Arbeidstekst nr. 37 BESKRIVELSE Eli Raanes, stipendiat, N

Arbeidstekst nr. 37 BESKRIVELSE Eli Raanes, stipendiat, N

NUD Arbejdstekst 37 Beskrivelse Eli Raanes, stipendiat Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk Høgskolen i Sør-Trøndelag, Norge (NUD) 2001 Slotsgade 8 DK-9330 Dronninglund Denmark Phone: + 45 96 47 16 00 Fax: + 45 96 47 16 16 E-mail: nud@nud.dk URL: http://www.nud.dk ISBN 87-7919 013-8 Artikkelen er tidligere publisert i antologien Kommunikation med døvblindblevne, Nordisk Vejleder nr. 22, Nord-Press 1997

Beskrivelse Eli Raanes, stipendiat Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk Høgskolen i Sør-Trøndelag Hva er beskrivelse? «Helheten er mer enn summen av delene» Aristoteles Blinde trenger informasjon om omgivelsene for å danne seg et bilde av dem. En nødvendig oppgave for døvblindes ledsagere er å fortelle og gi informasjon, så den døvblinde kan danne seg et bilde av omgivelsene. Gjennom synet ser man omgivelser, personer og det som skjer. Å formidle dette videre er å beskrive. Å beskrive er ikke det samme som å forklare. Målet med en beskrivelse er å gi et bilde av situasjonen og omgivelsene som de er. Denne artikkelen vil prøve å gi en kort oversikt over det som kalles beskrivelsesmetodikk. Artikkelen er skrevet for alle som omgås døvblinde. Den som beskriver blir i artikkelen omtalt som ledsageren. Gjennom episoder og arbeidsmåter vil jeg presentere: prinsipp for utvelgelse av informasjon måter å presentere informasjon på viktigheten av bevisst refleksjon omkring utvelgelse Eldre døvblinde kan omtale sine ledsagere på denne måten: «de er mine øyne og ører». Gjennom ledsagerens beskrivelse og tolking får den døvblinde del i det ledsageren ser og hører. Både synsinntrykk og hørselsinntrykk beskrives. En forteller fortløpende hva som skjer og tilpasser det situasjonen og den døvblindes interesseområde. Når noe nytt eller og uventet skjer blir fokus rettet mot det. Om noe er som vanlig trengs ikke så mange opplysninger. Nye døvblindearbeidere opplever ofte usikkerhet omkring hvilken informasjon som det er nødvendig å formidle og hvordan en skal beskrive. Vanskeligst synes å være det å komme i gang med å fortelle. Skal jeg begynne å beskrive nå eller skal jeg heller vente litt? Hva vil den døvblinde vite? Hva er nytt? Hva er kjent fra før, hvilke bakgrunnsopplysninger har den døvblinde? Hvor skal man begynne? Hva er den døvblinde interessert i? Hvor detaljert skal det beskrives? Vil det forstyrre den døvblinde å fortelle noe nå? Når den døvblinde ser og hører noe, hva er det nødvendig å beskrive? Kanskje jeg heller skal fortelle om det som skjer etterpå?

Om en ikke kommer i gang, så sitter den døvblinde der uten informasjon. Ledsageren sitter med følelsen av at det er noe som burde vært formidlet, men vet ikke helt hvordan det skal gjøres. Nye medarbeidere som ikke kjenner så godt døvblindes situasjon avventer og tenker kanskje:"...jeg håper den døvblinde spør hvis det er noe han/hun vil vite". Men så enkelt er det nok dessverre ikke. Den døvblinde kan ikke spørre om noe han/hun ikke vet er der. Starten på informasjon og beskrivelse blir ledsagerens ansvar. Responsen fra den døvblinde vil så avgjøre om en velger å gå videre med flere detaljer eller om det er nok med en kortfattet informasjon. Å se med våkne øyne Måten å beskrive på vil være situasjonsavhengig og avhengig av både ledsagerens og den døvblindes språk og formidlingsevne. All beskrivelse starter med å se og å være oppmerksom på omgivelsene. Å være oppmerksom er ingen selvfølge, - som denne illustrasjonen viser: Å virkelig se krever oppmerksomhet. Å se med våkne øyne kan sammenlignes med en form for nysgjerrighet. Ledsageren er bevisst tilstede der man er og bruker øynene, bruker sin oppmerksomhet og formidlingsevne. Beskrivelse krever evne til å sette seg inn i den andres situasjonen og formidle synsinntrykkene videre på en levende måte som kan oppfattes som selvopplevd av den døvblinde. Beskrivelsen må komme i en slik form at den kan settes i sammenheng med den situasjon den døvblinde er i. Den norske filosofen Arne Ness har uttalt: Det tar tid å se hva man ser. Å gi en beskrivelse som andre kan oppfatte og bruke krever innsikt i situasjoner og evne til å sette seg inn i den døvblindes situasjon. Ledsageren må ha innsikt i hvilket informasjonsbehov som er tilstede. Beskrivelsen skal være forankret

