Kari Wæge ADA SPLITTER NAKEN OMNIPAX, OSLO 2015
DREYERS FORLAG 2015 EPUB-PRODUKSJON: ROSENDAHLS BOOKPARTNERMEDIA ISBN 978-82-826-5042-1 Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Alma og Emma
Innhold 1 Kardemommeloven 2 Jeg svever 3 «Sikkerhet før nytelse» 4 Hemmeligheter både her og der 5 Å perse rekorden 6 Brannfakkelen 7 Er Kalle ute å kjøre? Kjære dagbok 8 Det visste jeg ikke Kjære dagbok 9 En kompliment Kjære dagbok 10 Potetgull og peanøtter 11 Drømmefangeren 12 Klar for fest 13 «Ikke slipp meg!»
14 Mamma er klein 15 Knust hjerte Kjære dagbok 16 Det er lett å lyve 17 Et skikkelig dansetalent! 18 Utnytter hun meg? 19 «Victoria» 20 Erfaringer både her og der 21 En urimelig mamma 22 Urettferdighet på sitt verste 23 Teltturen 24 Stille som en mus 25 Drøm og virkelighet 26 Dagen etter 27 Fjellet er oppskrytt! Kjære dagbok 28 Og det viktigste er kjærligheten
Jeg er Ada. Jeg er femten. Jeg fylte femten for noen måneder siden. Det var før alt dette skjedde, som jeg skal fortelle om her. Den morgenen jeg fylte femten, toget alle inn på rommet mitt nesten før jeg hadde våknet. Lillesøster Alfa først, så mamma og Bjørn. Og to meter bak kom storebror Kalle. Akkurat i den rekkefølgen kom de, mens de sang bursdagssangen av full hals. Det vil si, Kalle sang ikke, selvfølgelig. Alfa balanserte en kake med et lite lys på toppen. Mamma, Bjørn og Kalle kom med gaver. Gratulerer med dagen, kjære Ada, sa de høyt i kor. Mammas stemme bar over de andres. Det gjør den alltid. Gjennom gardinene skimtet jeg at det skinte sol. Vinteren var over. På epletreet i hagen, det eneste vi hadde, var det kommet knopper. Her, sa mamma. Du må åpne den minste gaven først. Den er fra Alfa. Ja, den er fra meg, kvekket Alfa som et ekko. Det var en dagbok. En dagbok å fortelle ALT til.
1 Kardemommeloven Jeg våkner opp fra drømmen. Den samme drømmen som sist. Jeg drømte at Erik kysset meg. Vi satt på en benk ved fotballbanen. Det var bare oss to der. Det var varmt. Jeg hadde på meg shorts og en tynn hvit T-skjorte. Hånda hans streifet brystet mitt Nå må du stå opp, Ada! Det er mamma som vekker meg. Midt i drømmen. Hun roper igjen. Hun gjentar seg selv. Inne på badet ser jeg meg selv i speilet. Jeg ser ut akkurat som jeg pleier. Trøtt, bleik og ufrisk. Jeg tar på meg mascara. Øynene mine, som ellers ser så slappe ut, blir nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg tar strikken ut av håret. Løst hår er finest i hvert fall på meg. På med foundation. Masse. Nå er jeg faktisk ganske perfekt. Drømmen kverner rundt i hodet mitt. Jeg har hørt at drømmer har noe med underbevisstheten å gjøre. Jeg vet selvsagt at alle har drømmer, men forskjellen på meg og mange andre, er at jeg husker mange av drømmene mine. Den første gangen jeg drømte om Erik og meg, var det ikke helt slik som nå. Jeg tror han tok på meg andre steder også. Så fin du er, Ada! sier mamma idet jeg dumper ned på stolen. Takk, svarer jeg og lar blikket mitt sveipe over bordet. Kaffe latten står som vanlig klar på plassen min. Jeg løfter det varme glasset opp og snuser inn den deilige lukten. Det
