BOSOS Sosiologisk forskning om bolig og nærmiljø

BOSOS Sosiologisk forskning om bolig og nærmiljø Ida Marie Henriksen Ingeborg Grønning Torbjørn Fjærli Aksel Tjora NTNU Samfunnsforskning på oppdrag fra Husbanken 1

SAMMENDRAG Denne rapporten er resultat av prosjektet BOSOS: Et sosiologisk prosjekt om bomiljø. I dette prosjektet har vi forsøkt å besvare spørsmålene: Hvilke sosiale og fysiske aspekter ved eget bomiljø (utenfor egen bolig) har stor innvirkning på opplevelsen av det å bo? Hvordan skjer dette? Hva slags ressurser i nærmiljøet har sosial betydning (det vil si når det gjelder tilhørighet, identifisering, sosiale nettverk, etc)? Hvordan oppstår slik betydning? På hvilke måter gjenspeiler opplevd sosial betydning (de to punktene foran) de planlagte egenskapene ved nybygde områder (som gjenspeilet i planer, prosjektbeskrivelser og prospekter)? Hvordan og hvorfor oppstår eventuelle sprik mellom intensjoner og faktiske opplevelser? Spørsmålene er besvart på bakgrunn av empiriske og teoretiske undersøkelser. Det empiriske utgangspunktet inkluderer to boligområde- case (Ilsvika Garden og Ilsvikøra), ett bydels- case (Elgeseter/Øya) samt 5 tematiske intervjubaserte undersøkelser, to om møteplasser (13 dybdeintervjuer og 94 spørreskjemasvar), to om studenters boerfaringer (36 dybdeintervjuer til sammen) samt ett om etablerte folks oppfatninger av nærmiljø (18 dybdeintervjuer). I tillegg har vi gjort en del observasjoner i case- studiene samt gjennomført en kvantitiv undersøkelse om studenters boerfaringer (1400 respondenter, men som kun danner en bakgrunn for denne rapporten). Alle undersøkelsene er gjennomført i Trondheim. Det teoretiske grunnlaget for rapporten er baser på ulike samfunnsvitenskapelige bidrag, bortsett fra arkitekten Jan Gehls viktige studier av liv mellom hus (1971). Vi henter inspirasjon fra et bredt samfunnsvitenskapelig felt, som inkluderer begreper som fellesskap (Delanty, 2003; Putnam, 2000), nettverk (Granovetter, 1973), identitet (Beck & Beck- Gernsheim, 2002; Giddens, 1991), og interaksjon (Garfinkel, 1967; Goffman, 1959, 1963, 1971). Vi benytter også teoretiske innspill fra forskere som tradisjonelt forbindes med organisasjonssosiologien, men som har viktige innsikter i grenselandet mellom sosial interaksjon og design (Heath & Luff, 2000; Luff, Hindmarsh, & Heath, 2000). Når vi forsker på bolig og nærmiljø med utgangspunkt i sosiologien er det ikke minst en rekke teoretiske og metodiske verktøy som gjør oss i stand til å gå bakenfor de mest umiddelbare (pragmatiske) forklaringer for hvordan folk bor og hvorfor. Vi har i dette prosjektet vært opptatt av det vi kan kalle et "beboerperspektiv" og har dermed lagt mye vekt på intervjuer. Utgangspunktet for dette er en betraktning av at hvordan folk opplever, oppfatter og tolker sin egen situasjon får konsekvenser for utvikling av nærmiljø, naboskap, boligkarrierer og lignende. Det er 5 resultatkapitler i rapporten: I kapittel 5 undersøker vi kommunikasjon mellom naboer. Det kommer fram at betydningen av naboskap i stor grad er varierende: For mange er det å være på hils med naboen mer enn nok kontakt, mens for andre er det å kunne hjelpe hverandre en naturlig del av et naboskap. Det betyr at man ikke skal ta for gitt at tette naboskap er 2

ønskelig. Vi kommer fram til fire ulike former for nabofellesskap, det nære fellesskapet, det fragmenterte fellesskapet, det ekskluderende fellesskapet og et fellesskap i forbifarten. Ulike typer fellesskap utvikles på bakgrunn av aktiviteter som naturlig (tilfeldig eller nødvendig) oppstår mellom naboene. I kapittel 6 analyserer vi opplevelsen av materielle betingelser for naboskap. Særlig interessant er det her å se på hvordan fellesarealet for Ilsvika Garden skaper et "motsatt panoptikon" hvor beboere føler seg beglodd når de bruker arealet. Til tross for benker og basketnett og lignende blir det derfor langt mindre brukt enn intensjonen, også fordi Ilsvika tilbyr andre områder som har gode kvaliteter. Også i de andre undersøkelsene kommer det fram at beboere tenker utover sin nærmeste "blokker" for tanken om hvilke materielle ressurser som har betydning for kvaliteten i nærmiljøet. Det betyr at arkitekter og byplanleggere bør være mer opptatt av kvaliteter i den nære bydelen og mindre av fellesarealer i umiddelbar nærhet. Kapittel 7 er delvis knyttet til det foregående, og beskriver møter og møteplasser. Analysen her føyer seg inn i de to foregående kapitlenes påpekning av at møter finner sted utenfor det umiddelbare naboskapet, slik at nærbutikken og en bydelskafé får stor betydning for å utvikle trygge og hjemlige boområder. Både grensesteder (møtesteder) og grensehendelser (grillarrangementer, bydelsfest) kan få stor betydning for å høre hjemme. I kapittel 8 analyserer vi boligen som identitetsskapende arena. Sentralt i dette kapitlet framgår at både leiere og eiere former sine boliger i relasjon til personlighet og stil. Kapitlet åpner opp for en betraktning av kreativitet og løssluppenhet når det gjelder å forme sine steder å bo også i de situasjonene hvor boligen er midlertidig (som for eksempel en hybeltilværelse). Det betyr at småleiligheter som i Ilsvika Garden ikke på generelt grunnlag må fordømmes som dårlig bokvalitet (slik noen arkitekter fremmet når prosjektet ble ferdig) men hvor man heller må kunne betrakte en (standardisert) bolig som en ramme for å skape noe særegent eget. Kapittel 9 avrunder rapporten med en utvikling av konseptet "boligkarriere" på bakgrunn av intervjuer av unge i etableringsfasen. Betraktningen av "beboing" som noe dynamisk er viktig for å forstå mer av variasjonene i prosjektet, for eksempel hvorfor enkelte velger ikke å bli kjent med sine naboer. Tidlige steg i en boligkarriere bærer preg av andre prioriteringer enn det mest bolignære. Nærhet til byen kan være vel så viktig for fasiliteter i nærmiljøet. Vi anser rapporten for å være en god start på en mer fokusert sosiologisk forskning i tilknytning til bolig og nærmiljø. Trondheim, 22. desember 2010. Aksel Tjora 3

