Til styret i Norges Skogeierforbund

Til styret i Norges Skogeierforbund På sitt møte 3. september 2008 oppnevnte styret i Norges Skogeierforbund et klimautvalg for å utrede om det er mulig og ønskelig at norske skogeiere skal kunne få betalt for binding av CO 2, og hva som eventuelt må gjøres for å realisere denne muligheten. Klimautvalget legger med dette fram sin enstemmige innstilling. Oslo, 16. januar 2009 Merete Larsmon Leder Olav A. Veum Johan C. Løken Gudbrand Gulsvik Nils Bøhn N09008 3

Innhold 1. Sammendrag...5 2. Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid...6 3. Skog og klima et historisk tilbakeblikk...7 3.1 Generell klimapolitikk...7 3.2 Skogen i klimapolitikken...8 4. Skogens betydning og muligheter i klimasammenheng...9 4.1 Binding av CO 2 i skog...9 4.1.1 Generelt om binding...9 4.1.2 Tiltak for økt binding av CO 2...10 4.2 Bruk av trevirke...12 4.2.1 Bruk av trevirke til energi...12 4.2.2 Bruk av trevirke som materialer...14 4.3 Helhetlig vurdering av skogtiltak...15 5. Dagens regelverk...16 5.1 Klimakonvensjonen - Kyotoavtalen...16 5.2 Kvotehandel...17 6. Mulig indirekte betaling for skogbrukets klimabidrag...18 7. Mulig betaling for binding gjennom kvotehandel...19 7.1 Muligheter innenfor dagens regelverk...20 7.1.1 Mulighet for salg av FN-godkjente kvoter...20 7.1.2 Mulighet for privat kvotesalg (frivillige kvoter)...20 7.2 Muligheter innenfor et nytt regelverk...22 7.2.1 Regelverk som stimulerer skogproduksjon...23 7.2.2 Regelverk som godskriver endringen i karbonlagrene...23 8. Diskusjon utvalgets anbefalinger...24 8.1 Rammebetingelser som øker skogens klimabidrag...24 8.2 Salg av kvoter etter dagens regelverk...25 8.3 Skog i den nye klimaavtalen...26 8.4 Salg av kvoter etter en ny klimaavtale...26 4

1. Sammendrag Utvalgets oppgave har vært å utrede om det er mulig og ønskelig at norske skogeiere skal kunne få betalt for binding av CO 2, og hva som eventuelt må gjøres for å realisere dette. Utvalget har lagt vekt på å beskrive skogens betydning og muligheter i klimasammenheng og det regelverk som gjelder for skog/klima og kvotehandel nasjonalt og internasjonalt. Utvalget konstaterer at dagens forvaltning av skogen i Norge reduserer det årlige nettoutslippet av CO 2 med 40 mill. tonn, noe som tilsvarer mer enn 70% av det totale utslippet av klimagasser i Norge. Klimagevinsten skyldes både binding av CO 2 i skog og reduserte utslipp av klimagasser når tre brukes i stedet for alternative produkter. Et aktivt skogbruk der det satses på økt produksjon, uttak og bruk av trevirke, gir størst klimagevinst. Tiltak for å øke skogproduksjonen gir både økt binding og grunnlag for økt bruk av trevirke. Økt omløpstid/fredning av skog kan også, i hvert fall på kort sikt, gi økt binding av CO 2, men reduserer samtidig mulighetene for å bruke trevirke. En satsing på slike tiltak vil derfor ikke være optimalt for klimaet. I tillegg til å kunne selge karbonkreditter kan betaling for skogbrukets klimabidrag skje gjennom gode rammebetingelser for næringen. Utvalget registrerer at skogbrukets betydning i klimasammenheng har hatt en viss positiv betydning for rammebetingelsene. Produktene har blitt oppfattet som klimavennlige i markedet, klimapolitiske virkemidler (CO 2 -avgifter, kvote-handel) har styrket treproduktenes konkurransekraft noe i forhold til stål, betong, fyringsolje m.m. samtidig som hensynet til klima har vært viktig for de skogpolitiske virkemidlene. Sett i forhold til den samfunnsmessige verdien av skogbrukets klimabidrag, mener likevel utvalget at næringen ikke på langt nær har fått den uttelling den burde. Det bør derfor satses mer på å få gjennomslag blant politikere, andre beslutningstakere og allmennheten for klimagevinstene ved et aktivt skogbruk og ved å bruke treprodukter. I tillegg til motkonjunkturtiltak som bidrar til å opprettholde aktiviteten i skogbruket, er det nå viktig å prioritere tiltak som gjør bioenergi lønnsomt og tiltak som stimulerer de langsiktige investeringene i skogbruket. Utvalget mener derfor at: det bør etableres en ordning med en støtte på 150-200 kr pr fm3 ved levering av trevirke til energiformål (tilsvarer klimaverdien ved å bruke trevirke som bioenergi). skattefordelen ved bruk av skogfond bør økes fra 85 til 100 %. tilskuddene til investeringer i skogbruket bør økes vesentlig, spesielt rettet mot skogreising i kyststrøk. Utvalget konstaterer at dagens regelverk nasjonalt og internasjonalt ikke gir grunnlag for salg av FN-godkjente kvoter basert på binding av CO 2 i skog. Det er imidlertid mulig å etablere en ordning med slikt salg utenfor det offisielle kvotesystemet. Utvalget vil likevel ikke anbefale dette. Markedet for slikt frivillig kvotesalg er svært begrenset, samtidig som salg av slike kvoter vil kunne svekke goodwillen både i markedet og generelt i samfunnet for skogens og skogproduktenes betydning i klimasammenheng. Det er planlagt at forhandlingene om en internasjonal klimaavtale skal sluttføres i København høsten 2009. Det er usikkerhet om hvordan skog vil bli inkludert i denne avtalen. Etter 5

utvalgets syn bør Skogeierforbundet gå inn for at avtalen utformes slik at den stimulerer til økt skogproduksjon, uttak og bruk av trevirke. Skogeierforbundet bør derimot ikke gå inn for et internasjonalt regelverk som innebærer redusert hogst og mindre bruk av trevirke. I et regelverk der de totale endringene i karbonlagrene i skog blir godskrevet, er det en risiko for dette. En slik løsning vil kunne svekke grunnlaget for bruk av trevirke og vil derfor ikke være optimalt verken ressursøkonomisk eller for klimaet. Med dagens usikkerhet rundt det framtidige regelverket ser ikke utvalget det som formålstjenlig å skissere hvordan et opplegg for salg av kvoter bør utformes. Utvalget vil derimot peke på at Skogeierforbundet må følge nøye med i forhandlingene om den nye klimaavtalen og samtidig bygge opp en kompetanse på kvotehandel generelt og karbonkreditter basert på skog spesielt. Når den nye klimaavtalen er på plass, må Skogeierforbundet raskt kunne vurdere mulighetene for å etablere et opplegg for salg av FN-godkjente karbonkreditter fra skog. Etter utvalgets syn bør det etableres et opplegg for salg av kvoter fra skog i Norge dersom den nye klimaavtalen gir grunnlag for at dette kan få et omfang som gjør det lønnsomt for norske skogeiere. Dette gjelder uansett om regelverket stimulerer til økt skogproduksjon eller maksimal karbonlagring. 2. Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid Spørsmål knyttet til betaling for binding av CO 2 i skog ble bl.a. reist på årsmøtene til Viken Skog BA og Glommen Skog BA i 2007. Det samme skjedde på Skogtinget 3. juni samme år, og på årsmøtet i Skogeierforbundet dagen etter fremmet AT Skog BA et forslag om å opprette et eget klimautvalg. Forslaget ble oversendt styret for videre behandling. Styret i Norges Skogeierforbund fattet i sitt styremøte 3. september 2008 følgende vedtak: 1) Det oppnevnes et klimautvalg med følgende sammensetning: Merete Larsmon, Sogn og Fjordane (leder) Johan C. Løken, Glommen Gudbrand Gulsvik, Viken Olav A. Veum, AT Skog Med Skogeierforbundets administrasjon v/ Nils Bøhn som sekretær. 2) Utvalget skal klargjøre om det er mulig og ønskelig at norske skogeiere skal kunne få betalt for binding av karbon i skog og hva som eventuelt må gjøres for å realisere denne muligheten. Utvalget bør vurdere mulighetene innenfor ulike kvotesystemer sammenholdt med systemenes legitimitet. 3) Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. april 2009 I tillegg til muligheten for salg av kvoter har utvalget sett på muligheten for at norske skogeiere skal få betalt for sitt klimabidrag gjennom goodwill for produktene i markedet og gode offentlige rammebetingelser for næringen. Utvalget har vært opptatt av at det er viktig å få avklart Skogeierforbundets holdning til betaling for binding av karbon så raskt som mulig p.g.a. Landbruks- og matdepartementets arbeid med en stortingsmelding om klima og landbruk og arbeidet med en ny internasjonal 6

