NHH S I L H U E T T E N 03-2005 Tema: Skatt Avskaff formuesskatten Norge mot strømmen Høyt skattet Maktens kvinne i kulissene Forventer flere fusjonssaker Myter om skatt NHH på Europatoppen Norges Handelshøyskoles alumnimagasin 21. årgang Jakten på smutthull Politikerne er det største hinderet for å innføre et mer forståelig og rettferdig skattesystem
Vi trenger en skatteombudsmann som folk kan snakke med om sine skatteproblemer Terje Hansen Illustrasjon: Willy Skramstad NHH NHH SILHUETTEN Ansvarlig redaktør: Asle Haukaas Redaktør: Stig Nøra Redaksjonsråd: Arne Selvik, Kjell J. Sunnevåg, Helge Meland, Mette Bjørndal For tilbakemeldinger, tips eller informasjon om annonser: Silhuetten@nhh.no Tlf: 55 95 97 02 Primærmålgruppe: Siviløkonomer utdannet ved NHH Opplag: 11 000 Papir: Scandia 2000 Forside: RL/Magnus Stern Grafisk design/sats: Reine Linjer Trykk: Bryne Offset Redaksjonen ble avsluttet 30. sept. Norges Handelshøyskole er landets ledende vitenskapelige høyskole innen økonomisk-administrative fag. Høyskolen er medlem av Community of European Management Schools (CEMS) - et samarbeidsforum for de fremste handelshøyskolene i Europa. I tillegg er NHH med i det verdensomspennende nettverket The Partnership of International Management (PIM). Høyskolen har i dag over 2800 heltidsstudenter, en samlet stab på over 330 personer og samarbeider nært med stiftelsene Administrativt forskningsfond (AFF) og Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF). www.nhh.no
Nr. 3 2005 Norge et skatteparadoks? Leder Asle Haukaas, ansvarlig redaktør og informasjonssjef ved NHH Skatt er et morsomt ord. Betydningen vi tar opp i denne utgaven av Silhuetten har lite med det vi ellers oppfatter med ordet, noe kjært og/eller veldig verdifullt. Skatten min er eksempelvis et ømt uttrykk, mens de fleste har drømt mer enn en gang om å finne en skatt. Beskatning derimot, som et mer beskrivende begrep, handler om noe annet. Tidligere i år viste meningsmålinger at nordmenn i økende grad betaler sin skatt med glede, eller vi er mer opptatt av hva vi får for skattepengene og av å ivareta velferdsnivået enn av skattekutt. I skrivende stund er det en nyhet at et internasjonalt panel av økonomer med blant annet respekterte Michael Porter fra Harvard Business School ikke er skremt av det høye skattenivået i Norge. De rangerer Norge som den 9. mest konkurransedyktige økonomien i verden. Vel er det tre plasser ned fra året før, men det er ingen dårlig plassering. Enhver landslagstrener med samme kåring i fotball ville blitt geniforklart. Reiulf Steen, som har tatt sitt politiske engasjement inn i Attac, skriver at vi ikke bør bekymre oss for skattenivået. Velferdsstaten er viktigere, og det er hvordan vi bruker skattepengene vi bør være mest opptatt av, ikke å betale mindre skatt. Guttorm Schjelderup er opptatt av problemene det kan skape for norsk økonomi at vår skattelegging på viktige områder er særnorsk. Det kan skape uheldige vridningseffekter som fører til at bedrifter velger å etablere seg i andre land enn Norge. Det kan også styre investeringer til områder hvor investeringene belønnes av skattesystemet mer enn i andre samfunnsområder. Presset på eiendomspriser er et slikt paradoks. Knut Boye og Terje Hansen, radarparet innen personlig økonomi i Norge, er opptatt av hvor himmelropende urettferdig skattesystemet kan være. Med kraft og overbevisning demonstrerer de hvor skjevt skattesystemet slår ut, og hvordan det påvirker investorer og vanskeligstilte. Det har ikke manglet på advarsler, og det er på høy tid noe blir gjort. Hva som kan gjøres, diskuterer også Hansen og Boye. Med tanke på hvor lenge våre politikere har blitt advart mot og oppfordret til å endre skattepolitikken i en mer rettferdig retning, er det lite grunn til å føle seg fornøyd med innsatsen. Norge har aldri vært og vil trolig aldri bli et skatteparadis uansett hvor mye enkelte næringer og grupper lobber for å få det til. Men Norge er definitivt et skatteparadoks, noe som det kan og bør gjøres noe med for å rette opp de verste skjevhetene. Det krever politisk mot og arbeidsinnsats, men heller ikke så mye mer. Har vi råd til å la være? Innhold 04 06 07 08 12 14 Tema: Skatt Aktuell forskning Myter om skatt Høyt skattet Smutthulljegeren Avskaff formuesskatten Norge mot strømmen 16 18 20 21 22 Kandidatprofilen Alumninytt Bokskapet NHHS Et møte med Per Ivar Gjærum 26 27 28 29 31 32 NRK-debatt NHH på topp CEMS Notiser Nye doktorer Lehmkuhlforelesningen
Mobilselskapene forstår ikke kundene Mobilleverandørene er for opptatt av teknologiske muligheter. De skjønner ikke at kundene først og fremst er på jakt etter image og lek når de tar i bruk nye mobiltjenester også når det gjelder typiske nyttetjenester. Tekst: Stig Nøra Foto: Peder Lindberg Nyhet SMS, MMS, EMS, musikk, video, parkeringsbetaling, børsnyheter. Markedet flommer over av nye mobiltjenester. Men det er verken nytteverdien eller brukervennligheten til mobiltjenestene som er mest avgjørende for hvorvidt kundene tar dem i bruk. Vår forskning viser at kundene er opptatt av at tjenesten i seg selv er gøy å bruke, og at den uttrykker noe om brukeren. Mobiltjenestene du bruker signaliserer noe om hvem du er, sier førsteamanuensis Helge Thorbjørnsen ved NHH. Dette må leverandørene fokusere på, og ikke bare se på bruksnytten. Å bestille en øl via SMS, som nå tilbys i hovedstaden, har ingen praktisk nytteverdi, men kundene synes det er gøy og tar den i bruk. Sammen med kollegene professor Leif Methlie, førsteamanuensis Herbjørn Nysveen og stipendiat Leif Jarle Gressgård ved NHH, samt professor Per Egil Pedersen ved Høgskolen i Agder, har han sett på mobiltjenester både fra et kundeperspektiv og fra et leverandørperspektiv. Må øke inntjeningen Forskerne understreker hvor viktig det er at leverandørene øker inntjeningen fremover. Utbyggingen av et tredjegenerasjons mobilnett, UMTS, vil kreve store investeringer som må dekkes inn. I Storbritannia kostet UMTS-lisensene 4600 kroner per innbygger, det sier noe om hvor dramatisk satsingen på mobile tjenester vil bli også i Norge. NHH-forskerne mener mobilleverandørene i dag er for lite opptatt av kundenes interesser. De utvikler tjenestene ut i fra hva de kan gjøre rent teknologisk, ikke ut fra hva som gir en merverdi for kunden, sier Nysveen. Et annet problem er prisen på de nye mobiltjenestene. De er ikke billigere enn tjenestene de erstatter. Det vil, som Methlie påpeker, fortsatt være billigere å gå ned på parkeringsplassen for å betale parkeringsavgiften enn å sende en SMS. Det er ikke tiltrekkelig å utvikle nye tjenester tjenestene må også tas i bruk og adopteres av forbrukerne, sier han. Har mye å lære Forskerteamet mener leverandørene må lære å utnytte mobilens spesifikke egenskaper bedre. De utnytter ikke mobilen som medium. Mobilen utmerker seg med en rekke spesifikke egenskaper, sier Methlie. Den er personlig, den er allestedsnærværende, du har den alltid med deg, den kan videresende informasjon på en enkel måte og den kan brukes til identifikasjon. Det er mange muligheter som åpner seg, hvis man utnytter disse egenskapene. Restaurantguide, byguide og karttjenester er bare noen eksempler. Se på Japan. Der har de lenge hatt mobile karttjenester som fungerer som gule sider, sier Thorbjørnsen. Basert på de interessene du selv har oppgitt, finner mobilen en aktuell butikk der du befinner deg i øyeblikket. Hvis du liker Levis, kan mobilen sende deg informasjon når du er i nærheten av en Levisbutikk for den vet alltid hvor du befinner deg. Forskningen viser at kundene opplever både økt brukervennlighet, bruksnytte, kvalitet og innovasjonsgrad ved mobiltjenestene når mobilselskapene utnytter mobiltelefonens spesielle fortrinn. Det er viktig at leverandørene legger dette inn i sine forretningsmodeller når de utvikler nye tjenester. Forsker på mobilbruk: Thorbjørnsen (t.v), Methlie og Nysveen. 4 S I L H U E T T E N nr. 3-2005
