Helsemessige konsekvenser av Tsjernobylulykken

Transkript

1 StrålevernRapport 1996:3 NO NO Helsemessige konsekvenser av Tsjernobylulykken Resultater f ra IPHECAs (International Programme on the Health Effectes of the Chernobyl Accident) pilotundersøkelser og tilknyttede nasjonale programmer Sammenfattende rapport Verdens Helseorganisasjon Genéve 1995 Statens strålevern Norwegian Radiation Protection Authority Postboks 55 N-1345 Østerås Norway

2 StrålevernRapport 1996:3 Helsemessige konsekvenser av Tsjernobylulykken Resultater f ra IPHECAs (International Programme on the Health Effectes of the Chernobyl Accident) pilotundersøkelser og tilknyttede nasjonale programmer Sammenfattende rapport Verdens Helseorganisasjon Genéve 1995

3 Referanse: Helsemessige konsekvenser av Tsjernobylulykken. Resultater fra pilot - undersøkelser gjennomført av Det internasjonale programmet for de helsemessige virkningene av Tsjernobylulykken (IPHECA). Sammenfattende rapport fra WHO StrålevernRapport 1996:3 Østerås: Statens strålevern Emneord: Tsjernobylulykken. Forurensede områder. Helsemessige virkninger. Diagnose. Behandling. Rehabilitering. Overvåkning. Resymé: De viktigste konklusjonene som kan trekkes fra undersøkelsene er at Tsjernobylulykken skapte psykososiale virkninger forårsaket av mangel på informasjon like etter ulykken, stress og traumer som følge av bl.a påtvunget flytting, sterk økning av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn fra de forurensede områdene men ingen betydelig økning i hyppigheten av leukemi. Reference: Health consequences of the Chernobyl accident. Results of the IPHECA pilot projects and related national programmes. Summary report from the WHO StrålevernRapport 1996:3. Østerås: Norwegian Radiation Protection Authority, Language: Norwegian. Key words: The Chernobyl accident. Contaminated areas. Health consequences. Diagnosis. Treatment. Rehabilitation. Surveillance. Abstract: The main conclusions drawn from the investigations are that the Chernobyl accident caused psychosocial problems due to poor information just after the accident, stresses and traumas due to i.e. forced relocation, and a marked increase of thyroid cancer among children from the contaminated areas. However, no significant increase in the frequency of leukaemia has been observed. Prosjektleder: Ann-Kristin Larsen. Ole Harbitz, direktør 36 sider. Utgitt Opplag 1000 (96-04). Form, omslag: Graf, Oslo. Trykk: Griiner & Jebsen A/S, Østerås. Bestilles fra: Statens strålevern, Postboks 55, 1345 Østerås. Telefon , telefax ISSN

4 Merknader Denne Strålevernrapporten er en direkte oversettelse av Verdens helseorganisasjons sammendragsrapport «Health consequences of the Chernobyl accident. Results of the IPHECA pilot projects and related national programme» utgitt i Geneve Rapporten utgis med tilltatelse fra Verdens helseorganisasjon, som har forutsatt at det ikke gjøres endringer i innholdet. Oversettelsen er derfor holdt svært nøyaktig i henhold til den engelske grunntekst fremfor å tilstrebe norsk språk. Et par mindre feil er heller ikke rettet. Dette gjelder blant annet at den yrkeshygieniske stråledosegrense pr. år er på 20 msv og ikke 5 msv som angitt. Statens strålevern står således heller ikke ansvarlig for de faglige vurderinger som er gjort, men deler naturligvis i hovedtrekk synspunktene som fremkommer. Det tilsynelatende skarpe skillet som trekkes i rapporten mellom stråleinduserte effekter og helseforandringer av annen årsak, bygger på vanlig oppfatning om årsaksforholdene. Endel nye observasjoner kan imidlertid tyde på at disse oppfatninger vil kunne bli noe modifisert i fremtiden, men uten at det i dag foreligger sikre data. Bare langvarig og grundig observasjon av forholdene i nærområdene vil kunne avklare ytterligere hvilke helseeffekter Tsjernobylulykken har medført. Avdelingsoverlege Jon B. Reitan

5 Innhold Merknader 3 Forord 5 Innledning 7 1. Ulykken 9 2. De nasjonale myndighetenes reaksjon De internasjonale organisasjonenes tiltak Det internasjonale programmet for de helsemessige virkningene av Tsjernobyl-ulykken (IPHECA) Forskjellige typer helsemessige konsekvenser Resultatene fra IPHECAs pilotundersøkelser av helsemessige konsekvenser Fremtidig arbeid Konklusjoner 34 Vedlegg Tsjernobyl-ulykkens kronologi 36

6 Forord I 1986 skjedde det en eksplosjon i kjernekraftverket i Tsjernobyl i det tidligere Sovjet - unionen. Forferdelse og frykt spredte seg raskt over hele verden sammen med nyhetene om stråletrusselen. Tsjernobyleksplosjonen hadde skapt en radioaktiv sky som passerte over flere land, og som fikk myndighetene til å treffe en rekke tiltak for å beskytte be - folkningenes helse. Like etter ulykken ble det i samarbeid med myndighetene i det tidligere Sovjetunionen tatt mange initiativ fra de relevante organisasjonenes side, bl.a. WHO og andre inter - nasjonale organer. I 1991 ble WHOs deltakelse i dette arbeidet formalisert ved den offisielle opprettelsen av Det internasjonale programmet for de helsemessige virkningene av Tsjernobyl-ulykken (International Programme on the Health Effects of the Chernobyl Accident, IPHECA). Dette programmet er et samarbeidstiltak mellom WHO, myndighetene i Hviterussland (Belarus), Den russiske føderasjonen og Ukraina, samt flere andre land og institusjoner. De områdene som ble mest forurenset av strålingen fra Tsjernobyl ligger i Hvite - russland, i Den russiske føderasjonen og i Ukraina, hvor Tsjernobyl befinner seg. I tillegg til virkningene av strålingen ble også mange mennesker i det forurensede området rammet av en belastning som skyldtes ekstrem frykt og brå forandring forårsaket av tvangsmessig evakuering, noe som har påvirket både deres fysiske og mentale helse. Disse tre landene har gjort massive anstrengelser for å redusere den mulige helseskaden, for å tilby diagnose, behandling og rehabilitering til dem som ble rammet, og for å undersøke hvilke virkninger dette har hatt på helsesituasjonen. Betydelige ressurser er sått inn for å styrke disse anstrengelsene. I dette henseendet har IPHECA i løpet av de siste årene gjort en betydelig innsats for å styrke kapasiteten til de nasjonale helse - institusjonene ved å skaffe til veie medisinsk utstyr og ved opplæring av personell i diagnostisering og behandling og i moderne metoder for innsamling og analyse av data. Nesten ti år er gått siden Tsjernobyl-ulykken, men arbeidet med å overvake de helse - messige virkningene og bistå dem som ble rammet, pågår fortsatt. Ulykken utsatte et stort antall mennesker for lave stråledoser over en lengre periode. En løpende under - søkelse av heisen i disse populasjonene vil gi en bedre vitenskapelig forståelse av virkningene av stråling, og vise hvordan man best kan hjelpe dem som har fått helse - skader. Maksimalt utbytte kan bare oppnås gjennom internasjonalt samarbeid, da fortsatt forskning og fremskritt i helsetjenesten også krever fortsatt økonomisk støtte og uttrykk for solidaritet mellom alle land og folk. Denne rapporten sammenfatter en langt mer omfattende rapport kalt Health consequences of the Chernobyl accident. Results of the IPHECA pilot projects and related national programmes: scientific report (Helsemessige konsekvenser av Tsjernobyl-ulykken. Resultatene fra IPHECAspilotundersøkelser og tilknyttede nasjonale programmer:

7 vitenskapdijj rapport) 1. De viktigste bidragsyterne til den store rapporten er spesialistene ved de instituttene som befattet seg med ettervirkningene av ulykken i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina. Blant disse finner man undersøkelsens administratorer, leger og vitenskapsmenn, som har arbeidet intenst med å undersøke og lindre de helsemessige konsekvensene av ulykken hver eneste dag, og for manges vedkommende fra de første dagene etter eksplosjonen. Deres førstehands erfaring, deres kunnskap og deres oppofrende arbeid er av største verdi. Jeg er oppriktig overbevist om at IPHECAs anstrengelser for å bistå nasjonale myndig - heter har bidratt til å lindre den angst og lidelse som Tsjernobyl-ulykken forårsaket. Denne rapporten beskriver det som er gjort og gir et glimt av det enorme arbeidet med å overvake helsesituasjonen og samle inn og analysere data som må fortsette i mange år fremover. Programmet har allerede skapt store mengder kunnskap om de helsemessige virkningene av en atomulykke på befolkningen i sin alminnelighet, og mer kunnskap vil komme i fremtiden. Det er vårt ansvar å sikre at denne kunnskapen kan brukes til fordel for alle. Dersom det noensinne skulle skje et massivt utslipp av radioaktivitet igjen, må vi være klare til å reagere på en måte som vil berge livene og beskytte heisen til så mange mennesker som mulig. Som et vesentlig bidrag til beredskapen mot kjernefysiske krisesituasjoner, må IPHECA fortsatt være en integrert del av en omfattende strategi for å forebygge atomulykker. Beredskap og forebygging kan ikke løsrives fra hverandre. La oss aldri glemme at kjerne - fysisk risiko gjelder alle, og at alle derfor må bidra til forebygging og beredskap mot en slik risiko. Hiroshi Nakajima, M.D., Ph.D. Generaldirektør Verdens helseorganisasjon 1 Upublisert dokument fra WHO, WHO/EHG/95.19, under utarbeidelse. Flere opplysninger kan fås ved Office of Global and Integrated Environmental Health. World Health Organization, CH-1211 Geneva 27, Switzerland.

