E16 Skaret - Hønefoss Temarapport Kulturmiljø

Transkript

1 E16 Temarapport Kulturmiljø Konsekvensutredning Region sør Prosjektavdelingen Januar 2013

2 Forord Foreliggende temarapport er en delrapport i forslag til kommunedelplan med konsekvensutredning for E 16. Tiltakshaver og ansvarlig for utredningen er Statens vegvesen Region Sør. I henhold til nye bestemmelser om konsekvensutredninger er kommunen planmyndighet og skal behandle kommunedelplaner. Delrapporten dokumenterer registreringer og verdivurderinger for temaet kulturmiljø, og vurderer omfang og konsekvenser av utbyggingsalternativene. Oppsummering og resultater fra denne delrapporten vil inngå i konsekvensutredningens hovedrapport som forventes fremlagt senhøstes Formålet med konsekvensutredningen er i følge plan- og bygningslovens 33-1: at hensynet til miljø, naturressurser og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planen eller tiltaket, og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, planen eller tiltaket kan gjennomføres. Utredningen skal gi planmyndigheten grunnlag for å behandle og vedta arealplanene og eventuelt fastsette vilkår for å gjennomføre tiltaket. Utredningsarbeidet for E 16 startet i 2007, men ble lagt på is tidlig i 2008, for så å bli tatt opp igjen ved årsskiftet 2009/2010. Planoppstart ble varslet 15. februar Forslag til planprogram ble sendt på høring og lagt ut til offentlig ettersyn i månedsskiftet juni/juli 2010, med høringsfrist 1. oktober Arbeidet er ledet av Statens Vegvesen Region Sør, ved Nils Brandt som prosjektleder og Gert Myhren som planleggingsansvarlig. Utredningen for fagteamet kulturmiljø er gjennomført av Kulturminneconsult ved arkeolog Liv Marit Rui som også har vært fagansvarlig. Rapporten kan hentes fra følgende internettadresse: Sted Drammen, januar

3 Innhold 0 Sammendrag Innledning Metode Konsekvensanalyse Konsekvenser i anleggsperioden Avbøtende tiltak Innledning Bakgrunn for tiltaket Beskrivelse av tiltaket Avgrensning av fagområdet Definisjon av undersøkelsesområdet Planprogrammets krav Krav og retningslinjer Metode Håndbok 140 Konsekvensanalyser Kilder Registreringer med verdi Overordnet beskrivelse av planområdet Delområder/ lokaliteter Kulturmiljø 1: Homledal Kulturmiljø 2: Sønsterud Kulturmiljø 3: Nedre Nes/Hestebråten Kulturmiljø 4: Store Nes/Øvre Nes Kulturmiljø 5: Nes Kulturmiljø 6: Lia Kulturmiljø 7: Utvika Kulturmiljø 8 Sørbråten Kulturmiljø 9: Øverby Kulturmiljø 10: Høgkastet Kulturmiljø 11: Elstangen Kulturmiljø 12: Rørvik Kulturmiljø 13: Tyriheimen Kulturmiljø 14: Sundvollen Kulturmiljø 15: Hyttebebyggelse på Rudstangen

4 Kulturmiljø 16: Rudsøgarden Kulturmiljø 17: Kroksundgårdene Kulturmiljø 18: Fekjær/Gjesval Kulturmiljø 19: Vik Kulturmiljø 20: Borgen Kulturmiljø 21: Løken Kulturmiljø 22: Fornminneområde ved Borgestad Kulturmiljø 23: Viksenga/Jomfruland Kulturmiljø 24: Småbruk Snadden i Ringerike k Kulturmiljø 25: Fredenshavn og Rolighet Kulturmiljø 26: Husmannsplasser på østre del av Prestmoen Kulturmiljø 27: Kullgroper og fangstgroper på Prestmoen Kulturmiljø 28: Husmannsplasser vestre del av Prestmoen Kulturmiljø 29: Sørum og Mo Kulturmiljø 30: Frok/Rå/Berger Kulturmiljø 31: Norderhov Kulturmiljø 32: Hverven/Tanberg Kulturmiljø 33: Stein gård Kulturmiljø 34: Bjørnstad/Bjørke Kulturmiljø 35 Sonerud Kulturmiljø 36: Øderå, Vangen, Gile, Bråk Kulturmiljø 37: Veisten Kulturmiljø 38: Lorvika/Lyse Kulturmiljø 39: Hagabråtan Kulturmiljø 40: Bråtan Kulturmiljø 41: Abrahamveien hyttefelt Kulturmiljø 42: Abrahamrud/Granheim Kulturmiljø 43: Gunnerenga Kulturmiljø 44: Fulglesangen/Kollebråten Kulturmiljø 45: Pjåka/Jonsrud Kulturmiljø 46: Larsbråtan, Bakken, Brentlær Kulturmiljø 47: Østby hyttegrend Kulturmiljø 48: Deli Kulturmiljø 49: Håkenstad Kulturmiljø 50: Ulltvedt Kulturmiljø 51: Vakermoen Kulturmiljø 52: Vaker Kulturmiljø 53: Gullerud Kulturmiljø 54: Gagnum Kulturmiljø 55: Hesleberg Kulturmiljø 56: Tanbergmoen Omfang og konsekvens Alternativ Alternativer i grønn korridor Beskrivelse av korridoren Delstrekning 1 Skaret - Rørvik Delstrekning 2 Rørvik Bymoen

5 4.2.4 Delstrekning 3 Bymoen Styggedalen (Hønefoss) Samlet konsekvens alternativer i grønn korridor Alternativer i blå korridor Beskrivelse av korridoren Delstrekning 1 Skaret Rørvik Delstrekning 2 Rørvik Bymoen Delstrekning 3 Bymoen Hønefoss Samlet konsekvens for alternativer i blå korridor Alternativer i rød korridor Beskrivelse av korridoren Delstrekning 1 Skaret Rørvik Delstrekning 2 Rørvik Stein Delstrekning 3 Stein Hvervenmoen Alternativer i gul korridor Alternativer i rosa korridor Samlet framstilling og rangering av alternativer Usikkerhet Konsekvenser i anleggsperioden Avbøtende tiltak

6 0 Sammendrag 0.1 Innledning Avgrensning av fagområdet Kulturminner er definert som alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Begrepet kulturmiljøer er definert som områder hvor kulturminner inngår som en del av en større enhet eller sammenheng. Fra planprogrammet Innen planområdet er det generelt mange verdifulle kulturmiljøer, både fra nyere tid og automatisk fredete kulturminner. Utredningen skal redegjøre for hvilke verdifulle kulturmiljøer som blir berørt av de ulike alternativene. Det skal redegjøres for områdets kulturhistorie, hvilke kulturmiljøer som blir berørt, hva miljøene består av, hvilke tidsepoker de tilhører, samt en vurdering av de ulike kulturmiljøenes verdi. Kulturmiljøene skal avgrenses på kart med verdivurdering. Det skal videre vurderes og beskrives hvordan kulturmiljøene blir berørt av de ulike vegalternativene med kryssområder. Det skal gjøres en samlet vurdering av de ulike alternativenes konsekvenser for temaet, og hvilke alternativer som er dårligst og best for dette fagtemaet. 0.2 Metode Det henvises til Statens vegvesens håndbok 140 (H140) konsekvensanalyser, metodikk for ikke-prissatte konsekvenser (kap. 6). Temaet kulturmiljø tar utgangspunkt i den kulturhistoriske verdien av berørte områder, og vurderer om tiltaket vil redusere eller styrke verdien av disse. Usikkerhet kan knyttes til både registreringer, vurderinger og selve tiltaket, se H140 kap.4. For temaet kulturmiljø, vil dette først og fremst gjelde automatisk fredete kulturminner under bakken eller under vann. Vurderingen av sannsynligheten for å finne ukjente automatisk fredete kulturminner kan være et mål på en slik usikkerhet. Dersom potensialet for å finne slike er stort, påpekes dette i forbindelse med samlet vurdering av hvert alternativ. 6

7 0.3 Konsekvensanalyse Undersøkelsesområdet Konsekvensene vurderes innenfor undersøkelsesområdet, som utgjør planområdet og influensområdet. Planområdet er den korridoren det er aktuelt å bygge vegen med tilhørende områder som blir berørt av utbyggingstiltaket. Verdi- og sårbarhetsanalysene er i hovedsak vurdert innenfor planområdet. For kulturmiljø vil alle kulturmiljøer som indirekte kan bli berørt av tiltaket, inngå i influensområdet. Dette influensområdet kan strekke seg utenfor det definerte planområdet. Overordnet beskrivelse av registreringene og analysene Kulturhistorisk oversikt Planområdet er naturmessig svært sammensatt og variert. Det omfatter de bratte og skogkledde liene fra Krokskogsplatået og ned mot Holsfjorden og Steinsfjorden, og det åpne og fruktbare jordbrukslandskapet i Hole og Ringerike kommuner, samt områdene langs Storelva. Området fra Kroksund til Hvervenmoen, er i hovedsak preget av fruktbare og rike jordbruksområder med gårdsbebyggelse plassert på høyderygger i landskapet. Nyere villabebyggelsen er konsentrert rundt handelssenteret i Vik, på Sundvollen og øst for Norderhov kirke. Området ligger innenfor det såkalte Oslo-feltet, med vulkanske bergarter på Krogskogplatået og kambrosilurske løsmasse-avsetninger fra siste istid på halvøya mot nord. Denne delen av landet lå under havoverflaten og var havbunn fram til for cirka år siden. De beste jordbruksområdene ligger i dag på havavleiringene. De lavereliggende deler har et gunstig klima, og preges av varmekjære løvtrær på lokalklimatisk gunstige områder, gjerne i sørvendte skråninger, mens det øvrige landskapet domineres av barskog. Selv om klimaet har variert i forhistorisk tid, har Ringerike vært blant de best egnete områdene for jordbruk i Norge både på grunn av klimaet, og på grunn av det gode jordsmonnet med marin leire og påvirkning fra kalkførende bergarter. Den kalkrike grunnen gir også et rikt vegetasjonsbilde, med kalkfuruskoger på åsene og kalkrike tørrbakker i overgangen mot de flatere og lavereliggende partiene. Den søndre delen av planområdet fra Skaret nordover langs Holsfjorden til Sundvollen er preget av et bratt terreng med fall mot Tyrifjorden og mye fjell i dagen. Området er småskalapreget og kupert, med blandet skogsvegetasjon. På løsmasseavsetningene ved bekkeutløp, på mindre terrasser og flater ligger den eldre bosettingen, mens nyere fritidsbebyggelse følger fjorden på hele strekningen, i tillegg til fritidsbebyggelse i åsen. Eldre og yngre steinalder ( f.kr.) I eldre steinalder (ca år f. Kr) levde folk hovedsakelig av jakt, fangst og fiske, mens jordbruk og husdyrhold ble introdusert i yngre steinalder (fra ca år f. Kr). 7

8 Mange av de kjente boplassene fra eldre steinalder finnes ved eldre strandlinjer. Etter hvert som isen trakk seg tilbake og landet hevet seg etter istrykket, dannet det seg nye fjordarmer, lune viker, innsjøer og bekkeløp som egnet seg som fiske- og fangstboplasser. I området omkring Steins- og Tyrifjorden er det funnet spor etter steinalderbosetting opp mot 165 moh. Siste del av eldre steinalderen er vanligvis knyttet til områder som tilsvarer Tyrifjordens høyde over havet (60 moh). Figur 1: Skafthulløksene er en relativt vanlig type løsfunn fra yngre steinalder og bronsealder. Redskapstypen er gjerne funnet i gode områder for åkerbruk. Denne øksa ble funnet på Borgen. Foto: Åse Kari Hammer. (c) Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo Det er gjort mange funn av flintavslag og ulike redskaper i det aktuelle planområdet, men det er hittil påvist få boplasser. Fra yngre steinalder, da jordbruket ble kjent, var boplassene ikke lenger utelukkende knyttet til kystlinjen. Det store antallet løsfunn fra yngre steinalder viser at hele området var aktivt utnyttet i denne tidsperioden. Eksempler på løsfunn fra perioden er blant annet redskaper som for eksempel skafthulløks, flintsigd og flintdolk, men mer vanlig er funn av flintavfall fra redskapsproduksjonen. Bronsealder ( f.kr.) Boplassfunn fra bronsealder er relativt sjeldne, og det er ikke kjent bronsealderboplasser i området. Generelt er det relativt få funn fra bronsealderen, og det er derfor særlig interessant at det er en rekke fornminner som gravrøyser og helleristninger langs Tyrifjordens østside. I den nordre delen av området, hvor det i dag er gode jordbruksarealer, er det stor tetthet i løsfunn av blant annet skafthullsøkser og flintsigder. Løsfunnene er i stor grad gjort på de høyderyggene i terrenget hvor den eldste gårdsbebyggelsen ligger. Jernalder (500 f. Kr 1000 e.kr) Gravhauger og gravfunn indikerer en rik jordbruksbosetning i området i denne perioden, og området har gjennom sagalitteraturen markert seg i rikshistorien. Området var tidlig et maktsentrum, og bygdeborgen ved Stein viser senterdannelse i alle fall i folkevandringstid ( e.kr.). I sagalitteraturen fortelles det at Ragnhild, Harald Hårfagres mor, skal være født på Storøya, mens Halvdan Svarte skal ha bodd på Stein gård, og i hvert fall hans hode skal ligge begravd i Halvdanshaugen. Denne er i dag en av Norges mest kjente gravhauger. 8

9 Mange av dagens gårder og ferdselsårer ble etablert i jernalderen. Selv om gårdsbebyggelsen ikke nødvendigvis har ligget på nøyaktig samme sted, viser gårdsnavnene at området har vært i bruk i perioden. De eldste vegene følger ryggene i terrenget og har gått gjennom gårdene som ligger der. Gravminnene ligger ofte nær gårdene og ferdselen, for å kunne se og bli sett. Gårdsnavn som kan gå føres tilbake til jernalder er for eksempel gårder med enkle naturnavn, slik som Mo, Bjørke og Stein, og gårder med sammensatte gårdsnavn (som f. eks Løken av leik + vin og Sørum av sør og heim). Fra eldre jernalder (500 f. Kr-400 e. Kr) er det enkelte gravfunn spredt i området, blant annet fra Tanberg. Noen av fangstgropene ved Hvervenmoen og enkelte av gravhaugene mellom Sørum og Bjørke kan også være fra denne perioden. Svært mange av kulturminnene fra jernalder ligger nær tunene på de største og eldste gårdene, som for eksempel Mo, Sørum, Tanberg og Hårum. Den tørre selvdrenerende jorda var attraktiv for det tidlige jordbruket. Det var først i siste del av jernalderen at det kom jernskodde redskap som gjorde det mulig også å dyrke den tyngre jorda på slettene. En del gravhauger har erfaringsmessig også forsvunnet ved moderniseringen av jordbruket fra midten av 1800-tallet og framover. Middelalder ( år e.kr.) Ved kristningen av landet startet en storstilt bygging av kirker. Middelalderkirken på Norderhov ble trolig bygget på siste halvdel av 1100-tallet. Kirkens eldste deler er skipet og vesttårnet i romansk stil. Det er ikke uvanlig at de første kirkene ble oppført på steder hvor det også tidligere hadde vært religiøse og kultiske handlinger. Stedsnavnet Norderhov antyder en slik sammenheng og kontinuitet, det vil si et hov for Njord. På Stein gård ligger ruinen etter en middelalderkirke, sannsynligvis fra 1100-tallet. I seinmiddelalderen var Stein kirke en sognekirke. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1683, og ble aldri bygget opp igjen. Det var på landsbasis en sterk økning i folketallet gjennom middelalderen frem til Svartedauden (1349). Gårder med navn på -rud ble trolig tatt opp i denne perioden. Det var ofte mindre bruk enn de som var etablert tidligere eller var beliggende i mer marginale områder. En del av disse ble liggende øde etter Svartedauden, men noen av dem ble tatt opp igjen som husmannsplasser på 1600-, og 1800-tallet. Figur 2 Skipet og vesttårnet er fra tallet, spiret fra I 1882 ble middelalderkoret revet, og kirken fikk sin nåværende korsplan. Foto: NIKU Østsiden av Steinsfjorden har vært et marginalt område for jordbruk. Den dyrkbare jorda ligger på ei smal stripe langs fjorden eller som små lommer i lia under den bratte stigningen opp mot Krokskogplatået. Jordbrukerne i området har derfor måttet basere seg på binæringer som kanskje har utgjort en større del av husholdningene enn jordbruket. Fra gammelt av har fallet i Åsaelven vært nyttet av de store gårdene, og allerede på 1300-tallet skal Mo gård ha hatt mølle her. Fisket i fjorden og hellebrudd, 9

