Storbekken i Imsdalen Verdi 3 Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2007, Hedmark Kommune: Stor-Elvdal Inventør: THH Kartblad: 1918 III Dato feltreg.: 08.07.07 H.o.h.: 480-744moh Vegetasjonsone: Mellomboreal Areal: 141 daa Vegetasjonseksjon: OC-Overgangsseksjon Sammendrag / Kort beskrivelse Området ligger i de relativt bratte nordøstvendte dalsidene i indre deler av Imsdalen, ca 15 kilometer inn i dalen fra Imsroa. Trolig er Storbekken østligste ende av et meget stort naturskogsområde som strekker seg sammenhengende helt inn på Ringebusida. Storbekken danner ei lita, men trang, velutviklet og bratt bekkekløft med 40-60 meter høye sider. På østsiden dominerer bergvegger og skrenter, mens vestsiden er mest jevnt bratte granskogshellinger. Dalbunnen har en smal sone med frodig høgstaudevegetasjon, som lokalt også strekker seg litt opp i skråningene. Ellers dominerer blåbærskog. Floraen er relativt rik, men bare med standardarter for aktuelle vegetasjonstyper. Spesielt var marinøkkel, som ble sett i bekkekanten innunder selja med nordlig aniskjuke. I bergvegger finnes bl.a. blårapp, snøsildre, bergfrue. Skogen er relativt gammel, tidligere plukkhogd aldersfase-naturskog. Skogstrukturen er relativt heterogen og sjiktet, godt hjulpet av uryddig og oppbrutt terreng som bryter opp skogen. Jevne hellinger har mer homogen skog. Gamle og grove graner er vanlige, men de eldste klassene mangler. Det er også til dels store mengder læger, men tidligere plukkhogster har ført til at kontinuiteten er svak. Spredte gamle seljer, rogn og litt bjørk inngår i granskogen. Lengst nede er også inkludert ei hogstflate med mange meget kraftige seljer. Her ble nordlig aniskjuke funnet på ei nylig nedblåst selje. Topografien sørger for at kløftemiljøet er meget fuktig og beskyttet, særlig i den øvre delen. Her faller elva bratt ned og danner en dusjefoss. Vannføringen er likevel for lav/ustabil til at det er utviklet fosserøyksamfunn. Artsmangfoldet kan ikke sies å være spesielt rikt, men er likevel relativt variert, med interessante og rødlistede arter i flere artsgrupper, knyttet til både fuktig skog, bergvegger, gamle løvtrær, gamle grantrær, og død ved. Størst verdi har området for fuktighetskrevende arter, bl.a. med en ganske rik lavflora på bergveggene. Nordlig aniskjuke ble funnet på ei nedblåst selje nederst, ellers var vedsoppfloraen ganske svak. 13 rødlistearter ble funnet (1 EN (nordlig aniskjuke), 2 VU (trådragg, langt trollskjegg) og 10 NT). Storbekken danner ei markert bekkekløft av den kontinentale taigatypen med viktige naturverdier knyttet til både fuktig og velutviklet bekkekløftmiljø og til ganske gammel naturskog, og med et ganske stort artsmangfold. Lokaliteten vil i moderat grad kunne bidra til å dekke inn mangler ved skogvernet. Samlet sett vurderes kløfta som regionalt verdifull (verdi 3). Feltarbeid Området ble undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) 8. juli 2007. Det var tungt skydekke med spredt regn og vått i skogen, men uten at dette skapte nevneverdige vanskeligheter annet enn at det var mørkt og relativt dårlig sikt nede i kløfta (som gjorde det noe vanskelig å leite etter bl.a. knappenålslav). Lokaliteten ble angrepet fra toppen og gått nedover. Kløfta er smal og det var derfor lett å få en god oversikt over generelle naturforhold, og som følge av det skarpe relieffet gir avgrensningen seg i stor grad selv. Artsmangfoldet vurderes som middels godt sjekket, men særlig på skorpelav bør det være mer å finne. