Bergen 25. mai 2009,Vestlandkse Kunstindustrimuseum, Kinasamlingen Arrangør Bergen kommune

Transkript

1 Referat Scenekunst Exit Norge Konferanse om eksport av norsk scenekunst Bergen 25. mai 2009,Vestlandkse Kunstindustrimuseum, Kinasamlingen Arrangør Bergen kommune Velkommen til et spørrende og undersøkende seminar, sa ordstyrer Ola E. Bø og ga mikrofonen videre til Henning Warloe, kulturbyråd i Bergen kommune, som med glede kunne fortelle at det generelt både nasjonalt og internasjonalt er en økende interesse for norsk scenekunst og feltet er voksende. Bergen kommune skal jobbe for å styrke feltet ytterligere ved å skape flere muligheter for utveksling og eksport av scenekunst, lovet Warloe og minnet samtidig om Bergen kommunes ambisiøse målsetting om å være Nordens mest nyskapende kulturby. Bergen har lenge vært sentrum for eksport av norsk scenekunst til utlandet, takket være BIT Teatergarasjen, Jo Strømgren, Carte Blanche og Festspillene. Miljøet har foreslått etablering av et norsk senter for eksport av scenekunst lagt til Bergen. Warloe refererte videre fra byens tiårige kunstplan for , og planen for internasjonal kunst- og kulturpolitikk for Tre millioner kroner er øremerket internasjonale prosjekter. Kommunen kunst- og kultursatsing har blant annet vært medvirkende til etableringen av produsentfellesskapet Proscen, og nå vil kommunen rette blikket på scenekunsteksport. En egen ressursgruppe, bestående av ti sentrale folk i norsk scenekunstverden, har kommet med innspill på hvilke tiltak det er behov for og hva som kan løse problemer scenekunstfeltet i Norge møter i dag. Seminaret Scenekunst Exit Norge er ett av tiltakene foreslått av ressursgruppen og virker i tillegg som eksempel på den tette dialogen kommunen har ført og ønsker å fortsette å holde til miljøet. KKDs ønsker for norsk scenekunst Statssekretær, Halvard Ingebrigtsen Jeg sier som Henning Warloe: Det handler om å sette seg mål. Lage planer, ideer, fellesskap og identitet det gir samlet en rikere nasjon, startet statssekretær Halvard Ingebrigtsen sitt innspill med. Kunsten holder seg ikke innenfor landegrenser, men for å skape nytt terreng må vi først utvikle tilbudet vi har hjemme. Et godt hjemmesystem er en forutsetning for å lykkes ute. Derfor må vi legge ordentlige rammevilkår for større eksport av norsk scenekunst enn den vi har i dag. For å vise mer både hjemme og ute trengs det mer midler til gjestespill. Samspill og samarbeid var to nøkkelord Ingebrigtsen brukte, både for aktørene og støttespillerne. Han foreslo en satsning på samarbeid mellom det frie feltet og institusjonene, og større samarbeid mellom KKD og UD. Ingebrigtsen understrekte viktigheten av å ta vare på det som gjøres riktig og bra i dagens situasjon. Han oppfordret kompetansesterke aktører til å opptre som guider og rådgivere for medaktører. Og til slutt minnet han om at regjeringen nå skal utvikle et Kulturløft 2.0. I løpet av juni vil KKD holde konferanser med kulturlivet, for å få innspill til dette.

2 Med et skråblikk på situasjonen i dag Morten Gjelten, direktør for Norsk teater- og orkesterforening Morten Gjelten, direktør for NTO, Norsk teater- og orkesterforening, startet med oppsummeringen og listet opp fire sentrale tema for diskursen om norsk scenekunsteksport, som han mener handler om fire hovedtema (minst): 1) Nedkjemping av hindringer. (For å kunne bevege oss over grenser må hindringer være nede) 2) Vi må dele kompetanse og sammen gjøre hverandre bedre. 3) Finansiering 4) Utvelging av hvem som får støtte Gjelten understrekte også viktigheten av å unngå lokaliserings- og prestisjedebatter og at nye tiltak må gjelde hele det profesjonelle scenekunstfeltet, ikke bare deler av det. Videre påpekte han at det er få faste aktører på det internasjonale markedet. Blant disse nevnes BIT Teatergarasjen, Avantgarden, Black Box og Dansens Hus. Forsatt vekst på disse institusjonene er avgjørende for generell internasjonal vekst innen norsk scenekunst. En opprettelse av flere frie autonome fond og en styrking av kunstpolitiske støtteordninger er nødvendige tiltak for styrking av feltet, sa Gjelten og avsluttet med en oppfordring til hele miljøet om å være åpne og lytte frimodig til hverandre. Hvordan opererer det frie feltet i dag og hva ser de som utfordringer? Hege Pålsrud, styremedlem RadArt, Tromsø og Ann Christin Danhammar, prosjektleder på Kungliga Operan i Stockholm, tidligere daglig leder av Jo Strømgren Kompani Tromsø har knapt en tradisjon innen fri scenekunst. Vi har noen sterke enkeltaktører