8 Innledning Den største stråleulykken noensinne knyttet til en kjernefysisk reaktor skjedde den 26. april 1986 ved Tsjernobyl kjernekraftverk i Ukraina. Omfattende forurensing spredde seg over store områder i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina. Tsjernobyl-ulykken drepte 30 av arbeiderne på reaktorområdet, førte til at flere hundre andre ble innlagt på sykehus og utsatte fem millioner mennesker for joniserende stråling forårsaket av nedfall av radioaktive nuklider. Dette har så langt ført til en stor økning i kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i det rammede området. Andre tegn på dårligere helse i disse områdene krever ytterligere forskning. WHOs internasjonale undersøkelse av de helsemessige virkningene av Tsjernobylulykken (IPHECA) ble opprettet for å støtte nasjonale programmer, overvake helse - messige konsekvenser og peke på fremtidig arbeid som er nødvendig for å sikre maksimal informasjonsgevinst fra denne katastrofen. IPHECA har vært i drift siden 1991 og er blitt støttet med bidrag fra Den tsjekkiske republikk, Finland, Japan, Slovakia og Sveits. Det har kommet betydelig tilskudd fra myndighetene i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina, som bidro med klinisk utstyr, personale og økonomisk støtte og skapte de nødvendige betingelsene for en vellykket gjennomføring av programmet. Denne rapporten beskriver IPHECAs arbeid og gir enkeltheter om om - fanget av forurensingen fra radionuklider, samt reaksjonene fra de tre nasjonale myndig - heter og forskjellige internasjonale organer. Den sammenfatter den lange rapporten Health consequences of the Chernobyl accident. Results of the IPHECA pilot projects and related national programmes: scientific report 2. Dosene for den radioaktive forurensingen er i denne rapporten oppgitt i kilobecquerel pr. kvadratmeter (kbq/m 2 ). Becquerel (Bq) er den enheten som radioaktivitet måles i, og tilsvarer et atomært henfall pr. sekund (1 kbq = 1000 atomære henfall pr. sekund). Eksponering måles i millisieverts. Millisievert (msv) er en enhet for stråledoser som til - svarer ca. 50 vanlige røntgenbilder tatt av brystet. I gjennomsnitt er folk naturlig utsatt for ca. 1 msv i året fra bakgrunnstråling, som kommer fra spor av radioaktive isotoper som opptrer i alle naturlige og menneskeskapte materialer. Det er imidlertid mange steder rundt omkring på jorden hvor folk av naturlige årsaker er utsatt for høyere konsentrasjoner av radioaktive materialer, som forårsaker eksponeringer på inntil 10 msv i året. Tabell 1 viser doser for naturlig joniserende bakgrunnsstråling (som alt utsettes for), doser som kan føre til helsemessige virkninger, samt de dosene som det er fastsatt strålevemnormer for. 2 Ibid

9 Tabell 1 Stråledoser og mulige konsekvenser av helkroppseksponering Typisk årlig dose fra naturlig bakgrunn 1 msv Dose i områder med høy naturlig bakgrunn lomsv Laveste enkeltdose for helsemessige virkninger 200 msv Tilnærmet enkeltdose for strålesyke 1000 msv Enkeltdose, overlevelse usannsynlig msv Effektiv dosegrense pr. år for eksponering utover naturlig bakgrunnsstråling i henhold til Den internasjonale kommisjon for strålevern: publikum, 1 msv; arbeidere, 5 msv. 8

10 1. Ulykken Tsjernobyl kraftverk hadde fire atomreaktorer, hver plassert i en adskilt enhet. Om natten den april 1986 drev staben ved enhet 4 og testet en turbogenerator like før reaktoren skulle stenges. I henhold til rapporten fra Den internasjonale Tsjernobylprosjektet, koordinert av Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA), var testprosedyrene dårlig beskrevet. Driftsforskriftene ble ikke fulgt, med den følge at personalet satte mange av sikkerhetssystemene ut av funksjon og trakk kontrollstaver ut av reaktorens kjerne. På grunn av dette førte en voldsom overspenning i reaktoren ikke til en automatisk driftsstans, slik det normalt skulle ha skjedd, og spenningen lot seg ikke kontrollere manuelt. Kl. 01:23 den 26. april eksploderte reaktoren i enhet 4 og skar over sine egne ned - kjølingskanaler. Noen få sekunder senere ødela en ny eksplosjon en del av bygningen og kastet varme og svært radioaktive stykker av reaktorkjernen opp i luften. Brennende grafitt fait på flere bygninger i nærheten og utløste branner. Ødeleggelsen av reaktorhuset førte til utslipp av store mengder radioaktive stoffer i atmosfæren. Etter eksplosjonene holdt innkommende luft og radioaktiv spalting brannen i grafittkjernen ved like. I dagene som fulgte ble omkring 5000 tonn boron, dolomitt, sand, leire og bly sluppet over enhet 4 for å slukke brannen og redusere kjernespaltingen. Disse stoffene isolerte i begynnelsen reaktorkjernen og fikk til og med temperaturen til å stige. Videre forårsaket nedslippet av løsmasse over reaktoren at skyer av partikler ble kastet opp i luften og inngikk i den radioaktive skyen som var i ferd med å danne seg. Den 5. mai startet reaktoren å kjøle seg ned, og utslippet av radioaktivitet begynte å avta. Radioaktiv forurensing Det er anslått at den samlede radioaktivitet fra stoffene som ble frigjort fra reaktoren, var 200 ganger større enn den kombinerte radioaktiviteten frigjort fra atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Brannmennene fra byene Pripyat og Tsjernobyl, som ble tilkalt for å slukke brannene forårsaket av de radioaktive gjenstandene, ble i begynnelsen utsatt for høye stråledoser. Staben ved selve kraftverket ble naturligvis også utsatt for høye doser av stråling mens de gjennomførte krisetiltak. Deretter ble både sivilt og militært personell innkalt av myndighetene som bergings - mannskap for å rense kraftverket og det omkringliggende området. De bisto også med byggingen av den enorme sarkofagen hvor reaktoren etterhvert ble begravet for å hindre ytterligere forurensing. Disse arbeiderne ble bare brukt i korte perioder og ble regel - messig erstattet på grunn av den høye stråledosen de ble utsatt for. Det er anslått at alt i alt mennesker var involvert i dette arbeidet.

11 Radionuklidene i skyen over Tsjernobyl var hovedsaklig jod-131, cesium-134 og cesium-137. Skyen ble spredd av vinden og nuklidene ble avsatt som nedfall over store områder av Sovjetunionen og andre deler av den nordlige halvkule. Den første indikasjon på ulykken utenfor Sovjetunionen var oppdagelsen av økte nivåer av radioaktivitet i Finland og Sverige to dager senere. Det ble avleiret høye konsentrasjoner av radioaktivt materiale fra nedbør i områder nær reaktoren. Det radioisotopet som hadde størst virkning på heisen, var i begynnelsen jod- 131, som konsentreres i skjoldbruskkjertelen. Denne isotopen har en halveringstid på 8 dager, slik at virkningen er kortsiktig. Den radioaktive nukliden som forårsaket den lengste langsiktige eksponeringen, var cesium-137, som har en halveringstid på 30 år. Cesium-forurensing over 555 kbq/m 2 dekket ca km 2, mens ytterligere km 2 hadde en forurensing på fra 185 til 555 kbq/m 2.1 Hviterussland bor omtrent 20% av befolkningen (2,2 millioner mennesker) i områder hvor det var en forurensing på mer enn 37 kbq/m 2. 10

12 2. De nasjonale myndighetenes reaksjon Da enkeltheter omkring ulykken ble kjent, ble det nedsatt en regjeringskommisjon for å koordinere aktivitetene til departementer og ministerier i de tre Sovjet-republikkene og arbeidet til de medisinske institusjonene som bisto den rammede befolkningen. En medisinsk kommisjon ble opprettet like etterpå. Etter Tsjernobyl-ulykken klassifiserte Sovjet-myndighetene soner med radioaktiv forurensing på følgende måte: kbq/m kbq/m 2 over 1480 kbq/m 2 periodisk helsekontroll, ingen særskilte tiltak; streng kontroll, restriksjoner pålagt befolkningen, restriksjoner på bruk av lokalt produsert mat, rensetiltak gjennomført; området klassifisert som ubeboelig, befolkningen evakuert. På grunnlag av denne klassifiseringen fastsatte den medisinske kommisjonen en 30- kilometers evakueringssone rundt Tsjernobyl. Omkring mennesker som bodde innenfor en omkrets av 30 km fra reaktoren ble deretter evakuert til mindre forurensede områder. Byen Pripyat ( innb.) var det største befolkningssenteret som ble evakuert. Dette ble gjort den 27. april, 36 timer etter ulykken, og tok bare tre timer straks beslutningen om evakuering var truffet. Da Tsjernobyl-ulykken inntraff bodde mer enn mennesker i de områdene som ble forurenset med mer enn 555 kbq/m 2, kjent som Strengt Kontrollerte Soner (Strictly Controlled Zones). Omkring mennesker bor fortsatt i disse områdene. Tabell 2 viser forskjellige tiltak truffet av de sovjetiske myndighetene på grunnlag av forurensingsnivåene forårsaket av ulykken. Registrering og medisinsk oppfølging er obligatorisk for fire hovedgrupper av personer: bergingsarbeidere, personer evakuert fra områder med en forurensing på mer enn 1480 kbq/m 2, personer bosatt i områder forurenset med kbq/m 2, og barn av personer i disse gruppene. En av de første oppgåvene for den medisinske kommisjonen var å redusere den potensielle helsefaren fra radioaktivt jod for befolkningen, og fremfor alt for barn. Situasjonen ble komplisert av variasjonene i mønsteret for nedfallet av radioaktivt jod. Kaliumjodid- eller kaliumjodattabeletter ble utdelt til 5,3 millioner mennesker, av disse var 1,6 millioner barn. De første som fikk denne behandlingen var de som ble evakuert fra 30-kilometers sonen. Det sovjetiske helsedepartementet godkjente en provisorisk ulykkesforskrift som fastsatte de tillatte maksimumskonsentrasjonene av radioisotoper i melk (3700 Bq pr. liter), meieriprodukter, fisk, kjøtt, brød, grønnsaker og andre matvarer. Det ble innført et øyeblikkelig forbud mot 11