i situasjonen, være helhetlig og naturlig. Det tar tid å innarbeide beskrivelsesteknikker som føles naturlige for ledsageren. Det er snakk om en formidlingsteknikk og en fortelleteknikk som skal gi den døvblinde tilgang til det vi alle umiddelbart ser og hører. Poenget er å gi et bilde av omgivelsene. Beskrivelse er viktig, men en skal heller ikke bli så opptatt av å beskrive, at man blir redd for stillhet - det er ikke naturlig å beskrive hele tiden. Prinsipp for utvelgelse av informasjon Det er ikke mulig å sette opp faste regler for hvordan man skal beskrive. Generelt kan man si at det er riktig å få et system i det en beskriver. Beskrivelsen skal ikke være en usystematisk rekke av detaljer, men være en ramme som kan gi en oppfatning av helheten av det som skildres. Når den døvblinde ikke selv har muligheten til å danne seg et inntrykk av situasjon/gjenstand direkte, er han/hun avhengig av hvordan ledsageren formidler sine inntrykk. Beskrivelsen vil den døvblinde selv bruke aktivt til å danne sitt eget bilde. Den måten vi oppfatter ny informasjon/ny beskrivelse på, er sterkt preget av tidligere informasjon og den forståelse vi har av situasjonen. Hva som trengs av informasjon vil variere fra person til person. For noen vil en kort stikkordsmessig skisse være nok til å gripe situasjonen, for andre kan en måtte gå inn med langt mer omfattende beskrivelse av det som skjer. Døvblindhet kan over tid gi ulike langtidskonsekvenser som en følge av mangel på informasjon. Døvblinde står i fare for å miste mye av informasjonen om u-uttalte endringer i samværsformer, væremåte og andre endringer i samfunnsliv etc. Beskrivelse av omgivelser, handlinger, andres væremåte, andres reaksjoner på egen/andres atferd, etc, er med på å plassere den døvblinde i den verden en lever i. Beskrivelse kan dermed kompensere for noe av den informasjon som alle får, men som døvblinde ikke har tilgang til. Ledsagere må være bevisste på dette for å tilføre beskrivelsen mangfold av informasjon. Beskrivelse tar ofte utgangspunkt i de opplysninger den døvblinde selv er i stand til å oppfatte gjennom syns- og hørselsrester og andre sanseinntrykk. Beskrivelsen har da som oppgave å supplere (og eventuelt korrigere) de inntrykk den døvblinde selv oppfatter. Ledsageren skal rette den døvblindes oppmerksomhet mot vesentlige forhold og endringer i situasjonen. Ofte vil det å komme nært (evt. selv få tatt på) det som beskrives være en fordel. Det er dumt å stå like ved siden av og fortelle om noe man like gjerne kunne fått løftet opp og kjent på. Det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord, og direkte kontakt / opplevelse tilfører mer informasjon enn det vi kan fortelle. Det er ofte bra å kombinere en beskrivelse med direkte kontakt. Gå nær det som beskrives så dette blir mulig. Om beskrivelsen kan suppleres med fysisk å få kjenne på det som omtales, vil dette ofte gi den beste informasjonen. Et eksempel kan belyse dette: Som deltager på et helsesportssenter var den eldre døvblinde klar over at mange hadde slalåm og alpinsport som formiddagsaktivi-tet. Som ledsager satt jeg i en pausesituasjon og tolket hva de som satt rundt kaffebordet sa. Samtidig ga jeg en beskrivelse av friskusenes klær og utstyr. Ved beskrivelse av deres skotøy kom det fram at den døvblinde aldri hadde sett eller prøvd slalåmstøvler. Dermed kom et par støvler på bordet! De er store, tunge og stive, de er helt annerledes enn andre støvler. Alt dette var ny informasjon for den døvblinde.

Beskrivelsen ble utgangspunkt for kontakt og samtale med de andre. Beskrivelsen fungerte også som en forklaring for den døvblinde på hvorfor det var så mye støy og tramping i hallen. En går selvsagt veldig annerledes med så tunge støvler på beina. Selv om en er døv, vil dette gi merkbar støy gjennom vibrasjoner som oppfattes fra golv, bord etc. Dette eksemplet kan si noe om alle de små detaljene som vi seende får med oss, men som personer med kombinert sansetap står i fare for å miste. Eksemplet med slalåmstøvlene sier også noe om at kontakt med andre ofte starter med kommentarer knyttet til noe vi ser hos hverandre, ved person eller ved vår aktivitet. Gjennom beskrivelsen startet en samtale med de som var i nærheten. Gjennom synet ser vi andre personer, vi ser hva de har på seg, hvilke personlighetstyper de er, hva de gjør og hvordan de oppfører seg. Vi ser også om personer er imøtekommende og eventuelt at det passer å ta kontakt. Når vi tar kontakt med hverandre, er det som regel etter en første blikk-kontakt, et nikk eller et smil. Vår første hilsen er gjennom denne nonverbale kontakten som kommer først, før vi sier noe til hverandre. Vår beskrivelse kan gi dette blikket til kontakt. Det vi starter kontakt med, er ofte noe vi ser og kommenterer hos hverandre eller ved omgivelsene. Det blir selvsagt vanskeligere å få kontakt med andre når man ikke ser dem og vet hva som skjer. Beskrivelse kan kompensere for dette. Det er da viktig at ledsageren er klar over at beskrivelse kan utformes så den blir et middel til delaktighet og kontakt med andre. En beskrivelse som har preg av en enetale fra ledsageren, kan stenge for kontakt og innspill fra både den døvblinde selv og fra andre i omgivelsene. Beskrivelse bør fungere som en utadvendt og inkluderende hjelp til den døvblinde og informasjon som kan gi mulighet til deltagelse og samspill med de som er i nærheten. Skal beskrivelsen være til hjelp, må den være forståelig for den døvblinde. Det vil være viktig å vektlegge helheten før en går videre til detaljene. De første ordene eller den første setningen skal re med å plassere informasjonen om hva som skjer. Hvis man ikke vet hva det gjelder, vil en ikke klare å plassere informasjonen. Beskrivelsen trenger ikke å ha form av en ferdigtygget monolog. En kan like gjerne basere seg på en dialogformet samtale, der den døvblinde styrer informasjonsgangen i en mer jevnbyrdig samtaleform. Individets tilegnelse av beskrivelsen ut fra sin egen kontekst Forståelsen vil være et samspill mellom minst tre faktorer: den døvblinde beskrivelsen konteksten For at den døvblinde skal kunne forstå ledsagerens beskrivelse, må det være et aktivt samspill der den døvblinde kan sette beskrivelsen inn i en kontekst, dvs. inn i sin sammenheng. Dette krever både