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter, et felles prosjekt i regi av Direktoratet for Naturforvaltning og NVE. Dette er første ledd i systematiske biologiske undersøkelser av spesielt prioriterte og biologisk viktige skogtyper i Norge. I Hedmark omfattet bekkekløftprosjektet 51 lokaliteter i 2007. Arbeidsgrenser for undersøkelsesområdet var på forhånd grovt angitt av Fylkesmannen i Hedmark i samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning, og omfattet hele kløfta, dvs omtrent det samme arealet som ble avgrenset som lokalitet. Mesteparten av de lange dalsidene i Imsdalen preges av bestandsskogbruket, og landskapet består av en grovkornet mosaikk mellom eldre og yngre kulturskog, unge løvsuksesjoner og hogstflater, mens naturskog er begrenset til små restpartier. På høyere nivåer, mot fjellbandet, øker andelen naturskog. Det samme gjelder i indre deler av Imsdalen, inn mot fylkesgrensa, der det står ganske store arealer gammel naturskog selv langt ned i dalsidene. Storbekken grenser i hovedsak til triviell skog og ungskog på alle kanter. Tidligere undersøkelser Nedbørsfeltene til Imsa ble (sammen med Trya) undersøkt ifbm planer om vannkraftutbygginger (Bendiksen & Schumacher 1982). Dette arbeidet var i hovedsak innrettet på en generell beskrivelse av vegetasjonsforholdene i nedbørsfeltet som helhet, og det er lite å hente av mer lokalitetsrettet informasjon. En kjenner ikke til at det er gjort relevante naturfaglige undersøkelser av Storbekken. Imidlertid er det ganske kort avstand vestover til den store naturtypelokaliteten Bjørnskarven-Imsa (registrert i 2005 av Tom H. Hofton ifbm med naturtypekartlegging (Reiso & Hofton 2006, Naturbase 2008)).
Dette er et nesten 5 km2 stort område med gammel gran-naturskog, og med store naturverdier, som grenser til Imsdalen naturreservat på Ringebu-siden i vest. Beliggenhet Området ligger i de relativt bratte nordøstvendte dalsidene i indre deler av Imsdalen, ca 15 kilometer inn i dalen fra Imsroa. Det er ført skogsbilvei langt innover i øvre deler av lia, og i tilknytning til denne er det hogd ut mye skog. Kløfta starter ved veien på toppen. Ellers grenser lokaliteten skarpt mot ungskog og triviell eldre skog på hele østsiden og nedre halvdel av vestsiden. I øvre halvdel av vestsiden strekker seg det seg derimot et belte med gammel granskog vestover, og dette binder trolig Storbekken sammen med Bjørnskarven-Imsa lokaliteten, som igjen henger sammen med Imsdalen naturreservat på Ringebu-siden. Slik sett utgjør Storbekken østligste ende av et meget stort naturskogsområde. Naturgrunnlag Topografi Imsdalen er et stort sidedalføre til Østerdalen, med lange lisider som stiger opp mot fjellet på begge sider. Flere mer eller mindre velutviklete større og mindre bekkedaler og kløfter skjærer seg ned i liene. Dalsidene tiltar i bratthet innover i Imsdalen, og her ligger flere bratte små bekkekløfter. På sørsiden er Storbekken den mest markerte av disse. Bekken har gravd seg skarpt ned i lia og danner ei trang og jevnt bratt kløft med 40-60 meter høye sider, delvis utformet som ei trang slukt. Det er særlig bratt i øvre del, her danner bekken også flere små fossefall. På østsiden er mesteparten av lengdeutstrekningen dominert av bergvegger og bratte skrenter, mens vestsiden er mer variert og mest har bratte skråninger veksler med mindre bergvegg- og skrentpartier. Lengst ned åpner kløfta seg raskt opp før den faller ut mot hoveddalen. Geologi Berggrunnen i denne delen av Imsdalen består av feltspatførende sandstein og kvartsitt (Siedlecka et al. 1987). Løsmassene er nokså ujevnt avsatt i liene i indre Imsdalen. I Storbekken er det stort sett nokså grunnlendte forhold som følge av det bratte terrenget, med berg og skrenter i dagen, men det ligger også litt tjukkere løsmasser i bunnen og i jevne hellinger. Klima Området ligger i mellomboreal vegetasjonssone, og i grensesonen mellom overgangsseksjonen (OC) og svakt kontinental (C1) vegetasjonsseksjon (Moen 1998). Klimaet har klare kontinentale trekk. Lokalklimaet er likevel relativt fuktig pga terrenget bratt, nordvendt og beskyttet mot direkte