klimaavtale. Utvalget legger derfor fram sin innstilling i god tid før den tidsfrist styret i Skogeierforbundet har gitt. Arbeidsgruppa har hatt 4 møter. Innstillingen er enstemmig. 3. Skog og klima et historisk tilbakeblikk 3.1 Generell klimapolitikk Klimautfordringen ble erkjent å være et alvorlig problem allerede på den første verdenskonferansen om klima som ble arrangert i FN-regi i 1979. Denne konferansen endte opp med en erklæring til verdens regjeringer om å forutse og forhindre mulige menneskeskapte endringer i klimaet som kan bli skadelige for framtidige generasjoner. Brundtlandskommisjonens rapport fra 1987 la også vekt på klimautfordringen, og året etter ble FNs klimapanel (IPPC) etablert. Panelets først rapport (1990) påviste en overveiende sannsynlighet for at menneskeskapte klimaforstyrrelser kunne bli den største miljøtrusselen i det kommende århundre hvis ikke tiltak ble satt inn. Med utgangspunkt i klimapanelets rapport ble det gitt klarsignal til å starte forhandlingene om en internasjonal klimakonvensjon som ble undertegnet under Rio-konferansen i 1992. Konvensjonens mål er at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre farlig, menneskeskapt påvirkning. Selve konvensjonen gir imidlertid ikke konkrete forpliktelser om utslippskutt. Slike forpliktelser ble derimot gitt gjennom Kyotoprotokollen fra 1997. Her fikk industrilandene tallfestede utslippsforpliktelser for perioden 2008-2012. I 2007 kom FNs klimapanel med sin fjerde hovedrapport. Mens rapportene fra 1995 og 2001 konkluderte med at det trolig har vært en merkbar menneskelig påvirkning på det globale klimaet, slo den siste hovedrapporten fast at det med meget stor grad av sikkerhet skjer en menneskeskapt global oppvarming. I følge klimapanelet forventes det en økning i den globale middeltemperaturen på mellom 1,1 og 6,4 grader fram til 2100. Skal en oppnå en stabilisering av konsentrasjonen av CO 2 i atmosfæren og unngå at temperaturen øker med mer enn 2 grader, må utslippene reduseres betydelig. Parallelt med at FNs klimapanel la fram sin hovedrapport, ble det både internasjonalt og nasjonalt en helt annen fokus på klimautfordringene. Samme år ble også Nobels fredspris tildelt Al Gore og FNs klimapanel. Klimautfordringen er ikke lenger bare en viktig miljøutfordring. Den er nå også utpekt som en av de størst utfordringene verden generelt står overfor. I Norge var det fokus på klimapolitikken på midten av 1990-tallet med flere stortingsmeldinger og fine målsetninger. Ut over å etablere et opplegg med CO2-avgifter, skjedde det imidlertid relativt lite i praksis. De siste årene har det derimot skjedd mer, knyttet både til behovet for å få på plass et kvotehandelssystem og fokuseringen på klima hos allmennheten og i det politiske miljøet. Den rødgrønne regjeringen fremmet i 2006 St. meld. nr 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. Gjennom Stortingets behandling ble det oppnådd et klimaforlik der alle partier med unntak av Fremskrittspartiet deltok. Målet for norsk klimapolitikk er nå å overoppfylle Norges utslippsforpliktelser etter Kyotoprotokollen med 10 prosentpoeng i første avtaleperiode, og å være karbonnøytrale seinest i 2030. 7

Forhandlingene om en klimaavtale som skal avløse Kyotoprotokollen pågår nå. Målet er at en slik avtale skal komme på plass i desember 2009. 3.2 Skogen i klimapolitikken Fylkesskogsjef Knut Dæhlen var den i norsk skogbruk som først satte søkelyset på den rolle skogen har i klimasammenheng. Dette skjedde allerede i 1978. Han har i 30 år jobbet for at skogens betydning og muligheter i klimasammenheng skal bli anerkjent. I denne perioden har han bl.a. stått bak en rekke medieoppslag og holdt omtrent 500 foredrag om skog og klima. I Norge var Norges landbrukshøgskole tidlig ute med å klargjøre hvilke tiltak som ville kunne bidra til økt binding av CO 2. Rapporten Skog og skogproduksjon i Norge som virkemiddel mot CO 2 -opphoping i atmosfæren (Birger Solberg 1991) var et svært viktig arbeid både for å få klarlagt fakta og for å få fokus på skogens muligheter i klimasammenheng. På samme måte var spesielt Sverre Fossdal tidlig ute (midten av 1990-tallet) med å kvantifisere virkningen av å bruke trematerialer i stedet for alternative byggematerialer. Rikspolitisk var det stortingsrepresentant Johan C. Løken som satte skog og klima på dagsordenen på slutten av 1980-årene. I 1989 foreslo han sammen med Kaci Kullmann Five at oljeselskaper som fikk utvinningsretter skulle forplikte seg til å investere i skogplanting for å kompensere for utslippene ved bruk av olje. Han var også sentral i arbeidet med å inkludere skog i Syse-regjeringens klimapolitiske plattform, og forslaget fra Høyre om aktiv bruk av skogplanting for å motvirke drivhuseffekten (Dokument nr. 8:93 for 1994-95). Dokument 8-forslaget ble behandlet samtidig med St.meld.nr.41 (1994-95) om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider. Denne meldingen bagatelliserte skogens betydning og muligheter i klimasammenheng, og la ikke opp til noen form for satsing på skog i norsk klimapolitikk. I forbindelse med behandlingen av klimameldingen i 1995 kom skognæringen på banen for alvor. En allianse bestående av Skogeierforbundet, Norskog, Fellesforbundet og Det norske Skogselskap drev en målrettet innsats for å få gjennomslag for at det burde satses på skog i norsk klimapolitikk. Dette gav resultater. Komiteinnstillingen innebar en klar anerkjennelse av at økt skogproduksjon og økt bruk av trevirke vil gi en betydelig klimagevinst. Dette var første gangen et flertall på Stortinget anerkjente skogens rolle i klimasammenheng og signalisert en satsing på skogtiltak. Disse signalene hadde også en betydning for satsingen på skog over statsbudsjettet de kommende årene. Som et ledd i næringens arbeid ble brosjyren Skogens muligheter i klimasammenheng utgitt i to utgaver og spredt i stort antall. Det ble bl.a. også utarbeidet en overhead-serie og gjennomført kursing av de regionale leddene i organisasjonene. Ved behandlingen av klimameldingen ble Landbruksdepartementet bedt om å gjennomføre en utredning for å få klarlagt de totale virkningene ved å satse på skogtiltak. Departementet satte ned en arbeidsgruppe for å gjøre dette utredningsarbeidet. Gjennom rapporten Skog og klima. Skog og treprodukters potensiale for å motvirke klimaendringer ble det endelig nedfelt i et departementsdokument hvilke muligheter skogen representerte 8