språkforståelse og kontekstforståelse. Beskrivelsen vil fungere som en tekst. Begrepet tekst brukes om talt eller skrevet informasjon. Vi vil her benytte begrepet også om en beskrivelse. Den døvblinde knytter ledsagerens beskrivelse sammen med sin forståelse av språk, kontekst og med egne erfaringer. Vi kan forklare dette ut fra en teoretisk modell. Våre erfaringer lagres av vår langtidshukommelse i et abstrakt og generalisert minnesystem. I stedet for å huske alle spesielle og konkrete erfaringer har vår hjerne evne til å generalisere og abstrahere minner. Når vi gjentatte ganger opplever noe av tilsvarende eller samme art, vil vi etter hvert få et abstrakt og et generelt minne om dette. Dette minnet er organisert med flere sammensatte hendelser og representerer et skjema. Ulike personer vil huske forskjellige ting fra samme situasjon. På denne måten vil minnet/ skjemaet variere fra person til person, alt etter bakgrunn, kultur, skikk og bruk etc. Vår hukommelse organiserer både språk, episoder og handlinger i skjemaform. Antall skjemadata er stort og bygges stadig ut. Vi har en stor kapasitet til å lagre, hente fram og kombinere skjemadata. For å forstå en beskrivelse, må den døvblinde plassere denne informasjonen i forhold til egne skjema, eller assosiere den med sine egne erfaringer. Med utgangspunkt i abstrakte hukommelsesskjema prøver vi å plassere ny informasjon. Om noe er nytt, må vi bygge ut og endre et allerede eksisterende skjema. Hvis det er informasjon som er helt ny for oss, må vi kanskje bygge opp ny kunnskap med et helt nytt hukommelsesskjema. Da trenger vi en beskrivelse med flere detaljer for å få det hele på plass. Når vi knytter kjent kunnskap sammen med ny kunnskap, lærer vi noe nytt. Forståelsen vil dermed være knyttet til kjent kunnskap som vi allerede har, de assosiasjonene vi får gjennom vår for-forståelse samt til tolking av de nye inntrykkene. Det skjer en tilpasning av det nye til vår stadig utvidede for-forståelse eller erfaring. Ting som er kjente krever mindre beskrivelse og mindre konsentrasjon for å bli oppfattet. Beskrivelse vil bidra til ny viten og ny læring. Vi vil ta i bruk og utvide vår kognitive kapasitet. Ved å organisere kunnskap og erfaringer i skjema, lagres kunnskap som helheter. En beskrivelse kan sees som en helhetstekst der vi formidler en systematisert informasjon. Våre skjema og vår erfaring fungerer aktivt og hjelper oss til å forstå informasjonen. Dette fungerer på 3 områder. Det hjelper oss til å forvente hva som vil komme kjenne igjen det som kommer gjenkjenne/huske det vi har fått beskrevet. Den døvblinde fortolker ledsagerens beskrivelse og danner sin egen representasjon av det som er skildret. Når dette skjer, "ser" den døvblinde for seg personer og situasjoner med sitt "indre øye", og det utvikles en mental modell av det man får beskrevet. Tidligere erfaringer, opplevelser vi har med oss (alle våre kognitive skjema) hjelper oss å oppfatte og forstå våre omgivelser. Når beskrivelsen avviker fra de skjema den døvblinde har, blir det vanskelig å forstå den, og det er nødvendig med en mer detaljert beskrivelse. Våre skjema hjelper oss til og med til å forstå mer enn det som direkte blir beskrevet. Vi leser mellom linjene. Tidligere erfaringer hjelper oss til å forstå, også om ikke alt blir uttrykt direkte.

