Ulvehunger. Noveller

Transkript

1

2 Ulvehunger Noveller

3 Ulvehunger

4 Det hele begynte med fotsengene. Det er i alle fall slik jeg tenker på det i ettertid. I de siste årene hadde føttene mine gått fra vondt til verre, bokstavelig talt. Allerede i et par år hadde jeg måttet bestille spesialstøpte såler tilpasset mine skavanker. For at de unette konstruksjonene skulle få plass i skoene, hadde jeg i tillegg måttet gå opp halvannet nummer i størrelse. Det som mye verre var, det som virkelig hadde gått utover min selvfølelse som kvinne, nei, mer dramatisk, det som hadde berørt min innerste feminine identitet, var at jeg ikke lenger kunne gå på høye hæler. I hele mitt voksne liv hadde jeg foretrukket høyde på skoene. Jeg er liten og butt av vekst og har sett det som et must å jukse på meg noen ekstra centimeter i høyden. I alle år hadde jeg derfor voldtatt føttene mine og nå kom straffen: Jeg var blitt sørgelig tverrplattfot med sterkt overbelastede tåballer. Jeg kan i det hele tatt si mye om all verdens fotlidelser, for jeg har hatt nesten samtlige: Hallux valgus, hvor knokene ovenfor stortærne står ut i rødglødende vinkel, mens stortærne selv legger seg innover de øvrige tærne og klemmer dem skakke og skjeve og vonde idet de

5 forplanter smertene videre bortover i det uendelige. Jeg har hatt Mortons nevrom også: Når det plutselig begynner å verke noe infernalsk i den myke puten rett under andre og tredje tå. Det er det som skjer når forfoten må bære hele kroppstyngden år etter år. En hard nerveknute dannes på det mest utsatte punktet og den forsvinner så visst ikke av seg selv. Jeg masserte og masserte før jeg bare måtte innse at nå var det ingen vei tilbake, nå måtte jeg operere. Eller det som enda verre var: revurdere skotøyet mitt. Det var også på det tidspunktet fastlegen min sa at nok var nok, og at mine skjeve føtter ikke var hans område lenger. I stedet henviste han meg til en spesialist. Forfengelighet har alltid vært min svøpe. Jeg har visst det hele tiden, men nå er det som om jeg ser det tydeligere enn noensinne. Hadde jeg ikke vært så innstilt på å være langbeint, ville jeg hatt et mye enklere liv på alle måter. Det er slett ikke sikkert jeg hadde fått det så mye verre om jeg tidligere hadde tatt til takke med en tilværelse på mitt eget nivå. Og da ville jeg aldri ha rotet meg så aldeles bort som jeg siden skulle komme til å gjøre. Men jeg har alltid villet danse blant svaner og traner og da det ble slutt på de høye hælene, ble det på en måte slutt på meg også. Ortopeden var en høy og vakker mann, og ung. Han var den typen jeg alltid hadde ønsket skulle få øynene opp

6 for meg og invitere meg ut, mens det ennå hadde vært tid. Nå satt han med min søndergåtte fot mellom hendene, mens jeg satt med gråten i halsen. Det er lett for deg å snakke, tenkte jeg. Han frarådet meg operative inngrep. Det er normalt å få litt fotproblemer med år og alder, forsikret han. Med tiden sank vi alle sammen og fløt litt utover. Og føttene våre med oss, trøstet han. Som om det var noen trøst. Det var en dom. Jeg gikk hjem, og for første gang tok jeg innover meg bildet av den middelaldrende, overvektige, butte og tverrplattfotede kvinnen i speilet. Livet som lå foran meg, var et liv i flate, brede sko. Der og da forsto jeg at jeg måtte skifte territorium. Kanskje var det ikke noe nederlag likevel når det kom til stykket? Kanskje kunne man kalle det å bli voksen? Jeg kom ikke lenger til å danse gjennom lørdagsnettene, det var så. I stedet bestemte jeg meg for å begynne å gå søndagsturer. Kanskje jeg til og med ville bli litt slankere av det? Kanskje jeg slapp å stikke fingeren i halsen og spy hver gang jeg følte jeg hadde spist for mye? For det var et annet kapittel, men det liker jeg ikke å snakke for mye om. Terrenget hadde ligget der hele tiden, rett utenfor stueveggene mine.

7 Nå begynte jeg å trave skogsveiene på kryss og på tvers, med solen i ryggen og solen i fjeset, i sludd og i regnvær. Og jeg fant ut at dette livet slett ikke var så verst for en godt voksen kvinne. Ikke var jeg fyllesjuk lenger. Aldri våknet jeg opp etter løfterike omfavnelser og ventet på telefoner som aldri ringte. Det var ikke bare føttene mine som begynte å få det bedre. Jeg ble sakte, men sikkert lykkeligere. Ikke at jeg ble spesielt ung og slank igjen. Men jeg hadde sluttet å kaste opp. Med det uunngåelige resultatet at det lille jeg hadde hatt av midje, gradvis ble borte. Bare for å nevne det. Ikke for å utdype det. Men etter hvert brydde jeg meg ikke. Jeg hadde resignert. Det var en god følelse. Eller mangel på følelse, kanskje. Slik gikk et par tre år. Helt til det kom en dag hvor tragedien slo til på nytt. Jeg var ute og gikk på en av mine vante tråkketurer langs grusveiene i skogen jeg etter hvert kjente ut og inn, forlengs og baklengs, i solskinn og tåke, da jeg kjente et plutselig stikk i den ene hoften. Etter noen skritt hadde det forsvunnet. Men neste søndag, da jeg var ute og gikk igjen, kom stikket tilbake. Og denne gangen ga det seg ikke så lett. Før jeg endelig var kommet i hus, var det gått over til en murrende, sviende verking som bare føltes verre for hver gang jeg satte foten foran meg og tvang meg til å gå videre. For hjem måtte jeg jo. Nå er det vel slutt på alt som heter markaturer også,