Aktuell forskning Leverandørene må ikke bare fokusere på mobiltjenestenes bruksnytte, men også på at tjenesten er gøy å bruke, mener forskere ved NHH. Mobilfusjon vil gi økte priser Fusjonen mellom TeliaSonera og Chess er uheldig for forbrukerne. Det mener NHH-forskere som frykter mindre konkurranse og økte priser. Det er hevet over enhver tvil at denne fusjonen er negativ for forbrukerne på kort sikt. Vi er langt på vei tilbake i et duopol og risikerer en fredelig sameksistens mellom to store aktører med eget nett: Telenor og Netcom som eies av TeliaSonera, sier Kenneth Fjell, førsteamanuensis ved NHH. Sammen med førsteamanuensis Øystein Foros har han analysert eventuelle konsekvenser av denne fusjonen. Konkurransen vil svekkes i et mobilmarked som allerede er preget av lite konkurranse. Dette er uheldig for forbrukerne fordi prisene vil øke. Fusjonen hindrer også Chess i å bli kjøpt opp av et selskap med ambisjoner og kompetanse til å bygge ut et tredje nett i Norge, et såkalt UMTS-nett, sier Foros. Skeptisk til fusjoner Vi er skeptiske til fusjoner i markeder med høy markedskonsentrasjon. Vi trenger sunn konkurranse, og det skal være et såkalt ervervsargument for en slik fusjon: Hvis TeliaSonera kan oppnå tilsvarende kostnadsbesparelser ved å inngå en videresalgsavtale med Chess, er det absolutt ingen grunn til fusjon, sier Fjell. I 2000 la myndighetene opp til konkurranse i videresalgsmarkedet for å presse prisene ned. Det er ironisk at selve suksesshistorien Chess, som har vært en viktig prispresser mot de to gigantene, vil «forsvinne» som følge av fusjonen, sier Fjell. Tiden skrus tilbake Han får støtte av Foros som mener fusjonen vil skru tiden tilbake til 2000. På de fem årene har de små aktørene kapret 16 prosent markedsandeler og vært en viktig årsak til prisreduksjonen i markedet. Etter fusjonen vil de to store norske nettselskapene ha over 90 prosent av markedet. Da er det lite igjen for små videreselgere til å presse på pris hos nettselskapene. Chess var såpass store at de kunne utnytte styrken sin til å gjøre dette. Må overbevise TeliaSonera må overbevise Konkurransetilsynet om at fusjonen reduserer de variable kostnadene. Dette må være synergier som ikke kan oppnås på andre måter. Verken Foros eller Fjell tror fusjonen vil redusere de variable kostnadene. Hvis NetComs kostnader skulle bli betydelig redusert ved at Chess-kundene benytter NetComs nett, så skulle vi ha forventet at NetCom forut for oppkjøpet hadde kjempet hardt med Telenor om å levere til Chess. Når Chess til nå i hovedsak har benyttet Telenors nett, er vel forklaringen at NetCom (TeliaSonera) har gitt Chess et enda dårligere tilbud enn Telenor. Det blir på inntekstsiden det er penger å tjene. Og da gjennom økte priser for forbrukerne, sier Fjell og legger til: Når hovedeffekten av fusjonen er økte priser for kundene, ville det vært merkelig å la denne fusjonen gå gjennom. Særlig sett i lys av den nye konkurranseloven som sier at man skal ta særlig hensyn til forbrukernes interesser. nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 5
Myter om skatt Det er mange myter knyttet til skatt. En av dem er at vi i Norge har et høyere skattenivå enn de fleste land i verden. Det er ikke sant, skriver Reiulf Steen, nestleder i Attac. Synspunkt Tekst: Reiulf Steen, 1. nestleder i Attac Hvis vi måler skatt som det offentliges andel av bruttonasjonalprodukt, har vi de laveste skatter i Norden, og i Europa ligger vi noenlunde midt på treet. Eiendoms- og formuesskatter i Norge er lavere enn i de fleste andre land. Folk flest, antar jeg, tror at pengene de tilveiebringer via selvangivelsen, er en av statens aller største inntektsposter. Slik forholder det seg ikke. Tobakksavgiften, fortsatt(!), innbringer ikke langt under halvparten av det staten mottar gjennom den direkte skatten, avgiftene på bilhold mer enn dobbelt så mye. Kommunene og fylkene er her holdt utenfor. Når jeg påpeker dette her, er det fordi det meste av skattedebatten dreier seg om den brøkdel vi betaler i direkte inntektsskatt, mindre om hvordan det offentlige skaffer seg sine største inntekter. Etter min mening er skattenes fordeling av større interesse enn det totale skattenivå. Egenandeler på medisiner og legeutgifter, skatt på sykdom, illustrerer dette synspunktet. Skattenes formål er ikke utelukkende å dekke det offentliges utgifter til skole og utdanning, helse, sosial omsorg, forsvar og andre formål som det er bred enighet om at det offentlige i et sivilisert samfunn har ansvar for. Skattene og offentlige budsjetter skal også kunne benyttes som et konjunkturpolitisk virkemiddel og være bidrag til inntektsutjevning. Av sistnevnte grunn har vi progressiv beskatning. I hvilken grad progresjonen i beskatningen virker inntektsutjevnende, kan diskuteres. Den største inntektsutjevningen er å finne på statsbudsjettets utgiftsside gjennom overføringsordningene, ikke på inntektssiden. Den største urett ved vårt nåværende skattesystem er den lempelige beskatning av formuer og avkastning på formuer. Velferdsstaten er for dyr, blir det hevdet fra høyresiden. Den krever et så høyt skattenivå at det virker drepende på tiltakslyst og skaperevne. Også det er en myte. Alle undersøkelser som er gjort om innovasjon, teknologi, kreativitet og andre forhold av betydning for den økonomiske veksten, viser at de nordiske velferdsstater befinner seg helt i toppen. Hvorfor er det et sammenfall mellom FNs rangering av hvor det er best å leve og den sosialdemokratiske samfunnsmodellen med et relativt høyt skattenivå og tilsvarende lave inntektsforskjeller? Forklaringen er at i slike samfunn er det flere som blir motivert til å gjøre mer. Dessverre har vi gjennom de senere år beveget oss bort fra denne modellen. Liberalistene fremhever at økonomien derfor går «så det suser.» De negative trekkene ved denne utviklingen er vanskelig å måle i tall, men en nylig offentliggjort undersøkelse viser at hver fjerde arbeidstaker har psykiske problemer skapt av situasjonen i arbeidslivet. I løpet av en tiårsperiode har antallet uføre, langtidssykemeldte, arbeidsledige og mennesker på attføring og rehabilitering vokst fra 497 000 til over 730 000, som er mer enn hver fjerde innbygger i yrkesaktiv alder. På 25 år er det vokst frem en ny klasse av direktører eller hva de nå kaller seg med inntekter og pensjoner så høye at de for få år siden ble ansett som uanstendige i Norge. Slike avstander svekker motivasjonen til det samarbeid og den vilje til kollektiv innsats som i så mange år var avgjørende for vekst og fremgang i landet vårt. Det er ikke de nordiske velferdsstater, men derimot nyliberalismens opprinnelsesland, USA, som går med enorme underskudd og som lever av å låne til forbruk. Dette er en praksis som ville virket skremmende på enhver noenlunde velordnet familieøkonomi. Jo større skattelettelser George W. Bush gir til fordel for de rikeste, jo dårligere går det med landets økonomi. Hvor er kreativiteten og skaperevnen som skulle følge i kjølvannet av de enorme skattelettelsene? Debatten om skattenivå kan ikke føres uten at vi samtidig gjør rede for hva slags samfunn vi vil ha. Det er empiri for å hevde at den sosialdemokratiske samfunnsmodellen gir de beste resultater, både for enkeltmennesket og for samfunnet, både for folkehelsen og for den samfunnsøkonomiske helsen. Skattenes fordeling er av større interesse enn det totale skattenivå 6 S I L H U E T T E N nr. 3-2005
