Politisk plattform for Changemaker Vedtatt av Årssamlingen, 27.04.2014

Politisk plattform for Changemaker Vedtatt av Årssamlingen, 27.04.2014 Innhold 1) Innledning s. 2 2) Gjeld s. 2 2.1) Illegitim gjeld 2.2) Gjeldssletteordninger 2.3) Ansvarlig långiving 2.4) Gribbefond 2.5) Mangel på demokrati og åpenhet i IFI 2.6) Kondisjonaliteter 2.7) IMFs mandat 3) Kapitalflukt s. 5 3.1) Skatteparadis 4) Fred s. 6 4.1) Innledning 4.2) FN 4.3) NATO 4.4) Kampen mot terror 4.5) Humanitære itervensjoner 4.6) Norsk våpenindustri og våpenhandel 4.7) Droner 4.8) Atomvåpen 4.9) Rakettsystem 4.10) Det humanitære rom 4.11) Sivile fredsstyrker og fredsskatt 4.12) Kjønnsbasert vold 5) Handel s. 11 5.1) Innledning 5.2) WTO multilaterale avtaler 5.3) Etisk standard for varer i WTO 5.4) Handel med matvarer 5.5) Handel med industrivarer 5.6) Handel med tjenester 5.7) Patenter 5.8) Bilaterale handelsavtaler 5.9) Arbeidsrettigheter 5.10) Fairtrade 6) Global helse s. 16 6.1) Innledning 6.2) Retten til god helse 6.3) Mangel på helsepersonell 6.4) Retten til vann 6.5) Tilgang til medisiner 6.6) Hiv og aids 6.7) Seksuelle og reproduktive helserettigheter & likestilling 1

6.8) Mental helse 7) Klima og miljø s. 21 7.1) Globale klimautfordringer 7.2) Norges klimapolitikk 7.3) Andre miljøutfordringer 8) Investeringer s. 25 8.1) Oljefondet 8.2) Investeringer i utviklingsland 8.3) Landran og investeringer i jordbruk 8.4) Investeringsavtaler 8.5) Norske investeringer i konflikt- og okkuperte områder 9) Andre områder s. 27 9.1) Bedrifters samfunnsansvar (CSR) 9.2) Fordeling 9.3) Skatt på finanstransaksjoner 9.4) Norsk bistandspolitikk 9.5) Mikrokreditt 9.6) Norsk utviklingsdebatt 9.7) Rasisme 9.8) Utdanning 9.9) Åpen kildekode og åpne standarder 9.10) Asylpolitikk 1 2 3 4 5 6 7 8 1 Innledning Changemakers plattform er bygget på formålsparagrafen og gjenspeiler det Changemaker mener er de viktigste årsakene til den urettferdige fordelingen i verden. Changemaker arbeider for å kartlegge og endre de grunnleggende og strukturelle årsakene til fattigdom og urettferdighet i verden. Fokuset ligger på problemene som skapes i land i Nord og vestlige institusjoner, men som rammer land og mennesker i Sør. Fattigdom er ikke tilfeldig, men har blitt skapt av mennesker opp gjennom historien. Siden mennesker har skapt urettferdigheten og fattigdommen, er det også mennesker som kan endre dette. 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 2 Gjeld Lån er et viktig virkemiddel land bruker for å tilføre kapital og skape utvikling. Derfor er det spesielt viktig for fattige land at det sikres gode rammer for långiving og tilbakebetaling av gjeld. Store deler av fattige lands statsbudsjetter går til nedbetaling av gjeld. Mye av denne gjelden stammer fra uansvarlig og umoralsk utlånspolitikk og burde i utgangspunktet ikke betales tilbake. Imidlertid kan utenlandsgjeld brukes som et effektivt maktmiddel for å styre politikken i utviklingsland gjennom å stille betingelser for gjeldsslette eller for nye lån. Gjeld bidrar til et skjevt maktforhold og kan brukes som pressmiddel i andre forhandlinger. Slik undergraver kreditorene demokrati og selvstyresett i gjeldstyngede land. Det er derfor nødvendig å ta et oppgjør med gjeldskrisen og samtidig hindre at nye gjeldskriser oppstår. 2.1 Illegitim gjeld Changemaker mener at store deler av u-landsgjelden er illegitim. Illegitim gjeld stammer i 2

21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 mange tilfeller fra lån gitt til udemokratiske og undertrykkende regimer, diktaturer, og til prosjekter som ikke skaper utvikling. Selv om dette er uansvarlig kan kreditorene kreve å få pengene tilbake. Dette er mulig fordi debitor (låntager) ikke er lovbeskyttet på internasjonalt nivå i motsetning til hva de er på nasjonalt nivå. Ved å anerkjenne gjeld som illegitim overfører man deler av ansvaret for gjeldskrisen til kreditor, noe som kan forebygge framtidige gjeldskriser. Kreditorene må selv ta konsekvensene av sin uansvarlige utlånspolitikk. Changemaker støtter derfor betalingsnekt fra gjeldstyngede land på grunnlag av at gjelden er illegitim. Norges gjeldsrevisjon konkluderte med at flere av Norges utlån ikke følger dagens retningslinjer for ansvarlig utlånspraksis, men som da de ble gitt etterlevde gjeldene standarder. Gjelden som er illegitim etter dagens standarder må slettes. Norge må jobbe for at andre kreditorland gjennomfører lignende gjeldsrevisjoner for å finne ut om det er illegitim gjeld i utlånsporteføljen. 2.2 Gjeldssletteordninger Gjeldssletteordningene HIPC (Heavily indebted Poor Countries Initiative) og MDRI (Multilateral Debt Relief) er basert på rene økonomiske prinsipper når de regner ut hvor mye av gjelden et land har som er betalbar. De har gitt for lite gjeldsreduksjon, til for få land, i et for sakte tempo. De har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til menneskerettigheter og dekking av befolkningens grunnleggende behov, og de har ikke behandlet spørsmålet om illegitimitet. Disse ordningene er nå i sin sluttfase, og nye gjeldssletteordninger må derfor komme på plass. Changemaker ønsker en internasjonal åpen og uavhengig gjeldsforhandlingsmekanisme som bygger på prinsippet om illegitimitet. Målet med en slik mekanisme må være å skape en rettferdig prosess der den skjeve maktbalansen mellom kreditor og debitor blir utjevnet. En slik prosess må se på hele gjelden til debitorlandet og avgjøre hvilke deler som er illegitime. Disse delene må slettes fullstendig og umiddelbart uten betingelser. Videre må prosessen vurdere hvor mye gjeld som må slettes for å frigjøre nok midler til å dekke befolkningens grunnleggende rettigheter og behov. Det må også utarbeides en helhetlig nedbetalingsplan for den resterende gjelden som sikrer en god og stabil utvikling av den nasjonale økonomien, som slik hindrer at nye gjeldskriser oppstår. 2.3 Ansvarlig långivning Det er viktig å forhindre fremtidig uansvarlig utlånspraksis. Både debitor og kreditor må opptre ansvarlig i låneprosessen. UNCTADs rettningslinjer for ansvarlig utlån og långiving må være minstestandarden for alle lands regelverk for utlån og långiving. Disse reglene må også gjelde for multilaterale utlånsinstitusjoner som Verdensbanken og IMF. Den norske stat utsteder eksportkreditter til norske selskaper som eksporterer varer eller tjenester til fattige land. Om betaling uteblir, stiller Garantiinstituttet for Eksportkreditt (GIEK) krav til mottakerlandet om erstatning. Det er viktig at også eksportkreditter blir underlagt et regelverk som hindrer at det oppstår mer illegitim gjeld. Det mest grunnleggende kriteriet er at landet har åpenhet rundt lånetransaksjoner, og definerer demokratiske prosedyrer og rutiner knyttet til lånopptaket. 2.4 Gribbefond Gribbefond er finansaktører som kjøper opp de fattigste og mest gjeldstyngede landenes gjeld, for så å saksøke landet og kreve hele det opprinnelige beløpet samt renter tilbakebetalt. Norge har bidratt i oppkjøpsoperasjoner av gjeld som har vært truet av gribbefond, blant 3