INNHOLD Sammendrag...2 Innhold...4 1. Bakgrunn...6 2. Norsk samfunnsfortskning om boliger og bomiljø...9 Hovedideer i norsk bolig- og nærmiljøpolitikk...9 Bomiljø og nærmiljø... 11 3. Teoretiske perspektiver relevante for nærmiljø... 14 Handling og struktur... 14 Fellesskap... 16 Fellesskap rundt et sted... 17 Samtidens subtile fellesskap... 17 Interaksjon... 18 Chicagoskolen... 19 Fenomenologi... 20 Atferd i det offentlige rom... 20 Interaksjon i bomiljøer... 22 Identitet... 22 Selvpresentasjon: Frontstage - backstage... 24 Sosiale nettverk og ressurser... 26 4. Metode og data... 29 Kvalitativ datagenerering og analyse... 29 Etiske retningslinjer... 29 Forskningens kvalitet... 30 Pålitelighet (reliabilitet)... 30 Gyldighet (validitet)... 31 Generalisering... 31 Beskrivelse av undersøkelsene... 32 Ilsvika som case for nærmiljøstudie... 32 Elgeseter/Øya som bydelscase... 34 Oversikt over undersøkelser og sitater... 34 5. Kommunikasjon naboer i mellom... 35 Hvilken betydning har kjennskap til naboen for bomiljøet?... 35 Aktivitet i bomiljøet... 37 De nødvendige aktivitetene... 37 De valgfrie arrangerte aktivitetene... 38 De sosiale aktivitetene... 46 Aktivitet og interaksjonspåskudd... 50 Det nære fellesskapet... 52 Det fragmenterte fellesskapet... 52 Det ekskluderende fellesskapet... 52 Et fellesskap i forbifarten... 53 Oppsummering og avsluttende tankespill... 53 6. Materielle betingelser for fjerne og nære naboskap... 54 7. Møter og møteplasser... 58 Møteplasser i nærområdet... 58 Grenserom... 59 4

Å bestille det vanlige... 61 Savnet av en nærkafé... 63 Fjern nærkafé... 64 Andre type møteplasser... 65 Hvordan oppstår gode møteplasser?... 66 8. Boligen som identitetsskapende arena... 68 Bolig som scene... 69 9. Livsfase og boligkarriere... 78 Hus, hjem, kollektiv, nødløsninger, leilighet... 79 Ulike boformer... 84 Villa, Volvo og voff- voff... 86 Å forlate redet, et flyktig forhold til bolig... 88 Geografi som kvalitet... 90 Bokvalitet og tid... 91 Stigespillet... 93 10. Referanser... 95 5

1. BAKGRUNN Selv om samfunnsforskningen har vært opptatt av forhold knyttet til nærmiljø og boområder, har det i liten grad blitt skrevet systematiske og teoretisk inspirerte tekster om dette på norsk. Bomiljøforskning er derfor et relativt underteoretisert område, men med noen få hederlige unntak (se for eksempel Schiefloe 1985; Aspen, 2005). Man skulle tro at dette ikke skulle behøve å være slik, med feltet eller empirien liggende der rundt oss, godt tilgjengelig, til enhver tid. Kanskje kan det ha noe å gjøre med den norske samfunnsforskningen som problem- og oppdragsorientert. Eller kanskje er det også knyttet til en viss blindhet for det normale dagligdagse, som vi tar for gitt heller en å betrakte som forskningsmessig interessant. Vår tilnærming til tematikken bolig og nærmiljø er uansett basert på en nysgjerrighet til det nære og dagligdagse. Vi har følgende spørsmål som utgangspunkt: Hvilke sosiale og fysiske aspekter ved eget bomiljø (utenfor egen bolig) har stor innvirkning på opplevelsen av det å bo? Hvordan skjer dette? Hva slags ressurser i nærmiljøet har sosial betydning (det vil si når det gjelder tilhørighet, identifisering, sosiale nettverk, etc)? Hvordan oppstår slik betydning? På hvilke måter gjenspeiler opplevd sosial betydning (de to punktene foran) de planlagte egenskapene ved nybygde områder (som gjenspeilet i planer, prosjektbeskrivelser og prospekter)? Hvordan og hvorfor oppstår eventuelle sprik mellom intensjoner og faktiske opplevelser? Vi tar tak i disse problemstillingene både empirisk og teoretisk. Det empiriske utgangspunktet inkluderer to boligområde- case (Ilsvika Garden og Ilsvikøra), ett bydels- case (Elgeseter/Øya) samt 5 tematiske intervjubaserte undersøkelser, to om møteplasser (13 dybdeintervjuer og 94 spørreskjemasvar), to om studenters boerfaringer (36 dybdeintervjuer til sammen) samt ett om etablerte folks oppfatninger av nærmiljø (18 dybdeintervjuer). I tillegg har vi gjort en del observasjoner i case- studiene samt gjennomført en kvantitiv undersøkelse om studenters boerfaringer (1400 respondenter). Alle undersøkelsene er gjennomført i Trondheim. Det teoretiske grunnlaget for rapporten er baser på ulike samfunnsvitenskapelige bidrag, bortsett fra arkitekten Jan Gehls viktige studier av liv mellom hus (1971). Vi henter inspirasjon fra et bredt samfunnsvitenskapelig felt, som inkluderer begreper som fellesskap (Delanty, 2003; Putnam, 2000), nettverk (Granovetter, 1973), identitet (Beck & Beck- Gernsheim, 2002; Giddens, 1991), og interaksjon (Garfinkel, 1967; Goffman, 1959, 1963, 1971). Vi benytter også teoretiske innspill fra forskere som tradisjonelt forbindes med organisasjonssosiologien, men som har viktige innsikter i grenselandet mellom sosial interaksjon og design (Heath & Luff, 2000; Luff, Hindmarsh, & Heath, 2000). Selv om en del av forskningen i denne boka har nytt godt av støtte fra Trondheim kommune og Husbanken, er engasjementet hovedsakelig drevet av nysgjerrighet. Forskningstemaene har blitt drevet framover i en slags "grounded theory" (Glaser & Strauss, 1967; Strauss & Corbin, 1990) sløyfe mellom analyse, nye ideer og datagenering 6