Skatt Høyt skattet Skattekonkurranse kan gi lavere skatter og gjøre Europa bedre rustet til å nå de helt nødvendige målene om økonomisk vekst, skriver Dag Ekelberg i Tankesmien Civita. Synspunkt Tekst: Dag Ekelberg, Tankesmien CIVITA En politisk debatt om skatte og avgiftspolitikk bør starte med en grundig drøfting av hvilke oppgaver som bør tillegges offentlig sektor og hvilke oppgaver som med fordel kan overlates til markedet og det sivile samfunnet. Uten en slik grunnleggende debatt om grensene for politikk, blir skatte- og avgiftsspørsmål rent tekniske vurderinger av hva som fungerer best. Den viktigste politiske vurderingen må dreie seg om hva skattene skal finansiere. Den klassiske politiske konfliktlinjen mellom venstre- og høyresiden dreier seg nettopp om graden av offentlig intervensjon i samfunnslivet eller størrelsen på offentlig sektor. Stortingsvalget viste at denne konfliktlinjen fremdeles er vesentlig. Forhåpentligvis vil de borgerlige partienes nederlag bidra til å blåse liv i en debatt om velferdsstatens omfang og fremtid. Det er en debatt som omfatter mer enn velferdsstatens økonomiske bærekraftighet. Det handler i bunn og grunn om menneskesyn og synet på frihetens rolle i samfunnet. Et alternativ til sosialdemokratiets «kollektive fornuft» og «sosiale ingeniørkunst» må overbevise om at graden av velferd i samfunnet, Oppleves skattenivået for høyt får vi vekst i den svarte økonomien ikke nødvendigvis øker proporsjonalt med størrelsen på offentlig sektor. Et godt skattesystem bidrar til økonomisk vekst ved at det gir incentiver til produktivitet og tiltakslyst, det stimulerer investeringer i næringslivet og gjør lokalisering av næringsvirksomhet i Norge attraktivt. For næringslivet er skatteregimets langsiktighet og forutsigbarhet viktig. Derfor er det mange gode argumenter for skatteharmonisering over landegrensene. På den annen side kan skattekonkurranse bidra til å vitalisere debatten om hva skattene skal finansiere. Det er lite som tyder på at skattekonkurranse vil føre til en velferdspolitisk «race to the bottom», slik det ofte hevdes. Derimot kan lavere skatter som følge av konkurransen, gjøre Europa bedre rustet til å nå de helt nødvendige målene om økonomisk vekst, slik de blant annet er nedfelt i EUs Lisboa-agenda. Den norske selskapsskattesatsen på 28 prosent er ikke lenger spesielt konkurransedyktig. De nye landene i EU har til sammenligning en gjennomsnittlig selskapsskattesats på under 20 prosent. Irland bidro til å få fart i denne skattekonkurransen da de reduserte selskapsskattesatsen dramatisk og gikk fra å være Europas «syke mann» til «keltisk tiger». Irland inspirerte skattesenkninger i resten av Europa. Det er betegnende for situasjonen i Europa at det er Frankrike og Tyskland som øver press for å begrense skattekonkurransen. «Det er ganske pussig hva folk kan tåle av skatter når de først bare har vennet seg til dem», er en uttalelse som tillegges tidligere finansminister Erik Brofoss. Brofoss hadde delvis rett, men det er utvilsomt en grense for hvor mye folk orker å «tynges ned av skatter». Oppleves skattenivået for høyt, vil mange lete etter exit-muligheter fra den formelle økonomien, og vi får vekst i den svarte økonomien. Den østerrikske økonomiprofessoren Friedrich Schneider har gjort en studie som viser at den svarte økonomien i de europeiske landene, ligger på gjennomsnittlig 13 prosent av BNP mens den for høyskattelandene Norge, Sverige og Danmark ligger på nærmere 20 prosent. For høye skatter fører til forvitring av skattegrunnlaget. Flat skatt assosieres gjerne med den politiske høyresiden. Tilhengere av flat skatt har i årtier argumentert for et enkelt system, fritt for smutthull som bare rike har ressurser til å utnytte, et system uten progresjon slik at det ikke straffer ekstrainnsats, et system man ikke trenger tusenvis av byråkrater for å administrere. Ideen var amerikansk, men det er i de gamle kommunistlandene i Øst-Europa at ideene først ble satt ut i livet. Viktigere enn flat skatt er lav skatt. Landene som har innført flat skatt, har redusert skattene. Estland var først ute da de i 1994 innførte flat skatt (26 prosent). Deretter har åtte land i Øst-Europa gjort det samme. Slovakia er kanskje mest interessant. Landet innførte i fjor flat skatt på 19 prosent for selskaper og personinntekter. Den gryende debatten om flatere skatt i Tyskland, Storbritannia og Frankrike kan tyde på at flat skatt ikke forblir et østeuropeisk fenomen. Hva det betyr for vår hjemlige skattedebatt, gjenstår å se. nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 7
Foto: James Hosea Smutthulljegeren Skatteprofessor Terje Hansen har blitt pensjonist. Men han fortsetter å kjempe mot et grunnleggende uforståelig og urettferdig skattesystem. 8 nr. 3-2005 S I L H U E T T E N
Skatt Det var utrolig! Verken Finansdepartementet eller ligningsmyndighetene kjente skatteloven Tekst: James Hosea og Stig Nøra Fagintervju Terje Hansen er ikke i tvil. Det norske skattesystemet er for komplisert. Så komplisert at det er vanskelig å forstå for den vanlige skatteyter. Det er bedre med et ufullkomment system som er lett å forstå, enn et komplisert og teoretisk perfekt system, som de færreste av skattebetalerne begriper, sier Hansen. Skattesystemet gagner de ressurssterke, mener Hansen. Det er de som har tilgang til skattejuridisk rådgivning som tjener på et innviklet system. Den vanlige skatteyter kjenner ikke alle detaljreglene i skatteloven, og han har ikke tilgang til spesialister som kan hjelpe til med å presentere saken sin for ligningsmyndighetene. Trenger en skatteombudsmann Og det er nettopp vanlige folks behov for hjelp og råd i skattespørsmål som ligger bak et av Hansens reformforslag. Vi trenger en skatteombudsmann som folk kan snakke med om sine skatteproblemer. En som kan hjelpe dem med å fremme eventuelle saker for ligningsmyndighetene, sier Hansen. Dette er særlig viktig for skatteytere som ikke har råd til advokat. Selv har Hansen førstehåndskjennskap til problemene vanlige folk har med det norske skattesystemet. Han har blitt kontaktet av mange skatteytere som har bedt ham om hjelp. Ofte i fortvilelse. Et spesielt trist eksempel for 20 år siden var en familie med et barn som på grunn av en sykehustabbe under fødselen hadde store handikap. Barnet hadde fått en betydelig pengesum i erstatning fra sykehuset for å sikre en god livskvalitet gjennom oppveksten og videre inn i voksenlivet. Erstatningsbeløpet hadde blitt plassert i obligasjoner. Uheldigvis ble renteinntektene på obligasjonene beskattet som inntekt på foreldrenes hånd på toppen av deres inntekt. Med de progressive skattesatser som gjaldt på midten av 1980-tallet ble renteinntektene i realiteten beskattet med vel 50 prosent. I tillegg kom formuesskatt på formuesverdien av obligasjonene. Etter at skatten var betalt, var det lite igjen av renteinntektene på obligasjonene, som jo skulle gjøre livet lettere for barnet. På tross av at beskatningen åpenbart var urimelig, mente både Finansdepartementet og ligningsmyndighetene at denne var i samsvar med skattereglene. Kjente ikke skatteloven Hansen kontaktet en rekke skatteeksperter som alle støttet Finansdepartementets og ligningsmyndighetenes konklusjon. En dag nevnte han saken for kollega Arthur Brudvik, en skatteekspert ved NHH. Brudvik oppdaget ved en tilfeldighet en lite kjent fortolkning av de aktuelle bestemmelsene i skatteloven, som innebar en mye gunstigere skatt-legging av barnets renteinntekter. Så sluttresultatet ble ikke så verst likevel. Det var utrolig, sier Hansen. Verken Finansdepartementet eller ligningsmyndighetene kjente skatteloven! Dette eksemplet viser hvor urettferdig et komplisert skattesystem kan være for skatteytere som ikke har ressurser til å sjekke ut spesielle fortolkninger av skattereglene. Fra NHH til Yale Hansen begynte å forske på skattesystemet nærmest ved en tilfeldighet. Sommeren 1965 dro Hansen med en siviløkonomtittel fra NHH til Yale for