Samme år ble Kyotoprotokollen framforhandlet. I sluttfasen av forhandlingene ble binding av CO 2 i skog inkludert, riktignok på en tilsynelatende tilfeldig måte og uten at denne delen av protokollen gav noen stimulans til å satse på skogtiltak. Dette er nærmere beskrevet i kap.5. Gjennom skogmeldingen i 1999 (St.meld. nr 17 (1998-1999) Verdiskaping og miljø, muligheter for skogsektoren) og de årlige budsjettene fra Landbruksdepartementet de siste 10 årene er skogens betydning i klimasammenheng tungt vektlagt. I Miljøverndepartementets dokumenter er derimot skogens klimapolitiske rolle fortsatt blitt stemoderlig behandlet. Dette endret seg gjennom Klimameldingen i 2006. For første gang er det i en stortingsmelding om norsk klimapolitikk gitt en klar anerkjennelse av at det vil gi en klimagevinst å øke skogproduksjonen, uttaket og bruken av skogprodukter. Det lå her også klare signaler om å satse på skog.denne meldingen blir fulgt opp av en egen melding om landbruk (inkl. skogbruk) og klima som forventes fremmet i april 2009. I 2008 la prosjekt Kystskogbruket fram sin melding om kystskogbruket. I denne meldingen ble det lagt stor vekt på en aktiv utnytting av de mulighetene skogen i kystfylkene (fra Finnmark til Rogaland) gir i klimasammenheng. 4. Skogens betydning og muligheter i klimasammenheng Skogen i Norge bidrar til en betydelig reduksjon i nettoutslippet av CO 2. Dette skyldes at: Skog i vekst tar opp CO 2 gjennom fotosyntesen Skog og treprodukter binder CO 2 i lang tid Bruk av trevirke reduserer behovet for bruk av fossilt brensel Årlig binder skogen i Norge nærmere 30 mill. tonn CO 2. Dagens uttak og bruk av trevirke fra norske skoger gir dessuten en reduksjon av CO 2 -utslippene på omtrent 10 mill. tonn. Dagens forvaltning av skogen i Norge reduserer dermed det årlige nettoutslippet av CO 2 med omtrent 40 mill. tonn. Dette tilsvarer mer enn 70% av det totale utslippet av klimagasser i Norge. 4.1 Binding av CO 2 i skog 4.1.1 Generelt om binding Norges offisielle rapportering til FN viser følgende årlige binding av CO 2 i skog i 2005, inkludert binding i dødt trevirke og i skogsjord (mill. tonn CO 2 ): I levende trær 23,7 I dødt trevirke 2,5 I skogsjord 3,7 Totalt 29,9 Til sammenlikning Totalt menneskeskapte utslipp av CO 2 i Norge Totalt klimagassutslipp i Norge (CO 2 -ekv.) 43,1 mill. tonn 54,2 mill. tonn 9

Fotosyntesen innebærer at trærne tar opp CO 2 fra lufta når de vokser. Karbonet (C) brukes som byggestoff i trærne og bindes dermed i trevirket. Oksygenet (O 2 ) slippes ut i lufta igjen. Når treet har bundet 1 kg karbon, har det tatt opp 3,7 kg CO 2 fra lufta. Omtrent 50 % av tørrstoffinnholdet i trevirket er karbon. Trærnes produksjon av tørrstoff er dermed avgjørende for CO 2 -opptaket. Dette varierer noe med bonitet og treslag. Gjennomsnittlig for alle treslag bindes det 1,5 tonn ved produksjon av 1 m3 stammevirke m.b. Gran binder i gjennomsnitt 1,6, furu 1,3 og bjørk (lauv) 1,8 tonn CO 2 pr. m3 stammevirke m.b. I disse tallene er også CO 2 bindingen i greiner, stubber og røtter medregnet. Treslagenes evne til å utnytte markas produksjonsevne varierer også. Gran på bedre mark gir derfor normalt klart størst CO 2 -opptak pr. dekar. Norsk institutt for skog og landskaps offisielle rapportering viser at den årlig bindingen i levende trær er omtrent 24 mill tonn CO 2. Dette tilsvarer mer enn halvparten av de totale menneskeskapte utslippene av CO 2 i Norge. Dette er et resultat av en målrettet innsats for å bygge opp ressursene i forrige århundre. Tilsvarende vil dagens innsats være avgjørende for bindingen i annen halvpart av dette århundre. Den årlige bindingen er et resultat av økningen i stående kubikkmasse i skogen, dvs. forskjellen mellom tilvekst og uttak (inkludert naturlig avgang). Den årlige bindingen er dermed svært avhengig av avvirkningsnivået. Hogges tilveksten, blir det ingen binding. I det totale regnskapet for binding av CO 2 inngår også binding i dødt trevirke og i jord. Når det offisielle regnskapet for 2005 viser at 2,5 mill. tonn CO 2 ble bundet i dødt trevirke, skyldes dette at tilførselen av nytt dødt trevirke (døde trær, hogstavfall) er større enn nedbrytningen. Dette skyldes både at det er mindre lønnsomt å ta ut vindfall og trær som dør på rot, og et bevisst ønske i Levende Skog om å øke mengden død ved. Bindingen av CO 2 i skogsjord er et resultat at tilførselen av karbon i form av organisk materiale til jorda er større enn den frigjøringen av karbon som skjer i jorda. Det har skjedd en naturlig oppbygging av karbonlagrene i skogsjord siden siste istid. Ulike skogbrukstiltak vil både kunne påvirke tilførselen av organisk materiale og frigjøringen. Med dagens praksis og de regler som gjelder for skogforvaltningen etter Levende Skogs standard vil det fortsatt skje en netto økning av karbonmengden i skogsjord. Etter en konkret hogst vil det imidlertid frigis CO 2 noen år før karbonlagrene igjen bygges opp. 4.1.2 Tiltak for økt binding av CO 2 I utgangspunktet kan CO 2 -bindingen økes enten ved å øke skogproduksjonen eller ved å redusere hogsten. Følgende hovedtiltak vil kunne gi økt binding: Skogreising/treslagsskifte gir klart økt binding på lang sikt. På 10-20 års sikt er bindingen liten. Fra miljøsiden blir det stilt spørsmål om effekten ved å peke på albedo-effekten (åpne arealer reflekterer en større del av solenergien enn skog). Det er imidlertid grunn til å anta at denne virkningen er marginal sett i forhold til bindingen av CO 2. Bedre foryngelsesarbeid etter hogst som gir en tettere foryngelse raskt, gir også økt binding på lang sikt. Kortsiktig er effekten relativt liten. Markberedning, avstandsregulering og 10

