og til å bearbeide problemer og vanskeligheter i forbindelse med hørselstapet har ofte god effekt. Når de deler erfaringene øker deres selvtillit; hver enkel har lettere for å finne frem til konstruktive løsninger på problemer samt lettere å akseptere sin hørselshemming. Det er viktig med full åpenhet om hørselstapet, dette vil gjøre det lettere å finne gode løsninger på daglig problemer. Sosiale relasjoner ut fra et naturlig behov er viktig å opprettholde, og det kan synes å være viktig at den hørselshemmede bevisstgjøres i forhold til dette. For å opprettholde kommunikasjonen med omgivelsene, blir det av avgjørende betydning at den hørselshemmede og familien lærer seg mestringsstrategier og kompenserende ferdigheter med hensyn til kommunikasjon. Med liten eller ingen hørselsrest, blir det skiftet hovedkanal fra hørsel til syn. Det blir da viktig å finne frem til teknikker som kan hjelpe til med å synliggjøre talen. Respekt og trygghet er grunnleggende for å ha gode relasjoner og god interaksjon med andre mennesker. Viktige rammevilkår for respekt og et godt livsinnhold, er å skaffe seg relevant og aktuell kunnskap og kompetanse, og tilgang til nødvendig og relevant informasjon. Kunnskap om hørselshemming og om konsekvensene av det er 3

lite utbredt i befolkningen forøvrig. Det er viktig å spre slik kunnskap slik at terskelen i forhold til sosialt fellesskap kan reduseres. Hørselen setter oss i kontakt med andre mennesker. En kan si det er hovednøkkelen til talespråklig kommunikasjon. Høresansen gjør det enklere både å holde seg allment informert og til å tilegne seg kunnskap. De hørselshemmede får ofte mange spørsmål om de praktiske og følelsemessige konsekvensene ved hørselshemmingen. Dette tar tjenesteapparatet sjelden tak i. Kommunene bør få mer opplæring i hva det vil si å høre dårlig slik at de kan møte brukerne på en bedre måte. Noen hørselshemmede opplever sorg når de ikke lenger kan leve slik de gjorde før. Ofte får de mange vonde og vanskelige tanker ved det å bli hørselshemmet. Det å få redusert vennekretsen og sitt aktivitetsnivå oppleves for mange som å få en dårligere livskvalitet. Andre igjen føler seg sinte og irriterte fordi de føler seg tvunget til passivitet og lediggang fordi de opplever at deres plikter og rettigheter som samfunnsborgere er blitt begrenset. Selvbildet og identiteten til de hørselshemmede er et område det må det jobbes med slik at de kan få et fullverdig liv videre. Når hørselen svikter i en kommunikasjonsprosess kan dette sette preg på selvoppfattelsen. Noen forsvarsstrategier(strukturer) hørselshemmede ofte bruker er at de forflytter seg inn i mindre truende situasjoner, hvor de klarer å mestre det som er rundt dem. Noen sier at de har behov for å koble litt ut, og unngår på den måten angstfylte situasjoner. Økt tretthet er kanskje den største psykososiale konsekvensen for tunghørte. Dette fordi den tunghørte må bruke ekstra mye energi på å oppfatte ting enn hva normalt hørende tar som en selvfølge (Slettmo og Herland, 1994). Kommunikasjon mellom mennesker foregår for det meste ved hjelp av talespråk, men også mimikk, fakter og kroppsspråk er viktige faktorer. Det viktigste i en samtale er å bli forstått. Når hørselen er nedsatt kan det bli vanskelig å oppfatte ord og nyanser i språket. Det er lett å tolke feil, og misforståelser kan ofte oppstå. Mange hørselshemmede fungerer bra i samtaler under gunstige forhold, men kan i støyfylte omgivelser fungere som døve. Kommunikasjon er å forstå hverandre rett. Det er å lytte- ikke bare til ordene i seg selv - men til det de er ment å si. Kommunikasjon bygger på gjensidig forståelse. Øyekontakt med samtalepartneren er et viktig ledd i kommunikasjonen og gir mye tilleggsinformasjon. Kroppsspråket gir oss mer informasjon enn vi vanligvis er klar over. 4