66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 annet i Nicaragua i 2007. Dette er bra, men langt fra tilstrekkelig, da man heller må hindre årsakene til problemet. Det må opprettes et internasjonalt regelverk som hindrer gribbefondenes opptreden. 2.5 Mangel på demokrati og åpenhet i de internasjonale finansinstitusjonene Mange av de tunge aktørene på det internasjonale långivermarkedet, som Det Internasjonale Pengefondet (IMF), Verdensbanken og Parisklubben, er preget av mangel på demokrati. Her er det en skjevfordelig av makt til de rike industrilandenes fordel på bekostning av de fattigere og mer gjeldstyngede landene. Verdensbanken og IMF fordeler makt basert på prinsippet om at «én dollar gir én stemme». Det vil si at de som bidrar med mest penger bestemmer. Verdensbanken og IMF har lenge hatt en uskreven regel om at den ene av lederne skal komme fra Europa, mens den andre skal være fra USA. Medlemslandene i institusjonene har nå forpliktet seg til at valget av de neste lederne skal være merittbaserte. Men siden den gamle valgpraksisen ikke er en formell prosedyre, men en uformell avtale mellom landene med mest stemmevekt, har man ingen garanti for at forpliktelsen blir fulgt opp. Changemaker mener lovnaden er viktig og at lederne av de to institusjonene må velges basert på meritter og ikke på bakgrunn av nasjonalitet. IMF og Verdensbanken må demokratiseres. Det bør være et krav at en styrebeslutning både trenger flertall av stemmevekten og flertall blant medlemslandene for å bli vedtatt, såkalt double majority. Parisklubben er et møtested der kreditorlandene møtes uformelt for blant annet å diskutere hva som skal gjøres med utviklingslandenes gjeldsbyrde. Dersom debitorland i det hele tatt blir tatt med i prosesser i Parisklubben, blir de kalt inn og må møte alle aktuelle kreditorer alene. Dette er med på å undergrave rettighetene til utviklingsland i gjeldsspørsmålet. Hvordan man skal håndtere dagens gjeldskrise er noe som må avgjøres i demokratiske fora. For å sikre demokratiske prosesser er det avgjørende at sivilsamfunn kan følge opp hva sine landsrepresentanter diskuterer og stemmer i de internasjonale finansinstitusjonene. Møteprotokoller og referat fra Parisklubben bør offentliggjøres. 2.6 Kondisjonaliteter IMF og Verdensbanken stiller kondisjonaliteter til debitorland ved utlån og gjeldslette. Dette kan være betingelser som tvinger debitorlandene til å gjennomføre reformpolitikk mens landene selv har for lite reell medbestemmelsesrett. Både strukturkondisjonaliteter og kvantitative kondisjonaliteter har vært vanlige. Eksempler på dette er krav om økonomisk liberalisering og tak på offentlige utgifter. På tross av at Verdensbanken har fokusert mer på fattigdomsbekjempelse og godt styresett, har flere rapporter vist at krav om privatisering av offentlige tjenester, liberalisering av handelsreguleringer og kutt i subsidier fortsatt forekommer. Changemaker støtter seg på kritikken mot institusjonenes fortsatte strenge betingelser og krav til fattige land. Det må stilles krav til åpenhet og legitimitet i en låneprosess, j.fr. pkt. 2.3 Ansvarlig långiving. 2.7 IMFs mandat 4

107 108 109 110 111 I de senere år har IMF gått ut over sin opprinnelige rolle ved å involvere seg betydelig mer i utformingen av utviklingspolitikk i debitorland. IMFs rolle i utviklingsland bør reduseres, og institusjonen bør konsentrere seg om sitt opprinnelige mandat med fokus på overvåkning av økonomien i medlemslandene og å tilby kortsiktige lån for å stabilisere stater som står i fare for å bli rammet av økonomiske kriser. 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 3 Kapitalflukt 3.1 Skatteparadis Finansielt hemmelighold i skatteparadiser muliggjør ulovlig kapitalflukt fra fattige land. Ulovlig kapitalflukt skjer gjennom blant annet ulovlig internprising hvor skattepliktig overskudd gjemmes bort fra myndighetene som har krav på skatten. Ulovlig internprising vil si at et selskap plasserer overskuddet i et datterselskap registrert i et skatteparadis for å unngå å betale skatt i de landene hvor overskuddene blir generert. Mangel på åpenhet rammer spesielt utviklingslandene hardt, fordi de ikke har de juridiske vektøyene og mulighetene til å oppdage og følge opp skatteunndragelser. Ulovlig utstrømming av kapital tilsvarer omtrent ti ganger så mye av samlet bistand til utviklingslandene. At transnasjonale selskaper og andre unndrar skatt er derfor et stort hinder for utvikling. 3.1.1 Land-for-land-rapportering Changemaker har vært en viktig drivkraft for innføringen av Land-for-land-rapportering i Norge, som tredde i kraft 1.1.2014. Loven pålegger ikke norske selskaper å rapportere fra jurisdiksjoner med støttefunksjoner, noe som utelukker rapportering fra skatteparadis. For å unngå ulovlig skatteunndragelse og synliggjøre kompliserte selskapsstrukturer, mener Changemaker at det er viktig at det rapporteres fra alle jurisdiksjoner. Dagens Land-for-land-rapportering gjelder kun store selskaper som er i skog- og utvinningssektoren. Changemaker mener at alle norske selskaper må omfattes av lovverket. Finansdepartementet må utrede muligheten for denne utvidelsen i god tid før evalueringen av lovforslaget.. 3.1.2 Informasjonsutvekslingsavtaler Dagens internasjonale nettverk av informasjonsutvekslingsavtaler har flere svakheter. Avtalene kan avdekke om selskaper og enkeltpersoner betaler den skatten de skal, men de landene som ønsker innsyn må på forhånd inneha mye informasjon. Det er derfor ikke nødvendigvis enklere for fattige land å kreve inn skatt med disse avtalene. Changemaker mener at Norge må være en pådriver for en global avtale om automatisk informasjonsutveksling. Det bør etterstrebes at informasjonsutvekslingen er multilateral, men utvekslingsland bør ha muligheten til å involveres uten gjensidig utveksling fra starten. Dette vil gjøre at fattige land får fordelene av informasjonsutveksling fra starten uten at avtalen blir en belastning. 3.1.4 Egentlig eierskap Komplekse strukturer og mange lag med hemmelighold gjør det vanskelig å avdekke egentlig eierforhold i selskap. I de tilfeller hvor selskaper eies av stiftelser er det dette spesielt vanskelig. Skattelovgivning i skatteparadiser forsterker hemmeligholdet rundt eierforhold. Dette gjør det vanskelig å stille eiere til rette i de tilfeller selskaper driver ulovlig aktivitet. Norge må innføre et register over egentlige eiere av selskaper og jobbe for at dette blir praksisen i alle land. Videre må Norge følge opp EUs hvitvaskingsdirektiv. 5

150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163 164 165 166 Aksjonærregisteret i Norge må forbli åpent for offentligheten, slik at sivilsamfunnet kan holde norske bedrifter ansvarlig. 3.1.5 Norfund Norfund er den norske statens utviklingsfond og har som hensikt å bidra til fattigdomsreduksjon og vekst gjennom investeringer i virksomheter i utviklingsland i samarbeid med andre investorer. Det er vanskelig å gjennomføre investeringer direkte i mange av de fattige landene, fordi finansielle institusjoner og skattesystemer er svært mangelfulle. Derfor blir mange av investeringene gjort ved hjelp av finansielle mellomledd som er registrert i skatteparadiser. Dette legitimerer bruk av skatteparadis og undergraver Norfunds mål om levedyktig økonomi. Vi vil derfor at Norge skal kreve åpenhetsgaranti fra Norfund for alle investeringer som kanaliseres gjennom skatteparadis, og at Norfund, ved hvert enkelt tilfelle, begrunne nødvendigheten av å bruke skatteparadiser. 3.1.6 Revisjonsselskaper Changemaker krever at revisjonsselskapenes makt i finanssystemet må reduseres, og at revisjonsregler må underlegges et nøytralt internasjonalt organ i FN, og ikke International Accounting Standards Boards som i stor grad er styrt av private selskaper som har stor egeninteresse i utviklingen av revisjonsreglene. 167 168 169 170 171 172 173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 184 185 186 187 188 189 190 191 192 193 4 Fred 4.1 Innledning Voldsmakt, krig og terror hindrer utvikling, opprettholder den skjeve fordelingen av verdens makt og ressurser, og gjør det vanskeligere å skape en trygg og rettferdig verden. Changemaker vil jobbe for en fredssituasjon som innebærer demokrati, rettferdighet, bærekraftig utvikling og respekt for menneskerettighetene. Changemaker mener at fravær av krig ikke er entydig med fred. Derfor jobber Changemaker innenfor en bredere forståelse av fredsbegrepet. Vi mener at arbeidet for å sikre fred og menneskerettigheter i all hovedsak skal skje med sivile og politiske virkemidler. Norge bør styrke det politiske arbeidet for dialog og løsninger på konflikter i andre land, samt den sivile og humanitære innsatsen for å bygge opp land etter krig og forhindre nye krigsutbrudd. Viktigere enn dette er det å fjerne de grunnleggende årsakene til konflikt og urettferdighet: fattigdom og skjev global ressursfordeling. Skaper vi rettferdighet, skaper vi fred. 4.2 FN Changemaker ønsker en FN-styrt verdensorden med folkeretten som rettesnor, ikke en verden der de sterkeste statene tar seg til rette. For at FN skal kunne ivareta rollen som verdens viktigste sikkerhetspolitiske og humanitære organisasjon må FN prioriteres av nasjonene. Changemaker mener FN skal være det internasjonale organet hvor Norge skal legge sin militære og diplomatiske tyngde. Changemaker mener FN må finansieres på en måte som ikke skaper maktforskjeller. For å skape et sterkere FN, bør organisasjonen gjøres mindre avhengig av medlemsstatenes frivillige økonomiske bidrag. Vi mener derfor det blant annet bør innføres internasjonale skatter på flytrafikk, våpenhandel, finanstransaksjoner og klimagassutslipp. Et sterkere finansiert FN vil blant annet bedre kunne understøtte fredsavtaler og bidra til stabilitet og utvikling etter kriger er over. Changemaker mener det er problematisk at de fem faste statene i FNs sikkerhetsråd kun er rike og mektige land. Disse fem landene er de eneste med vetorett, noe som svekker FN som 6