tynning virker negativt på binding av CO 2 isolert sett, men kan være positivt totalt sett for klimaet ved at tiltakene øker bruksmulighetene for trevirke. Bruk av foredlet plantemateriale gir en økt skogproduksjon på omtrent 15% når en planter til et areal. Dette vil gi en tilsvarende økt binding av CO 2. Gjødsling øker skogproduksjonen og dermed binding av CO 2. Selv om en tar hensyn til utslippene ved produksjon av gjødsel, vil gjødsling gi en betydelig og rask klimaeffekt. Dette kan både være et tiltak på kort sikt og et tiltak for å oppnå en langsiktig høy skogproduksjon. Økt omløpstid på 10-50 år vil gi økt binding av CO 2 i skogøkosystemet de nærmeste 50 årene. Trekker en inn bruk av trevirke som materialer og energi, vil vurderingen bli en annen. Skogvern ikke hogst vil på kort sikt øke bindingen i betydelig grad. Over tid vil dette gi lav årlig binding, men vil innebære en høy lagret mengde karbon i økosystemet. Dette gir imidlertid ingen mulighet til å bruke trevirke som materialer og energi. Kostnadseffektiviteten ved bruk av skog og skogproduksjon som virkemiddel for binding av CO 2 er vurdert av Solberg (1991) og revidert av Nyrud (1999). Følgende tiltak ble vurdert: Treslagsskifte, tilplanting av marginale jordbruksarealer, gjødsling av skog, forlenget omløpstid, tettere plantinger, grøfting med gjødsling av torvmark og grøfting av vannsyk skogsmark/grøfterensk. I beregningene ble det tatt hensyn til gevinstene som tiltakene gir i form av økt tømmerproduksjon. Et kostnadsfritt tiltak betyr dermed at tiltaket er lønnsomt skogøkonomisk uten å trekke inn klimagevinsten. Først når kostnadene blir større enn inntekten, blir det en kostnad knyttet til å gjennomføre tiltaket som et tiltak for økt binding. Med bruk av 3% kalkulasjonsrente er treslagsskifte, tilplanting av marginale jordbruksarealer, gjødsling av skog, grøfting med gjødsling av torvmark og grøfting av vannsyk skogsmark/ grøfterensk i stor utstrekning kostnadsfrie. Også forlenget omløpstid og tettere plantinger er i noen grad svært kostnadseffektive tiltak. Kostnaden ved å forlenge omløpstida fra 80-90 år på G17 er for eksempel 48 kr pr tonn CO 2 som bindes, mens kostnaden ved å øke plantetallet fra 150 til 200 planter pr dekar på G17 er 59 kr. Lønnsomheten er selvsagt avhengig av valg av kalkulasjonsrentefoten. Ved bruk av en kalkulasjonsrentefot på 5%, var kun skogreising på høy bonitet og gjødsling kostnadsfrie tiltak. Beregningene viste at en rekke tiltak for økt skogproduksjonen er svært kostnadseffektive tiltak for å binde CO 2 i skog. Også økt omløpstid kan være et kostnadseffektivt tiltak for å binde CO 2. Det er imidlertid grunn til å peke på at tiltakene for økt skogproduksjon både gir økt binding og grunnlag for økt bruk av trevirke. Økt omløpstid kan også gi økt binding, men fører samtidig til at muligheten for bruk blir redusert. I oppdragsrapport 06/2008 har Skog og landskap konkludert med at den gjennomsnittlige årlige bindingen over tid av CO 2 i skogøkosystemet blir størst ved å øke omløpstida med 30-50 år på midlere boniteter. I tillegg til bindingen av karbon i vegetasjonen er det her også tatt 11

hensyn til utslipp og binding av karbon i skogsjord. Det er imidlertid presisert at disse vurderingene kun er knyttet til binding. Dersom betydningen av å kunne bruke tre hadde vært vurdert, er det i rapporten pekt på at vurderingen av optimal omløpstid ville blitt en annen. 4.2 Bruk av trevirke Velstandsutviklingen i vår del av verden har i stor grad vært basert på en økende bruk av ikke-fornybare olje-, gass- og kullressurser. Utslippene av CO 2 ved forbrenning av disse ressursene er hovedårsaken til den globale oppvarmingen. Som et ledd i arbeidet med å redusere den globale oppvarmingen må en utnytte de mulighetene som finnes for å vri dagens velstand basert på fossilt brensel over til velstand basert på fornybare naturressurser. Her vil økt bruk av trevirke kunne gi et betydelig bidrag. Ved bruk av trevirke til bioenergi vil en enten erstatte fossilt brensel direkte (for eksempel ved å erstatte bruk av fyringsolje) eller indirekte ved å frigjøre strøm som reduserer behovet for kraft produsert på fossilt brensel. Ved bruk av trevirke som materialer i stedet for energikrevende materialer som stål, aluminium og betong, reduseres også behovet for fossilt brensel. I tillegg innebærer bruk av trevirke i bygninger, møbler og lignende forlenget binding av CO 2 før materialene til slutt brukes til energiproduksjon. 4.2.1 Bruk av trevirke til energi På kort sikt vil bruken av trevirke til energiformål hovedsakelig være knyttet til varmeproduksjon. På sikt kan trevirke også brukes i kraftproduksjon og som råstoff for biodrivstoff. Det ligger også store framtidsmuligheter i å bruke trevirke i kraftverk med CO 2 -deponering. Slik bruk av bioenergi vil ikke bare være CO 2 -nøytral, men faktisk innebære at en fjerner CO 2 fra atmosfæren på permanent basis. I det følgende er imidlertid vurderingene av effekten ved bruk av bioenergi knyttet til varmeproduksjon. 1 m3 trevirke fra norske skoger har i gjennomsnitt en brennverdi på om lag 2100 kwh. Dette tilsvarer brennverdien i 210 liter lett fyringsolje og i 290 kg kull. Når 1 m3 trevirke erstatter direkte bruk av hhv. lett fyringsolje og kull, gir det dermed følgende reduksjoner av CO 2 - utslippene: 1 m3 trevirke erstatter: Reduksjon i CO 2 -utslipp Lett fyringsolje 560 kg CO 2 Kull 710 kg CO 2 Bruk av ved, flis og pellets vil imidlertid for de fleste i Norge innebære at en sparer strøm. Sett i globalt perspektiv er dette ikke av mindre betydning. Spart strøm vil innebære redusert behov for kraft produsert på fossilt brensel. Effekten av å erstatte kullkraft under ulike forutsetninger framgår av følgende tabell (beregnede verdier): 1 m3 trevirke brukt som varme erstatter: Reduksjon i CO 2 -utslipp Strøm basert på steinkull der overskuddsvarmen utnyttes 900 kg Strøm basert på steinkull uten utnytting av varmen 1800 kg Strøm basert på brunkull uten utnytting av varmen 3000 kg 12