8 tenkte jeg. Må jeg virkelig begynne å gå med krykker i skogen nå? sa jeg til fastlegen. Eller med gåstol, kanskje? Jeg visste verken ut eller inn. Det var som om selve alderdommen sto i døren. Det var nesten så jeg kunne kjenne den kalde kloen legge seg om håndleddet, og se det tannlause smilet som sa: «Kom inn, kom ut, eller hvor du nå vil, men hold meg i alle fall med selskap.» Og det var ikke bedre enn at han sendte meg videre nok en gang og nå til en fysioterapeut. Og jeg som har fotsenger og halvannen størrelse for store sko allerede, og likevel hjelper det meg ikke, jamret jeg. Jeg måtte ikke ta det på den måten, sa den smilende fysioterapeuten. Dette lot seg nok reparere, mente han. Jeg måtte bare forandre territorium igjen. Hjelpe meg, sa jeg. Skal det bli glatte linoleumskorridorer nå? Hvor verkekjerringa vil stå og glise i den andre enden? Å nei, da, sa fysioterapeuten. Så begynte han å forklare. Jeg var nok kommet et godt stykke på vei med fotsenger og romslige sko. Uten dem hadde det nok vært mye verre fatt med meg. Men det var dessverre ikke nok at bare føttene hadde det bra, sa han. Når jeg hele tiden gikk på flatt gruslag på skogsveiene, hjalp det ikke om veiene gikk litt opp og ned i terrenget; kroppen min gjentok stadig det samme repeterende

9 bevegelsesmønsteret på det monotone underlaget. Nok en gang ble den statiske belastningen for stor. Fortsatte jeg i det samme sporet, ville det bare være et spørsmål om tid før smertene hadde forplantet seg fra hoftene og ned til knærne og opp til ryggsøyle og skuldre og nakke med. Nå skulle jeg bevege meg ut på de smale, ulendte stiene utenfor skogens allfarvei. Og hva skoene og fotsengene angikk, sa fysioterapeuten, så hadde det ikke gjort det minste om jeg sparket av meg både sko og senger og gikk barføtt i stedet. Det ville være best for både meg og føttene mine, mente han. Da ville hele den fantastiske, uforutsigbare skogbunnen forplante seg dypt inn i organismen. Og kroppen min ville bli som forvandlet. Men akkurat det skjønte han ville være for mye forlangt. Jeg skulle gå inn i skogens hjerte, inn i skogens dyp. Jeg kunne snuble og falle over trerøttene. Langt fra folk kunne jeg brekke armer og bein. Ikke har jeg stedsans heller, protesterte jeg. Jeg kom til å gå meg vill. Kanskje ville noen turgåere finne meg eller restene av meg når snøen smeltet neste vår. Men fysioterapeuten fortsatte med å smile som om han var betalt for det. Hadde jeg ikke hørt om kart og kompass, merkede løyper, GPS; man fikk GPS på mobiltelefonene nå. Visste jeg ikke det? Hva med elgokser i brunstperioden? sa jeg svakt.

10 De faller skråsikkert ikke for deg, sa fysioterapeuten med et enda større smil. Ulv og bjørn? sa jeg. De har sikkert også andre preferanser, sa han, fortsatt smilende. Ikke trodde han at det fantes så mange igjen av dem i Oslomarka heller. Farlige menn, tenkte jeg. Men akkurat det turte jeg ikke si høyt. Det er vel en kjensgjerning at godt voksne kvinner er de som er mest engstelige for å bli voldtatt. Et ulendt terreng var det jeg trengte. Da ville jeg bli forvandlet til ei spenstig ungjente igjen. Vel, i alle fall nesten, sa fysioterapeuten. Nok en søndag opprant. Men det var gudskjelov regnvær, og jeg tenkte at i dag dropper jeg søndagsturen min for en gangs skyld og koser meg hjemme med en god bok, litt deilig mat og kanskje en spennende film på TV1000. Men etter som formiddagen skred frem, lettet skydekket og ren, blå himmel tittet frem. Da solen for alvor brøt igjennom og fikk både gress og fargesprakende løv til å glitre som tusen diamanter, visste jeg at jeg vær så god fikk se å få på meg støvlene og gå en tur i det fine høstværet. Inn i den ukjente marka. Det fikk briste eller bære. Jeg kan ikke være helt bleik heller, tenkte jeg da jeg bøyde meg ned og knyttet de solide turstøvlene mine godt igjen ved anklene. Etter to år på flate grusveier måtte jeg med skam