derfor kan endres. Ved å gå inn på databasen til Artsdatabanken kan du sjekke om det har skjedd endringer.

Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Viktige mål for kapitlet Når du har lest og arbeidet med dette kapitlet, skal du ha oversikt over hvordan man tar hensyn til forskjellige arter ha forståelse for at det meste i naturen henger sammen, og at arter er avhengig av hverandre ha forståelse for at vi også må ta godt vare på flere arter enn dem som er jaktbare kunne forklare folk som aldri har hørt om en rødlisteart, hva det innbærer at en art står på denne lista ha forståelse for at småkryp, lav og moser, som mange kanskje aldri har hørt navnet på, er en viktig del av den økologiske helheten og samtidig kan være svært nyttige for oss mennesker Mål i læreplanen Kapitlet dekker den delen av læreplanen som går ut på at du skal kunne beskrive muligheter for flerbruk av utmark og kulturlandskap Totalt har vi ca. 40 000 kjente flercellede arter i Norge. Vi har lett for å ta særskilte hensyn til arter som er økonomisk nyttige, for eksempel jaktbare arter eller arter som er pene å se på. Men økologisk kunnskap har lært oss at det er viktig å ta vare på alle arter. Det meste henger sammen i naturen. Både salamander og piggsvin er arter som vi skal ta vare på, også i åra framover. En del av de artene vi skal presentere, er ført opp i rødlista og kommentert i denne boka med rødlisteoppføringen våren 2010. Vær oppmerksom på at rødlista revideres med jevne mellomrom, og at oppføringene derfor kan endres. Ved å gå inn på databasen til Artsdatabanken kan du sjekke om det har skjedd endringer. Det er en stor opplevelse å finne den sjeldne laven huldrestry i skogslandskapet. Foto: ØSL 112 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 113

Mikroorganismer, sopp, lav og moser Mikroorganismer er encellede dyr, bakterier og alger. Sopp, lav og moser blir med en felles betegnelse kalt kryptogamer. De er viktige økologiske elementer i naturen. Til nå kjenner vi ca. 8000 sopp, lav og moser (kryptogamer) i Norge. Om lag halvparten er knyttet til skog, og flere lever på død ved. Stående, døde stammer og læger er derfor avgjørende for å sikre deres eksistens. En del sopp og lav begynner å bli sjeldne. Årsaken er mangel på død ved både i skog og i jordbrukets kulturlandskap. Moderne naturforvaltning må derfor bidra til å øke andelen av dødt virke for å sikre levestedene til disse artene. Mikroorganismer Med mikroorganismer mener vi organismer som består av én celle eller en gruppe av celler, og som alle hver for seg kan utføre de nødvendige livsprosessene. I skog er bakterier, encellete dyr og alger de vanligste mikroorganismene. Under et fotavtrykk i granskog kan vi finne tre millioner individer av mikroorganismer, minst! Her ligger det uendeligheter av kunnskap som vi i dag kjenner altfor lite til. Sopp Mange av oss setter stor pris på et måltid med kantareller eller andre spiselige sopper. Det vi spiser, er fruktlegemet til soppen. De fleste soppene lever skjult som forgreinede tråder, eller mycel, i ved eller jord. Soppene er viktige nedbrytere av cellulose og lignin i trevirke. Blant de soppene som holder til i ved, er kjukene godt kjent. En del av dem klarer å bryte ned cellulose, men ikke lignin, for eksempel rødrandkjuka. Andre kjuker bryter ned både lignin og cellulose, for eksempel knivkjuka. På eldgamle furugadder trives den sjeldne og flotte ulvelaven. Bildet er tatt i Femundsmarka nasjonalpark. Foto: ØSL Mykorrhizasopper (sopprot) Flere av de spiselige soppene lever i symbiose med trærne og blir kalt mykorrhizasopper eller sopprot. Blant disse soppene finner vi slørsopper, risker, fluesopper, piggsopper og kantareller. Mykorrhizasoppene hjelper trærne med å ta opp vann, mineralstoffer og nitrogen fra jorda. I tillegg beskytter mykorrhizasoppene trerøttene mot angrep fra andre skadesopper. Soppene får til gjengjeld dekt hele sitt behov for karbohydrater fra treet. Mykorrhizasoppene har en mycelkappe rundt trerøttene, og på den måten øker den totale overflata til rotsystemet. Fordelen for treet er at det kan ta opp mer vann og mineraler til fotosyntesen enn røtter uten mykorrhiza. Mycelkappene kan leve opptil et halvt år etter at trærne er hogd. Ved flatehogst og planting kommer de fleste mykorrhizasoppene tilbake etter 30 år. Mykorrhizasoppene lever i symbiose med mange arter, blant