å begynne sine doktorgradsstudier. Atmosfæren ved Yale var spesiell. Det var et veldig prestisjefylt sted å studere. Det ble produsert forskning av meget høy kvalitet, og det var knyttet store forventninger til studentenes innsats og resultater. Selv om han var veldig fristet til å bli i USA, valgte Hansen å returnere til Bergen etter fullførte studier ved Yale. Kontakten med Yale fortsatte, blant annet ble Hansen bedt av Yale om å presentere en modell av aksjemarkedet som han hadde utviklet. Presentasjonen var for den amerikanske investeringsbanken Morgan Guaranty Trust og var ment som et PRtiltak fra Yales side. Det hadde tatt ukevis å teste modellen, og Hansens nygifte forskningsassistent Lars Mathiesen, nå professor ved NHH, måtte overnatte på datarommet i ukevis for å sørge for at programmet ble restartet hver time. Drømmen om det store kuppet Modellen fungerte svært godt for det amerikanske markedet under testingen. Etter en rekke innledende møter med bankens konsulenter, ble Hansen kalt inn til et møte med ledelsen i bankens hovedkvarter på Manhattan. Etter møtet, som var planlagt til å vare en halvtime, men var strukket til flere timer, var bankens ledelse så imponert at de bestemte seg for at denne modellen ville de ha. nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 9
Terje Hansen holder sin avslutningsforelesning på NHH. Tema: Skattereformen. Arveavgiften er en særdeles usosial skatteform, mener Hansen smiler nå når han husker tilbake på hvordan han etter møtet dro til en av verdens mest eksklusive gullsmedforetninger, Tiffany s, for å kjøpe gave til sin kone, overbevist som han var om at tidenes avtale snart var i havn. Uheldigvis gikk det like etter mot børskrakk, og Morgan Guaranty Trust var ikke lenger interessert i modeller av aksjemarkedet. Tilbake i Norge innså Hansen at mange av elementene i forskningsarbeidet hans kunne brukes i næringslivet. Et av eksemplene på dette er utviklingen av en mediavalgmodell. Denne modellen skulle hjelpe bedrifter til å allokere sine reklamekroner mer effektivt mellom ulike medier for å maksimere effekten av reklame. Lilleborg, som var en av brukerne av modellen, var så fornøyd med den at selskapet brukte den på alle sine produkter i mange år. Lilleborg mener at den bidro sterkt til deres suksess med å slå det verdensledende merket Colgate Palmolive på det norske markedet. På jakt etter smutthull Mediavalgmodellen førte til et nytt problem for Hansen. Han begynte å tjene penger på anvendelse av modellen, og marginalskatten på denne ekstrainntekten steg til hele 75 prosent. Hansen ble dermed interessert i det norske skattesystemet, noe som førte ham over til hans nåværende forskningsfelt, skatt og personlig økonomi. Arbeidet resulterte senere i læreboken Personlig økonomi, skrevet sammen med Knut Boye. Boken ble en stor suksess. I Personlig Økonomi behandlet vi blant annet smutthullene i det norske skattesystemet. Kompliserte skatteproblemstillinger ble illustrert med lett forståelige eksempler. Et eksempel fra den første utgaven av Personlig Økonomi, som kom i 1982, viser hvordan en skattebetaler kunne spare så mye skatt på et spesielt smutthull i distriktsskatteloven at han fikk råd til et cruise i Kariben med kona, fortsetter Hansen. Vi kalte dette eksemplet «På cruise med kona». Det ble sitert i 300 norske aviser like etter at boken kom ut og ble et viktig bidrag til bokens suksess. Hansens arbeid med skattesystemet gjorde at han ble involvert både som rådgiver for Stortingets finanskomité og for Finansdepartementet. Vil justere skattesystemet Hansen tar til orde for en justering av skattesystemet for å sikre et enklere, mer forståelig og mer rettferdig system. Forslagene til justering av skattesystemet er som følger: Reduksjon av formuesskatten, økt eiendomsskatt, redusert marginalskatt på lønnsinntekter, flat skatt på aksjeinntekter og avvikling av arveavgiften (se egen sak). Vi har en paradoksal situasjon i Norge hvor de superrike i praksis betaler relativt lite formuesskatt og relativt lite arveavgift. Grunnen til dette er de betydelige smutthullene i skattereglene ved fastsettelse av både ligningsformue og arveavgiftsgrunnlag, sier han. Enkelt er sjelden best i politikk Hansen mener politikerne er det største hinderet for å innføre et mer forståelig og rettferdig skattesystem. Særlig synes partiene på venstresiden å ha urealistiske oppfatninger om skattesystemets evne til å omfordele inntekt i samfunnet. Disse partiene er motstandere av en omlegning av formuesbeskatningen, fordi de tror at den bidrar til en omfordeling av inntekt i samfunnet. Likeledes er de motstandere av en avvikling av arveavgiften, fordi de tror at dette er en skatt som de rike i hovedsak betaler. De er også motstandere av å redusere maksimal marginalskatt på lønnsinntekter, de ser ikke hvilke omgåelsesproblemer dette kan lede til. Derfor at det er lite sannsynlig at vi vil få et mer forståelig og rettferdig skattesystem med en rød-grønn regjering. Partiene på venstresiden har urealistiske oppfatninger om skattesystemets evne til å omfordele inntekt i samfunnet 10 nr. 3-2005 S I L H U E T T E N
Hansens opplegg for å justere skattesystemet Økonomiprofessoren foreslår en justering av skattesystemet for å sikre et enklere og mer forståelig system og for å gjøre skattesystemet mer rettferdig. Hans forslag til justering av skattesystemet er som følger: Hansen. (Foto: Magnus Stern) Vil engasjere seg Etter en lang og suksessrik karriere vil Hansen nå bruke tid på å engasjere seg i den offentlige debatten i saker som han brenner for, først og fremst på skatteområdet. Når vi spør om hvem som kunne vært Norges første skatteombudsmann, smiler han. Det ville vært en interessant stilling for en pensjonist. Som for eksempel meg selv. Med sin lange erfaring som smutthulljeger og sitt omfattende nødhjelpsarbeid blant dem som har blitt sterkt rammet av urettferdige skattebestemmelser, ville nok professor emeritus Terje Hansen utvilsomt ha vært en god kandidat. Vi har en paradoksal situasjon hvor de superrike i praksis betaler relativt lite formuesskatt og relativt lite arveavgift Økt eiendomsskatt Som de fleste økonomer mener jeg at eiendomsskatten bør økes. Jeg forutsetter at det etableres et mer rettferdig takseringssystem for fast eiendom. Redusert marginalskatt på lønnsinntekter Skattesystemet rammer i særdeleshet lønnsmottakere med høye lønnsinntekter og stimulerer til tilpasninger, eksempelvis ved at ansatte med høye lønnsinntekter går over fra å være ansatte til å selge sine tjenester som næringsdrivende til sin tidligere arbeidsgiver. Derved kan de redusere sin marginalskatt vesentlig. I tillegg sparer den tidligere arbeidsgiveren arbeidsgiveravgift, som på lønnsinntekter ut over 970 000 kroner er 26,6 prosent. Slike tilpasninger, som er fullt lovlige, undergraver skattemoralen. Jeg går derfor inn for at maksimal marginalskatt på lønnsinntekter reduseres til 48 prosent. Samtidig bør økningen i arbeidsgiveravgiften på lønnsinntekter ut over 970 000 kroner avvikles. Flat skatt på aksjeinntekter Fra og med 2006 innføres den såkalte aksjonærmodellen for beskatning av aksjeinntekter. Etter mine vurderinger er dette en særdeles komplisert beskattningsmodell, som er vanskelig å forstå for den alminnelige skatteyter. Jeg går istedenfor inn for en modell med en flat skatt på 14 prosent på aksjeutbytte og aksjegevinster. Jeg antar at denne skattemodellen vil gi større skatteinntekter for det offentlige enn det aksjonærmodellen vil gi. Avvikling av arveavgiften De som betaler arveavgift i Norge, er i praksis gjennomsnittsnordmannen som arver sine foreldre. Dette er en særdeles usosial skatteform: De som arver mye, betaler lite mens de som arver lite, betaler mye, relativt sett. Arveavgiften burde derfor avskaffes. Provenyeffekten av en avvikling av arveavgiften er relativt begrenset. Reduksjon av formuesskatten De som særlig rammes av formuesbeskatningen i Norge, er pensjonister med sparemidler plassert i bankinnskudd. Grunnen til dette er at bankinnskudd verdsettes til 100 prosent ved formuesligningen, mens eiendeler som eksempelvis fast eiendom og ikke-børsnoterte aksjer typisk verdsettes til 10-30 prosent av markedsverdi. Hansen går derfor inn for at det gis en rabatt på 50 prosent ved formuesligningen for bankinnskudd og andre eiendeler som verdsettes til 100 prosent. nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 11