Men det motsatte vil også forekomme. Vår forståelse kan gi grunnlag for misforståelser. Vi har en forestilling som vi oppfatter som logisk, og det hindrer oss i å se andre muligheter. Et klassisk eksempel på dette er følgende historie: En far og hans sønn er utsatt for en alvorlig bilulykke og blir brakt bevisstløse til sykehuset. De trilles inn på hvert sitt operasjonsbord. Kirurgen kommer inn, ser på gutten og utbryter: Det er jo min sønn! Spørsmålet er da: Hvordan er det mulig? Svaret er selvfølgelig enkelt: Kirurgen er guttens mor. Men det er slik at tradisjon og forståelse gjør at mange av oss assosierer begrepet kirurgen med en mann. Eksemplet viser oss at våre skjema kan gi oss raske assosiasjoner som blir feilaktige. Vår forståelse gir risiko for misforståelser. Det kan ta tid før vi selv oppdager denne type misforståelser. Våre skjema gjør oss så sikre på at ting er som de er. Førsteinntrykket, det bildet vi har dannet oss, er formet av et erfaringsskjema som vi har med oss i vår kultur. Vær som ledsager oppmerksom på denne type misforståelser, en må noen ganger gå langt tilbake og noe omstendig gi nærmere forklaring om grunnbegrep, eller det er nye forhold som skal beskrives. Kan teori om tekstforståelse hjelpe oss i utarbeidelse av en beskrivelse? Hvilke delelementer må en beskrivelse inneholde for at den døvblinde kan oppfatte den som en meningsfylt helhet? Beskrivelsens mål er jo å formidle mening. Denne meningen ligger ikke i de enkelte ord eller setningene beskrivelsen er oppbygd av, men i den funksjonelle sammenhengen beskrivelsen settes inn i. Informasjon må gis i en form som gir sammenheng. Dette er det viktigste kravet for forståelse av en tekst og av en beskrivelse. Beskrivelsen blir en enhet med en logisk struktur. Det må være en sammenheng mellom ordene, mellom setningene og mellom beskrivelsen som helhet. Skal beskrivelsen gi mening, må den for den døvblinde også virke logisk ut fra den situasjonen man er i (de skjema man har fra tilsvarende situasjoner forventninger) og de erfaringer og den kunnskapen man har. Når beskrivelsen blir vanskelig eller uforståelig, skyldes det ofte mangel på sammenheng - enten manglende struktur fra ledsagerens side, eller at den døvblinde mangler informasjon til å kunne sette beskrivelsen man får inn i et logisk skjema. Måter å organisere informasjon på Da døvblindetolkutdanningen startet, ønsket man å vektlegge beskrivelser. Man prøvde ut måter å organisere beskrivelse på. Beskrivelsen kunne være: I Sammenfattet - detaljert (kort - lang) II Spontan - organisert (blandet - systematisk) III Objektiv - subjektiv (saklig - følelsesladet) Erfaringer har vist at denne inndelingen ikke er til hjelp om den brukes slavisk. Det vil gi en kald beskrivelse som ikke enkelt kan tilpasses en helhetlig tekstforståelse. Men denne organisasjonsformen kan her brukes for å gi noen konkrete eksempler på beskrivelse.

All beskrivelse innebærer et utvalg av informasjon. Den som beskriver forsøker å velge ut det vesentligste - det mest kritiske - fra situasjonen. Dette kalles ofte kritisk informasjon. Beskrivelsen må sentreres om det som er viktig for å forstå helheten. La oss se på disse organiseringsformene og gi noen eksempler på bruksområder. Disse eksemplene vil gi et grunnlag for vurdering av den informasjonsutvelgelse man benytter ved beskrivelse. Men - uansett form - hva man får formidlet er viktigere enn hvordan det blir formidlet. For å prøve ut forskjellige vektlegginger av informasjon, kan denne tredelte inndelingen belyse noen sentrale akser i ledsagerens valg av informasjon: 1. Sammenfattet detaljert beskrivelse Å beskrive noe sammenfattet er ofte det eneste riktige. Gjennom sansene er vi i stand til å fange inn enorme mengder informasjon om omgivelsene på kort tid. Ikke alt er like vesentlig. En kort sammenfattet beskrivelse er ofte tilstrekkelig. Eksempel: Den døvblinde leter etter en bestemt person som han/hun skal møte, og går sammen med ledsageren til resepsjonen for å se etter vedkommende. Beskrivelse av resepsjonen kan være: Det er ingen her. I denne situasjonen er dette mer korrekt enn for eksempel: Her er resepsjonen. Rommet er stort, med åpne dører ned mot parken. Det er 3 ulike sittegrupper med skinnmøbler. Gardinene er osv., osv... Det er ingen personer her akkurat nå. Alt dette er unødvendig og uønsket informasjon og blir for mye ut fra det den døvblinde der og da søker. En slik beskrivelse vil faktisk forstyrre den døvblinde i videre leting. Hva som er kritisk informasjon er situasjonsavhengig og blir styrt av situasjon og den døvblindes interesser. Tidsnød kan være en årsak til at en beskrivelse blir sammenfattet. Det kan være konfliktfylt å måtte velge hva som er det viktigste å få med. En står da i en situasjon der man må korte ned eller velge bort informasjon en synes er nødvendig å formidle. Tenk over: Hva er det viktigste for å kunne danne seg et bilde av situasjonen, er det det som sies, måten det sies på, reaksjonene på det som sies? Hva er det du selv husker av situasjoner du selv har vært i? Vi vet at det ikke alltid er ordene som er viktigst! Ordene pluss det som skjer gir oss en opplevelse av dem vi har vært sammen med og av situasjonen. Stemning og atmosfære blir sjelden uttalt. Men den gir inntrykk og den må beskrives. Å få vite at stemningen er avslappet og fin er viktig. Å vite at også andre gjesper under et foredrag kan være OK