solinnstråling. Nede i bunnen er lokalklimaet meget fuktig, særlig i øvre deler under fossepartiet. Økologisk variasjon Småskalavariasjonen i kløfta er god, med mye bergvegger og opprevet terreng, og med store kontraster fra bunnen til oppe på toppen. Kløfta faller imidlertid ganske rett ned uten å svinge på seg. Beliggenheten i ei bratt nordøstvendt liside sørger også for å moderere lokalklimavariasjonen ganske betydelig. Samlet sett kan derfor ikke variasjonen sies å være mer enn moderat stor til bekkekløft å være, både mht topografi, lokalklima og vegetasjonstyper. Vegetasjon og treslagsfordeling Store deler av østsiden består av bervegger og skrenter, mens vestsiden mest er jevnt bratte granskogskledde hellinger. Langs det meste av kløftebunnen står en sammenhengende, men smal sone med frodig høgstaudevegetasjon. Denne er best utviklet på steder med litt slakere fall. I fordypninger og bergrøtter strekker storbregne- og høgstaudevegetasjon seg også et stykke oppover i sidene, men ellers er det blåbærskog som dominerer i hellingene. Floraen er frodig, men ikke spesielt artsrik, og det er snakk om ganske vanlige arter for de aktuelle vegetasjonstypene, stort sett. Spesielt var likevel et funn av marinøkkel i bekkekanten helt nederst (innunder den nedfalte selja med nordlig aniskjuke). I bergvegger forekommer bl.a. blårapp, snøsildre, bergfrue. Skogstruktur og påvirkning Skogen er relativt gammel. Skogstrukturen er relativt variert og godt sjiktet, ikke minst som følge av det uryddige og oppbrutte terrenget med mye berg og lokalt også enkelte steinurer som bryter opp den ellers kompakte og tunge granskogen. På jevne hellinger får skogen en mer homogen og svakt sjiktet karakter. Det står en del relativt gamle og grove trær gjennom hele kløfta. Likevel ser en at de eldste klassene tydelig mangler, noe som skyldes tidligere plukkhogster. Generelt er mengden læger stor, flere steder i betydelige konsentrasjoner. Det meste er imidlertid dannet i nyere tid, og kontinuiteten er trolig ganske svak. Isprengt granskogen finnes et lite antall gamle seljer, noen få rognetrær og litt bjørk. Lengst ned (der kløfta åpner seg og flater ut) er det ei hogstflate med mange gamle og til dels meget kraftige, gjensatte seljer (med mye lungenever). Deler av denne er pga alle seljene tatt med i lokaliteten. Det er også hogd noen små striper litt ned i området fra veien på toppen.
Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Storbekken i Imsdalen. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Storbekken i Imsdalen Naturtype: Bekkekløft og bergvegg - Bekkekløft BMVERDI: B Hoh: 480-750 moh Undersøkt av Tom H. Hofton (Biofokus) ifbm bekkekløftprosjektet 8.7.2007. Lokaliteten ligger i indre deler av Imsdalen, og utgjør ei lita, men markert og velutviklet, nordvendt bekkekløft. Store deler av østsiden består av bervegger og skrenter, mens vestsiden mest er jevnt bratte granskogskledde hellinger. Dalbunnen har en smal sone med frodig høgstaudevegetasjon, som lokalt også strekker seg litt opp i skråningene. Ellers dominerer blåbærskog. Floraen er relativt rik, men bare med standardarter for aktuelle vegetasjonstyper. Spesielt var marinøkkel, som ble sett i bekkekanten innunder den nedblåste selje med nordlig aniskjuke. I bergvegger finnes bl.a. blårapp, snøsildre, bergfrue. Skogen er relativt gammel, tidligere plukkhogd aldersfase-naturskog. Skogstrukturen er relativt heterogen og sjiktet, godt hjulpet av uryddig og oppbrutt terreng som bryter opp skogen. Jevne hellinger har mer homogen skog. Gamle og grove graner er vanlige, med de eldste klassene mangler. Det er også til dels store mengder læger, men tidligere plukkhogster har ført til at kontinuiteten er svak. Spredte gamle seljer, rogn og litt bjørk inngår i granskogen. Lengst nede er også inkludert ei