Det opereres med litt forskjellige tall på effekten av bruk av trevirke til bioenergi. Delvis skyldes dette at resultatene vil variere med om de er basert på marginalvurderinger (dvs. vurdering av effekten ved å bruke bioenergi i stedet for den energibærer som gir størst utslipp), eller om de tar utgangspunkt i gjennomsnittsvurderinger (dvs. at bruken kommer i stedet for en gjennomsnittlig mix av energibærere) I denne sammenheng er det grunn til å trekke fram Sintef-rapporten Reduserte CO 2 -utslipp som følge av økt fornybar kraftproduksjon i Norge fra 2007. Her har Sintef beregnet utslippsreduksjonene på europeisk nivå ved å øke produksjonen av fornybar kraft med 1 TWh i Norge. Hvis en tar som utgangspunkt at det gir samme effekt å spare 1 TWH ved å bruke 0,5 mill. m3 energivirke, blir tallene svært interessante: Faktisk effekt etter modellkjøring der det ble forutsatt at kraften erstattet en mix av oljekjeler, kullkraft m.m. vil Europas CO 2 -utslipp reduseres med 0,526 tonn pr MWh ekstra fornybar kraft. Dette innebærer en utslippsreduksjon på drøyt 1 tonn CO 2 pr. m3 trevirke brukt til bioenergi. Rapporten viser også følgende reduksjoner i de europeiske CO 2 -utslippene av å erstatte ulike energibærere med 1 MWh fornybar kraft og derigjennom ved å bruke 1 m3 trevirke (i tonn CO 2 ): Erstatter Med 1 MWh fornybar kraft Med 1 m3 trevirke Kullkraft 0,8 1,6 Oljekraft 0,6 1,2 Gasskraft 0,4 0,8 Oljekjeler 0,35 0,7 Effekt av import/ eksport (kraftmix) Redusert import 0,73 1,5 Økt eksport 0,60 1,2 Som en ser er det mer effektivt å bruke bioenergi for å erstatte strøm enn å erstatte bruk av fyringsolje. Det fører faktisk til økte utslipp globalt å erstatte en oljefyr med bruk av strøm. I det norske regnskapet vil det imidlertid slå positivt ut å fase ut oljekjeler. Dette viser behovet for å tenke globalt også når en handler lokalt. I dag brukes det i Norge omtrent 3 mill. m3 trevirke som ved. Dette fører til at Norge i vinterhalvåret kan redusere importen av kraft eller eksportere mer rein energi. Tar en utgangspunkt i Sintefs tall for redusert import/økt eksport, betyr det at denne veden reduserer de europeiske utslippene av CO 2 med ca 4 mill tonn pr år. Bruker en Sintefs totalmix av energibærere, gir derimot bruken av 3 mill. m3 ved en reduksjon i utslippene på 3 mill. tonn CO 2 pr år. Reduksjonen av klimagassutslippene ved dagens bruk av ved tilsvarer dermed 30-40% av utslippene fra veitrafikken i Norge. 13

Skogeierforbundets målsetting er at uttaket av trevirke til energiformål økes fra 3 mill. m3 i dag til 8 mill. m3 i 2014. Sett i en global sammenheng vil dette kunne innebære en reduksjon i klimagassutslippene med 5-6 mill. tonn CO 2. 4.2.2 Bruk av trevirke som materialer Bruk av trematerialer i stedet for betong, stål, aluminium og andre materialer som er mer energiintensive i produksjonen og over livsløpet, reduserer behovet for fossilt brensel. I motsetning til stort sett alle konkurrerende materialer er produksjon av trematerialer i all hovedsak basert på fornybare ressurser. Materialer av tre krever dessuten relativt lite energi ved produksjon og transport, og kan gjenvinnes for produksjon av nye materialer eller energi. En svært stor del av det avfallet som i dag brukes i varmeanlegg, stammer fra trevirke. Det er også grunn til å peke på at trevirke har meget gode isolasjonsegenskaper. Dermed kan bruk av trematerialer bidra til å spare energi over hele livsløpet til en bygning. Det er gjort en rekke livsløpsanalyser med varierende forutsetninger for å klargjøre substitusjonsgevinsten ved bruk av tre. Analysene tar normalt utgangspunkt i faktisk bruk av ulike energibærere i produksjonen av materialene. Det betyr at selv alternative produkter som krever store mengder energi, kommer ut med et lavt CO 2 -utslipp dersom energien i stor grad kommer fra atomkraft eller vannkraft. Dette og ulikheter i de metodene som er brukt, fører til at livsløpsanalysene viser stor variasjon. Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) har etter en gjennomgang av undersøkelser gjort i Sverige og Norge foretatt en oppsummering (Petersen og Solberg 2005). Dersom effekten måles som innsparte CO 2 -utslipp pr brukt m3 trelast, viser deres tall at: 1 m3 tre som erstatter betong, reduserer CO 2 -utslippene med 0,2-2,1 tonn 1 m3 tre som erstatter stål, reduserer CO 2 -utslippene med 0,2 0,5 tonn Undersøkelsene viser også at bruk av trematerialer i stedet for linoleum, vinyl og teppegulv gir enda større substitusjonseffekt. Med utgangspunkt i disse undersøkelsene er det grunnlag for konkludere med at 1 m3 tre som brukes i stedet for alternative byggematerialer i gjennomsnitt i hvert fall reduserer CO 2 - utslippene med 0,5-1,0 tonn. Hvis en tar utgangspunkt i en marginalbetraktning der tre erstatter de materialene som gir størst utslipp og tar hensyn til at det også gir en klimagevinst å spare strøm basert på vannkraft, betyr det at substitusjonseffekten ved bruk av trematerialer er betydelig større.. I tillegg til UMBs oppsummering er det grunn til å trekke fram at Edinburgh Centre for Carbon Management har konkludert med at bruk av 1 m3 tre som erstatter en tilsvarende mengde med et annet materiale, gir en utslippsreduksjon på mellom 0,7 og 1,1 tonn CO 2. Bruk av trevirke i bygninger, møbler og lignende gir i tillegg forlenget binding av CO 2. Ved bruk av 1 m3 trelast av forskjellige treslag bindes følgende mengder CO 2 : Bjørkematerialer 920 kg CO 2 Furumaterialer 810 kg CO 2 Granmaterialer 700 kg CO 2 14