13 Tabell 2 Befolkning utsatt for radioaktiv forurensing og tiltak truffet av Sovjetmyndighetene Forurensingsnivå pr. m 2 over 1480 kbq Gjennomsnittlig eksponeringsdose pr. år over 5 msv Utsatt befolkning Tiltak truffet Alle evakuert kbq inntil 5 msv Hjulpet med flytting om ønsket, obligatorisk helse - kontroll kbq inntil 2 msv Spesiell helsekontroll kbq inntil 1 msv Vanlig helsekontroll konsum av melk og andre matvarer som var forurenset utover det tillatte maksimums - nivå. Disse restriksjonene var generelt sett effektive, men noen steder (og særlig blant en del av befolkningen i landdistriktene) ble restriksjonene ofte ikke overholdt, eller bare delvis gjennomført. Flere av det tidligere Sovjetunionens spesialiserte institutter begynte undersøkelser av skjoldbruskkjertelen i stor skala, og denne forskningen har siden fortsatt innenfor rammen av nasjonale forskningsprogrammer. Imidlertid medførte akutte mangier på moderne medisinsk utstyr, særlig for ultrasonisk verifisering av skjoldbruskkjertelens størrelse og struktur, uunngåelig at noen medisinske opplysninger ikke kunne innhentes. Da halveringstiden for jod-131 bare er åtte dager, ble faren forårsaket av radiojod betraktelig redusert i løpet av få måneder. Da denne faren ble redusert, rettet man i økt grad oppmerksomheten mot stråledoser opptatt av hele kroppen. Helsedepartementet innførte en forordning, godkjent av regjeringskommisjonen, som fastsatte at 100 msv var den maksimalt tillatte stråledosen for hele kroppen i det første året etter ulykken. Maksimumsverdien ble redusert til 30 msv for annet år og ble senere senket til 25 msv pr. år for 1988 og Følgelig skulle den totale dosemengden pr. person ikke overskride 180 msv i de fire årene som fulgte ulykken. Det var imidlertid nærmest umulig for forordningen å bli overholdt fullt ut i så store befolkningsgrupper, og derfor fikk noen enkeltpersoner større doser. Sovjetunionens nasjonale kommisjon for stråle - vern (National Commission for Radiation Protection, NCRP) anbefalte 350 msv som livsdose for ytre og indre bestråling forårsaket av Tsjernobyl-ulykken. Overholdelsen av 12

14 denne dosen ble kontrollert på en representativ gruppe i hver bebyggelse, men kontroll av de høyeste individuelle dosene ble også stadig viktigere. De fastsatte verdiene ble grunnlag for fortsettelse eller avbrytelse av vernetiltak i de enkelte b efolkningsgrupper, og særlig for å avgjøre om innbyggerne skulle evakueres eller ikke fra områder hvor det ville ha vært umulig å gjennomføre forskriftene. I 1990 erklærte Det øverste sovjet i Hviterussland hele republikken som et økologisk katastrofeområde. Medisinsk personnell ble ansatt for å bistå helseinstitusjonene på de rammede stedene. En medisinsk høyskole ble åpnet i Gomel og rekrutterte studenter som gikk med på å arbeide i de forurensede områdene etter avlagt eksamen. I det medisinske radiologiske forskningssenteret i Obninsk ble Den russiske stats medisinske og radiologiske register kort tid etter ulykken opprettet for personer som var rammet av stråling. Et diagnosesenter ble etablert og utstyrt i Bryansk, den hardest rammede oblasten 3.1 samme oblast opprettet man også i byen Novozybkov en filial av St. Petersburg institutt for strålehygiene. Lokale helseins ti tusj oner ble av myndighetene utstyrt med moderne diagnoseutstyr og ekstra medisinsk personale. På sykehus i rayonene 4 ble det etablert nye avdelinger for medisinsk kontroll, sosial og psykologisk re - habilitering og dosimetrikontroll. Det ble installert tjueåtte helkroppsmålere og utstyr for terrnoluminesensdosimetri i dosimetrisentra i oblastene Bryansk og Kaluga, og det ble laget retningslinjer for doserekonstruksjon (retrospektivt overslag av mottatt dose). Medisinske team fra ledende vitenskapelige institusjoner og lokale sykehus arbeidet i de rammede områdene, og vitenskapelige data ble samlet inn for grundig analyse. I Ukraina allokerte Helsedepartementet ytterligere ressurser til medisinsk bistand i dagene like etter ulykken. Til tross for det ekstremt kompliserte strålemønstret ble det så tidlig som i juni 1986 utviklet en foreløpig prognose for befolkningens årlige eksterne og interne stråledoser. Vernetiltak for å begrense opptak av radionuklider via mat og drikke ble innført i et forsøk på å redusere de antatte stråledosene. For pasienter i byen Kiev ble det etablert poliklinikker for identifisering, registrering og observasjon av personer utsatt for stråling, samt for behandling og konsultasjonstjenester. Det ble opprettet et Strålemedisinsk forskningssenter for hele unionen og et Vitenskapelig råd for strålemedisin for å utføre vitenskapelige analyser og koordinere oppfølgingsaksjoner for forskjellige befolkningsgrupper. Det ble gitt teknisk og programvaremessig støtte til hele unionens og republikkens distribuerte medisinske og dosimetriske register (All- Union and Republic Distributed Medical and Dosimetry Registry) og til spesialiserte underregistre for å muliggjøre langsiktige observasjonen Helsemyndighetene fortsetter å kontrollere heisen til den rammede befolkningen og registrere resultatene i de relevante registrene. Vedlegget på side 37 gir en kronologi for Tsjernobyl-ulykken og viser utviklingen som fulgte i hovedtrekk. 3 4 Oblast - et stort territoriellt og administrativt område. Hvert fylke består av flere oblaster. Rayon - et mindre territorielt og administrativt område. Hver oblast består av flere rayoner. 13

15 3. De internasjonale organisasjonenes tiltak Mange internasjonale organer, både innenfor og utenfor De forente nasjoner, har vært trukket inn i vurderingen og lindringen av de medisinske virkningene av Tsjernobylulykken. WHOs regionale kontor i Europa spilte en viktig rolle like etter ulykken. Til tross for situasjonens kompliserte karakter og mangel på tilgjengelig informasjon var det regionale kontoret i stand til å gi fornuftige, godt mottatte anbefalinger om hvilke tiltak som var nødvendige for å verne heisen i området. Mens kontroll av matvarer, særlig melk, ble anbefalt til medlemsstater utenfor Sovjetunionen, ble det betraktet som unødvendig å holde folk innendørs, forby bruk av grunnvann som drikkevann, eller bruke jodprofylakse. Senere ble WHO og De forente nasjoners matvareorganisasjon (FAO) trukket inn i arbeidet med å definere maksimumsdoser for radioaktivitet i mat beregnet på konsum. IAEA ble bedt av Sovjet-myndighetene om å koordinere en internasjonal vurdering av de radiologiske konsekvensene av ulykken og kriteriene brukt for å verne befolkningen. Dette ble kjent som Det internasjonale Tsjernobyl-prosjektet (International Chernobyl Project). IAEA ledet en tverrinstitusjonell vurdering (hvor WHO deltok) av de tidlige radiologiske konsekvensene av ulykken i løpet av 1990 og Dette gav et om - fattende bilde av miljø- og helsesituasjonen i de rammede områdene på denne tiden. Resultatet av prosjektet var viktig for utviklingen av det fremtidige arbeid på dette feltet. De forente nasjoners vitenskapelige komité for virkningene av atomstråling (United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation, UNSCEAR) utgav en omfattende vurdering av verdensomspennende forurensing fra ulykken i En oppfølgende rapport er under utarbeidelse. De forente nasjoners organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur (UNESCO) har deltatt i flere former for bistand, så som sosial og psykologisk rehabilitering av barn, de sosiale og økonomiske aspektene ved flytting av befolkningsgrupper, produksjon av prefabrikerte hus og opplæring av tolker. Kommisjonen for de Europeiske Felleskap har lagt forholdene til rette for vitenskapelige møter og forskning i de forurensede områdene så vel som for behandling av ofre fra ulykken, opplæring av medisinsk personale og tildeling av medisinsk utstyr. Forskningen har omfattet biologisk dosimetri for doserekonstruksjon og epidemiologiske under - søkelser, særlig av kreft i skjoldbruskkjertelen. Dette er blitt utført i samarbeid med Det internasjonale senter for kreftforskning (International Agency for Research on Cancer) og WHOs regionale kontor i Europa. Flere andre internasjonale organisasjoner, nasjonale institusjoner og stiftelser fra forskjellige land har gjort, og fortsetter å gjøre, verdifullt arbeid i mange lokalsamfunn i de tre landene. Disse omfatter bl.a. Den internasjonale sammenslutning av organisasjoner tilknyttet Røde Kors og Røde Halvmåne (International Federation of 14

16 Red Cross and Red Crescent Societies), Sasakawa-stiftelsen (Sasakawa Foundation), Det fransk-ukrainske senter (Franco-Ukrainian Centre) og mange andre. 15

17 4. Det internasjonale programmet for de helsemessige virkningene av Tsjernobyl-ulykken (IPHECA) Mellom 1986 og 1989 samarbeidet WHO med myndighetene i Sovjetunionen om en rekke oppgåver knyttet til Tsjernobyl-ulykken. Tidlig i 1990 førte dette samarbeidet til et forslag fra Helsedepartementet i Sovjetunionen om at WHO skulle utvikle et inter - nasjonalt program for å lindre de helsemessige konsekvensene av ulykken. I løpet av det neste året sammenkalte WHO eksperter til flere konferanser for å utarbeide programmet og klarlegge prioriteringer. Verdens helseorganisasjons direksjon og generalforsamling gjennomgikk utviklingen av programmet i I mai 1991 sluttet Verdens helseorganisasjons generalforsamling seg i resolusjon WHA44.36 offisielt til opprettelsen av IPHECA under WHOs beskyttelse. Praktiske detaljer ble fastsatt i en avtale undertegnet av helseministrene i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina, og av WHOs generaldirektør i april IPHECA er et samarbeidstiltak mellom de tre rammede landene, WHO med regional - kontoret for Europa, samt flere andre land og organisasjoner (Fig.l). Dets mål er i vid forstand å støtte anstrengelsene for å lindre de helsemessige konsekvensene av ulykken ved å bistå helsemyndighetene i de rammede landene, og særlig i områder som i betydelig grad er forurenset av radionuklider (Fig.2), ved å gi utstyr, opplæring og ekspertråd, samt ved utveksling av informasjon. Fig.l IPHECAs organisasjonsstruktur WHO Gtvere Forvaltningskomiteen Andre reg je ringe r, J nte r nas j o nal e o rga ne r ogikke-statlige organisasjoner Hvite-Russland Nasjonal koordinator Hovedinstitusjon Distrikta- og lokale sgkehusog kli nikke r Den russiske føderasjon Nasjonal koordinator Hovedinstitusjon Distrikta-og lokale sykehusog klinikker Ukraina Nasjonal koordinator Hovedinstitusjon Distrikta- og lokale sgkehusog klinikker 16