annet gran og furu. På næringsrik mark er soppene dårlig utviklet, men på mindre næringsrik mark har bartrærne et svært godt utviklet mykorrhizasystem. Dette samarbeidet er derfor svært viktig for trærnes vekst. Sopper i rødlista En del sopper som står i rødlista, er knyttet til døde, liggende stammer. Duftskinn, og rosenkjuke er oppført som NT, det vil si at de er nær truet. Dersom du finner gamle granlæger, så ta en titt på undersiden av stammen. Kanskje du er så heldig å finne noen av de sjeldne soppene. Lav Lav er organismer som består av en sopp og en alge som lever i symbiose. Det vil si at begge artene har nytte av samlivet. Lav vokser på trær, steiner, berg og mark. Mange lavarter er svært ømfintlige for forurensninger. Lav i rødlista Ulvelaven er oppført som VU (vulnerablesårbar) i rødlista. Denne laven er særlig knyttet til gamle, døde furugadder. Vern av de gamle furugaddene er viktig for at ulvelaven skal ha et levested. Huldrestry står i gruppa EN (endangeredsterkt truet) i rødlista. Denne laven vokser ofte på gamle, glisne grantrær i nordvendte skråninger og bekkekløfter på Østlandet. Den kan lage lange girlandere på trærne, og folk brukte den som juletrepynt i gamle dager. Huldrestry kan tåle en forsiktig plukkhogst, men vi må ikke hogge trær med lav. Vi må også skjerme selve biotopen for endringer. Flatehogst inntil huldrestrybiotopen må derfor ikke forekomme. Ved planlegging av hogst i slike områder må vi passe på at det blir satt igjen et belte med skog, en buffersone, rundt forekomsten, slik at vindforholdene og luftfuktigheten ikke endrer seg i selve lavbiotopen. Lungenever vokser ofte på gamle lauvtrær. Den er grønn når det er høg luftfuktighet, og kan bli opptil 10 cm i diameter. Laven finnes ofte i skogområder som har lang kontinuitet. Funn av laven betyr at vi bør være oppmerksom på nøkkelelementer og andre sjeldne arter i området. Gamle lauvtrær som får dø på rot, er viktige biotoper for lungeneveren. Trærnes alder er viktig for utbredelse og variasjon av antall lavarter. Antall lav per tre øker med økende trealder, trestørrelse og greinmengde. Moser Mosene mangler røtter, har dårlig utviklet ledningsvev og tar opp vann gjennom overflata. Mosene er viktige som mat og levesteder for smådyr. De nordlige skogene i Norge er rike på moser. I de tropiske regnskogene vokser det 200 250 bladmosearter, mens det her i landet er minst 765 arter. Vi har derfor et særskilt ansvar for å ta vare på moseartene. En del fugler bruker mose som reirmateriale, og moselaget i skogen hjelper til med å holde på fuktighet i tørre perioder. Siden mosene suger opp næring og vann gjennom bladene, er de avhengige av et fuktig levested. På åpne hogstflater med sterk sol dør de ut, men i rotvelter finner vi svært mange mosearter. Undersøkelser har vist at dekningsgraden av mose ble mer enn halvert etter en flatehogst. 114 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 115

Karplanter Med karplanter mener vi blant annet bregner, sneller og urter. Ved all naturforvaltning må vi være spesielt oppmerksom på sjeldne arter, blant annet orkideene våre. Insekter I Norge er det til nå påvist 14 700 forskjellige insektarter. Mange karplanter og insekter er til gjensidig nytte for hverandre. Insektene får skjul og næring, karplantene blir bestøvet. Mange av orkideene er fredet mot innsamling, skade og ødeleggelse av enhver art. Flere av dem vokser i kalkrike områder. Grøfting, sprøyting, markberedning, flatehogst og treslagsskifte er alle tiltak som vil kunne ødelegge orkidébiotoper. God planlegging er derfor viktig slik at levestedene til orkideene ikke blir berørt. Rød skogfru er en av de mest sjeldne orkideene. Den står oppført som CR (kritisk truet) i rødlista. Orkideen vokser i tørr kalkskog og er en typisk halvskyggeart. Marisko ser ut som en gul bolle. I rødlista hører den til gruppa NT (nær truet). Flueblom er også ifølge rødlista nær truet. Den har fått navnet sitt fordi blomstene ser ut som små fluer. Insekter i gammel skog og i jordbrukets kulturlandskap Av 145 sjeldne billearter er omtrent 80 prosent knyttet til gammel skog eller gamle trær. Det viktigste tiltaket for insektene er trolig å øke andelen av dødt virke. I Sverige er det funnet 900 billearter som er avhengige av dødt virke. Men vi har også andre elementer i naturlandskapet som er viktige for insektene. Gamle slåtteenger og setervoller