Kommunal- og regionaldepartementet Postboks 8112 Dep OSLO

Transkript

1 Kommunal- og regionaldepartementet Postboks 8112 Dep OSLO 02/ /02 LIS Oslo, ARBEIDSINNVANDRING OG UFAGLÆRT ARBEIDSKRAFT Landsorganisasjonen i Norge har mottatt departementets brev av angående ovennevnte. LO vil innledningsvis påpeke at vi nå står ovenfor store og økende problemer i arbeidsmarkedet i form av arbeidsledighet, mistilpasninger og undersysselsetting. Å drøfte økt arbeidsinnvandring kan virke avsporende i forhold til disse store utfordringene og vanskeliggjør en bedre politikk. Situasjonen på arbeidsmarkedet er blitt klart forverret det siste året ved at ledigheten har tatt seg kraftig opp i særlig Oslo-området. Samtidig er det tendenser til økende utstøting fra arbeidsstyrken, det er tegn til at langtidsledigheten tar seg opp, og ledigheten blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er 4 ganger så høy som for befolkningen i alt. Utviklingen på arbeidsmarkedet det siste året rimer dårlig med at arbeidsmarkedspolitikken er blitt klart nedprioritert av den sittende Regjeringen. Arbeidsmarkedstiltakene ble senest kuttet i Revidert nasjonalbudsjett 2002 fra et allerede lavt nivå i historisk og internasjonal sammenheng. Samtidig har slagkraften i Arbeidsmarkedsetaten vært nedadgående ved at etaten gjennom flere år har fått redusert sine ressurser i forhold til de økte oppgavene de er blitt pålagt. Noe av utgangspunktet for problemstillingen om udekket arbeidskraftsbehov med tilhørende behov for innvandring av ufaglært arbeidskraft, kan nettopp ses i sammenheng med at det ikke har vært satset tilstrekkelig på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Når det gjelder drøftingen i høringsnotatet fra departementet har vi bl.a. følgende merknader: Innvandringsspørsmålet bør diskuteres i en større sammenheng Etter vårt syn gir det lite mening å skille en drøfting av innvandringsspørsmålet fra en diskusjon av ulike politikkstrategier for å få en bedre bruk av de store uutnyttede arbeidskraftsressursene som en har per i dag. Strengt tatt burde detaljerte analyser av årsakene til eventuelle knapphetsproblemer være utgangspunktet for en diskusjon av hvilke politiske tiltak som er best egnet til å løse problemene. Behovet for ufaglært arbeidskraft som flere bedrifter opplever kan ses på som et resultat av økende problemer med å få ledige folks hender til å samsvare med næringslivets skiftende behov for arbeidskraft. I tillegg til over registrert helt ledige og på ordinære arbeidsmarkedstiltak har nesten like mange uønsket lav deltid. I tillegg kommer uføretrygding, sykefravær og ufrivillig førtidspensjon

2 som kunne vært unngått med en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk og dersom arbeidslivet hadde vært bedre tilrettelagt gjennom et mer inkluderende arbeidsliv. Målsettingen bør være et velfungerende arbeidsliv, der en på best mulig måte nyttiggjør den enkeltes arbeidsressurs til beste for den enkelte selv og for samfunnet. Det er videre den løpende politikkens oppgave gjennom finans- og pengepolitikken å sørge for at det ikke blir for stort udekket behov for arbeidskraft. * Det framtidige arbeidskraftsbehovet er i for liten grad dokumentert Spørsmålet om hvordan en bedre kan utnytte arbeidskraftsressursene innenlands henger også nært sammen med problemstillingen om hvordan det framtidige arbeidskraftsbehovet vil være, noe som etter vår mening ikke er gitt en god nok behandling i det foreliggende dokumentet. Ei heller konkluderes det med noe behov for ufaglært arbeidskraft av betydning. Generelt er det stor usikkerhet knyttet til behovet for ulike typer arbeidskraft litt fram i tid, og særlig for ufaglærte, siden denne gruppen har vist seg å være spesielt følsom for konjunkturelle svingninger. Vi har bl.a. et dårlig grunnlag for å vurdere hvordan eventuell arbeidskraftstilgang fra andre nordiske land vil utvikle seg som følge av at statistikkgrunnlaget er mangelfullt. Det antall timeverk som den innenlandske arbeidsstyrken er villig til å jobbe er videre fleksibelt og noe av det vanskeligste å lage prognoser for. Det er trekk ved det norske arbeidsmarkedet som gir betydelig selvkorrigering. En kjenner heller ikke effekten på arbeidsmarkedet i Norge av den forestående EU-utvidelsen. Beregninger som ble foretatt til Langtidsprogrammet tyder også på at det er vanskelig å trekke noen klare konklusjoner med hensyn til hvilken betydning eventuell økt innvandring vil kunne ha for å møte utfordringene knyttet til at den norske befolkningen blir eldre i tiårene framover. * Problemstillinger mht. økonomiske og sosiale skjevheter og etnisk segmentering er lite drøftet Flere viktige ringvirkninger av økt åpenhet for innvandring av ufaglært arbeidskraft er etter vår mening ikke drøftet godt nok. For eksempel gjelder det hvilken betydning en slik åpning vil kunne ha for de økonomiske og sosiale skjevhetene i samfunnet og mht. etnisk segmentering. Det er videre viktige prinsipielle forskjeller mellom innvandring av spesialister og ufaglærte som kunne vært diskutert i større utstrekning. 