Minimalistisk og liberalistisk? - Litt om Høyres program for arbeid og uklarhetene i dette

Transkript

1 LANDSORGANISASJONEN I NORGE SAMFUNNSPOLITISK AVDELING Blikk på partiene 3/13 Minimalistisk og liberalistisk? - Litt om Høyres program for arbeid og uklarhetene i dette 1. Uklarheter om arbeidstid og sykelønn 2. Endring i maktbalansen 3. Både minimalistisk og liberalistisk program? Juni 2013

2 I det følgende forsøker vi å gi en kort oversikt over Høyres program med særlig relevans for arbeidslivet. Budskapet er i motsetning til tidligere år ikke erklært motstand mot den norske modellen og kritikk av fagbevegelsen. En identifiserer seg med de gode resultater den norske modellen til nå har gitt. En vil bare oppnå noe som er enda bedre! Spørsmålet er om det virker troverdig når en samtidig antyder forslag som svekker viktige redskaper for denne politikken. Tonen er imidlertid en annen enn før. En skriver at det er en fordel med et organisert arbeidsliv og en høy organisasjonsgrad, og at en vil videreutvikle og modernisere den norske modellen. Et håndfast eksempel er at en ikke lenger foreslår å kutte i fagforeningsfradraget. Spørsmålet er i hvilken grad dette er mest ment å ha symbolverdi eller om det er i erkjennelsen av at organisert arbeidsliv er ønskelig. Høyres forslag på arbeidslivsområdet kan også bygge på den innsikt at norsk arbeidsliv kan endres gjennom mer indirekte virkende mekanismer like mye som gjennom politiske programmer. De to viktigste er: Markedskrefter via internasjonalisering Konkurranseutsetting og privatisering av velferdsproduksjon Internasjonaliseringen bidrar gjennom lett flyttbare bedrifter og gjennom stor flyt av arbeidskraft og tjenester over landegrensen. Og her kan finansmarkedene medvirke gjennom sin innflytelse over bedriftenes investeringsbeslutninger og dermed den økonomiske og sosiale utvikling. Særlig konkurranseutsetting nasjonalt og internasjonalt vet vi fort endrer de ansattes lønns- og arbeidsforhold. Gjennom markedet kan en oppnå et press på lønns- og arbeidsforhold og en fleksibilisering uten aktive vedtak om dette. I statsbudsjettet for 2013 hadde Høyre vidtgående forslag om velferd på anbud. Høyre viser seg samtidig lite opptatthet av markedsøkonomiens skyggesider. Det er snarere harmoniversjonen av samfunnsforholdene politikken bygger på. Når en tar opp arbeidsinnvandring går en ikke inn på problematikken omkring sosial dumping og virkninger for standarden i arbeidslivet. Det at mange arbeidsinnvandrere opplever dårlige lønns- og arbeidsbetingelser er ikke tema. Selve begrepet sosial dumping unngås, og dermed også det politiske konfliktstoffet omkring dette. For nærmere dokumentasjon av enkeltbeslutninger i Stortinget har LOs juridiske avdeling utarbeidet en faktarapport om hva partiene har sagt og stemt i sentrale arbeidslivssaker på Stortinget. Notatet er en gjennomgang av lovendringene innenfor arbeidslivet i Stortingsperiodene ( 2