utfra disse idéene. Det startet med en nysgjerrighet på hva det er som gjør at folk trives på noen steder og ikke på andre. Gehls studier (Gehl, 1971; Gehl, Brack, & Thornton, 1977) har åpenbart trigget en interesse for betydningen av materielle faktorer, men sett fra sosiologjen er det så mye annet som også ser ut til å skape følelsen av "gode steder". Da vi (Torbjørn Fjærli, Judith Thomsen og Judith Thomsen) i 2006 studerte beboere i en eksperimentell studentbolig satt opp i Trondheim (Thomsen, 2008; Thomsen & Tjora, 2006; Tjora & Thomsen, 2006) og hadde samlet inn kvantitative data fra 1400 studenter om hvordan de opplevde og ønsket å bo, bar det ingen tvil om at det å bo både har rent pragmatiske og mer komplekse (for eksempel identifikasjonsmessige) sider. Som ung i etableringsfasen i en midlertidig leid bolig kan man være opptatt av rent praktiske fasiliteter ved boligen, som at den har innlagt bredbånd, separat bad og bussholdeplass i nærheten. Man kan på den annen side (også) være opptatt av hvordan boligen kan bidra til å bygge en utadvent identitet, for eksempel i forbindelse med invitasjon av venner. At disse ulike oppfatningene av hva en bolig "gjør" ikke bare framstår som individuelt varierende, men også situasjonsavhengige for én og samme person over tid, gjør sosiologiske undersøkelser og forklaringer relevante. Torbjørn Fjærli har tidligere skrevet om "boligkarriere" blant unge (Fjærli, 2008) og i denne rapporten utnyttes dette perspektivet til å få forstå identifikasjon med bolig, nærmiljø og bydel som en dynamisk faktor: Hvor sterk den er vil variere over tid. Med utgangspunkt i disse funnene fant vi det nødvendig å studere også godt etablerte beboere, som i sine halvurbane eneboliger og delte boliger har slått rot på en helt annen måte enn de mange i leide boliger eller mindre eide leiligheter. Her er vi opptatt av hva det er som gjør folk trofaste til sin bydel eller nærmiljø. En del av resultatene har vært formidlet tidligere, gjennom to casestudier fra Ilsvikøra og Ilsvika Garden (Grønning, 2009; Henriksen, 2009), en masteroppgave om boligkarriere og identitet (Fjærli, 2008), en PhD om studentboliger (Thomsen, 2008; Thomsen & Tjora, 2006; Tjora & Thomsen, 2006), presentasjoner om undersøkelser om møteplasser og boforhold (som ikke har vært publisert), samt tre rapporter om studentboliger og nærmiljø for Trondheim kommune (Eikemo, 2006; Fjærli & Relling, 2006; Tjora & Holst, 2006). Når vi forsker på bolig og nærmiljø med utgangspunkt i sosiologien er det ikke minst en rekke teoretiske og metodiske verktøy som gjør oss i stand til å gå bakenfor de mest umiddelbare (pragmatiske) forklaringer for hvordan folk bor og hvorfor. Vi er ikke minst opptatt av beboerperspektivene og hvordan folk oppfatter og tolker sin egen situasjon, samt hva slags konsekvenser dette får for utvikling av nærmiljø, naboskap, boligkarrierer og lignende. Derfor er det ikke minst dybdeintervjuer vi baserer mye av denne forskningen på. Målet med prosjektene har vært å utvikle kunnskap om hvordan ulike sosiale og fysiske aspekter ved nærmiljø og bolig spiller inn på opplevelsen av det å bo. Vi har opplevd at en mer sosiologisk rettet bomiljøforskning ikke bare er spennende og givende, men også etterspurt av folk utenfor forskningsmiljøene (byplanleggere, byråkrater, arkitekter). I de store byene, som Trondheim, er forskningen aktuell i forbindelse med debatter om gettofisering i nybyggingsområder med stor andel ensartede boliger, hyblifisering av områder med mye utleie, og spørsmål knyttet til byutvikling mer generelt. 7

Rapporten er strukturert på følgende måte: Kapittel 2 gjennomgår i korte trekk trender i norsk planlegging og byforskning. Kapittel 3 tar for seg de teoretiske utgangspunktene for analysene i boka. Kapittel 4 skisserer i korte trekk hva slags forskningsmetoder som har vært benyttet. I kapitlene 4-9 presenteres og diskuteres ulike aspekter, henholdsvis kommunikasjon mellom naboer (kap 5), materielle betingelser for fellesskap (kap 6), møter og møteplasser (kap 7), bolig og identitet (kap 8) og boligkarriere (kap 9). 8

1. NORSK SAMFUNNSFORTSKNING OM BOLIGER OG BOMILJØ Interessen for bolig og nærmiljø har vært, og er fortsatt, noe man i hovedsak finner blant arkitekter og byplanleggere. Samfunnsforskere har i noen grad vært involvert, men da med litt ulike fokus til ulike tider, hvor forskningsinteressene reflekterer tendenser i bolig- og nærmiljøpolitikk. Jon Guttu deler de retningene som har vært gjeldende i etterkrigstidens Norge inn i "drabantbyen" på 1950- og 60- tallet, "landsbyen" på 70- tallet og "bysentrum" på 80- og 90- tallet (Guttu, 2003). Hovedideer i norsk bolig- og nærmiljøpolitikk Fra 1920- tallet sto den funksjonalistiske retningen sterkt i byplanleggingen. Dette var en retning som hadde ambisjoner om å skape et totalt sosialt rom for mennesket, ved at de fire grunnfunksjonene arbeid, bolig, rekreasjon og transport i nærmiljøet skulle dekkes (Schiefloe 1985). Retningen var ikke minst utslagsgivende for utbyggingen av drabantbyer og områder med rekkehus fra 1950- til 1970- tallet, og opererte både på makro- og mikronivå. Effektivitet ble satt i høysetet: Byggingen skulle være økonomisk, til glede for alle. Også inne skulle rasjonalitet gjelde, for eksempel ved tidsstudieundersøkelser av husmorens bruk av kjøkkenet med tanke på å effektivisere husarbeidet (Guttu, 2003). Nye moderne tanker om hvordan hjemmet skulle innredes så imidlertid ut til å få liten gjennomslagskraft; I treromsleiligheter som er denne tidens standard for et godt hjem i byen brukes ofte det ekstra soverommet som finstue eller spisestue mens foreldre og barn presser seg inn på det siste soverommet (Rolness, 1995) Selv om retningen ikke tok mye hensyn til de mellommenneskelige relasjoner, ble dette sentralt innenfor såkalt nabolagsplanlegging. Denne tenkningen gikk ut på at boliger burde organiseres i avgrensede nabolag, med landsbyens sosiale liv som ideal (Schiefloe 1985). På starten av 60- tallet kom den kritiske retningen som en reaksjon på den manglende mellommenneskelige tanken i funksjonalismen, hvor den ble karakterisert som menneskefiendtlige og problemskapende. Ikke minst ble det utover på 1970- tallet avdekket mye sosiale problemer i drabantbyene, noe som medførte en økt bevissthet på betydningen av nærmiljø (Isdahl, 2003). Man mente at nærområder av begrenset størrelse med gode uteområder og aktivitetstilbud ville dempe kriminalitet og andre problemer. I USA tok journalisten Jane Jacobs et oppgjør med naboskapsprinsippet og funksjonalismen i boka Death and life of great American cities (Jacobs, 1961), hvor hun argumenterte for at den sonedelte landsbyen, som idealet for funksjonalismen, ville ødelegge byfenomenet ved å splitte det opp (Schiefloe 1985). For henne fremsto både funksjonalister og naboskapsforkjempere som anti- urbanister, med en overdreven tro på landsbyidealet. I stedet for naboskapstanken hadde hun tro på at små kvartaler, god bruk av offentlige rom, funksjonsblanding og historiske spor var avgjørende for å skape gode og levende gatemiljø (Jacobs 1989). 9