18 IPHECAs andre mål er å konsolidere erfaring vunnet ved behandling av stråle - eksponering og ved forskjellige praktiske inngrep, slik at man kan forbedre den medisinske beredskapen for fremtiden og innhente data om epidemiologien knyttet til strålerelaterte helsevirkninger. Forvaltning og ressurser Ansvaret for den generelle forvaltningen av IPHECA ble overdraft til dens forvaltnings komité. Denne omfattet representanter fra Hviterussland, Den russiske føderasjonen, Ukraina, WHO og organisasjonens medlemsstater som hadde donert midler til programmet. Andre samarbeidspartnere deltok på forvaltningskomiteens møter som observatører. Komiteens funksjoner omfattet: gjennomgang og godkjennelse av årlige arbeidsplaner kontroll av at programmets arbeid var gjenstand for uavhengig vitenskapelig gjennomgang arbeid for å styrke koordinasjonen av alle relevante helserelaterte Tsjernobylprosjekter Komiteen har hatt årlige møter under WHOs formannskap. Den ble bistått av vi ten - skapelige rådgivende organer oppnevnt etter behov, som gjennomgikk IPHECAs fremgang, diskuterte vitenskapelige problemer og sikret at alle beslutninger var vitenskapelig gyldige. Fiø.2 Område dekket av IPHECA Hviterussland Russland TSHERNIGOV rtsjernobyl Områder med hoyere kontaminasjon enn 185 kilobequerel per kvadratmeter 17

19 IPHECA ble gjennomført takket være den felles innsatsen til institusjoner på forskjellige nivåer (nasjon, oblast, rayon). Omkring 200 fagfolk i tre land bidro til dette arbeidet. Hvert land oppnevnte en nasjonal IPHECA-koordinator med ansvar for å sikre at arbeidet ble utført grundig og effektivt. Dessuten tok en ledende institusjon i hvert land ansvaret for alle aspekter ved programmet i samme land. De nasjonale koordinatorene og tilsynsorganene var som følger: Hviterussland Helseministeren Forskningsinstituttet for strålemedisin, Minsk Den russiske føderasjonen Direktør Det medisinske radiologiske forskningssenter, Obni nsk Ukraina Viseminister for helse Det ukrainske forskningssenter for strålemedisin, Kiev. I WHO var en ledende stråleforsker ansvarlig for den daglige gjennomføringen av IPHECA. Annet vitenskapelig og administrativt personell gav støtte på områdene opplæring og anskaffelse av utstyr og materiell. Ressursene mottatt for IPHECA beløper seg til US$ tillegg til det store bidraget fra Japan, kom det økonomisk støtte fra Den tsjekkiske republikk, Finland, Slovakia og Sveits. Støtte kom også fra institusjoner i Frankrike, Tyskland, Japan og Storbritannia, som lærte opp personale eller tok del i vitenskapelig samarbeid. De tre rammede landene viet betydelige nasjonale budsjetter til IPHECAs aktiviteten 18

20 5. Forskjellige typer helsemessige konsekvenser De helsemessige konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken er komplekse. Seiv om de foreløpige resultatene er tilgjengelige, vil det ta mange år før det fulle omfanget av ulykkens virkninger på heisen blir kjent og fullstendige data om de helsemessige konsekvensene foreligger i en form som tillater korrekt analyse og validering. IPHECA har bistått med oppbyggingen av en infrastruktur som gjøre det lettere å studere de helsemessige virkningene. Seiv om noen virkninger på heisen skyldes direkte stråle - eksponering, kan andre være en følge av faktorer som ikke har med stråling å gjøre. Virkninger som ikke skyldes stråling Mennesker i de rammede områdene fryktet naturligvis at de var blitt utsatt for stråling som kunne føre til helseskader i fremtiden. Denne frykten ble styrket av mangelen på informasjon like etter ulykken. WHO søkte å bøte på dette problemet ved å publisere og distribuere brosjyrer om ulykken til mennesker i de rammede områdene. Skrevet på russisk for ikke-spesialister gav brosjyrene enkel og liketil informasjon om strålingens virkning på heisen. Et av de viktigste formålene var å dempe frykten for virkningene av stråleeksponering. Det ble for eksempel påpekt at det store flertall av befolkningen ikke ville bli offer for stråleinduserte virkninger, fordi dosene de fikk var for lave. Seiv om det ikke var mulig å måle hvor velegnet brosjyren var til å dempe folks frykt, erkjente man at det psykologiske sjokket fra ulykken var en viktig helsemessig virkning man måtte forholde seg til. Et annet psykologisk problem var knyttet til evakueringen av mennesker fra de mest forurensede områdene. Når mennesker blir evakuert fra sine hjem, blir de ofte offer for en betydelig belastning fordi de ikke har full informasjon om hva som foregår, de opp - lever at lokalsamfunnets infrastruktur og sosiale samhandling brytes opp, og de står overfor usikkerhet når det gjelder bolig og sysselsetting. Mange som ble evakuert og flyttet til nye boligstrøk etter Tsjernobyl-ulykken, var særlig deprimert i sine nye hjem på grunn av økonomiske vanskeligheter, frykt for isolasjon og bekymring for barnas helse. Mange mennesker som bodde i områder med mindre forurensing ble ikke evakuert, men deres hverdagsaktiviteter ble gjenstand for en lang rekke restriksjoner særlig når det gjaldt mat og drikke, som tok sikte på å holde stråleeksponeringsnivået så lavt som mulig. Den spente situasjonen førte til en betydelig belastning, som kombinert med en stadig frykt for helseskade fra radioaktivt nedfall, igjen førte til at et stigende antall lidelser ble rapportert til lokale poliklinikken Den umiddelbare psykologiske virkningen av ulykken på folk i de rammede områdene lignet den man firmer ved naturkatastrofer, som f.eks. jordskjelv, brann eller over - svømmelse. En psykologisk og klinisk undersøkelse foretatt etter ulykken viste at hode - pine, en fornemmelse av trykk i brystet, fordøyelsesbesvær, søvnforstyrrelser, irritabilitet, tap av konsentrasjon og alkoholmisbruk var vanlig. Seiv om mottiltakene etter ulykken reduserte stråledosene, økte de spenningen, og oppstusset førte til betydelig psykologisk stress i den rammede befolkningen. Bortsett fra rapportene om symptomer eller tegn på 19

21 dårlig definerte tilstander registrerte helseregistrene store økninger i et antall spesifikke sykdommer, særlig hos barn. Disse omfattet endokrine sykdommer (hormonelle sykdommer), mentale forstyrrelser og sykdommer i nervesystemet, sanseorganer samt fordøyelses- og genitourinære systemer (urin- og kjønnsorganer). Det er også observert medfødte sykelige tilstander. Seiv om de data som foreligger så langt ikke impliserer at disse sykdommene er stråleindusert, er det mulig at ytterligere sykdommer og medisinske problemer kan ha vært forårsaket av den betydelige belastningen som folk ble utsatt for. Virkninger av stråling Stråling har både umiddelbare helsemessige virkninger, som f.eks. strålesyke, og langsiktige virkninger, som f.eks. kreft i skjoldbruskkjertelen og leukemi. Sann - synligheten for å bli offer for disse langsiktige virkningene øker med den mengde stråling man har vært utsatt for. De umiddelbare virkningene av ulykken var begrenset til reaktoranleggets personale og til brannmenn som ble kalt inn for å slukke grafitt - brannen. To døde under ulykken, en av alvorlige brannsår, mens en annen aldri ble funnet i ruinene. Da ulykken inntraff, var det 444 personer som oppholdt seg på reaktorområdet, og som ble utsatt for store mengder stråling. Omkring 300 ble innlagt på sykehus, og 134 fikk diagnosen akutt strålesyke (108 i Moskva, 26 i Kiev). Tjueåtte av disse døde i løpet av de tre første månedene. Av de arbeiderne som kom seg av den akutte strålesyken fortsatte de fleste å lide av emosjonelle problemer og søvn - forstyrrelser. Omkring 30% av disse arbeiderne ble offer for forskjellige plager (mage og tarm, hjerte og kar, immunfunksjon) som reduserte deres arbeidsevne. Det ble ikke observert noen kliniske symptomer forårsaket av akutt strålesyndrom blant personer som ble evakuert fra 30-kilometers sonen, eller blant mennesker bosatt i de rammede områdene. Radioaktivt jod (hovedsaklig jod-131) med en halveringstid på åtte dager, var den viktigste radionukliden i løpet av de første ukene etter ulykken. Når jod absorberes i kroppen via inhalasjon eller mat, akkumuleres det særlig i skjoldbruskkjertelen. Mange mennesker i de rammede områdene rundt Tsjernobyl hadde for lite jod i dietten, slik at kroppen absorberte jod svært raskt. Det er rapportert at mer enn fem millioner mennesker har fått ikke-radioaktive jodtabletter (for å blokkere absorpsjon av radioaktivt jod fra nedfall) som et vernetiltak, men mange barn fikk ikke disse tablettene. Dermed fikk noen, særlig barn, store stråledoser i skjoldbruskkjertelen med den følge at sykdommer i skjoldbruskkjertelen, særlig kreft, økte. Radioaktivt cesium bestråler kroppen enten via forurenset mat eller ved direkte ytre eksponering for forurenset materiale som f.eks. jord, bygninger og klær. I det første året etter ulykken ble mye av cesiumradioaktiviteten funnet på grønne plantedeler. Senere, da radiocesium var absorbert i bakken, kom radioaktivitet inn i næringskjeden via grønnsaker og planter spist av dyr. Drikkevann ble forurenset, noe som førte til ytterligere stråleeksponering. 20