hogstflate med mange (meget) kraftige seljer. Topografien sørger for at kløftemiljøet er meget fuktig og beskyttet, særlig i den øvre delen. Her faller elva bratt ned og danner en dusjefoss. Vannføringen er likevel for lav/ustabil til at det er utviklet fosserøyksamfunn. Artsmangfoldet kan ikke sies å være spesielt rikt, men er likevel relativt variert, med interessante og rødlistede arter i flere artsgrupper, knyttet til både fuktig skog, bergvegger, gamle løvtrær, gamle grantrær, og død ved. Størst verdi har området for fuktighetskrevende arter, bl.a. med en ganske rik lavflora på bergveggene. Nordlig aniskjuke ble funnet på ei nedblåst selje nederst, ellers var vedsoppfungaen ganske svak. Storbekken danner ei markert bekkekløft med viktige naturverdier knyttet til fuktig, ganske gammel bekkekløftskog, og med et middels bra artsmangfold (inkl 13 rødlistearter) vurderes lokaliteten som viktig verdi B. Artsmangfold Artsmangfoldet kan ikke sies å være spesielt rikt, men er likevel relativt variert, med interessante og rødlistede arter i flere artsgrupper, knyttet til både fuktig skog, bergvegger, gamle løvtrær, gamle grantrær, og død ved. Størst verdi har området for fuktighetskrevende arter. Lavfloraen er ganske rik på bergveggene (kort trollskjegg, langt trollskjegg, trådragg), det samme gjelder mosefloraen (hulefellmose, lurvteppemose). Epifyttfloraen er også ganske godt utviklet (moderat rike lungenevesamfunn på selje, skorpelav på grove granstammer og høgstubber av gran og løvtrær). Topografien sørger for at kløftemiljøet er meget fuktig og beskyttet, særlig i den øvre delen. Her faller elva bratt ned og danner en dusjefoss. Vannføringen er likevel for lav/ustabil til at det er utviklet fosserøyksamfunn. Vedsoppfloraen er mindre artsrik, og dominert av trivialarter, med bare sparsomme forekomster av enkelte naturskogsarter (rosenkjuke, granrustkjuke, rynkeskinn). På ei svær selje som nylig har blåst overende på hogstflata og falt over bekkeløpet var det to store fruktlegemer av nordlig aniskjuke (1 død, 1 med så vidt litt levende porelag). Interessant nok var det seljekjuke på samme tre (seljekjuka antas å være en negativ konkurrent til nordlig aniskjuke, og de to er nesten aldri påvist sammen). Tabell: Artsfunn i Storbekken i Imsdalen. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerneområde (nr) Porella cordeana 1 1 Ormetungefamilien Botrychium lunaria Marinøkkel NT 1 1 Bladmoser Neckera complanata Flatfellmose 2 2 Neckera oligocarpa Hulefellmose 1 1 Busk- og bladlav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT 3 3 Bryoria bicolor Kort trollskjegg NT 2 2 Bryoria nadvornikiana Sprikeskjegg NT 2 2 Bryoria tenuis Langt trollskjegg VU 1 1 Hypogymnia bitteri Granseterlav 1 1 Hypogymnia vittata Randkvistlav 5 5 Lobaria pulmonaria Lungenever 9 9 Lobaria scrobiculata Skrubbenever 2 2 Parmeliella triptophylla Stiftfiltlav 4 4
Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerneområde (nr) Ramalina thrausta Trådragg VU 1 1 Skorpelav Chaenotheca brachypoda Dverggullnål 2 2 Chaenotheca gracilenta Hvithodenål NT 1 1 Chaenotheca stemonea Skyggenål 2 2 Chaenothecopsis viridialba Rimnål NT 5 5 Lecanactis abietina Gammelgranlav 1 1 Sclerophora coniophaea Rustdoggnål NT 2 2 Sopp vedboende Chaetoderma luna Furuplett NT 1 1 Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT 1 1 Haploporus odorus Nordlig aniskjuke EN 1 1 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke 7 7 Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT 1 1 Veluticeps abietina Praktbarksopp 1 1 Avgrensing og arrondering Avgrensningen gir seg i stor grad selv. Kløfta skiller seg skarpt ut i landskapet og danner en naturlig økologisk enhet. Det aller meste av lokaliteten dekkes av gammelskog slik at en har inkludert hele spennet både dalbunn topp og i