Rusbehandling evig særomsorg?

Transkript

1 Rusbehandling evig særomsorg? Det er grunn til å spørre hvorfor det meningsløse og brukerfiendtlige skillet mellom psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling videreføres. Halvor Kjølstad Psykologspesialist DEBATT: PSYKISK UHELSE OG RUS Dette har vi gjort og fortsetter å gjøre selv om vi vet godt at rusproblematikerne stort sett er som folk flest, og selv om vi vet at forbindelseslinjene mellom psykisk uhelse og rusproblematikk er så tette at det bare har akademisk interesse om høna eller egget kom først. I helsevesenet har særomsorgen for rusproblematikk en lang og begredelig historie, som hittil har kulminert med at spesialisthelsetjenesten nå opererer med psykisk helsevern (psykiatri) på den ene siden, og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) på den andre siden. Dette høres kanskje fint ut; det kan nesten gi inntrykk av at vi har å gjøre med klart atskilte spesialiteter som for eksempel indremedisin og kirurgi. I behandlingshverdagen er det ikke fullt så fint. Tilfeldigheter avgjør ofte om en pasient henvises til behandling innenfor TSB eller psykisk helsevern, og mange opplever å bli kasteballer mellom disse systemene. I det psykiske helsevernet sier man gjerne at pasientene må få orden på rusproblemene sine før de kan få et behandlingstilbud, og i rusfeltet sukker behandlerne tungt og vender tommelen ned fordi pasientene har så store psykiske plager. Send innlegg til debatt@psykologtidsskriftet.no Hovedinnlegg: 4000 eller 8000 Underinnlegg: tegn, inkl. mellomrom Replikk/kortinnlegg: Vi ønsker debatt om aktuelle samfunns temaer, om metoder, ideologi, fagetikk, utdanning, helsepolitikk og lønns- og fagpolitiske spørsmål. Frist er den 8. i hver måned. Redaksjonen kan forkorte innsendte manuskripter. Alt innsendt materiale kan publiseres på nett. Innlegg kan bli publisert i andre medier Tidsskriftet inngår avtale med. Følg Tidsskriftet på Facebook. Her kan du diskutere innlegg og kronikker: on.fb.me/nwvr2o Følg, tips og del på 153

2 Særomsorg med lange tradisjoner Loven om løsgjengeri, drukkenskap og betling fra 1900 hjemlet anbringelse i tvangsarbeidshus i inntil 18 måneder (36 måneder ved gjentagelser) for alkoholiserte personer som ikke trengte å gjøre så mye annet galt enn ikke å klare å betale fyllemulktene sine. Etter noen korte fengselsopphold bar det vestover, til Opstad Tvangsarbeidshus. De som havnet på Opstad, kom gjerne tilbake; tilbakefallsprosenten var ekstremt høy. Tvangsarbeidet ble ikke avskaffet før i På den mer humane siden ble det tidlig etablert en spesiell tradisjon i rusfeltet, preget av stor privat (les: kristelig) innsats og beskjedent offentlig engasjement. Det første kurstedet for alkoholikere ble således etablert av Blå Kors på Eina i 1909, og i århundret som fulgte, var det de private, kristne organisasjonene som dominerte behandlingstilbudene i rusfeltet. I 1932 kom loven om edruskapsvern og edruskapsnemnder, som ga mulighet for mer eller mindre frivillig behandling i kursted. Disse institusjonene var fortrinnsvis lokalisert i grisgrendte strøk, til dels svært langt fra hjemtraktene til pasientene. Det er et tankekors at svært mange rusbehandlingsvirksomheter fortsatt befinner seg helt andre steder enn der pasientene deres er hjemmehørende, mens nærhetsprinsippet for lengst er innført i det psykiske helsevernet. Tradisjonen med å «eksportere» mer eller mindre brysomme rusproblematikere er altså seiglivet. Vi fikk en viss avstigmatisering av rusproblematikk på 1950-tallet, i kjølvannet