inne i skogen er viktige biotoper for sommerfugler, humler og andre insektarter. Disse områdene bør ikke plantes til. Åkerholmer og kantsoner med trær og busker er også viktige for insektene. Når det ikke lenger blir drevet jordbruk, vokser arealene til med lauvtrær på grunn av manglende slått eller beiting. En del insektarter er avhengige av åpne kulturlandskap, og skjøtsel av gjengroingsområdene er i denne sammenheng viktig. Det finnes tilskuddsordninger for skjøtsel av områder som er viktige for det biologiske mangfoldet. Når frostmålerlarver går til angrep på lauvtrær, kan områdene rundt maurtuene fortone seg som grønne øyer. Overalt ellers blir trærne snauspist for blader. I år med normale mengder av frostmålerlarver reduserer maurene skade på bjørketrærne i en omkrets på 40 meter fra tua. Ved store angrep av frostmålere greier ikke maurene å holde frostmålerbestanden i sjakk. Men til og med i slike år får trærne nærmest tua beholde bladene sine. Maurene har også en viktig funksjon som vinterføde for flere hakkespettarter. Maur Maurene kan være nyttige for å regulere bestanden av andre insektarter. En koloni med skogsmaur kan ta omkring 100 000 insekter hver dag. I løpet av en sommer kan det dreie seg om mer enn ti millioner insekter. Noen av disse artene kan være insekter som gjør skade på trærne, så vi kan helt klart si at maurartene er nytteinsekter for menneskene. Rød skogfrue er selve dronningen blant orkideene, men dessverre svært sjelden. Blomsten er våren 2010 ført opp som CR (kritisk truet) på rødlista. Foto: ØSL Bekkeblom er en karplante som vi finner langs vassdrag og på andre fuktige steder. Foto: ØSL Maur er svært viktig for det økologiske samspillet i naturen. I 2006 ble denne maurtua i Ulvådalen i Elverum kommune kåret til Norges største. Tua er 2,95 meter høg! Foto: ØSL 116 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 117

Mindre dyr og fisk i skog Både amfibier, flaggermus og ikke minst hoggorm regnes av noen som «kræslige dyr». Opp gjennom tidene har de derfor blitt drept kun av den grunn. Men økologisk kunnskap har etter hvert lært oss å ta vare på disse artene også. Amfibier Amfibier er dyr som lever både i vann og på land. I Norge har vi bare fem amfibiearter: liten og stor salamander, vanlig frosk, damfrosk, spissnutefrosk og padde. Spissnutet frosk er oppført i rødlista som NT, nær truet. Damfrosken har fått kategorien CR, kritisk truet. Amfibiene er avhengige av vann, og biotopene deres er utsatt ved grøfting, bekkelukking og gjenfylling av dammer. Blant annet av den grunn anbefales det ikke lenger å grøfte fuktige skogområder. Ved bygging av landbruksveger må vi være oppmerksom på små dammer og sørge for å bevare disse. Krypdyr Vi har fem krypdyrarter. Det er firfisle, stålorm, buorm, slettsnok og hoggorm. Slettsnoken er den eneste som står i rødlista i kategorien nær truet. Hoggorm Hoggormen er Nord-Europas eneste giftslange, og noen har en panisk frykt for å møte denne ormen. Men hoggormen er ikke særlig farlig. Bruker du støvler ved arbeid og ferdsel i naturen, er du sikret mot bitt. For hoggormen klarer ikke å hogge over Hoggormen er fryktet av mange. Men den er sjelden farlig. Og når den ligger slik med hodet under en stein og halvsover, er den i hvert fall ikke noen trussel. Foto: ØSL støvlekanten. Likevel blir noen av og til bitt blant annet i forbindelse med plukking av bær. De aller fleste merker svært lite til bittet. Men barn, eldre og folk som er syke, kan få alvorlige forgiftninger. Man bør derfor alltid oppsøke lege for serumbehandling ved hoggormbitt. I gamle dager var det en utbredt oppfatning at hoggorm skulle drepes uansett hvor man fant den. Da hadde vi ikke særlig mye kunnskap om hoggormens økologiske betydning. For hoggormen tar mengder av mus og er i denne sammenheng et nyttedyr både for skogen og for oss mennesker. Det er verken lovlig eller forsvarlig forvaltning av dyreliv å drepe hoggorm som vi tilfeldig treffer på i skog og fjell. Hoggorm inntil hus eller i hage kan derimot være et problem. Og i slike situasjoner har vi rett til å drepe den. De øvrige krypdyrartene er helt ufarlige, men drepes dessverre ofte fordi mange tror de er hoggorm. Heldigvis får stadig flere øynene opp for hva hoggormen betyr i økosystemet. Det bidrar også til en sikrere situasjon for de andre krypdyrartene. Flaggermus Flaggermusene utgjør også en gruppe