Neighbourhood is a word that has come to sound like a Valentine. As a sentimental concept neighbourhood is harmful to city planning. It leads to attempts at warping city life into imitations of town or suburban life. Sentimentality plays with sweet intentions in place of good sense (Jacobs, 1989: 112). Jacobs (1989) la sterk vekt på åpne roms betydning for aktivitet, sosial kontroll og kontakt, og hun var av den oppfatning at levende gatemiljø var avhengig av funksjonsblanding. Det er mye av disse ideene vi ser viderført i arkitekten Jan Gehls tanker om det sosiale som bakgrunn for byplanlegging (1980). Likevel har ikke Jacobs' (1961) kritikk nådd fram når man senere vender tilbake til førfunksjonalistiske idealer, som småskalatankegang, siden boligområdets størrelse som blir oppfattet som grunn for de sosiale problemene. I boligpolitikken fra slutten av 1970- tallet skal bo- og nærmiljø fungere forebyggende mot problemutvikling: Gjennom sosiale nettverk mellom beboerne ser planleggerne for seg at problemer som ensomhet og isolasjon kan dempes. Likeledes skal ungdomskriminalitet forebygges ved tilgang til ulike aktivitetssenter, og god helse sikres gjennom gode utearealer. Denne politikken har blitt formidlet gjennom flere stortingsmeldinger om statlige nærmiljøforsøk (Isdahl 2003). Det bymessige som funksjonalismen og naboskapsplanleggingen søkte seg bort fra, ble imidlertid idealisert på 1980- tallet, hvor tettbebodde byer ble sett på som positivt. Med innflytelse fra funksjonalisme og naboskapstenkning skulle byene være funksjonsdelte med industri og tyngre næringsvirksomhet i enkelte områder, sentrale institusjoner og tjenester i sentrum, og boligområder med friarealer i byenes utkanter (Schiefloe 1985). I tillegg har vi siden 1970- tallet sett stading mer av den prosessen vi kaller gentrifisering, både i Nord- Amerika og Vest- Europa (Delanty 2003), hvor middelklassen flytter inn i og oppgraderer tidligere fraflyttede arbeider- og innvandrerstrøk. Denne byfornyelsesbølgen er å oppfatte som en reversert suburbanisering (Delanty 2003) hvor flere mennesker bosetter seg i sentrumsnære områder og bidrar til å redusere areal- og transportbehov. I boligpolitikken snakker man om en "fortetting" av de norske byene, med nye bydeler (Opprop for Byboligaksjonen 2008) og oppgraderte gamle, som resultat. Mange av disse nye boligprosjektene har blitt kritisert for å ha for små leiligheter og for trange uterom med dårlige lysforhold, og har derfor ofte blitt betraktet som dårlige boområder. I Trondheim kan man se at områder som Bakklandet og Hospitalsløkkan representerer gentrifiserte områder mens Ilsvika og Nedre Elvehavn framstår som nye (maritime) bydeler med ny blokkbebyggelse. Begge representerer fortetting av byen. I de siste 15 årene kan man se et skifte i nærmiljøpolitikken, der den har gått fra å være sosio- økonomisk og materiell, til å fokusere på det boligsosiale (Isdahl 2003). Et eksempel er et samlet rundskriv fra justis- og politidepartementet, kommunal- og regionaldepartementet, og sosialdepartementet i 2002 om boligsosialt arbeid - bistand til å mestre et boforhold, som viser den politiske satsingen som tar for seg aktuelle tiltak for mestring av boforhold. Der man fokuserer på hvordan man kan ta vare på menneskene i boligen og bomiljøet, og relasjonene de i mellom. Det boligsosiale feltet er enda et meget ungt fagfelt, og behovet for mer kunnskap er dermed etterspurt. 10

Bomiljø og nærmiljø Det råder uenighet rundt hva begrepene nærmiljø og bomiljø innebærer, og en begrepsavklaring er derfor viktig. Bomiljøet oppfattes ofte som noe mindre enn nærmiljøet (Dale og Jørgensen 1986; Unstad 2001). Bomiljøet vil sjeldent ha organiserte virksomheter som butikker og lignende, men innebærer heller den sosiale avgrensningen beboere i et område setter (Unstad 2001). I følge Schiefloe (1985) består nærmiljøet av en sosial, en materiell og en organisatorisk struktur. Den materielle strukturen er bygninger, friarealer og trafikkårer som omkranser et boligområde. Den sosiale strukturen består av de mellommenneskelige relasjonene som oppstår i lokale nettverk og grupper, og den organisatoriske strukturen er sammensatt av lokale institusjoner, servicetiltak, lag og organisasjoner. Nærmiljøet defineres med andre ord som et geografisk område som har boligen som utgangspunkt. Ut i fra denne betydningen av ordet vil nærmiljøet bety mest for gruppene som har minst tilgang til alternativer og som er minst mobile. Et godt nærmiljø vil komme dem til gode, på samme måte som et dårlig bomiljø vil ha motsatt virkning. For mer ressurssterke grupper vil nærmiljøet bety langt mindre. Schiefloe (1985) er også av den oppfatning at nærmiljø kan beskrives som mennesker, organisasjoner og fysiske lokaliteter som en er knyttet til, og dermed noe den enkelte bærer med seg. Sistnevnte definisjon vil være den meste sentrale i denne oppgaven. Nærmiljøidealet bygger på forestillingen om at mennesker lever best i små samfunn hvor alle kjenner- og tar vare på hverandre (Schiefloe 1985). Mye av den sosiologiske tenkningen omkring nabolag bygger på Georg Simmel og Ferdinand Tönnies, som begge la stor vekt på fellesskapet som fantes i den tradisjonelle byens nabolag. Schiefloe (1985) mener derimot at nærmiljøidealene i stor grad bygger på nostalgi, og han poengterer at nærmiljø i det urbane landskap kun er gode løsninger hvis byfolket virkelig er ensomme. På 60- og 70- tallet ble det gjort undersøkelser omkring sosial tilknytning ut over nabolagets grenser (Schiefloe 1985). Disse undersøkelsene kan deles i tre hovedkategorier bestående av det tapte fellesskap, det bevarte fellesskap og det frigjorte fellesskap. Ideen om det tapte fellesskap går ut på at den lokale, sosiale integrasjonen er gått tapt, uten at andre former for relasjoner har kommet til (Schiefloe 1985). Den amerikanske sosiologen Robert Putnam (2000) er tilhenger av denne tankegangen, og han mener at amerikanernes sosiale kapital har sunket siden 1950. I følge Putnam har amerikanerne mindre kontakt med sine naboer, de deltar mindre i organisasjoner og lag, og de tilbringer mindre tid med familie og venner. I følge Putnam (2000) ligger forklaringen i forandringer i familiestruktur og arbeidsfordeling, TV, internett og det suburbane liv. Teorien om det bevarte fellesskap omhandler at det innenfor storbyens grenser finnes en mengde områder som både er kulturelt og sosialt integrerte, og slike områder kan ha et tydelig fellesskapspreg (Schiefloe 1985). Det frigjorte fellesskap omhandler derimot at sosiale fellesskap og personlige relasjoner er like utbredt og viktig for byfolk som for andre. Forskjellen ligger i at byfolkets sosiale bånd ikke begrenser seg til individer som bor i nærheten. På grunn av arbeid, slektskap og bosted på ulike steder i byen vil det sosiale nettverk konstrueres over et større geografisk område. Fischer (1982) mener at bytilværelsen gir det beste utgangspunktet 11