10 som fjellets beskaffenhet ligger til rette for, arbeid i skogen og jakt, har vært viktige attåtnæringer. Nyere tid ( ) De større gårdene hadde skog og utmarksområder med sætrer i de høyereliggende områdene på østsiden av Steinsfjorden. Gårdenes system for ressursutnyttelse var godt etablert i middelalderen, og ble videreført langt fram i tid. Fra 1600-tallet ble skogbruket intensivert med sikte på tømmereksport, og inntektene bidro til økt rikdom på storgårdene og arbeid for småfolk. Det ble også levert kull til Bærums Verk fra området. Blant andre typer virksomhet kan nevnes en kalkovn fra tallet på Stein gård. I hvilken grad området på østsiden av Steinsfjorden har hatt fast bosetting før Svartedauden er uvisst, men trolig ble eventuelle gårder etter denne lagt øde. Storgården Stein hadde seter her på 1300-tallet. Dette reflekteres i dag i gårdsnavnet Steinseter, og gårdsnavn som ender på eng. Flere gårdsnavn på -bråten viser til en sein rydding. Finneinnvandringen til regionen kan også ha hatt betydning for bosetningen i området. Vegårdsfjerdingen, som Åsa er en del av, ble tidligere kalt Finnefjerdingen. På 1800-tallet ble jordbruket sterkt endret. Nye dyrkningsmetoder og moderne redskaper ble tatt i bruk, og husdyrholdet økte. Intensiveringen av jordbruket førte bl.a. til at bygningsmiljøet på gårdene utviklet seg fra tun med mange mindre bygninger med ulike funksjoner, til tun med større og færre bygninger. Den store røde driftsbygningen (enhetslåven) kan ses som den karakteristiske bygningstypen fra denne perioden. Bygninger fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk gjerne sveitserstilspreg, noe som fortsatt utgjør et viktig innslag i byggeskikken i området. Befolkningen vokste gradvis i antall utover 1600-tallet, og husmannsvesenet tok opp i seg mye av befolkningsøkningen. Gårder som ble lagt øde under Svartedauen, ble husmannsplasser på 16- og 1700-tallet, men etter hvert måtte også nye plasser ryddes. Husmannsplassene fra rundt 1800 ligger ofte i mer marginale områder for åkerbruk, på nordvendte og karrigere steder langs fjorden og ved furumoene. Etter 1900 ble de tidligere husmannsplassene ofte utskilt som egne bruk. I 1806 sto kjerraten (et trekksystem basert på kjettinger) i Åsa klar til prøvekjøring. Dette var løsningen på gods- og jernverkseier og generalveiindendant Peder Ankers problemer med å få tømmeret i de store skogene han eide i Buskerud, frem til Lysakerelva, der sagene lå. Løsningen besto i å fløte tømmeret til Tyrifjorden, dra det gjennom Kroksund ved Sundvollen og fram til Åsa innerst i Steinsfjorden, videre opp bakkene til Damtjern og over til Storflåtan og endelig fløte det ned Sørkedalsvassdraget til Lysakerelva. Området har også i nyere tid skrevet seg inn i rikshistorien gjennom hendelsene ved Karl XIIs felttog i Svenskekongens tropper ble stoppet av de dansk-norske tropper ved Norderhov kirke takket være den snarrådige prestefruen på Norderhov, Anna Colbjørnsdatter. En statue av henne står ved kirken, og selv ligger hun som en av få i kirkens krypt. Eventyrsamleren og 10

11 forfatteren Jørgen Moe fra Mo gård er en annen kjent skikkelse fra området som også fikk stor betydning for skapelsen av en norsk nasjonalkultur. Hans bok I brønnen og i tjernet fra 1851 henter mye av handlingen fra Moes hjemgård. Dukkestuen fra en av fortellingene står fortsatt på gårdstunet. Figur 3Eventyrsamleren og forfatteren Jørgen Moe ble født på den gamle storgården Mo. Samferdselshistorie Området har vært et sentralt knutepunkt for ferdsel langt tilbake i tid. Ringeriksveien over Krokskogen er kjent fra skriftlige kilder tilbake til middelalderen. Veifaret ble brukt av Kong Magnus Lagabøte i 1276 og av biskop Jens Nilssøn i Sundvollen må ha vært et sundsted like lenge som veifaret over Krokskogen har vært i bruk. Sommerstid var ferdsel på sjøen lettere enn på land, og Tyrifjorden, Holsfjorden og Steinsfjorden ga mulighet for et stort kommunikasjonmessig nettverk. Vinteren var likevel den best egnete for langveis transport. Vinterveiene på fjorden gjennom dette området har sannsynligvis svært lang tradisjon. Den Bergenske Kongevei ble anlagt langs samme rute som det gamle veifaret over Krokskogen av generalveiintendant Peder Anker på 1790-tallet og begynnelsen av tallet. Den gamle veien fra Norderhov til Kristiania gikk over Åsagårdene inne i Steinsfjordbunnen, her tok den av opp til Krokskogplatået over Stubdal og videre gjennom Sørkedalen. Denne traséen har en langt slakere stigning enn Krokkleiva. Peder Anker kjempet for at Den Bergenske Kongevei skulle følge Stubdalslinjen i stedet for traséen over Krokkleiva. Kongeveien var en oppfølging av bestemmelsen fra 1786 om at hovedveiene skulle være kjørbare med hest og kjerre. Mot slutten av 1800-tallet ble turister viktige ferdafolk langs samme rute, og Krokkleiva med Kongens utsikt og Sundvollen ble kjente turiststeder i inn- og utland. I 1860 ble chausseen over Sollihøgda anlagt og var et nasjonalt viktig veibyggingsprosjekt. Veien erstattet den tidligere kongeveitraséen over Krokskogen. Veien langs fjorden, fra Sylling via Skaret til Sundvollen, var ferdig i 1854, og mye av bebyggelsen relaterer seg til den eldre gjennomfartsveien. Veien ga også grunnlag for turisme og tidlig hyttebebyggelse i 11

12 området. Området har hatt en sentral beliggenhet i forhold til ferdselsårer gjennom lang tid og kan kalles et knutepunkt for veihistorie. Dagens E16 over Steinsletta følger fremdeles traséen til Den Bergenske Kongevei fra cirka 1800, selv om veien nå er omlagt ved Kroksund og Norderhov kirke. Oppsummering av delområder/ lokaliteter med tilhørende verdi og omfang Det er i alt registrert 56 kulturmiljøer innenfor planområdet. Av disse har 11 stor verdi, mens 4 har middels til stor verdi. Størst verdier knytter seg til områdene Sundvolden, Fekjær/Løken/Borgen, Steinsletta og Norderhov. 14 kulturmiljøer har fått middels verdi, og 9 har liten til middels verdi. Øvrige kulturmiljøer har liten verdi. I tillegg finnes en rekke kulturmiljøer uten spesielle kulturhistoriske verdier. På delstrekning 1 Skaret Rørvik er det registrert 11 kulturmiljøer, hvorav ett har stor verdi: kulturmiljø 8 Sørbråten. Dette miljøet består av gårdsmiljø og forn minner. Tunet har enhetlig eldre bygningsmiljø, med våningshus fra 1600-tallet. Fire av miljøene har middels verdi, de øvrige har liten til middels verdi eller liten verdi. Ingen av kulturmiljøene på delstrekningen blir direkte berørt, med unntak av kulturmiljø 10 Høgkastet, som ligger svært nær dagens E16, og en breddeutvidelse her vil føre vegen enda nærmere. Delstrekning 2 og 3 Rørvik Hvervenmoen, er de områdene med størst kulturminneverdier. Sundvollen, Borgen, Løken, Stein, Sørum/Mo, Bjørnstad/Bjørke, Norderhov, Hesleberg og Tanbergmoen har alle stor verdi, mens Fekjær/Gjesval, Sonerud, Hverven/Tanberg har middels til stor verdi. Ingen av disse blir direkte berørt, men noen vil kunne få ny E16 nærmere enn i dag. Delstrekning 2 gul korridor (Rørvik Åsa Hvervenmoen) har foruten kulturmiljø Sundvollen, Hesleberg og Tanbergmoen, kun ett kulturmiljø med stor verdi. Det er kulturmiljø 39 Hagabråtan, som er et småbruk med rekketun med sveitserstilsdekor. Våningshuset er en midtkammerbygning av eldre dato. I tillegg har kulturmiljø 38 Lorvika/Lyse fått middels til stor verdi. Ingen av disse blir direkte berørt. Oppsummering av konsekvensvurdering Ingen av de kulturmiljøene som har fått stor verdi, blir direkte berørt. De største konfliktene er knyttet til grønn, blå og rød korridor med kryss på Smiujordet. Kulturmiljø Fekjær/Gjesval vil bli ødelagt, og det er store negative konsekvenser også for fornminneområdet ved Borgestad i grønn og blå korridor, og for Løken i rød korridor. Øvrige konflikter er moderate. Tabell 0.1 Samlet konsekvensvurdering for tema kulturmiljø. ALTERNATIV/ KONSEKVENS RANGERING VARIANTER A1a 29 A6a

13 A12a 0 3 A1b 30 A6b 22 A12b 23 A2c / 26 A2e / 27 A2f / 28 A3c 0 8 A3e 0 11 A3f 0 9 A4c 0/ 16 A4e 21 A4f 0/ 17 A5c 0/ 14 A5e 20 A5f 0/ 15 A7c 0 6 A7e 0 10 A7f 0 7 B13d 23 B14d 0/ 18 C13d 23 C14d 0/ 18 A A A A Kort beskrivelse av rangering for tema kulturmiljø Som vist i tabellen ovenfor er det mange alternativer som har lik samlet konsekvens. Det er fordi det er mange alternativer og en forholdsvis liten skala å vise konsekvensen på. At flere alternativer har samme samlede konsekvens betyr imidlertid ikke at de er like gode eller dårlige. De er derfor rangert etter en faglig vurdering som redegjøres for nedenfor. De alternativene som har samme samlede konsekvens blir stilt opp mot hverandre og vurdert i forhold til hverandre. Alternativ A6a, A12a, A10, A11, A7c, A7f, A3c, A3f, A7e, A3e, A8 og A9, i tillegg til alternativ 0, har alle en samlet konsekvens på ubetydelig (0). Det er likevel relativt store 13

14 forskjeller mellom disse. De åtte første av disse alternativene har ubetydelig konsekvens på samtlige delstrekninger, og er derfor rangert som nr.to til 9, mens de siste fire har en eller flere negative konsekvenser på en av delstrekningene. Alternativ A7e har kun en negativ konsekvens, og det er nærføring til kulturmiljø Veisten. Dette alternativet er derfor rangert som nr. 10. Alternativ A3e har også denne konflikten, i tillegg konflikt på Rørvik og Rudsøgarden, og er rangert som nr.11. Begge de to sistnevnte kulturmiljøene vil bli skadet eller ødelagt. Alternativene A8 og A9 har i tillegg til konflikt på Rørvik, også konflikt med hyttefeltet på Abrahamrud, som vil bli ødelagt, samt kryssing av kjerratstien ved Pjåka. I forhold til kulturmiljøet er det ingen vesentlig forskjell på disse, og de er derfor rangert som nr. 12. Neste gruppe av alternativer utgjøres av A5c, A5f, A4c, A4f, B14d og C14d. De har alle en samlet konsekvens på ubetydelig til liten negativ (0/-). Som for forrige gruppe, er det også forskjeller mellom disse. Alternativ 14 d har den største konflikten av disse, og er derfor rangert sist i denne gruppen. Den største konflikten er med kulturmiljø Gile, Vangen, Øderå og Bråk. På grunn av breddeutvidelse av dagens veg, vil bygninger her måtte rives. Alternativ 5 har noe mindre konflikter enn alternativ 4, og er derfor rangert før disse. Alternativ 5 har konflikt i Vik, mens alternativ 4 har konflikt med både Rørvik og Rudsøgarden i tillegg til Vik. Alternativene A5e, A4e, A6b, B13d, C13d og A12b har alle en samlet konsekvens på liten negativ. Alternativ er den minst konfliktfylte av disse, med liten negativ konsekvens for Vik og Veisten, og er derfor rangert som nr. 20. Alternativ A4e har i tillegg konflikt på Rørvik og Rudsøgarden, mens alternativ A6b har middels stor konflikt på Mo. Alternativene B 13d, C13d og A12b har konflikter henholdsvis på Rørvik, Rudstangen, Rudsøgarden, Vik, Gile/Vangen/ Øderå/Bråk, Norderhov og Rørvik, Rudsøgarden, og Mo, og er alle rangert som nr.23, da det er uvesentlige forskjeller mellom disse tre. Samtlige av alternativene A2c, A2f og A2e har meget stor konflikt både på Fekjær/Gjesval og Løken i tillegg til Rørvik og Rudsøgarden. Kulturmiljøet Fekjær/Gjesval vil bli ødelagt, og Løken vil få nærføring til ny veg, slik at historiske sammenhenger blir brutt. Disse alternativene er derfor rangert som nr. 26, 27 og 27. De to absolutt verste alternativene for kulturmiljøet, er alternativene A1a og A1b, hvorav alternativ A1b er rangert sist. Begge har stor negativ konsekvens og strider mot nasjonale mål. Begge har konflikt på Rørvik, Rudsøgarden, Fekjær/Gjesval og fornminner på Borgestad, men A1a har i tillegg konflikt med kullgroper og husmannsplassser på Prestmoen, mens A1b i tillegg har konflikt på Mo. 14

15 0.4 Konsekvenser i anleggsperioden Eventuelle konsekvenser i anleggsperioden vil i første rekke gjelde fornminnene ved Borgestad og på Prestmoen. De som eventuelt ikke blir direkte berørt av tiltaket, bør sikres fysisk for å unngå skade på disse i anleggsperioden. 0.5 Avbøtende tiltak Et avbøtende tiltak for kulturmiljø, bør være å opprettholde kjerratstien (kulturmiljø 45 Pjåka/Jonsrud), for eksempel i form av en undergang. 15