Skatt Urettferdig og urimelig regelverk Hvorfor formuesskatten bør avskaffes Formuesskatten bør avskaffes fordi den representerer dobbeltbeskatning. Dessuten kan denne beskatningen aldri bli rettferdig. Man bør i det minste fjerne de verste urettferdighetene ved formuesskatten, skriver førsteamanuensis Knut Boye ved NHH. Fagartikkel Tekst: Knut Boye, førsteamanuensis ved Institutt for foretaksøkonomi Ill: Willy Skramstad I begynnelsen av 1990-årene, kort tid etter innføring av skattereformen av 1992, besøkte Finanskomiteen NHH. Under besøket holdt jeg et foredrag for komiteen om formuesbeskatningen som øyensynlig hadde fått en meget overfladisk behandling i Stortinget da skattereformen ble behandlet. Etter foredraget hørte en av mine kolleger et komitémedlem si til et annet medlem: «Denne form for beskatning kan vi ikke være bekjent av». Bør avskaffes Siden Finanskomiteens besøk på NHH har det gått både vinter og vår uten at det har skjedd noe særlig med formuesbeskatningen. Jeg synes derfor at det igjen er betimelig å peke på hvor urimelig formuesbeskatningen er. Primært mener jeg at formuesskatten bør avskaffes fordi den representerer dobbeltbeskatning. Dessuten kan formuesbeskatningen aldri bli rettferdig fordi det er umulig å avgjøre verdien av mange formuesobjekter med rimelig grad av sikkerhet. Det synes imidlertid som om den kommende rød-grønne regjering ikke er innstilt på å fjerne formuesskatten. Velger det nye stortingsflertallet å opprettholde formuesskatten, bør de i det minste fjerne de verste urettferdighetene ved den. Skal man unngå at de mest formuende personer i Norge rømmer landet, bør man dessuten redusere formuesskattesatsene. Banksparing versus fast eiendom Hvor urimelig formuesbeskatningen er, kan kanskje best illustreres ved å sammenligne formuesbeskatningen av ett av de formuesobjekter som beskattes hardest, med ett av de objekter som beskattes mildest. Som representant for den første kategorien benytter jeg banksparing, mens fast eiendom benyttes som representant for den andre kategorien. Banksparing teller med 100 prosent når skattepliktig formue beregnes. Når det gjelder omtrent alle andre formuesobjekter, så innrømmes det formuesrabatt. Dette gjelder for eksempel investeringer i børsnoterte aksjer og andeler i verdipapirfond, det vil si andeler i aksje-, obligasjons- og pengemarkedsfond. Formuesrabatten er 35 prosent for disse eiendelene. Pengemarkedsfond har svært mange likhetstrekk med høyrenteinnskudd i bank. Betalingen skjer i form av forvaltningsgebyr, og det koster ikke noe å gå ut og inn av pengemarkedsfond, mens man normalt må betale uttaksgebyr hvis antall uttak fra et høyrenteinnskudd overstiger en viss grense. Hvorfor andeler i pengemarkedsfond skal behandles gunstigere enn bankinnskudd, må man øyensynlig være politiker for å begripe. Endres ikke reglene for verdsettelse av bankinnskudd eller penge- og obligasjonsfond i løpet av høsten, vil det gå strie strømmer av penger fra bankinnskudd til pengemarkedsfond. Inntektsbeskatningen av bankinnskudd Formuesbeskatningen av bankinnskudd fortoner seg enda mer urimelig når man tar i betraktning inntektsbeskatningen av bankinnskudd, noe jeg skal illustrere ved hjelp av et eksempel: Plasserer man 100 kroner i banken i begynnelsen av et år, vil beløpet vokse til 102,5 kroner i løpet av året dersom innskuddsrenten er 2,5 prosent. Har prisnivået steget med 2 prosent mens pengene har stått til forrentning, må man ha tilbake 102 kroner for å opprettholde kjøpekraften av de pengene som ble plassert som innskudd. Den reelle rente er derfor bare 0,5 av innskuddet. Det betales imidlertid inntektsskatt av 2,5 prosent. Med 28 prosent skatt blir inntektsskatten 0,7 prosent, i tillegg betales formuesskatt med inntil 1,1 prosent av innskuddet. Den samlede skatt utgjør cirka 360 prosent av den reelle rente (0,5 prosent). Den virkelige skattesats i eksemplet er altså 360 prosent og innskyteren taper årlig 1,3 prosent (0,5 prosent - 1,8 prosent) av innskuddet. Siden 1980 har innskytere i bank oppnådd positiv realrente i 6 år for bankinnskudd som har blitt forrentet med gjennomsnittlig innskuddsrente, gitt maksimal inntekts- og formuesskatt. 12 S I L H U E T T E N nr. 3-2005
40 prosent av formuesskatten betales av pensjonister. Etter sigende tilhører en rekke minstepensjonister gruppen som betaler formuesskatt Spesielt 1980-årene var katastrofeår for bankenes innskytere. I dette tiåret ble kjøpekraften av et innskudd i 1980 halvert etter betaling av maksimal inntekts- og formuesskatt. Lave ligningstakster Verdien av fast eiendom settes til ligningstakst når skattepliktig formue beregnes. Som alle vet, er det svært liten sammenheng mellom ligningstakst og markedsverdi. Selv har jeg opplevd at ligningstaksten kan variere mellom 1 og 30 prosent av verdien av boliger og fritidsboliger. En bolig som er verdt 21 millioner kroner, kan altså ha samme ligningstakst som en bolig som er verdt 700 000 kroner. Spesielt eldre, verdifulle boliger og fritidsboliger har lave ligningstakster i forhold til markedsverdien. Har man skattepliktig formue, krymper denne derfor betydelig når man kjøper en dyr bolig. Kjøper man eksempelvis en bolig for 21 millioner kroner og ligningstaksten er 210 000 kroner, reduseres eventuell skattepliktig formue med 20,79 millioner kroner. De fleste økonomer som har satt seg inn i problemstillingen, er enig i at fordelen ved egen bolig bør inntektsbeskattes. Tidligere ble fordelen beskattet, men beskatningen var meget mild og dessuten vilkårlig på grunn av vilkårlighet i ansettelsen av inntektsgrunnlaget (ligningstakst). Nå er inntektsbeskatningen fjernet, mens den gunstige formuesbeskatningen er opprettholdt. Hvordan krympe formuen Beskatningen av ikke-børsnoterte aksjeselskaper kan være meget gunstig. Eier man eksempelvis aksjer i et ikkebørsnotert eiendomsselskap, skal formuesverdien av byggene settes lik ligningstakst når skattepliktig formue beregnes, mens øvrige eiendeler stort sett verdsettes til skattemessig nedskrevne verdier. Det gis også en formuesrabatt på 35 prosent ved verdsettelse av ikke- børsnoterte aksjer. Jeg skal illustrere hvordan skattepliktig formue beregnes, og hvordan man kan krympe formuen ved investering i ikkebørsnoterte aksjer. Anta at et forretningsbygg eid av et ikke-børsnotert aksjeselskap er verdt 100 millioner kroner, mens ligningstaksten er 30 millioner kroner. Er bygget belånt med 70 millioner kroner, beregnes skattemessig formuesverdi i første omgang til 40 millioner kroner (30 70). Aksjer kan imidlertid ikke ha negativ verdi og skattepliktig formue av eiendomsaksjene oppføres derfor med 0 i aksjonærenes selvangivelser. Jeg endrer så eksemplet, idet jeg antar at selskapets gjeld er 0. Aksjene er imidlertid belånt med 70 millioner kroner. Jeg har med andre ord flyttet gjelden over fra selskapet til eierne. Den skattepliktige formue for investorene blir nå: 0,65 30 70 = - 50,5 millioner kroner. Har investorene annen skattepliktig formue, reduseres denne med 50,5 millioner kroner i eksemplet. I den senere tid har eiendomsprosjekter vært solgt i bøtter og spann. Flere av selgerne, blant annet Acta, anbefaler investorene å belåne egne boliger for å investere i eiendomsprosjekter. Belåningen skjer med andre ord til dels på eiernes hender. Et viktig salgsargument er at investorene sparer formuesskatt når de investerer i eiendomsprosjekter. Tryll bort arveavgiften Pensjonssparing er i mange tilfeller fritatt for formuesskatt. Jeg har registrert at banker nå anbefaler kunder å pantsette egen bolig for å eksempelvis kunne kjøpe livrenter. Forventet avkastning av investering i livrenter tilsvarer omtrent lånerenten. Kjøp av livrenter som lånefinansieres, kan derfor stort sett bare begrunnes med spart formuesskatt. Regelverket for beregning av arveavgift lider av mange av de samme svakheter som regelverket for beregning av skattepliktig formue. Det er derfor også mulig å trylle bort arveavgiften. Det forbauser meg at politikerne ikke endrer regelverket når det er åpenbart at regelverket er urimelig. I noen tilfeller unnskylder man seg med at man venter på at et større utredningsarbeid skal avsluttes, men selv etter at en større utredning foreligger, kan det gå år og dag før man reparerer urimelig regelverk. 