194 195 196 197 198 199 200 201 202 203 204 205 206 207 208 209 210 211 212 213 214 215 216 217 218 219 220 221 222 223 224 225 226 227 228 229 230 231 232 233 234 235 236 237 238 et demokratisk organ. Changemaker mener en rulleringsorden av sikkerhetsrådets medlemmer vil forankre organets demokrati i større grad. For at FN skal bli mer representativt for hele verdens befolkning, ønsker Changemaker et mer oppdatert og rettferdig sikkerhetsråd. 4.3 NATO Changemaker mener Norge prioriterer NATO i for stor grad i forhold til FN. Denne prioriteringen må sees i sammenheng med det nye NATO som kom med det strategiske konseptet i 1999. Da endret organisasjonen seg fra å være en defensiv forsvarsallianse til å kunne operere out-of-area for å forebygge potensielle sikkerhetstrusler. Med out-of-area - strategien kan NATO opptre som verdenspoliti, og dermed undergrave Folkeretten og FNs mulighet til å spille en fredsskapende rolle. Changemaker er mot denne strategien, fordi den øker faren for flere folkerettsstridige angrepskriger og er en klar forskyvning i retning av de sterkestes rett. I november 2010 kom et nytt strategisk konsept som legger linjer for NATOs politikk fram mot 2020. Her videreføres out-of-area -strategien, selv om hovedfokus er på at oppgaver skal dreies mer mot hjemmeområdet. Changemaker tar også sterk avstand fra NATO-doktrinen om førstebruk av atomvåpen, og krever at Norge må jobbe aktivt mot den. Norges lojalitet til NATO brukes som argument både for hvorfor vi er i Afghanistan, hvorfor vi ikke kan kreve sluttbrukererklæring og hvorfor vi støtter rakettskjold. Changemaker ser derfor på dette som et hinder for fredsarbeid. 4.4 Kampen mot terror Changemaker mener en må problematisere den vestlige trusselanalysen. Terrorisme blir av mediene framstilt som en av de største truslene verden står overfor, mens det for flertallet av jordens befolkning er fattigdom, klimaendringer eller væpnet vold som utgjør de største truslene mot liv og sikkerhet. Alle former for terror er uakseptable framgangsmåter for å nå politiske mål, men det er likevel ikke akseptabelt å gå til krig mot terror. Vold kan ikke bekjempes med vold. Internasjonal terror er internasjonal kriminalitet, og må behandles deretter. 4.5 Humanitære intervensjoner Changemaker mener det bør være en svært høy terskel for humanitære intervensjoner. Dette fordi ikke-voldelige virkemidler i de fleste tilfeller vil være langt mer konstruktive og effektive i arbeidet med å skape en langvarig fredssituasjon. En humanitær intervensjon er ingen mirakelkur, og bør derfor kun vurderes dersom det er overveiende fare for store menneskelige lidelser, andre virkemidler er prøvd først. 4.6 Norsk våpenindustri og våpenhandel Norge tjener penger på krig. Norsk våpenproduksjon og våpeneksport øker stadig, og Changemaker ønsker statlig kontroll av norsk våpeneksport og -import. Vi mener også at industrien må dreies fra militær opprustning mot nedrustning og sivile formål. Changemaker ønsker en utfasing av norsk våpeneksport, samt forsvarets utlån, utleie og gaver av våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell. Så lenge Norge eksporterer krigsmateriell er Changemaker imot all subsidiering av våpenindustrien, inkludert gjenkjøpsavtaler. 4.6.1 Eksportregelverk Norsk regelverk sier at Norge ikke skal eksportere krigsmateriell til områder i krig, borgerkrig eller til områder der krig truer. I tillegg har Norge gjennom egne retningslinjer, EUs code of conduct og SIPRIs oppresjonalisering av retningslinjene forpliktet seg til å vurdere menneskerettighetssituasjonen i mottakerlandet før eksportlisens innvilges. Norske 7

239 240 241 242 243 244 245 246 247 248 249 250 251 252 253 254 255 256 257 258 259 260 261 262 263 264 265 266 267 268 269 270 271 272 273 274 275 276 277 278 279 280 281 282 våpen ender likevel i autoritære regimer og konfliktområder. Changemaker mener derfor at norske myndigheter i større grad enn før må sørge for at det eksisterende regelverket blir overholdt, og tette de store hullene som finnes i dag. 4.6.2 Åpenhet Changemaker mener det bør bli større åpenhet rundt norsk krigsmaterielleksport. For å sikre økt åpenhet bør norske myndigheter legge fram eksportmeldingen tidligere, offentliggjøre begrunnelser for godkjenning eller avvisning av eksportlisenser, og la det være offentlig tilgjengelig hvilke søknader om lisens for krigsmaterielleksport som ligger inne til vurdering. 4.6.3 Parlamentarisk utvalg Per 2014 er det saksbehandlere i UD som i samarbeid med landavdelingen avgjør søknader om eksportlisens. Changemaker ønsker å ansvarliggjøre stortingspolitikerne, og foreslår derfor at det er et utvalg bestående av stortingspolitikere som ved utstedelse av lisenser til nye mottakere eller for nye typer krigsmateriell, gjør vurderingene om en slik lisens skal godkjennes. 4.6.4 Deler og komponenter/flernasjonale produkter Hoveddelen av norsk krigsmateriellproduksjon og eksport er ikke ferdige våpensystemer, men komponenter. Det internasjonale markedet for krigsmateriell preges av stadig større spesialisering og norske våpenbedrifter er en del av denne utviklingen. Changemaker mener norskprodusert krigsmateriell må følge norsk eksportkontrollregelverk, også når materiellet er deler, drivstoff og ammunisjon. Dette innebærer at Norge må si nei til samarbeidsavtaler der sluttbrukeren er et land som Norge ikke ville ha eksportert direkte til og at flernasjonale produkter følger norsk regelverk dersom dette er strengest. 4.6.5 Sluttbrukererklæring I dag sikres det i for liten grad at norsk krigsmateriell ender opp til de oppgitte mottakerne av eksportmateriellet, og en viktig årsak til dette er mangel på bruk av sluttbrukererklæring. Norge må kreve sluttbrukererklæringer av alle land vi selger krigsmateriell til, og etablere kontrollrutiner og sanksjonsmekanismer for å sikre at sluttbrukererklæringene overholdes. Norske myndigheter må jobbe aktivt for at sluttbrukererklæring også skal gjelde innad i NATO. Sluttbrukererklæring må også gjelde for deler og komponenter, og samarbeidsavtaler. 4.6.6 Merking og sporing For å sikre at norsk krigsmateriell ikke havner på avveie, er det helt nødvendig med et system for merking og sporing. I dag finnes det ikke et slikt helhetlig system, og dette gjør det nesten umulig å kontrollere om våpen og ammunisjon som har blitt brukt i ulike konflikter er norske. Changemaker krever at norske myndigheter må jobbe for å innføre et nasjonalt merkings- og sporingssystem, og jobbe aktivt for å få på plass standardiserte merkings- og sporingsmekanismer på internasjonalt plan. 4.6.7 Datterselskaper Norskeide bedrifter i utlandet er ikke underlagt norsk regelverk, og dette medfører at de ikke trenger å følge norske regler for våpenproduksjon og eksport. Changemaker mener at norske bedrifter i utlandet må følge norsk eksportregelverk, i de tilfeller der norsk regelverk er strengest. Norske myndigheter må bruke sitt eierskap i våpenselskaper for å føre kontroll over fabrikker som ligger i andre land. 4.6.8 EUs forsvarsdirektiv Changemaker er mot liberalisering av våpenhandel innenfor EU. Innføringen av EUs 8