å vite, at noen fleiper og kommenterer det som skjer, hjelper deg til å vite litt om typene som er i din gruppe. Beskrivelse er viktig og nødvendig for å vite hva som skjer og hvordan verden er! Denne type informasjon bygger opp følelsen av å delta i en gruppe, klasse, vennekrets etc. Hvor detaljert en skal beskrive bør være avhengig av den døvblindes interesser. Målet er ikke å gi informasjon i det vide og brede. Men god beskrivelse kan få virkeligheten tettere inn på den døvblinde og gi økt interesse og aktivitet. Å få noe informasjon kan være et utgangspunkt for en mer aktiv informasjonsinnhenting, en får en basis og har noe å spørre videre fra. Reaksjoner fra den døvblinde på vår formidling vil påvirke beskrivelsen. På områder der brukeren viser interesse vil beskrivelsen bli mer detaljert. Eksempel: Det var lunch-pause på et konferansesenter og den døvblinde ville bruke den siste halvtimen til å gå en rask spasertur i det fine landbruksområdet rundt sentret. Målet var å få frisk luft og litt mosjon. Ledsageren og den døvblinde gikk raskt uten å beskrive så mye. Da det kom en traktor, måtte de stoppe. Ledsageren beskrev at: nå trekker vi litt ut til siden på denne smale grusveien fordi det kommer en stor traktor mot oss. Etter å ha gått litt spurte den døvblinde: Hvilken type traktor var det? Ledsageren kunne fortelle at det var en stor, grønn traktor, men hvilken type hadde hun ikke lagt merke til. Men hun hadde sett at traktoren svingte inn litt lenger fram. De gikk videre og tok av ved første gård. Der sto traktoren og det var lett å se merke, nummer og typebenevning. For den døvblinde var dette interessant - han var en gammel bonde og sønnen skulle snart kjøpe en ny traktor på sin gård. Da føreren av traktoren kom fram, startet en samtale med han. Enden på det hele var at den døvblinde fikk diskutert og kjent på og demonstrert storbondens nye traktor, drøftet vær og avling og livet i sin alminnelighet! Ettermiddagens foredrag startet uten den døvblinde. Det var det verdt! En tilsynelatende tilfeldig kommentar utviklet seg til å bli noe viktig. God beskrivelse utvikles i et samspill med omgivelsene og mellom ledsager og døvblind. Ledsageren må være oppmerksom på den døvblindes reaksjoner og reaksjoner fra andre som ønsker kontakt med den døvblinde. Jeg har sett døvblinde som deltar på større arrangement bli ledsaget rett forbi venner og gamle skolekamerater uten at deres ledsagere har gjort mine til å stoppe opp når de hilser, nikker og prøver å ta kontakt med den døvblinde. Det er viktig at ledsageren er åpen for signaler fra andre. Å orientere seg om hvem som er tilstede, evt. lete opp deltagerlister eller lignende er viktig. En kan ikke kjenne den døvblindes nettverk, men ledsageren kan gjøre noe for å orientere seg i situasjonen. På større arrangement etc. kan det være greit å spørre den døvblinde om det er bestemte personer han eller hun er på utkikk etter eller ønsker å sitte ved siden av i pausen eller lignende. Vi har alle en omgangskrets vi gjerne vil holde kontakt med. Det er for dumt å ha sittet en hel pause like ved bestekompisen uten å vite at han var der! 2. Spontan organisert beskrivelse Ofte beskrives opplevelser og handlinger direkte i den rekkefølge vi opplever dem. Det kan for eksempel være: 10

en fortløpende beskrivelse av hva som skjer i en situasjon det vi ser ut av et bussvindu observasjoner fra et kafébord Ved en systematisk og organisert beskrivelse prøver man å finne en rød tråd i fremstillingen og tenke mer systematisk på det en skal beskrive. En kan for eksempel starte en beskrivelse: Fra egen posisjon og utover (utsikt, etc.) o Eller tvert om! Utenfra og inn (f.eks. et rom: Fra veggene og til slutt inn til bordet vi sitter ved) o Eller tvert om! Ovenfra og ned (f.eks. et tre, en skulptur) o Eller tvert om! En hovedregel er å gå fra helheten til detaljene. Gi en kort informasjon om hva det er før du beskriver nærmere detaljer. Eksempel på en beskrivelse som er organisert fra egen posisjon og utover kan være: Her er vi på toppen av fjellet. Nedenfor oss ligger byen. Her er et utsiktspunkt. Kjenner du kanten her. Det er et gjerde som stopper oss her fjellet går rett ned. Nedover herfra går fjellsiden rett ned. Nedenfor oss ligger byen, vi ser... Bak byen er fjellene, det er snø på dem. Bak dem skimter vi havet. Det er et flott syn... Det er så klart, byen er virkelig flott og vakker herfra! En beskrivelse som er spontan og rotete kan være det riktige for å formidle mange og skiftende inntrykk, som for eksempel en beskrivelse av et selskap eller et karneval. Å formidle en spontan beskrivelse kan være en hårfin balansegang mellom det å få en oppfatning av en mangeartet og livlig situasjon og det å gi et feilaktig bilde av en situasjon som kaotisk og aggressiv. Mye og rask informasjon kan også bli feiloppfattet. Noe som var ment formidlet ivrig og hurtig kan bli oppfattet som en skildring av en forvirrende og ubehagelig situasjon. Vær oppmerksom på faren ved å gi en så løs beskrivelse at den døvblinde oppfatter situasjonen som kaotisk. Unngå å beskrive i form av lange monologer uten å kontrollere om tempo og utvalg treffer. Den kan være en fordel om man lager et resymé eller korte oppsummeringer underveis, dette for å sammenfatte eller gjenta hovedlinjer i beskrivelsen. Skillet mellom de enkelte delene / episoder en skildrer i fortløpende beskrivelse av ulike gjenstander eller situasjoner, er det spesielt viktig å markere. Vær oppmerksom på den døvblindes reaksjon eller feedback. Blir det uklarheter eller misforståelser, kan det ofte avleses i den døvblindes ansiktsuttrykk eller på annen reaksjon. 3. Objektiv spontan beskrivelse En objektiv beskrivelse betyr ikke en forsiktig og forbeholden informasjon med verdinøytrale ord. En beskrivelse er ikke et ferdig bilde eller en vurdering. Beskrivelsen skal gi informasjon den døvblinde kan bruke til å bygge opp sin egen oppfatning og sin egen vurdering. Beskrivelsen skal være upartisk. Som ledsager skal man ikke ha som baktanke å styre den døvblindes oppfatninger. 11