22 Fordi folk kan bli utsatt for stråling på forskjellige måter, og fordi radionuklidene rammer forskjellige kroppsdeler, finnes det en lang rekke potensielle helseproblemer. Bortsett fra de akutte strålevirkningene forårsaket av sterk eksponering og potensialet for sykdommer i skjoldbruskkjertelen forårsaket av radioaktivt jod, tyder oppfølging av de overlevende etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki på at sene strålevirkninger som leukemi og andre blodsykdommer også må studeres. I tillegg var det også sann - synlighet for at fostre ble skadelidende, særlig dersom mødrene ble utsatt for stråling i svangerskapets kritiske periode mens fosterets organer er i ferd med å dannes. Hjerne - skade in utero (i livmoren) er av særlig interesse og kan måles som en mangel på intelligens, eller merkes som atferdsmessige eller emosjonelle forstyrrelser. 21

23 6. Resultatene fra IPHECA's pilotundersøkelser av helsemessige konsekvenser Tsjernobyl-ulykken førte til en lang rekke både faktiske og potensielle helseproblemer. Løsningene på disse problemene viste seg å kreve følgende: diagnose, behandling, om mulig forebyggelse, av helsemessige virkninger av ulykken og dens følger; lindring av de negative sosiale og psykologiske konsekvensene av ulykken; langsiktige epidemiologiske undersøkelser, basert på pålitelige data om eksponering og kliniske forhold, for å identifisere forskjellige typer svulster i den utsatte befolkningen og utviklingen av sykdommer hos dem som ble rammet av stråling før fødselen, og for å bestemme induksjonstempoet pr. stråledose; grunnlag for mulige studier av genetiske virkninger i fremtidige generasjoner. For å nå disse målene identifiserte IPHECA en rekke oppgåver som var nødvendige for å gi bistand til helsetjenester og for å gjøre det lettere å samle inn medisinske data som kunne brukes til forskning. Disse oppgåvene var: levering av viktig medisinsk utstyr og materiell, samt opplæring av medisinsk personale og hjelpepersonell; ved hjelp av retrospektive undersøkelser en stadig bedre vurdering av hvilken karakter og hvilket omfang den radioaktive forurensingen fra ulykken hadde, bl.a. av individuelle doser; omhyggelig utvalg av kontrollgrupper; opprettelse og vedvarende oppdatering av registre over eksponerte personer og kontrolltiltak, med forbindelse til databaser med viktige statistikker, medisinske registre og annen informasjon; fortsatt levering av utstyr, reagenser og reservedeler til programmet, inntil de berørte landene var i stand til å levere disse seiv; effektiv og regelmessig utveksling av informasjon og erfaring mellom forskningssentrene ved hjelp av møter og besøk. Det var hverken nødvendig eller mulig å starte alle disse aktivitetene samtidig. IPHECA ble iverksatt i faser i henhold til de helsemessige konsekvensene som ble avdekket, de nasjonale og lokale myndighetenes kapasitet og de tilgjengelige ressurser. Det opp - rinnelige arbeidet besto av fem pilotprosjekter, hvor hvert prosjekt var rettet mot et helsebehov med høy prioritet. Pilotprosjektene befattet seg med følgende: særlige sykdommer i skjoldbruskkjertelen, bl.a. kreft, hos barn (skjoldbruskkjertelprosj ektet); leukemi og beslektede blodsykdommer (hematologiprosjektet); hjerneskade som følge av eksponering før fødselen (prosjektet for hjerneskade in utero (i livmoren)); forvaltning av epidemiologiske registre (prosjektet for epidemiologiske registre); munnhelse i Hviterussland. 22

24 Hvert prosjekt omfattet særskilte aktiviteter (utvikling av standardiserte protokoller for de tre landene, anskaffelse av utstyr og materiell, faglig opplæring både lokalt og utenlands) og var basert på felles støttetjenester (fysisk og biolologisk dosimetri, kommunikasjon, spredning av informasjon, alminnelige diagnosetjenester, administrativ støtte). I hver rayon kontrollerte lag av spesialister befolkningen på jakt etter spesielle helse - problemer. Det ble gjennomført grundige medisinske undersøkelser både på oblastnivå og på nasjonalt nivå. IPHECA-prosjektene, som var av begrenset varighet, har banet veien for langsiktig virksomhet ved å etablere standardiserte prosedyrer og vitenskapelige metoder, og ved å skaffe til veie det nødvendige utstyr og opplæring. Dosimetri Bestemmelse av graden og omfanget av radioaktiv forurensing, samt vurdering av doser hos enkeltpersoner og i befolkningen var svært viktige for IPHECAs pilotprosjektet Dette innebar rekonstruksjon, registrering og verifisering av doser i skjoldbruskkjertelen, og beregning av hvor mye intern og ekstern eksponering bidro til både den individuelle effektive dosen og den kollektive dosen. For å støtte eksisterende dosimetriske metoder og utviklingen av nye teknikker ble spesialister fra de tre landene opplært ved institusjoner i Tyskland, Japan og Storbritannia. Opplæringen førte til at de siste teknikkene for fysisk og biologisk dosimetri ble tatt i bruk. Sentrale doseregistre er blitt opprettet i hvert av de tre landene for å registrere hvor store doser enkeltindivider mottar fra alle relevante eksponeringskilder. Demografiske detaljer, forurensingsnivåer og forskjellige typer dosimetriske teknikker er også tatt med i registrene. Hvert sentralt register har flere lokale databaser som inneholder informasjon om de forskjellige typene radionuklider og aktivitetsnivåer i de forurensede områdene, samt individuelle doser bestemt ved direkte malinger. Teknikker for dosemåling om - fatter termoluminesensdosimetri for ytre bestråling og helkroppsmåling, samt måling av radiojod for inkorporerte radioisotoper, hovedsaklig cesium og jod. Resultatene blir brukt til retrospektiv dosemåling og prediksjon av fremtidige eksponeringer ved hjelp av statistiske modeller. Skjoldbruskkjertelprosjektet IPHECAs skjoldbruskkjertelprosjekt begynte i Et av de viktigste formålene var å styrke den lokale evnen til å oppdage sykdommer i skjoldbruskkjertelen tidlig, og det ble derfor integrert i de nasjonale programmene som tok seg av de helsemessige virkningene av Tsjernobyl-ulykken. Fordi man fryktet alvorlige sykdommer i skjoldbruskkjertelen ble det iverksatt kontrollprogrammer med en standardisert protokoll for å oppspore og karakterisere 23

25 kreft i skjoldbruskkjertelen, godartede svulster, autoimmun thyreoiditt (immunbestemmelse) og hypothyreose (nedsatt stoffskifte). Disse sykdommene kan forårsakes av stråling, og de kan derfor opptre hyppigere med tiden, særlig blant barn som bor i områder med høy radioaktiv forurensing. Protokollen ble sluttbehandlet av eksperter fra de tre landene i samarbeid med WHO og andre inter nasjonale spesialister. Den tok med i beregningen de lokale begrensede økonomiske rammene og behovet for å samle inn data innen en begrenset tid. Mer enn barn født etter 1971 og før 1987, som bodde i forurensede områder, ble kontrollert i henhold til prosjektprotokollen og resultatene sammenlignet med resultater for barn som bodde i områder som ikke var forurenset. WHO skaffet til veie 20 ultralydenheter til bruk i sykehus og i felten, samt instrumenter og sett for radioimmunoassays og enzymimmunoassays for å undersøke skjoldbrusk - kjertelens funksjon og kontrollere forløpet av kreftbehandlingen. Personale ble opplært både lokalt av utstyrsleverandører og utenlands av spesialinstitutter i Frankrike, Tyskland, Japan og Storbritannia i bruk av det nye utstyret og i ultrasonografiteknikker, hormonanalyse og rekonstruksjon av doser i skjoldbruskkjertelen. Resultater For å kunne knyttet eventuelle helsemessige konsekvenser til stråleeksponering er det nødvendig å vite hvilke doser pasientene fikk. Doser i skjoldbruskkjertelen males i grays (Gy), som er de absorberte doseenhetene eller energienhetene avgitt av joniserende stråling til en vevsmengdeenhet. En gray svarer til en joule pr. kilo. Når man eksponeres for en blanding av forskjellige typer stråling (f.eks. alfa- og gammastråler med forskjellig effekt), måles deres respektive bidrag for å komme frem til den samme dosen målt i sievert (Sv). Det foretas en ytterligere måling når bestrålingen er uensartet for å ta hensyn til forskjellig følsomhet i vevtyper og organer (f.eks. skjoldbruskkjertel kontra lunge). Resultatet er den effektive dosen, også målt i sievert. Seiv om dosedataene oppgitt nedenfor kommer fra direkte malinger på mennesker, er informasjonen fortsatt i de fleste tilfeller ufullstendig. De høyeste dosene i skjoldbrusk - kjertelen ble registrert i Gomel og Mogilev oblast i Hviterussland i avstander på inntil 300 kilometer fra Tsjernobyl. Disse oblastene hadde en forurensing fra cesium-137 som var høyere enn 555 kbq/m 2. Barn i en alder på opptil to år hadde høyest eksponering. De registrerte dosene i skjoldbruskkjertelen var på inntil 50 Gy, mens ca. 1% av barna evakuert fra de svært forurensede områdene hadde doser over 10 Gy. Av de barna som hadde fått kreft i skjoldbruskkjertelen hadde 66% stråledoser på mindre enn 0,3 Gy, 22% hadde 0,3-1 Gy og 12% hadde 1 Gy eller mer. Stråledoser i skjoldbruskkjertelen hos voksne ble beregnet til å ligge i området 0,1-50 Gy. De høyeste dosene i skjoldbruskkjertelen som ble registrert i Den russiske føderasjonen, ble målt hos barn mellom 1-3 år i Bryansk og Kaluga oblast. I noen tilfeller var disse 10 Gy eller høyere, mens de gjennomsnittlige absorberte dosene lå mellom 10 mgy og 2,2 Gy hos barn i forskjellige aldergrupper. Doser hos voksne var så høye som 1-2 Gy. 24