Ikke alle hørselshemmede bruker høreapparat. Årsakene til dette kan blant annet være at hørselstapet er av en slik grad at man ikke kan nyttegjøre seg dette hjelpemiddelet (Grønli, 1995; Skollerud, 1991). Et annet problem ved hørselsnedsetting kan være tinnitus (øresus) i varierende grad. Betegnelsen tinnitus kommer fra det latinske tinnere som betyr å ringe eller klinge. Den indre lyden høres i ett eller begge ører eller hodet, ofte som høyfrekvente toner. Tinnitus lyden kan ikke måles eller på annen måte registreres av andre enn den som selv har tinnitus. Derfor kalles den for subjektiv tinnitus. Den objektive tinnitusen kan høres av andre denne formen for tinnitus er meget sjelden. Tinnitus kan ramme alle både hørselshemmede og normalthørende, og er fordelt likt mellom menn og kvinner. Antallet tilfeller øker med alderen. Det forskes over hele verden på årsakene til tinnitus. Det vi vet i dag er at årsakene kan være mange og at behandlingene derfor ikke er ensrettet. Stort sett kan alle øresykdommer opptre sammen med tinnitus. Ved behandling er det viktig å legge vekt på individuelt tilpasset opplegg. Konsekvenser i arbeidslivet Graden av nedsatt hørsel og evnen til å møte de problemene som hørselshemmingen gir varierer mye fra person til person. Mange hørselshemmede sliter i arbeidslivet. Et vanlig problem for personer med nedsatt hørsel er at man misforstår eller at man ikke oppfatter hva som blir sagt. Mange lever under konstant press i arbeidssituasjonen for å få med seg og forstå hva arbeidskollegaer og ledere sier. Redselen for å miste arbeidet, fordi man ikke klarer å følge med, kan gi varig angst og usikkerhet. Mange hørselshemmede sliter med manglende forståelse hos arbeidskollegaer. Ofte er det den hørselshemmede selv som må bryte isen. Mange normalthørende føler seg usikre overfor den hørselhemmede. Derfor må den hørselshemmede selv gi dem veiledning på en naturlig måte. Hvis de selv ikke føler at de klarer dette kan den hørselhemmede få hjelp av eksterne fagpersoner til denne veiledningen (Lorentsen og Berge: 2003, Slettmo og Herland: 1994). Yrkesvalg Hvis en skal gi råd til hørselshemmede om valg av yrke, bør man vurdere hvilke krav yrket stiller i forhold til personens muligheter til å delta i samtaler og motta muntlige beskjeder. En må også vurdere hvor mye bakgrunnstøy det er på stedet. 5

Den hørselshemmede bør ha et realistisk bilde av seg selv for å se sine egne muligheter til å velge yrke. Det finnes kompetansemiljøer i Norge som er spesialister på dette. Se kap 3. REHABILITERINGSTILBUD Det er naturlig at de som mister hørselen i størst mulig grad ønsker å beholde de kommunikasjonsmetodene som de er vant til å bruke i et hørende samfunn. Det vil i praksis si å basere seg på en kombinasjon av munnavlesning og høreapparat. De hørselshemmede og deres familier trenger på et tidlig tidspunkt etter diagnosen å få saklig informasjon om alternative kommunikasjonsmetoder, muligheter og begrensninger ved de forskjellige metodene. De trenger tilrettelagt opplæring i en eller flere metoder. Opplæringen bør inkludere hele familien. Å lære alternative kommunikasjonsmetoder slik at de blir automatisert og til full nytte i hverdagen tar lang tid. Teknikkene kan bidra til at den hørselshemmede kan få en bedre hverdag. Dagens høreapparater er avanserte tekniske instrumenter. Kompenserende teknikker Hele livet vårt handler om å kunne kommunisere. De fleste tenker på hva vi sier og ikke minst hvordan vi sier ting, som kommunikasjon. Kommunikasjon er så mye mer enn det. Det er viktig å bli mer bevisst på hva kommunikasjon er totalt sett. Hvordan behandler vi informasjonen vi mottar? Hvilke tanker gjør vi oss, før vi omsetter informasjonen videre? Hvilken påvirkning har vår tidligere erfaring på vår fremtidige kommunikasjon? Hvordan uttrykker vi oss overfor andre? Eller hva uttrykker andre til oss? Total kommunikasjon; Ord, stemme, kroppsspråk, handling - opplevelse. Verbal kommunikasjon + non-verbal kommunikasjon Vårt bevisste og ubevisste sinn hvordan utnytte hele vår kapasitet bedre? 6

Munnavlesning Det vil si å forstå talt språk ved å se oppmerksomt på den som snakker. Det inkluderer å tolke munnbevegelsene som fremkommer ved tale, ansiktsuttrykk og gester. Munnavlesning er et redskap for å oppnå bedre kommunikasjon. Munnavlesning har sine begrensninger, det krever full konsentrasjon og er meget slitsomt. Det kan sammenlignes med å legge et puslespill. Poenget er å få øye på hele bildet, og ikke tenke bare på en liten brikke. Får man tak på motivet er det meste av jobben gjort. Å trene på munnavlesning er helt grunnleggende, men for personer med liten hørselsrest er dette ikke nok for å kunne kommunisere lett og uanstrengt med andre. Norsk med tegnstøtte (nmt) Visualisering av norsk talespråk. En bruker tegn og enkelte andre elementer lånt fra tegnspråk samtidig som man snakker tydelig. Lytte-/taletrening Noen har behov for trening som vedlikeholder stemme og taleferdigheter. Dette er spesielt viktig for de med store hørselstap, da de ikke lenger kan oppfatte sin egen stemme. Bruk av høreapparat medfører at lydene ofte oppleves annerledes enn det man er vant til. Lyttetrening innebærer at man oppmerksomt trener på å lytte til lydene, slik de fremkommer gjennom høreapparatet. Man lærer å tolke det man hørere samt bli fortrolig med de nye lydbildene. Man lærer også å bruke sin hørselsrest mer bevisst ved å lytte på en ny og mer observant måte (Lorentsen og Berge: 2003). Tegnspråk Et rent visuelt språk, som er de døve/sterkt tunghørte sitt naturlige språk med egen grammatikk og setningsoppbygging. Det kan beskrives som håndbevegelser som henvender seg til øynene og som ledsages av spesielle munn- ansikts- og kroppsbevegelser. Hvert land har sitt eget tegnspråk, og det finnes ulike tegnspråkdialekter innenfor det enkelte landet. For mer informasjon om tegnspråk, se eget kapittel. Avspenning Det er vanlig at den hørselshemmede anspenner seg mye. Derfor kan det være viktig å lære seg spesielle avspenningsteknikker. Ta kontakt med fastlegen for å få henvisning videre. 7