For døvblindetolker gjelder dette som et absolutt prinsipp. Andre døvblindemedarbeidere kan ha andre roller. Ledsageren må være klar over den makt til påvirkning som ligger i sin måte å beskrive på. Dette må ledsageren ha et reflektert forhold til. Etiske problemstillinger knyttet til informasjonstilgang og beskrivelse er et viktig spørsmål som bør drøftes med døvblinde og mellom døvblindemedarbeidere. En beskrivelse skal være et riktig bilde av situasjonen. Men dette trenger ikke å bety at ledsageren må unngå ord som er positive, negative eller følelsesladede. Dette kan være nødvendig for å beskrive det som preger situasjonen. Ting kan være svært dårlig vedlikeholdt, yndige, utrolig vakkert, skrot, flott, etc., og dette er på en objektiv skala. Verden er fargerik, og det skal også komme fram i en beskrivelse. For å få fram at noe er spesielt, må man bruke verdiladede uttrykk. Dette vil fremheve det spesielle fra det ordinære. Hvis f.eks. noe meget vakkert skal beskrives, vil en saklig, tørr beskrivelse ikke formidle det spesielle. Det som beskrives må gjøres til noe opplevd og subjektivt for både ledsager og døvblind. Beskrivelsen skal passe med stemningen i situasjonen, og en skal beskrive hvordan andre reagerer i situasjonen. Til festbruk kan beskrivelsene bli både storslagne og pompøse, om stemningen er til det i den situasjonen man er. Å unnlate å beskrive noe som er vesentlig i en situasjon, gir en partisk og subjektiv framstilling av det som skjer. Å unnlate å beskrive kan gjøre beskrivelsen uetisk selv om man i enkelte situasjoner kunne ønske å overse ting. Men det er viktig og en selvfølgelig rettighet at også døvblinde skal gis mulighet til f.eks. å kunne reagere på negative holdninger ved å få formidlet informasjon også om slike forhold. Dette handler om rett til deltagelse på like vilkår. En detaljert beskrivelse krever ofte presise allmennkunnskaper. Det er ikke nok å si Det sitter noen fugler i treet, hvis situasjonen er: I furutreet like ved inngangen sitter det en hel flokk med dompaper. Som ledsager vil du få god bruk for dine generelle allmennkunnskaper, og også din kreativitet og formuleringsevne. En detaljert beskrivelse gir rom for å tegne et levende og tydelig bilde av situasjonen. God beskrivelse krever gode språkferdigheter. En må ha et repertoar av synonymer og uttrykk, både på talespråk og tegnspråk. Det kreves innlevelsesevne, nysgjerrighet og brede kunnskaper om det meste! Om vår beskrivelse blir for knapp og generell, kan den gi lite mening. Om vår omverdensforståelse generelt er på nivå med følgende geografileksjon kan beskrivelsen være utilstrekkelig til selv å danne seg en forestilling om situasjoner man er i: 12

God beskrivelse gir krydder på tilværelsen! Tegnspråkets mulighet til å bruke hender og kropp til å bygge opp hele scener og landskap gir ekstra rom for beskrivende element. Oppmerksomhet og kritisk informasjon Fra disse eksemplene på organisering av informasjon vil vi gå over til å se på de sanseinntrykk vi bygger beskrivelsen på. Sansene våre utsettes for en kontinuerlig strøm av inntrykk. Det å legge merke til hva som egentlig skjer, krever en skjerpet oppmerksomhet. Vi konsentrerer oss nå om inntrykk fra fjernsansene syn og hørsel. Våre andre sanser fungerer samtidig og formidler til sammen et bombardement av informasjon til hjernen. Våre øvrige sanser er smak, lukt, følesans og bevegelsessans. Følesans registrerer varme, kulde og smerte, mens bevegelsessansen registrerer bevegelse, vibrasjon og kroppsdelenes plassering i forhold til hverandre. Heldigvis er ikke alle inntrykk like viktige. Vi har ikke kapasitet til å være konsentrert om alle inntrykk samtidig. Vedvarende inntrykk blir oppfattet som bakgrunn som en ikke bevisst legger merke til. Først når det skjer en endring, vekkes vår oppmerksomhet. F.eks. vil vi ofte først bli oppmerksom på lav støy (f.eks. maskindur) når maskinen slås av, og vi lettet legger merke til stillheten. Som seende og hørende skjerpes vår oppmerksomhet først og fremst mot syns- og hørselsinntrykkene. Døvblinde kan være mer oppmerksom på inntrykk fra de andre sansekanalene. Et eksempel kan tydeliggjøre dette: Som ledsager til en døvblind på et kurssenter kommenterte den døvblinde: Nå må vi nærme oss en svømmehall. Dette var før jeg som ledsager så skiltet med pil og ordet SVØMMEHALL, og før jeg merket lukten som er typisk for svømmehall. Kanskje ble min oppmerksomhet mot lukten og fuktigheten svekket på grunn av konsentrasjon om syns- og hørselsinntrykk fra folkene rundt meg, samtalen som var i gang etc. 13