40 prosent av formuesskatten betales av pensjonister. Etter sigende tilhører en rekke minstepensjonister gruppen som betaler formuesskatt. Dette illustrerer også hvor urimelige reglene for beregning av skattepliktig formue er. nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 13
Skatt i en global økonomi Norge mot strømmen I en global økonomi blir det stadig vanskeligere for land å sette skattenivå utelukkende basert på interne forhold og målsettinger. På tross av dette velger Norge fremdeles andre skatteløsninger enn sine handelspartnere. Tekst: Frode Buanes Foto: Peder Lindberg Fagintervju På lang sikt er all kapital like mobil. Dersom avkastningen etter skatt på lang sikt er lavere i Norge enn i andre land, vil ikke Norge være attraktivt som investeringsland. Det er derfor viktig å avpasse den norske velferdsstaten og dermed skattetrykket etter det internasjonale skattenivået, sier professor Guttorm Schjelderup ved NHH. Han er forskningssjef ved SNF og spesialist på økonomisk politikk og internasjonal økonomi. Etter den siste skattereformen og innføringen av aksjonærmodellen, skiller Norge seg ut med at vi faktisk ser ut til å heve kapitalskatten på aksjonærens hånd. Mange andre land går i motsatt retning. Dette må man nok tolke som et utslag av en diskusjon om avveiningen mellom fordeling og effektivitet, hvor vekten har vært på den store avstanden mellom lønnsinntekter og kapitalinntekter, sier Schjelderup. Fordelingspolitikken Ifølge økonomisk teori bør man skattlegge mer mobile faktorer som kapital høyere ettersom det er større risiko for at kapitalen forsvinner utenlands enn for eksempel arbeidskraft. Samtidig er det et dilemma for den norske økonomien hvis avstanden mellom kapitalbeskatning og skattlegging av arbeidsinntekter blir for stor, slik at man får problemer med fordelingspolitikken. Dette har, ifølge professor Schjelderup, vært noe av bakgrunnen for å erstatte delingsmodellen med reglene i den nye skattereformen. Hvis bedriftseier får skattlagt sin arbeidsinnsats som kapital til 28 prosent, og ikke som arbeidsinntekt, mens lønnsmottakere har skattesatser som er vesentlig høyere enn dette, så oppstår det et fordelingspolitisk problem. Spørsmålet er hvordan vi skal løse dette, sier professoren. Flere brukeravgifter? Den internasjonale løsningen har vært økt bruk av indirekte skatter som for eksempel merverdiavgift. Men Norge ligger allerede i verdenstoppen når det gjelder merverdisatsens størrelse. Slik sett er spørsmålet om vi ikke må utvide skattegrunnlaget ved å ha moms for alle næringer og ikke unnta noen, slik det gjøres i dag. Brukeravgifter er et alternativ, men disse er ofte lite treffsikre. Schjelderup påpeker at i den grad den internasjonale utviklingen legger en grense for hvor høyt vi kan skattlegge kapital, og dermed også lønnsinntekter, er utfordringen for Norge kanskje ikke å tenke på hva som kan skattlegges hardere, men heller hva vi har bevilget oss av velferdsordninger som vi egentlig kan unnvære. En reduksjon på utgiftssiden har ikke stått på dagsorden på lenge, med unntak av pensjonsreformen. Dette er sentrale og viktige spørsmål i andre land som Norge ikke bør tape av syne. Statlige boligsubsidier Selv om nesten alle OECD-land har avskaffet formuesskatten, har Norge tviholdt på den. Et annet norsk særtrekk er å frede fast eiendom mot skattlegging. Fordelsbeskatningen på bolig er fjernet, og politikerne på tvers av alle partier står, ifølge Schjelderup, bak dette. Han påpeker at det er usikkert hvordan den kommunale eiendomsskatten vil stå i fremtiden. Fradrag for renteutgifter ved boligkjøp og fritak for all beskatning på eiendom gir begge sterke motiver til kjøp av eiendom. Kombinert med en høy formuesskatt og lave ligningsverdier på eiendom, er dette med på å øke faren for stor prisstigning på eiendom i Norge. Det har også betydning for den norske økonomiens vekstevne fordi slike ordninger påvirker investeringsatferden. Det er ikke uten grunn at mange formuende setter pengene sine i fast eiendom slik atferd skyldes ikke mangel på fantasi, men er en konsekvens av skattesystemet, framholder Schjelderup. Spørsmålet er hvor langt dette kan gå før det stopper. Vekk med formuesskatten Det er den lave verdsettingen av boliger som gjør det så attraktivt å investere i dem. Internasjonalt er tendensen at fast eiendom skattlegges etter en verdifastsettelse i nærheten av markedsverdi. Slik er det ikke i Norge. Mens finansformue som bankinnskudd teller 100 prosent ved ligningsmessig verdsetting, verdsettes eiendom gjerne til et sted mellom 10 og 20 prosent. Man får altså en betydelig rabatt ved investering i eiendom, noe som forrykker balansen mellom de ulike investeringsalternativene. Hvilket trekk vil ha størst betydning for boligprisene i Norge? Jeg vil anta at en avskatning av formuesskatten vil gjøre det mye mindre attraktivt for dem med store formuer å 14 S I L H U E T T E N nr. 3-2005
Skatt overinvestere i bolig. Dette vil ta vekk skattefordelen og slik dempe prispresset på boliger. Global dragkamp om bedrifter Skattlegging av kapital er et hett tema også internasjonalt. Mens problemet her hjemme kan bli at skattenivået er høyere enn det internasjonale, frykter enkelte at fattige land vil konkurrere hverandre i senk ved å tilby bedrifter lavest mulige skattesatser. Man kan da risikere at landene ender opp som tapere i et spill hvor de multinasjonale selskapene seirer. NHH-professoren deler ikke denne frykten. Han påpeker at skatt ikke nødvendigvis er den viktigste lokaliseringsfaktoren. Markedstilgang, nærhet til konsumenter, tilgang på riktig type arbeidskraft og råvarer er antagelig vel så viktig som skatt, sier Schjelderup. Dessuten spiller offentlig sektor en viktig rolle og kan være med på å forbedre bedrifters produktivitet for eksempel gjennom god kvalitet på utdanning. Sosial dumping Vestlige land frykter på sin side at de blir taperne i dagens system og hevder at de ikke kan konkurrere med land som bedriver såkalt sosial dumping. Europeiske skattenivåer reflekterer i stor grad et velutbygd sosialforsikringssystem med trygd, stønad, alderspensjon og arbeidsmiljølover, mens utviklingsland man konkurrerer med, ikke har de samme føringene på skattenivået. Dermed kan de ha lavere skatter og lavere lønnskostnader ettersom det ikke er arbeidsgiveravgift. Konkurransen er ikke på like fot, som enkelte vestlige land har hevdet. Samtidig er det klart at de vestlige landene har vært på dette nivået tidligere velferdsstaten er noe som er bygget opp over tid. Det er derfor vanskelig å si at utviklingslandene er tapere i konkurransen. De har en skattefordel, men