16 1 Innledning 1.1 Bakgrunn for tiltaket Dagens E16 på strekningen Skaret Hønefoss har trafikkmengder på mellom kjt/døgn på strekningen mellom Skaret og Rørvik og kjt/døgn mot Hvervenmoen fra sør (tellinger fra 2010). På sikt vil trafikkvekst føre til at hele strekningen får trafikkmengder over kjt/døgn, som er grensen for når det skal bygges firefeltsveg. Dagens veg har til dels dårlig standard i forhold til trafikkmengden. Dette gir dårligere trafikksikkerhet og dårligere fremkommelighet enn ønsket. Målene for prosjektet E16 Skaret Hønefoss er følgende: Øke trafikksikkerheten for alle trafikantgrupper Forbedre framkommeligheten for alle brukere av vegen Redusere avstandskostnadene ved å redusere kjøretiden Bedre trafikkløsningene for ekspressbussene Gjøre busstransport mer attraktivt på strekningen Redusere miljøulempene for randbebyggelse langs dagens E16 Holde miljøulempene langs ny veg på et akseptabelt nivå I kommunedelplanfasen for E16 Skaret Hønefoss utredes 29 kombinasjoner av vegløsninger som fastsatt i planprogrammet. Formålet med konsekvensutredningen er å gi et best mulig grunnlag for valg av vegløsning gjennom vedtaket av kommunedelplan. Denne temarapporten er en delrapport til konsekvensutredningen. 1.2 Beskrivelse av tiltaket Tiltaket innebærer i hovedsak 4-feltsveg på hele strekningen, men også redusert standard er vurdert. De 29 alternativene som utredes, ligger innenfor 5 korridorer. Korridorene er navngitt med fargene grønn, blå, rød, gul og rosa. Løsningene er nærmere beskrevet i konsekvensvurderingens hovedrapport. 1.3 Avgrensning av fagområdet Kulturminner og kulturmiljøer er definert i Lov om kulturminner. Kulturminner er definert som alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det 16

17 knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Begrepet kulturmiljøer er definert som områder hvor kulturminner inngår som en del av en større enhet eller sammenheng. I mange tilfeller vil verdifulle kulturminner og kulturmiljøer også være en del av temaet landskapsbilde. Kulturmiljøtemaet avgrenses fra landskapsbildetemaet ved at de visuelle forhold knyttet til kulturlandskapet, kulturminner og kulturmiljø omtales og vektlegges under landskapsbilde. Landskapets historiske innhold, forståelsen av historien, vektlegges under temaet kulturmiljø. Identiteten som en gruppe beboere eller brukere knytter til spesielle kulturminner eller kulturmiljøer, landskapsrom eller naturtyper, behandles under temaet nærmiljø/friluftsliv. Det kulturhistoriske aspektet behandles under temaet kulturmiljø. 1.4 Definisjon av undersøkelsesområdet Konsekvensene vurderes innenfor undersøkelsesområdet, som utgjør planområdet og influensområdet. Planområdet er den korridoren det er aktuelt å bygge vegen med tilhørende områder som blir berørt av utbyggingstiltaket. Verdi- og sårbarhetsanalysene er i hovedsak vurdert innenfor planområdet. For kulturmiljø vil alle kulturmiljøer som indirekte kan bli berørt av tiltaket, inngå i influensområdet. Dette influensområdet kan strekke seg utenfor det definerte planområdet. 1.5 Planprogrammets krav Konsekvenser utredes i henhold til planprogram fastsatt av Ringerike kommune og Hole kommune Under kulturmiljø beskrives antatte konsekvenser på et overordnet nivå, medført av utbyggingstiltaket. Innenfor planområdet er det generelt mange verdifulle kulturmiljøer, både fra nyere tid og automatisk fredete kulturminner. Noen av miljøene vil ha større tåleevne enn andre med hensyn til det aktuelle tiltaket. Linjeføringen og utformingen av anlegget vil også ha betydning for vurdering av konsekvens. Spesielt vil plassering og utforming ved kryssområdene ha betydning for kulturmiljøene i nærheten. I planprogrammet kapittel om tema kulturmiljø skal følgende inngå i vurderingen av tiltakets konsekvenser: Utredningen skal redegjøre for hvilke verdifulle kulturmiljøer som blir berørt av de ulike alternativene. Det skal redegjøres for områdets kulturhistorie, hvilke kulturmiljøer som blir berørt, hva miljøene består av, hvilke tidsepoker de tilhører, samt en vurdering av de ulike kulturmiljøenes verdi. Kulturmiljøene skal avgrenses på kart med verdivurdering. Det skal videre vurderes og beskrives hvordan kulturmiljøene blir berørt av de ulike alternativene med kryssområder. Det skal blant annet redegjøres for hvordan anleggets utforming, linjeføring og skala påvirker kulturmiljøene. Ved å sammenholde kulturmiljøenes 17

18 verdi med omfanget av tiltaket, skal det gjøres en samlet vurdering av de ulike alternativenes konsekvenser for temaet og hvilke alternativer som er dårligst og best for dette fagtemaet. Avbøtende tiltak som ikke inngår i tiltaket skal beskrives, men inngår ikke i den samlete vurderingen. Eventuelle konsekvenser i anleggsperioden skal beskrives i eget kapittel. 1.6 Krav og retningslinjer Det er et strategisk mål at både mangfoldet og et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal bevares for fremtiden og ivaretas og forvaltes med grunnlag i deres verdi som kunnskaps-, opplevelses- og bruks-ressurser. Transportetatene har et særskilt sektoransvar for å ikke ødelegge områder med stor kulturhistorisk verdi. Buskerud fylkeskommune skriver i sine kommentarer til offentlig ettersyn av planprogrammet, at vegen går gjennom verdifulle kulturlandskap, og at det er viktig at det registreres enkeltminner, kulturmiljø og hele kulturlandskap, og at sammenhengen mellom landbruksbebyggelse og landskap er vesentlig. I Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden er det registrert en rekke kulturminner og løsfunn innenfor de planlagte korridorene. Løsfunnene er en indikator på at det kan finnes kulturminner under markoverflaten som ikke er synlig over bakken. Fylkeskommunen sier at det er generelt høyt potensial for slike funn i dette området. I Hole kommune er det gjort omfattende kartlegging av automatisk fredete kulturminner og kulturmiljøer til utformingen av en kommunedelplan for kulturminner. Miljøstrategi for Statens vegvesen Region sør Statens vegvesen Region sør skal arbeide for en bærekraftig utvikling ved å forebygge og minimalisere veg- og trafikksystemets negative virkninger for natur, miljø og mennesker. I den sammenheng er det utarbeidet en Miljøstrategi for vår region. Denne miljøstrategien inneholder overordnede mål som skal være førende i utbyggingsprosjekter: Vi skal ikke forringe natur- og kulturmiljø ved bygging eller ombygging av veg. Vegen skal legges og formes på en slik måte at den er godt tilpasset omgivelsene. 18

19 2 Metode 2.1 Håndbok 140 Konsekvensanalyser Det henvises til Statens vegvesens håndbok 140 (H140) konsekvensanalyser, metodikk for ikke-prissatte konsekvenser (kap. 6). Temaet kulturmiljø tar utgangspunkt i den kulturhistoriske verdien av berørte områder, og vurderer om tiltaket vil redusere eller styrke verdien av disse. Usikkerhet kan knyttes til både registreringer, vurderinger og selve tiltaket, se H140 kap.4. For temaet vil kulturmiljø dette først og fremst gjelde automatisk fredete kulturminner under bakken eller under vann. Vurderingen av sannsynligheten for å finne ukjente automatisk fredete kulturminner kan være et mål på en slik usikkerhet. Dersom potensialet for å finne slike er stort, påpekes dette i forbindelse med samlet vurdering av hvert alternativ. 2.2 Kilder Vurdering av tema kulturmiljø baserer seg på eksisterende informasjon samt befaringer. Hovedgrunnlaget er verdi- og sårbarhetsanalysene (Verdi- og sårbarhetsanalyse i forbindelse med utarbeidelse av konsekvensutredning og kommunedelplan for utbygging av firefelts veg på strekningen E16 Skaret Hvervenmoen, NIKU 2007, samt Tilleggsutredning for E16 Skaret Hvervenmoen, SVV v/rui og Hjemdahl, 2009). I tillegg er det benyttet tidligere utredninger: Ny E-16 fra Rørvik-Vik, registrering og vurdering av kulturminner, v/svv Buskerud, Akershus og Buskerud fylkeskommuner, 1998, og Spor i gammel jord Fagutredning kulturminner og kulturmiljø Kulturminneprosjekt Ringeriksbanen I forbindelse med varsel om planoppstart og påfølgende arbeid med planprogram for prosjektet, ble en ny korridor for veg lansert (gul korridor). Denne korridoren er med i det fastsatte planprogrammet. Registreringen og analysen av det nye området ble utført i forbindelse med konsekvensanalysen men kulturmiljøanalysen med verdivurdering av kulturmiljøene er et separat dokument. Veitraseen var lagt i forkant, og det ble derfor utført en kartlegging med verdivurdering fremfor en fullstendig verdi- og sårbarhetsanalyse. 19

20 3 Registreringer med verdi 3.1 Overordnet beskrivelse av planområdet Kulturhistorisk oversikt Planområdet er naturmessig sammensatt og svært variert. Det omfatter de bratte og skogkledde liene fra Krokskogsplatået og ned mot Holsfjorden og Steinsfjorden, og det åpne og fruktbare jordbrukslandskapet i Hole og Ringerike kommuner, samt områdene langs Storelva. Området fra Kroksund til Hvervenmoen, er i hovedsak preget av fruktbare og rike jordbruksområder med gårdsbebyggelse plassert på høyderygger i landskapet. Nyere villabebyggelsen er konsentrert rundt handelssenteret i Vik, på Sundvollen og øst for Norderhov kirke. Området ligger innenfor det såkalte Oslo-feltet, med vulkanske bergarter på Krogskogplatået og kambrosilurske løsmasseavsetninger fra siste istid på halvøya mot nord. Denne delen av landet lå under havoverflaten og var havbunn fram til for cirka år siden. De beste jordbruksområdene ligger i dag på havavleiringene. De lavereliggende deler av Ringerike og Hole kommuner har et gunstig klima, og preges av varmekjære løvtrær på lokalklimatisk gunstige områder, gjerne i sørvendte skråninger, mens det øvrige landskapet domineres av barskog. Selv om klimaet har variert i forhistorisk tid, har Ringerike vært blant de best egnete områdene for jordbruk i Norge både på grunn av klimaet, og på grunn av det gode jordsmonnet med marin leire og påvirkning fra kalkførende bergarter. Den kalkrike grunnen gir også et rikt vegetasjonsbilde, med kalkfuruskoger på åsene og kalkrike tørrbakker i overgangen mot de flatere og lavereliggende partiene. Den søndre delen av planområdet fra Skaret nordover langs Holsfjorden til Sundvollen er preget av et bratt terreng med fall mot Tyrifjorden og mye fjell i dagen. Området er småskalapreget og kupert, med blandet skogsvegetasjon. På løsmasseavsetningene ved bekkeutløp, på mindre terrasser og flater ligger den eldre bosettingen, mens nyere fritidsbebyggelse følger fjorden på hele strekningen, i tillegg til fritidsbebyggelse i åsen. Eldre og yngre steinalder ( f.kr.) I eldre steinalder (ca år f. Kr) levde folk hovedsakelig av jakt, fangst og fiske, mens jordbruk og husdyrhold ble introdusert i yngre steinalder (fra ca år f. Kr). Mange av de kjente boplassene fra eldre steinalder finnes ved eldre strandlinjer. Etter hvert 20

21 som isen trakk seg tilbake og landet hevet seg etter istrykket, dannet det seg nye fjordarmer, lune viker, innsjøer og bekkeløp som egnet seg som fiske- og fangstboplasser. I området omkring Steins- og Tyrifjorden er det funnet spor etter steinalderbosetting opp mot 165 moh. Fra kystområdene på Østlandet vet vi at funn fra Nøstvedt-kulturen (siste del av eldre steinalder) vanligvis er knyttet til områder som ligger mellom meter over dagens havnivå, omtrent tilsvarende Tyrifjordens høyde over havet (60 m.o.h.). Figur 4 Skafthulløksene er en relativt vanlig type løsfunn fra yngre steinalder og bronsealder. Redskapstypen er gjerne funnet i gode områder for åkerbruk. Denne øksa ble funnet på Borgen. Foto: Åse Kari Hammer. (c) Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo Det er gjort mange funn av flintavslag og ulike redskaper i det aktuelle planområdet, men det er hittil påvist få boplasser. Fra yngre steinalder, da jordbruket ble kjent, var boplassene ikke lenger utelukkende knyttet til kystlinjen. Det store antallet løsfunn fra yngre steinalder viser at hele området var aktivt utnyttet i denne tidsperioden. Eksempler på løsfunn fra perioden er blant annet redskaper som for eksempel skafthulløks, flintsigd og flintdolk, men mer vanlig er funn av flintavfall fra redskapsproduksjonen. Bronsealder ( f.kr.) Boplassfunn fra bronsealder er relativt sjeldne, og det er ikke kjent bronsealderboplasser i området. Bronsealderen er generelt en mer funntom periode, og det er derfor særlig interessant at det er en rekke fornminner som gravrøyser og helleristninger langs Tyrifjordens østside. Redskaper som skafthullsøkser og flintsigder var i bruk i både yngre steinalder og bronsealder. I den nordre delen av området, hvor det i dag er gode jordbruksarealer, er det også en stor tetthet i løsfunn av denne typen. Løsfunnene er i stor grad gjort på de høyderyggene i terrenget hvor den eldste gårdsbebyggelsen ligger. 21

22 Figur 5 Bronsekniven ble funnet i et gravkammer i en av røysene i Kløvvika på begynnelsen av 1900-tallet. Kniven er fra cirka f.kr. og er en av fire slike kniver funnet Norge. Kniven er cirka 11 cm lang og bærer preg av bruk med gjentatte slipinger av knivbladet. Bronse var kostbart og et statusmateriale. Stein var bruksmaterialet til opp i jernalder. Foto: (c) Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo/ Jernalder (500 f. Kr 1000 e.kr) Gravhauger og gravfunn indikerer en rik jordbruksbosetning i området i denne perioden, og området har gjennom sagalitteraturen markert seg i rikshistorien. Området har tidlig blitt et maktsentrum, og bygdeborgen ved Stein viser senterdannelse i alle fall i folkevandringstid ( e.kr.). I sagalitteraturen fortelles det at Ragnhild, Harald Hårfagres mor, skal være født på Storøya, mens Halfdan Svarte skal ha bodd på Stein gård, og i hvert fall hans hode skal ligge begravd i Halfdanshaugen. Halfdanshaugen må i dag kunne sies å være en av Norges mest kjente gravhauger. Mange av dagens gårder og ferdselsårer ble etablert i jernalderen. Selv om gårdsbebyggelsen ikke nødvendigvis har ligget på nøyaktig samme sted, viser gårdsnavnene at området har vært i bruk i perioden. Et gjennomgående trekk er at de eldste vegene følger ryggene i terrenget og har gått gjennom mange av gårdene som ligger der. Gravminnene ligger ofte nær gårdene og ferdselen, for å kunne se og bli sett. Gårdsnavn som kan gå føres tilbake til jernalder er for eksempel gårder med enkle naturnavn, slik som Mo, Bjørke og Stein, og gårder med sammensatte gårdsnavn (som f. eks Løken av leik + vin og Sørum av sør og heim). Fra eldre jernalder (500 f. Kr-400 e. Kr) er det enkelte gravfunn spredt i området, blant annet fra Tanberg. Noen av fangstgropene ved Hvervenmoen og enkelte av gravhaugene mellom Sørum og Bjørke kan også være fra denne perioden. Svært mange av kulturminnene fra jernalder ligger nær tunene på de største og eldste gårdene, som for eksempel Mo, Sørum, Tanberg og Hårum. Den tørre selvdrenerende jorda var attraktiv for det tidlige jordbruket. Det var først i siste del av jernalderen at det kom jernskodde redskap som gjorde det mulig også å dyrke den tyngre jorda på slettene. En del gravhauger har erfaringsmessig også forsvunnet ved moderniseringen av jordbruket fra midten av 1800-tallet og framover. 22