Vi opplever omgivelsene med mange sanser samtidig. For å fortsette med eksemplet svømmehall : Tenk på hva vi sanser når vi går inn i en svømmehall: vi ser vann og de som bader vi hører plask og skrål vi merker varme og fuktighet mot huden vi føler det harde, glatte gulvet mot fotsålene vi lukter klor Mange av disse sanseinntrykkene gir oss tydelig og sikker informasjon. Så når vi kommer inn i en svømmehall, vil den døvblinde kunne være sikker på hvor vi er. Vår beskrivelse vil da være å bekrefte at vi er kommet inn til svømmehallen, og f.eks. gi informasjon om: o hvor mange som er i rommet o hvem som er der o hva de gjør o noen sier noe til oss o hvor langt det er til bassengkanten o hvor stort bassenget er o det skjer noe spesielt / er noe spesielt i rommet o dette er en helt vanlig svømmehall eller det er noe spesielt her Som seende benytter vi synet til å orientere oss om hvor vi er og om avstander og veier mellom de stedene vi er på i løpet av en dag. Synsinntrykkene er helt nødvendige for vår orientering. Synshemmede og døvblinde tar i bruk informasjon fra de andre sansekanalene og baserer seg på disse inntrykkene. Mye av vår forflytning skjer i faste ruter mellom steder og rom der vi ofte er. En rute kan være mellom hjem og arbeidsplass, mellom hjem og nærbutikk, mellom ulike rom i egen bolig, mellom kontor og pauserom, mellom ulike klasserom etc. Ved å bruke faste ruter og faste kjennetegn eller holdepunkt i disse rutene, vil man kunne lette sin forflytning på kjente steder. Som seende vil vi finne visuelle holdepunkt i våre ruter (vi vet f.eks. at vi skal ta til høyre ved det røde huset ved parkeringsplassen for å komme til vår nærbutikk). Synshemmede som ikke kan orientere seg med synet, vil i stedet søke taktile holdepunkter. Dette kan være en kant på fortauet, et gelender, antall skritt ned korridoren, antall dører som skal passeres før man er framme, eller andre faste taktile holdepunkt. Som ledsager er det viktig å forholde seg til omgivelsene på en bevisst måte. Et eksempel som beskriver betydningen av ruter og kjennetegn er hentet fra et kurssenter: Du er ledsager for en døvblind som for første gang deltar på et arrangement på et nytt kurssenter. Den døvblinde skal være der i en liten uke. Det er nå viktig å beskrive omgivelsene på en måte som gjør at den døvblinde lettest mulig kan orientere seg der. En orientering om omgivelsene er viktig, både for de døvblinde som vil finne fram på egen hånd og for dem som vil trenge hjelp av en ledsager til forflytning. Sentrale steder blir: eget rom toalett/bad 14

resepsjon kurslokale stue veien eller "rutene" mellom steder der fast aktivitet skal skje veien til viktige steder - aktiviteter - personer avtale om tid og sted for å møte ledsageren igjen Den som skal gå alene rundt på kursstedet, trenger en beskrivelse som gir mest mulig konsentrert informasjon. En må forsøke å velge ut det viktigste - den kritiske informasjonen. Når dette er greit, kan man fylle ut med flere detaljer. Orientering om eget rom bør inneholde: Informasjon om låsesystem til rom. Det lærer man best om man selv får nøkkel eller nøkkelkort i hånden og åpner døren selv. Informasjon om plass til bagasje og yttertøy. Det som er kritisk informasjon kan f.eks. være: "Her er vi kommet til rom 12, ditt rom". Ledsager fører den døvblinde helt bort til f.eks. en bagasjehylle. "Her er plass for kofferten din. Ved siden av er det garderobehylle". En kort helhetsbeskrivelse av rommet, f.eks.: "Du står nå i en liten gang. Rett fram er rommet ditt, døren til høyre går inn til et bad. Du har fått et stort rom med både seng, skrivebord og en liten sofa". Er du ledsager for en døvblind som ikke har synsrest, må beskrivelsen være mer detaljert. En rask måte å bli orientert i rommet på er å bli ledsaget rundt rommet. Begynn gjerne med utgangspunkt i den døra der dere kom inn. "Her er døra inn fra gangen - det ser ut som det er smekklås på den. Fra døra går du gjennom denne lille garderoben, rett fram til venstre står..., lenger fram står..." Gå gjerne en runde systematisk omkring i rommet, ta gjerne en side av rommet om gangen. Ved å gå systematisk fram blir informasjon plassert i forhold til hverandre. Tenk funksjonelt: Hvilke ting vil man ha bruk for i rommet? Hvor er stikkontakt for barbermaskin eller annet elektrisk utstyr? Er rom/bad lett å finne fram til? Er ting på sine naturlige plasser? Kommenter om det er noe spesielt. En del moderne toalett har spesielle anordninger for å skylle ned - ta en titt inn og se om det ser greit ut. Tenk også på å gi informasjon om: Er det vindu eller verandadør her? Er det innsyn til rommet fra gangsti utenfor? Veien fra eget rom og til f.eks. resepsjon er en viktig rute å kunne. Skal denne læres, må en tydelig beskrivelse av den presenteres. Det er viktig å gå den samme veien til ruten er innlært. Finn holdepunkt som er lette å kjenne igjen. En rute kan f.eks. beskrives på denne måten: "Her fra døren din tar vi til høyre, følger gangen helt ned, fortsetter videre til høyre langs den neste korridoren. Her kjenner du et rekkverk. Opp trappen og her er resepsjonen. Her er først en sofagruppe, kjenner du at det henger et bilde her? Sofagruppen står rett ut for bildet. Det sitter noen der nå, men det er en stor sittegruppe og det er plass til mange der. Fortsetter du videre langs veggen, kommer du fram til resepsjonen. Her er den. Det står en ung gutt her. Han hilser "God dag". 15

