Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole Kunnskapsoversikt over nyere nordisk forskning Patrick Kermit
Inkludering Inkludering som ideen om en praksis tilpasset individene, ikke en praksis tilpasset en tenkt gjennomsnittsnorm hvor de som faller utenfor må endre seg eller tilpasse seg som best de kan.
Problemstilling «Hvilke forhold identifiserer nyere nordisk forskning når det gjelder hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehager og skoler i Norge, Sverige og Danmark?»
Metode Kunnskapsoversikten oppsummerer 3 tidligere kunnskapsoversikter, 8 doktorgradsarbeider som inkluderer 21 publiserte artikler, 5 øvrige artikler og 3 vitenskapelige rapporter. Dette er i hovedsak forskning publisert i perioden 2010-2017.
Resultater Nordiske skoler og barnehager i liten grad lykkes når det gjelder å etablere inkluderende praksiser der man har hørselshemmede barn og unge sammen med typisk hørende jevnaldrende.
Resultater Prisen for manglende inkludering er det hørselshemmede barn og unge som betaler: De 1) oppnår som gruppe dårligere resultater på skolen sammenlignet med typisk hørende jevnaldrende, de 2) har større psykososiale utfordringer, er mer ensomme og sliter med å oppnå den opplevelsen av medlemskap i jevnaldrendefellesskapet som mange andre tar for gitt. Endelig 3) er det ingenting som tyder på at de blir tatt med på råd hverken når utdanningsopplegget deres utformes eller underveis i utdanningsløpet.
Resultater som omtaler faglig inkludering Undervisningen gis stort sett på premissene til typisk hørende elever Forskningen bidrar bare i liten grad til å opplyse spørsmålet om hvordan inkluderende praksiser kan se ut i virkeligheten. Noe kan trekkes frem: Summen av intervensjoner Organisering Holdninger Kommunikasjon og språk Betydning av tidlig intervensjon Tekniske hjelpemidler Støy og gruppestørrelser
Resultater som omtaler sosial inkludering Inkludering bare som «plassering» ("placement" Haug 2016) i ordinær skole. Hørselshemmede barn og unge mer «på besøk» i sine klasser enn selvskrevne medlemmer av fellesskapet (Antia, Stinson et al. 2002). Psykologiske studiene viser både høyere risiko og forekomst av psykososiale vansker (Laugen 2017). Sammenlignet med typisk hørende jevnaldrende opplever barn og unge med hørselshemming mer ensomhet og svake jevnaldrenderelasjoner. Mange har ikke en eneste venn. Unge med sansenedsettelser opplever mer utestengelse og negativ adferd fra jevnaldrende enn ungdommer flest. Voksnes nærhet kan ikke kompensere for fravær av interaksjon med jevnaldrende.
Brukermedvirkning? Fravær av forskningsresultater Mange opplever avmakt og at de ikke er i en posisjon hvor de kan gjøre noe annet enn å tilpasse seg som best de kan (Sæbø, Wie et al. 2016). Voksne med manglende kompetanse utøver betydelig makt over barnas kommunikasjonsmuligheter, samtidig som de bidrar til å konstruere barnet som annerledes. Hørselshemmede barn og unge befinner seg i en nærmest rettsløs tilstand når de som er satt til å oppfylle deres rett til opplæring i en inkluderende setting også samtidig er de som får definere når inkludering finner sted.
Hørselshemmede barns og unges konstante strev Det er et strev å forstå de voksne. Det er et strev å henge med i jevnaldrendesamtaler hvor praten flyter fritt. Mange hørselshemmede barn og unge opplever sine utfordringer som noe skamfullt som de må streve for å skjule «Passing» Passing er en enormt krevende aktivitet: Man må hele tiden være på vakt for å unngå å bli avslørt som en stigmatisert avviker. Strevet med å forsøke å oppfatte, utmattelsen som følger av eksponering for støy og energien som brukes på passing representerer tilsammen en eksepsjonelt krevende og utmattende innsats som barnet eller den unge må legge ned kontinuerlig.