3 1. UKLARHETER OM ARBEIDSTID OG SYKELØNN I den offentlige debatt har det rådet en viss usikkerhet om hvor Høyre står i arbeidslivspolitikken. Ledende talsmenn for partiet har også signalisert at en ønsker å komme fagbevegelsen i møte, og en av partiets frontfigurer på arbeidslivspolitikken, Torbjørn Røe Isaksen, har lansert Høyres nye arbeidslivspolitikk. Et eksempel er at en ikke lenger ønsker å kutte i fagforeningsfradraget. I programmet er det dog formuleringer som vitner om mer tradisjonell Høyrepolitikk og som kan ha radikale implikasjoner: 1. En vil frata fagbevegelsen styring med arbeidstid gjennom: "å endre arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid", så man kan jobbe lenger. Som påpekt av uavhengige arbeidsrettseksperter: Disse forslagene erkjenner (eller forstår) ikke at de aller fleste ansatte i Norge er omfattet av en tariffavtale. Selv om man endrer loven, så er det fortsatt tariffavtalen som vil bestemme arbeidstida. Kan man endre tariffavtalene? Ja, selvfølgelig, gjennom forhandlinger. Hvis man vil gjøre dette gjennom statlig diktat, er det et brudd på menneskerettighetene, ILO-konvensjoner, og EØS-retten. 2. At respekten for avtaleverk og organisasjonenes rolle er noe usikker fremgår også av partiets behandling av sykelønnsordningen. I programmet nevnes ikke IA-avtalen, om et mer inkluderende arbeidsliv. Dette er en viktig trepartsavtale mellom myndighetene og partene i arbeidslivet som dreier seg om mer enn sykefravær. En foreslår ikke endringer i sykelønnas ytelsesnivå; men forsikrer heller ikke at denne ligger fast. Det gir grunnlag for tvil om ordningens reelle innhold, særlig når en vil gjøre andre endringer. En vil innføre "normerte sykmeldingsperioder", inspirert av hva en har gjort i Sverige, dvs. at den enkelte diagnose normeres til en bestemt tid hva gjelder sykmelding. Videre har en med en formulering om at ingen skal kunne sykmeldes lenger enn seks måneder av fastlegen sin. Nå er slike endringer mye avhengig av praktiserbarhet, men den dynamikk som kan iverksettes kan bety vesentlige endringer over tid. En må her minne om at endringene i svensk sykefravær ikke har skjedd gjennom endringer i ytelsesnivå, men gjennom store endringer i regler og rettigheter ellers. 3

4 Vi kan tilføye at etter Høyres landsmøte kan man også finne følgende formulering i programmet : "Høyre vil gjøre det mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid, for eksempel ved å innføre et tidsbegrenset jobbskattefradrag.". Dette er åpenbart inspirert av omfattende tilsvarende tiltak i Sverige. Det har gitt yrkesaktive en betydelig skattelette (opptil kr i 2011) som trygdede og pensjonister ikke har fått og er kanskje delvis finansiert av nedskjæringer overfor deres ytelser. Slike fordelingsvirkninger bidro nok til at forslaget på landsmøtet ble vedtatt mot partiledelsens innstilling. 4

5 2. ENDRING I MAKTBALANSEN Det er nok det grunnleggende synet på hva som er rimelig fordeling av makt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver som er den viktige skillelinjen mellom Høyre og sosialdemokratiet. I Høyres samfunnssyn synes det å være fravær av motsetningsforhold mellom arbeid og kapital, arbeidsgivere og arbeidstakere. Sjefer og underordnete, blir i denne verden likeverdige partnere. Dette strider også mot bred lovgivning internasjonalt som tar utgangspunkt i arbeidstaker som den normalt "svake part". Høyre vil åpne opp for mer bruk av midlertidige ansettelser, ved midlertidige behov, som en skriver. Dette er en mindre generell oppmykingsoppskrift enn i forrige program (øke adgangen til.), men betyr likevel en reell svekkelse av oppsigelsesvernet for arbeidstakersiden samlet. Det kan også tolkes som om man primært er opptatt av arbeidsgiversidens behov for å ansette folk på midlertidig basis. At arbeidstakeren er sikret lovvern mot vilkårlige oppsigelser og har betydelige rettigheter ved nedbemanning er et kjernepunkt i arbeidslivsordningen. Denne beskyttelsen er svært viktig for den enkelte. Uten kan man plutselig miste økonomisk eksistensgrunnlag og det er stor forskjell på å søke lån om en har fast jobb eller ikke. En viktig forutsetning for frihet og muligheter er å kunne planlegge sitt liv gjennom trygghet for eget eksistensgrunnlag. Og for samlet balanse mellom partene i arbeidslivet, vil maktforholdet påvirkes av regelverket på dette området. Et rimelig oppsigelsesvern er også viktig for å motivere arbeidsgivere til langsiktighet i personalpolitikken med vekt på kompetansebygging og annen utvikling av de ansatte. De ansatte er bedriftens viktigste ressurs. Høyre overser sosial dumping og det problemet useriøsitet representerer for den norske arbeidslivsmodellen. En skriver riktignok generelt at en vil styrke Arbeidstilsynet, i samarbeid med arbeidsgiverne og arbeidstakerne, i arbeidet mot uakseptable arbeidsvilkår. Men Arbeidstilsynet skal få mye å gjøre overfor en halv million bedrifter dersom Høyre fortsatt vil være motstander av de viktigste forpliktelsene som er pålagt arbeidsgiverne de siste årene. Samspillet med tillitsvalgte og fagforeninger bl.a på bakgrunn av dette regelverket er avgjørende for å forvalte arbeidslivsstandarden i Norge. 5