og ekstremt mange som virker i utlandet, sa Hege Pålsrud, styremedlem av RadArt. RadArts medlemmer har utdanning i 14 ulike land. De har alle nettverk i landet de har utdannet seg i og både reiser og jobber i utdanningslandet og Norge. Dette passer godt overens med RadArts arbeid med å opprette nye kontakter, spesielt i Norge og vedlikeholde allerede opprettede kontakter. Som nettverks- og interesseorganisasjon for frie, profesjonelle scenekunstnere i Tromsø jobber RadArt generelt med å skape kontinuitet og oversikt ved å samle miljøet. RadArt har bevisst hatt en tverrfaglig profil for på den måten å utnytte kompetansen i fellesskapet og ikke snevre inn kunnskap. Pålsrud fremhevet RadArts virke som et bindeledd mellom det frie feltet og institusjonene, samtidig som de er tydelige på at de selv ikke skal institusjonaliseres. Det er viktig å ikke eie et hus, det gir frihet i forhold til å drive rådgivende virksomhet. Det har også vært medvirkende til at kommunen har kunnet gi oss fast støtte og tillit til å styre Rådstua Teaterhus. - I løpet av min tid som daglig leder i Jo Strømgren Kompani, har jeg erfart hvor utrolig viktig det er med faste støtteordninger, sa Ann Christin Danhammar. - Det jeg i etterkant ser vi kunne gjort bedre, var å holde en tettere dialog med våre støtteinstanser. En ren, personlig dialog gir raske resultater. Danhammar var sentral i Jo Strømgren Kompanis internasjonale gjennombrudd og råder andre som vil ut til å benytte seg av internasjonale markedsplasser. - En tydelig profilering på messer gir gode sjanser for å knytte personlige nettverk. Ta med flere personer på dette. Et annet enkelt, men viktig råd er å vær nøye med oppfølgingen og kontrollering av hvem som ser stykket, og hvem som kan ta stykket videre. Der kan du få masse drahjelp, råder

3 Danhammar som også ser behov for flere profesjonelle. instanser for informasjon, helst et informasjonssenter uten en egen kunstnerisk agenda. Institusjoners erfaring med internasjonalt arbeid og samarbeid BIT Teatergarasjen, kunstnerisk leder Sven Åge Birkeland Teatret Vårt, teatersjef Carl Morten Amundsen Danse- og Teatersentrum, daglig leder Tove Bratten Danseinformasjonen, daglig leder Randi Urdal, frafall Danseinformasjonen måtte melde frafall, og ordstyrer Ola Bø leste opp et kort innlegg fra Randi Urdal: 'Danseinformasjonen er Norges informasjonskontor og kompetansesenter for dans. Virksomheten er organisert som en stiftelse og finansieres over kulturbudsjettet. Danseinformasjonen opererer ikke med medlemskap, men yter sine tjenester overfor alle som arbeider med eller er interessert i dans. Av samme grunn arbeider vi for dansefeltet som helhet og ikke for enkelte kunstnere eller grupper. Danseinformasjonen arbeider IKKE med salg eller promotering av kunstnere eller produksjoner fordi dette innebærer programmering, noe som vil være i strid med vår rolle i feltet. Vi informerer om og dokumenterer alle danseforestillingene i Norge og de norske i utlandet. Tall fra vår database viser en økning i eksport av norsk dans til utlandet på % fra 1997 til 2007.' Sven Åge Birkeland mener å se en markant holdningsendring. Eksport av norsk scenekunst har nærmest eksplodert det siste året. BIT har vært pionerer på eksport av scenekunst og har i 25 år hatt som hovedmål å bidra til økt eksport av norsk scenekunst. Vi har på mange måte drevet BIT som et kompetansesenter, og er i dag selve inngangsporten til utlandet for norsk scenekunst. BIT har gitt gode resultater. I dag er norsk scenekunst både attraktivt og etterspurt i utlandet. Det er to måter å være norsk på, supplerte Carl Morten Amundsen. Den ene er å være annerledes, som i et folkemuseum. Den andre måten er å dra ut og gjøre verden norsk. Vi i Vårt Teater, hadde lyst og behov for å finne ut av oss selv og hvor vi er i verden. Vi hoppet over blindtarmen, Oslo, og tok saken i egne hender. Resultatet var 9 millioner fra Europarådet til å skrive teater for ungdom. Dette har vi fått fordi vi har vært flinke til å produsere dokumentasjon på arbeidet vårt. Å kunne vise til fint informasjonsmateriale er undervurdert. Det er ikke forbudt å søke KKD og UD for institusjoner, men sjansene for å få midler som institusjon er liten, sa Amundsen og anbefalte miljøet til å gjøre som dem: Dra ut på egenhånd! Det er en myte at det er vanskelig å dra ut rent språkmessig. Og det trenger heller ikke å være dyrt: Det finnes mange muligheter og billige løsninger. - Et skille mellom det nasjonale og internasjonale er ikke lenger naturlig. Flere scenekunstnere har et behov for å dra utenlands, og mange har til og med flere oppsetninger ute enn hjemme. Eksport og import er en dynamisk prosess som er avhengig av hverandre, sa Tove Bratten, daglig leder av Danse- og Teatersentrum (DTS). Dynamikk er noe som det ifølge Bratten også har blitt mer av i det nasjonale kompetansesenteret etter omorganisering til stiftelse i DTS har som hovedmål å fremme profesjonell scenekunst både nasjonalt og internasjonalt, og har da også siden 2003 fordelt UDs reisestøtte til scenekunstnere. -