HØRSELSHEMMET IDENTITET En person med en identitet som hørselshemmet, har en grunnleggende forståelse for sin funksjonshemming, dens begrensninger og muligheter og aksepterer disse. Da blir ikke målet å skjule sitt handikap, men å fungere optimalt kommunikasjonsmessig og sosialt ut i fra iboende forutsetninger, uten å føle seg underlegen i forhold til sine omgivelser. Det er smertefullt å endre sin identitet. Den hørselshemmede vil ikke lykkes med dette hvis han/hun prøver å skjule sitt hørselstap. Å akseptere sin egen livssituasjon er resultat av en lang prosess samtidig som det gjør det lettere å fungere som døvblitt/sterkt tunghørtblitt. God veiledning i bruk av høreapparatet og innføring i ulike sider av høretaktikk kan være en stor hjelp for å lette denne prosessen. Samspillet i familien er viktig for den hørselshemmede, slik at hjemmet kan være et sted hvor en kan slappe av. Familien må også lære seg å ta hensyn. Her har man mulighet til å forstå hverandre bedre enn utenfor familien. Det stilles store krav til gjensidig forståelse. Familielivet er mer sårbart enn arbeidslivet. Hørselshemmede mister ofte de små bemerkningene som skjer i hjemmet. Det sentrale i familielivet er basert på fellesskap, et felles livsinnhold, som er sterkt knyttet til kommunikasjon. Den hørselshemmede må belage seg på å gi avkall på noe. Innenfor familien må man forsøke å utvikle en aktiv holdning til problemene. Verken en selv eller andre tjener på at man gir seg over til irritasjon og bitterhet. Da er det bedre å vurdere hva grunnen kan være til at det knirker både her og der. I familier med barn kan det være et problem å få til et naturlig forhold mellom barn og foreldre når en av foreldrene blir hørselshemmet. Barna forholder seg oftest mest mulig til den som hører normalt, og det er lettere å gå til den personen enn til den som ikke hører eller hører dårlig. Når mor eller far ikke hører kan det også oppstå frustrasjoner hos barna. (Lorentsen og Berge: 2003) Personer med nedsatt hørsel er ofte slitne når kvelden kommer. Det er da viktig å ikke bli presset til å være med i samtaler. Uansett hvor kjærkomment det kan være å delta i fellesskapet, må det vises hensyn slik at det blir rimelig mulighet for hvile og avslapping, for å kunne lade opp igjen (Asmervik m.fl., 1993). AVSLUTNING Hørselshemming er for mange et skjult handikap. Det er ikke mulig å se på en person om han eller hun hører dårlig. Dette fører ofte til unødige misforståelser. 8

Mange hørselshemmede kan få dårlig livskvalitet på grunn av manglende rehabiliterings tilbud. Hvis alt fungerer godt hjemme og på jobb vil livskvaliteten øke. Konsekvensen for de som ikke får den nødvendige oppfølgingen kan bli et liv i isolasjon. Kommunene har ansvar for rehabiliteringstilbudet til hørselshemmede. Men kompetansen på dette varierer. Det finnes veiledere og rundskriv som beskriver hvordan tilbud til hørselshemmede kan utformes. LITTERATUR Antonsen, Kari: Å leve med nedsatt hørsel, HLF,1998 Asmervik, S., Ogden, T., Rygvold, AL: Innføring i spesialpedagogikk, Uni.forlaget,1993 Grønlie, Sissel M.: Når noen ikke hører, Døves Forlag AS, Oslo, 1995 Handlingsplan: Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede, Helse og Sosialdepartementet, 2002 Hørselshemmedes landsforbund (HLF): Ménières sykdom en samling artikler, 2002 Hørselshemmedes landsforbund (HLF): Tinnitus en samling artikler, 2002 Kvam, Marit Hoem: Hørselshemming. Universitetforlaget, Oslo 1991 Lorentsen, Øyvind og Berge, Alf Reidar: Hørselshemmede og arbeid, Rehab-Nor, 2003 Slettmo, J. og Herland H.: Full deltaking og likestilling, Sluttrapport fra Oppfølging av prosjekt døvblitt/sterktunghørtblitt i Buskerud, Sosial og helsedepartementet, 1994 Skollerud, Siri Heftye: Se hva de sier, Uni. forlaget, 1991 Temahefte nr 1 Problemer med hørselen?, Rikstrygdeverket v/hjelpemiddelkontoret, Sintef Unimed, 1997. 9