283 284 285 286 287 288 289 290 291 292 293 294 295 296 297 298 299 300 301 302 303 304 305 306 307 308 309 310 311 312 313 314 315 316 317 318 319 320 321 322 323 324 325 326 327 Directive on intra-eu-transfers of defence-related products (ICT) har som formål å skape et internt marked for forsvarsrelaterte varer. Direktivet vil svekke dagens eksportregler, blant annet ved innføringen av generelle lisenser. EU mangler både en felles utenrikspolitikk og ytre grense for sin våpeneksport. Det er et stort antall EU-land som eksporterer våpen til land som Norge ellers ikke ville solgt til. Direktivets liberalisering av handelen gjør det enklere å reeksportere våpen via datterselskaper i EU. Dette gjør det lønnsomt å ha et lite restriktivt regelverk for å fungere som transittland. I tillegg øker direktivet mulighetene for at norske deler og komponenter havner i samarbeidsproduksjon med ukjent sluttbruk. 4.6.9 Internasjonal våpenkontroll Changemaker vil at Norge skal fortsette å være en aktiv og radikal pådriver for en sterk og omfattende Arms Trade Treaty (ATT). For at avtalen skal tre i kraft så tidlig som mulig, må Norge bistå med nødvendig assistanse til andre staters implementering av avtalen der dette er ønskelig. Med den hensikt å ytterligere forhindre uansvarlig våpenhandel må Norge også arbeide for gode implementeringspraksiser på ulike geografiske nivå. Selv om bestemmelsen i avtalen etablerer et godt utgangspunkt, er avtalen helhetlig sett ikke sterk nok. Changemaker forventer derfor at Norge ved første mulige Statspartskonferanse jobber aktivt for forbedringer i avtaleteksten. Arbeid i internasjonale fora må derimot ikke bli en unnskyldning for å unngå eller utsette forbedringer av Norges egen eksportkontroll. 4.7 Droner Bruken, utviklingen og produksjonen av militære droner har økt enormt. Changemaker er mot utviklingen innen produksjon av militære droner fordi bruken av disse senker terskelen for bruk av militær makt og anvendelsen av dem er ikke regulert av folkeretten. Changemaker mener at norske myndigheter må ta avstand fra dronekrigen og stoppe norske aktører sitt bidrag til utvikling- og produksjonen av droneteknologi. Changemaker mener også at Norge må være en aktiv pådriver for at anvendelsen av droner skal være underlagt internasjonal rett på lik linje som annen våpenbruk. De siste årene har vi sett en kraftig økning i utviklingen av autonome våpensystemer, også kalt for drapsroboter. Våpensystemene er autonome fordi de selv kan velge ut mål og når målene skal angripes, uten innblanding fra mennesker. Slike systemer kommer til å endre måten vi driver krigføring på. Changemaker mener slike drapsroboter bør forbys gjennom FN. 4.8 Atomvåpen Changemaker er mot alle former for masseødeleggelsesvåpen og mener at atomvåpen må avskaffes fullstendig på grunnlag av humanitære og folkerettslige forpliktelser. Alle eksisterende atomvåpen må ødelegges og det radioaktive sprengstoffet må lagres forsvarlig. Changemaker mener at sikkerhetstrusselen atomvåpen skaper er høyere enn sikkerhetsgevinsten, og at full atomnedrustning dermed også er en sikkerhetspolitisk nødvendighet. Atomvåpen skaper en unaturlig maktbalanse i verden og kan brukes som både implisitt og eksplisitt pressmiddel. I en verden der finanskriser og ekstrem fattigdom bidrar til å opprettholde skjeve maktstrukturer er det ikke forsvarlig at det årlig brukes milliardbeløp på atomvåpenprogram. Atomvåpen er urettferdig fordi de eies av, og dermed også beskytter, bare noen få land. Konsekvensene av atomvåpen er derimot ikke-diskriminerende, og må tas av hele menneskeheten. Bruk av atomvåpen vil også skape store miljøskader og endre klimaet på jorden raskt og radikalt, noe som igjen vil ramme verdens fattigste hardest. 9

328 329 330 331 332 333 334 335 336 337 338 339 340 341 342 343 344 345 346 347 348 349 350 351 352 353 354 355 356 357 358 359 360 361 362 363 364 365 366 367 368 369 370 Ikke-spredningsavtalen (NTP) fra 1968 undergraves av at ikke alle atomvåpenstater er tilsluttet. For å skape en reell og universell atomnedrustning mener Changemaker det er nødvendig med et forbud mot atomvåpen. Et forbud må inkludere utvikling, produksjon, lagring og transport av atomvåpen, samt bruk og trussel om bruk. Norge har spilt en viktig rolle i arbeidet med konvensjoner om klasevåpen og landminer, og Changemaker mener at Norge bør spille en like viktig rolle i arbeidet med en tilsvarende konvensjon som forbyr atomvåpen. 4.9 Rakettsystem Changemaker er mot rakettskjoldplanene til USA og NATO som den norske regjeringen gikk med på høsten 2010. Rakettsystemet er dyrt og er en ressursbruk som er forbeholdt rike land. Selv etter mange år med prøveoppskytninger har systemet høy feilprosent, og det er usikkert om det i det hele tatt vil kunne fungere etter intensjonen. Hele systemet bygger på en foreldet og farlig trusselvurdering. Det skaper frykt i land som ikke er alliert med USA, og kan skape opprustning i disse landene. Det kan også blokkere videre atomnedrustning og i stedet skape opprustning. Norge må derfor aktivt motarbeide planene om rakettskjold. 4.10 Det humanitære rom Det sivile samfunn er ofte skadelidende i krig, og Changemaker mener derfor det er ytterst viktig at det humanitære rom sikres. En blanding av humanitær hjelp og militære virkemidler er svært problematisk, da det ofte setter hjelpearbeideres liv i fare, og skader deres viktige innsats for den sivile befolkningen. De norske styresmaktene må være tydelige på skillet mellom humanitær hjelp og militære virkemidler, og med utgangspunkt i dette vurdere hver enkelt situasjon i sine internasjonale bidrag og sin økonomiske støtte. 4.11 Sivile fredsstyrker og fredsskatt Changemaker mener at Norge må gå inn for å opprette sivile fredsstyrker som en sentral del av Norges fredsbyggende og konfliktforebyggende arbeid. En sivil fredsstyrke vil kunne ha kompetanse i viktige fredsbyggingsaktiviteter som dialog, brobygging, psykososial støtte, ledsaging, megling og fredsundervisning. Changemaker støtter prinsippet om økonomisk militærnekt. En slik utvidelse av militærnekterloven vil gi skattebetalere mulighet til å betale en fredsskatt i stedet for den delen av skatt som i dag brukes til militære formål. Fredsskatten kan blant annet bidra til å finansiere sivile fredsstyrker. 4.12 Kjønnsbasert vold Kjønnsbasert vold rammer én av tre kvinner verden over, og i land i krig og konflikt blir voldtekt systematisk brukt som et strategisk våpen. Seksualisert tortur og massevoldtekter brukes for å ydmyke, skremme og kontrollere motparten. Bruk av voldtekt som våpen i krig krenker kvinners rett til beskyttelse og sikkerhet, og hindrer likeverdig deltagelse i samfunnet i henhold til FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det er også viktig å se den ukontrollerte spredningen av håndvåpen og ammunisjon som noe som forverrer kjønnsbasert vold, og som en trussel mot kvinners muligheter til å forsvare seg. Kjønnsbasert vold innbærer alltid brudd på menneskerettighetene. Dette er kriminelle handlinger som må straffeforfølges. Changemaker mener at Norge må følge opp kravene i FN-resolusjon 1325. Norge må arbeide for å mobilisere internasjonale organisasjoner og humanitære aktører til aktiv innsats for å bekjempe kjønnsbasert vold mot kvinner i konflikt- og katastrofesituasjoner. 10

371 372 373 374 375 376 377 378 379 380 381 382 383 384 385 386 387 388 389 390 391 392 393 394 395 396 397 398 399 400 401 402 403 404 405 406 407 408 409 410 411 412 413 414 415 5 Handel 5.1 Innledning Internasjonal handel blir stadig viktigere. Omfanget av handelen har økt enormt de siste tiårene, og mange land har opplevd økonomisk vekst. Handel kan være et av de mest effektive hjelpemidlene for fattige land å jobbe seg ut av fattigdommen. Slik det fungerer i dag er det globale handelssystemet urettferdig fordi de rikeste sitter med veldig stor makt, og dette bidrar til å øke forskjellen mellom fattig og rik. Det skaper en skjev fordeling av verdens ressurser, hindrer utvikling og undertrykker verdens fattige. Changemaker mener at et rettferdig og utviklingsfremmende internasjonalt handelssystem må være underordnet FNpakten og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I arbeidet med å gjøre handel rettferdig er det nødvendig å ha en internasjonal organisasjon som regulerer handel på tvers av landegrenser. Dette arbeidet må være åpent og demokratisk for at rettferdighet, og ikke makt, skal definere handelspolitikken. Gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) og bilaterale avtaler er det den økonomisk sterkeste part som får gjennomslag for sine interesser. Changemakers mål er derfor å skape et rettferdig handelssystem gjennom strukturelle endringer, der utviklingslandenes interesser ivaretas. 5.2 WTO multilaterale avtaler Tross sine svakheter og mangler, er WTO den eneste reelle verdensomspennende handelsorganisasjonen, med mulighet til å lage rettferdige globale handelsregler. WTO gir fattige land sjansen til å stå samlet i kampen for felles interesser. Problemene i den pågående Doha-runden og utfallet av ministermøtet i 2013, viser nettopp at dette er mulig. Changemaker mener at Norge aktivt må jobbe for at arbeidsplanen for Doha-runden setter utvikling i førersetet og tar mer hensyn til fattige land, ikke bare de minst utviklede landene (MUL). I dagens utgave av WTO er det de rikeste landene som har mest makt, og det er for lite åpenhet rundt prosessene. Den seneste forhandlingsrunden viser tegn til at WTO blir mer åpne. Changemaker mener at Norge må bygge opp under den økende åpenheten under den nye generaldirektøren og bidra til enda mer åpenhet i forhandlingsprosessene. Sanksjonsmulighetene i WTO innebærer at dersom et land bryter WTO-reglene overfor et annet land, kan det fornærmede landet innføre handelssanksjoner mot regelbryteren. I realiteten har rike land sterkere sanksjonsmuligheter enn utviklingsland. I tillegg har de bedre muligheter for å føre sak mot et utviklingsland. Changemaker mener at sanksjonssystemet må endres slik at utviklingsland sine sanksjonsmuligheter blir styrket. Forhandlingsmandatet for Doha-runden er utdatert, og tar i svært liten grad inn over seg utfordringene klimaendringene skaper for handelssystemet. For å møte klimakrisen må internasjonal handel la utslippshensyn trumfe frihandelshensyn. Changemaker mener at initiativet for handel med miljøprodukter som Norge er med på er positivt, men at det bør forhandles mellom alle WTOs medlemsland. Changemaker mener at Doha-runden snarlig må avsluttes og WTO deretter må få på plass et forhandlingsmandat som legitimerer klimatiltak. Slike tiltak må være i tråd med prinsippene om et felles, men ulikt ansvar for å stanse klimaendringene. Handelsregimet og klimaregimet må harmoniseres, slik at de fungerer gjensidig støttende, om det gjelder merking, standarder, toll, avgifter, subsidier eller kvoter. Bi- og plurilaterale handelsavtaler er med på undergrave arbeidet med å komme fram til enigheter i WTO. Norge er med på plurilaterale forhandlinger på flere temaer parallellt i 11