for optimalisering av sosiale relasjoner, ettersom man bare opprettholder tilknytningen til de menneskene en har mest utbytte av å være sammen med. I følge Schiefloe (1985) viser flere undersøkelser at byfolk ikke er sosialt isolerte, og at nærmiljøet kun er én av flere arenaer. Han mener at den ideelle sosiale situasjon i nærmiljøet er preget av forholdsvis svake bånd, som åpner for en viss grad av kontakt og samhandling. I en undersøkelse om sosiale relasjoner mellom naboer, viser Nordahl (1996) til ulike faktorer som kan ha innflytelse på nabokontakt. En av faktorene som skilte seg ut som forsterkende for nabokontakt var botid. Hvorvidt det bor eldre og hushold med barn i området var også av positiv betydning for nabokontakten. Men Nordahl påpeker at det er usikkert hvorvidt disse faktorene gjelder i like stor grad i byer. Som poengtert over har byfolk god mulighet til å opprettholde kontakt med venner og bekjente som ikke bor geografisk nært, og er av den grunn kanskje mindre interessert i å knytte kontakter i nabolaget. I denne rapporten er mye av empirien hentet fra Ilsvika. Her er Ilsvika å oppfatte både som et nærmiljø og en bydel 1 som består av flere høye blokker, noen få butikker, frisør, legekontor, kafé, restaurant og noen andre næringer og kontorbygg. Ilsvikøra og Ilsvika Garden vil representere to ulike bomiljøer innenfor dette nærmiljøet. Bomiljø vil ifølge Unstad (2001) sjelden ha organiserte virksomheter som butikker og lignende. De kan midlertidig ha andre typer organisert virksomhet som beboerne selv setter i gang og som gir rammene for den sosiale strukturen som utgjør bomiljøet. Både Ilsvikøra og Ilsvika Garden har slike arrangementer, jule- og 17.- mai- feiringer, dugnader og andre aktiviteter. Det finnes som regel også mer formelle organisasjoner innenfor et bomiljø, som borettslag og velforeninger med sine styrer. Bomiljø er med andre ord en mindre enhet av omgivelsene, menneskene og den sosiale organiseringen de befinner seg i. I denne rapporten er vi opptatt av samspille eller interaksjon mellom mennesker i bo- og nærmiljø, hvordan de oppfatter områder som sine (private, offentlige eller halv- offentlige) og hvordan ulike former for fellesskap kan oppstå i (potensielle) samlingspunkter. Begrepet fellesskap blir problematisert i Per Morten Schiefloes studie av nærmiljø i bysamfunnet (1985), fordi fellesskap som sosiologisk begrep har blitt idealisert gjennom historien. Gullestad (1978 i Schiefloe 1985:177) har påpekt at fellesskap ikke nødvendigvis handler om idyll og konfliktløshet. Fellesskap er også det som følger med når man står andre mennesker nære. Uenigheter rundt utbygging i nærmiljøet kan vise fellesskapets sårbare sider. I denne oppgaven er fellesskap definert som interaksjon mellom naboer, uavhengig av nivå. I følge Schiefloe (1985) så de utopistiske byplanleggerne på byen som et unaturlig bosted. Utopistenes idealsamfunn var småbyer eller avgrensede enheter basert på integrasjon av bosted, arbeid, fritid og familieliv. I Norge ble de utopistiske planene viet liten oppmerksomhet og den bevisste byplanleggingen startet først på slutten av 1900- tallet. Reguleringsmessige, velferdsmessige og økonomiske hensyn ble prioritert og etter hvert ble også estetiske hensyn viktige (Schiefloe 1985). 1 selv om enkelte vil kunne hevde at bydelen er Ila, som igjen inkluderer Ilsvika. 12

Naboskap er en del av tilhørigheten i et bomiljø. Tilhørighet kan forstås som det ønske individet har om å være en del av en større sammenheng, at man er en del av noe og at man ikke blir fremmedgjort (Schiefloe 1985). Berit Nordahl (1996) deler naboskapet i to typer ut fra kjennskapet til hverandre. De fjerne naboene handler om å leve ut rollen som nabo, med småprating i gangene, hjelp til småtjenester og lignende. Det er denne naborollen som utspiller seg gjensidig mellom naboer som møter hverandre tilfeldig. For de nære naboer er nabokontakten mer personifisert. Her er rollen som nabo blitt mindre dominerende i relasjonen. I stedet opptrer man i andre roller, som når naboer regelmessig besøker hverandre eller drar på ferier sammen. I min case fant jeg et slikt naboskap. De hadde fått kontakt gjennom barna som var på samme alder. På den andre siden viser forskning på naboskap i dag, at ønsket om å være utilgjengelig kan være like sterkt som ønsket om å etablere relasjoner og samhandling. Per Morten Schiefloe (1985) fant i sin forskning på nærmiljøet i bysamfunn, at det også kan virke som om man ofte ikke ønsker mer kjennskap til naboene sine. Ved å ta utgangspunk i nettverk da han undersøkte nærmiljøene, fant han at man ikke nødvendigvis var sosialt tilbakeholden, selv om man valgte å ikke ha kontakt med naboene sine. Det betydde for de fleste i nærmiljøet bare at man hadde nettverket og primærrelasjonene sine andre plasser enn i sitt nærmiljø. Han fant dermed at nabobåndene var relativt svake, og at deltakelse i lokalmiljøets sosiale nettverk ble tatt av personlige valg, men det var et mindretall som ønsket å isolere seg helt fra den type nettverk. Noe som kan henge sammen med alle de svake båndene, også de man kan få i et bomiljø, kan utgjøre en viktig ressurs for den enkelte beboer. Dette fordi enkelte av de kontaktene man opparbeider på overfladiske nivåer kan gi innpass, om ønskelig, til miljøer med sterkere sosiale relasjoner. Svake relasjoner kan være nok til at man føler en viss tilhørighet eller trygghet i nærmiljøet, uten å ønske mer kontakt. I denne rapporten danner den norske forskningen et viktig bakteppe for våre analyser. Vi er i tillegg opptatt av å tilføre nærmiljøsosiologien nye teoretiske impulser. I neste kapittel skisserer vi en del relevante teoretiske innspill. 13

2. TEORETISKE PERSPEKTIVER RELEVANTE FOR NÆRMILJØ Innen sosiologien benyttes ulike perspektiver og teorier for å belyse ulike aspekter ved de temaer som analyseres i denne rapporten. I grove trekk kan det skisseres det tre hovedtradisjoner i sosiologien; konflikt, handling/interaksjon og struktur/funksjon (Tjora & Willis, 2006). I denne rapporten holder vi oss i hovedsak innenfor handlingsteorier, eller såkalt interaksjonisme, i tillegg til at vi knytter en del av analysene til materielle og strukturelle forhold. Mer spesifikt er våre analyser knyttet til teoretiske begreper som fellesskap, interaksjon, selvpresentasjon, identitet og nettverk.. Dette teorikapitlet er følgelig strukturert etter disse. Det finnes ingen entydig og etablert sosiologisk måte å studere bolig og boligspørsmål på. Mye av den empiriske boligforskningen gjøres ved rene deskriptive kvantitative analyser (Clapham, 2005) slik som for eksempel folke- og boligtellinger, i Norge gjennomført av Statistisk Sentralbyrå. Det finnes heller ingen entydig og etablert sosiologisk måte å se på hvordan individer forholder seg til bolig, og man kan derfor si at forholdet mellom bolig og individ er et underteoretisert tema. Det er forsket en del på hvordan det urbane landskapet er og hvilke følger det får for menneskene som bor der, men lite på hvordan mennesker mestrer de rammene byen gir dem. Clapham har imidlertid de senere årene forsøkt å utvikle et sosialkonstruktivistisk perspektiv på bolig basert på postmodernistisk tankegang (2005). Vi vil komme tilbake til Clapham sine tanker, men samtidig legge vekt på hvordan etablerte sosiologer som Giddens (1984, 1996) og Goffman (1992) også har stor relevans for forskning på boliger og nærmiljø. Sosiologisk teori gir en god ramme for å studere grunnstrukturene i slike samfunnsfenomener. Også sosialantropologien kan gi oss gode innspill, men studerer ofte det spesielle istedenfor det generelle. Antropologer som Marianne Gullestad gir oss for eksempel viktige innspill når det gjelder hva vi kan forvente å finne når vi dykker ned i boligen som et samfunnsfenomen. Handling og struktur En grunnleggende distinksjon mellom en del ulike sosiologiske teorier er hvorvidt de betrakter samfunn og individer ut fra et struktur- eller et aktørperspektiv. Det finnes også forsøk på å forbinde disse to perspektivene. Sosiologen Anthony Giddens (1984) mener for eksempel at det foregår en kontinuerlig vekselvirkning mellom disse to perspektivene, hvor struktur påvirker aktører og aktørene igjen påvirker strukturer: Han ser på både aktør og struktur som en dualisme. Aktøren er en handlende person som legger føringer i et eller annet styrkeforhold til omgivelsene sine. Motsatt blir strukturen omgivelsene som både legger føringer på og muliggjør hva slags handlinger som er mulige (Giddens, 1984). For eksempel vil boligmarkedet som struktur muliggjøre 14