5.2 Voksne hørselshemmede - opplæring, yrkesvalg og bistand Forfattere: Siv Hillesøy, Vestlandet kompetansesenter, Wenche Helsingeng, Biskeby skole- og kompetansesenter, Mona Bjørndal, Vestlandet kompetansesenter, Britt Person, Andebu Kompetanse- og Skolesenter. Revidert: 2004, 2007 INNHOLD 5.2.1 INNLEDNING... 2 5.2.2 OPPLÆRING SPESIELT ORGANISERT FOR VOKSNE... 2 5.2.2.1 Grunnskoleopplæring for voksne... 2 5.2.2.1 Rett til spesialundervisning (grunnskole)... 3 5.2.2.2 Rett til videregående opplæring for voksne... 3 5.2.2.3 Andre rettigheter for voksne i videregående opplæring... 4 5.2.3 UTDANNING PÅ HØGSKOLE / UNIVERSITET... 4 5.2.3.1 Erfaringer fra spørreundersøkelse... 4 5.2.3.2 Konsulenttjenesten for funksjonshemmede... 4 5.2.3.4 Tegnspråklige studenter... 5 5.2.4 SÆRSKILT BISTAND... 5 5.2.4.1 Individuell plan... 5 5.2.4.2 Spesialtjenester i NAV... 5 5.2.5 VOKSNE HØRSELSHEMMEDE MED SAMMENSATTE BEHOV... 7 5.2.5.1 Beskrivelse av gruppen... 7 5.2.5.2 Forekomst... 7 5.2.5.3 Tilbud om bolig, omsorg, arbeid og opplæring... 8 5.2.5.4 Kompetansemiljøer... 10 5.2.6 LITTERATUR... 12 1

5.2.1 Innledning Voksne som ikke har fullført grunnskole og videregående opplæring kan få opplæring med hjemmel i Opplæringslova. Voksne med sammensatte behov er beskrevet i kapittel 5 Vi har skrevet helt kort om det nødvendigste i dette kapittelet, ønsker du mer informasjon må du lese videre i lovene og hos NAV. Se på linkene. 5.2.2 Opplæring spesielt organisert for voksne Voksne er i denne sammenheng er personer som ikke lenger har rettigheter etter 2-1 (rett til grunnskole) eller 3-1 (rett til videregående opplæring) i Opplæringslova. Voksne har krav på opplæring med hjemmel i Opplæringslova kapittel 4A Opplæring spesielt organisert for vaksne. De har rett til grunnskoleopplæring, spesialundervisning på grunnskolens område og videregående opplæring. I Kap. 4A er alle forhold som gjelder voksne samlet. Retten til opplæring i og på tegnspråk er ikke nevnt i dette kapittelet. Videregående opplæring i og på tegnspråk har hjemmel i 3.9. Teiknspråkopplæring i den videregåande skolen. Det er ikke noen tilsvarende passus i 2.6. Teiknspråkopplæring i grunnskolen, men i forskrift til Opplæringsloven 3-25 står det bl.a.: Vaksne som har teiknspråk som førstespråk eller samisk som førstespråk, kan i staden få karakter etter dei tilsvarande alternative faga i den læreplanen dei følgjer. Kommunen har ansvar for å tilby grunnskoleopplæring og spesialundervisning på grunnskolens område. Fylkeskommunen har ansvar for videregående opplæring. 5.2.2.1 Grunnskoleopplæring for voksne Dei som er over opplæringspliktig alder, og som treng grunnskoleopplæring, har rett til slik opplæring, så langt dei ikkje har rett til videregåande opplæring etter 3.1. Retten til opplæring omfatter til vanleg dei faga ein treng for å få vitnemål for fullført grunnskoleopplæring for vaksne. Opplæringa skal tilpassast behovet til den enkelte. Opplæringa og undervisningsmatriellet er gratis. ( 4A-1) Voksne som har tegnspråk som førstespråk (eller samisk), kan i stedet få karakter etter de tilsvarende alternative fagene i den læreplanen de følger (jfr. forskriftene til Opplæringslova 3-25). 2