samtidig har de noe å hente når det gjelder å utvikle samfunnet sitt. Dette vil de få ressurser til når de tiltrekker seg de rette investeringene. En slik utvikling ser vi har gått raskt i Kina og til dels i India. Det ser snarere ut til at de tjener på dette systemet, mens det er de vestlige landene som er under press, sier Schjelderup. Effektivitet gir legitimitet Schjelderup påpeker at det i de velutbygde velferdsstatene bør være et skarpt fokus på effektiviteten, slik at sløsing unngås. Videre bør det være en tett sammenheng mellom det folket ønsker og det som produseres. Det er viktig for velferdsstaten, og spesielt for den nordiske som er så velutviklet, at folk oppfatter systemet som rettferdig og at de som snylter blir tatt og straffet. Jeg tror det er veldig viktig for legitimiteten til velferdsstaten at misbruk av ulike sosiale ordninger blir slått ned på og får konsekvenser. Hvis folk oppfatter at velferdsstaten blir erodert, så tror jeg oppslutningen om høyere skatter ligger tynt an også i de nordiske landene. Hvis folk oppfatter at velferdsstaten blir erodert, så tror jeg oppslutningen om høyere skatter ligger tynt an nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 15
Kandidatprofilen Maktens kvinne i kulissene 30 år etter at hun gikk ut fra NHH ble hun ekspedisjonssjef i Finansdepartementet. Nå sitter Nina Bjerkedal med ansvar for store deler av den økonomiske politikken her til lands. Tekst: Sigrid Folkestad Foto: Siv Seglem Intervju Jeg har faglig interessante oppgaver, svarer Nina Bjerkedal, når vi spør om hvordan det er å ha inntatt en av de mektigste posisjonene i departementenes makthierarki i Oslo. Svaret er mildt sagt et «understatement». Økonomiavdelingen som Bjerkedal ble leder for i januar er den mest sentrale i Finansdepartementet med en omfattende portefølje. I tillegg til retningslinjene for finans- og pengepolitikken, passer avdelingen hennes på både oljefondet og folketrygdfondet, og holder orden på statens gjeld. Vi interesserer oss også sterkt for pensjonsreformen, for arbeidsmarkedspolitikken og for andre viktige tema i strukturpolitikken. I fjor høst, mens hun fremdeles var avdelingsdirektør og oljeselskapene presset på for skattelettelser, beskrev Dagens Næringsliv henne slik: «Oljebransjens folk peker alle på en kvinne som den største garantisten for dagens skattesystem; avdelingsdirektør Nina Bjerkedal i Finansdepartementets skatteøkonomiske avdeling.» Og dessuten «De er forbausende få, ressursbruken er liten, men de verner statens 100 oljeskatt-milliarder på et vis som imponerer motparten». Kamp om oljeskatten Bjerkedal ønsker ikke å kommentere den flatterende beskrivelsen i Dagens Næringsliv. Men det er liten tvil om at hun har spilt en sentral rolle i dragkampen om endringer i oljeskatten, og at hun ikke har vært redd for å stå i mot landets mektige aktører i oljeindustrien. Som spesialist på oljebeskatning har hun og resten av petroleumsskatteutvalget vært tydelig: Ingen lettelser i oljeskatten. Petroleumsskatteutvalget ble nedsatt i 1999 med Bjerkedal som leder. Utvalget skulle vurdere systemet for oljeskatt. Utgangspunktet for oljeskatten er at forekomstene tilhører staten, og særbeskatningen skal gi staten inntekter svarende til verdien av ressursene. Utvalget gjorde sine konklusjoner om systemets effektivitet, men fant ingen begrunnelser for at staten skulle gi lettelser i oljeskatten, og trass i en tung kamp fra oljebransjen i en årrekke, har det ikke kommet løfter om lavere beskatning på sokkelen, sier hun. 11. mai i år ble bransjens viktigste krav skattekutt for alle nye feltutbygginger avvist av finansminister Per Kristian Foss. Økonomistudier høsten 1972 Nina Bjerkedal begynte på NHH i 1972. En høst som var politisk ladet med EFavstemningen i september som klimaks. Hvorfor NHH? Det var helt tilfeldig. Jeg kjente noen studenter på NHH, men vurderte også andre studievalg. Men du angret ikke på valget? Nei, jeg merket raskt at jeg var på rett hylle. Jeg hadde veldig morsomme fag. Det var et privilegium å studere, og det var faglig svært interessant. Ikke mange kvinnelige økonomistudenter på den tiden? Nei, vi var ikke så mange jenter den gang. Jeg tror ikke det var flere enn 14 piker som begynte på mitt kull. I tillegg til interessante fag, fikk Bjerkedal med seg en rekke gode venner som hun fremdeles har god kontakt med, og en førsteklasses ektemann. Vil du si at det er et nettverk av økonomer fra NHH? Ikke nettverk, det blir feil. Det er jo ofte slik at dine beste venner er fra studietiden, og slik er det for mitt vedkommende. Assistent for Kydland Bjerkedal var ferdig utdannet fra NHH i 1975. Hun søkte jobb i Finansdepartementet og fikk den. Men jeg hadde ikke så lyst til å begynne i departementet med en gang. Jeg fikk jobb som vitenskapelig assistent for Finn E. Kydland. Nina Bjerkedals oppdrag fra fjorårets nobelprisvinner var et modellarbeid hvor dynamiske spill med en dominerende spiller ble anvendt til forklaring av oligopolistiske bransjestrukturer. Det forelå allerede da et utkast til Kydland og Prescotts nobelprisbelønte artikkel, «Rules rather than discretion: The Inconsistency of Optimal Plans». Kydland har sagt at arbeidet vi gjorde med en dominerende spiller i dynamiske spill, påvirket retningen som denne artikkelen tok. Men jeg har ikke forutsetninger for å vurdere det, sier Bjerkedal. Så da Kydland ble utropt til Nobelprisvinner høsten 2004, ble hans tidligere vitenskapelige assistent straks budsendt til NHH og fikk overbringe gratulasjonshilsenen fra Finansdepartementet. Vokter pengebingen Etter assistentperioden under Kydland flyttet hun til Oslo og jobb i Finansdepartementet. Jeg er svært glad for at det gikk slik. I Finansdepartementet har jeg hele tiden hatt ansvar og faglig interessante oppgaver, som budsjett, skatt og flere 16 S I L H U E T T E N nr. 3-2005
Det er en myte at vi ikke bruker oljepengene spesialprosjekter, sier hun. Avdelingen hennes har altså ansvar for Petroleumsfondet. Ved utgangen av juni i år var fondet på nærmere 1200 milliarder kroner. Utviklingen i petroleumsvirksomheten, og særlig teknologiutviklingen, har vært eventyrlig, og det har oljeselskapene all ære av, sier hun, og fortsetter: Det er en myte at vi ikke bruker oljepengene. Mer enn halvparten av statens inntekter fra petroleumsvirksomheten over 30 år er brukt over statsbudsjettet. En annen myte er at oljepengene kan løse mange problemer. Oljefondet er stort og vokser, men det skal vare, helst i generasjoner. Dessuten må bruken avpasses slik at det ikke oppstår sterkt press i økonomien, og slik at vi opprettholder en konkurranseutsatt sektor, sier ekspedisjonssjefen. Hun mener oljepengene kan gi et lite bidrag til store oppgaver, som samfunnsutfordringen med en stadig eldre befolkning. Fondet kan gi et lite bidrag, men det løser ikke problemet. Oljepengene må ikke bli en sovepute, sier hun. Da vil det tvert om skape problemer. Hvis vi viker unna for vanskelige reformer og omstillinger, kan situasjonen bli verre enn om vi ikke hadde oljepenger. Dette har mange land med naturrikdommer opplevd, sier Bjerkedal. Nå står hun klar til å ta i mot en ny finansminister og ny regjering. Det blir hennes 11. regjering, fra statsminister Oddvar Nordli overtok i 1976 til Jens Stoltenberg i år. Vi jobber på samme måte uansett politisk ledelse. Vi holder fagligheten høyt. Våre råd bestemmes ikke av de politiske fargene. nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 17