av oppdagelsen av «vidunderkuren» antabus. Klinikker for korttidsbehandling ble etablert, også i byene, og det ble mer vanlig å tenke på alkoholisme som en sykdom. Fremveksten av AA-bevegelsen var en viktig bidragsyter her, og forestillingen om alkoholisme som en progredierende og irreversibel sykdom hadde sin blomstringstid på 1960-tallet. Sykdom eller ei, særomsorgen fortsatte, også etter at Statens klinikk for narkomane så dagens lys i 1961 og vi etter hvert fikk et mer komplisert rusfelt, både når det gjelder brukergrupper, rusmidler og behandlingstiltak. I 1991 kom loven om sosiale tjenester, som plutselig gjorde rusklienter til sosiale kasus, i og med at de måtte innom sosialtjenesten for å få henvisning til behandling i rusomsorgen. Dette passet selvsagt dårlig for mange, og særlig for folk som aldri hadde tenkt på seg selv som sosialklienter. I helsevesenet har særomsorgen for rusproblematikk en lang og begredelig historie Så skjedde det tilsynelatende store endringer; via Rusreform 1 og 2 ble en stor del av behandlingsinstitusjonene i rusfeltet i 2004 «oppgradert» til å bli en del av spesialisthelsetjenesten. Oppgraderingen foregikk imidlertid uten at det ble gjort noe med det tradisjonelle særomsorgsprinsippet. I stedet innførte man det underlige begrepet Tverrfaglig Spesialisert Rusbehandling og fortsatte som før, med vekt på hvor spesielle rusproblematikerne er, og med stor satsing på døgnbehandling over lang tid i institusjoner på landsbygda. Hva nå, helseminister? Kort oppsummert er det psykiske helsevernet sterkt preget av rusrelaterte problemer, og i rusfeltets virksomheter blomstrer de psykiske lidelsene som aldri før. Likevel har vi et splittet system hvor brukerne er kasteballer mellom instansene, og hvor tilfeldigheter langt på vei avgjør hvem som får behandlingstilbud hvor. I en del virksomheter har man tatt konsekvensen av at rusproblematikk og psykisk uhelse går hånd i hånd, og etablert enheter for rus og psykiatri, for rusrelatert psykiatri, osv. Hvorfor videreføres det meningsløse og brukerfiendtlige skillet mellom psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling? Er det fordi det «alltid» har vært slik? sterke private virksomhetseiere har gode lobbyister på Stortinget? fagfolkene i rusfeltet er redde for å bli «slukt» i psykiatrien? representanter for de «tunge» brukergruppene argumenterer sterkt for langtidsinstitusjonene hvor de har fått god hjelp, mens de «lette» brukergruppene (som er mye større!) er tause? politikerne ikke tør ta i dette vepsebolet? Særomsorgen har vart i over 100 år. Den nye regjeringen har markert at den vil satse både på rusfeltet og psykisk helsevern. Hva med å starte med å integrere på systemnivå det som i den praktiske virkeligheten hører sammen? l 154

3 Ny familiepolitisk giv Regjeringen satser på forebyggende tiltak og tidlig innsats på familiefeltet. Det er viktig å legge til rette for at flere kan bevare et stabilt familieliv. Det gjør vi gjennom god familiepolitikk. Solveig Horne Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (FrP) DEBATT: FAMILIEN «Jeg håper den nye regjeringen vil ta et klarere og modigere standpunkt i familiepolitikken enn de rødgrønne gjorde», skrev Frode Thuen i januar. Han utfordret barneministeren til å utvikle en ordning hvor alle småbarnsforeldre som lever sammen, får tilbud om en rask og enkel sjekk av parforholdet. En lignende ordning er nå under utprøving i USA under betegnelsen «Marriage Checkup», og i Danmark, hvor det kalles «parsjekk». Ny familiepolitisk giv med ny regjering? Etter åtte