En normal enebolig i tre inneholder normalt 14-22 m3 trevirke. Dette innebærer at det i et slikt hus blir bundet 11-16 tonn CO 2 i husets levetid. Bygges det i massivtre lagres det 3 ganger så mye CO 2. Totalt sett brukes det årlig 3 mill. m3 trelast i Norge. Dette innebærer at det hvert år blir bundet ca 2,5 mill. tonn CO 2 i bygninger, møbler og lignende. Samtidig skjer det også en frigjøring av CO 2 når hus blir revet og møbler o.a. blir kassert. Mesteparten av dette trevirke blir imidlertid brukt til bioenergi, noe som også reduserer behovet for fossilt brensel. Totalt sett er det i Norge nå lagret omtrent 40 mill. tonn CO 2 i bygninger, møbler og andre skogprodukter. Estimater fra Statistisk sentralbyrå viser at disse lagrene øker med 0,5-0,7 mill. tonn årlig. 4.3 Helhetlig vurdering av skogtiltak Tiltak for økt skogproduksjon gir både økt binding og grunnlag for økt bruk av trevirke. Dette er derfor tiltak som uten tvil er positive for klimaet. Det er derimot mer usikkerhet omkring den totale klimaeffekten ved å øke bindingen gjennom økt omløpstid/fredning av skog. Slike tiltak kan gi betydelig bindig av CO 2, i hvert fall på kort sikt. Derimot vil tiltakene redusere skogproduksjonen og mulighetene for å bruke trevirke. Enkelte vurderinger som er gjort, kan tolkes dit hen at en viss økning i omløpstida vil kunne gi en positiv klimaeffekt totalt sett i enkelte tilfeller. Derimot er Skog og landskap i sin oppdragsrapport 03/2008 klare på at et intensivt skogbruk er best. I deres sammendrag er dette uttrykt slik: Nyere undersøkelser peker i retning av at den største samlede reduksjonen i CO 2 - utslipp til atmosfæren oppnås ved å drive et intensivt skogbruk. Dette er basert på forutsetninger om at biomassen fra skogen benyttes til å substituere mer energikrevende produkter, samt til substitusjon av fossilt brensel. Samfunnet krever imidlertid i dag at skogbruket drives bærekraftig, noe som blant annet ivaretas gjennom skogsertifisering. Det kan synes som om at et intensivt skogbruk for maksimal reduksjon av CO 2 -utslipp kan komme i konflikt med en del av kravene som er satt til et bærekraftig skogbruk gjennom dagens skogsertifisering. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at skogens klimabidrag er knyttet til summen av binding av CO 2 og av reduserte utslipp av klimagasser når tre brukes i stedet for alternative produkter. Dette betyr at størrelsen på skogproduksjonen blir helt avgjørende for skogens totale klimagevinst. Jo større skogproduksjonen er, desto større vil summen av binding (økning av stående volum) og substitusjon (uttak/bruk av trevirke) bli. Klimapolitisk bør det derfor fokuseres på å stimulere tiltak som øker skogproduksjonen. Maksimal satsing på økt skogproduksjon vil være konfliktfylt i forhold til andre miljøverdier i skog. Det er imidlertid en forutsetning at en satsing på økt skogproduksjon skjer innenfor de rammer som er gitt gjennom Levende Skogs standard for et bærekraftig skogbruk. Selv innenfor disse rammene er potensialet for økt skogproduksjon meget store. 15

5. Dagens regelverk 5.1 Klimakonvensjonen - Kyotoavtalen Grunnlaget for det internasjonale klimasamarbeidet er FNs klimakonvensjon fra 1992. Konvensjonen har som mål at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre farlig, menneskeskapt påvirkning. Kyotoprotokollen fra 1997 er forankret i klimakonvensjonen. Gjennom Kyotoprotokollen er industrilandene gitt tallfestede utslippsforpliktelser for perioden 2008-2012. Samlet skal industrilandene redusere utslippene med 5% i forhold til 1990-nivået. For Norge innebærer Kyotoprotokollen at gjennomsnittlige årlige utslipp i perioden 2008-2012 ikke skal være høyere en 1% over 1990-nivået. I utgangspunktet er kravene knyttet til nettoutslipp av klimagasser, da både utslipp og opptak av klimagasser ligger inne i Kyotoprotokollen. Opptak kan imidlertid bare i svært begrenset grad tas med i regnskapet. For binding av CO 2 i skog er det artiklene 3.3 og 3.4 som er relevante: Etter artikkel 3.3 skal landene (med forpliktelser) regne inn endringer i karbonlageret som følge av menneskepåvirket skogreising ( afforestation and reforestation ) og avskoging ( deforestation) som har skjedd etter 1990. Det er her snakk som etablering av ny skog. Med afforestation menes skogreising på arealer som ikke har vært skogbevokst de siste 50 årene. Reforestation er knyttet til skogreising på arealer som har vært uten skog mindre enn 50 år. Treslagsskifte fra lauvskog og furuskog til granskog kan ikke godtgjøres under artikkel 3.3. For 1. avtaleperiode 2008-2012 vil opptaket av klimagasser i skog etter artikkel 3.3 bli tilnærmet 0 i Norge. Etter artikkel 3.4 kan landene inkludere endringer i karbonlageret av andre aktiviteter, gitt at disse er direkte menneskepåvirket og har funnet sted etter 1990. Skogskjøtsel (forest management) er en mulig aktivitet under artikkel 3.4. Det ble i Kyotoprotokollen fastsatt øvre grenser for hvor mye det enkelte land kunne godskrives for etter artikkel 3.4. For Norge er grensen 1,5 mill. tonn CO 2 (dvs. omtrent 5% av den faktiske bindingen). Muligheten for å kunne godskrive binding av CO 2 i skog på denne måten, kom inn helt i sluttfasen i forhandlingene om Kyotoprotokollen. I og med at de enkelte lands utslippsforpliktelser var framforhandlet på et tidligere tidspunkt, framsto muligheten for å godskrive binding av CO 2 i skog som et grep for å redusere landenes utslippsforpliktelser. Dette førte til at godskriving av binding av CO 2 har vært sterkt omstridt. Både Stoltenberg I- og Bondevik II-regjeringen bestemte seg derfor for ikke å utnytte muligheten til å godskrive 1,5 mill. tonn CO 2 i det norske klimaregnskapet. Norges Skogeierforbund viste forståelse for dette, og beklaget at skog var blitt brukt i et forhandlingsspill for å redusere utslippsforpliktelsene. Skogeierforbundet gav uttrykk for at satsing på skog burde komme i tillegg til, og ikke i stedet for, tiltak for å redusere utslippene. 16

I desember 2006 bestemte regjeringen seg likevel for å utnytte mulighetene til å godskrive opptak av CO 2 i skog etter artikkel 3.4. De bestemte imidlertid at bindingen av CO 2 i skog skulle brukes til å overoppfylle Norges forpliktelser etter Kyotoavtalen (i stedet for å redusere forpliktelsene på utslippssiden). Dette var i tråd med det råd Skogeierforbundet gav før vedtaket ble truffet. Generelt innebærer regelverket at regnskapet for skog skal inkludere karbonlagerendringer både i levende og død biomasse og i jorda. Derimot kan ikke karbon lagret i treprodukter tas med. Det er også satt som krav at opptakene skal beregnes i form av verifiserbare endringer i karbonlagrene innenfor hver forpliktelsesperiode. Kyotoprotokollen har også regler for bruk av kvotehandel (artikkel 17). Kravene til slik handel er konkretisert som et ledd i den internasjonale oppfølgingen av avtalen. I tillegg til kvotehandel har protokollen bestemmelser om to andre fleksible mekanismer, nemlig felles gjennomføring og den grønne utviklingsmekanismen. Artikkel 6 åpner for at landene, i tillegg til tiltak hjemme, kan oppfylle utslippsforpliktelsene ved felles gjennomføring i andre land som har påtatt seg utslippsforpliktelser. Landet vil helt eller delvis bli godskrevet for utslippsreduksjoner. Artikkel 12 åpner for at landene gjennomfører utslippsreduserende tiltak i land som ikke har utslippsforpliktelser (dvs. u-land) for å bli godskrevet for disse gjennom den grønne utviklingsmekanismen. Det internasjonale regelverket er nå under revisjon. Københavnmøtet (Cop 15) høsten 2009 vil bli viktig. 5.2 Kvotehandel Norges kvotehandelssystem knyttes til EUs kvotesystem. Dette betyr at bedriftene kan forholde seg til et kvotehandelsmarked som også omfatter EU-landene. Forslag til endringer i klimakvoteloven (det norske lovgrunnlaget for kvotehandel) ble sendt på høring så seint som i november 2008 for å oppfylle EUs krav. Kvotesystemet i perioden 2008-2012 vil gjelde for om lag 40% av Norges totale klimautslipp. Det vil omfatte energianlegg (over 20MW), raffinering av råolje, røsting og sintring av jernmalm, produksjon av støpejern og stål, sement og kalkproduksjon, glass, glassfiber og keramiske produkter, treforedling, kunstgjødselproduksjon og offshore petroleumsvirksomhet. Eksisterende bedrifter innenfor disse bransjene, med unntak av petroleumsinstallasjoner offshore blir tildelt gratiskvoter. Hvis bedriftene ikke holder utslippene innenfor disse kvotene, må de ut i markedet og kjøpe utslippskvoter. Hvis utslippene er lavere enn tildeling av kvotene kan bedriftene selge de kvotene de ikke trenger. Bedrifter som må kjøpe kvoter, kan kjøpe dem fra andre land innenfor EØS. I tillegg kan en utnytte de fleksible Kyoto-mekanismene Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen. Hensikten med å etablere et slikt kvotesystem med fritt omsettelige kvoter er å stimulere til at utslippsreduksjonene gjennomføres der de er rimeligst. 17