23 Figur 6 Rangle av jern funnet i en gravhaug fra 800-tallet på Borgen i Ranglenes bruk er usikker, men de finnes gjerne i stormannsgraver sammen med hesteutstyr. Foto: Åse Kari Hammer. (c) Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo/ Middelalder ( år e.kr.) Ved kristningen av landet startet en storstilt bygging av kirker. Middelalderkirken på Norderhov ble trolig bygget på siste halvdel av 1100-tallet. Kirkens eldste deler er skipet og vesttårnet i romansk stil. Det er ikke uvanlig at de første kirkene ble oppført på steder hvor det også tidligere hadde vært religiøse og kultiske handlinger. Stedsnavnet Norderhov antyder en slik sammenheng og kontinuitet, det vil si et hov for Njord. På Stein gård ligger ruinen etter en middelalderkirke, sannsynligvis fra 1100-tallet. I seinmiddelalderen var Stein kirke en sognekirke. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1683, og ble aldri bygget opp igjen. Figur 7 Skipet og vesttårnet på Norderhov kirke er fra slutten av 1100-tallet, mens det karakteristiske spiret er fra I ble koret fra middelalderen revet (apsiden) og kirken fikk sin nåværende korsplan. Foto: NIKU. I løpet av middelalderen ble kirken en stor jordeier. Det medførte et behov for kontroll av eiendom og innkomster. Biskopen på Hamar var eier av Storøya, og i 1594 blir den kalt Biskopsøya av biskop Jens Nilssøn. Nyere forskning har tolket det middelalderlige anlegget på Storøya som en biskoplig forvaltningsgård. Dette er kjent fra europeisk historie, men sjeldent i Norge. Denne typen forvaltningsgårder lå som regel i områder med særlige rike inntekter for biskopen, noe som sier mye om områdets sentrale betydning i perioden. Det var på landsbasis en sterk økning i folketallet gjennom middelalderen frem til Svartedauden (1349). Gårder med navn på -rud ble trolig tatt opp i denne perioden. Det var ofte mindre bruk enn de som var etablert tidligere eller var beliggende i mer marginale områder. En del av disse ble liggende øde etter Svartedauden, men noen av dem ble tatt opp igjen som husmannsplasser på 1600-, og 1800-tallet. 23

24 Østsiden av Steinsfjorden har vært et marginalt område for jordbruk. Den dyrkbare jorda ligger på ei smal stripe langs fjorden eller som små lommer i lia under den bratte stigningen opp mot Krokskogplatået. Jordbrukerne i området har derfor måttet basere seg på binæringer som kanskje har utgjort en større del av husholdningene enn jordbruket. Fra gammelt av har fallet i Åsaelven vært nyttet av de store gårdene, og allerede på 1300-tallet skal Mo gård ha hatt mølle her. Fisket i fjorden og hellebrudd, som fjellets beskaffenhet ligger til rette for, arbeid i skogen og jakt har vært viktige attåtnæringer. Nyere tid ( ) De større gårdene hadde skog og utmarksområder med setrer i de høyereliggende områdene på østsiden av Steinsfjorden. Gårdenes system for ressursutnyttelse var godt etablert i middelalderen, og ble videreført langt fram i tid. Fra 1600-tallet ble skogbruket intensivert med sikte på tømmereksport, og inntektene bidro til økt rikdom på storgårdene og arbeid for småfolk. Det ble også levert kull til Bærums Verk fra området. Blant andre typer virksomhet kan blant annet nevnes en kalkovn fra tallet på Stein gård, og et teglverk og kalkovn på Rytteraker anlagt i begynnelsen av 1800-tallet. I hvilken grad området på østsiden av Steinsfjorden har hatt fast bosetting før Svartedauden er uvisst, men trolig ble eventuelle gårder etter denne lagt øde. Storgården Stein hadde seter her på 1300-tallet. Dette reflekteres i dag i gårdsnavnet Steinseter, og gårdsnavn som ender på eng. Flere gårdsnavn på -bråten viser til en sein rydding. Finneinnvandringen til regionen kan også ha hatt betydning for bosetningen i området. Vegårdsfjerdingen, som Åsa er en del av, ble tidligere kalt Finnefjerdingen. På 1800-tallet ble jordbruket sterkt endret. Nye dyrkningsmetoder og moderne redskaper ble tatt i bruk, og husdyrholdet økte. Intensiveringen av jordbruket førte bl.a. til at bygningsmiljøet på gårdene utviklet seg fra tun med mange mindre bygninger med ulike funksjoner, til tun med større og færre bygninger. Den store røde driftsbygningen (enhetslåven) kan ses som den karakteristiske bygningstypen fra denne perioden. Bygninger fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet fikk gjerne sveitserstils preg, noe som fortsatt utgjør et viktig innslag i byggeskikken i området. Mange av gårdene i området hadde teigblanding fram til slutten av 1800-tallet da det ble gjennomført utskiftninger i området. I Steinsfjerdingen ble det foretatt en omfattende utskifting i , ikke uten vesentlig lokal motstand. Utskiftingsretten vedtok at hele seks gårdstun måtte flyttes, men brukene fikk til gjengjeld en mer samlet jordvei som åpnet for mekaniseringen av jordbruket. Utskiftingssaken i Steinsfjerdingen er kalt en av de mest omfattende utskiftingene av jord i Norge. Flere av gårdene med mange bruk ligger likevel ennå tett inntil hverandre og forteller om tidligere tiders driftsformer og eiendomsforhold i området. Befolkningen vokste gradvis i antall utover 1600-tallet, og husmannsvesenet tok opp i seg mye av befolkningsøkningen. Gårder som ble lagt øde under Svartedauen kunne bli husmannsplasser på 16- og 1700-tallet, men etter hvert måtte også nye plasser ryddes. Husmannsplassene fra rundt 1800 ligger ofte i mer marginale områder for åkerbruk, på nordvendte og mer karrige steder langs fjorden og ved furumoene. Etter 1900 ble de tidligere husmannsplassene ofte utskilte som egne bruk. 24

25 I 1806 sto kjerraten (et trekksystem basert på kjettinger) i Åsa klar til prøvekjøring. Dette var løsningen på gods- og jernverkseier og generalveiindendant Peder Ankers problemer med å få tømmeret i de store skogene han eide i Buskerud, frem til Lysakerelva, der sagene lå. Løsningen besto i å fløte tømmeret til Tyrifjorden, dra det gjennom Kroksund ved Sundvollen og fram til Åsa innerst i Steinsfjorden, videre opp bakkene til Damtjern og over til Storflåtan og endelig fløte det ned Sørkedalsvassdraget til Lysakerelva. Før kjerratens dager hadde naturalhusholdning vært nesten enerådende i Åsa, Anlegget var i drift i 43 somre, og på det meste arbeidet over 400 mann på kjerratanlegget. Området har også i nyere tid skrevet seg inn i rikshistorien gjennom hendelsene ved Karl XIIs felttog i Svenskekongens tropper ble stoppet av de dansk-norske tropper ved Norderhov kirke takket være den snarrådige prestefruen på Norderhov, Anna Colbjørnsdatter. Hun ble en nasjonal heltinne en Jeanne d Arc i miniatyre», som det står i bygdeboken fra 1914, og skal også ha vært Bjørnstjerne Bjørnsons forbilde da han i vår nasjonalsang skrev om kvinner som sto opp og strede som de vare menn. En statue av Anna Colbjørnsdatter står ved kirken, og selv ligger hun som en av få i kirkens krypt. Eventyrsamleren og forfatteren Jørgen Moe fra Mo gård er en annen kjent skikkelse fra området som også fikk stor betydning for skapelsen av en norsk nasjonalkultur. Hans bok I brønnen og i tjernet fra 1851 henter mye av handlingen fra Moes hjemgård. Dukkestuen fra en av fortellingene står fortsatt på gårdstunet. Figur 8 Eventyrsamleren og forfatteren Jørgen Moe ble født på den gamle storgården Mo i Steinsfjerdingen. Samferdselshistorie Området har vært et sentralt knutepunkt for ferdsel langt tilbake i tid. Ringeriksveien over Krokskogen er kjent fra skriftlige kilder tilbake til middelalderen. Veifaret ble brukt av Kong Magnus Lagabøte i 1276 og av biskop Jens Nilssøn i Sundvollen må ha vært et sundsted like lenge som veifaret over Krokskogen har vært i bruk. Sommerstid var ferdsel på sjøen lettere enn på land, og Tyrifjorden, Holsfjorden og Steinsfjorden ga mulighet for et stort 25

26 kommunikasjonsmessig nettverk. Vinteren var likevel den best egnete for langveis transport. Vinterveiene på fjorden gjennom dette området har sannsynligvis svært lang tradisjon. Den Bergenske Kongevei ble anlagt langs samme rute som det gamle veifaret over Krokskogen av generalveiintendant Peder Anker på 1790-tallet og begynnelsen av tallet. Den gamle veien fra Norderhov til Kristiania gikk over Åsagårdene inne i Steinsfjordbunnen, her tok den av opp til Krokskogplatået over Stubdal og videre gjennom Sørkedalen. Denne traséen har en langt slakere stigning enn Krokkleiva. Peder Anker kjempet for at Den Bergenske Kongevei skulle følge Stubdalslinjen i stedet for traséen over Krokkleiva. Kongeveien var en oppfølging av bestemmelsen fra 1786 om at hovedveiene skulle være kjørbare med hest og kjerre. Mot slutten av 1800-tallet ble turister viktige ferdafolk langs samme rute, og Krokkleiva med Kongens utsikt og Sundvollen ble kjente turiststeder i inn- og utland. I 1860 ble chausseen over Sollihøgda anlagt og var et nasjonalt viktig veibyggingsprosjekt. Veien erstattet den tidligere kongeveitraséen over Krokskogen. Veien langs fjorden, fra Sylling via Skaret til Sundvollen, var ferdig i 1854, og mye av bebyggelsen relaterer seg til den eldre gjennomfartsveien. Veien ga også grunnlag for turisme og tidlig hyttebebyggelse i området. Etter at Lierbanen ble åpnet i 1904, ble det også ruteforbindelsen med dampskipstrafikk mellom Svangstrand og Sundvollen i perioden Området har hatt en sentral beliggenhet i forhold til ferdselsårer gjennom lang tid og kan kalles et knutepunkt for veihistorie. Dagens E16 over Steinsletta følger fremdeles traséen til Den Bergenske Kongevei fra cirka 1800, selv om veien nå er omlagt ved Kroksund og Norderhov kirke. 3.2 Delområder/ lokaliteter Kulturmiljø 1: Homledal Beskrivelse: Kulturmiljøet består av et gårdsmiljø med samferdselshistorie. Da Ringeriksveien ble anlagt på midten av 1800-tallet skal gården Homledal ha vært skysstasjon. Her var også en gammel skolestue i laft med panel. Sør for gården slynger den eldre gjennomfartsveien seg gjennom bekkedalen. Utsiktspunktet over Holsfjorden ved Skar er oppkalt etter kong Karl Johan og Dronning Desirées datter, kronprinsesse Sophie, og kalles Kronprinsessens utsikt. 26

27 Figur 9 Homledal Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst, tunformen på Homledal er i hovedsak bevart, men gårdsbebyggelsen bærer preg av nyere moderniseringer og er vanlig forekommende. Bygningene har begrenset kulturhistorisk betydning. Den eldre veitraséen og Kronprinsessens utsikt ved Skar inngår i et veihistorisk kulturmiljø med en viss lesbarhet og opplevelsesverdi. Området bærer imidlertid preg av nyere arealkrevende veiutvidelser. Verdi: Liten Kulturmiljø 2: Sønsterud Beskrivelse: Kulturmiljøet består av et gårdsmiljø med fornminner. Sønsterud ligger i et sterkt kupert terreng, som er delvis skogkledd. Selve tunet ligger i et flatere parti i skråningen mot fjorden, med tunbebyggelsen organisert i et firkanttun. Bygningene er oppført i siste halvdel av tallet. Gården ble trolig ryddet og etablert som selvstendig gård i middelalderen. Det er registrert flere rydningsrøyser på gården som kan stamme fra denne perioden. Funn av blant 27

28 annet flintdolk og skafthullsøks viser imidlertid at området også har vært brukt helt tilbake i bronsealder/steinalder. Øst for bekkefaret som kommer ned fra Bråtafjellet går det en hulvei. Vegen har hulveikarakter, men alderen er usikker. Over bekken går det en bro, som i dag har betongdekke, men med tørrmurte brokar av eldre karakter. Nord for bekkemøtet, er det registrert flere røyser og en tuft. Røysene er trolig rydningsrøyser. Sør for dette, ned mot vannet, er det i tillegg registrert røyser som kan være gravrøyser fra yngre jernalder. Figur 10 Tunet på Sønsterud gård. Verdivurdering: Miljøet har stor tidsdybde med flere faste fornminner på gården. Tunformen er bevart med flere eldre bygninger på tunet. Bygningsmiljøet er enhetlig og representativt og inneholder eldre bygninger med en viss kulturhistorisk betydning. Miljøet ligger i opprinnelig kontekst omgitt av dyrka mark og skog, særpreget og solitært plassert på toppen av det bratte neset i Holsfjorden. Verdi: Middels 28

29 3.2.3 Kulturmiljø 3: Nedre Nes/Hestebråten Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer. Nes er delt i tre bruk, øvre, store og nedre Nes, med flere utparselleringer til bolig- og hyttetomter. Nes er et eldre stedsnavn og er sannsynligvis den eldste blant gårdene på Utstranda. Utmarksressursene på Krokskogen har vært viktig, og fra området er det blant annet rester etter en gammel tømmervei opp mot Krokskogplatået. Gårdstunet på Nedre Nes ligger på et lavereliggende platå ved fjorden, ved utløpet av bekken som renner gjennom Nesseterdalen. Den eldre tunformen er bevart. Våningshuset er fra tallet, mens bryggerhus, låve og stabbur er fra 1800-tallet, og en driftsbygning fra 1900-tallet. Det er i dag campingplass rundt tunet og ned mot fjorden. Det er registrert et tuftanlegg som kan være fra middelalder eller nyere tid. Skovli, Solvang og Hestebråten ble alle utskilt fra nedre Nes rundt 1900, alle med en liten jordvei. Fra disse igjen er mindre boligeiendommer utskilt. Hestebråten ligger på oppsiden av vegen. Opprinnelig var dette trolig et småbruk, senere sommersted og nå helårsbolig. Våningshus og uthus er fra siste kvartal av 1800-tallet, i sveitserstil. Den eldste delen av hovedbygningen er laftet, og tømmeret har preg av gjenbruk. Figur 11 Våningshuset på Nes nedre Verdivurdering: Tunet på nedre Nes ligger delvis i sin opprinnelige kontekst, men er noe forstyrret av campingplass på nedsiden av tunet. Bebyggelsen er representativ for den mellomstore gårdstypen i området. Våningshuset er gammelt, med noe senere moderniseringer. Gårdsanlegget har en viss kulturhistorisk verdi, og er som helhet alminnelig forekommende. De eldre eiendommene langs Ringeriksveien utgjør et tidstypisk miljø fra rundt Tross en del endringer er hovedtrekkene i bebyggelse og struktur bevart. 29