år med total neglisjering fra de rødgrønne håper mange av oss at den nye regjeringen vil vise vilje til å satse på forebyggende tiltak på familiefeltet. Det trengs. Frode Thuen Professor, Senter for kunnskapsbasert praksis, Høgskolen i Bergen/ Center for familieudvikling, København DEBATT: FAMILIEN Mer enn barn opplever hvert år at foreldrene går fra hverandre. For de aller fleste av disse barna innebærer det en stor sorg en sorg de gjerne bærer med seg livet igjennom. Og de som ikke selv har opplevd et foreldrebrudd, bekymrer seg ofte for at det kan skje før eller siden. Faktisk er det nettopp det dagens barn og unge frykter aller mest at foreldrene skal gå fra hverandre. Vi vet også at foreldrebrudd dobler risikoen for en lang rekke psykiske og sosiale problemer hos barna. Og risikoen Foreldrebrudd i seg selv gir ikke nødvendigvis opphav til langvarige vedvarer til barna selv er blitt godt voks- problemer, ne. Ikke nok med det: foreldrebrudd kommer uforholdsmessig ofte i tillegg til andre kjente risikofaktorer for barns utvikling, slike som omsorgssvikt, overgrep og voldsopplevelser, og har da en tendens til å forsterke de negative effektene av disse. Tap men alt det som et brudd ofte fører med seg i form av vedvarende konflikter mellom foreldrene, en mer ustabil familiesituasjon, flytting fra nærmiljøet, lavere Send innlegg til debatt@psykologtidsskriftet.no Vi ønsker debatt om aktuelle samfunns temaer, om metoder, Hovedinnlegg: 4000 eller 8000 ideologi, fagetikk, utdanning, helsepolitikk og lønns og Underinnlegg: tegn, fagpolitiske spørsmål. inkl. mellomrom Replikk/kortinnlegg: Frist er den 8. i hver måned. Redaksjonen kan forkorte innsendte manuskripter. Alt innsendt materiale kan publiseres på nett. Innlegg kan bli publisert i andre medier Tidsskriftet inngår avtale med. Følg Tidsskriftet på Facebook. Her kan du diskutere innlegg og kronikker: on.fb.me/nwvr2o Følg, tips og del på ILLUSTRASJON: SIMEN AUGUST ASKELAND Arbeidet for gode samlivsforhold er et samfunnsanliggende. Samlivsbrudd angår barns oppvekstvilkår og kan ha negative konsekvenser sosialt og økonomisk. Familievernkontorene er et gratis lavterskeltilbud der man kan få parterapi, familieråd, hjelp til å ta tak i voldsproblematikk og gå til mekling. Gode familieverntjenester må møte den enkelte families behov. Regjeringen legger vekt på forebyggende arbeid og tidlig innsats for å hindre at samlivskonflikter utvikler seg. Gode og stabile foreldrerelasjoner gir de beste forutsetningene for gode og trygge oppvekstvilkår for barna. Derfor styrket regjeringen familievernets forebyggende arbeid med tre millioner kroner i budsjettet for i år. Regjeringen har også opprettholdt de fire millionene til samlivstiltak som de rødgrønne foreslo å ta bort. Denne tilskuddsordningen brukes til lokale samlivskurs og utviklingstiltak. 68 Våre sterkeste sosiale fellesskap Familiene er våre sterkeste sosiale fellesskap. Regjeringen ønsker å styrke familiens stilling i det norske samfunnet. I en perfekt verden er det ideelle at barn vokser opp med begge sine foreldre under samme tak. Dette kan ikke vedtas av oss politikere, men vi kan legge til rette for økt valgfrihet og fleksibilitet for familiene. Det gjør vi gjennom et bredt spekter av familiepolitiske tiltak, der familievernkontorene og samlivsstyrkende tiltak er en del av dette. FrP tok sammen med SV initiativet til barnehageforliket. VIL SATSE: Jeg er helt enig med Frode Thuen i at vi må styrke de tiltakene vi vet virker, skriver barneminister Solveig Horne i sitt svar i denne utgaven. Investeringene