416 417 418 419 420 421 422 423 424 425 426 427 428 429 430 431 432 433 434 435 436 437 438 439 440 441 442 443 444 445 446 447 448 449 450 451 452 453 454 455 456 457 458 459 460 WTO. Changemaker mener at Norge må jobbe for at forhandlinger skjer multilateralt, slik at ikke enigheter som oppnås plurilateralt blir brukt for å presse gjennom liberaliseringskrav inn i WTO. 5.3 Etisk standard for varer i WTO Et viktig mål for WTO-forhandlingene er å få til et rettferdig handelssystem som skal hjelpe alle land å være tjent med internasjonal handel. Changemaker mener at all handel bør være basert på etiske minstekrav som tar hensyn til arbeidsforhold, arbeiderrettigheter, minstelønn og miljøkrav. En effektiv måte å sikre dette på er gjennom en WTO-avtale. Når WTO åpner for forhandlinger rundt flere temaer må Norge jobbe for å etablere slike minstekrav. 5.4 Handel med matvarer Flesteparten av verdens fattige jobber i landbrukssektoren og for mange kan handel med landbruksprodukter føre til betydelig fattigdomsreduksjon. Dagens urettferdige bytteforhold er imidlertid ikke positivt for utviklingslandene. Eksportsubsidier og overproduksjon i Nord, kombinert med lave tollmurer i Sør, har i en rekke enkelttilfeller ført til dumping og utkonkurrering av lokal industri og jordbruk. Dette rammer spesielt småbønder, som står for mesteparten av matproduksjonen i utviklingsland. Fredsklausulen som ble inngått på WTOs ministermøte på Bali er viktig for å gi land mulighet til å subsidiere til egen matproduksjon. Desverre hindrer man land i å opprette nye store programmer for å sikre egen mat til egen befolkning. Changemaker mener at lavinntektsland skal ha rett til å gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å beskytte sin egen befolknings tilgang på mat. I tillegg har man gang på gang vedtatt å fjerne eksportsubsidier, dette vedtaket må gjennomføres så fort som mulig. De forskjellige subsidieboksene i WTO har ikke redusert jordbrukssubsidier i vesentlig grad, men vært med på å legitimere subsidier som både fører til dumping og hindrer utviklingsland markedsadgang i rike land. Antidumpingtiltakene som land kan benytte seg av for å beskytte seg mot subsidierte industrivarer fra å bli dumpet på sitt marked, er ikke tilgjengelige for landbruksvarer. Økt markedsadgang på landbruksprodukter for utviklingsland kan ha usikre følger for småbøndene, derfor bør antidumpingstiltak og forbud mot eksportsubsidier ha høy prioritet. Changemaker mener at utviklingsland må kunne bruke toll og andre økonomiske virkemidler for å beskytte livsgrunnlaget for sine småbønder. Mekanismene for antidumpingtiltak i WTO må også gjøres anvendelige for jordbruksprodukt. Mellom- og lavinntektsland må gis økt markedsadgang i industriland, også på landbruksvarer. Toll og straffetoll mellom rike lands landbruksprodukter eller importsubsidier for fattige land er fornuftige virkemidler for å sikre dette. Changemaker mener også at subsidieboksene i WTO må revideres. Subsidier som fører til dumping i utviklingsland må forbys. De produksjonsdrivende subsidiene rike land i nord benytter seg av hindrer ikke bare fattige bønder i utviklingsland sin mulighet for en vei ut av fattigdom, men fører også til en lite bærekraftig utnyttelse av verdens jordressurser. Derfor må de produksjonsdrivende subsidiene erstattes med virkemidler som fremmer økologisk bærekraft og fattige lands adgang på rike lands markeder. Mange fiskersamfunn i fattige land er like sårbare som bønder, og står overfor mange av de samme problemene. Det at fisk i WTO er definert som en industrivare og del av avtalen om industri og fisk (NAMA) istedenfor landbruksavtalen (AoA), gjør at fisk blir utsatt for mye strengere krav om liberalisering enn andre matvarer. 5.5 Handel med industrivarer Historisk sett har de fleste landene i verden hatt høy beskyttelse av sin økonomi mens de har 12

461 462 463 464 465 466 467 468 469 470 471 472 473 474 475 476 477 478 479 480 481 482 483 484 485 486 487 488 489 490 491 492 493 494 495 496 497 498 499 500 501 502 503 bygget opp sin industri. Med NAMA-avtalen fratas nå fattige land denne muligheten. Changemaker mener at utviklingsland må få kunne bruke toll og andre økonomiske virkemidler for å bygge egen levedyktig industri. Ved utvikling av ny industri i utviklingsland, må hensyn til liberalisert handel og patentvern være underordnet hensyn til utvikning og klimavennlig industri. Industrivarer utgjør nesten 90% av alle eksporterte varer i verden, og har stor betydning for verdenshandelen. Hovedformålet med dagens forhandlinger om handel med industrivarer er å åpne markedene mest mulig, og derfor redusere tollsatsene. Changemaker mener at Norges krav i NAMA-forhandlingene i WTO om betydelige tollkutt i utviklingsland er uakseptable. Spesielt når de ses i sammenheng med den norske politikken i AoA-forhandlingene, der vi kjemper hardt for å beholde en enda høyere toll på landbruksprodukter. Changemaker mener at Norge ikke må la norske offensive interesser, f. eks. fisk, gå på bekostning av utviklingsland sitt politiske handlingsrom. Fisk burde være en del av AoA istendenfor NAMA. 5.6 Handel med tjenester Tilgang til rent vann, retten til utdanning og tilstedeværelse av et helsevesen er grunnleggende menneskerettigheter, og skal aldri underordnes handelshensyn. Changemaker mener at land må ha rett til å regulere konkurransen i tjenestesektoren. Norske offensive handelsinteresser må ikke gå på bekostning av fattige lands politiske handlingsrom. I WTO er GATS (General Agreements on Trade in Services) avtalen om handel med tjenester, og dermed det rådende internasjonale regelverket for denne type handel. Hvis man gjennom GATS åpner grensene for utenlandsk konkurranse, forplikter man seg til å holde de åpne for all fremtid. Det betyr at land ikke kan trekke tilbake forpliktelser som er gitt, eller legge inn nye forbehold på et senere tidspunkt. Dermed legger nåværende regjeringer føringer for alle fremtidige regjeringer, fordi det ikke er mulig å endre politikken på bakgrunn av erfaringer som gjøres med denne konkurransen. Det stadig økende presset på utviklingsland for å liberalisere og privatisere tjenestesektoren, sammen med GATS krav om irreversibilitet, gjør at makten over grunnleggende rettigheter og reguleringsmekanismer blir fratatt folket og framtidige folkevalgte myndigheter. Changemaker mener at kravet om irreversibilitet må dempes, ved for eksempel å innføre en tidsbegrensning. Enkelte sider ved GATS fører til at utviklingsland mister muligheten til å bruke flere av de virkemidlene som rike land har brukt for å sikre utvikling i sine samfunn. 5.7 Patenter Changemaker mener det internasjonale patentregelverket må sikre teknologioverføring og utvikling i fattige land. Grunnleggende menneskerettigheter må settes høyere enn patentrettigheter, og patenttiden gjøres kortere. Dette vil kunne være et kompromiss mellom selskapers muligheter til å tjene penger og fattige folks mulighet til å skaffe seg den patenterte kunnskapen. Teknologi og kunnskap er blant de viktigste byggeklossene i all utvikling. Nettopp derfor må arbeidet med intellektuelle eiendomsrettigheter handle om å lage et rammeverk som har til hensikt å øke tilgangen på kunnskap, og å sikre at den blir brukt. Teknologioverføring er en viktig faktor i kampen mot fattigdom. 13