1. LOs prinsipielle synspunkter Fagbevegelsen har en grunnleggende positiv holdning til internasjonaliseringen av økonomien og samfunnet og innvandrernes plass i det norske samfunnet. Innvandrere fra en rekke land har betydd et positivt tilskudd til samfunn og økonomi og LO som organisert fellesskap. For LO er det imidlertid viktig at gevinstene ved internasjonaliseringen blir rettferdig fordelt, og at ikke innvandringen blir et middel til å holde nede/svekke arbeidsbetingelsene i deler av arbeidslivet. Fare for økte økonomiske og sosiale skjevheter og etnisk segmentering I Norge, som i andre land med innvandring, har det vært en tendens til at utenlandsk arbeidskraft og innvandrere har tatt arbeid til betingelser som er uforenlig med et arbeidsliv etter standarder i vår del av verden. Dette har bl.a. bidratt til at arbeidsvilkårene utenfor de tariffregulerte områdene i bransjer/næringer som for eksempel rengjøring, restaurant og transport, har blitt presset samtidig som lønnsnivået har holdt seg lavt. Liknende tendenser har en også sett innen deler av næringsmiddelindustrien. Dette har gått sammen med tendenser til

3 at personer med norsk bakgrunn har ønsket seg vekk fra yrkene/bransjene, mens konsentrasjonen av personer med innvandrerbakgrunn har økt. Større innvandring av ufaglært arbeidskraft vil kunne bidra til å forsterke innvandrere som underklasse og svekke mulighetene for å heve arbeidsbetingelsene i disse jobbene. Dette har dels sammenheng med at fagorganiseringen tradisjonelt har vært lav i bransjene/yrkene der innvandrerne i stor grad sysselsettes, dels at innvandrerne har svakere stilling på arbeidsmarkedet enn andre. Den svakere stillingen til innvandrerne på arbeidsmarkedet er bl.a. reflektert i at arbeidsledigheten målt som andel av arbeidsstyrken 1 er 4 ganger så høy som for hele befolkningen, at de lettere mister jobben ved innskrenkninger og at de har høyere tidligavgang fra arbeidsmarkedet. Innvandrerkvinnene har en særlig svak stilling. Det skyldes både at de har lavere yrkesdeltakelse, mindre grad av fast jobbtilknytning, lavere organisasjonsgrad, og svakere norskkunnskaper enn mennene. Bare 45 pst. av yrkesaktive kvinner og 57 pst. av menn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn har fast arbeid og har ikke vært arbeidsledige siste år 2. Både en nedprioritert arbeidsmarkedspolitikk og stivbente holdninger i næringslivet må ta sin del av skylden for den manglende integreringen. Innvandrernes svake posisjon i arbeidsmarkedet kan lett utnyttes av arbeidsgiversiden og føre til forverrede arbeidsvilkår i bransjer med høy konsentrasjon av innvandrere. Tillitsvalgte hevder også at innvandrere sjeldnere sier nei til overtid og unnlater og organisere seg fordi de frykter å bli upopulære hos sjefen. Arbeidsmarkedet for innvandrerne som allerede er i Norge vil bli tøffere med økt konkurranse fra innvandrende arbeidskraft, noe som vil kunne føre til en ytterligere svekking av deres posisjon. Faren for økte økonomiske og sosiale skiller og etnisk segmentering er større i tilfelle med innvandring av ufaglærte enn spesialister. Dette kan både ses i sammenheng med at organisasjonsgraden i gjennomsnitt er høyere i yrker/bransjer som krever fag/spesialistbakgrunn enn der dette ikke kreves, og at spesialister med innvandrerbakgrunn i mindre grad sysselsettes i yrker/bransjer som har avtatt i popularitet blant personer med norsk bakgrunn. Mens økt innvandring av spesialister vil kunne bidra til å løfte innvandrernes status i det norske samfunnet, er det stor fare for at det motsatte vil kunne skje i tilfellet med ufaglært arbeidskraft. Krevende å få en kontrollert innvandring av ufaglærte Det er trolig vanskeligere å få en kontrollert innvandring av ufaglært arbeidskraft enn av faglært. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at arbeidsgivere i Norge lettere kan utnytte den ufaglærte arbeidskraften siden alternativet for denne gruppen ofte er vesentlig dårligere arbeidsvilkår i hjemlandet eventuelt arbeidsledighet, mens så ikke behøver å være tilfelle for den faglærte/spesialistarbeidskraften. Videre er det grunn til å tro at spesialistarbeidskraften i kraft av sin utdanning har lettere for å tilpasse seg ny kultur og tilegne seg språklige ferdigheter. De vil dermed bl.a. raskere få muligheten til å kontrollere og eventuelt følge opp om de faktisk har fått de rettighetene som de etter norsk regelverk har krav på. Informasjon fra medlemsforbund er med på å bekrefte at arbeidsgivere i mange tilfeller omgår dagens regelverk for å utnytte muligheten til å få billig utenlandsk arbeidskraft. Særlig utbredt er slike regelbrudd innen bygg- og anleggsbransjen og hotell- og restaurantnæringen. Tendenser til at 1 For førstegenerasjonsinnvandrere med ikke-vestlig bakgrunn 2 Innvandrere i fagbevegelsen FAFO-rapport nr. 392/2002

4 det særlig er firmaer uten tariffavtaler som er ivrige på å få utenlandsk arbeidskraft kan nettopp tyde på at arbeidsgiverne ikke alltid har edle hensikter. Usikker konjunktursituasjon Dagens konjunktursituasjon inviterer ikke til en generell åpning for innvandring av ufaglært arbeidskraft. Arbeidsledigheten er økende, hovedtyngden av de ledige er ufaglærte og ledigheten er særlig høy blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Den siste bedriftsundersøkelsen fra Aetat understøtter bildet av at arbeidsmarkedet er blitt slakkere det siste året. Rekrutteringsproblemene har videre avtatt kraftigst i Oslo-området der størrelsen på udekket behov for ufaglært arbeidskraft har vært størst. Usikkerheten knyttet til utviklingen i særlig konkurranseutsatte næringer har også økt de siste månedene, bl.a. som følge av at kronen har styrket seg betydelig. 2. Oppsummering/konklusjoner I lys av ovenforstående er det etter LOs vurdering en stor fare for at økt innvandring av ufaglært arbeidskraft vil bidra til å øke de sosiale og økonomiske skillene i Norge og til å forsterke den etniske segmenteringen. Når det samtidig er tendenser til økende arbeidsledighet, mange tusen innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn allerede har store problemer med å skaffe seg jobb i Norge, vi har undersysselsatte, og en i liten grad har utviklet virkemidler som effektivt forhindrer sosial dumping, mener LO tiden ikke er inne for at regelverket for innvandring av ufaglært arbeidskraft bør mykes vesentlig opp. Å åpne opp for økt innvandring av ufaglært arbeidskraft kan lett bli en sovepute for myndighetene i forhold til å løse de problemene som vil allerede har i dagens arbeidsmarked. Før en eventuelt åpner opp for innvandring av ufaglært arbeidskraft bør en bl.a: - Ha gjort vesentlige forbedringer mht. integreringen av innvandrerne i det norske arbeidsmarkedet. Bl.a. må næringslivet bli mer positive til innvandrerne som arbeidskraftsressurs, samtidig som det må satses mer på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for bl.a. å få ned den høye arbeidsledigheten blant innvandrerne og den løse tilknytningen til arbeidsmarkedet som denne gruppen har per i dag. I tillegg kan bl.a. bedre språkopplæring og tiltak som bidrar til et mer inkluderende arbeidsliv være viktige elementer i en aktiv integreringspolitikk. - Det er videre grunn til å se nærmere på arbeidsbetingelsene i næringer som det er en økende tendens til at personer med norsk bakgrunn søker seg bort fra. Et mulig tiltak for å bedre integreringen av innvandrerne er nettopp å gjøre flere typiske innvandrerbransjer mer attraktive slik at personer med norsk bakgrunn søker slike jobber i større utstrekning. - Det bør foreligge en grundig vurdering av behovet for ufaglært arbeidskraft på både kort og mellomlang sikt bl.a. slik at utlendinger har et rimelig grunnlag for å vurdere mulig innvandring til Norge uten å risikere at de raskt vil miste jobben igjen og evenuelt reise hjem til opprinnelsesland. En slik vurdering bør gjøres i samarbeid med partene i arbeidslivet. Statistikkgrunnlaget når det for eksempel gjelder arbeidsstrømmer i det fellesnordiske arbeidsmarkedet kunne med fordel bli forbedret slik at en får et bedre grunnlag for å vurdere mulig framtidig arbeidstilgang fra nordiske naboland. Detaljerte analyser av årsakene til eventuelle udekkede behov for arbeidskraft vil også kunne gi et bedre grunnlag for å vurdere hvordan politikkutformingen bør være for å løse eventuelle knapphetsproblemer. - Før en går videre i prosessen med oppmykninger av regelverket for arbeidsinnvandring er det viktig å få en skikkelig evaluering av erfaringene en har med innvandringen så langt.