som viser tilbakegang i Norge. I rødlista er det oppført fem flaggermusarter. Flaggermusene utnytter særlig kantsonene mot vassdrag og jordbruksarealer. De lever av insekter og kan være med på å regulere insektbestandene. Om vinteren ligger flaggermusene i dvale i bygninger, fjellsprekket, grotter, gruveganger og andre liknende steder. Forstyrrelser i slike biotoper vinterstid virker svært negativt. Om sommeren har flaggermusene ofte dagleie i hule trær. Igjensetting av det vi kaller hakkespettrær, er også til fordel for flaggermusene. Piggsvin Piggsvinet er knyttet til jordbrukets kulturlandskap. Det er særlig biltrafikken, forurensningene og mangelen på gode overvintringsplasser som har ført til den negative utviklingen av piggsvinbestanden i Norge. Gamle steinmurer, dynger og gamle bygninger er gunstige oppholds- og overvintringsplasser for piggsvinet. Flaggermusa fanger insekter og gjør med det god nytte i skogen. Tegning: EH Fisk Et viktig tiltak når det gjelder fiskebestander, er å sette igjen kantsoner mot vann, bekker og elver. I slike kantsoner er det ofte stor produksjon av forskjellige insektarter som er viktig næring for blant annet ørret. Vegetasjonen i kantsonene mot vann og vassdrag gir skygge, og vanntemperaturen blir jevnere. Dersom vi hogger snaut ned til et mindre vassdrag som en bekk, kan vanntemperaturen om sommeren bli for høg til at ørreten kan leve der. Ørret er en fiskeart som liker seg best i oksygenrikt vann. Blir vanntemperaturen for høg, holder vannet på mindre oksygen, og da får ørreten problemer. Ved inngrep i bekker eller elver må vi sørge for at vandringene til fisken ikke blir hindret. Dersom vi legger et stikkrør som danner nivåforskjell med en «foss» i bekken, kan fisken ikke lenger vandre oppover i bekken. Det er også viktig å unngå nedbaring av bekkene. Ved hogst vinterstid må bekkene i likhet med stiene avmerkes slik at det er lett å se dem under hogsten når alt er dekket av snø. Etter hogsten må bekker og stier befares, og alt bar må fjernes. 118 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 119

Hakkespetter Følgende åtte spetter holder til her i landet: Hvitryggspett, vendehals, gråspett, dvergspett, tretåspett, svartspett, grønnspett og flaggspett. Hvitryggspetten er den mest sjeldne, mens flaggspetten er svært vanlig. Døde lauv- og bartrær er viktige for hakkespettene våre. Hvitryggspett krever særskilte tiltak Hvitryggspetten blir regnet som nær truet i rødlista. På Østlandet er det omtrent ingen hekkende par igjen. Arten finnes fortsatt på Vestlandet og Sørlandet. I Sverige er bestanden i så sterk tilbakegang at man har begynt å lage kunstige biotoper med håp om å unngå utrydding. Norge har Europas største bestand av hvitryggspett, og vi har derfor et særskilt ansvar for å ta vare på arten. Leveområder Hvitryggspetten trives i gamle, lauvtrerike skoger. Fuglen lever av insekter i døde og døende trær, og den er avhengig av konsentrerte bestand med død ved. Før var slike biotoper med naturlig suksesjon vanlige etter brann eller stormfelling. Men bestandsskogbruket med «kontrollerte» suksesjoner som vi har i dag, har i stor grad fjernet leveområdene til hvitryggspetten. I visse områder på Østlandet er det biotoper som passer for hvitryggspetten, uten at den finnes der. Vi regner med at det kan komme av for lang avstand mellom hver biotop. Det blir for få individer i ett område, og resultatet blir innavl. Selv om det har vært en økning i det totale antall lauvtrær på Østlandet, har arealet av eldre, lauvtrerike skoger blitt redusert. Mens lauvtrær før var samlet på mindre arealer, står de nå mer spredt. Økningen av antall lauvtrær har derfor ikke ført til flere mulige levesteder for hvitryggspetten. Faste eller midlertidige verneområder Et hovedmål i forvaltningen av hvitryggspetten bør være å sikre leveforholdene på Østlandet slik at den norske bestanden på Vestlandet og Sørlandet kan knyttes sammen med den svenske bestanden. Vern av områder med stabil lauvskog og blandingsskog kan bidra til å opprettholde et begrenset tilbud av mulige levesteder for hvitryggspetten. Men et slikt tiltak er ikke nok for å skape betingelser for en levedyktig bestand på Østlandet. Årsaken til det er den naturlige dynamikken i verneområdene. Områder som i dag er gunstige for hvitryggspetten, kan gjennom naturlig suksesjon gå inn i faser som gir utilfredsstillende