at aktører kan skaffe egen bolig og handle rasjonelt for å investere sine penger, men den samme strukturen vil begrense hvor ulike individer kan ha råd til å bo. Det er også de samme aktørene, som ved budrunder og banklån, bidrar til å generere og opprettholde strukturen boligmarked. Aktører både opprettholder og reproduserer strukturene, som de også underkaster seg og lar seg forme av. I Giddens strukturasjonsteori utøver strukturene i de fleste situasjoner ikke tvang til å handle, men mer en form for oppmuntring til visse typer handling. Mennesker handler ikke ut fra tankegangen om å opprettholde eller endre strukturene, men bidrar likevel til dette som et biprodukt av handling. Individets valg er fritt innenfor ganske vide rammer, samtidig som strukturer (ofte ubevisst) er med å forme deres vei. Giddens støtter opp under etnometodologiens 2 vekt på rutiniserte hverdagshandlinger i den grad den fokuserer på den refleksive aktør som forklaring på at handlingene selv er med på å reprodusere dem. Giddens er samtidig kritisk til at etnometodologien ikke fokuserer på hvem som bestemmer og former de sosiale normene (1976). Han viser til at skillet mellom struktur og aktør kan gjøres mindre entydig ved å se på det som en dualitet, at de er en sammenhengende relasjon. Strukturen kan dermed forstås som et middel til og et resultat av aktørens handling (Henriksen 1997, Kaspersen 2001, Rizer og Goodman 2003). Giddens ser for seg at aktøren kan handle med tre forskjellige bevisstheter: den praktiske som innebærer at noe bare blir gjort uten noe mer tanke (for eksempel å stå opp), den diskursive som forklarer (for eksempel hvorfor du pusser tennene etter frokost), og den ubevisste som innebærer å handle uten at man tenker eller vet hvorfor man gjør det. Her er det den praktiske bevisstheten som er gjeldende for å forstå hvordan vi forholder oss til andre i det sosiale livet. Handlingen blir sett på som en strøm av alt det vi opplever og tar innover oss kontinuerlig, kombinert med de tanker vi tilfører. Noen handlinger tenker vi mer igjennom enn andre (Kaspersen 2001). Sosial struktur beskrives av Guneriussen (1996:65) som måten individene er knyttet sammen på i bestemte sett av sosiale relasjoner til en integrert helhet. I lys av Giddens dualitet kan man dermed se på strukturen som et medium for og resultat av handling. I et bomiljø kan man betrakte handlinger blant annet som formet (eller påvirket) av fysiske strukturer, slik den danske arkitekten Jan Gehl (1985) gjør. For eksempel kan man betrakte hvordan kontakt mellom naboer oppstår og opprettholdes i samband med plassering av benker, bord og en stor grill på et fellesområde, eller på bakgrunn av hvor det oppstår lune og solfylte plasser. Noen starter å bruke grillen og snart er det flere som knytter seg til den; andre kommer til enten for å være med å grille eller bare for å være med å se på hva de andre holder på med. Hvordan man forholder seg til de andre naboene under grillingen og hvor man setter seg, vil påvirkes av den materielle og sosiale strukturen i det enkelte bomiljøet. Unstad (2001) utdyper dette videre med å vise til at meninger og verdier kan påvirke strukturen. Hvis idealet er et godt bomiljø, der de fleste vet hvem alle er, kan det påvirke hvor mange som møter opp på dugnader og annet utearbeid for å sette i stand fellesområdene. På den måten blir naboene kjent med hverandre samtidig som det tilrettelegges for mer fellesskap. På den andre siden kan dette handlingsrommet i like stor grad være rom for konflikter om hvordan ting skal gjøres og hvordan et hyggelig 2 Vi kommer tilbake til etnometodologien senere. 15

samvær skal bygges. Dette skjer spesielt hvis forventninger, egenskaper, interesser, normer og verdier hos beboerne er forskjellige. Slike forventninger vil igjen kunne påvirke de materielle omgivelsene i bo- og nærmiljøet og hvilken betydning de har. I våre studier ser vi for eksempel at langtidsboende (de som eier) og midlertidig boende (de som leier hybler) har ganske ulike forventninger til slikt samvær. Vi vil komme tilbake til dette. Det senmoderne perspektivet som sosiologiene Ulrich Beck og Anthony Giddens legger til grunn for sine samfunnanalyser peker på at individuelle valg er mer sentrale enn tidligere. Man må likevel ikke se dette som en overgang til en rational choice tankegang hos de individene som lever i dagens samfunn: Det er ikke slik at alle valg gjøres etter en rasjonell kalkyle. Man må heller se dette i lys av strukturasjonsteorien og dens beskrivelse av aktør/struktur- problematikken: At man møter flere valg i dagens samfunn betyr ikke at man ofrer sene nattetimer i dyp konsentrasjon over alle veivalg i livet. Refleksivitet er begrepet Giddens bruker for å beskrive hvordan mennesker rutinemessig oppfatter og forvalter inntrykk og forplanter disse videre inn i sine handlinger (1996:49). I hverdagen foretas tusenvis av valg daglig, men på basis av ikke- bevisste handlinger som foretas på basis av en form for autopilot (Giddens 1996:50). Livsstil er derfor rutinisert, og viser seg i form av klesstil, hvor man går (og hvor man ikke går), og hva man gjør og hva man ikke gjør. Alt dette blir rutine uten at det ligger en bevisst strategi bak (1996:100). Fellesskap Mennesker assosierer seg med andre mennesker etter enkelte prinsipper som er med på å avgjøre hvorvidt en gruppe vil dannes eller ikke (Newcomb 1960). En gruppe kan defineres som to eller flere individer knyttet sammen på basis av en sosial relasjon. Teorier rundt gruppetilhørighet kan bidra til å belyse vennskap da dette er å betrakte som en slags sosial gruppe. Et viktig prinsipp i denne forstand er nærhetsprinsippet, som går ut på at mennesker danner relasjoner med folk i fysisk nærhet til seg selv, som for eksempel mennesker en har rundt seg til daglig. Små grupper bestående av to personer blir større over tid ettersom gruppens medlemmer blir kjent med individer i nærheten, og det er ofte tilfeldigheter som rår over nye bekjentskaper. Nærhet øker hyppighet i interaksjon, og interaksjon danner igjen grunnlag for tiltrekning. Prinsippet kjennetegnes ved å vektlegge viktigheten av tilfeldige og ikke- valgte sosiale bekjentskaper. Newcomb eksemplifiserer dette med å beskrive hvordan elever i et klasserom har større mulighet for å bli venner med dem som sitter i nærheten enn dem som sitter lengre unna. Tendensen til å danne vennskap med mennesker i umiddelbar nærhet kommer av at interaksjon er et viktig grunnlag for identifikasjon. Hyppig kontakt fører til at man kan få en følelse av gruppetilhørighet, og denne identifiseringen vil igjen kunne føre til at mennesker utenfra identifiserer dem som en gruppe (Newcomb 1960). Samtidens individer danner grupper og fellesskap på bakgrunn av fysisk nærhet, men stadig også på basis av Facebook og andre varianter av sosiale medier. 16