30 Verdi: liten/middels Kulturmiljø 4: Store Nes/Øvre Nes Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer og fornminner, samt fritidsbebyggelse. Gårdstunet på Øvre Nes har bevart bryggerhus og låve i tømmer fra første halvdel av 1800-tallet. Våningshuset er av nyere dato. Nes store har våningshus, stabbur og drengestue fra tredje kvartal av 1800-tallet. Våningshuset er rehabilitert. Tunet ligger på selve platået som danner neset i Holsfjorden, omgitt av en del større enkelttrær og tidligere beite-og slåttemark som nå er i ferd med å gro igjen. Et nyere bolighus er oppført utenfor tunet, og det er ikke lenger landbruksdrift på gården. I Kløvvika ligger en del godt bevart eldre fritidsbebyggelse fra perioden rundt Her er blant annet et landsted fra siste kvartal av 1800-tallet, samt en fritidsbolig fra samme tid, som opprinnelig ble bygd som stall. I området er det gjort funn av slipesteiner fra steinalder, og det er registrert flere gravrøyser, herunder et større felt med 6 røyser. Røysene har en generell datering til jernalder. I Kløvvika ble det dessuten på begynnelsen av 1900-tallet funnet en gravrøys fra bronsealder. Røysen inneholdt blant annet et hellekammer og en bronsekniv, se figur 5. Figur 12 Øvre Nes (østligste) 30

31 Figur 13 Hovedhuset på Nes store Figur 14 Fritidsanlegg i dragestil i Kløvvika. Eiendommen ble etablert i 1892, og har flere svært godt bevarte bygninger. 31

32 Verdivurdering: Kulturmiljøet har stor tidsdybde med funn tilbake til bronsealder, og består av et godt bevart gårdsmiljø og eldre fritidsbebyggelse. Eiendommene langs Ringeriksveien nord for tunet på Nes, utgjør et tidstypisk og godt bevart bygningsmiljø fra rundt 1900, representativt for områdets utvikling i perioden. Hovedtrekk i bebyggelse og struktur er bevart, med blant annet en del eldre fritidsboliger i dragestil. Verdi: middels Kulturmiljø 5: Nes Beskrivelse: Kulturmiljøet består av et gårdsmiljø og fornminner. Helt ned mot fjorden, er det registrert 2 helleristningsfelt fra bronsealder med tre skipsfigurer. Her er også funnet en flintdolk fra yngre steinalder/bronsealder. Gårdstunet på Nes (236/4) er et relativt godt bevart bygningsmiljø fra tidlig på 1900-tallet, med våningshus i sveitserstil. Øvrig bebyggelse i området er i hovedsak nyere hytteområder. Figur 15 Våningshuset på Nes sør for Berget, tett ved Ringeriksveien. 32

33 Verdivurdering: Helleristningsfeltet er representativt for epoken, og denne regionen, både med hensyn til motiv og beliggenhet. Bygningsmiljøet er godt bevart og representativt for perioden, men er alminnelig forekommende bygningstyper. Verdi: Liten/middels Kulturmiljø 6: Lia Beskrivelse: Kulturmiljøet består av et gårdsmiljø. Miljøet hadde tidligere betegnelsen Ødelien. Våningshuset i sveitserstil fra 1800-tallet. Her er også et anneks og et nyere bolighus, samt låve fra 1900-tallet. Figur 16 Lia Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er godt bevart og representativt for perioden, men er alminnelig forekommende bygningstyper. Verdi: Liten/middels 33

34 3.2.7 Kulturmiljø 7: Utvika Beskrivelse: Miljøet består av gårdsmiljø og fritidsbebyggelse. Gårdsbebyggelsen i Utvika ligger på et mindre nes i en sørvendt kile inn fra Holsfjorden. Våningshuset har sveitserstilsdetaljer og tunet har i tillegg en driftsbygning fra samme periode rundt Området rundt tunet er dominert av dagens campingplass og nyere hyttebebyggelse. Det er funnet to bryner fra jernalder i området. Figur 17 Utvika Verdivurdering: Gårdsbebyggelsen framstår som representativ for denne typen mindre bruk fra perioden rundt 1900, men hovedbygningen er noe modernisert og tunet har få bygninger bevart. Rekreasjon og fritidsliv ble alminnelig i brede lag av folket fra begynnelsen av 1900-tallet. Miljøet er karakteristisk for utviklingen i området, med etablering av tilleggsnæringer basert på turisme. Campinganlegget i Utvika har vært modernisert og utvidet utover 1900-tallet, og preger i vesentlig grad det eldre gårdsmiljøet. Verdi: liten 34

35 3.2.8 Kulturmiljø 8 Sørbråten Beskrivelse: Miljøet består av gårdsmiljø og fornminner. Gårdsbebyggelsen ligger på sørsiden av et mindre nes i Holsfjorden rett ved Ringeriksveien. Tunet har en tilnærmet firkantform med et enhetlig eldre bygningsmiljø bestående av et enetasjes våningshus fra siste del av 1600-tallet, drengestue/kårstue, stabbur, samt sammenbygget og laftet løe og fjøs, alle fra 1800-tallet. Tunet er omgitt av dyrka mark og ligger med god utsikt til Tyrifjorden. Det er funnet en skafthullsøks fra yngre steinalder i området. Eiendommen er utskilt i Figur 18 Tunet på Sørbråten utgjør et helhetlig eldre gårdsmiljø. Verdivurdering: Gårdsbebyggelsen på Sørbråten er representativ for den eldre byggeskikken på mindre gårder i regionen. Våningshuset er svært gammelt, og dette er bygningstyper som i dag ikke lenger er vanlige. Bygningene har kulturhistorisk betydning med høy materialautentisitet, er godt vedlikeholdt og antas å ha høy bruksverdi. Gårdsmiljøet med omkringliggende kulturlandskap har som helhet høy opplevelsesverdi. Verdi: stor 35

36 3.2.9 Kulturmiljø 9: Øverby Beskrivelse: Kulturmiljøet består av et gårdsmiljø. Hovedbygningen er fra siste kvartal av 1800-tallet. Stabburet er eldste bygning på gården, også fra 1800-tallet, men eldre enn våningshuset, som er modernisert, men har beholdt elementer fra sveitserstilen, det samme har låven. Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er modernisert og med alminnelig forekommende bygningstyper. Verdi: Liten Figur 19 Øverby 36

37 Kulturmiljø 10: Høgkastet Beskrivelse: Miljøet består av et gårdsmiljø og eldre fritidsbebyggelse på et platå med vid utsikt over fjorden. Den ene hytta er fra tredje kvartal av 1800-tallet, med uthus/stall. Glasrudstua med stall/låve og uthus er i laft og fra 1800-tallet. Figur 20 Høgkastet- Glasrudstua Verdivurdering: Gårdsbebyggelsen framstår som representativ for denne typen mindre bruk fra perioden rundt 1900 og er godt bevart. Rekreasjon og fritidsliv ble alminnelig i brede lag av folket fra begynnelsen av 1900-tallet, men her er en hytte med uthus/stall fra 1800-tallet. Så gamle hytter er sjelden bevart, denne har gjennomgått få endringer. Miljøet er karakteristisk for utviklingen i området, med etablering av tilleggsnæringer basert på turisme. Verdi: middels 37

38 Figur 21 Hytte fra 1800-tallet Kulturmiljø 11: Elstangen Beskrivelse: Kulturmiljøet er et gårdsmiljø på Elstangen, som peker ut mot Storøya, og øya har i dag landforbindelse fra denne tangen. Bebyggelsen består av et bolighus med bygningsmessige detaljer fra tidlig på 1900-tallet. Driftsbygningen er nedbrent, men tunet har bevart et stabbur og et steinfjøs. Alle bygninger er i laftet tømmer. Det er også funnet en flintkjerne fra yngre steinalder i området. Elstangen har hatt betydning for ferdselen over Tyrifjorden. Den gamle fergeforbindelsen til Fekjærtangen gikk herfra. Ved marinarkeologiske undersøkelser i 1999 ble det funnet en fredet båt mellom Elstangen og Utvika. Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst. Bygningstypene er alminnelig forekommende og har begrenset kulturhistorisk verdi. Bygningsmiljøet på Elstangen framstår i mindre grad som tilknyttet jordbruk, da driftsbygningen er borte. Funn av flintkjerne er vanlig forekommende enkeltobjekt ute av opprinnelig sammenheng. Verdi: Liten 38

39 Figur 22 Bolighuset på Elstangen Kulturmiljø 12: Rørvik Beskrivelse: Kulturmiljøet er opprinnelig et gårdsmiljø, men består i dag, foruten gårdsbygningene, av en campingplass, og tidligere husmannsplasser som i dag fungerer som bolighus, samt nyere bolighus. Hovedhuset på Rørvik er en laftet tømmerbygning fra 1700-tallet (svalgangshus), panelt og delvis modernisert. Huset skal tidligere ha stått på Storøya, og det skal ha vært butikk på stedet. Uthusbebyggelsen består av et laftet stabbur fra 1860-årene, ett eldre uthus med sammensatt funksjon og en helt ny garasje/lagerbygning. Låven er revet. Campingplassen ligger mellom tunet og veien. Det er funnet flere løse kulturminner på gården, blant annet slipestein fra steinalder og skafthullsøkser. Rørvikberget, på oversiden av dagens E16, var opprinnelig plass under Rørvika, i tillegg til husmannsplassene Knuterud og Kopperudstua, som lå like ved vegen. Rørvikberget ligger høyt oppe i lia, og var opprinnelig husmannsplass under Rørvik. Plassen er gammel, og er avmerket på kart fra 1826, under navnet Berget. Bebyggelsen i tunet er fra 1900-tallet. Den består av et bolighus fra 1927, og et moderne bolighus oppført i Jordvegen holdes i hevd. Den gamle vegen ned Mannaskaret til Rørvika gikk ifølge gamle kart like vest for plassen. Rørvikberget er et eksempel på husmannsplassenes tilpassing til marginal næringsdrift. 39

40 Figur 23 Rørvik med svalgangshuset til høyre og stabburet delvis skjult bak trærne. Figur 24 Rørvikberget 40

41 Verdivurdering: Miljøet ligger delvis i opprinnelig kontekst, da deler av jordveien er omgjort til campingplass. Hovedhuset fra 1700-tallet er en bygningstype som tidligere har vært vanlig, men i dag er sjeldent forekommende. Den har derfor en viss kulturhistorisk verdi som enkeltobjekt, men bygningen er eksteriørmessig ombygget og modernisert, og har derfor lav autentisitet. Stabbur og det eldre uthuset er representativ for bygningstyper som er relativt alminnelig i regionen, men uthuset er i relativt dårlig teknisk tilstand. Rørvikberget ligger i opprinnelig kontekst med jordvegen rundt. Beliggenheten er et eksempel på husmannsplassenes tilpassing til marginal næringsdrift, og lå sentralt i forhold til det gamle ferdselssystemet. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder bygninger av begrenset kulturhistorisk betydning. De løse kulturminnene er funnet utenfor kontekst, og således ute av opprinnelig sammenheng. Verdi: Liten Kulturmiljø 13: Tyriheimen Beskrivelse: Kulturmiljøet består av et feriested og fritidsbebyggelse. Anlegget er oppført cirka 1950, men sentralanlegget ble nyoppført i 1980 etter en brann. Opprinnelig bygget som feriested for verkstedklubben ved NEBB, Oslo. Hytteanlegget har mindre hytter, like i en nøktern utforming i tradisjonell norsk trestil, med stor autentisitet. Det er funnet et flintavslag i åkeren 75 m sør for Tyriheimen, samt en skafthullsøks. Det er stort potensial for funn av boplass fra steinalder i åkeren. Figur 25 Hovedbygningen på Tyriheimen 41

42 Verdivurdering: Miljøet er representativt for epoken, selv om det opprinnelige hovedhuset er borte. Bygningsmiljøet har en viss kulturhistorisk verdi, knyttet til bedrifts- og arbeiderkultur, fritid og helse. Denne typen fritidsbebyggelse er relativt vanlig forekommende på landsbasis, selv om hyttene har stor autentisitet fra perioden like etter 2.verdenskrig. Verdi: Liten Kulturmiljø 14: Sundvollen Beskrivelse: Kulturmiljøet består av tettstedet Sundvollen, med flere elementer fra ulike typer gårdsbebyggelse, helleristninger, samferdselsminner og en gammel skole. Dagens tettsted har i hovedsak nyere boligbebyggelse, men på sørsiden av dagens E16 ligger imidlertid det eldre skolehuset, og noe lengre sør noen småbruk. Skolehuset ble tatt i bruk i I den ene delen var det lærerbolig. Det var skole her til Huset har fått ny panel, men har beholdt enkel sveitserstildekor. Det brukes i dag som grendehus. Rett nordvest for skolen ligger en jordfast blokk med helleristninger av blant annet skip. Helleristningen er fra bronsealder. På Sundøya er det funnet en skafthullsøks fra steinalder, og på Sundvollen en slipestein og kvartsbryne, trolig fra jernalder. I Krokkleiva er det funnet to fragmenter av ovale spenner fra yngre jernalder. Samferdsel: Den gamle ferdselsvegen opp Krokkleiva til Krokskogen er fredet. Krokkleiva var en del av den gamle Bergenske Kongevei fram til ca. 1860, da chausseen over Sollihøgda var ferdig. Kleiva er kjent som inspirasjon og motiv for en rekke kjente kunstnere. Utsiktspunktet Kongens utsikt utgjorde en av stedets attraksjoner for den tidlige turisttrafikken på tallet. Ved omleggingen av gjennomfartsveien i 1860, overtok Sundvollen som skysstasjon etter Kleivstua på toppen av Krokkleiva. Skysstasjonen har utviklet seg i takt med endringene i kommunikasjonssektoren, og er i dag i hovedsak et kurs- og konferansehotell. Bebyggelsen som i dag utgjør Sundvollen hotell har bevart elementer fra det tidligere gårdstunet som blant annet steinfjøset, drengestue og den særpregete sveitserstilverandaen fra De to små øyene som ligger midtveis mellom Sundvollen og Kroksund har gjort stedet til et naturlig krysningspunkt gjennom lang tid. Fra Sundøya til Slettøya, går en steinbru anlagt i Her finnes også rester etter laftekasser, som trolig er fra brufundamentene til en eldre bru. Fra bilismens tidsalder finnes en nedlagt bensinstasjon fra 1930-tallet i klassisk-inspirert stil, like inntil dagens E16, ca 500 m sør for Sundvollen. Bensinstasjonen har et godt bevart eksteriør. 42

43 Figur 26 Den velkjente sveitserstilverandaen på Sundvolden hotell, med steinfjøset nedenfor Gårdsmiljøer: Nervollen ligger ytterst på en flate på ei lita halvøy vest for Sundvolden hotell. Her var det opprinnelige fergestedet. Nervollen ble utskilt fra Sundvollen i 1915, og husene er fra denne tiden. Låve, vognskjul, hovedbygning og stabbur danner et firkanttun. Husene gir et tverrsnitt av de rådende stilretninger på denne tiden: hovedbygningen i nyklassisisme, stabburet i nasjonalromantisk stil, og låvebygningen i sveitserstil, noe det opprinnelige vognskjulet også har preg av. Særlig hovedbygning og stabbur er spesielt tidstypiske og godt bevarte. Figur 27 Nervollen sett fra Tyriheimen 43