i barnehagene sammen med en raus foreldrepengeordning med økt fellesdel, og kontantstøtten, gir familiene valgfrihet og fleksibilitet som gjør at foreldre kan jobbe samtidig som de kan gi barna trygge oppvekstvilkår og få tid til å ta vare på kjærligheten til hverandre. Vi ser at vi må ha to tanker i hodet samtidig både primærforebyggende arbeid og hjelp til dem som står i høykonfliktsaker. Dette gjelder både før og etter et eventuelt samlivsbrudd Vi ser at det er en utfordring for familieverntjenestene å få foreldre med høyt konfliktnivå til å

4 I en perfekt verden er det ideelle at barn vokser opp med begge sine foreldre under samme tak benytte den frivillige delen av meklingstilbudet (inntil 6 timer). Å hjelpe flere foreldre til å komme fram til avtaler om barna tidlig, som alternativ til domstolsbehandling, og til å bedre samarbeidet, er svært viktige og prioriterte oppgaver for familieverntjenestene. Tilbudet til unge voldsutøvere og voldsutsatte barn styrkes med 7,8 millioner kroner i år. Det er to millioner kroner mer enn det Stoltenberg-regjeringen foreslo. Enig med Thuen Jeg er helt enig med Frode Thuen i at vi må styrke de tiltakene vi vet virker. Det satses nå i økende grad på forsk ning rundt effekten av tiltakene. En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet fra 2013 viser at: Foreldrekurs etter skilsmisse er lite utbredt i Norge, men studier fra andre land viser at disse kan ha god konfliktdempende effekt. Parterapi kan sies å ha best effekt for par med relativt lite problemer. Samlivskurs ser ut til å ha best effekt, målt i form av forbedret kommunikasjon og økt tilfredshet med parforholdet, blant de parene som har størst risiko for nedadgående kvalitet på samlivet. Familievernkontorene bør etter loven også drive utadrettet virksomhet. Dette kan være informasjons- og opplysningsvirksomhet, veiledning og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og publikum. Jeg mener de mer enn 50 familievernkontorene vi har, er det naturlige stedet for å få hjelp for samlivsvansker og hjelp til bedre foreldresamarbeid til beste for familiene. l Psykologisk fagmedarbeider til kommunepsykologen? Leger trenger sykepleiere, tannleger trenger tannlegeassistenter kommunepsykologer kan trenge skreddersydde psykologiske fagmedarbeidere. Reidulf G. Watten Professor, Psykologiseksjonen, Høgskolen i Lillehammer DEBATT: KOMMUNEPSYKOLOGI I nummer 9/2013 av Psykologtidsskriftet startet Anne-Kristin Imenes en debatt om kommunepsykologens rolle og arbeidsmåter, og fikk svar i desemberutgaven. Reidulf G. Watten lanserer her et konkret forslag. Faglige profesjoner utvikles i tråd med samfunnsmessige utfordringer og nye kompetansebehov, og slik er det trolig for psykologene også. Utfordringene i kommunesektoren er betydelige, og psykologene er tiltenkt en viktig framtidig rolle. Faglig nytenkning er derfor nødvendig, også om psykologenes rolle og profesjon. Store utfordringer Kommunepsykologenes utfordringer er mer konkret dette: Rundt barn og unge har behandlingstrengende psykiske lidelser. I barneskolen er adferds- og oppmerksomhetsforstyrrelser vanligst. I ungdomsalder angst, depresjon, rus- og atferdsproblemer, fravær og utdanningsavbrudd (Nasjonal helse og omsorgsplan, ). I den voksne befolkningen er angst og depresjon de hyppigste og de psykiske helsevanskene øker. I tillegg: Over eldre lider av depresjon (Dalgard og Bøen Forebygging av depresjon med hovedvekt på individrettede metoder. Rapport FHI, 2008). Depresjon samvarierer dessuten med flere alvorlige somatiske sykdommer, bl.a. hjerte- og karlidelser, og representerer derfor et betydelig folkehelseproblem. 156