6 3. BÅDE MINIMALISTISK OG LIBERALISTISK PROGRAM? Arbeidslivsdelen av Høyres program er ikke omfattende. Kapittel 9 Familie, arbeid og sosial utgjør til sammen 7 sider av et program på 76 sider, og trekker vi ut avsnittene om barn og familie, står vi igjen med 5 sider. Selv om antallet sider ikke nødvendigvis er den beste indikatoren på satsingen på arbeidslivsfeltet, må vi si at det ikke er et felt som utgjør noe hovedfokus. Til sammenlikning er kapitlet om utdanning og kultur på 11 sider. Arbeidsliv framstår i den offentlige debatten som kanskje det politikkområdet der brytningene mellom høyre- og venstresiden er sterkest, og der venstresiden har fryktet at en ny borgerlig regjering kan rokke ved ordninger som er tilkjempet over mange tiår. Da kunne en forvente at Høyre gikk tyngre inn på viktige problemstillinger, som f. eks. sosial dumping. I stedet får vi et tilforlatelig programutkast der det ser ut som en ikke ønsker å provosere. Høyre gir en viss honnør til partene i arbeidslivet og det gode samarbeidet mellom dem, og Høyre vil samarbeide konstruktivt med alle organisasjoner både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Man understreker imidlertid ikke fagbevegelsens grunnleggende rolle i den norske modellen. I arbeidslivskapitlet inngår ingen historisk refleksjon omkring hvorfor og hvordan det partiet mener er et ryddig arbeidsliv har blitt utviklet. Når Høyre omtaler arbeidslivet, er det ikke noe fokus på interessemotsetninger og sosiale konflikter, det er harmonimodellen som råder. I land med et mer liberalistisk politisk klima enn i Norge, som i det angloamerikanske kulturområdet, er forestillingen om det fleksible arbeidslivet del av ideologien, med ditto konsekvenser for store grupper av arbeidstakere. Oppsigelsesvernet er svakere, bruken av midlertidige ansettelser mer utbredt, fagorganiseringen er langt lavere, endog gjør arbeidsgiversiden ofte iherdige forsøk på å unngå fagorganisering. Arbeidsbetingelsene er generelt dårligere for en lønnsarbeiderklasse som er mer prisgitt kapitalsiden. Når man går gjennom Høyres program om arbeidslivet og avsnittet om Et fleksibelt og trygt arbeidsliv, er det atter en gang harmoniversjonen vi blir presentert for. Fleksibilitet er et gode for mange arbeidstakere, fordi det gir større mulighet til å kombinere arbeid, familie og fritid. Spørsmålet er om en øker fleksibiliteten for arbeidstakerne ved å gi arbeidsgiver økt makt. Samlet sett synes fleksibiliteten i den norske arbeidslivsmodellen å være rimelig bra for begge parter. Den antas av fagfolk å være viktig faktor bak denne modellens suksess ved å gi oss et arbeidsliv med stor omstillingsevne. 6