4 Reisestøtten skal fungere for hele feltet, og styres etter etterspørsel. UD stiller krav til kvalitet, men bøyer seg for det kunstneriske rådets avgjørelser. Flere kommentarer fra salen pekte på problematikken rundt samspillet mellom UD og KKD. Mens det er UD som gir reisestøtte er det KKD aktørene ellers forholder seg til. Carl Morten Amundsen etterspurte større grad av transparens. - Det er vanskelig å forstå hvordan en kan søke dagens støtteordninger og hvem som faktisk kan søke hva. Tove Bratten opplyste at det både i fjorårets scenekunstmelding, Bak kulissene og i Utenriksmeldingen som nå behandles av Stortinget, står at politikerne ønsker å samordne de ulike ordningene og styrke tiltakene som allerede finnes på området. DTS driver tett oppfølging på denne saken. Direktør for Carte Blanche, Tone Tjemsland, takket DTS for en fantastisk kulturpolitisk innsats for det frie feltet gjennom mange år. At DTS både representerer feltet, og parallelt driver rådgivning for UD, så hun imidlertid som en uklar rollefordeling, som hun håpet det snarlig blir en opprydding i. Morten Gjelten oppsummerte til slutt enkelte problemstillinger som hadde dukket opp i løpet av seminarets første del. - Det må tas standpunkt i forhold til om UDs og KKDs politikk samsvarer med feltes behov for eksportmuligheter. Det trengs å settes opp systemer for kompetansedeling, og det må bli enighet rundt et system for middelfordeling og hvordan dette systemet skal fungere fremover. Disse ordene satte strek for seminarets første del. Etter pausen Velkommen til møteplassen Festspillene i Bergen Festspilldirektør Per Boye Hansen Referent Tora de Zwart Rørholt Festspilldirektør Per Boye Hansen fremhever at Festspillene er et sentralt møtepunkt for et mangfold av tverrfaglige grupper og institusjoner, både forretningsrelatert og kunstfaglige møtepunkter, som kritikkseminar. Festivalen har dessuten gleden av å være vertskap for en rekke internasjonale journalister og kritikere, og Festspillene er, ifølge Boye Hansen, viktig for kunsteksport, særlig mellom de nordiske landene. Som eksempel nevner Festspilldirektøren Tore Vagn Lid, som var blant fire unge regissører med spesiell invitasjon til Salzburg Festspiele Bakgrunnen for dette var hans kritikerroste oppsetning av Brechts Die Maßnahme, under Festspillene året før. Erfaringer og suksessfaktorer som nasjonalt informasjons- og kompetansesenter i utlandet. Pieter Zeeman, programkoordinator for internasjonalt arbeid i The Netherlands Fund for Performing Arts +, og direktør for Dance Info Finland, Sanna Rekola. Mens Zeeman fortalte litt om praksisen til fondet før og nå, kulturpolitiske satsinger i scenekunstfeltet i Nederland, samarbeidet mellom fondet og øvrige kulturinstitusjoner, fortalte Rekola om hovedtrekkene i arbeidet til Dance Information Finland. Pieter Zeeman har vært ansatt i The Netherlands Fund for preforming Arts + i en årrekke. Nederland har alltid lagt stor vekt på å få sceneproduksjoner ut av landet, hvilket også har vært et spørsmål om nødvendighet, da det er få spillesteder og teaterscener i forhold til antall

5 kompanier. Det finnes ikke noe statsteater i Nederland, men de største byene har egne institusjonsteatre. Kompaniene i det frie feltet har derfor lang tradisjon for å tenke internasjonalt, og verkene har en tradisjon for å være svært visuelle. Fondets filosofi var på tallet å flest mulig produksjoner ut, og det fordelte små summer på mange kompani. Organisatorisk bestod fondet av få personer som kjapt behandlet et stort tilfang av søknader kontinuerlig, og man hadde ingen enhetlig fordelingspolitikk. I dag jobber The Netherlands Fund for Performing Arts + ut fra en nasjonal kulturpolitikk med internasjonalt fokus. Fondet er det største kulturfondet (ca 60 mill Euro) og det har flere fagspesifikke underavdelinger. Støtten fordeles mer målrettet, i tråd med en overordnet fordelingspolitikk, og etter prosjektenes og søknadenes kvalitet. I stedet for å gi relativt små summer til mange