Fellesskap rundt et sted Når vi snakker om boliger er det ikke minst fellesskap knyttet til sted som er av interesse. En av arenaene hvor gruppemedlemskap kan oppstå er i det Oldenburg (1999) kaller tredjeplasser. Jürgen Habermas (1989) hevder at den offentlige sfæren har røtter i 1700- tallets engelske kaffehus, franske salonger og tyske Tischgesellschaften (bordsamfunn). Opposisjonen mellom den private og den offentlige sfære ble her utfordret, hvilket resulterte i et nytt offentlig liv bestående av politikk og kultur. Kafeene fungerte som arenaer for diskusjon (Habermas 1989). Kafeen er fortsatt en arena for sosial samhandling, og faller inn under det Oldenburg (1999) refererer til som tredjeplasser. Oldenburg (1999) refererer til tredjeplassen som et sted mellom hjem og jobb hvor man kan møte andre mennesker uten å være bundet til restriksjonene tilknyttet hverdagslivet. Mens hjem og jobb representerer den første og den andre plass, karakteriserer Oldenburg tredjeplassen som et offentlig sted hvor det ikke kreves medlemskap, og hvor alle er velkomne. Tredjeplassen karakteriseres av nøytrale, uformelle omgivelser med lav profil, lange åpningstider og stor grad av stamkunder. Kafeer, biblioteker og frisørsalonger er alle eksempler på tredjeplasser som kan fungere som lokale møtesteder. Disse stedene gir store muligheter for uformelle, intime relasjoner mellom folk som ikke ville funnet sted i hjemmet. Mens hjemmet tilbyr en rekke forskjellige aktiviteter tilbyr tredjeplassen kun noen få, og samtalen står i fokus (Oldenburg 1999). Selv om kaffehusene ikke lenger fungerer som arenaer for politisk debatt er kafeen fortsatt en arena for interaksjon. I denne rapporten er vi opptatt av tredjeplassens betydning for fellesskap og interaksjon. Samtidens subtile fellesskap Innen samfunnsvitenskapen er det en utbredt oppfatning om at vi har opplevd en overgang og utvikling til et nytt og moderne samfunn (Krange og Øia 2005). Postmoderne, høymoderne og senmoderne er bare noen av navnene som nevnes på samtiden. Bauman (2001) karakteriser samtiden som den flytende moderniteten. Dette er en tid hvor alt har blitt mer flytende, løsere og mindre forpliktende, og hvor sosiale former forandrer seg konstant og hurtig. Individet i dagens samfunn slites mellom ønsket om frihet, samtidig som fellesskapets sikkerhet frister. Bauman er av den oppfatning at sikkerhet og frihet er faktorer som vanskelig kan forenes, ettersom deltakelse i fellesskap frarøver individet frihet. Han mener derfor at individet søker et fellesskap som ikke eksisterer: Community is nowadays another name for paradise lost but one to which we would dearly hope to return, and so we feverishly seek the roads that may bring us there (Bauman 2001: 144). Delanty (2003) er enig med Bauman (2001) i at dagens individ innehar stor grad av frihet. Løst fra tradisjonelle bånd knyttet til familie, konsum, stat og utdanning er individet gjort friere, men er på samme tid avhengig av sosiale bånd. Søken etter fellesskap er blitt intensivert. I følge Delanty (2003) kan dagens fellesskap forstås som kommunikasjonsfellesskap basert på nye former for tilhørighet. Nye former for 17

kommunikasjon har åpnet for utallige tilhørighetsformer basert på religion, nasjonalisme, etnisitet, livsstil og kjønn. Tilhørighetsfølelsen uttrykkes i ustabile, flytende, åpne og individualiserte grupper. Individet er ikke lenger kun knyttet til et samfunn, men kan ha mange og overlappende bånd, med flere muligheter for å delta og trekke seg ut av grupper. Kommunikasjonssamfunnene bærer preg av sin kommunikative komponent, og er organisert som nettverk uten synlighet og enhet, noe som resulterer i en noe mer forestilt tilstand av fellesskap uten et konkret referansepunkt (Delanty 2003). In- between spaces blir, i følge Delanty (2003) stadig viktigere for folks liv. Disse stedene er arenaer hvor midlertidige og liminale grupper ofte oppstår, og de har mange fellestrekk med Oldenburgs (1999) tredjeplasser. Sosialiseringen som oppstår på slike steder kan vanskelig betraktes som fellesskap gjennom den tradisjonelle forståelsen av ordet, men Delanty mener likevel at man kan snakke om en form for fellesskap. Blant annet Augé (1995) er kritisk til denne tankegangen og omtaler slike steder som ikke- steder uten noen form for sosialt liv. Delanty (2003) er derimot av den oppfatning at disse stedene er gode for midlertidige grupperinger. Verbal interaksjon vil ofte først oppstå hvis noe uvanlig skulle skje, og de liminale samfunnene er derfor ofte ikke- verbale. Mangel på personlig kjennskap til de andre hindrer ikke en følelse av en abstrakt form for fellesskap. I likhet med Delanty (2003) har Maffesoli (1996) utviklet en teori om gruppedannelser i dagens samfunn. Han ser samfunnets former for sosialisering i hverdagslivet, i former for konsum og i uformelle vennskapsnettverk. Massesamfunnet er i tilbakegang, og er erstattet med en form for konsum og sosialisering basert på nye former for gruppeformasjon. For å beskrive dagens fellesskap har Maffesoli tatt tak i betegnelsen stamme (tribe), og skaper begrepet neostamme med henvisning til stammenes tilknytningsforhold. Fornemmelsen av fellesskap og følelsen av vi, dannes ofte gjennom omgang med andre i rutinemessige hverdagssitasjoner. I følge Maffesoli er fellesskapsfølelsen diffus, men sterk, og kan være knyttet til blant annet felles interesser og aktiviteter. Smak er diffust og kan sjeldent defineres, men gjennom felles smak kan neotribalismen utkrystallisere seg. Felles smak kan skille en gruppe fra massen, og viser dermed til et element som man er sammen om. Der det individuelle står i motsetning til massenes anonymitet, har smak en sentral plassering ettersom vi her kan markere vår individualitet. Neotribaliteten kommer til uttrykk i massekulturen, hvor det midlertidige er et viktig poeng. Vårt sosiale liv markeres av medlemskap i en mengde overlappende grupper hvor de roller man spiller er kilder til identitet, som i likhet med masker tilbyr midlertidige identifikasjoner (Maffesoli 1996). Interaksjon Interaksjonisme og symbolsk interaksjonisme knyttes blant annet til Chicagoskolen og refererer til en rekke lignende forfattere og temaer innen sosiologien (Atkinson og Housley 2003). I likhet med etnometodologi og fenomenologi faller interaksjonismen inn under det vi kan betegne som en sosialkonstruktivistisk sosiologi som legger velt på det subjektive i handling (Ekegren 1997). Gjennom begreper, kategorier og tolkninger 18