5.2.2.1 Rett til spesialundervisning (grunnskole) Voksne som ikke får et tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet etter 4A-1, har rett til spesialundervisning jf. 4A-2. 4A-2: Vaksne som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet for vaksne, har rett til spesialundervisning. Vaksne som har særlege behov for opplæring for å kunne utvikle eller halde ved like grunnleggjande dugleik, har rett til slik opplæring. For opplæring etter denne paragraf gjeld 5-1 tredje leddet bortsett frå siste punktum, og 5-3, 5-4, 5-5 og 5-6 tilsvarande. Opplæring gitt etter denne paragrafen er ikke knyttet til gitte læreplaner og er heller ikke eksamensrettet (slik som opplæring gitt etter 4A-1). 5.2.2.2 Rett til videregående opplæring for voksne Vaksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarande, men som ikkje har fullført vidaregåande opplæring, har etter søknad rett til videregåande opplæring. Første punktum gjeld vaksne som er fødde før 1.januar 1978. Opplæringa for vaksne skal tilpassast behovet til den enkelte. Retten kan oppfyllast mellom anna ved fjernundervisningstilbod. Departementet gir nærmare forskrifter, mellom anna om kven retten omfattar, om inntak, rangering og førerett. ( 4A-3) Vaksne som er tekne inn til videregåande opplæring, har rett til å fullføre opplæringsløpet. Dette gjeld sjølv om dei ikkje har rett til videregåande opplæring etter første leddet. I fag der læreplanen føreset lengre opplæringstid enn tre år, har dei vaksne rett til opplæring i samsvar med den opplæringstida som er fastsett i læreplanen. Opplæringa er gratis. Fylkeskommunen kan påleggje vaksne som får videregåande opplæring å halde seg med undervisningsmatriell og utstyr som opplæringa til vanleg gjer det nødvendig å ha, til eige bruk. Fylkeskommunen kan krevje betaling for utgifter til å kopiere slikt matriell. Departemenetet gir nærmare forskrifter. Mange voksne hørselshemmete har ikke fullført videregående opplæring. Blant voksne hørselshemmete er det imidlertid også en del som ikke har fullført grunnskolen, og som har behov for voksenopplæring for å kvalifisere seg til videregående opplæring. 4A-3 åpner for at man kan bli tatt inn i videregående opplæring selv om man ikke har fullført grunnskolen. Dersom man skal benytte seg av denne muligheten, er en grundig kartlegging av faglig kompetanse en forutsetning. Fylkeskommunen skal etter forskriftenes 6-27 sørge for at voksne med rett til videregående opplæring får kartlagt sin realkompetanse i forbindelse med søknad om inntak. Inntakskontorene i fylket kan kontaktes for å få veiledning om hvor man 3

skal henvende seg for å få vurdert sin realkompetanse. NAV kan bistå med utredning av opplæringsbehov. Det er verdt å merke seg at de som tas inn til videregående opplæring spesielt tilrettelagt for voksne, ikke har rett til spesialundervisning etter kapittel 5 i Opplæringslova. 5.2.2.3 Andre rettigheter for voksne i videregående opplæring Det er mogeleg å ta fag- og sveineprøva på grunnlag av allsidig praksis i faget som er 25 prosent lengre enn den fastsette læretida. Fylkeskommunane ved yrkesopplæringsnemda avgjer om den praksisen kandidaten viser til, kan godkjennast, og kan i særlege tilfelle godkjenne kortare praksis. ( 3-5) Denne paragrafen åpner for at voksne som har praksis innenfor et fagfelt, kan gå opp til fagprøve selv om de ikke har videregående opplæring eller læretid fra bedrift. Det kreves imidlertid lang og allsidig praksis i det aktuelle faget. Også her er vurdering av realkompetanse (nevnt under 1.4. ) nødvendig. 5.2.3 Utdanning på høgskole / universitet 5.2.3.1 Erfaringer fra spørreundersøkelse Våren 1999 gjennomførte Hørselshemmedes Landsforbunds Ungdom (HLFU) en spørreundersøkelse som skulle kartlegge hvorvidt hørselshemmete tar høyere utdanning på linje med normalthørende (referert i Din Hørsel nr.8,1999). Undersøkelsen viser at hørselshemmete tar høyere utdanning, men de at sliter uforholdsmessig mye mer enn sine normalthørende medstudenter. 40% har store/middels problemer med den tekniske tilretteleggingen, 65-70% har store/middels problemer med å oppfatte forelesninger, delta i arbeidsgrupper/kollokvier eller med å delta i sosialt samvær. Undersøkelsen som er referert over tyder på at det er mye ugjort når det gjelder tilrettelegging av studiesituasjon både for hørselshemmete i høyskole og på universiteter 5.2.3.2 Konsulenttjenesten for funksjonshemmede Alle Universitet og høgskoler i Norge har avdelinger for funksjonshemmede. De bistår med tilrettelegging, rådgivning og veiledning av studiesituasjonen. Funksjonshemmede under høyere utdanning har ikke noen lovhjemlete retter og det er ikke noen PP-tjeneste på dette nivået som ivaretar dem. Dette innebærer at hørselshemmede studenter selv må ta ansvar for å få tilrettelagt sin studiesituasjon, noe som medfører at det er utrolig viktig at de vet noe om de muligheter som finnes og hvordan de skal klare å formidle/markedsføre sine behov. Ta kontakt med studiestedet for nærmere opplysninger. 4