prosjekter, støtter fondet i dag noen færre utvalgte prosjekter som har en klart definert internasjonaliseringsplan. Det vanligste er såkalte fireårige støtteprogram. Fondet jobber blant annet aktivt for å fremme prosjekter i tidligere kolonistater, arabiske land og utviklingsland, både hva eksport og import angår. Fondet samarbeider med øvrige fond og departement om promotering av prosjekter i utlandet, og har ulike besøksprogram (invitasjon til utenlandske regissører/ instruktører) og arrangerer faglige konferanser. Fondet samarbeider dessuten tett med nederlandske ambassader og konsulater, om oppfølging av prosjekter fondet tar initiativ til. Hovedendringene: Før: Stod til tjeneste for alle, fordelte blant annet ved hjelp av ekstern fagkunnskap. Nå: Større organisasjons som jobber mer målrettet, med et utvidet ansvarsområde og større innflytelse. Fondet programmerer, og tar selv initiativ til en del prosjekter. Fondet har ulike satsingsområder og skaper en kontekst der de ulike prosjektene kan passe inn. Støtteordningene stiller store krav til kvalitet og en prosjektplan med internasjonale ambisjoner, og gir heller større summer til færre prosjekter. Fondet er i direkte dialog med feltet i sitt arbeid med utviklingen av en internasjonal kulturpolitikk, og inviterer også kunstnerne til å legge frem sine prosjektplaner på et tidlig stadium, slik at de kan bistå planlegging til prosjektene som får støtte. Han presiserer at det er kvaliteten på prosjektet som er avgjørende, ikke de kompaniets strukturelle forankring. Dance Info Finland Informasjonssenteret ble etablert i 1980, og fungerer som en fagorganisasjon for dansefeltet. Hovedoppgavene er å promotere utviklingene innen dansefeltet, og forbedre feltets status og rammevilkår. Dance Info Finland yter service og gir rådgivning (aktører i dansefeltet, myndigheter, media) driver informasjonsarbeid, promotering, forskning og utvikling (statistikker, rapporter med mer) produksjon av diverse publikasjoner, undervisning, prosjektutvikling og jobber for politisk innflytelse (lobbyerer overfor myndighetene, har ekspertrolle i diverse høringer, komiteer etc.). Dance Info Finland har i de senere år siden økt i omfang og er pålagt mange oppgaver utover de primære. I ble Finland Culture Export etablert i samarbeid med flere departementer og aktører i kulturfeltet. I denne sammenhengen ble informasjonssentrene i Finland definert som strategiske partnere, og de fikk en ny funksjon og nye oppgaver. Internasjonal satsing har vært betingelsen for økte offentlige tilskudd til Dance Info Finland (mer enn doblet siden 2005), og i dag er dette fokuset integrert i alle aktivitetene til Dance Info Finland. Det er dessuten etablert noen særlige prosjekter, som Kedja og et recidency-

6 program med Japan. Med ca. 200 premierer i året har Dance Info Finland pr. i dag ikke kapasitet til å promotere alle forestillingene. Det diskuteres hvilken funksjon informasjonssenteret skal ha, og hvorvidt monopolet det har hatt i dansefeltet er fruktbart. Ifølge Rekola trengs det nye aktører, en ny arbeidsdeling, nye samarbeidspartnere, nasjonalt og internasjonalt. Infosenteret opplever dessuten press fra myndighetene om utvikle seg mer forretningsmessig, kanskje det er behov for å danne et agentbyrå? Rekola avsluttet med å etterlyse en klar og logisk kontakt og partner i Norge for internasjonale samarbeid. Norsk scenekunst sett fra utlandet hva ønskes av info om norsk scenekunst, og hvordan innhentes dette? Ved kunstnerisk leder, Noorderzon, Performing Arts Festival Groningen, Mark Yeoman. Yeoman innledet sitt innlegg med påstanden om at han selv ikke er opptatt av nasjonalitet, og at begreper knyttet til kultur og økt internasjonalisering er tull, da kultur som sådan er et fundamentalt internasjonalisert fenomen. Det som er relevant er hvordan kulturmiljøet, aktørene i feltet, kan samarbeide lettere over landegrensene. Yeoman hevder at han har oppdaget at verden slett ikke blir mindre, men at han stadig oppdager hvor stor den er. Og tilbudet på det frie scenekunstfeltet har ifølge Yeoman, eksplodert i omfang de 10 siste årene, og det har kommet til en lettere flyt over landegrensene, særlig grunnet store praktiske endringer. - Vi må fjerne oss fra ideen om at for eksempel internasjonale turneer er noe spesielt. Kunstnere har alltid reist og deres nasjonalitet er av mindre betydning. Landegrenser er stort sett basert på konflikter, og språket er i dag heller ingen gyldig barriere. I tråd med dette forteller Yeoman at han eller ikke