Når vi skal gå tilbake igjen, følger vi den samme ruten og viser om nødvendig de samme holdepunktene. Gjentatte repetisjoner kan være nødvendig før den døvblinde kan finne fram på egen hånd. Også for døvblinde som ikke skal finne fram på kurssenteret på egen hånd, vil bruk av faste ruter vil være betryggende og gi en gjenkjennelse så man vet hvor man befinner seg. Gjennom beskrivelse og bruk av faste ruter gir man informasjon. Å gå en fast rute blir en form for beskrivelse ved at den gir informasjon gjennom forflytning uten at ledsageren trenger å gjenta igjen og igjen det samme med ord. Gjennom måten å forflytte seg på får den døvblinde inn informasjon om hvor han/hun befinner seg. Kjente ruter blir et utgangspunkt for å kjenne seg igjen og for å lage nye og utvidede ruter der mer detaljert informasjon kan trekkes inn. Beskrivelse av bilder og skriftlig informasjon Beskrivelse kan være knyttet til bilder, brosjyrer, skrevne bruksanvisninger, postkort etc. Et eksempel kan være en situasjon der den døvblinde har fått et brev fra en venn i utlandet. I tillegg til å få lest brevet vil det være kjekt å vite hvordan f.eks. frimerket ser ut, myntangivelsen på frimerket, dato for poststempling etc. Bruksanvisninger, formularer og blanketter bør beskrives samtidig som de blir gjennomgått eller utfylt. Bistand til lesing eller skriving kan være en del av oppgaven ledsageren får. Å beskrive bilder, kunst og farger for personer som aldri har sett, vil være en utfordring. Noen blinde har et forhold til farger. De har gjennom livet lært å knytte bestemte assosiasjoner til fargene. Det krever kreativitet å finne ord og beskrivelse for ting som er f.eks. svært vakre og som man ikke har erfaring med eller mulighet til taktilt å kjenne på. Beskrivelse av lydinntrykk I våre omgivelser er det både syns- og hørselsinntrykk. Vi omgis av lyder som f.eks. tale, støy, musikk. Her er noen eksempler: gjenstander lager lyd (maskiner som durer, kopper som klirrer o.l.) naturen lager lyd (regn som drypper, tordenbrak, sus av vind etc.) menneskers stemme og lyder (stemme og kroppslyder varierer, noen ganger er vi hese av forkjølelse, en guttestemme kan være midt i stemmeskiftet, en stemme kan være buldrende, mild eller streng etc.) dyrs stemme og lyder (en katt som maler, en hund som knurrer, en hest som knegger) lydbildet i situasjonen varierer (stemmer av høyrøstet diskusjon fra naborommet, dører som smeller, telefon som ringer, kaffekjele som koker over etc.). Lyder må beskrives på samme måte som synsinntrykk. At beskrivelse av lydinntrykk kan gi forventning og bli opplevd positivt av døvblinde, er følgende episoder eksempler på: Fra huset der den døvblinde bodde var det mulig å spasere en fin rundtur gjennom et boligområde og forbi et inngjerdet jorde. Der gikk det to flotte hester. Den døvblinde brukte alltid ledsager på denne turen. Å få beskrevet at: "Nå har hestene sett deg! De knegger og 16

kommer mot innhegningen!" var alltid trivelig! Da var det tid for litt klapp og en brødbit. Beskrivelsen av hestenes knegging fortalte den døvblinde at hun var ventet og ønsket. Lyd og lydbilder kan være sammensatte og vanskelige å finne ord for. Følgende episode kan beskrive dette: Det var juleavslutning på skolen med sang, musikk og annen underholdning. Mor hadde med døvblindetolk for å delta i 2. klasses lenge planlagte kveld. Når en 8-åring spiller fiolin er det ikke nok å si hvilken melodi som spilles. Lyden fortjener en liten kommentar - poden måtte begynne om igjen en gang, og mange av tonene var riktige... Barnet var fornøyd og stolt da melodien var ferdig og alle klappet. Troverdig og viktig informasjon til likeverdig deltagende personer Syn og hørsel gir mulighet for informasjon. Informasjonen tilflyter lett og uten anstrengelse. Døvblinde er utestengt for mye av denne informasjonen. Dette påvirker mulighet til kunnskap, men hindrer også samspill og deltagelse i samvær med andre. Beskrivelse blir en viktig og sentral tjeneste døvblinde trenger for å forstå sammenhengen i de situasjoner de deltar i. Beskrivelsen gir døvblindemedarbeidere en spennende og stor utfordring. Beskrivelse krever innsikt i hva døvblindhet innebærer av informasjonsbrist. Etisk sett krever den et reflektert forhold til utvelgelsen av troverdig informasjon om situasjonen. Til slutt vil jeg oppfordre alle som omgås døvblinde til å legge tilrette for mulighet til informasjon og kontakt utad og med andre. Som ledsager vil din beskrivelse kunne være et aktivt middel til økt tilgang på informasjon og delaktighet for den som er døvblind. Vær positivt tilstede i situasjonen og formidle verden der og da som den er! 17