lengdeutstrekningen. Området er trukket et stykke ned på flata i bunnen for å inkludere mange gamle seljer, selv om dette partiet i og for seg ikke er en del av selve kløftetopografien. Andre inngrep Bortsett fra aller øverst og nederst (se Skogstruktur, påvirkning ) er kløfta ikke berørt av nyere inngrep. Vurdering og verdisetting Storbekken danner ei lita, men markert og velutviklet bekkekløft, og er velavgrenset. Kløfta har god tetthet og variasjon i viktige nøkkelelementer, som bergvegger av ulike typer, relativt god tetthet av gamle trær, mye død ved (selv om kontinuiteten er svak). Området har viktige kvaliteter knyttet både til (svært fuktig) bekkekløftmiljø og til relativt gammel skog. Som bekkekløft betraktet representerer Storbekken en type taigakløft som finnes i de mest kontinentale granskogsområdene på indre Østlandet. Artsmangfoldet vurderes som middels rikt. Imidlertid er variasjonsbredden som bekkekløft betraktet nokså moderat, og arealet er lite. Mangeloppfyllelsen (jf Framstad et al. 2002, 2003) anses som moderat. Det er først og fremst skogtypen bekkekløft som oppfylles, og i mindre grad boreal naturskog. Av generelle mangler vil viktige forekomster av rødlistearter fanges opp i moderat grad. Arealet er lite, og samlet sett kan derfor ikke området sies å kunne bidra i mer enn moderat grad til å dekke inn mangler ved skogvernet. Storbekken i Imsdalen har relativt viktige kvaliteter, både mht velutviklet bekkekløftmiljø og naturskog, og vurderes som regionalt verdifull (verdi 3). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Storbekken i Imsdalen. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser; UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE = gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, VA = Variasjon, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI = rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger. Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF VA TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet verdi 1 Storbekken i Imsdalen Totalt for Storbekken i Imsdalen ** *** * ** ** ** ** - * ** - - - ** ** *** * ** ** ** * * * ** * *** 0 3
Referanser Bendiksen, E. & Schumacher, T. 1982. Flora og vegetasjon i nedbørfeltene til Imsa og Trya. Kontaktutvalget for vassdragsreguleringer, Universitetet i Oslo. Rapport 52. Direktoratet for naturforvaltning, internett. http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn/ Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Branderud, T. E. 2003. Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. - NINA oppdragsmelding 769. 9pp. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., 2002. Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Moen, A., 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss, 199 s. Reiso, S. & Hofton, T.H. 2006. Kartlegging og verdivurdering av naturtyper og biologisk mangfold i Stor-Elvdal kommune. Siste Sjanserapport 2005-11. Siedlecka, A., Nystuen, J.P., Englund, J.O. & Hossack, J. 1987. Lillehammer - berggrunnskart M 1:250 000. NGU.
Storbekken i Imsdalen (Stor-Elvdal, Hedmark). 484 22 1 Storbekken Veslbekken 21 Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2007 Avgrenset lokalitet Målestokk 1:10 000 Naturtypelokalitet/kjerneområde Rutenett 1km Verneområder WGS84, sonebelte 32 594000mE ± Kartgrunnlag N50/Øk Produsert 01.05.2008 595000mE 6820000mN
Bilder fra området Storbekken i Imsdalen Dalsidene i Imsdalen er i stor grad fragmentert av hogst. Storbekken er den intakte stripa til venstre i bildet. Foto: Tom Hellik Hofton Storbekken danner et markert bekkekløftmiljø. Foto: Tom Hellik Hofton Skogen i kløfta er frodig og fuktig. Foto: Tom Hellik Hofton I kanten av hogstflata nederst har flere gamle seljer blåst ned. På ei av dem vokste nordlig aniskjuke Haploporus odorus. Foto: Tom Hellik Hofton