5 Bl.a. har en til nå i liten grad kartlagt i hvilken grad arbeidsgivere faktisk har utnyttet den økte muligheten til arbeidsinnvandring til å skaffe seg billig arbeidskraft gjennom omgåelser/manglende oppfølging av regelverk. Etter LOs syn er flere av de premissene for økt innvandring som skisseres i kapittel 2.1 helt urealistiske ut fra dagens situasjon. Et kraftfullt tiltak for å få kontroll med innvandrernes arbeidsvilkår er å kreve at det i forbindelse med arbeidskontrakt skal foreligge bekreftelse på at det eksisterer tariffavtale som omfatter innvandreren. LO er sterkt kritisk til prinsippet om at personer som mister jobben før de har fått bosettingstillatelse, må reise ut av landet. Dette minner om et gjestearbeidersystem og bidrar til å sette den enkelte innvandrer i en svært sårbar situasjon i tiden før det innvilges bosetting. Dette kan lett utnyttes illegalt av arbeidsgivere som er på jakt etter billig arbeidskraft. En mulighet for å unngå slike virkninger er å stille som krav at det før innreise foreligger arbeidskontrakt med en varighet som sikrer bosettingstillatelse, for eksempel 3 år. I den grad det i framtiden skal åpnes opp for økt innvandring av ufaglært arbeidskraft, bør bransjer med særlige uryddige arbeidsforhold og betingelser unntas. En slik avgrensing bør foretas i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det vil være rimelig at arbeidsgiver står for en del kostnader tilknyttet rekrutteringen av arbeidskraften. En investering i arbeidskraften på denne måten vil bl.a. stimulere arbeidsgiverne til å følge opp og utvikle den enkelte utenlandske arbeidstaker. Vi er også positive til å legge norskopplæringen til arbeidsplassen til den enkelte, jf. at vi tror dette er et viktig tiltak for å lette integreringsprosessen. Når det gjelder tiltakene som skisseres i kapittel 3 viser vi til vår skepsis til å åpne for økt innvandring av ufaglært arbeidskraft i dagens arbeidsmarkedssituasjon, jf. over. Vi vil videre påpeke faren i at flere av alternativene innebærer at premissene i for stor grad legges av arbeidsgiverne. Det er helt vesentlig at innvandringspolitikken ikke baseres på arbeidsgivernes kortsiktige behov, men i stor utstrekning tar hensyn til arbeidstakernes rettigheter. Tiltak som gjør det lettere for ufaglærte arbeidstakere å oppnå status som fagutdannet/spesialist gjennom kvalifisering i norsk arbeidsliv finner vi interessante, jf. at bl.a. en slik kvalifisering vil bidra til å styrke posisjonen til den enkelte innvandrer i det norske samfunn og arbeidsliv. Her vil imidlertid utformingen av regelverket være avgjørende for vurderingen. LO kan ikke støtte tiltak som på generelt grunnlag åpner opp for at det kan gis arbeidstillatelse til utenlandsk arbeidskraft som er knyttet til flere arbeidsgiverere. Et slikt tiltak vil kunne bidra til å forsterke den svake posisjonen som innvandrerne allerede har i arbeidslivet og også mulighetene for å kontrollere lønns- og arbeidsvilkår vil bli redusert. Med vennlig hilsen LANDSORGANISASJONEN I NORGE Ellen Stensrud Stein Reegård Liv Sannes Utreder/rådgiver