44 På Sundvollen finnes også en rekke tidligere småbruk, blant annet Sørenga, Blom, Enga, Nordvolden, Sundland og Benterud. På Sørenga står driftsbygning og bolighus fra 1925 med sveitserstilspreg. Bygningene er omgitt av jordvegen. Småbruket Blom er delt i to av dagens E16, med bebyggelsen på oversiden og mesteparten av jordvegen på nedsiden. Her er flere terrasseringer, som viser jordbrukstilpasning under marginale forhold. Terrassene er oppbygd av heller av den lokale sandsteinen. Hovedbygning og uthus er i sveitserstil. Hovedbygningen er fra slutten av 1800-tallet. Bygningene på Enga skriver seg trolig fra 1920-tallet. Hovedbygningen har stor autentisitet. Anlegget er enhetlig i en tidstypisk stil som ikke er vanlig i området. Nordvolden har trolig vært husmannsplass. Bolighuset er i panelt tømmer med sveitserstilelementer, og driftsbygningen i bindingsverk er forfallen. Tunet på Sundland ligger noe tilbaketrukket fra E16. Deler av bolighuset skal være fra midten av 1700-tallet. Det har utpreget sveitserstil, med en påbygd nordfløy. Driftsbygningen ble revet i 1960-årene. Spredt på eiendommen ligger flere bygninger, blant annet utleiehus for feriegjester. Benterud ligger ved Sundland, men med tunet helt oppe i veien. Bolighuset er oppført ca Låven er i bindingsverk. Alle bygninger er godt vedlikeholdt og stort sett uforandret de siste 100 år. Stedet ble drevet som småbruk til Da kjøpte geologen Johan Kjær det som sommersted. Han anla en parkmessig prydhage på eiendommen, som fremdeles er intakt. Figur 28 Hovedhuset på Benterud skal være fra Bruket ble først utskilt i 1913 da det ble fritidseiendom og den parkmessige hagen ble anlagt. Verdivurdering: Kulturmiljøet har stor tidsdybde, sammenheng og kontinuitet når det gjelder de samferdselshistoriske kulturminnene, og besinstasjonen er sjelden. Miljøet har noe redusert opplevelsesverdi på grunn av dagens store gjennomgangstrafikk. Bebyggelsen knyttet til tettstedsdannelsen har en del eldre og godt bevarte bygninger og anlegg. Disse er representative for bygningstyper fra rundt Noen av bygningene knyttet til gårdsdrift, bla. på Nervollen og Benterud, er godt bevarte og har stor kulturhistorisk betydning. 44

45 Verdi: Stor Kulturmiljø 15: Hytte på Rudstangen Beskrivelse: Kulturmiljøet består av fritidsbolig. Ytterst på Rudstangen ligger en tømmerhytte i nasjonal stil fra 1930-årene. Denne inngår i et belte av hytter langs Tyrifjorden. Hytta har stor autentisitet. På Rudstangen kan man fremdeles se restene etter den gamle steinbrygga ved lavvann. Figur 29 Hyttebebyggelse på Rudstangen Verdivurdering: Hytta er representativ for epoken og slike autentiske hytter fra mellomkrigstiden er ikke lenger vanlige. Verdi: middels 45

46 Kulturmiljø 16: Rudsøgarden Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer. Landskapet faller relativt bratt ned mot Tyrifjorden, og er i stor grad skogkledd. Under åsen som faller ned mot fjorden, ligger gårdstunene på de tre Rudsødegårdene etter hverandre. Det er også registrert rydningsrøyser her, og på Rudstangen ligger rester etter en steinbrygge. Det er funnet flere flintavslag og en flintdolk i området, som tyder på at det er en boplass fra bronsealder eller slutten av steinalderen i dette området. Her er stort potensial for funn av bosetningsspor fra forhistorisk tid. På Tangen ligger et bryggerhus, et lite enetasjes tømmerhus, som ble panelt og modernisert i Bygningen skal være nevnt i skriftlige kilder fra Rudsøgardene har hatt vaskeplasser ved Tangen og brukt bryggerhuset her. Figur 30 Rudsøgarden (190/7) På Rudsøgarden (190/7) er alle gamle bygninger, bortsett fra stabburet revet, og det er bygd et nytt bolighus her. På midtre Rudsøgarden (190/12) er deler av bolighus og driftsbygning trolig fra 1700-tallet. Driftsbygningen rommer en tredelt tømmerlåve. Sammen med stabburet og bryggerhus danner bygningene et åpent firkant tun. På Rudsøgarden nordre er driftsbygningen revet. Våningshuset har tømmerkjerne, med påbygd annen etasje i Stabburet er fra ca

47 Figur 31 Rudsøgarden midtre Verdivurdering: Gårdsbebyggelsen ligger i opprinnelig kontekst, men kun en av de tre gårdene har tunet intakt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende med moderne bebyggelse og/eller eldre bygninger som er til dels ombygd/modernisert og har begrenset kulturhistorisk betydning. Kun midtre Rudsøgarden har tunet intakt, og her er bygningene også noe mer autentiske, med en viss kulturhistorisk betydning. Verdi: liten Figur 32 Rudsøgarden nordre 47

48 Kulturmiljø 17: Kroksundgårdene Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer. De gamle bygningene på Kroksundøgården dannet et rekketun, der de lå etter hverandre på østsiden av pilegrimsleden, men låven er nå borte. Våningshuset er en midtgangsbygning. Her er og et rettvegget stabbur i tømmer. Bygningene er representative for eldre byggeskikk, men er i dårlig stand. Kårhuset ligger et stykke fra tunet, det er fra 1950 og har funkispreg. Alle bygningene har stor autentisitet. Ved Kroksundøgården går det sti fra pilegrimsleden opp til Åsplassen, som trolig er en av de yngre husmannsplassene under Gjesval. Den var bebodd frem til ca 1900, og har vært brukt som feriested. Husene er laftet, men i dårlig stand. Øverjordet er opprinnelig en av Kroksundgårdene. Den ligger midt inne i et felt med yngre bolighus. Selve tunet består av en tett samling med flere eldre bygninger i et firkanttun. Våningshuset er trolig fra 1817, stabbur og låve med fjøs skal være fra 1850, hjulmakerverksted og vognskjul av ukjent alder. Orlangen er en av de eldste husmannsplassene i området. Den har trolig hørt inn under Kroksundgårdene. I dag ligger den på skrenten som faller ned mot E16. Bare bolighuset står tilbake. Figur 33 Kroksundøgården 48

49 Figur 34 Kårhuset på Kroksundøgården Figur 35 Øverjordet Verdivurdering: Både formen på tunet og bebyggelsen på Kroksundøgården er sjeldne. Kårhuset er et godt eksempel på byggmesterfunkisen. Tunet ligger i opprinnelig kontekst med jordvegen rundt. Bygningene har stor kulturhistorisk verdi, men er i dårlig forfatning, og låven har falt ned. Øverjordet har også bygninger med stor autentisitet, og i god stand. Husmannsplasser med autentiske bygninger er det få tilbake av, men disse står til forfalls. Verdi: Middels 49

50 Kulturmiljø 18: Fekjær/Gjesval Beskrivelse: Kulturmiljøet består av en rekke gårdsbruk, med gårdene Fekjær og Gjesval, nå delt i flere bruk, samt husmannsplassen Åsen. De fleste gårdene har eldre bygninger, noen med dateringer tilbake til 16- og 1700-tallet. Innenfor kulturmiljøet er det spor etter bosetting og bruk i forhistorisk tid. På Gjesval og Fekjær er det gjort funn fra yngre steinalder, samt funn fra jernalder ved Fekjær. Den søndre Fekjærgården har bevart flere eldre bygninger som stabbur og bryggerhus. Hovedbygningen skal være fra 1895 med tidstypisk sveitserstilsdetaljering. Før utskiftingen i 1935 gikk grendeveien gjennom tunet og ned til Svartsteintangen. Gjesval er delt i to gårder, som igjen er delt i flere bruk. Den søndre Gjesvalgården har nyere bebyggelse ( ) gjenoppført etter brann. En av de opprinnelige Gjesvalgårdene, gnr.194, har stabbur fra 1700-tallet, stor tømmerlåve med tre rom, og laftet tømmerfjør fra 1700-tallet, samt bolighus, som er del av gammel midtgangsbygning. Figur 36 Søndre Fekjær Figur 37 Høyden med Gjesval nordre sett fra Rytteraker 50

51 Figur 38 Gjesval t.v. og Fekjær t.h. Figur 39 Gjesval 51

52 Verdivurdering: Kulturmiljøet har stor tidsdybde og stor grad av lesbarhet med bevarte historiske strukturer som bebyggelse, veier og gravfelt. Til tross for en del ombygginger, særlig på bolighusene, har bygningsmassen på gårdene som helhet kulturhistorisk verdi, fordi bygningsmassen er gammel, og består av representative bygningstyper som i dag er sjeldne. Tunstrukturene er generelt godt bevart, og det er eksempler på eldre klyngetunsstruktur fra før utskiftingene i området. Kulturmiljøet inneholder en rekke historiske elementer der grunntrekkene i de historiske, funksjonelle og sosiale strukturene er lette å lese. Sammenhengen mellom gårdstunene, de gamle veiene, dyrkingsarealene og husmannsplassene er fremdeles tydelig. Tyrifjordens betydning for området kommer tydelig frem via veiene som fører ned til fjorden fra alle hovedgårdene. Ved nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1997, ble området samlet sett ansett å ha nasjonal verdi i kulturlandskapssammenheng. Verdi: middels/stor Kulturmiljø 19: Vik Beskrivelse: Kulturmiljøet består av tettstedet Vik. Nærheten til, og bruken av Steinsfjorden har spilt en viktig rolle fra gammelt av, både for fiske og ferdsel. Tidligere var store deler av kulturmiljøet fruktbart og lettdrevet jordbruksland. I dag er Vik blitt kommunens tettsted, med kjøpesenter og nye boligfelt mot nord. Garverivirksomhet var av stor betydning i Vik fra slutten av tallet og frem til 1970-årene. Garverboligen og garveriet er bevart og garverboligen, som ble bygd omkring 1900 har klare sveitserstilselementer og ligger i dag like inntil fv 158. Dagens E16 innebærer at tettstedet er avskåret fra direkte kontakt med Steinsfjorden. Ved gjennomfartsveien ligger et nyere anlegg med bensinstasjon og veikro. Den Bergenske Kongeveien over Gjesvalåsen fortsetter gjennom tettstedet Vik og opp gjennom boligfeltet som lokalvei. I sørhellinga ved veien ligger den fredete skysstasjonen Vik. Uthusbebyggelsen er revet til fordel for et omsorgsboligkompleks fra 1960-tallet. Det er blant annet funnet flintavslag fra steinalder og et sverd fra vikingtid i Vik, og det er registrert gravrøyser her. Verdivurdering: Den tidligere skysstasjonen i Vik har høy kulturhistorisk og arkitektonisk verdi både som enkeltobjekt, og som del av et gammelt samferdselsmiljø med Den bergenske kongevei som går gjennom området. Bygningen har imidlertid en redusert historiefortellende verdi på grunn av manglende bebyggelsesmessig kontekst og fragmentert miljø. Vik er et tettsted under utbygging og som er preget av større infrastrukturtiltak. Eldre strukturer er ikke lesbare, og tettstedet har liten kulturhistorisk verdi. 52

53 Figur 40 Nedre Vik fikk bevilling som skysstasjon i 1858, og den tidligere skysstasjonen er i dag fredet. Øvrige deler av det tidligere gårdsanlegget er revet. Verdi: Liten Kulturmiljø 20: Borgen Beskrivelse: Gårdsmiljøet består av flere bruk. Borgen ble delt i to bruk, Øvre og Nedre i 1760-årene. Hovedhuset på Øvre Borgen ble oppført på nåværende sted etter en brann i Opprinnelig lå hovedbygningen på andre siden av veien, der det i dag ligger et nytt bolighus. Nedre Borgen ble delt i tre bruk på 1850-tallet; Sørigarden, Nerigarden og Nordigarden. I årene ble jorda utskiftet, men tunene på Sørigarden og Nerigarden ble liggende med sin opprinnelige plassering. Borgen inneholder flere bygninger fra 1700 og 1800-tallet. Innenfor kulturmiljøet er det mange og varierte spor etter bosetting og bruk i forhistorisk tid. Det er gjort funn fra yngre steinalder og jernalder, blant annet gravrøyser og mange løsfunn, som for eksempel økseblad av jern. 53

54 Figur 41 Øvre og nedre Borgen Figur 42 Sørigarden (t.h.) og Nerigarden Verdivurdering: Kulturmiljøet har stor tidsdybde med funn fra steinalder og jernalder. Til tross for en del ombygginger, særlig på bolighusene, har bygningsmassen på gårdene som helhet stor 54

55 kulturhistorisk verdi, fordi bygningsmassen er gammel, og består av representative bygningstyper som i dag er sjeldne. Tunstrukturene er generelt godt bevart, og det er eksempler på eldre klyngetunsstruktur fra før utskiftingene i området. Kulturmiljøet inneholder en rekke historiske elementer der grunntrekkene i de historiske, funksjonelle og sosiale strukturene er lette å lese. Sammenhengen mellom gårdstunene, de gamle veiene, dyrkingsarealene og husmannsplassene er fremdeles tydelig. Ved nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1997, ble området samlet sett ansett å ha nasjonal verdi i kulturlandskapssammenheng. Verdi: stor Kulturmiljø 21: Løken Beskrivelse: Kulturmiljøet består av Løkengårdene, som ligger fritt, med utsyn mot Tyrifjorden. Gården ble delt på slutten av 1600-tallet. Her er gjort flere funn fra steinalder og jernalder, og gravfelt fra jernalder. Hovedbygningen på Øvre Løken er fra 1600-tallet, i lafteverk, stabbur fra tallet og drengestue fra 1800-tallet. Her finnes også møllebu, grisehus og låve i lafteverk fra 1800-tallet. Figur 43 Løken 55

56 Verdivurdering: Kulturmiljøet har stor tidsdybde med funn fra steinalder og jernalder. Til tross for en del ombygginger, særlig på bolighusene, har bygningsmassen på gårdene som helhet stor kulturhistorisk verdi, fordi bygningsmassen er gammel, og består av representative bygningstyper som i dag er sjeldne. Tunstrukturene er godt bevart. Kulturmiljøet inneholder en rekke historiske elementer. Ved nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1997, ble området samlet sett ansett å ha nasjonal verdi i kulturlandskapssammenheng. Verdi: stor Kulturmiljø 22: Fornminneområde ved Borgestad Beskrivelse: Kulturmiljøet består av en rekke fornminner, blant annet kokegroper og gravfelt med 5 hauger, som ligger på et platå høyt i landskapet. Det går en hulvei like ved. Ulike fornminner fra flere perioder vitner om en aktiv bruk av området fra steinalder til i dag. Verdivurdering: Kulturmiljøet er representative for epoken og inngår i et miljø med stor tidsdybde. Verdi: middels Kulturmiljø 23: Viksenga/Jomfruland Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer. Det fruktbare jordbrukslandskapet strekker seg øst/vest langs den furukledde Steinsåsen. Småbrukene ligger langs åsen med jordveiene på sørsiden. Alle brukene på Jomfruland var tidligere husmannsplasser under Stein gård, og fremstår som en utpreget husmannsgrend også i dag. På Jenserud er en laftet låve fra 1800-tallet, samt flere 56

57 eldre SEFRAK-registrerte bygninger. På Halvorsbråtan er flere 1700-talls bygninger, både stuer og låve. Det er funnet kokegroper og gravhauger like ved krysset Seltevegen/ Røysevegen. Lengre inne på Jomfruland er det funnet flintavslag. Det er videre funnet skafthullsøks ved Jomfruland, og ved Viksenga er det funnet både skafthullsøks og en slipt steinøks. Figur 44 Åtte av de tidligere husmannsplassene under Stein gård ligger fremdeles som perler på en snor på sørsiden av Steinsåsen og kalles Jomfrulandplassene. Figur 45 Gamlestua på den tidligere husmannsplassen Halvorsbråten under Stein gård er fra 1750 og har høy kulturhistorisk verdi. 57