har noe særlig inntrykk av nasjonen Norge, og at for han innebærer det norske noen få mennesker han kjenner. Hans hovedoppfordring til forsamlingen er å forstå internasjonaliseringen som enkeltindivider som snakker sammen. Som en konsekvens av dette råder han videre til å tenke enkelt i nye etableringer, og lage små, dynamiske strukturer, basert på person-personkontakter, gjerne med fleksible støtteordninger. Den viktigste ressursen er de involverte sine nettverk, på alle nivåer. - En må ha tillitt til enkeltindividets ressurser og deres evner til å ta gode beslutninger, noe som også omfatter kunstnerne. Som kunstnerisk leder Yeoman har lang erfaring som programmerer, og sier at han alltid jobber ut fra skjønn. Han sier at det selvsagt kan være et pluss om et norsk kompani for eksempel har reisestøtte, og det er også en fordel ut fra hans perspektiv, at avtaler kan etableres fort, uten for lange byråkratiske prosesser. På spørsmål om hva han tenker om for eksempel showcaser, sier han at det avgjørende er hvem som arrangerer disse. Om det er noen han har personlig tillit til, er det fint, men han sier at mange showcaser er for dårlige. - Min jobb er å vite hva jeg vil ha, og trenger ikke å smøres med diverse gratis flybilletter eller fine hotellrom. Det er alltid det kunstneriske nivået som til enhver tid er avgjørende. Min jobb er alltid å være interessert, også i nye kompani, og jeg leter alltid etter en bra hemmelighet, avsluttet Yeoman. Etter innlegget oppstod det litt diskusjon rundt dette med 'enkelhet' og tanken om at systemer og bevilgende myndigheter 'bare er mennesker'. Elin Høyland påpekte at det kan være vanskelig å oppleve offentlige representanter som enkeltindivider, da de bare representerer de bevilgende myndighetene, og selv ikke har anledning til å uttrykke egne meninger, eller kanskje heller ikke viser en genuin interesse for å lytte.

7 Hvordan ønsker myndighetene å bidra til å få norsk scenekunst ut i verden? Hva eksisterer av offentlige støtteordninger for å få norsk scenekunst ut i verden, og hva tenker det offentlige om en videre internasjonal satsing på (norsk) scenekunst. Norsk Kulturråd, scenekunstkonsulent Elisabeth Engseth Hansen. Utenriksdepartementet, Kulturseksjonen (representert ved rådgiver på scenekunstfeltet, Tove Bratten, daglig leder i Danse og Teatersentrum) Bergen kommune, Byrådsavdelingen for kultur, næring og idrett, seksjon for kunst og kultur, rådgiver for scenekunst Tine Rude Om Kulturrådet: Kulturrådets representant, scenekunstkonsulent Elisabeth Engseth Hansen presenterte Kulturrådets arbeid generelt og gikk inn på de ulike støtteordningene som finnes på scenekunstfeltet. Engseth Hansen fremhevet at erfaringer fra arbeidet med det frie feltet viser at blant annet vilkårene for formidling må bedres. Kulturrådet har som mål å styrke det frie feltet, og etablerte blant annet tilskudd for gjestespill (Gjestespillordningen) i Denne innebærer blant annet mulighet for å søke om formidling. Målet med denne ordningen er å støtte det beste av norsk scenekunst inne og ute. Nytt med Gjestespillordningen er at man også kan få støtte til prosjekter under utvikling/produksjon, og ønsket om å fremme kontinuitet, relativt få, riktig gode forestillinger. Og man kan søke reisestøtte etc. Kulturrådet ønsker å bevege seg i tråd med feltet, og er for tiden i dialog med Kirke- og Kulturdepartementet om en forskrift som også kan gi hjemmel for støtte til formidling, ikke bare produksjon, av forestillinger. Gitt den store søknadsmassen er ikke gjestespillstøtten på 4,7 mill tilstrekkelig. Noen internasjonaliseringstiltak: Seminaret Scenekunsteksport (2006), Rom for kunst Nettverk for scenekunst og det transnasjonale nettverket IETM. Scenekunstkonsulenten fremholder at det frie feltet ikke er begrenset av nasjonale grenser, men er internasjonalt dynamisk og nettverksbasert, og norske kompani har erfart stor internasjonal anerkjennelse. Mange står i kø for å komme ut, og internasjonale festivaler ønsker seg norske forestillinger. (Det er også mulig for utenlandske kompanier å få støtte, om nordmenn er involvert) Ifølge scenekunstkonsulenten er det er viktig at kunstnerne eller feltet selv tar initiativ og setter dagsorden, tenker over om prosjektet har et internasjonalt potensial, og aktivt bruker de nettverkene som finnes. Og når gjestespillordningen er for liten, må en satse på et samarbeid med UD. På spørsmål om hvilke ambisjoner Kulturrådet har på vegne av det frie feltet, svarte Engseth Hansen at de økonomiske rammene (gjestespillordningen) er for trange, og at de ønsker å få flere ut. Kulturrådet ønsker å få til ordning for internasjonal formidling, kanskje sammenlignbart med MIC eller OCA, og tror at hovedtyngden av initiativet må komme fra feltet. Om UD sin reisestøtte Tove Bratten innledet sitt innlegg med å presisere at hun ikke er UD sin representant og derfor ikke uttaler seg på vegne av UD, men uttaler seg om UD og sitt arbeid som ekstern rådgiver, på lik linje med de andre forvalterorganisasjonene. Hun kan si noe om forvaltningen slik den er pr i dag, men lite om hva man tenker fremover. Bratten forteller at målsetningen med UDs utenrikskulturelle arbeid er å skape arenaer og møteplasser som tilrettelegger for dialog, utveksling og samarbeid med andre land. UDs bidrag til å få norsk scenekunst ut i verden er først og fremst forankret i

8 Utenriksdepartementets overordnete politiske strategi, og UD har i alle år hatt ansvar for internasjonalisering av norsk kunst og kultur. I 2003 ble forvaltningen av reisestøtteordningene delegert til kulturlivets egne organisasjoner, (Danse- og Teatersentrum) med utgangspunkt i begrepet om 'public diplomacy', å arbeide gjennom det sivile samfunn der samarbeid og relasjonsbygging står sentralt. - Reisestøtten skal fungere både dypt og bredt, være etterspørselstyrt, og for UD er kunstnerisk kvalitet avgjørende. Selv om det er land UD gjerne skulle vært i, bøyer man seg for det kunstneriske rådets avgjørelser, sa Tove Bratten. Reisestøtteordningene er det strategiske virkemiddelet som er rent kulturfaglig begrunnet. I den foreliggende meldingen nr. 15 Interesser, ansvar og muligheter foreligger begrepet 'åpent diplomati' eller breddediplomati. Meldingen fremhever at internasjonal kulturdialog må styrkes. Kunstneres og andre kulturaktørers bidrag til utenrikspolitikken har minst to utgangspunkter: det ene vil være deres egne initiativer til internasjonal virksomhet, det andre vil være kunstnernes og andre kulturagenters frivillige plass og deltakelse i tverrfaglige utenrikspolitiske målsetninger og strategier. Eksempel til etterfølgelse er kultursamarbeid med Land i sør. Meldingen slår videre fast at samarbeidet med kulturlivets organisasjoner inkludert prosjektsamarbeid skal fortsette, og det er 7 av kulturlivets egne organisasjoner som har denne rollen: Norla, (Norsk Litteratur i Utlandet) OCA (Office for Contemporary Art), MIC, (Musikkinformasjonen) Norske kunsthåndverkere, Filminstituttet, Norsk Form og altså DTS (Danse- og teatersentrum). Satsingen på kultur fra UDs side er også en del av Kulturløftet. Det gjelder selvsagt også scenekunstfeltet. Fra UDs side er man veldig opptatt av at delegeringen til forvalterorganisasjonene er reell og at fagutvalgene skal fungere ut fra en armlengdes avstand. UD er tydelig på at det er den kunstneriske kvaliteten og de gode prosjektene som skal være utslagsgivende for tildeling av støtte. Det er også et avgjørende poeng at all internasjonal aktivitet er etterspørselstyrt. At UD 'sender ut'/eksporterer norsk scenekunst er en formulering man ofte ser brukt, men denne arbeidsformen eksisterer ikke. Skal presentasjon/visning og deltakelse på den internasjonale arena for norsk scenekunst være en reell utveksling og tilstedeværelse, er det en forutsetning at invitator engasjerer seg med de ressurser man måtte ha til rådighet. For å styrke etterspørselen har UD etablert et såkalt 'presse- og besøksprogram' hvor utenlandsk fagpresse og kunstfaglig ekspertise blir invitert til norske arenaer. Reisestøtten skal prioritere det frie scenekunstfeltet. Reisestøtteordningene som forvaltes av de kunstfaglige miljøene er i all hovedsak øremerket enkeltkunstnernes internasjonale engasjement, og inkluderer dermed det frie feltet. Når det gjelder kunstfaglige institusjoner og organisasjoner har det vært vanlig praksis at søknadene fra teatrene går direkte til UD for behandling. Det er ingen egen ordning, altså en egen avsetning i UD for dette, men som alle andre departement, stiller det seg åpent for søknader, jmf. den store 3-årige prosjektsøknaden fra Den Nationale Scene i Bergen som omfatter teatersamarbeid med det afghanske teatermiljøet for oppbyggingen og utviklingen av teater i Afghanistan, eller når Teater Ibsen gjør kunstnerisk samarbeid i Kina. Når det gjelder Land i Sør, er selve støtteordningen som DTS forvalter også åpen for hele scenekunstfeltet. Formålet med rammeavtalen er å utvikle samarbeidet mellom norske scenekunstnere/organisasjoner og scenekunstnere/organisasjoner fra land i sør.