Den norske klimakvoteloven har ikke lagt forholdene til rette for salg av kvoter fra binding av CO 2 i skog, snarere tvert imot. Loven er 100% fokusert på kvoter knyttet til utslipp. I forskriften til loven er det til og med presisert at utslippsenheter fra skogplantingsprosjekter (ved felles gjennomføring eller grønn utviklingsmekanisme) ikke godkjennes mot kvoteplikten i 2008-2012. Dette er en særnorsk begrensning. Det er imidlertid selvsagt mulig å tenke seg at loven blir endret eller at det gjennom forskriften til loven blir åpnet for at det kan selges kvoter basert på binding av CO 2 i skog. Det kan imidlertid med dagens Kyotoprotokoll kun gjelde skogplanting etter artikkel 3.3. New Zealand har utnyttet denne muligheten. Etablering av nye plantasjer har blitt innarbeidet i landets kvotesystem. I tillegg til det nasjonale kvotehandelssystemet som bedriftene må forholde seg til, er det etablert en mengde frivillige kvotehandelsordninger. Statens forurensningstilsyn (SFT) har etablert en mulighet for frivillige kjøp av FN-godkjente kvoter. Ved kjøp av disse, blir kvotene slettet slik at det blir færre tilgjengelige kvoter for bedriftene. Det er i tillegg en rekke mer eller mindre seriøse aktører som selger kvoter til privatpersoner og hvor kvotene ikke alltid er basert på FNs krav. Det er således i prinsippet ingen ting i veien for å selge kvoter for binding av CO 2 i skog i Norge. I enkelte av de private systemene har en bevisst holdt skogprosjekter utenfor og begrunnet det med tvil om den langsiktige effekten av skogtiltak. I en rekke ordninger har en imidlertid tatt med skog. Både fredning av skog og etablering av plantasjer i u-land er inne i slike kvotesalg (for eksempel rettet mot flykunder). Det virker likevel som om det i de aller fleste systemene blir lagt mer vekt på bevaring framfor aktiv oppbygging av skogressursene. 6. Mulig indirekte betaling for skogbrukets klimabidrag Utvalget har fått i oppdrag å vurdere om det er mulig og ønskelig at norske skogeiere skal kunne få betalt for binding av karbon. I tillegg til muligheten for salg av kvoter har utvalget også sett på muligheten for at norske skogeiere skal få betalt for sitt klimabidrag gjennom gode rammebetingelser for næringen. Slike rammebetingelser er knyttet til: Generell goodwill for skogprodukter, som igjen gir økt etterspørsel og pris i markedet. Økt verdi på skogprodukter som følge av generelle klimapolitiske virkemidler som fører til at alternative produkter blir belastet for sine klimautslipp (CO 2 -avgifter, betaling for utslippskvoter). Stimulering av produksjon, uttak og bruk av trevirke gjennom tradisjonelle skogpolitiske virkemidler og andre virkemidler som rettes direkte mot skognæringen Helt siden Norges Skogeierforbund startet sitt arbeid med å synliggjøre skogens betydning og muligheter i klimasammenheng har organisasjonen argumentert for at realisering av disse mulighetene forutsetter bedre rammebetingelser for næringen. Utgangspunktet har vært at et aktivt skogbruk gir det største klimabidraget. Det er derfor klimapolitisk viktig å stimulere til økt produksjon, uttak og bruk av trevirke. 18

Dette har vært et viktig argument både fra næringens og Landbruks- og matdepartementets side i diskusjonene rundt tilskuddsordningene i skogbruket, for styrkingen av skogfondsordningen i 2006 og for myndighetenes satsing på bruk av tre og bioenergi. Klimaargumentet har også vært viktig for å møte krav om økte restriksjoner på skogbruket. Det gjelder både Levende Skog, den nye skogbruksloven m/miljøforskrift og ikke minst nå i forbindelse med Naturmangfoldloven. Styrken i klimaargumentet synes imidlertid å være avhengig av at en samtidig greier å oppnå anerkjennelse for at næringen tar det nødvendige ansvaret for biologisk mangfold, friluftsliv og andre miljøverdier. Klimaargumentet er relevant i forhold til alle typer rammebetingelser for skogbruket. Det gjelder skogbeskatning, satsing på samferdsel, forskning m.m. Etter utvalgets syn har skogbrukets betydning i klimasammenheng har hatt en viss positiv betydning for næringens rammebetingelser. Sett i forhold til den samfunnsmessige verdien av skogbrukets klimabidrag, mener imidlertid utvalget at næringen på langt nær har fått den uttelling den burde ha fått. Det kan i hvert fall delvis skyldes at både miljøvernmyndighetene og miljøvernorganisasjonene i utgangspunktet har vært skeptiske til å satse på skog. Skal næringen få de ønskete rammebetingelsene, krever det økt fokus og gjennomslag blant politikere og andre beslutningstakere for klimagevinstene ved et aktivt skogbruk. Både produksjonsøkende tiltak i primærskogbruket og bruk av bioenergi gir vesentlige klimagevinster. På begge disse områdene er det dessuten stort potensial for økt aktivitet som kan realiseres dersom de offentlige rammebetingelser blir bedre. I tillegg til bedring av de offentlige rammebetingelsene ligger det også muligheter for å oppnå økt goodwill i markedet for klimavennlige produkter basert på trevirke. Dette forutsetter økt satsing på å spre kunnskap til allmennheten om hvor klimavennlig bruk av bioenergi og trematerialer er. Det er i den forbindelse viktig å være bevisst på den nøkkelrolle kvinnene har som forbrukere av tre og treprodukter da det fortsatt er slik at det er kvinnene som i stor grad bestemmer familienes forbruksmønstre. 7. Mulig betaling for binding gjennom kvotehandel I prinsippet skal dagens rammeverk føre til at det blir godtgjort for den klimamessige verdien av å bruke trevirke ved at tre gis en konkurransefordel i forhold til alternative produkter. Betong, stål, aluminium, kullkraft og andre alternativer gir betydelige klimagassutslipp som produsentene i utgangspunktet skal belastes for, selv om gratiskvoter eller lave CO 2 -avgifter fører til at dette i praksis skjer i begrenset grad. Dagens rammeverk gir derimot ikke noen automatisk godtgjøring for at skogen binder CO 2. Med dagens prisnivå på CO 2 -kvoter representerer bindingen av CO 2 en samfunnsøkonomisk verdi på omtrent 5 milliarder kroner pr. år. Med dette som utgangspunkt er det viktig å få klarlagt mulighetene for å få betalt for binding direkte. 19