26 I Ukraina ble de høyeste dosene i skjoldbruskkjertelen funnet hos mennesker som bodde i Tjsernigov, Kiev og Zhitomir oblast nær reaktorområdet i Tsjernobyl. Direkte malinger av jod-131-aktivitet i skjoldbruskkjertelen viste at barn mottok gjennom - snittsdoser på 1-2 Gy, mens individuelle doser nådde opp i 30 Gy i de mest forurensede rayonene. Doser hos voksne var 2-8 ganger lavere. En økning i hyppigheten av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn er en av de viktigste helsemessige konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken. Før ulykken var den årlige forekomsten av slik kreft i Hviterussland omkring ett tilfelle pr. million. Innen 1994 var den økt til 36 barn pr. million. Mer enn halvparten av disse krefttilfellene hos barn har inntruffet i Gomel oblast, som ligger like nord for Tsjernobyl-området og i samme retning som den opprinnelige nedfallsskyen. Årlig hyppighet i Gomel nådde mer enn 100 barn pr. million i 1994, hundre ganger så mange som før ulykken. Tabell 3 oppsummerer omfang og hyppighet av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i de tre landene. Tabell 3 Kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i Hviterussland, Den russiske føderasjonen (Bryansk og Kaluga oblast) og Ukraina Antall tilfeller pr. år Hviterussland Russiske føderasjon Ukraina * Totalt * Hyppighet (avrundet) pr. millioner barn Hviterussland 0,9 1,7 2,2 Russiske 0,0 2,0 0,0 føderasjon Ukraina 0,7 0,6 0,7 Merknad: * = ufullstendige tall ,0 0, ,0 2, ,0 1, ,0 3, , ,1* Hviterussland har 2,3 millioner barn, Ukraina har 12 millioner og Bryansk og Kaluga oblast i Den russiske føderasjonen har Den årlige hyppigheten av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i Ukraina fra 1981 til 1985 var 0,4-0,5 pr. million. Hyppigheten av slike kreftsykdommer hos barn økte betydelig til 2,2 tilfeller pr. million i 1990, 1,8 tilfeller i 1991, 3,9 i 1992, 3,5 i 1993 og endelig til 3,1 i Dette representerer en økning på tilnærmet åtte ganger over de nivåene som ble registrert før ulykken. Denne økningen skjedde hovedsaklig i det nordlige Ukraina, hvor den sterkeste forurensingen fra radiojod ble funnet og mer enn 60% av alle tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn ble registrert. 25

27 Kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn lå i mellom 20,0 og 24,5 tilfeller pr. million barn i Kiev oblast. Hyppigheten i Tsjernigov oblast lå mellom 15,4 og 35,1, og i Rovno var den 7,0-17,0.1 Kiev by nådde denne indikatoren 10,0-18,0 tilfeller pr. million barn. Før Tsjernobyl-ulykken var det svært fa tilfeller av kreft i skjoldbrusk - kjertelen hos barn i disse oblastene (med unntak av Tsjerkassy). Åtte av ti barn behandlet for kreft i disse områdene hadde ikke radiojoddoser i skjoldbrusk kjertelen på mer enn 1 Gy. Imidlertid hadde 20% av barna doser på 1-1,5 Gy. I Den russiske føderasjonen inntrafføkningen i slike krefttilfeller hos barn senere, hadde en lavere hyppighet enn i Hviterussland og Ukraina, og begrenset seg til Bryansk og Kaluga. Den årlige hyppigheten av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i disse oblastene før ulykken var omkring 0,5 pr. million. I 1994 hadde hyppigheten økt til 22 tilfeller pr. million barn. Det ble oppdaget en positiv korrelasjon mellom eksponeringsdosen i skjoldbruskkjertelen og hyppigheten av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn og voksne som bodde i områder med forskjellige doser av cesium-137-forurensing. I alle tre land var mer enn 95% av tilfellene av kreft i skjoldbruskkjertelen registrert hos barn i de rammede områdene invasiv og spredde seg både inne i skjoldbruskkjertelen og til det omkringliggende myke vevet, lymfeknuter, blodkar og lunger. Normalt kan kreft i skjoldbruskkjertelen fjernes på en vellykket måte med gode utsikter til full helbredelse. Men fordi disse krefttilfellene var invasive, døde noen av barna. De fleste tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn i Hviterussland og mer enn 60% i Ukraina ble verifisert av internasjonale eksperter. Diagnosene ble bekreftet i praktisk talt alle tilfellene. Kontrolltiltak, særlig med bruk av ultralyd, kan ha ført til at flere krefttilfeller ble opp - daget, særlig små og skjulte svulster. I Ukraina ble inntil halvparten av tilfellene av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn avslørt ved hjelp av ultralydkontroll, seiv om bare 12% av slike krefttilfeller ble oppdaget med denne metoden alene i de tre landene tilsammen. Seiv om det ble rapportert en økning i antall krefttilfeller i skjoldbruskkjertelen hos unge og voksne, kan kontrolltiltak rettet mot slik kreft og bevisstheten om at den kunne opptre, ha ført til at tilfeller ble avslørt som ellers ikke ville ha blitt diagnostisert, og det er derfor mulig at den rapporterte økningen ikke bare skyldes stråling. Økningen av sykelighet i skjoldbruskkjertelen som startet omkring fire år etter ulykken, og dens fremherskende stilling i områder rammet av nedfall indikerer meget sterkt at eksponering for radioaktivt jod var den primære årsaken. Dette er imidlertid ikke bevist entydig senere, fordi det er vanskelig å anslå stråledoser i skjoldbruskkjertelen for kort - livede isotoper som jodisotoper lenge etter at eksponeringen har funnet sted. Inhalasjon i de tidlige stadiene av radioaktive utslipp kan ha bidratt betydelig til dosen i skjold - bruskkjertelen, særlig i områder nær Tsjernobyl. Slike sykdommer som autoimmun thyreoiditt (immunbestemmelse), knutestruma og hypothyreose (nedsatt stoffskifte) viser ingen tydelige tegn på økning; de er riktignok blitt undersøkt mindre grundig. Bortsett fra endemisk struma i områder hvor jod mangier i dietten, som i de fleste av områdene rammet av Tsjernobyl-ulykken, er det en 26

28 tendens til større hyppighet av follikulære former for kreft i skjoldbruskkjertelen. Det er imidlertid ingenting som tyder på at jodmangel alene kunne ha forårsaket økningen av kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn.data indikerer at den store økningen i slik kreft hos barn er knyttet til stråleeksponering, seiv om det er nødvendig med ytterligere epidemiologiske undersøkelser. Hematologiprosjektet Dette prosjektet ble opprettet for å avsløre og behandle leukemi og beslektede blod - sykdommer i en befolkning på i de Strengt Kontrollerte Sonene i de tre landene. Rigorøse epidemiologiske metoder ble benyttet for å avsløre det som man forventet ville bli en svært liten økning Helseinstitusjoner på både lokalt (rayon) og oblast-nivå samarbeidet om oppdaging og behandling av blodsykdommer ved hjelp av en protokoll utarbeidet for dette formål. Utstyr som f.eks. blodcelleanalysatorer, flowcytometere, analysatorer for blodbiokjemi og mikroskoper ble skaffet til veie, slik at det kunne gjennomføres avanserte hematologiske undersøkelser. Ettersom rekonstruksjon av doser ved hjelp av fysiske og biologiske metoder var uunnværlige for alle pasienter med en blodsykdom man antok skyldtes stråleeksponering, ble det skaffet utstyr for fysisk dosimetri (termoluminesens - dosimetre, gammaspektrometre) og biologisk dosimetri (maskiner for cytogenetisk analyse, utstyr for elektronspinnresonans (ESR) til analyse av tannemalje). Spesialister fra de tre landene ble lært opp både lokalt og utenlands. Resultater For å evaluere forbindelsen mellom stråleeksponering og leukemi og andre hematologiske sykdommer, er det nødvendig å avgjøre hvor store stråledoser hele kroppen, benmargen og fosteret har mottatt. Eksponeringen skyldes nesten utelukkende cesium-137, som tas opp via friske grønnsaker og melk. Stråling fra radioisotoper av strontium og plutonium kommer ikke opp i mer enn 5% av den totale dosen. Siden nedfallsmønsteret var uregelmessig, måtte malinger av cesiumaktivitet gjøres på et stort antall steder. Den gjennomsnittlige akkumulerte dosen hos mennesker bosatt i de mest forurensede bebyggelsene i Hviterussland, så sent som i 1993, ble anslått til ikke mer enn 5 msv pr. år. Lavere årlige doser er blitt funnet i de mest forurensede bebyggelsene i Den russiske føderasjonen og Ukraina. Siden dette er gjennomsnittsdoser, har man registrert betydelig høyere individuelle doser fra både indre og ytre eksponering. I løpet av hematologiprosjektet ble det avslørt og verifisert en rekke blodsykdommer i områder med forurensingsnivåer på 555 kbq/m 2 fra cesium-137: I Hviterussland var det fra 1979 til tilfeller (97 pr. år), men i perioden etter ulykken var det tilsammen 824 tilfeller (103 pr. år). 27