5.2.3.4 Tegnspråklige studenter Høgskolen i Sør-Trøndelag har knutepunktfunksjon når det gjelder tegnspråklige studenter. 5.2.4 SÆRSKILT BISTAND 5.2.4.1 Individuell plan Formålet med individuell plan er å gi et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, og sikre at det til enhver tid er èn ansvarsperson som har hovedansvaret for oppfølgingen og koordineringen. Uten koordinator har planen svært begrenset verdi. Barn og voksne med behov for langvarige og sammensatte tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Den individuelle planen er et virkemiddel for å sikre at tjenestene som voksne skal ha fra forskjellige instanser, samordnes. Planen skal sikre at tjenestene blir vurdert i sammenheng og at det er den voksnes behov som er utgangspunktet for dem. Den er et resultat av et forpliktende samarbeid mellom den voksne, en koordinator og de instanser som leverer tjenester. En individuell plan omfatter mange tiltak på ulike livsområder. Ofte er hjelpemidler bare en liten del av planen. Dersom behovet for hjelpemidler kan leses ut av planen, kan planen erstatte vanlig søknad. En individuell plan griper over mange tjenesteområder og forvaltningsnivåer. Den er et overordnet plandokument som kan være sammensatt av flere delplaner som ivaretar de behovene den voksne har. Andre planer som er utarbeidet, for eksempel individuelle opplæringsplaner, habiliteringsplaner, omsorgsplaner osv. må samordnes og tilpasses den overordnede individuelle planen. Planen må evalueres etter en tidsperiode som er angitt i planen, og utvikles videre. 5.2.4.2 Spesialtjenester i NAV 5.2.4.2.1 NAV SYA (Senter for yrkesrettet attføring) NAV SYA skal bidra til et effektivt fungerende arbeidsmarked gjennom målrettet formidlingsarbeid og rekrutteringsbistand. Ett av virkemidlene som brukes er yrkesrettet attføring. Målet med yrkesrettet attføring er å gi yrkeshemmede arbeidssøkere bedre muligheter i arbeidsmarkedet. Les mer www.nav.no Innsøkning til NAV SYA Innsøkning til NAV SYA skal som hovedregel skje gjennom NAV lokal. Eget søknadsskjema skal benyttes. Hørselsteamet, synsteamet og nevroteamet gir i tillegg anledning til innsøkning fra andre instanser. Slik innsøkning avklares med det enkelte team. Det skal i slike tilfeller benyttes eget søknadsskjema. Søknadsskjema fås ved å kontakte NAV SYA. 5

NAV senter for yrkesrettet attføring Mariboesgt. 8, Postboks 8190 Dep, 0034 OSLO Tlf. 22 98 72 30, Tekst tlf. 22 98 72 86, faks 22 98 72 31 E-post nav.sya@nav.no 5.2.4.2.2 NAV ARK (arbeidsrådgivningskontor) Tilsvarende som NAV SYA en spesialisttjeneste i NAV. Innsøkning via NAV Arbeid (lokalt). NAV arbeidsrådgivning i Troms Kaigt. 4, Boks 503, 9255 TROMSØ Tlf. 77 75 16 00, Tekst tlf. 77 65 69 29, faks 77 75 16 01 E-post nav.ark.troms@nav.no NAV arbeidsrådgivning i Sør-Trøndelag Prinsensgt.1 Statens Hus, 7468 Trondheim Tlf. 73 83 10 00, Tekst tlf. 73 83 10 79, faks 73 83 10 01 E-post nav.ark.sor-trondelag@nav.no NAV arbeidsrådgivning i Hordaland Folke Bernadottes vei 44-46, Postboks 3673 Fyllingsdalen, 5845 Bergen Tlf. 55 15 38 00, Tekst tlf. 55 32 90 22, faks 55 15 38 01 E-post nav.ark.hordaland@nav.no 5.2.4.2.3 Andre spesialtjenester 5.2.4.2.3.1 Delta senteret Deltasenteret er statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Virksomheten er i hovedsak konsentrert om områdene transport, bygninger og uteområder, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, opplæring og arbeid. Les mer http://www.shdir.no/deltasenteret 5.2.4.2.3.2 Virksomhetene i Statped (hørselsområdet) Virksomhetene i Statped har opplæringstilbud til voksne hørselshemmede. Informasjon om tilbud finnes på nettsiden til det enkelte senter. Oversikt over disse finnes på www.statped.no/horsel. 6