58 Verdivurdering: Deler av bebyggelsen er modernisert, men enkelte av bygningene har stor kulturhistorisk betydning i form av høy aldersverdi og høy materialautentisitet. Husmannsgrenda med omkringliggende jordbruksareal og veifar har stor lesbarhet som jordbrukstilknyttet kulturmiljø, og miljøet har en klar sosialhistorisk og funksjonell sammenheng med storgården Stein. Verdi: middels Kulturmiljø 24: Småbruk Snadden i Ringerike k. Beskrivelse: Kulturmiljøet består i dag av flere småbruk, som fortsatt ligger i sitt opprinnelige miljø med dyrket mark rundt. Området er noe fortettet med boliger, primært langs hovedvegen og ved småbruket Nyhus/Søndre Snadden. I siste halvdel av 1800-tallet vokste det frem flere småbruk i området Snadden, som i dag er delt i to av kommunegrensene mellom Hole og Ringerike. De to områdene Snadden har svært ulik karakter, i Hole er området sterkt fortettet av boliger, mens det i Ringerike mer har beholdt sitt opprinnelige preg. Småbrukene og husmannsplassene som vokste frem her på 1800-tallet var Elvely, Danielsbråten (2 stk), Håkenstad, Snadden, Bråten/Søndre Frok, Nyhus/Søndre Snadden og Bakken. Gamle Holevei går mellom disse plassene. Figur 46 Elvely 58

59 Elvely ligger idyllisk til nede ved elven. Plassen har lite jord, og ble ryddet ca Tunet består av bolighus fra omkring 1880, som er påbygd etter krigen og som er modernisert i senere tid. Danielsbråten (den østre) var opprinnelig husmannsplass under Frok, men ble selveier i Tunet består av bolighus, stabbur, bryggerhus, låve og fjøs, de tre sistnevnte fra omkring Bolighuset var opprinnelig et lite tømmerhus, som nå er bygd inn i et større nytt bolighus. Stabburet er gammelt, men står til nedfalls. Uthusbygningene er nye. Det er også en mindre stue på tunet som ser ut til å være relativt intakt. Danielsbråten (den vestre) består av et nytt typehus med garasje. Håkenstad er tidligere husmannsplass under gården Frok og ble selveierbruk i I dag fremstår bruket som bolig. Bolighuset fra , et toetasjes laftehus, er ombygd og bygd sammen med et nyere hus. Av uthusbebyggelse finnes et stabbur bygd omkring 1943, en låve som delvis er i tømmer og som skal være svært gammel, og et ombygd og modernisert uthus (den eldre formen er bevart). Småbruket Snadden består av våningshus, låve/uthus, stabbur og et mindre nyere bolighus. Bygningene er modernisert/ombygd. Her var landhandel fra Bråten/Søndre Frok var husmannsplass under Frok, og ble ryddet i Bolighuset er bygd i 1930, men modernisert med nye vinduer på 1970-tallet. Her finnes også et eldre bryggerhus i tømmer og et teglsteinsfjøs som er bygd inn i garasjen. Nyhus/Søndre Snadden består av et eldre våningshus som er ombygd og påbygd og en låve som i dag fungerer som et garasjeanlegg. Bakken var husmannsplass under Frok, skilt ut som selvstendig bruk på 1850-tallet. Bruket består i dag av et eldre våningshus som er ombygd og påbygd, et nytt våningshus, en ny stall med større innhegninger for hester og et eldre stabbur som skal være fra 1700-tallet. Figur 47 Snadden Verdivurdering: Miljøet ligger i sin opprinnelige kontekst med omkringliggende dyrket mark, men området er noe fortettet med nyere bolighus i søndre del. Bygningsmiljøet er imidlertid vanlig 59

60 forekommende. Bygningene har begrenset kulturhistorisk betydning fordi de til dels er sterkt modernisert og ombygd, og har derfor liten autentisitet. Miljøets helhet bidrar imidlertid til å trekke verdien noe opp. Totalverdien blir derfor liten til middels. Verdi: liten til middels Kulturmiljø 25: Fredenshavn og Rolighet Beskrivelse: Miljøet består av Rolighet og Fredenshavn, med tett beliggenhet mot Gomnesveien og Storelva. Det er uvisst om Rolighet har vært en husmannsplass eller om det har vært et selvstendig bruk fra starten av. Brukerne har vært tilknyttet militæret. Bolighuset er opprinnelig et eldre tømmerhus som ble påbygd og ombygd i klassisistisk stil i I 1980 ble det påbygd i lengden, og i 2008 er det igjen under påbygging/ombygging. Låve og stall i tømmer er gamle og relativt små. Figur 48 Rolighet 60

61 Fredenshavn er skilt ut fra Frok og selve eiendommen består av bolighus, stabbur og låve. I tillegg hører det til en stor arkitekttegnet hage/park. Til tunet hører også et eldre toetasjes stabbur i tømmer samt stall og fjøs av eldre dato. I 1895 ble eiendommen overtatt som landsted, mens stedet igjen ble helårsbolig etter krigen. Bolighuset skal opprinnelig være fra ca. 1750, men fra 1895 til 1936 ble det foretatt fire-fem store påbygninger. Huset fikk da sine to tårn og veranda mot hagen. På 1990-tallet fikk bygningen nye vinduer i samme stil og tilnærmet lik panel. Fredenshavn er et svært spesielt sted, som viser et landsted fra forrige århundreskiftet. Verdivurdering: Miljøet er representativt for de to første tiårene etter forrige århundreskiftet. Særlig Fredenshavn har typisk landstedskarakter, og en kulturhistorisk interessant hage. Bygningene har arkitektoniske kvaliteter, både Rolighet med sin nyklassisistiske stil, og Fredenshavn med sine karakteristiske tårn og veranda. Miljøet som helhet har middels verdi. Verdi: middels Figur 49 Fredenshavn 61

62 Kulturmiljø 26: Husmannsplasser på østre del av Prestmoen Beskrivelse: Kulturmiljøet består av tidligere husmannsplasser. Hele området har tilhørt Norderhov prestegård og er en av to husmannsgrender (se kulturmiljø 28). Figur 50 Sandseter Sandseter var husmannsplass under Norderhov helt tilbake til I 1827 lå det tre plasser på Sandseter. Gården ble selveier i Tunet består av våningshus, stabbur, låve, vognskjul, nyere bolighus og en liten stuebygning. Bolighus og låve er fra 1885, trolig også stabburet og vognskjulet. Disse bygningene er i sveitserstil. Spesielt det gamle våningshuset og låven har mange fine detaljer. Det gamle huset er fraflyttet og i dårlig stand. Husmannsplassen Hagen er avmerket på kart fra 1827 og skilt ut som selveierbruk i Stabburet fra 1835 er eldste bygning, opprinnelig en enetasjes tømmerbygning som er påbygd en andreetasje i sinklaft (trolig på begynnelsen av 1900-tallet). Bolighuset bygd i tømmer er fra 1910, siden er bygningen modernisert med ny panel og H-vinduer. Fjøset fra 1911 er i maskinskåret sinklaft. Nordhagan var trolig også husmannsplass. Bolighuset i sveitserstil er fra 1870, stabbur fra samme tid, men uthus fra Et typisk småbruk med tidstypiske bygninger. Solstad er et småbruk fra rundt 1910 med bolighus i sveitserstil og uthus. Grønvold var sannsynligvis husmannsplass. Bolighuset er bygd i 1890, men er sterkt forandret og modernisert. Stabburet fra 1923 er i plankelaft. Salmakerplassen var husmannsplass og den eneste av plassene i området hvor næringsvirksomheten har nedfelt seg i navnet. Salmakerplassen ble solgt som selveierbruk i Bolighuset er fra 1910, men er sterkt modernisert med ny panel og H-vinduer. Bryggerhuset er fra samme periode, men dette har bevart et opprinnelig preg. Låven er ny. Busund var husmannsplass under Norderhov og et viktig ferjested i distriktet, spesielt for trafikken mellom Hønefoss og Drammen. 62

63 Ferjestedet ble erstattet med bru i Bebyggelsen på Busund er av varierende alder. Den eldste bygningen, smia, er fra Låve/stall i tømmer er antagelig fra siste halvdel av tallet. Den er eneste i sitt slag i området, men dårlig vedlikeholdt. Låve og bolighus i funkisstil er fra Der den gamle sundstua sto er det i dag et nytt bolighus. Området preges også av utmarksminner, og en tjæremile ligger i korridoren. Figur 51 Busund Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er ordinært og inneholder bygg av begrenset kulturhistorisk betydning, da disse er vanlig forekommende og til dels sterkt ombygd/modernisert. Tilstanden for de eldste og mest autentiske bygningene er dårlig. Dette trekker verdien noe ned. Funkishuset fra 1939 er i god stand og autentisk. Totalverdien for miljøet blir derfor liten til middels verdi. Verdi: liten til middels 63

64 Kulturmiljø 27: Kullgroper og fangstgroper på Prestmoen Beskrivelse: Kullgropene finnes i et stort område over hele moen og kan trolig knyttes til funn av slagg og ca 50 jernbarrer som er funnet i området. Fangstgropene, som går nord-sør, kan muligens knyttes til en rad fangstgroper på Hvervenmoen, øst for Storelva. Dette anlegget går også i nord-sør retning, og skulle fange opp dyr som trekker øst-vest. På Hvervenmoen ligger også en rad fangstgroper ØSØ/VNV. Det kan være rester av sperregjerder mellom gropene. Verdivurdering: Kullgropene og fangstgropene er vanlig forekommende og representative for perioden. De inngår i en kontekst og har dermed middels verdi. Verdi: middels Kulturmiljø 28: Husmannsplasser vestre del av Prestmoen Beskrivelse: Kulturmiljøet består av tidligere husmannsplasser. Hele området har tilhørt Norderhov prestegård og er en av to husmannsgrender (se kulturmiljø 26). Figur 52 Korsdalen Korsdalen var husmannsplass under Norderhov og nevnt tilbake til Korsdalen ble solgt fra prestegården i 1904, og i 1910 ble Korsdalen (den vestre) og Øverhagen skilt fra. Eldste bygning på plassen er stabburet, en enetasjes tømmerbygning, som skal være flyttet hit fra 64

65 prestegården. Bolighus og låve/fjøs er bygd i Bolighuset fra 1910 er modernisert med nye vinduer i 1.etasje, mens de originale T-postvinduene er bevart i 2.etasje. Bygningen er kledd med eternittplater. Fjøset er i pusset teglstein og låven i bindingsverk. Bolig og uthus på den vestre Korsdalen er bygd mellom 1910 og Disse er delvis modernisert og ombygd. Bryggerhuset er trolig av eldre dato og må være flyttet hit. På Øverhagen er bolighus og låve sterkt modernisert og påbygd. Matsplassen er avmerket på kart fra 1827 og skilt ut som selveierbruk Bolighuset er bygd ca 1890 i sveitserstil, men er nå ombygd. Stabburet er fra ca. 1850, 1.etasje i tømmer, 2.etasje i plankelaft. Låven er av nyere dato, men kan ha en eldre kjerne. Figur 53 Øvre Dal Både Søndre, Øvre og Nedre Dal er avmerket på kart fra 1827 og skilt ut som selveierbruk i På Søndre Dal er bolighuset bygd en liten tømmerstue. Dette er eneste hus i området som er bevart i sin opprinnelige form. Låven er revet og det er bygd et moderne typehus på stedet. Bolighuset på Øvre Dal er fra 1910, men er påbygd og modernisert. Stabburet er fra 1860 og bevart i sin opprinnelige form uten påbygg i høyden. Låven skal være fra 1880, men er sterkt modernisert. Fjøset er nytt. Firkanttunet er bevart. På Nedre Dal er bolighuset erstattet av et moderne typehus og låven er også ny. Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende og inneholder bygninger av begrenset kulturhistorisk betydning, da disse er vanlig forekommende og til dels sterkt ombygd/modernisert. Verdien blir da liten til middels, men pga liten autentisitet trekkes verdien noe ned. Verdi: liten/middels 65

66 Figur 54 Øverhagen Kulturmiljø 29: Sørum og Mo Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdene Sørum og Mo. Gården Sørum består i dag av fire bruk, søndre, midtre, nordre og Ring-Sørum. Gården Mo er ett bruk. Gårdene fremstår i dag som velholdte storgårder med bevart eldre bebyggelse. Allerede på 1500-tallet var gården Sørum delt i tre bruk. Alle brukene er store med ca mål dyrket mark, hovedsakelig kornproduksjon. Sørumgårdene hadde setre på Krokskogen. Husmannsplassene lå inn mot kanten av Steinsåsen i sørøst. Figur 55 Sørum søndre 66

67 Figur 56 Sørum midtre Figur 57 Gravfelt på Sørum Sørum nordre er antagelig det opprinnelige hovedbølet, og antas å være en av de eldste gårdene i bygda. I 1647 viser landskylden på gården at den var en av de aller største gårdene i Hole. Den eldste og østre delen av bolighuset skal være fra Bygningen gjennomgikk en omfattende ombygging i 1950-årene. Bygget har klassisistiske trekk med store vinduer delt i småruter og valmet tak. Det store tømrede klokkestabburet er av storgårdstypen, med to rom i 1.etasje. Det er flyttet m mot N fra den opprinnelige plasseringen. Et annet stabbur av 67

68 samme type, men uten klokke, er flyttet hit fra midtre Sørum. Sidebygningen skal være bygd på 1700-tallet. Den er i dag fullstendig modernisert, men har noe sveitserstil dekor i gavlen. På gården, ved Låvestykket, er det også registrert en eldre potetkjeller. På Sørum midtre kan den opprinnelige delen av bolighuset være fra 1600-tallet. Den eldste delen ligger mot NV. Under denne er det en hvelvet kjeller. Bygningen fikk sin nåværende størrelse og form i 1860, da møneretningen ble snudd og bygget fikk to etasjer. Huset har en del sveitserstils-elementer, som store takutspring. Gården har et laftet kornstabbur i typisk Ringeriksstorgårdsstil med to rom i 1.etasje. Stabburet har en gedigen trapp i tørrmurt Ringeriksstein. Låven er bygd på 1920-tallet. Søndre Sørum kalles også Chefsgård, da den skal ha vært gården for stasjonssjefen på Helgelandsmoen. Bolighuset fra slutten av 1800-tallet skal være bygd på grunnmurene til et eldre hus. Etter moderniseringer har bygningen et nytt gammelt preg. Tømmerstabburet med klokketårn er av en noe mindre type enn på de andre Sørumgårdene. Stabburet er påbygd i høyden og har nå tre etasjer, hvorav kun 1.etasje er i tømmer. Den midtre del av låven er fra 1888 og erstattet da en eldre låve som brant. Låven er senere påbygd i begge ender. Ring-Sørum (gnr 189/12) ble fraskilt som egen parsell i Av bygninger på bruket i dag finnes et våningshus, hvor 1. etasje er i laftetømmer fra 1800-tallet. Det ble flyttet ca. 10 meter inn på tomten og påbygd en etasje i 1929 (senere påbygd i 1970 og restaurert i 1989). Bruket består også av en eldre låve, sannsynligvis fra 1700-tallet, og nyere stabbur, uthus og drivhus fra midten av 1900-tallet. Figur 58 Mo gård Mo er også en av de eldste gårdene i bygda. Eventyrsamleren Jørgen Moe er født på Mo gård, og blant annet er Lille-Beates dukkestue, kjent fra hans diktning, bevart på tunet. Mostjernet og Lamyra nord for gården er også kjent fra Moes diktning, blant annet den første egentlige barnebok: I brønnen og i tjernet, som utkom i Det langstrakte tunet ligger godt synlig på høydedraget. Her står flere gamle bygninger: Rødstua, hvor eldste del muligens er fra 1595, nåværende hovedbygning fra ca 1800, stabbur fra 1700-tallet, tømmerlåve fra 1825, ombygd ca. 1900, samt dukkestue og badstue (korntørke). På Mo er det også en tradisjonslokalitet bestående av to store rundkampstein, som i følge sagnet skal være kastet av Gygra på Gyrihaugen mot den kirken Hellig Olav bygde på Stein. Ikke minst finnes det et spesielt kulturlandskap med slåtteenger og beitemarker på Mo gård. Det er funnet en mengde løsfunn fra steinalder/bronsealder på gårdene, som tyder på at området har vært bebodd i steinalder. Mulighetene for å avdekke boplasser fra steinalder og bronsealder er stort. Det er også flere 68