29 I Bryansk oblast i Den russiske føderasjonen var det fra 1979 til tilfeller (30 pr. år), mens det i perioden tilsammen 288 tilfeller (36 pr. år). I Ukraina var det fra 1980 til tilfeller (24 pr. år), men i perioden var det tilsammen 254 tilfeller (32 pr. år). Mens dette viser en stigende tendens i de tre landene etter ulykken, var den generelle sykeligheten for leukemi og andre blodsykdommer ikke betydelig forskjellig i denne perioden. Dette var fordi det var en langsomt stigende tendens til sykelighet i både de forurensede og uforurensede områdene. Sammenligning av sykeligheten i områder med forskjellige doser av radioaktiv forurensing viste ingen betydelige forskjeller. Hyppigheten av leukemi hos barn endret seg ikke betydelig etter ulykken sammenlignet med perioden før 1986, og det var ingen avvik i aldersfordeling eller korrelasjoner mellom sykdomstyper og doser. Slik viser resultatene oppnådd så langt ingen endringer i sykelighet som kunne knyttes til virkningene av stråling. Det er imidlertid gjort planer for en fortsettelse av opp - sporing og registrering av tilfeller og for bruk av kasus -kontrollstudier for å identifisere mulige forbindelser mellom individuell eksponeringsdose og fare for sykdom. Et viktig resultat av IPHECAs prosjekt er den betydelige forbedringen i de diagnostiske hjelpemidlene i helsetjenesten og i kvalifikasjonene til det medisinske personalet. Dette kan ha ført til en mer effektiv tidlig oppdagelse og diagnose av leukemi og andre blod - sykdommer. Prosjektet for hjerneskade in utero Dette prosjektet tok sikte på å undersøke alle barn født i løpet av året etter ulykken av kvinner som ble evakuert i en omkrets på 30 km fra reaktorområdet, eller av kvinner som bodde i de Strengt Kontrollerte Sonene. Som kontrollgruppe brukte man barn som ikke var født i forurensede områder, og som hadde samme sosioøkonomiske bakgrunn, samme boligmiljø og foreldre med samme utdanningsnivå. Det ble fastsatt en protokoll for undersøkelsene som omfattet vurderinger av psykisk utviklingshemning og andre funksjonelle skader, antropometriske malinger, nevrologiske og endokrinologiske vurderinger, samt hjerneundersøkelser. Prosjektet omfattet adgang til opplæring både lokalt og utenlands, og til tilførsel av vitenskapelig utstyr som f.eks. apparatur for databasert analyse av EEG. I alt ble 4210 barn undersøkt i de tre landene, som følger: i Hviterussland, 906 barn i de forurensede områdene (eksponert gruppe) og 962 ide "rene" rayonene (kontrollgruppe); i Den russiske føderasjonen, 725 barn i de forurensede områdene og 300 barn i de rene rayonene; i Ukraina, 558 barn i de forurensede områdene (herunder 115 barn og deres mødre evakuert fra Pripyat og Tsjernobyl) og 759 barn i de rene rayonene. 28

30 Resultater De foreløpige resultatene av undersøkelsene i de tre landene tyder på følgende: hyppigheten av psykisk utviklingshemning hos de eksponerte barna var høyere enn i kontrollgruppen; der var en stigende tendens til atferdsforstyrrelser og emosjonelle problemer hos barn som hadde vært eksponert; hyppigheten av grensetilfeller av nervøse og psykologiske forstyrrelser hos foreldrene i den eksponerte gruppen var høyere enn i kontrollgruppen. På grunnlag av undersøkelsene gjennomført så langt er det umulig å komme frem til definitive konklusjoner om forbindelsen mellom en økning i antall psykisk utviklings - hemmede barn og den joniserende strålingen som skyldtes Tsjernobyl-ulykken. De oppnådde resultatene er vanskelige å tolke og krever verifisering. Stress og bekymring hos foreldrene kunne for eksempel ha hatt innflytelse på resultatene. Seiv om det er etablert en infrastruktur for forskning, er det nødvendig å fortsette med godt planlagte epidemiologiske undersøkelser og dosimetrisk oppfølging. Prosjektet for epidemiologiske registre Viktige statistiske, helsemessige og sosioøkonomiske data må være fullstendige, forenlige, pålitelige og tilgjengelige dersom man skal vurdere en befolknings helse - tilstand. Detaljerte opplysninger om stråleeksponering er også nødvendig. De epidemiologiske registrene for Tsjernobyl ble opprettet i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina. Registrering og medisinsk oppfølging var obligatorisk for fire hovedgrupper: Gruppe 1 - bergingsarbeidere fra ulykken Gruppe 2 - befolkning evakuert fra de områdene som hadde størst forurensing (>1480 kbq/m 2 ) Gruppe 3 - folk bosatt i forurensede områder (>555 kbq/m 2 )) Gruppe 4 - barn av personer i gruppe 1-3 Data innsamlet i rayonene og oblastene oppbevares i lokale registre og sendes også til det nasjonale registret. Data i de nasjonale Tsjernobyl-registrene omfatter følgende: passopplysninger og primær registreringsgruppe; bosted, virksomhet på tidspunktet for ulykken, type arbeid (hentet fra registreringskortet); stråledose, dersom kjent; medisinske opplysninger, periodevis oppdatert, som dekker alle diagnostiserte sykdommer og behandlingstyper på rayon-, oblast- og nasjonalt nivå. Prosjektet for epidemiologiske registre ble startet i 1991 for å bistå eksisterende nasjonale registreringsprogrammer systematisk med levering av datamaskiner, utvikling av programvare for databehandling, opplæring av personell og kvalitetskontroll av data. Prosjektet ble integrert i nasjonale programmer og Tsjernobyl-registrene ble 29

31 komponenter i de nasjonale registrene i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina. Det ble utviklet ett enkelt generelt registreringsskjema på grunnlag av pilotprosjektene for registrering av skjoldbruskkjertelsykdommer, hematologi og epidemiologi for å samle inn data for effektiv og grundig kontroll av befolkningens helsemessige status. Registrene omfatter data om sykdomsindikatorer, sykdomshyppighet og forventet levealder, og gjør det mulig å foreta en sammenlignende analyse av risikofaktorer knyttet til stråling og ikke-stråling. En særlig programpakke ble utviklet for å muliggjøre standardanalyser av data. Munnhelseprosjektet Redusert munnhelse, og særlig tørrhet i munnen, var vanlige klager som de medisinske teamene fikk i de forurensede områdene, særlig i Hviterussland. Seiv om det var usannsynlig at problemet var knyttet til stråleeksponering når man tar i betraktning de absorberte dosenivåene, var klagene hyppige, og det ble utviklet et særlig prosjekt for munnhelse i Hviterussland på grunn av engstelsen for mulig stråleeksponering. Målsettingen med dette prosjektet var å bestemme hvorvidt det var en forbindelse mellom stråleeksponering og sykdommer i munn og tenner. Omkring 5000 personer i de Strengt Kontrollerte Sonene ble innrullert i prosjektet, og prøver av tannemalje ble brukt til å anslå individuelle doser. Resultater Hyppigheten av sykdommer i munnens slimhinner og rothinnevev og tannvev var nesten identisk blant beboere i de forurensede (>555 kbq/m 2 ) og rene rayonene i Hviterussland. I noen aldersgrupper (15, 18 og 34-44) år ble det notert hyppigere klager over tørrhet i munnen enn hos beboere i de Strengt Kontrollerte Sonene. Utilstrekkelig munnhygiene kan imidlertid være en viktigere årsak enn stråling. De 12-måneders fore byggende programmene der unge mennesker i alderen år i de forurensede områdene i Mogivel oblast brukte tannbørster og fluortannpasta, viste seg å være svært effektive når det gjaldt å hindre utvikling av tannråte og å redusere plakk til normalt nivå. 30

32 7. Fremtidig arbeid IPHECA har i betydelig grad bidratt til forbedring av diagnostiske og terapeutiske muligheter i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina. Det er fortsatt nødvendig med internasjonal støtte til medisinsk utstyr og materiell, vedlikehold av importert utstyr og utveksling av informasjon med forskere verden over. Vedlikehold og oppdatering av de epidemiologiske registrene vil øke i betydning etter hvert som de langsiktige virkningene av ulykken kommer for en dag. Registrene vil kreve økende oppmerksomhet etter hvert som mennesker utsatt for nedfall fra Tsjernobyl blir eldre. Noen kan komme til å flytte, slik at de blir vanskeligere å spore opp. Helseundersøkelsene har gitt et vesentlig bidrag til vurderingen av virkningen av ulykken og til utarbeidelsen av realistiske planer for kriseberedskap og reaksjon på lignende ulykker i fremtiden. Undersøkelsene har også skapt større kunnskap om farene fra aktiviteter som medfører eksponering for stråling, og dermed gjort det mulig blant annet å sammenligne bedre farene ved forskjellige former for energiproduksjon. Disse er langsiktige forskningsaktiviteter som vil kreve en god del innsats så vel som kontinuerlige ressurser både lokalt og internasjonalt. Det er maktpåliggende å dra fordel av denne enestående anledningen til å øke vår kunnskap om de langsiktige virkningene av stråleeksponering på lavt nivå. I mars 1994 vurderte IPHECAs forvaltningskomité fremtidige aktiviteter. Komiteen sluttet seg til et forslag fra representantene fra de tre landene om at IPHECA skal støtte tre omfattende tiltak knyttet til bergingsarbeidere, doserekonstruksjon og sykdommer i skjoldbruskkjeitelen. Den anbefalte videre at en del av IPHECAs fondsmidler skulle reallokeres som bidrag til igangsetting av disse aktivi tetene. Dessuten anbefalte komiteen at det skulle utarbeides retningslinjer for offentlige helsetiltak etter atomulykker basert på erfaringene med oppfølgingen av Tsjernobyl-ulykken og iverksettingen av IPHECA. Hver av disse foreslåtte aktivitetene er kort beskrevet nedenfor. Bergingsarbeidere Den russiske føderasjonen har med støtte fra Hviterussland og Ukraina foreslått at bergingsarbeidere skulle bli gjort til gjenstand for et særlig IPHECA-prosjekt. Prosjektet skulle ta sikte på å undersøke og lindre de helsemessige virkningene etter ulykken hos disse personene. Det er omkring av disse bergingsarbeiderne, herunder omkring bare i Den russiske føderasjonen. De fikk forskjellige stråledoser, og omkring en tredjedel av dem er anslått til å ha fått doser på over 200 mgy. Tidlige rapporter tyder på økt sykelighet og dødelighet i denne gruppen. Tallrike undersøkelser er utført, og nasjonale og lokale myndigheter har anstrengt seg for å lindre disse arbeidernes helseproblemer og rehabilitere dem. Undersøkelsene fortsetter fremdeles, men det er nødvendig med en mer systematisk tilnærming med mer teknisk støtte. En internasjonal konferanse om bergingsarbeidere fra Tsjernobyl-ulykken ble arrangert i St. Petersburg i 1994 av WHO og det russiske departement for helsespørsmål og 31