5.2.5 VOKSNE HØRSELSHEMMEDE MED SAMMENSATTE BEHOV 5.2.5.1 Beskrivelse av gruppen Betegnelsen Voksne hørselshemmede med sammensatte behov brukes i denne sammenheng om en antallsmessig svært begrenset gruppe av populasjonen hørselshemmede voksne. Med behov henspeiles på individets behov for bistand og tilrettelegging fra så vel offentlige tjenesteytere som fra familiemedlemmer eller andre privatpersoner. Sammensatte behov gjenspeiler at de personene det er snakk om har et sammensatt diagnosebilde når det gjelder skader og vansker, og følgelig også et differensiert behov for bistand, omsorg og behandling. Et fellestrekk ved individene i gruppen er at de har bistandsbehov som gjør det nødvendig med et permanent offentlig tjenestetilbud. Tilleggsvanskene vil ha ulik karakter og opptre i ulike kombinasjoner. Ofte blir diagnosebildet komplisert å finne ut av fordi ulike vansker og skader henholdsvis påvirker, forsterker og/eller kamuflerer hverandre. I mange tilfelle er det vanskelig å skille mellom primære og sekundære forhold når det gjelder skader, vansker og symptomer. En del tilfeller kan identifiseres innenfor kjente grupper av diagnoser og syndromer. Noen vansker og lidelser har et progredierende utviklingsforløp slik at funksjonsnedsettelse og omfang av hjelpebehov øker med individets alder. 5.2.5.2 Forekomst I Woll & Røeds (1996) kartlegging av flerfunksjonshemmede døve og døvblinde fant man at om lag 5 % av alle førspråklige døve har andre alvorlige funksjonshemninger utover døvheten. I aldersgruppen fra 21 til over 67 år antas forekomsten å være 136 personer (1996:49). Det er likevel rimelig å anta et betydelig mørketall når det gjelder forekomst fordi hørselshemming i mange tilfeller viser seg å være kamuflert av andre vansker som påvirker mentale og intellektuelle funksjoner. Det er visse indikasjoner for at mørketallet er forholdsvis større blant voksne. En sannsynlig årsak til dette er at rutinene og kunnskapen omkring kartlegging og diagnostisering var dårligere da de aktuelle personene var barn. Også det faktum at mange av disse personene fra lav alder har vært plassert på sentralinstitusjoner for psykisk utviklingshemmede kan være en forklaring på en slik underrapportering. 7

5.2.5.3 Tilbud om bolig, omsorg, arbeid og opplæring 5.2.5.3.1 Bo- og omsorgstilbud Tilbud i kommunal regi De fleste mottar bo- og omsorgstilbud i kommunal regi i form av egen leilighet eller i bofellesskap med heldøgns omsorg og tilsyn. Noen bor hos sine pårørende/familie som i varierende grad mottar tilbud om avlastning. Årsaken til dette kan skyldes ønske hos foresatte og personen selv, men det finnes også tilfeller hvor personer står uten tilbud om egen bolig eller avlastning fordi kommunene ikke bygger ut slike tilbud i takt med etterspørselen. Sentraliserte tilbud Fire av virksomhetene ved Stiftelsen Signo gir tilbud innen bo-, omsorg- og rehabilitering for voksne. Conrad Svendsen Senter (CSS, Oslo) gir tilbud om bo-, behandlings-, arbeids- og dagtilbud til voksne døve med ulike funksjonshemninger. Virksomheten har egen korttids-/utredningsavdeling og gir selvstendige botilbud for døve med ulike funksjonshemninger og døve med spesielle behov. Nøkkelbo (Andebu) gir bo- og fritidstilbud for voksne døve med ulike funksjonshemminger og døvblindblitte. Andebu Døvblindesenter (AdB) gir botilbud for døvblindfødte voksne. Konows Senter (Bergen) driver alders- og sykehjem for eldre døve, sterkt tunghørte og døvblinde, og et bofellesskap for døve med ulike funksjonshemninger. 5.2.5.3.2 Arbeid og sysselsetting Personer i omtalte gruppe vil ha vansker på det ordinære arbeidsmarkedet. Tilbud om arbeid og sysselsetting vil derfor gis innenfor ulike typer arbeidsmarkedstiltak eller aktivitets- og dagsentervirksomheter. I det følgende gis en kort beskrivelse av de vanligste tilbudene for gruppen. ASVO-bedrifter Som et ledd i den statlige sysselsettingspolitikken for personer med behov for varig tilrettelagt arbeid gir staten tilskudd til drift av ulike typer arbeidssamvirker. En type arbeidssamvirke er ASVO, dvs. Arbeidssamvirke i offentlig virksomhet. Målgruppen for deltakere i denne type arbeidsmarkedstiltak er personer som ikke kan få arbeid i det ordinært arbeidsliv og som fyller vilkårene for uførepensjon. Særskilte arbeidsmarkedsbedrifter for hørselshemmede Stiftelsen Signo har tre forskjellige arbeidsvirksomheter i henholdsvis Bergen, Oslo og Andebu. Virksomhetene gir ulike typer arbeidsmarkedstiltak slik som arbeidsforberedende trening (AFT) for døve arbeidssøkere, arbeid med bistand for å komme ut i arbeidsmarkedet (AB) og varig vernet arbeid for døve med uførepensjon. (ASVO) Virksomhetene produserer ulike varer og tjenester. 8