leveområder i framtida (grana utkonkurrerer lauvtrærne). Men omfattende skjøtselstiltak kan virke forebyggende. Et alternativ til faste verneområder er sikring av midlertidige områder som er optimale for hvitryggspetten. Undersøkelser viser at en egnet biotop for hvitryggspetten inneholder ca. åtte døende og femten døde trær per dekar, der trærne har en diameter i brysthøgde på over 5 cm. Når disse områdene som følge av naturlig suksesjon etter hvert blir mindre attraktive, må det være andre områder som kan overta. Skjøtsel med tanke på hvitryggspetten Områder med mye lauvskog og mye død ved gir generelt gunstige biotoper for hvitryggspetten. For å oppnå slike forhold i dagens skogbruk bør vi gjennomføre disse tiltakene: 1 Vi bør verne de gjenværende tradisjonelle lokalitetene. 2 Vi bør spare området rundt reirplassen, og gamle og døde lauvtrær bør generelt stå igjen etter hogst. Der det står ungskog, bør vi være forsiktige med å ta ut lauvtrærne under ungskogpleien. Det er viktig at lauvtrærne får stå konsentrert i deler av området, og at de får dø på rot. 3 Vi bør spare områder med konsentrasjoner av gamle, døende og døde lauvtrær ved hogst. Disse områdene har ofte lav virkesproduksjon, for eksempel brattheng, ur, kløfter, bekkeraviner, sumpskog og kantsoner mot blant annet innmark. 4 Ved hensyn til arter som har leveområder på store arealer arealkrevende arter, er det viktig at vi tar hensyn på landskapsnivå. Det er ikke nok at en småskogeier tar de nødvendige hensynene, dersom de andre skogeierne i nærheten ikke gjør det. Det er derfor nødvendig at grunneierne samarbeider, og man bør tenke store områder, gjerne på kommune- eller fylkesnivå. Grønnspetten er en fargerik hakkespett som er forholdsvis vanlig i lauvskog nord til Nord-Trøndelag. Foto: ØSL Hvitryggspetten er den mest sjeldne hakkespetten vår. Tegning: EH 120 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 121

Gråspett Gråspetten lever stort sett i barskogområder og foretrekker osp som reirtre. Om sommeren er maten for det meste maur som lever på bakken, mens den om vinteren er avhengig av insekter i sprekker på døde trær eller i barken på grove furutrær. Forskjellig næringsvalg sommer og vinter gjør at også leveområdene varierer med årstida. I barmarksperioden finner gråspetten det meste av maten i yngre skog og på hogstflater, men vinterstid er den avhengig av gammel skog med grove og døde trær for å finne mat. Den mest sannsynlige forklaringen på at gråspetten er sjelden, er mangelen på vinterbiotoper som egner seg. Gråspetten er ført opp som nær truet i rødlista. Dvergspett Som navnet kan tyde på, er dvergspetten den minste hakkespetten i landet, og den finnes nord til Finnmark. Markeringen i rødlista er VU (sårbar). Dvergspetten holder til i lauvrike skoger i låglandet opp til bjørkebeltet mot høgfjellet. Om sommeren lever den av insekter på blad, særlig bladlus, mens den om vinteren er avhengig av insekter i døde og døende lauvtrær. Mangelen på døde lauvtrær på Østlandet er trolig årsaken til at dvergspettbestanden har gått tilbake. Tretåspett Tretåspetten er barskogspetten. I rødlista er den klassifisert som nær truet. Den holder særlig til i tørre bartrær og er vanligst i fjellskogen, som er rik på gammel gran. Fuglen er sjelden i furuskogen på Vestlandet. Hovedføden er barkbiller og billelarver på gran, men den spiser også en del overflateinsekter. Opprinnelig er tretåspetten tilpasset et liv i det siste suksesjonstrinnet, klimakstrinnet. I grandominerte områder inneholdt dette trinnet tidligere mye død ved som ga nok føde for tretåspetten om vinteren. Men i mange år ble innslag av døde og døende grantrær på en skogeiendom sett på som vanskjøtsel. Skogen skulle se frisk og veksterlig ut, og derfor fjernet man helst døende trær. Men dersom vi skal opprettholde biotoper som passer for tretåspetten i åra framover, er det viktig at vi aksepterer at noen grantrær må få dø på rot. Tretåspetten er en art som gjør lite av seg, og den kan derfor være vanskelig å oppdage. En ting som kan fortelle oss at det lever tretåspetter i en skog, er ringer av dype hakk på levende granstammer. Disse ringene har de hakket ut for å få fram sevje som de trolig spiser. Merkene i barken er svært karakteristiske, og tretåspetten er den eneste arten som lager slike merker. Grønnspett Grønnspetten er den nest største hakkespetten i Norge og er