33 medisinsk industri. Konferansen gjennomgikk status for programmene som befattet seg med bergingsarbeiderne og diskuterte hvordan man kunne forbedre og styrke denne innsatsen. Deltakerne var enige om at det primære formålet med IPHECA-prosjektet skulle være å bistå helsetjenestesystemene, med hovedvekt på styrking og koordinering av innsatsen i de tre landene for å tilby bergingsarbeiderne og deres familier diagnostisering, behandling og rehabilitering. Det andre, men svært viktige formålet skulle være å legge grunnlaget for forskning på helsemessige virkninger ved å gjøre det mulig systematisk å innhente og forvalte data fra nasjonale helsetjenesteprogrammer og andre kilder. Det er sannsynlig at prosjektene vil bli utvidet til andre land i det tidligere Sovjetunionen som har betydelige populasjoner av bergingsarbeidere, og også til land som har store antall immigranter fra de rammede områdene. Doserekonstruksjon Den nøyaktige retrospektive beregningen av individuelle stråledoser er avgjørende for å anslå faren for stråleinduserte sykdommer og for gjennomføringen av relevant epidemiologisk og annen forskning. Mens det har vært gjort betydelige anstrengelser når det gjelder doserekonstruksjon, bl.a. som del av IPHECAs pilotprosjekter, blir felles protokoller ikke brukt, og mye mer arbeid gjenstår. For øyeblikket er det bare noen få laboratorier i verden som spesialiserer seg på teknikker for bestemmelse av individuelle stråledoser. Et IPHECA-prosjekt knyttet til doserekonstruksjon ville muliggjøre inter - nasjonalt samarbeid, slik at tilgjengelige teknologier for doserekonstruksjon kunne sammenlignes og den beste metoden eller de beste metodene kunne utarbeides. Forvaltningskomiteen understreket at prosjektet burde koordineres grundig med aktuelt bilateralt arbeid innen doserekonstruksjon, slik som det arbeidet som støttes av EU, USA og andre land. De generelle referanserammene for doserekonstruksjonsprosjektet ville være: 1. Å utvikle en felles metodologi for rekonstruksjon av doser mottatt av personer utsatt for stråling i forurensede områder. 2. Å rekonstruere interne og eksterne stråledoser. 3. Å bygge opp en oversikt over verifiserte doser for mennesker i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina. 4. Å styrke programmene for dosekontroll i de tre landene. 5. Å fremskaffe data til forskningsprogrammer. Sykdom i skjoldbruskkjertelen Videre arbeid for å undersøke hyppigheten av sykdommer i skjoldbruskkjertelen og behandle pasienter er åpenbart nødvendig. Følgelig sluttet forvaltningskomiteen seg til forslaget om at pilotprosjektet for skjoldbruskkjertelen skulle forlenges og utvides til å omfatte rekonstruksjon av skjoldbruskkjerteldose, fortsettelse av overvåkingen av be - folkninger omfattet av pilotprosjektet, utvidelse av overvåkingen til andre områder, undersøkelse av etiologien til kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn, undersøkelse av kreft 32

34 i skjoldbruskkjertelen hos voksne og lokal produksjon av diagnosesett. Som et inn - ledende tiltak i denne retning støttet forvaltningskomiteen et initiativ fra WHOs regionalkontor i Europa (Det internasjonale skjoldbruskkjertelprosjektet) som i samarbeid med Det internasjonale senter for kreftforskning vil befatte seg med slike kreftproblemer i Hviterussland. Formålet med dette prosjektet er å identifisere de gruppene som er i størst fare, å fremme en bedre forståelse av denne kreftformens karakter og årsak og å bistå Hviterussland i arbeidet med å kontrollere sykdommen. Det internasjonale skjoldbruskkjertelprosjektet har allerede mottatt økonomisk støtte fra Sveits. Det vil bli iverksatt gjennom WHOs samarbeidssenter, et senter som skal opprettes i Minsk i Hviterussland, og gjennom syv internasjonale samarbeidssentre i Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Sverige, Sveits og Storbritannia. Et prosjektkontor er åpnet i Minsk og en prosjektleder er utnevnt. En del startmidler for prosjektet er blitt reallokert fra IPHECA-midler, og WHOs regionalkontor for Europa leter etter ytterligere midler som en hastesak. Retningslinjer for offentlige helsetiltak Mange nye opplysninger er innhentet om de tiltakene som burde eller ikke burde treffes for å verne folks helse og undersøke og behandle virkningene på heisen etter en atom - ulykke. Det vil bli utarbeidet retningslinjer som vil omfatte nytte/kostnadsanalyser og vil befatte seg med spørsmål som hvorvidt kontrollen av befolkningen er kostnads - effektiv, hvilke krisetiltak som bør treffes og hvilke metoder som er best for å undersøke de helsemessige konsekvensene i befolkningen. Andre internasjonale organisasjoner som befatter seg med konsekvensene av atomulykker, har uttrykt interesse for et samarbeid om dette arbeidet. 33

35 8. Konklusjoner Mens IPHECAs hovedformål har vært å støtte programmer som befatter seg med strålerelaterte helsevirkninger, har de nasjonale programmene undersøkt all mulige helsemessige konsekvenser av ulykken. Disse har omfattet helsemessige virkninger antatt å være knyttet til stress forårsaket av evakuering fra hjemmet og frykt for mulige fremtidige helseskader forårsaket av stråling. De viktigste konklusjonene som kan trekkes av de nasjonale programmene, herunder IPHECAs pilotprosjekter, er de følgende: Psykososiale virkninger, antatt ikke å være knyttet til direkte stråleeksponering, og forårsaket av mangel på informasjon like etter ulykken, stress og traumer som følge av påtvunget flytting til mindre forurensede områder, brudd i sosiale band mellom medlemmene i lokalsamfunnet og frykten for at stråleeksponeringen kunne forårsake helseskade i fremtiden. Nasjonale registre registrerte betydelige økninger i mange sykdommer som ikke er knyttet til stråling. Dette er en viktig helsemessig konsekvens av Tsjernobyl-ulykken når man tar i betraktning størrelsen på den berørte befolkningen og belastningen på helsevesenet. Tsjernobyl-ulykken førte til en sterk økning i kreft i skjoldbruskkjertelen, særlig hos barn som bodde i de forurensede områdene. Det totale antall tilfeller av slik kreft hos barn (i alderen 0-14 år da diagnosen ble foretatt) i de tre landene i perioden etter ulykken var på slutten av (333 i Hviterussland, 24 i Den russiske føderasjonen, 208 i Ukraina). I Gomel oblast i Hviterussland, som lå i nøyaktig samme retning som den opprinnelige skyen av radioaktivt nedfall fulgte, ble det registrert en økning i kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn på opptil 100 ganger nivået fra før ulykken. Det var ingen betydelig økning i hyppigheten av leukemi eller andre blodsykdommer. Dette var å vente tatt i betraktning den korte tidsrammen for denne undersøkelsen. Da hyppigheten i blodsykdommer imidlertid kan kulminere mer enn 10 år etter ulykken, er det nødvendig med langsiktige undersøkelser av disse sykdommene. Det ble funnet noe materiale som tydet på hemming i psykisk utvikling og avvik i åtferd og følelsesmessige reaksjoner hos små grupper av barn utsatt for stråling in utero. På grunn av mangelen på individuelle dosimetriske data kan man ikke avgjøre i hvilken grad strålingen kan ha bidratt til slike psykologiske forandringer. Typer og fordeling av munnsykdommer observert hos dem som var bosatt i de forurensede områdene i Hviterussland, var de samme som dem man fant hos mennesker bosatt i de områdene som ikke var forurenset. WHO kjøpte og leverte til de tre landene utstyr og medisinsk materiell til en verdi av omkring US$ Midlene fra pilotprosjektene ble brukt på støtte til programmet, vitenskapelige møter, opplæringskurs for 200 forskere i utenlandske institusjoner for forskning og klinisk arbeid, og til startfinansiering for fortsatte IPHECA-aktiviteter. Spesialister fra de tre landene samarbeidet med internasjonale eksperter om å utvikle undersøkelsesprogrammer og å etablere samente prosjekter. IPHECA har gitt vesentlig bistand til det nasjonale helsevesenet i Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina for å lindre de helsemessige konsekvensene av 34

36 Tsjernobyl-ulykken. Resultatene oppnådd i løpet av IPHECAs pilotprosjekter har i betydelig grad forbedret den vitenskapelige kunnskapen om virkningene av en stråle ulykke på menneskelig helse. Denne kunnskapen vil tjene som grunnlag for retnings linjer for planlegging og utvikling av ytterligere undersøkelser. 35

37 VEDLEGG: 26. april april &6. mai 1986 Mai mai 1986 Juli 1986 November April 1987 Desember Oktober 1988 Oktober 1989 Tidlig 1990 Mai 1991 Mai 1991 April 1992 Tsjernobyl-ulykkens kronologi Reaktorulykke inntreffer kl. 01:23. Regjeringskommisjon dannet. Byen Pripyat evakuert. "Midlertidig tillatte doser" innført for drikkevann og matinntak. "Midlertidige dosegrenser" for befolkningen fastsatt til en samlet dose på 100 msv årlig (kombinert indre og ytre dose) i løpet av det første året etter ulykken. Revisjon av "midlertidige tillatte doser" for drikkevann og mat. Første forurensingskart fullført. Fullføring av sarkofag rundt den havarerte reaktoren. "Midlertidige dosegrenser" for befolkningen redusert til en samlet dose på 30 msv årlig for andre året etter ulykken. Fullføring av arbeidet påbegynt i mai 1986 for å beskytte vannsystemet. Revisjon av de "midlertidige tillatte dosene" for drikkevann og mat som ble etablert 30. mai "Midlertidige dosegrenser" for befolkningen redusert til en samlet dose på 25 msv årlig for 1988 og Kart over radioaktiv forurensing offisielt publisert i de tre republikkene. De sovjetiske myndighetene ber om bistand fra IAEA. Det sovjetiske helsedepartementet ber WHO om å utvikle et internasjonalt bistandsprogram. Det internasjonale Tsjernobyl-prosjektet fullført ved hjelp av IAEA. IPHECA opprettet av WHO etter avtale med sovjetmyndighetene. Helseministrene fra Hviterussland, Den russiske føderasjonen og Ukraina blir enige med WHOs generaldirektør om å samarbeide om IPHECA. 36

38 StrålevernRapport 1996:1 Handlingsplanen for atomsaker Atomsikkerhetsprosjektene 1995 StrålevernRapport 1996:2 Radiocaesium in grazing sheep ISSN