9 - Den løpende og tette kontakten Utenriksdepartementet har med de ulike kunstfeltene gjennom ordningsforvaltningen og rådgivningsfunksjonen, gjør departementet i stand til å kunne treffe beslutninger både på ad hoc nivå og på langsiktig nivå til beste for kunstfeltene. Bratten påpeker at UD også har prioritert økning på scenekunstfeltet, og i dag er det musikk og scenekunst som har de største avsetningene som er delegert forvalterorganisasjonene. Ambassadene er dessuten viktige i arbeidet med å følge opp gjestespill, og bidra til nye. I dag er faktisk hovedandelen av kulturmidlene kanalisert direkte til ambassadene, hvilket innebærer at UD sentralt har lite frie midler å bidra med. Ambassadene har dessuten direkte dialog mellom forvalterorganisasjonene, kulturlivet både i Norge, det landet man virker i og utestasjonene. UD har registrert en økende interesse for norsk scenekunst, noe som bekrefter økningen i antall søknader og henvendelser med behov for aktiv rolle fra utestasjonene når det gjelder besøksprogram. UD har en klar forståelse av at når utveksling/gjestespill og lignende forankres i en klar kunstnerisk motivasjon, kan konsekvensen bli andre kvalitativt interessante kontaktflater enn det UD normalt kan nå gjennom sitt vanlige virkemiddelapparat. Dialog etter UDs innlegg: Flere var inne på at det kan være problematisk for aktørene at reisestøtten, midlene ut, kommer fra UD, mens man forøvrig forholder seg til Kulturdepartementet. - Hvis UD skal ha reisestøtten for scenekunsteksport, må det komme tydeligere frem hva som er dens hensikt. Nå har jeg følelsen av at det er opp til byråkratiet, sa teatersjef Carl Morten Amundsen ved Teatret Vårt. Til dette kunne Tove Bratten opplyse at det står både i fjorårets scenekunstmelding, Bak kulissene, og i Utenriksmeldingen som nå er til behandling i Stortinget, at politikerne vil samordne de ulike ordningene og styrke ordningene som finnes på dette området. DTS følger dette arbeidet tett. Tone Tjemsland, direktør i Carte Blanche, roste DTS for å ha gjort en strålende jobb i mange år kulturpolitisk, for det frie feltet. Men det hun kalte rolleblandingen, at DTS samtidig er rådgiver for UD som fordeler av reisestøtte, syntes hun var problematisk. - Slik jeg ser det, finnes det da ett organ som jobber kulturpolitisk, her ser jeg Norsk teaterog orkesterforening og Danse- og teatersentrum. Dernest ett organ som fordeler midler, også støtten til internasjonal satsing, og her ser jeg for meg Norsk Kulturråd. Det som da mangler er de som driver med informasjon, som kjenner alle nettverk i landet, og som er mottaker av henvendelser fra utlandet, mente Tjemsland. Om Bergen kommune sine støtteordninger: Tine Rude fremhevet hvordan de i Bergen kommune jobber det ut fra en overordnet visjon om at kulturbyen Bergen skal være blant Nordens fremste arenaer for nyskaping, åpenhet og kreativitet. Det profesjonelle kunst- og kulturlivet og deres vilkår er svært viktig for å nå dette målet, og det jobbes også ut fra at internasjonal kunst- og kulturutveksling bidrar til faglig fornyelse, kunstnerisk ry og anerkjennelse og tilgang til miljøer som kan fremme og styrke kulturaktørene her ytterligere. Her er også scenekunstfeltet viktig, og det er i kommunens interesse at de jobber mot de samme målene som sine aktører. For å oppnå dette, er det viktig å være lydhøre for hva som skjer i feltet. Dette er også bakgrunnen for at Bergen kommune arrangerer denne konferansen, og Rude poengterer at nye satsinger må ta utgangspunkt i ønsker og behov som blir fremmet, samtidig som kommunen også sørger for å holde seg orientert og oppdatert. Bergen kommune forholder seg til aktører i Bergen som både har en lokal, nasjonal og internasjonal profil og nedslagsfelt, og de vil legge til rette for gode rammevilkår for videre

10 utvikling. Rude nevner at kommunen pr. i dag disponerer en kunstnerleilighet i Berlin, en residency i New York, og gir utenlandske kunstnere residency i Bergen. Bergen kommune har Kunstplanen som et viktig dokument i sitt arbeid til å oppnå bedre rammevilkår. Den omfatter satsingsområder fra I tillegg ligger det en strategisk handslingsplan for internasjonal kunst- og kulturutveksling, til grunn for den sterke satsingen som kommunen har på dette området i dag. I 2009 er det et budsjett på 3 mill til internasjonal kunst- og kulturutveksling, og mesteparten går til aktører fra Bergen som reiser ut, men det er også viktig å gi mulighet for å trekke verden til Bergen, for eksempel i form av eksperter, festivalsjefer, kritikere, andre kunstnere og samarbeidspartnere. Vel så viktig som disse øremerkete midler er kommunens faste driftstilskudd, som i svært mange tilfeller går til aktører for å de skal kunne videreutvikle og styrke sin internasjonale virksomhet. Dette gjelder blant BIT Teatergarasjen, Festspillene, Jo