Dagsentertilbud Som et aktivitets og sysselsettingstilbud til personer som faller utenfor både det ordinære arbeidsliv og tilbudene fra arbeidsmarkedsbedrifter er det opprettet dagsentra. Disse drives ofte i kommunal regi og hovedbrukergruppen utgjøres av psykisk utviklingshemmede. Bedrifter med arbeidsmarkedstiltak for hørselshemmede: Rycon AS Tlf. 23 24 45 20, ttlf. 23 24 45 25, faks 23 24 45 30 E-post rycon@signo.no Prima AS Hornebergv.4, 7038 TRONDHEIM Tlf. 72 89 43 00, ttlf.72 89 43 43, faks 72 89 43 01 E-post prima@prima-as.no ASVO Bergen AS O.J. Brochsgt. 16A, Boks 2649 Møhlenpris, 5836BERGEN Tlf. 55 33 40 40, ttlf. 55 33 40 13, faks 55 33 40 45 E-post asvo.bergen@signo.no Designtrykkeriet AS Klaus Hanssensv.22, Postboks 3171 Årstad, 5829 BERGEN Tlf. 55 20 77 88, ttlf. 55 20 11 11, faks 55 20 77 89 E-post firma@designtrykkeriet.no 5.2.5.3.3 Voksenopplæring Mange i gruppen voksne døve med ulike funksjonshemninger får voksenopplæring i kommunal regi etter 4A-2 i Opplæringslova. Dette gjelder utvikling eller vedlikehold av grunnleggende ferdigheter innenfor områdene ADL, kommunikasjon, motoriske ferdigheter osv. Tegnspråkopplæring står sentralt, men kan mange steder være vanskelig å få til pga manglende kompetanse i lokalmiljøet. Det finnes enkelte sentraliserte voksenopplæringstilbud med sterk vektlegging på tegnspråk, for eksempel Karlsrud i Oslo og AKS i Andebu. Karlsrud voksenopplæring (Oslo kommune) har egen avdeling for hørselshemmede der de gir opplæring i og på tegnspråk samt har egen rådgivingstjeneste for hørselshemmede. Tilbudene etter seg mot døve/tunghørte i Osloregionen. I tillegg tar Karlsrud imot elever fra Conrad Svendsens Senter (Stiftelsen Signo) i Oslo. AKS (Andebu kompetanse- og skolesenter) har egen voksenopplæringsavdeling som gir et individuelt tilrettelagt tilbud til målgruppen voksne døve med ulike funksjonshemninger og døvblinde. AKS samarbeider med de andre virksomhetene i Stiftelsen Signo i Andebu. 9

Voksenopplæringen ved AKS gir også tilbud om korttidsopphold for voksne døve med ulike funksjonshemninger fra hele landet. Oppholdene er organisert som én ukes opphold med voksenopplæring. Sammen med brukerne skal det være med miljøpersonale eller lærere fra hjemkommunene. Hovedhensikten med oppholdene er at brukere og ledsagere kan få opplevelser og impulser som de kan ta med hjem og arbeide videre med der. Oppholdet består av botilbud med kultur- og fritidstilbud, voksenopplæring, ledsagerveiledning med tegnspråkkurs over tre dager samt tilbud om konsultative tjenester og kurs i etterkant av oppholdet etter søknad. 5.2.5.4 Kompetansemiljøer 5.2.5.4.1 Statped og Autismenettverket AKS (Andebu kompetanse og skolesenter) har innenfor rammen av Statped fått spesielle oppgaver knyttet til gruppen. Tilbudene gis både i form av direkte opplæringstilbud til brukere / elever, elevutredninger og rådgivningsarbeid overfor kommuner. AKS tilstreber et tett samarbeid med de andre hørselssentrene i Statped både når gjelder tjenesteyting. Særlig er de statlige sentrenes fylkesledd svært sentrale i dette samarbeidet. AKS inngår i det nasjonale Autismenettverket som et knutepunkt for å gi spesialiserte tjenester og utvikle kompetanse rundt dobbeltdiagnosen hørselshemming og autisme. 5.2.5.4.2 Stiftelsen Signo Stiftelsen Signo er en selvstendig, diakonal stiftelse innen Den norske kirke. Stiftelsen Signo består av 9 ulike virksomheter i Oslo, Bergen, Trondheim og Andebu. Aktivitetene spenner over områdene bo-, omsorgs-, og fritidstilbud, undervisning i grunnskole, videregående skole og voksenopplæring, samt ulike arbeidstilbud i egne bedrifter. I tillegg drives det kompetansesentre for målgruppene, og flere av virksomhetene yter eksterne tjenester som veiledning, kurs og observasjon/utredning over hele landet. 5.2.5.4.3 Utfordringer knyttet til det å gi gode tjenester Undersøkelsen til Woll & Røed (1996) omtaler voksne hørselshemmede med sammensatte behov som en lavfrekvent gruppe. Videre at det ofte er utfordrende for hjemstedskommunen å kunne tilby et godt kommunikasjons- og språk miljø for gruppen. De fleste i gruppen bor og lever i et hørende miljø hvor de kan bli språklig isolerte, ofte som den eneste voksne hørselshemmede med sammensatt behov i kommunen. Personene som arbeider sammen med målgruppen har behov for møteplasser for å kunne bl.a. utarbeide individuelle planer, for å sikre hovedpersonens behov for langvarige og sammensatte tjenester. Personalet vil også ha behov for veiledning og oppfølging innenfor området kommunikasjon, språk, hørsel og kombinasjonen hørselshemming med ulike funksjonshemninger. 10

Med sammensatte tjenester tenker en på kommunale helse- og sosialtjenester, kulturtilbud, arbeid og fritidsaktiviteter, og oppfølging fra spesialisttjenesten, PPT og kompetansesentra for hørselshemmede. 11