504 505 506 507 508 509 510 511 512 513 514 515 516 517 518 519 520 521 522 523 524 525 526 527 528 529 530 531 532 533 534 535 536 537 538 539 540 541 542 543 544 545 546 547 548 I dag er TRIPS-avtalen under WTO den viktigste enkeltavtalen i det internasjonale patentregimet. Changemaker ser behovet for at insentiver til forskning og utvikling sikres, men det er ikke de fattige landene sitt ansvar å betale for dette. Changemaker mener derfor at avtalen ikke bør gjelde for de minst utviklede landene (MUL). TRIPS-avtalen åpner for at selskaper kan stjele kunnskap fra fattige land. Dette er fordi avtalen tillater at selskaper kan ta patent på prosesser og bruksområder som har eksistert i mange tusen år, og som selskapet derfor ikke har oppfunnet selv. Changemaker mener at TRIPS-avtalen kun kan tillate at man kan ta patenter på nye oppfinnelser. TRIPS-avtalen bør harmoniseres med konvensjonen om biologisk mangfold, slik at grupper som sitter på tradisjonell kunnskap sikres deler av overskuddet når denne kunnskapen benyttes kommersielt. TRIPS-avtalen åpner for at det kan gjøres unntak fra patentregelverket i en nasjonal krisesituasjon. Dette er et viktig unntak, da det gjør at fattige land kan skaffe billige medisiner til sin befolkning. Changemaker mener derfor at det må bli mye enklere for land å ta i bruk unntaksbestemmelsen om tvangslisens og parallellimport for utviklingsland. TRIPSavtalen må garantere at alle mennesker får tilgang på medisiner, og begrepet nasjonal krisesituasjon også må dekke behov for tilpassing til klimaendringer. Norge må utøve press for gjennomføringen av en evaluering og eventuell reforhandling av TRIPS-avtalen. TRIPS-avtalen krever bare en minimumsstandard for beskyttelse av patentrettigheter. Derfor stiller ofte rike land som betingelse i bilaterale avtaler med fattige land, at de innførere av strengere krav til patentbeskyttelse (TRIPS+ bestemmelser). Changemaker mener at TRIPSavtalen bør inneholde en maksimumsstandard for beskyttelse av patenter i det enkelte land i stedet for en minimumsstandard. Changemaker mener at Norge ikke kan la sine bilaterale avtaler med utviklingsland inneholde en strengere patentlovgivning enn TRIPS-avtalen. Et eksempel på en TRIPS+ bestemmelse er patenter på planter og dyr. For bønder betyr dette at de risikerer at metoder og planter de har brukt gjennom mange generasjoner blir patentert. Dette kan føre til en stor økonomisk belastning ved at de må betale avgift på de patenterte plantene/metodene. Changemaker mener det ikke skal gå an å ta patent på planter og dyr. 5.8 Bilaterale handelsavtaler Antallet bilaterale frihandelsavtaler har eksplodert de siste årene. Mye av dette skyldes stagnasjon i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Et sentralt trekk ved de bilaterale avtalene er at de er preget av skjevt maktforhold mellom partene. Ofte er det rike land, eller grupper av rike land, som går sammen og forhandler med en part som er betydelig svakere økonomisk. Dette fører til at avtalene ofte favoriserer de rike landene. Derfor mener Changemaker at Norge må jobbe aktivt for å få gang i forhandlingene i WTO, og jobbe for at de fattigste landene blir hørt i prosessen. Når Norge likevel går inn i bilaterale handelsavtaler, må de derfor ta sterkt i betraktning u-lands interesser, og sørge for at deres politiske handlingsrom blir bevart. Norge utgjør sammen med de andre landene i European Free Trade Association (EFTA) en gruppe industrialiserte land med aggressive forhandlingsposisjoner over mange sektorområder, noe som kan bidra til å svekke avtalepartnernes politiske handlingsrom. Norge må vise aktiv interesse og motstand om partnerland innenfor EFTA kommer med krav eller forhandlingsposisjoner som kan sette profitt og økonomiske interesser foran hensyn til helse, utvikling og menneskerettigheter. Changemaker mener at Norge må gjøre en kritisk 14

549 550 551 552 553 554 555 556 557 558 559 560 561 562 563 564 565 566 567 568 569 570 571 572 573 574 575 576 577 578 579 580 581 582 583 584 585 586 587 588 589 590 vurdering om EFTA er en hensiktsmessig handelsblokk å framforhandle bilaterale avtaler sammen med. Bilaterale avtaler regulerer handel for enorme verdier, og er av stor betydning for norsk næringsliv og avtalepartens næringsliv. Handel skaper grunnlaget for utvikling for alle, og angår oss alle. Likevel bærer prosessen rundt bilaterale avtaler preg av et enormt demokratisk underskudd, hvor en håndfull byråkrater sitter med stor makt bak lukkede møtedører. Changemaker mener at norske myndigheter må foreta en konsekvensutredning og en bred høringsrunde i forbindelse med enhver bilateral handelsavtale. I denne prosessen må også sivilsamfunnsgrupper fra avtalepartnerens land ha tilgang. 5.9 Arbeidsrettigheter I dagens økonomiske system står fattige land i fare for å spesialisere seg i fattigdom. Deres komparative fortrinn på det internasjonale markedet er dårlige arbeidsforhold og muligheten til å bryte internasjonale arbeiderrettigheter. Den økonomiske situasjonen de befinner seg i gjør dem sårbare i forhold til internasjonale selskaper, som utnytter deres situasjon til egen fordel. I et kappløp mot bunnen konkurrerer fattige land i budrunder som presser prisene nedover til et kunstig lavt nivå. De lave produksjonskostnadene resulterer i brudd på menneskerettigheter og gjør det mulig for internasjonale selskaper å produsere varer under slavelignende forhold. ILO (Den internasjonale arbeiderorganisasjonen) har utarbeidet en rekke konvensjoner som regulerer arbeidsliv. Disse konvensjonene inneholder forbud mot barnearbeid, diskriminering og tvangsarbeid samt krav om organisasjonsfrihet og minstekrav til lønnsvilkår. Gjennom en ratifiseringsprosess implementeres konvensjonens innhold i nasjonalt lovverk og er dermed juridisk bindene. Changemaker vil jobbe aktivt for en styrking av arbeidstakeres rettigheter globalt gjennom støtte av ILOs arbeid og ulike initiativer for anstendig arbeidsliv som Clean Clothes Campaign og Initiativ for Etisk Handel. Changemaker mener at anstendig arbeidsliv og levelønn må oppnås i alle sektorer globalt. Dette er goder i seg selv, men rettferdig økonomisk fordeling gjennom levelønn er også et viktig middel for økonomisk vekst. Innføring av levelønn skaper velstandsøkning i befolkningen gjennom økt kjøpekraft. Sterkere kjøpekraft skaper etterspørsel som igjen øker tilbudet av varer og tjenester -slik skapes nye arbeidsplasser og positive økonomiske ringvirkninger. 5.10 Fairtrade Det overordnede målet, og den eneste måten handel kan bidra til å avskaffe fattigdom, er å skape et virkelig rettferdig handelssystem. Mens vi arbeider med dette finnes det imidlertid muligheter for enkeltpersoner å delta i et alternativt handelssystem, som setter menneskers rettigheter foran profitt. Fairtrade er et sertifiseringssystem hvor man stiller visse krav for å kunne godkjennes, f.eks. anstendig lønn til bøndene. Slik skal forbrukere kunne skille mellom rettferdige og urettferdige produkter. Ved å kjøpe et sertifisert produkt viser man at man ønsker at fattige bønders vilkår skal bedres. Men det er viktig å se begrensningen i Fairtrade og at det ikke alene vil forandre handelssystemet. For å få til den faktiske forandringen må de grunnleggende strukturene endres. Fairtrade er imidlertid fortsatt viktig for holdningsarbeid og økt bevissthet blant forbrukerne. 15