forholdsvis vanlig i lauvskog nord til Nord-Trøndelag. Den er stort sett å finne i tilknytning til kulturlandskapet, der den vanligvis finner store nok osper til reirtre. Om sommeren lever grønnspetten for det meste av jordlevende maur, mens den om vinteren er avhengig av rød skogmaur som graves fram fra maurtuer. Bestandsskogbruket er neppe noen trussel for grønnspetten, men det er viktig at vi setter igjen grove osper til reirtre ved sluttavvirkningen. Svartspett Svartspetten er den største hakkespetten her i landet. Den var tidligere oppført i rødlista, men blir nå regnet som vanlig i Norge. Svartspetten foretrekker osper og tørrtrær som reirtre, men kan også bruke frisk, grov furu. Dersom svartspetten skal ha nok tilgjengelige reirtrær, er det viktig at vi setter igjen grove, frittstående osper og tørrtrær. Helst skal reirtreet ha en diameter på minst 30 cm. Flaggspett Flaggspetten blir regnet som mest tallrik av spetteartene våre, og den er ikke noen truet art. Flaggspetten er den eneste spettearten i landet som lever av frø fra gran og furu om vinteren. Det er forklaringen på at flaggspetten har lettere for å klare seg enn de andre hakkespettene, som er avhengige av insekter. De mange spettesmiene som vi blant annet finner i tørre furutopper og i telefonstolper, er laget av flaggspett. Her fester den kongler i små kiler slik at den lettere kan få tak i frøa. Ofte kan det ligge store hauger med kongler på bakken under en slik spettesmie. Tretåspetten hakker striper i barken på grantrær og suger i seg sevjen. Foto: ØSL 122 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 123

Sekundære hulltrebrukere Hakkespettene har en viktig rolle i skogøkosy stemet. Hvert år hakker de ut nye reirhull, og noen ganger kan de begynne på flere reirhull før de blir fornøyde. På denne måten utvikles det mange hulltrær i en skog med en tett hakkespettbestand. En rekke fuglearter og noen dyrearter er avhengige av å hekke i hulltrær, men de greier ikke å hakke ut egne hull. Disse artene, som er Fuglearter som hekker i hakkespetthull Hulldiameter 10 12 cm 5 6 cm 3 4 cm Laksand Kvinand Tårnfalk Haukugle Perleugle Spurveugle Skogdue Kaie Tårnseiler Vendehals Stær Rødstjert Svart og hvit fluesnapper Kjøttmeis Blåmeis Lauvmeis Granmeis Toppmeis Svartmeis Lappmeis Spettmeis kalt sekundære hulltrebrukere, må ha tilgang på hulltrær for at de skal kunne formere seg. Noen småfuglarter hekker i hull etter dvergspett, mens større arter må ha svartspetthull for å kunne hekke. Tar vi hensyn til de forskjellige hakkespettartene i naturforvaltningen, tar vi automatisk hensyn til mange andre arter, både fugle- og dyrearter. Rovfugler Rovfuglene er fantastiske flygere med svært godt syn. Falker som er dressert til jakt, og samlere av rovfuglegg er årsaker til miljøkriminalitet mot rovfugler. Skogbrukere må ha kunnskap om rovfuglene blant annet for å sikre dem gode reirplasser. Ørner Det hekker nå over 2200 havørnpar langs kysten fra Finnmark til Sørlandet. Rett etter at havørna ble fredet i 1968, var det kun 500 par igjen. Etter fredningen begynte antallet havørn å øke. I dag har Norge den største bestanden av havørn i Europa, og fuglen står ikke lenger på den norske rødlista. Havørna er Europas største rovfugl med et vingespenn på inntil 2,4 meter. Havørn lever vesentlig av fisk, sjøfugl og åtsel. Flere steder langs kysten har havørnsafari blitt en populær turistattraksjon. Kongeørna står på rødlista som NT, nær truet. Vi har i dag ca. 1500 kongeørnpar i Norge. Stortinget har vedtatt et nasjonalt bestandsmål på 850 1200 hekkende par av kongeørn. Hvert par har sitt territorium som de forsvarer mot andre kongeørner. Ikke alle territorier er i bruk hvert år. Kongeørnbestanden er i 2008 vurdert til 1163 1441 par/ territorier. Dette er en økning fra 2002 hvor bestanden ble anslått til 836 1190 par/territorier. Undersøkelser fra Sverige viser at det var hekkeforsøk i 57 prosent av de kjente territoriene i 2007. Av disse var det bare 48 prosent som var vellykkede hekkinger. Det vil si at hekkingen kun var vellykket i 27 prosent av territoriene. Dette ble likevel ansett som et godt år. I Norge viser tall fra utvalgte områder samme mønster. For hele Europa regner man med at det finnes et sted Fiskeørna legger ofte reiret sitt i svært store furuer. Derfor er det viktig at noen grove furutrær får utvikle seg til evighetstrær i skoglandskapet. Fiskeørna er svært sky, så derfor må vi unngå all forstyrrelse rundt reiret i hekketida. Bildet ble tatt i oktober lenge etter at reiret var forlatt. Foto: ØSL 124 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 125