konstrueres virkeligheten, ofte som kulturuttrykk knyttet til tid og sted. Perspektivet fokuserer i følge Schiefloe (2003) på utveksling av symboler og interaksjon. Symboler som språk, tegn, kroppsspråk og ansiktsuttrykk er alle meningsbærere. Chicagoskolen Både Herbert Blumer, Howard Becker og George Herbert Mead nevnes som sentrale bidragsytere til interaksjonismen (Atkinson og Housley 2003). Goffman nevnes også som viktig, men skiller seg ut fra gruppen av bidragsytere da han ikke tilhører en spesiell sosiologisk skole eller tradisjon. Hans arbeider har uansett hatt enorm innflytelse på interaksjonismen. Goffman fortsatte i den tidlige Chicagoskolens ånd ettersom hans interesse for opptreden i det offentlige rom kan ses som en fortsettelse av Chicagoskolens bekymring for modernitet og urbanisme (Atkinson og Housley 2003): Goffman s world, after all, is a world of relative strangers who are thrust together into fleetingly enforced intimacy. The modern world of strangers is one of fleeting encounters and lasting impressions. It is a world of appearances and messages. The gaze of the other can affirm our sense of self as a moral agent. Equally, it can threaten and destroy that sense (Atkinson and Housley 2003:13). Amerikansk sosiologi var på 1920- og 30- tallet dominert av Chicagoskolen og den symbolske interaksjonismen (Robbins 2005). Innenfor Chicagoskolen så man at landsbyers overgang til by oppsto som konsekvens av urbanisering, industrialisering og modernisering. De mente at bydannelse førte med seg nye former for sosiale relasjoner og nye muligheter for gruppeformasjon. Robert Park hadde et dualistisk syn på byen og mente at den kunne føre til både anomi og normløshet, men i likhet med Georg Simmel så Park byen også som tiltrekkende og berusende. De så begge byens yrende liv som et sted for individets utvikling og frihet (Robbins 2005). Sentralt i Chicagoskolens visjon er å se byen som en økologisk organisme bestående av naturlige områder (Robbins 2005). Disse naturlige områdene er steder hvor grupper av individer utvikler en særegen kultur som i dagligtale kalles nabolag. For Park var nabolagene helt sentrale i kampen mot fremmedgjøring, og de naturlige områdene utgjorde cellene i den urbane superorganismen. Park refererte til dette som den naturlige mosaikken, hvor alle delene er i kontakt, men aldri griper inn i hverandre (Robbins 2005). Den interaksjonistiske sosiologien har fokus på interaksjon mellom individene og hvordan de tilbakevendende handlingsmønstrene dannes. Slike handlingsmønstre er en naturlig del av hverdagen vår, hvordan vi opptrer på bussen eller på jobb; det er noe forutsigbart over hvert individs handling. Interaksjonssosiologi eller handlingssosiologi setter individet i sentrum for sine teorier. Funksjonalismen og strukturalismen ser også på individ og handling, men forskjellen er at det er funksjonene og strukturene på et overordnet nivå som er i studienes fokus. Symbolsk interaksjonisme, etnometodologi og fenomenologi kan betraktes som sosialkonstruktivistiske fordi alle tre i utgangspunktet tar for seg det subjektivistiske i handlingen (Ekegren 1997). Symbolsk interaksjonisme er en retning som legger vekt på den kommunikative og språklige delen av samhandling 19

(Martinussen 2001:330). Dette perspektivet bygger på sosialpsykologien til Georg Herbert Mead (Atkinson og Housley 2003). Fenomenologien er på sin side en handlingsteori som tar for seg de intensjonelle og subjektive perspektivene i forståelsen av samhandling. Etnometodologi ble utviklet av Harold Garfinkel med utgangspunkt i fenomenologien. Etnometodologi konsentrerer seg om kunnskap eller kompetanse som et medlem av et samfunn trenger for å kunne handle meningsfullt i sosiale situasjoner og sammenhenger (Måseide 1997). Fenomenologi Fenomenologien tar utgangspunkt i vår hverdagsverden. Filosofen Edmund Husserl prøvde å fornye den gamle engelske erfaringsfilosofien. Han var kritisk til den vitenskapsteorien som baserte seg på at det fantes en virkelighet som eksisterte uavhengig av individets bevissthet. Husserl så for seg at man måtte studere måten man fastsetter erfaringer av verden på, for ved å vite hva som danner hvert enkelt individs virkelighet, kan man gi mer kunnskap om virkelighet. Alfred Schütz var elev av Husserl, og tok hans idé videre inn i sosiologien (Syltvik 1997). Husserls filosofi rundt hvordan mennesket skaper verden selv, kombinert med Webers tanker rundt forstående sosiologi, utgjør utgangspunktet for sosiologen Schütz fenomenologi. Schütz mente at handlingsteorien måtte få med seg de intensjonelle og subjektive aktørene for å bli mer komplett. Det er hvordan hvert enkelt individ oppfatter sin egen omgivelse på forskjellige måter som er av interesse. Intersubjektivitet er et av hans nøkkelbegreper for å undersøke noe fenomenologisk. Det er ikke da den konkrete fysiske interaksjonen mellom menneskene som er i fokus, men hvordan de forskjellige menneskene i forskjellige interaksjoner griper inn i hverandres bevissthet. Ved å studere menneskers generelle hverdag kan man se på de mønstrene som ikke er formålsrasjonelle, det vil si interaksjon man som individ ikke tenker over er tilstede, men som har betydning for vår oppfattelse av verden og interaksjon med andre. De ganger et individ treffer på tilfeller der de innlærte handlingsformene ikke strekker til, kommer menneskets praktiske intelligens eller common sense til unnsetning. Det er den som setter mennesket i stand til å skape nødvendig kunnskap for nye handlingsmønstre (Nygaard 1995:93-101). Et annet sentralt begrep i Schütz fenomenologi er livsverden. Han definerer livsverden, eller hverdagsverden, som den verden vi ikke stiller spørsmål ved med mindre det skjer noe utenom det vanlige. Vi aksepterer den slik den er, eller rettere sagt slik vi oppfatter den, og forventer at det er slik den skal være. Dette setter Schütz i kontrast til vitenskapsverden, der vi setter spørsmålstegn ved det vi gjør og stiller krav til rasjonalisering og refleksivitet. Inngangsporten til livsverdenen får vi gjennom langtidssosialisering og de individuelle sosialiseringsprosessene vi deltar i (Nygaard 1995). Atferd i det offentlige rom I følge Goffman (1966) er det sosiale selvet alltid i interaksjon med andre, og tilstedeværelse kan deles i samling (gathering) og samvær (encounter). Samlinger er hendelser hvor individer er tilstede, men ikke nødvendigvis i interaksjon, mens samvær 20