591 592 593 [Ytterlige informasjon angående Changemakers handelspolitikk kan finnes under kapittelet om investeringer. Dette dreier seg spesifikt om avsnittene 8.1, 8.1.1, 8.2, 8.3, 8.3. Også avsnittene 9.1, 9.2, omhandler handelspolitikk.] 594 595 596 597 598 599 600 601 602 603 604 605 606 607 608 609 610 611 612 613 614 615 616 617 618 619 620 621 622 623 624 625 626 627 628 629 630 631 632 633 634 635 6 Global helse 6.1 Innledning En grunnleggende årsak til at så mange mennesker forblir fattige i dag, er deres dårlige helsesituasjon. Helse er et primærbehov som ligger til grunn for å kunne leve et godt liv. Urettferdige maktstrukturer mellom nord og sør hindrer mennesker tilgang til nødvendige helsetjenester, medisiner, vann og sanitære forhold. I tillegg bidrar private profittbaserte selskaper til å skape negative helsekonsekvenser for mennesker i utviklingsland som blant annet medfører en mindre arbeidsfør befolkning. Bedre helse bidrar til redusert fattigdom og økt livskvalitet. Tilgjengelig helsetjenester, tilstrekkelig med utdannet helsepersonell og tilgang til medisiner, er alle faktorer som må på plass for at vi skal kunne hanskes med de store helseutfordringene som verden står overfor i dag. Changemaker mener det er viktig å ha et helhetlig fokus på global helse, for å kunne endre den skjeve maktfordelingen som hindrer utvikling i sør. Changemaker mener videre at det er viktig å samkjøre og kanalisere støtte gjennom organer som har en helhetlig tilnærming til helsesituasjonen i verden. Dette innebærer å se globale helseutfordringer i et strukturelt perspektiv, å støtte tiltak som styrker lokale helseinstitusjoner og å anerkjenne at helse omhandler fysiske såvel som psykiske aspekter. 6.2 Retten til god helse Changemaker mener alle mennesker har en grunnleggende rett til rent vann og god helse. Med god helse legger vi til grunn både fysisk og mental helse. Disse rettighetene ligger under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I 2008 ble en tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen vedtatt i FN. Denne tilleggsprotokolen åpner blant annet for en internasjonal klagemekanisme under FN. Likevel har det vært liten vilje både internasjonalt og i Norge til å ratifisere protokollen. Changemaker krever at denne saken tas opp på nytt, og mener at det burde være en selvfølge at Norge går foran som et foregangsland og ratifiserer protokollen. 6.3 Mangel på helsepersonell Verden mangler nesten 4,3 millioner helsearbeidere, ifølge "World Health Report 2006: Working Together for Health". Mangel på helsepersonell er en av de største hindringene for bedre helsetjenester til et lands befolkning. I mai 2010 vedtok WHO etiske retningslinjer for rekruttering av helsepersonell. Disse retningslinjene gir medlemsland veiledende prinsipper for hvordan de på en etisk måte kan dekke sitt behov for helsepersonale, og skal hindre rike land i å aktivt utnytte sårbare ressurser i fattige lands helsesektor. Da disse retningslinjene baseres på frivillighet, er det viktig å aktivt følge opp at land, inkludert Norge, følger prinsippene i retningslinjene. Changemaker mener Norge må jobbe for at det skal være obligatorisk å følge disse, og samtidig fortsette å fokusere på å dekke behovet for helsepersonell nasjonalt. 6.4 Retten til vann I følge FN mangler ca. 780 millioner mennesker tilgang til rent vann og 2.5 milliarder mennesker mangler tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold. Tilgang til rent vann er en menneskerettighet og en forutsetning for god helse. Som følge av dette dør mer enn 2,2 millioner mennesker årlig av vannbårne sykdommer, og 80% av disse er barn under fem år i 16

636 637 638 639 640 641 642 643 644 645 646 647 648 649 650 651 652 653 654 655 656 657 658 659 660 661 662 663 664 665 666 667 668 669 670 671 672 673 674 675 676 677 678 utviklingsland. I følge UNICEF kan tilgang til rent vann og bedrede sanitære forhold redusere antall tilfeller av sykdommer som kolera med en tredjedel. 6.4.1 Vannran: Vannran refererer til situasjoner hvor mektige aktører får kontroll over viktige vannressurser, inkludert grunnvannsressurser, slik at lokalsamfunnet mister tilgangen til helt nødvendige ressurser. Ofte henger dette sammen med landran, som vil si at jord overføres fra fattige mennesker til investorer uten tilstrekkelig samtykke og kompensasjon. Årsaker til landran er at landrettigheter i mange utviklingsland er svakt utviklet - i en del utviklingsland er det staten som formelt eier all jord, og småbønder mangler formelle rettigheter til jorda de driver. De færreste vil kjøpe eller leie jord uten tilgang til vann, slik at resultatet av landran i svært mange tilfeller også er vannran. Dette fører til at vannressurser blir en salgsvare. 6.4.2 Privatisering av vann: Privatisering av vann fører til prisstigning, som særlig rammer fattige mennesker i utviklingsland. Denne knappheten på tilgang til vann er skapt av politiske prosesser og institusjoner. WTO fremmer gjennom GATS-avtalen privatisering av vann som en løsning for effektivisering av tilgangen til rent drikkevann for mennesker verden over. Dette gjør også Verdensbanken gjennom Private Participation in Infrastructure (PPI) og Public-Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF). PPIAF er en av de fremste aktørene som fremmer privatisering i lav-og mellom-inntektsland. Privatisering av offentlige tjenester har vært en betingelse for å motta lån og gjeldslette. Privatisering av offentlige tjenester har ofte vært stilt som en betingelse av aktører som IMF og Verdensbanken når de tilbyr lån og gjeldslette til fattige land. Undersøkelser viser derimot at den motsatte effekten inntrer. Fattige mennesker mister tilgang til vann på grunn av høye kostnader og fordi selskapene som driver vannvirksomhetene ofte bare driver i rike områder der de får mest inntekter. I følge Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS) kan utgiftene til vann blant fattig befolkning i utviklingsland komme opp mot en tredjedel av månedsbudsjettet; mer penger enn mange familier bruker på mat. Enkelte multinasjonale selskaper driver rovdrift på grunnvannsressurser og forurensning av innsjøer og elver i utviklingsland. Denne aktiviteten muliggjøres av privatisering. For å kunne drive produksjon av varer kjøper selskapene bruksretten på vannressurser, og avskjærer i prosessen lokalbefolkningen fra deres lokale drikkevannsressurser. Oljefondet eier aksjer for milliarder av kroner i selskaper som utnytter vannressurser i utviklingsland, blant annet AngloGold Ashanti i Tanzania og Goldcorp i Guatemala. Changemaker mener derfor at etikken i Oljefondet må styrkes. 6.4.3 Lovfestet rettighet I 2010 ble retten til vann formelt anerkjent under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette har allerede ført til en styrking av retten til vann innenfor nasjonal rett. I januar 2011 vant Sanfolket bruksretten til lokale vannressurser etter en avgjørelse i botswansk høyesterett. Saken førte endelig frem etter mange runder i det nasjonale rettsapparatet. En ytterligere styrking av retten til vann ville muliggjøres gjennom ratifisering av FNs tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen. Norge må være bevisst sitt ansvar for å fremme menneskerettigheter og styrke retten til vann ved å ratifisere tilleggsprotokollen. 17

679 680 681 682 683 684 685 686 687 688 689 690 691 692 693 694 695 696 697 698 699 700 701 702 703 704 705 706 707 708 709 710 711 712 713 714 715 716 717 718 719 720 721 722 Changemaker mener at vann ikke må gjøres til en profittvare. Vann er en menneskerett og mangel på vann har store helsemessige konsekvenser. Changemaker mener også at Norge må jobbe for at retten til rent vann blir en viktig prioritering i Post 2015-prosessen. [For mer om styrket etikk i Oljefondet se kapittel 8.1.1 Etikk i Oljefondet.] [For mer om landran, se kapittel 8.3 Landran og investeringer i jordbruk.] 6.5 Tilgang til medisiner Essensielle legemidler er medisiner som tilfredsstiller prioriterte helsebehov i en befolkning. Tilgang til essensielle legemidler er en menneskerettighet. Ifølge WHO mangler en tredjedel av verdens befolkning tilgang til nødvendige medisiner, og årlig dør 10 millioner mennesker av sykdommer det finnes medisiner mot. De fleste sykdommer i lavinntektsland skyldes og opprettholdes på grunn av fattigdom. 6.5.1 Patenter En av mange grunner til at mennesker ikke har tilgang til essensielle legemidler er høye priser på medisiner som opprettholdes av at mange legemidler er patenterte. Patentene sikrer, gjennom patentregelverket i WTO: TRIPS, produsentene enerett på produksjon av medikamentet i 20 år. I patentperioden er medisiner opp mot 80 % dyrere enn de ville vært uten patenter. Dette fører til at prisene på medisinene hindrer en stor del av verdens befolkning å få tilgang til dem. En av årsakene til at monopoltilstander for de farmasøytiske selskapene opprettholdes er fenomenet evergreening. Evergreening fører til at det høye prisnivået som følge av monopoltilstanden opprettholdes i uoverskuelig framtid. Changemaker mener at en slik "evergreening" i større grad fører til økt profitt for det aktuelle farmasøytiske selskapet, enn til økt helsegevinst for pasientene. På grunn av manglende lovverk som sikrer lave priser på medisiner, er det viktig at fattige land får en realpolitisk mulighet til å dra nytte av de legale virkemidlene som finnes. Unntaksbestemmelsene i TRIPS-avtalen om tvangslisensiering og parallellimport i nasjonale krisesituasjoner er et eksempel på slike virkemidler. Disse unntaksbestemmelsene i TRIPSavtalen ligger der i teorien, men har vist seg å være vanskelige å ta i bruk i praksis for utviklingsland. Styrking av unntaksbestemmelsenes stilling i TRIPS-avtalen er nødvendig for å garantere at alle mennesker får tilgang til medisiner. Changemaker mener derfor at Norge må arbeide aktivt for en reforhandling av TRIPS-avtalen i 2016, og dermed en styrking av disse unntaksbestemmelsene. Changemaker mener at å jobbe for praktisk tilgang til medisiner er et viktig tiltak i kampen for å bedre den globale helsesituasjonen. For mer informasjon om patenter og TRIPSavtalen, se PUH 5.5. 6.6 Hiv og aids I følge tall fra UNAIDS levde 35.3 millioner mennesker med hiv i 2012. 97% av disse bor i lav- eller mellominntektsland. Informasjon, forebyggende arbeid, bedre behandling, arbeid mot stigma og økt tilgang til medisiner, har ført til at tallene på hiv-positive for første gang i epidemiens historie har gått ned. I dag får ca. 35 % av verdens hiv-positive medikamentell behandling. Den økende tilgangen har ført til en nedgang i HIV-relaterte dødsfall på 29 % siden 2005. Denne økende tilgangen har ført til en nedgang på 19 % i antall dødsfall forårsaket av hiv/aids. Ca. 35 % av verdens hiv-positive får medikamentell behandling. Likevel har 2/3 av verdens hiv-positive fortsatt ikke tilgang til den medikamentelle 18