Strømgren Kompani, Transitteatret og Carte Blanche innen scenekunsten, og blant annet Bergen Kunsthall, Den Nye Opera, Bergen Senter for elektronisk kunst og Nattjazz for å nevne noen aktører inne andre fagfelt. I kommunen jobbes det for at aktørene skal videreutvikle Bergen som et kunstnerisk nasjonalt tyngdepunkt for internasjonalt arbeid, kontakt, nettverk og produksjoner. Rude nevner i denne sammenheng Proscen - produsentenheten for scenekunst, som ble etablert som en lokal forankret satsing, som nå gradvis utvides til å inkludere et større miljø. Det er et viktig arbeid å styrke produsentrollen også ift. internasjonalt arbeid, da det mangler produsenter. Bergen kommune ønsker også å bidra til en styrking og større samordning av regionale og nasjonale interesser i deler av det internasjonale arbeidet. Kommunen jobber for at Bergen skal markere seg på den internasjonale kunstscenen og være kjent som en viktig og nyskapende kulturby i Europa. Dette skjer i tett dialog med fagmiljøene og med et slikt utgangspunkt ønsker Bergen kommune også å kunne delta i dialogen om hva som kan styrke scenekunst ut i verden på et nasjonalt nivå. Hovedmålet er en økning i internasjonale samarbeid og turnevirksomhet samt ytterligere internasjonal kompetanse om og midler til norsk scenekunst. Kunstplanen inneholder også en ambisjon om økonomisk å bidra til ytterligere satsing på dette området, og det er angitt et beløp på 1,5 mill fra 2011, som tar utgangspunkt i at Bergen skal være sentral også i den nasjonale satsingen av formidling og profilering av norsk scenekunst. Og Rude fremhever at det er viktig at hele scenekunstfeltet samles og diskuterer hvordan dette kan gjøres. Opplevelsen av et fellesskapet i feltet må styrkes, og det kan være fruktbart med en rendyrking av roller, at noen utelukkende har anledning til å fokusere på internasjonalt arbeid. Og det er viktig å styrke den faglige kunnskapen om feltet, kjenne til de ulike nettverkene, ha kompetanse på hvem som bør møtes. Rude fikk spørsmål om hva Bergen kunne gjøre annerledes eller tilføres av noe nyt, utover gjeldende ordninger. - Vi skal ikke starte en ny organisasjon, og denne konferansen avholdes nettopp fordi vi ennå ikke vet svaret. Men jeg ser for meg en eller flere personer, en struktur, som sitter sentralt, og har store nettverk som kan arbeide mot et felles mål: større eksport av norsk scenekunst, sa hun. Ifølge Rude ønsker det bergenske initiativet å være i tett dialog med både det frie feltet og institusjonsteatrene, og ikke kjempe mot noen av de nåværende aktørene. Det ble vektlagt at en eventuell ny virksomhet ikke nødvendigvis skulle legges til eller drives fra Bergen, men at hovedhensikten med konferansen var å etablere en møteplass,

11 sette i gang en dialog eller debatt om hvordan man kan fremme en best mulig kompetanse knyttet til internasjonalisering. Oppsummering av dagen ved dansekritiker Melanie Fieldseth (Se egen tekst 'Individet og systemet. Oppsummering etter konferansen Scenekunst Exit Norge' vedlagt) Tillit var et viktig begrep i Fieldseth sin oppsummering, og hun oppfordret folk til å reflektere over det. Hun spurte seg om feltet preges av manglende tillitt, mellom feltets ulike aktører, til kunstnerne og systemene, andre kompetansepersoner etc. Et viktig tiltak for å fremme tillitt er gjennomsiktighet, at kompetansen som finnes synliggjøres bedre, og at det fremmes kjennskap til, og forståelse for, de eksisterende ordningene og retningslinjene. Fieldseth fremhevet også at det kan virke som om det er behov for å gjøre rollefordelingene i feltet og i de ulike organisasjonene mer ryddige. Og et viktig arbeid for å fremme tillitten til systemet, er myndighetene har tilstrekkelig kunnskap om feltet. Fieldseth oppfordret til å se på strukturene, hvordan disse er organisert og om det finnes muligheter for bedring. Kompetansen, i og om feltet, hvordan kan denne synliggjøres bedre? En ny organisasjon bør, ifølge Fieldseth, heller fylle hull enn å overta funksjoner som allerede finnes. For å fremme internasjonaliseringen er samspill også et nøkkelord, mellom alle nivåer og aktører. Det må finnes samspill mellom de eksisterende støtteordningene, og det er viktig at man samarbeider lokalt, slik at aktører med felles interesser kan finne rammer for å samarbeide Hun mente også at om det skal dannes en ny organisasjon, er det viktig at den faktisk fyller noen hull, ikke overtar funksjoner til allerede eksisterende strukturer. Det er også enighet om at det er viktig å fremme kvalitet, både i det kunstneriske arbeidet, i utvelgelsen, der det må tas hensyn til at folk har ulike interesser, og i kompetansen om de nasjonale markedene. Fieldseth fremholdt inntrykket av behovet for en samlende informasjonssentral som kan veilede aktører og potensielle samarbeidspartnere. Referent Johanne Nome