5 ILLUSTRASJON: SIMEN AUGUST ASKELAND MANGE HATTER: Kommunepsykologene får en nøkkelrolle i den fremtidige helsetjenesten. En fagmedarbeider kan understøtte og supplere psykologens arbeid, foreslår Reidulf G. Watten. Så kommer økende utfordringer innenfor eldrepsykologien. Samhandlingsreformen pålegger kommunene et stort ansvar her. Ifølge Demensplan 2015 Den gode dagen har over norske innbyggere nå demens i en eller annen form. Regner man med pårørende, blir over berørt av sykdommen. Antallet demente kommer til å øke kraftig i årene framover. Dette krever mye og ny kompetanse, særlig innenfor testing og diagnostikk, forebygging og behandling. Sentrale myndigheter har sett dette, og i Stortingsmelding 25 ( ) understrekes behov for større faglig bredde i sektoren, flere faggrupper og tverrfaglig innsats. Trenger støttefunksjoner Kommunepsykologene får en nøkkelrolle i den framtidige helsetjeneste og vil ha mange oppgaver for eksempel psykologisk behandling, rådgiving, familieterapi, koordinerende tiltak, og lederoppgaver og administrative oppgaver. Selv i dag rekker de ikke alt, og det påpekes også i en rapport fra Folkehelseinstituttet (Heggeland, Gärtner, Mykletun Kommunepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv, 2013). Mesteparten av arbeidstiden går med til individualsamtaler og foreldreveiledning. Det blir lite tid til gruppe- og befolkningsrettede tiltak, eller forebyggende arbeid. Skal de få utnyttet sin kompetanse best mulig, kan de derfor ha behov for spesielt utdannede psykologiske fagmedarbeidere. Fagmedarbeiderne kan understøtte og supplere psykologens arbeid ved eksempelvis å gjøre innledende utredningsarbeid, ha løpende kontakt med utsatte grupper, drive nettbasert kommunikasjon og enkel rådgiving. De bør få autorisasjon som helsefagarbeider og sertifiseres for en del relevante kartleggingsinstrumenter og enklere tester. Fagmedarbeiderne kan avlaste kommunepsykologene for mye tidkrevende arbeid. Hvem kan være kandidater til slike stillinger? Det bør være personer med minimum 3-årig bachelorgrad i psykologi og som inkluderer alle basisemnene i psykologi. Det bør være litt praksis i løpet av studietiden, og noe forvaltnings- og kommunalkunnskap bør inkluderes. Psykologisk fagmedarbeidere vil utfylle mer tradisjonelle helse- og sosialfaglige utdanninger ved å ha langt bedre utredningskompetanse og metodisk kompetanse og betydelig høyere faglig nivå innenfor 157

6 Det er ingen grunn til å frykte profesjonskamp med helse- og sosialfagene, for framtidige utfordringer er av en slik art og et omfang at det blir nok til alle flere relevante psykologiområder. De er fortrolige med IT-teknologi og vil derfor ha lav terskel for ta i bruk ny, innovativ helseteknologi. De kan inngå i tverrfaglige team og jobbe på tvers av sektorer. Det siste er viktig og understrekes også av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) i Proposisjon 90L Lov om folkehelsearbeid (Folkehelseloven ): «Det tverrsektorielle folkehelsearbeidet skal skje i alle sektorer, med mange ulike virkemidler. Det er derfor viktig å bringe personell med ulik kompetanse inn i arbeidet, herunder i arbeidet med å få oversikt over folkehelseutfordringene i kommunen, i utformingen av mål og tiltak og i gjennomføringen av aktuelle tiltak.» (s. 172). Utdanningen finnes Helse- og omsorgsdepartementet ønsker ikke å lovregulere krav til faglig kompetanse i kommunene (unntatt kommunelege), men understreker at dette er et