723 724 725 726 727 728 729 730 731 732 733 734 735 736 737 738 739 740 741 742 743 744 745 746 747 748 749 750 751 752 753 754 755 756 757 758 759 760 761 762 763 764 765 766 behandlingen de behøver for å leve med sin sykdom. Samtidig vet vi at med forebyggende medikamenter kan smittefaren reduseres med 96 %. Dette betyr at et nullsmittemål innen 2030 er mulig. Changemaker mener at Norge må jobbe for å sette et slikt mål på den globale agendaen. En måte å gjøre dette på er å jobbe for at et nullsmittemål inkluderes i Post-215 agendaen. Changemaker mener at hiv og aids er et urettferdighesproblem. Det at så store deler av lands befolkning er syke, medfører samfunnsmessige tap av den yrkesaktive delen av befolkningen. En annen utfordring er de nye helseutgiftene knyttet til sykdommen som skaper store utgifter for samfunnet og enkeltmennesker. Hiv og aids er med på å hindre utvikling i fattige land og kan på sikt skape økt fattigdom. På den måten rammer hiv og aids de som har minst, mest. 6.6.1 Kriminalisering Kriminalisering og stigmatisering påvirker bekjempelsen av hiv-epidemien. Et tydelig eksempel på dette er straffelover som kriminaliserer hiv-positive. UNAIDS mener at kriminalisering ikke har en forebyggende effekt, og at det ikke bidrar til å hindre spredning. Norge er et foregangsland innen hiv og aids-arbeidet internasjonalt. Blant annet har Norge underskrevet UNGASS-deklarasjonen (FNs spesialsesjon på hiv og aids). Medlemslandene som har underskrevet denne deklarasjonen forplikter seg til å følge en felles strategi i kampen mot hiv og aids, samt vektlegge viktigheten av arbeidet mot diskriminering og stigmatisering. Samtidig kriminaliserer vi per dags dato hiv-smittede på hjemmebane gjennom straffelovens 155. I 2005 ble det vedtatt at 155 skal erstattes med 237, men dette er ikke enda trådt i kraft. I 2009 satte regjeringen ned et utvalg som utredet om det var hensiktmessig å straffeforfølge smittefarlig atferd. I 2012 kom utvalget med rapporten kjærlighet og kjøletårn. Der ble det foreslått at 237 i den nye straffeloven skal endres slik at hiv-smittede ikke blir straffet for smitteoverføring eller smittefare, dersom partneren på forhånd har samtykker i nærvær av helsepersonell i forbindelse med smittevernveileding. Changemaker mener at Justis- og Beredskapsdepartementet skal gå inn for utvalgets forslag til endringer i 237. Dette vil sende signaleffekter internasjonalt om avkriminalisering av hivsmittede. 6.7 Seksuelle og reproduktive helserettigheter & likestilling Å ivareta menneskers seksuelle og reproduktive helse er en av forutsetningene for utvikling og bekjempelse av fattigdom. FNs tusenårsmål 3 til 5 omhandler å styrke kvinners stilling, redusere barnedødeligheten og å redusere svangerskapsrelatert dødelighet. Tilgang til prevensjon, kunnskap om rettigheter og seksualundervisning bidrar ikke bare til redusert mødredødelighet og fattigdom, det bidrar også til å bremse befolkningsvekst. 6.7.1 Likestilling Alle mennesker skal ha tilgang til de samme helserettighetene og mulighet til lik deltakelse i samfunnet, uavhengig av kjønn, seksualitet, etnisitet og funksjonsevne. Per i dag har utsatte grupper, som kvinner og jentebarn, mennesker med funksjonsnedsettelser, og etniske og seksuelle minoriteter, høyere dødelighet og dårligere fysisk og psykisk helse. Dette skyldes blant annet at disse gruppene ikke har like god tilgang på helsetjenester, mat, utdanning og sosiale tjenester. De utsatte gruppene har også hatt en generelt lavere oppnåelse på FNs tusenårsmål. Changemaker mener at de nye tusenårsmålene må være universelle, slik at stater blir forpliktet til å dekke behovene til utsatte grupper. 6.7.2 Reproduktive helsetjenester 19

767 768 769 770 771 772 773 774 775 776 777 778 779 780 781 782 783 784 785 786 787 788 789 790 791 792 793 794 795 796 797 798 799 800 801 802 803 804 805 806 807 808 809 810 811 Ifølge Norad mangler mer enn 220 millioner kvinner og barn i utviklingsland tilgang til prevensjonsmidler, selv om de ønsker det. Prevensjonsmidler bidrar til at kvinner kan kontrollere hvor mange barn de får og tidsrommet mellom disse.i følge FNs befolkningsfond (UNFPA) kunne 30 prosent av mødredødeligheten vært forebygget om kvinner hadde universell tilgang til familieplanlegging (prevensjon). I 2012 anbefalte FN-kommisjonen for livsviktige medisiner økt tilgang til prevensjon som et middel for å senke mødredødlighet. Likevel har framgangen i bruken av prevensjon blitt bremset ned i mange fattige land. Tilbudet holder ikke tritt med etterspørselen så vel som at fattigdom og mangel på skolegang hindrer informasjonen i å komme frem. Framgangen trues også av humanitære kriser, økende fattigdom og religiøse aktører som aktivt motarbeider seksuelle rettigheter. Bruk av prevensjon fører til at aborttallene reduseres og begrenser antallet farlige aborter. I følge Norad dør ca 40 000 kvinner hvert år på grunn av farlige aborter, derfor er det viktig å sikre kvinner tilgang til prevensjon og trygg og lovlig abort. Changemaker krever at Norge må fortsette å kjempe for menneskers seksuelle og reproduktive rettigheter, og at Norge skal arbeide internasjonalt for at viktige tilbud som prevensjon og trygg og lovlig abort blir universelle. 6.7.3 Barne- og mødrehelse Changemaker mener at Norge må fortsette å være en pådriver for kvinners rettigheter internasjonalt og sikre at disse videreføres i FNs nye bærekraftsmål. Av FNs åtte tusenårsmål er det mål nr. 5 om å redusere svangerskapsrelatert dødelighet som vi er lengst unna å nå. Ifølge WHO dør hvert år ca 300 000 kvinner under svangerskap eller i forbindelse med fødsel, og de fleste av disse dødsfallene skjer under eller rett etter fødselen. 99 prosent av disse kvinnene bor i utviklingsland. Der er komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel hovedårsaken til dødsfall blant kvinner i fruktbar alder. Med adekvat hjelp og behandling hadde de fleste av disse kvinnene overlevd. Hovedårsakene til den høye dødeligheten er mangel på tilgang til grunnleggende helsetjenester og store sosiale forskjeller. Andre viktige årsaker er at kvinner ofte mangler rettigheter og tilstrekkelig utdanning. Changemaker mener at Norge skal være en pådriver for at nye utviklingsmål om mødrehelse får hovedprioritet. Barnedødeligheten har blitt nesten halvert siden 1990, likevel dør årlig 6.6 millioner barn før de fyller fem år. Dette betyr at verden ikke ser ut til å nå FNs målsetting om å redusere barnedødelighet med ⅔ sammenlignet med 1990. Selv om målet blir nådd vil det fortsatt bety at 4 millioner barn vil dø hvert år, og de aller fleste av disse dødsfallene vil skje i land i Sør. Disse tallene er uakseptable, Changemaker mener at FN må sette et universelt mål på barnedødelighet i de nye utviklingsmålene. 6.8 Mental Helse Det finnes trolig rundt 450 millioner mennesker globalt med psykiske lidelser, og tre av fire bor i utviklingsland. God mental helse er en avgjørende faktor for fattigdomsbekjempelse og utvikling, og fokus på mental helse bidrar til et helhetlig arbeid med globale helsespørsmål. Dårlig mental helse øker et lands fattigdom direkte blant annet ved å redusere produktivitet, øke antall ulykker og skader, øke rusmisbruk og gi flere fysisk helseplager og dårligere behandling av disse. Selv om det finnes enkle, effektive og billige behandlinger, er det svært mange som ikke får behandlingen de trenger. Dette skyldes blant annet at for få ressurser allokeres til behandling og forebygging av psykiske lidelser, en utpreget mangel på psykisk helsepersonell, samt at ressurser rettet mot mental helse er svært ujevnt fordelt globalt. 20