Alumni med Ingrid Hun holder orden på mer enn 3200 NHH-kandidater på alumni.nhh.no. Det kjekkeste hun vet er å sende ut nyhetsbrev, for da får hun alltid kontakt med nye kandidater. Ingrid Aastvedt er alumnikoordinator på NHH. Bygger nettverk: Min ambisjon er å skape flere møteplasser både faglig og sosialt, sier Ingrid Aastvedt, som er NHHs alumnikoordinator. Det er jeg som svarer på de vanskelige spørsmålene, ler Ingrid når vi spør om hva som er hennes viktigste oppgaver som alumnikoordinator. Sant nok, Ingrid hjelper til med det meste. Hun svarer på spørsmål om studentarrangementer, etterutdanning og kurs, og hun koordinerer kulljubileer. Mesteparten av tiden jobber hun likevel i det skjulte. Ingrid har nemlig ansvar for å drive det webbaserte nettverket, som er selve kjernen i alumnivirksomheten ved NHH. Hver 14. dag sender hun ut nyheter til medlemmene på e-post. Nye møteplasser Da merker jeg at kandidatene har et forhold til meg. Det er så kjekt når folk tar kontakt, da vet jeg at nyhetene om NHH-miljøet blir satt pris på. Jeg jobber mye med data, men er ingen IT-dame. Mitt ønske er å skape gode møteplasser, sier Ingrid som er fjerdekullist og siviløkonomstudent ved NHH. En ny møteplass er gruppene, forteller Ingrid. Nå kan alle alumnimedlemmene etablere sine egne webbaserte rom på alumni.nhh.no. Først ute var UKEN-pampene og Dirmus. Etter hvert har AIESECgamlevenner, Exit og styrepampene etablert egne møteplasser. Du velger selv om nettverket skal være åpent eller lukket. Poenget er å ha en møteplass for tidligere NHH-ere med felles interesser. I tillegg må jeg jo trekke fram alumnitreffet i Oslo i oktober, som blir veldig bra. Victor D. Norman kommer, i tillegg til Rune Semundseth som er aktuell med boka Rosinen i pølsa, skrevet sammen med Knut Lystad. Det er viktig at vi har noen fysiske møteplasser i nettverket også, avslutter Ingrid. Tekst og foto: Kristin Risvand Mo 18 S I L H U E T T E N nr. 3-2005
Alumni Finansielt hardkjør ved Bjørnefjorden I august var 30 studenter samlet på Solstrand Hotel & Bad ved Bjørnefjorden utenfor Bergen for et intensivt og knallhardt treningsprogram i finansielle emner. De må gjennom et tøft program, studentene i corporate finance. Studiedagen begynner halv ni, og regelen er klar: Ingen går i baren før klokken er passert ti om kvelden, og ofte fortsetter diskusjonen der også. Ellers er det kontinuerlig jobbing. Case-diskusjoner i grupper og presentasjon av teori i forelesninger. Hele dagen, syv dager til ende bare avbrutt av pauser og ikke minst lunsj og middag tilberedt av Solstrands vidgjetne kjøkken. Gode skussmål Student Svein Haugom jobber med forretningsutvikling, investeringsanalyser og transaksjoner i Hafslund. Etter å ha fullført AFA-studiet ville han gå dypere inn i fagområdet. Dette fordypningsstudiet har fått veldig gode skussmål fra tidligere Alumnitreff i Oslo Torsdag 27. oktober samles tidligere NHH-studenter til alumnitreff på SAS Hotel Scandinavia (Holbergs Plass) i Oslo. Arrangementet starter kl. 16.30 og er av både faglig og sosial karakter. Victor D. Norman retter et skråblikk på Norge og spør om vi er i ferd med å bli mer internasjonale ute enn hjemme. Rune Semundseth forteller om sin vei studenter, dessuten er det relevant for jobben jeg har i dag, sier Haugom. Han er godt fornøyd med studieprogrammet. Stor vekt på case-diskusjoner kombinert med aktuelle og konkrete problemstillinger er noe som passer Haugom godt. En av de få kvinnene på studiet, Vigdis Almestad, er enig. Kurset er praktisk orientert, eksemplene er hentet fra virkeligheten og foreleserne er gode, sier Almestad som jobber som porteføljeforvalter i Folketrygdfondet. Selv tok hun AFA-studiet for 13 år siden, og da det ble mulig å ta en MBA, gikk hun for et fordypningsstudium i corporate finance. Corporate finance er en av tre påbygningsmoduler til AFA-studiet som fører til en MBA i finans fra NHH. fra landbruksbygda Ås til grundervirksomhet i IT-bransjen og suksess som forfatter. Du får også svar på hvor pussige hverdagsuttrykk som bankerott og rosinen i pølsa kommer fra. Påmelding snarest. Send en e-post til alumni@nhh.no. Deltakeravgiften på kr. 200 dekker enkel servering og drikke. Populært studium Studiet har blitt veldig populært. Studentene får jobbe med konkrete og aktuelle problemstillinger, sier kursansvarlig Thore Johnsen, professor ved NHH. Han nevner restrukturering, et tema som er aktuelt i forbindelse med Union-saken. Skal man legge ned eller selge? Andre tema er børslisting, sammenslåing og oppkjøp. Etter samlingen på Solstrand må studentene jobbe med en prosjektoppgave. Oppgavene blir så presentert og diskutert på en to-dagers samling i november. Forelesere på kurset er professorene Espen Eckbo og Karin Thorburn, begge fra Tuck School of Business, Dartmouth, USA. Tekst og foto: Stig Nøra Visste du at? Siden januar har NHH Alumni fått over 300 nye medlemmer Mer enn 750 medlemmer logget seg på nettverket i september Halvparten av 1995-kullet er med i NHH alumni Er du alumni i Paris, London eller Lisboa? Da kan bruke alumni.nhh.no til å komme i kontakt med andre NHH-kandidater i din by nr. 3-2005 S I L H U E T T E N 19
OMGITT AV LØGNERE Ledere som ikke får korrektiver, svikter før eller siden. Bedrifter som ikke får direkte og ærlige tilbakemeldinger fra omgivelsene, går nedenom og hjem. Alle er avhengige av å få vite «sannheten». I denne boken belyser Arne Selvik hvor vanskelig det er å være dønn ærlig med sjefen. Det kan koste for mye. I verste fall kan det koste deg jobben. Antakelig risikerer du å gå glipp av både bonus og forfremmelse om du er en ivrig og modig budbringer av kritiske opplysninger og dårlige nyheter. Arne Selvik Omgitt av løgnere Fagbokforlaget 142 sider ISBN: 82-450-0279-8 VERSTEHENSPROBLEME BEI FACHTEXTEN Temaet for boken ligger i skjæringspunktet mellom språkvitenskap og rettsvitenskap. Rettsavgjørelser analyseres som en spesiell type fagtekster. Tekstene analyseres med henblikk på forekomst og bruk av rettstermer som et eventuelt hinder i en monolingual kommunikasjons-situasjon med delt mottaker-gruppe (lekmann og fagmann). Generiske begrepssystem brukes til å belyse minstekravet til den innsikt i fagkunnskapen lekmannen trenger for å kunne forstå de fagtermer som brukes i en rettsavgjørelse. Dommerens bruk av parafraser (reformuleringer) i stedet for fagtermer sees på som en mulig forklaringsfaktor i hans kommunikasjonsstrategi. Ingrid Simonnæs Verstehensproblem bei Fachtexten Peter Lang forlag 190 sider ANTHOLOGY FOR KJELL GRØNHAUG Denne boken er en hyllest til professor Kjell Grønhaug i forbindelse med hans 70-årsdag. Boken inneholder tolv kapitler skrevet av kvinnelige kollegaer fra Australia, Finland, Nord- Irland og Norge. Artiklene dekker emner i marketing, organisasjon og ledelse, sosiologi og strategi. Anna Mette Fuglseth og Ingeborg Astrid Kleppe (red) Anthology for Kjell Grønhaug in celebration of his 70th birthday Fagbokforlaget 326 sider ISBN: 82-450-0352-2 VINDUER MOT JAPAN I denne boken har Japan-eksperter for første gang i Norge kommet sammen med sine verdifulle betraktninger, sine «vinduer mot Japan». Forfatterne legger spesiell vekt på de senere årenes utvikling og forteller om de sentrale trekk ved det japanske samfunn, økonomi, politikk, språk og kultur. Kristin Rygg ved NHH skriver om kommunikasjon med japanere. Vinduer mot Japan Terje Grønning (red) Tapir akademisk forlag 296 sider ISBN:82-519-2046-9 STORBYENE I KUNNSKAPSØKONOMIEN Forfatterne av boken tar for seg de teoretiske begrunnelsene for overgangen til kunnskapssamfunnet og analyserer konkret hvilken rolle bysamfunnet har i en slik økonomi. Hvorfor er det særlig i storbyene vi ser vekst i næringer som leverer såkalte kunnskapsintensive forretningsmessige tjenester? Hvor i landets fire største byer lokaliseres slike tjenester? Hva kan lokale og sentrale myndigheter gjøre for å fremme kunnskapsutvikling og nyskaping? Eirik Vatne (red) Storbyene i kunnskapsøkonomien Scandinavian Academic Press 333 sider ISBN: 82-302-0008-3 Bokskapet 20 S I L H U E T T E N nr. 3-2005