kommunalt ansvar, og at det er behov for flere typer faglig kompetanse. Med faglig profil som omtalt tidligere er dette områder som psykologisk fagmedarbeider-kandidater vil kunne gå inn i og bistå kommunepsykologene. Det er ingen grunn til å frykte profesjonskamp med helse- og sosialfagene, for framtidige utfordringer er av en slik art og et omfang at det blir nok til alle. Vi trenger ikke lage en ny utdannelse for dette. Alle landets universiteter og Høgskolen i Lillehammer har en bachelorutdanning i psykologi, og den kan tilpasses kommunepsykologenes behov og arbeidsområder. Det er relativt enkelt og lite ressurskrevende. Utdanningen vil kunne «skreddersys» for feltet, men vil likevel være nokså nisjepreget. Et prøveprosjekt bør etableres i samarbeid med kommunepsykologer. l Fortsatt uholdbart om tvillingstudier Funn fra tvillingforsk ning innebærer verken determinisme eller «psykosegener», og det er ikke noen motsetning mellom arvbarhet og det at stress påvirker risikoen for psykose, slik Roar Fosse synes å mene. Fartein Ask Torvik, ph.d. i psykologi og forsker, Avdeling for genetikk, miljø og psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt Kjetil N. Jørgensen, psykolog og stipendiat, Enhet for kunnskapsutvikling, Voksenpsykatrisk avdeling Vinderen, Diakonhjemmet Sykehus Line C. Gjerde, psykolog og forsker, Avdeling for genetikk, miljø og psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt DEBATT: TVILLINGSTUDIER Roar Fosses fagessay fra november om tvillingstudienes mangler møtte sterk kritikk i fjorårets siste utgivelse. I forrige utgave svarte han kritikerne. Roar Fosse hevdet i novemberutgaven av Psykologtidsskriftet at det ikke finnes genetiske bidrag til psykose. Etter kommentarer fra oss og andre går han i januarnummeret videre i å kritisere tvillingforsk ning for manglede testing av «Equal environments assumption» (EEA). Hans hovedargument synes å være at EEA ikke er tilstrekkelig empirisk testet for psykose. Fosse er likevel sikker på at den er ugyldig, og mener dermed at grunnlaget for tvillingforsk ning rakner. Feilaktig kritikk av EEA var et av våre poenger. Men vi påpekte også andre svakheter ved Fosses opprinnelige innlegg, som at også andre metoder enn tvillingstudier viser genetiske bidrag til psykose. Dette svarer ikke Fosse på. Ingen motsetning Det mest interessante med Fosses innlegg nå er likevel at han vedgår at normalpsykologiske funksjoner og individuell sårbarhet for stress påvirkes av gener. Fosse har rett i at dette er noe annet enn at det finnes «psykosegener», men at det skulle finnes slike enkeltgener som leder til psykiske lidelser, er det uansett få som i dag vil hevde. I kvantitativ genetikk (deriblant tvillingforskning) undersøker man ikke enkeltgener, men den samlede effekten av genetisk variasjon i befolkningen. Arvbarhet, slik begrepet brukes i tvillingforskning, henviser dermed til hvor stor del av variasjonen i 158

7 Vitenskap og psykologi URIMELIG: Alle påvirker vi miljøet vi lever i og hvordan andre behandler oss, og vi vet at noen barn er mer utsatt for traumatiserende behandlinger enn andre barn, skriver Roar Fosse. Men det er et skritt fra dette og til å hevde at barn selv er årsaken når de utsettes for relasjonstraumer, slik som at personer med psykose skal ha forårsaket sine egne barndomstraumer fordi de har psykosegener. Det er dette tvillingforskerne i praksis påstår. Foto: Flikr Fagessay ert Forkjølet psyke? Styrking: Regjeringen vil arbeide for å styrke det psykiske helsetilbudet. I dag er det ikke godt nok. Det må bli enklere