er bare Alfa, mamma og jeg som sitter ved bordet. Kalle sover. Han begynner på skolen senere. Sånn er det visst å gå på videregående. Det er forresten bra at Kalle sover. Stemningen mellom ham og mamma er nemlig ikke helt på topp. Kalle har vært drittsur de siste dagene fordi han ikke får dra på hyttetur i høstferien. Han og mamma har stått og skreket til hverandre. Kalle kalte mamma: «Jævla urimelige drittkjerring», og så bare smelte han igjen døra. Rett i fleisen på henne. I dag fikk jeg heldigvis ikke kjeft for å bruke badet for lenge. Mamma er for det meste snill, men hun har kort lunte og kan bli fryktelig sint. Det som gjør mamma aller mest sint, er når Alfa, Kalle eller jeg lyver, eller hvis hun får det for seg at vi av en eller annen grunn ikke er til å stole på. Og nå er hun fryktelig sint og skuffet over Kalle. Mamma sier at han har både løyet og brutt avtaler. Jeg har hørt at han faktisk har gjort enda verre ting. Mamma skulle bare ha visst Helt fra jeg var liten, har mamma med jevne mellomrom minnet meg på Kardemommeloven: «Du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil.» Dette har vært regelen i huset vårt. Den gjelder nesten alltid. Hos bestevenninnen min, Mari, er det helt andre regler. Moren til Mari er kjempestreng og setter skyhøye krav til datteren sin der er det ikke nok å la være å plage andre, der må man visst kunne alt som heter «skikk og bruk», og Mari får nesten aldri lov til å «gjøre hva hun vil». Kardemommeloven er i utgangspunktet en fin regel. Problemet er bare at det alltid er mamma som bestemmer hva det innebærer å være snill og grei. Jeg drikker opp siste rest av kaffe latten min og ser at skorpene etter Alfas brødskiver fortsatt ligger på tallerkenen hennes. Det skal hun ha, søsteren min. Hun gir ikke opp. Hver eneste dag prøver hun å få slippe
unna de tørre brødskorpene. Selv om mamma sier at jeg ikke skal blande meg, klarer jeg ikke å la være: Spis opp skorpene dine! sier jeg. Alfa bare stirrer på meg. Det er akkurat som om hun ikke hører hva jeg sier. Alfa er i sin egen drømmeverden. Det er hun ofte. Hun ser granskende på meg, snur seg mot mamma og sier: Jeg vil også ha sminke på meg, mamma! Du er for liten, Alfa, svarer mamma. Når blir jeg stor nok, da? spør Alfa. Kanskje når du blir like stor som Ada, svarer mamma litt unnvikende. Jeg blir overrasket over svaret hennes. Jeg fikk jo lov til å sminke meg da jeg var liten. Hvorfor får ikke Alfa lov? Så husker jeg det. Det som skjedde for noen uker siden. En av jentene i klassen til Alfa hadde kommet på skolen med mascara. En opprørt mamma sendte mail til alle jenteforeldrene. Hun ville at alle sammen skulle nekte jentene sine å bruke sminke på skolen. Mamma tok opp saken ved middagsbordet samme dag. Mamma er lærer og har sterke meninger om mye, særlig om det å være grei og snill mot andre. Nå reagerer de, men da Lise ble utestengt og ikke hadde noen å være sammen med, da var det ingen som engasjerte seg, sier hun. Tenk at bruk av mascara engasjerer mer enn utestengning og mobbing. Det er nesten ikke til å tro. Det virker som om Alfa har glemt hele sminkeforbudet. Hun ser spørrende opp på mamma og sier: Hvorfor må jeg bli like stor som Ada før jeg kan bruke sminke? Mamma tenker seg om. Akkurat som om hun ikke kan finne et godt svar. Jeg vet jo hva greia er, og svarer for henne: Læreren din vil ikke like det, Alfa, og mange foreldre liker det heller ikke. De tror det er