Det er viktig at vi setter igjen sitteposter til rovfuglene for at de skal kunne jakte effektivt. Tegning: EH mellom 5000 og 6000 par. Norge har altså en stor andel av den europeiske kongeørnbestanden. Også kongeørna er en majestetisk fugl med et vingespenn på inntil 2,2 meter. Kongeørna tar både fugl, pattdyr og åtsler. Den angriper også lam og reinkalver. Både kongeørn og havørn bruker eldre furuer til reirtre. For kongeørna er dette vanligere enn for havørna. Et reir kan veie opp mot ett tonn, og reirtreet må derfor være svært solid. I Sverige ble 170 av reirtrærne til kongeørna i fjellskogen aldersbestemt til 330 år i gjennomsnitt. Det er viktig at vi sparer noen spredte furutrær som får bli så gamle at de tåler vekta av et ørnereir. Disse trærne bør være av de grøvste i området og ha breie kroner. Der det allerede er reirtrær, bør vi spare alle trær i en radius på 200 meter omkring reiret. Og i hekkesesongen må det ikke være hogst nærmere enn 500 meter fra reirtreet. Ellers er det viktig å skjerme boplassene til begge ørneartene for trafikk i hekketida. Det kan vi gjøre ved å låse bommene på skogsbilvegene. Fiskeørna er markert som NT, nær truet i rødlista. Også fiskeørna bruker store furutrær som reirtrær, og det er viktig å ta vare på slike trær i skoglandskapet. Fiskeørna er svært ømfintlig for forstyrrelser i hekkesesongen (april mai). Vi må da unngå skogplanting og annen aktivitet i en radius på minst 1 km fra reiret. Seinere på sommeren er fiskeørna mindre sky, men skogbruksaktiviteter bør ikke skje nærmere enn 300 meter fra reiret før i september. Hogst i nærheten av reirtreet må foregå om høsten eller vinteren, og vi bør spare alle trær som står nærmere enn 50 meter fra reirtreet. Ugler Hubroen er klassifisert som EN (truet) på rødlista. De fleste av parene finnes i kyststrøk fra Vestlandet og nordover til Troms. Hubroen legger ofte reiret sitt i bergskrenter. Vi bør spare all vegetasjon fra aktuelle rugeskrenter og minst 50 meter utover. I perioden mars september bør det ikke være aktivitet nærmere skrenten enn 500 meter. Fuglene er mest følsomme i mars juni. Det er ønskelig med en eller to korridorer med noenlunde grov skog ut mot mer åpne marker der fuglene jakter. Eldre skogsfolk har ofte oversikt over hubroreir som nå ikke blir brukt. Disse områdene bør få tilsvarende behandling. Slagugla og lappugla er begge oppført som VU, sårbare i rødlista. Lappugla holder til i Sør-Varanger i Finnmark. Her hekker det et lite antall par i smågnagerår. Lappugla bruker ofte gamle rovfuglreir i grov, storvokst furuskog. Slagugla lever særlig i Hedmark. Den legger ofte reiret inne i toppen av hule trær. Ospa er viktig, men den råtner raskt. Knekte furustammer kan vare mye lenger. Gjensetting av høgstubber er viktig for å holde ved like tilgangen på tilgjengelige reirplasser for slagugle. Sitteposter Hogstflater med grasoppslag er gode leveområder for mus, særlig markmus. Flere av dagrovfuglene og uglene har spesialisert seg på smågnagere og jakter derfor ofte på hogstflater. Dagens hogstflater har få høgstubber og trær sammenliknet med de naturlige brannflatene eller stormfellingsflatene. Levende trær eller høgstubber som sto igjen etter for eksempel en brann, var viktige sitteposter for musejegerne. Fra sittepostene kunne de speide etter mus og raskt stupe ned når ei mus kom til syne. På denne måten kunne rovfuglene jakte effektivt over det meste av en flate. Gjensetting av høgstubber og døende trær både i skog og i jordbrukets kulturlandskap er derfor viktig for rovfuglene. Falker Vi har fem falkeartene i Norge med følgende rødlisteoppføring: jaktfalk, nær truet, vandrefalk, nær truet, dvergfalk, tårnfalk og lerkefalk, sårbare. En rekke stedsnavn rundt om i landet er knyttet til falk Hønsehauken er i likhet med øvrige fuglearter også utsatt for å bli drept av biltrafikk. Denne døde hønsehauken ble funnet i vegkanten. Foto: ØSL og tidligere tiders falkefangst. Det er svært viktig at vi tar hensyn til hekkeområdene for falkene våre og unngår forstyrrelser i den sårbare hekkeperioden. Vandrefalken er særlig knyttet til kystlandskapet fra grensa mot Sverige og til Kirkenes. Den