å få hjelp. Statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale 1. januar Psykoseforståelse: et kritisk blikk på tvillingstudier Mens det gjenstår å identifisere betydelige geneffekter for psykoser, hevdes det at tvillingstudier viser at psykoser er % genetisk betinget. Men tvillingstudier er basert på uholdbare antakelser som gjør dem uegnet til å estimere geneffekter. Roar Fosse Klinikk for psykisk helse og rus Vestre Viken HF Kontakt: roar.fosse@vestreviken.no, tlf UEGNET?:Når tvillingmetodens antakelser faller, er det lite empirisk støtte igjen til teorien om at psykoser har biologiske årsaker, skrev Roar Fosse i sitt essay i novemberutgaven. Ulike metoder peker i samme retning: Sårbarhet for psykose har en arvbar komponent, kontret Torvik og kolleger i desember. I forrige utgave holdt Fosse fast på at tvillingmetoden bygger på feilslått teoretisk grunnlag. en befolkning når det gjelder psykose, som kan tilskrives variasjon i gener. Med andre ord kan genetiske bidrag til temperament og stressmestring være blant det som identifiseres som genetiske bidrag til psykoser. Funn fra tvillingforsk ning innebærer verken determinisme eller «psykosegener», og det er ikke noen motsetning mellom arvbarhet og det at stress påvirker risikoen for psykose, slik Fosse synes å mene. Det er ikke noen motsetning mellom arvbarhet og det at stress påvirker risikoen for psykose Velegnet metode Tvillingstudier er en metode som er velegnet til å finne ut hvorfor trekk henger sammen. Man kan for eksempel svare tidsskrift for norsk psykologforening på om stressmestring og psykose henger sammen på grunn av felles genetikk, og hvor sterke de kausale effektene fra stress til psykose er, samtidig som man kontrollerer for genetiske effekter. Eksempelvis kan man i de såkalte co-twin control-studiene undersøke tvillinger hvor den ene har utviklet psykose og den andre ikke har det, og forsøke å finne ut hvorfor de skiller seg ad. Tvillingstudier dreier seg altså ikke bare om å avdekke genetiske effekter, men like mye om å kontrollere for disse for å kunne studere betydningen av miljø. Både og Både tvillingstudier og studier som bruker andre metoder, viser at risikoen for å utvikle psykose påvirkes av gener. Dette betyr ikke at miljø er uviktig. Forsk nings messig kommer vi lengst om vi tar i betraktning både gener og miljø. l 1089 Forvirring: Befolkningens psykiske helse er også en temperaturmåler for samfunnet vi lever i og hvordan det makter å håndtere mangfold. Det samfunnet er Erna Solberg nå sjefen for. Hun kan bestemme hvor det skal satses. Da er det i første omgang nødvendig å presisere hva man mener med psykisk helse. Marie Simonsen i Dagbladet 4. januar Myte: Statsministeren klarte i løpet av sin korte nyttårstale å diagnostisere halve det norske folk med en sykdom som ikke er sykdom, men beskrivelsen av et forsøksvis oppegående menneskeliv på to skjelvne ben. Deretter sementerte hun myten usann og uvitenskapelig om at daglig strev og brustne forventninger blir til alvorlig psykisk sykdom uten behandling. Elisabeth Swensen i Dagbladet 10. januar Manglende forståelse: Budskapet synes å være at psykiske lidelser er noe som går over av seg selv bare vi unnlater å forholde oss til det. I det øyeblikket fagfolk tar problemet på alvor, gis psykiske lidelser legitimitet og forsterkes etter «Jo mer vi snakker om det, jo sykere blir vi»- prinsippet. Denne holdningen vitner om en manglende forståelse av hva psykiske helseplager er. Tor Levin Hofgaard kommenterer Simonsen og Swensen i Dagens medisin 13. januar 159