7.1 Muligheter innenfor dagens regelverk Pr. i dag kan det tenkes to muligheter for å få betalt gjennom kvotehandel. Binding av CO 2 i skog kan både gi grunnlag for salg av FN-godkjente kvoter og for salg av kvoter i et privat kvotehandelssystem utenfor de regler som er fastsatt internasjonalt for kvotehandel. 7.1.1 Mulighet for salg av FN-godkjente kvoter Slik dagens Kyotoprotokoll er utformet, er muligheten for salg av kvoter basert på binding av CO 2 i skog begrenset til binding på arealer som er skogreist etter 1990. Kvotesalg er altså kun mulig for tiltak som omfattes av artikkel 3.3. i Kyotoprotokollen. Tiltak etter artikkel 3.4, som forest management, kan ikke gi grunnlag for kvotesalg. New Zealand har utnyttet den muligheten som ligger i å omsette kvoter basert på binding etter artikkel 3.3. i sitt kvotehandelssystem. Meget rask og stor tilvekst og korte omløp gir betydelig binding i plantasjer etablert etter 1990 på New Zealand. Tilsvarende plantasjer finnes også i stort omfang i utviklingsland som ikke har utslippsforpliktelser. Det har imidlertid vist seg å være svært vanskelig å få godkjent slike prosjekter i FNs grønne utviklingsmekanisme. Til nå har kun ett eneste skogprosjekt blitt godkjent etter denne mekanismen. I reglene for det norske kvotehandelssystemet er det dessuten sagt nei til å bruke kvoter fra skogprosjekter i den grønne utviklingsmekanismen. Selv om Kyotoprotokollen, slik den er utformet i dag, ikke er i veien for å omsette kvoter basert på tiltak etter artikkel 3.3., er det grunn til å peke på at den beskjedne aktiviteten i rein skogreising og de lange omløpstidene i norsk skogbruk, fører til at det blir få kvoter å selge nå 18 år etter 1990. Om 20-30 år vil imidlertid bindingen fra slik skog være en del større, selv om det er vanskelig å konkretisere hvor stor den vil kunne bli. Pr. i dag åpner ikke den norske klimakvoteloven eller forskriftene til denne for omsetning av kvoter basert på binding av CO 2 etter artikkel 3.3. Dette er det imidlertid selvsagt ikke umulig å få endret på dersom næringen tar saken opp med myndighetene. Salg av kvoter spesielt fra skogreising/treslagsskifte vil dessuten føre til motstand fra miljøvernorganisasjonene. De vil bruke all tvil (jf albedoeffekten) for å svekke legitimiteten til salg av slike kvoter. 7.1.2 Mulighet for privat kvotesalg (frivillige kvoter) Det er fullt mulig å etablere et privat kvotehandelssystem basert på skogtiltak utenfor de regler som er fastsatt for FN-godkjente kvoter. Det er allerede i det små etablert ordninger der institusjoner/privatpersoner støtter skogplantingsprosjekter ut fra den klimagevinst disse gir. Disse prosjektene er imidlertid svært ideelt profilert som skogplanting i Etiopia eller planteprosjekter knyttet til skoler. Det er i utgangspunktet mulig å tenke seg at et privat kvotehandelssystem basert på tiltak for økt binding eller økt bruk av bioenergi. Salg av kvoter for økt produksjon av bioenergi kan knyttes til produksjon av skogsflis. Med utgangspunkt i effektene på europeisk nivå ved bruk av trevirke til energiformål, jf punkt 4.2.1, vil 1 m3 trevirke brukt som bioenergi spare inn 1 tonn CO 2. Dette betyr at kjøp av 1 kvote skal utløse levering av 1 fm3 trevirke som skogsflis til varmeformål. Med en kvotepris 20

på for eksempel 150 kroner betyr det at skogeiere som leverer skogsflis, skal få 150 kr/fm3 fratrukket transaksjonskostnadene. Et slikt opplegg kan være et alternativ i påvente av andre ordninger som vil kunne gjøre bruk av trevirke til bioenergi lønnsomt. Det kan imidlertid være problematisk å la opplegget omfatte levering av skogsflis til bedrifter som omfattes av kvoteplikten. Bruk av bioenergi i slike bedrifter gir allerede gevinst gjennom det norske kvotehandelssystemet. Salg av kvoter for binding av CO 2 kan i prinsippet omfatte alle de tiltakene som er trukket fram under pkt. 4.1.2. Hvis produktet skal være salgbart, vil det likevel være mest naturlig å satse på skogplanting. Hvis det skal selges CO 2 -kvoter for den binding en oppnår ved planting, vil en imidlertid stå overfor en rekke metodiske utfordringer: Skal pengene fra kvotesalget gå til konkrete planteprosjekter som kun blir gjennomført dersom det får slik klimastøtte ( klimaskoger ) eller skal det gå til all planting? Hvordan beregnes prinsipielt bindingen over et omløp ved å plante til et areal nå? - Som total mengde bundet karbon i et omløp? - Som gjennomsnittlig økt mengde karbon på arealet over omløpet? - Ved å diskontere den økte årlige bindingen over omløpet? Hvilke konkrete bindingstall tas det utgangspunkt i på ulike boniteter og for forskjellig type planting (skogreising på snaue arealer, treslagsskifte, planting etter hogst)? I stedet for salg av binding av CO 2 er det selvsagt også mulig å selge planting av skog som produkt. En kan for eksempel planlegge noen klimaskoger på arealer som i dag er snaue eller med skog hvor treslagsskifte gir stor gevinst, og prøve å få folk og bedrifter til å støtte realiseringen av disse som en kompensasjon for utslipp de har. Tilliten til kvotesalg til privatpersoner og bedrifter uten kvoteplikt, er svært varierende. Mye av det som har vært tilbudt oppfattes ikke som seriøst. Tilliten vil i hvert fall være avhengig av følgende: Om tilbyderne utløser nye prosjekter som gir reelle utslippsreduksjoner/binding Om prosjektene generelt sett oppfattes som miljøvennlige Om beregningene i kalkulatoren for utslippsreduksjoner/binding er riktig Om pengene fra salget går til tiltaket, eller om mye blir borte i transaksjonskostnader. Et frivillig kvotehandelssystem basert på binding av CO 2 i skog vil måtte konkurrere bl.a med SFTs FN-godkjente kvoter og private kvotehandelssystemer som oppfattes som langt mer idealistiske. Mitt klima, som i Norge drives av Framtiden i våre hender, er et eksempel på det siste. Kvotene i dette systemet er også FN-godkjente og holder i tillegg noe de kaller en gullstandard. Dette innebærer bl.a. at de ikke godkjenner skogplantingsprosjekter eller storskala vannkraftprosjekter. Det er også grunn til å peke på at markedet er begrenset. Fra 1. oktober 2008 til 9. januar 2009 solgte SFT snaut 2000 frivillige kvoter. Med en kvotepris på 150-200 kr pr kvote, representerer dette en verdi på 300.000-400.000 kroner. På årsbasis tilsvarer dette 1-1,5 mill. kroner. 21