hekker her i landet i bratte fjellvegger. Bruken av giftmidler i landbruket har rammet vandrefalken sterkt, spesielt tidligere tiders bruk av insektmidlet DDT. I Sørøst-Norge var vandrefalken helt borte fra rundt 1960, men dukket opp igjen rundt 1981. Siden da har vi hatt en bestandsøkning, og vi har fått nyetableringer både i kyststrøkene og i innlandet. Jaktfalken finner vi særlig i fjellet og i fjellskogen fra Sirdalsheiene i Agder til Pasvik i Finnmark. Jaktfalken hekker ofte i samme områder år etter år, og noen hekkesteder er de samme i dag som for 140 år siden. Jaktfalken har vært i tilbakegang, og i Finnmark har man eksempel på at bestanden har gått tilbake med en tredjedel. Veganlegg, kraftlinjer og ferdsel har ødelagt mange falkelokaliteter. I tamreinområdene antar man også at reingjerdene hvert år dreper en del jaktfalk. Hønsehauk Hønsehauken er skogens rovfugl, og den hekker over hele landet. Den er særlig knyttet til gammel naturskog, noe det er blitt svært lite igjen av i Norge. Hønsehauken har derfor hatt problemer med 126 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 127

Fjellrev. Foto: Jørn Fremstad, Direktoratet for naturforvaltning Direktoratet for naturforvaltning har de siste åra drevet oppdrett av fjellrev og satt dem ut i fjellområdene våre. Foto: Jørn Fremstad, Direktoratet for naturforvaltning Fjellreven er svært tillitsfull, og dette ble skrevet i hytteboka til ei hytte ved Skinholt seter på Vegglifjell i Numedal pinsen 1963. sin bestandsutvikling og er oppført på rødlista som sårbar. Hønsehauken bruker ofte to tre alternative reir innenfor hekkeområdet sitt. Den pynter reirene med friskt lauv og bar, noe som gjør at det er lett å se hvilke reir som er i bruk. Ved skogsdrift er det viktig å ta hensyn til hekkelokalitetene til hønsehaukene, slik at reirplassene kan få stå urørt. Fjellreven, nesten utryddet I tidligere tider var fjellreven, også kalt polarrev eller melrakken, vanlig i norske fjell. Den tillitsfulle, vesle reven var ofte å se både i høgfjellet og nede i fjellskogen. I dag har fjellreven fått klassifikasjonen CR (kritisk truet) i rødlista. Fredet i 60 år På slutten av 1800-tallet var fjellreven vanlig på høgfjellet i Norge. Man anslår at det da ble fanget ca. 2200 fjellrev i året på grunn av det verdifulle skinnet. Deretter gikk bestanden sterkt tilbake, og i 1930 ble den totalfredet. Men til tross for fredningen er fjellreven i dag sammen med ulven Norges mest truede pattedyr. Forskere har ikke klart å dokumentere årsaken til at fjellreven holder på å dø ut i Fennoskandia, men forskjellige teorier er framsatt. En kombinasjon av årsaker ser ut til å være mer sannsynlig enn at fjellrevens status i dag er påvirket av en enkelt årsak alene. De mest sannsynlige årsakene til at fjellreven er kritisk truet, er oppdeling av bestandene, konkurranse fra rødrev og mulige negative virkninger av innavl. I tillegg kan innblanding av rømt farmrev hatt negativ innvirkning på fjellrev. Lever av smågnagere Smågnagere er fjellrevens viktigste næringskilde. Kadavre fra reinsdyr er også viktig, særlig i år med lite smågnagere. I tillegg spiser den hare, fugl og vegetasjon samt matavfall fra mennesker, når den kommer over det. Ismågnagerår kan fjellreven produsere store valpekull, særlig når det er store mengder lemen. Selv om arten kan få valper uten at det er smågnagerår, er det en nøye sammenheng mellom smågnagerår og reproduksjon. I gode smågnagerår kan opp til hele seksten valper fødes, men dette er sjelden. I år med mindre næringstilgang blir det født mellom tre og seks valper. Paringstiden er i mars april, og ungene blir født ca. 50 dager seinere. Ofte graves hiet ut i grusrygger, og ungene kommer ut av hiet for første gang når de er ca. tre uker gamle. Halvannen måned gamle blir de avvent mora, og når de er mellom to og tre måneder, returnerer de sjelden til hiet. I perioder hvor næringstilgangen er svært dårlig, er det få dyr som får valper, og dødeligheten er stor. Svikter mattilgangen utover sommeren og høsten, vil ofte de fleste valpene dø. Maksimal overlevelse til ettårsalderen er 30 prosent, men normalt er overlevelsen mye lågere. De siste åra har man drevet oppdrett av fjellrever for så å sette dem ut i fjellområdene våre. 128 Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap Hensynskrevende dyrearter i utmark og jordbrukets kulturlandskap 129