69 gravhauger og et overpløyd gravfelt, som viser at det har vært bosetting her i jernalderen. Det er potensial for å finne boplasser fra jernalder. Figur 59 Gammelt beitelandskap på Mo Verdivurdering: Gårdsmiljøene ligger i sin opprinnelige kontekst i åpent jordbrukslandskap. Tunformen på gårdene er bevart og tunene velholdte med parkmessige innslag. Bygningsmassen er omfattende, med både våningshus, kårbolig, sidebygninger, stabbur og driftsbygning, samt dukkestue og korntørke. Gårdene har stor tidsdybde med bosetningsspor fra steinalder og jernalder. Her er også en tradisjonslokalitet og fødested for dikteren og eventyrsamleren Jørgen Moe, og steder knyttet til hans diktning. Bygningene har stor kulturhistorisk verdi da flere av våningshusene har kjerne tilbake til tallet, ulike stilepoker er representert og viser gårdenes utvikling gjennom flere hundre år. Miljøet inneholder også funn og graver fra forhistorisk tid og viser stor tidsdybde. Samlet gir dette miljøet stor verdi. I tillegg bidrar bygningsmassens gode tilstand og det at det knytter seg en nasjonalt viktig person til stedet, til at verdien trekkes noe opp. Verdi: stor 69

70 Kulturmiljø 30: Frok/Rå/Berger Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdene Frok, Rå, og Berger. De ligger på et høydedrag mellom Juveren og Ringsåsen. En del nyere boliger ligger spredt innenfor området. Frok har en markant beliggenhet, med hovedbygningen vendt ut mot Norderhov kirke. Tunanlegget på Frok har eldre bygninger tilbake til 1700-tallet. Bygningene på Rå brant i 1902, så all bebyggelse på tunet er oppført etter dette tidspunktet. Hovedbygningen ble oppført i 1933 i tidstypisk funksjonalistisk stil, og det ble drevet pensjonat i bygningen. Berger har eldre bygninger på tunet, blant annet skal bolighuset være fra 1660-årene, men er senere ombygd. Berger var klokkergård fra 1805, og det var skole på gården fram til To eldre veifar går gjennom området. Veiene møtes ved Frok hvor de går sammen nordover mot Norderhov kirke. Den bergenske kongeveien kommer østfra over Gile, mens veifaret fra Røise og Bønsnes kommer vestfra og over Berger og Rå. Her går også i dag den nye Pilegrimsleden, som kommer fra Hole og går opp forbi Berger og Frok, og videre mot Norderhov kirke. Figur 60 Gårdstunet på Frok Verdiurdering: Kulturmiljøet ligger i opprinnelig kontekst og inneholder bygningsmiljøer som er gode eksempler på både eldre og nyere gårdsmiljøer i regionen. Tunformene er i hovedsak bevart, og området har enkelte eksempler på bygninger med kulturhistorisk og arkitektonisk betydning. Verdi: liten-middels 70

71 Kulturmiljø 31: Norderhov Beskrivelse: Kulturmiljøet består av kirkestedet med kirke, prestegård og nærliggende gårder. Middelalderkirken på Norderhov ble trolig bygget på siste halvdel av 1100-tallet. Kirkens eldste deler er skipet og vesttårnet i romansk stil. Spiret med de fire småtårnene ble oppført i 1723, og i ble kirken bygget om til dagens korskirke. Det er ikke uvanlig at de første kirkene ble oppført på steder hvor det også tidligere hadde vært religiøse og kultiske handlinger. Stedsnavnet Norderhov antyder en slik sammenheng og kontinuitet, det vil si hovet for Njord. Området rundt kirken utviklet seg til et verdslig og rettslig sentrum, her lå etter hvert både prestegård, gjestgiveri, tingsted, kommunehus, landhandel og skole. Den bergenske kongevei gikk gjennom Norderhov, mellom kirken og prestegården og her er også bysten av Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som snarrådig lurte svenskene opp i en felle som førte til full retrett for Karl XIIs felttog i I dag går den nye Pilegrimsleden gjennom området i traséen til kongeveien. Den gamle prestegården huser i dag Ringerike Museum, og har mange gamle og særpregete bygninger. Den eldste delen av prestegårdens gamle hovedbygning er fra tidlig på 1600-tallet, og Munkestua har en middelalder kjeller fra 1200-tallet. De to eventyrsamlerne Jørgen Moe og Peder Chr. Asbjørnsen trådte sine ungdomssko på prestegården, der de leste til sin studentereksamen og skal ha knyttet de første vennskapsbåndene. Vest for prestegården er det på flyfoto registrert bosetningsspor i åkeren, samt overpløyde gravhauger, og hele kulturmiljøet for øvrig er rikt på arkeologiske kulturminner. Figur 61 Norderhov kirke 71

72 Like nord for prestegården ligger skoleanlegget og Ringvold (Hønen) gård. Navnet Ringvold stammer fra 1870-tallet da Hønen opphørte å være kapellangård. Den er i dag en av Norges største fruktgårder. Bebyggelsen er dels fornyet, men den gamle hovedbygningen og stabburet er bevart. Tunet på Gusgården ligger nå ved krysset mellom den gamle veien (Bergenske kongevei/pilegrimsleden) og fylkesvegen. Gusgården fikk sin nåværende plassering etter utskiftingen rundt Tunet lå opprinnelig nord for kirka. Hele anlegget har preg av sveitserstilen. Det samme preget har Kirkvold, de velholdte bygningene der det tidligere ble drevet handel. De ligger inn til Pilegrimsleden i den lille bakken opp mot kirkegården og prestegården. Figur 62 Den tidligere prestegården på Norderhov huser nå Ringerike Museum. Figur 63 Norderhov kirke og Gusgården sett fra Frok. 72

73 Verdivurdering: Kulturmiljøet har en rik kulturminnebestand, og området er unikt i nasjonal sammenheng. Innenfor området er mange godt bevarte tun som er representative for ulike perioder. Miljøet har flere enkeltbygninger og anlegg med stor kulturhistorisk og arkitektonisk betydning. Kulturmiljøet har som helhet høy grad av lesbarhet og stor opplevelsesverdi. Kulturmiljøet rundt Norderhov er bærer av nasjonalhistorie gjennom hendelsene i Verdi: Stor Kulturmiljø 32: Hverven/Tanberg Beskrivelse: Nord for Norderhov ligger Tanberg. Dette var høvdingsete i middelalderen (opprinnelig Torneberg). Lendmannen Alf Torneberg var den mest kjente, og hans liv endte tragisk og hans gods ble inndratt av kronen. Tanberg har imidlertid en lengre historie, og her finnes blant annet et gravfelt på 25 gravhauger. Tanberg ble delt i to, Øvre og Nedre Tanberg. På tallet bodde kompanisjefen på Tanbergmoen eksersisplass på nedre Tanberg og fikk da navnet Chefsgården. Navnet Tanberg nedre ble siden brukt om det nye tunet som var resultat av utskiftningen rundt Den ble lokalisert på nedsiden av Osloveien. Den nåværende hovedbygningen ble flyttet hit ned fra gamletunet. Tunet på sjefsgården har mange eldre bygninger og et stort hageanlegg. Her står blant annet en stor sveitserstilslåve fra 1875 og den markante hovedbygningen som fikk sitt klassisistiske preg ca På Tanberg øvre er bygningsmassen fornyet. Figur 64 Nedre Tanberg fikk sin nåværende plassering etter utskiftingen rundt Hovedbygningen ble flyttet ned fra det gamle tunet. Den øvrige bebyggelsen har sveitser- og dragestilsdetaljering og er oppført etter

74 Figur 65 Hverven Her er flere godt bevarte tun som er representative for ulike perioder, fra middelalderen til det funksjonalistiske gårdsanlegget på Hverven. Hverven ligger vest for Tanberg. Kart fra 1826 viser at tunet lå på samme sted som i dag og at veien til Hønefoss gikk gjennom tunet. Etter omlegging av traseen på 1970-tallet, er den gamle vegen bevart som innkjørsel til tunet fra nord. I det gamle tunet på Hverven sto det mange bygninger. Nåværende form fikk tunet etter 2.verdenskrig. I dag fremstår Hverventunet som en representant for etterkrigstidens landbruksbebyggelse i funksjonalistisk stil. Hovedbygningen er tegnet av Eindride Slaatto. Bygningene er organisert i et åpent firkanttun, og kun stabburet står tilbake av den gamle bebyggelsen. Flyfoto viser rester av fornminner i åkrene rundt gården, både overpløyde gravhauger, og bosetningsspor er funnet samt en mengde løsfunn fra steinalder til jernalder. Nord for tunet og på Hvervenmoen er det funn av store mengder kullgroper. Verdivurdering: Kulturmiljøet har en rik kulturminnebestand med tidsdybde. Funn av kullgroper viser at området har vært viktig for kullfremstilling i jernalder. Innenfor området er godt bevarte tun som er representative for ulike perioder. Miljøet har enkeltbygninger med kulturhistorisk og arkitektonisk betydning. Verdi: Middels til stor 74

75 Kulturmiljø 33: Stein gård Beskrivelse: Kulturmiljøet består av Stein gård og omkringliggende områder som omfatter det åpne og storskalapregete jordbrukslandskapet på Steinsletta med bl.a. Halvdanshaugen med St.Olavskilden like ved, en bygdeborg og en kirkeruin fra middelalderen. Dagens E16 går i traseen til Den bergenske kongevei, som ble anlagt over Steinsletta etter De eldste gårdene ligger på høyderyggene i landskapet. Jorden på Steinsletta består av leirjord i de lavere delene og noe lettere og mer sandholdig jord i de høyereliggende partiene. Yngre, mindre bruk ble tatt opp på det mer tungdrevne slettelandskapet. Flere av husmannsplassene og småbrukene ligger inn til Steinsåsen og er til dels bevart i dag. Hovedbygningene på de Figur 66 E16 over Steinsletta følger fremdeles traséen til den bergenske kongevei, selv om kommunikasjonsmidlene har endret seg noe på de drøye to hundre årene siden veien ble anlagt. største og eldste gårdene, som Stein, ble gjerne lagt dominerende, med høyt utsyn, og har bevart eldre bebyggelse på tunet og framstår som velholdt storgård. Gården var kongsgård og lendmannsgård frem til 1300-tallet. Hovedbygningen fra 1830 i empirestil er fredet. Her finnes også et stort parkanlegg fra 1800-tallet. Etter reformasjonen ble Stein delt i to, Øvre og nedre Stein. Tunet på Nedre Stein er i dag borte, og her ligger i dag en industripreget bygning. Like ved ligger Gjøgerputten, som er et oppkomme av svovelholdig vann og en tradisjonslokalitet. På Stein er det gjort flere funn fra steinalder, blant annet skafthullsøkser, flintsigd og slipestein. 75

76 Figur 67 Stein gård ligger markert plassert på høyderyggen mellom Steinssletta og Steinsfjorden. Den velkjente Halvdanshaugen ligger på sletta nordvest for tunet, med St.Olavskilden like ved. Kirkeruinen fra middelalderen ligger sør for bebyggelsen på høyderyggen. Figur 68Våningshuset på Stein 76

77 Figur 69 Kirkeruinen på Stein Verdivurdering: Kulturmiljøet har en variert og rik kulturminnebestand. Tunet er godt bevart og har både bygning og parkanlegg som er sjeldne og spesielt godt eksempel for perioden. Hovedbygningen har svært høy kulturhistorisk og arkitektonisk verdi. Kulturmiljøet har som helhet høy grad av lesbarhet og stor opplevelsesverdi. Kulturmiljøet er bærer av nasjonalt viktig historie gjennom sagaenes fortellinger om Halfdan Svarte, tilknyttet Stein gård og Halfdanshaugen. Ved nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i 1997, ble hoveddelen av området vurdert å ha nasjonal verdi i kulturlandskapssammenheng. Verdi: Stor Kulturmiljø 34: Bjørnstad/Bjørke Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer og annen boligbebyggelse. Her finnes også gravhauger. Gårdene Bjørnstad og Bjørke ligger på høydedraget. De gamle husmannsplassene ligger i ytterkanten av høydedraget mot sør og vest. En del yngre ikke-jordbruksrelatert bebyggelse er 77

78 lokalisert i østskråningen, bl.a. lensmannsgården fra 1930-tallet. I dag ligger 4 tun på høydedraget, et på Bjørnstad og tre på Bjørke. Tunene på Bjørke ligger relativt tett. Tre av hovedbygningene skal være fra 1700-tallet, men kun den ene på Bjørke 183/1 har bevart en form fra denne tiden, det er trolig et svalgangshus. Ellers er det sveitserstilen som dominerer tunbildet. Lensmannsgården Knausen er et funkisanlegg med et tidstypisk hageanlegg. Området er fortettet med nyere boliger. Det gamle veisystemet er noe omlagt. Figur 70 Høydedraget med Bjørnstad til venstre, Knausen (bak stolpen) og Bjørke til høyre Verdivurdering: Kulturmiljøet har stor tidsdybde i det gravhaugene viser kontinuitet i gårdsbebyggelsen siden jernalderen. Gårdstunene ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. De gamle tunene har bevart eldre bygninger med kulturhistorisk betydning, og her er også bevart husmannsplasser. Verdi: Stor 78

79 Kulturmiljø 35 Sonerud Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøene Sonerud med tre tun. Her var det tidligere posthus, butikk og verksted. Tunet på Sonerud 183/2 ble etablert på sletta etter utskiftingen på Bjørke på 1870-tallet. Her er et enhetlig sveitserstilstun. Bygningene har høy autentisitet og eier er tildelt Fortidsminneforeningen i Buskeruds pris for riktig vedlikehold. Like øst for tunbebyggelsen er et bolighus i jugendstil med høy autentisitet, i hagen like inntil E16 står en stor alm, et såkalt barkebrødtre fra begynnelsen av 1800-tallet. Det eldste våningshuset på det nordligste Sonerudtunet er fra fjerde kvartal av 1700-tallet. Figur 71 Sonerud er oppført på stedet etter utskiftingen på 1890-tallet. Tunet danner et tidstypisk og godt bevart gårdsmiljø fra perioden rundt Verdivurdering: Kulturmiljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. De gamle tunene har bevart eldre bygninger med kulturhistorisk betydning. Det enhetlige sveitserstils tunet på Sonerud har stor autentisitet og det er få slike som er så godt bevart. Verdi: Middels/stor 79

80 Kulturmiljø 36: Øderå, Vangen, Gile, Bråk Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer og boligbebyggelse, samt en gravhaug. Gile og Bråk er gamle gårder, noe både beliggenheten på høydedragene og gårdsnavnene viser. Øderå, Ødegårdsgile og Vangen ligger nede på sletta, og både navn og beliggenhet viser at dette er senere gårder med mer marginal beliggenhet. Tunet på Øderå, opprinnelig plass under Mo, ligger like inntil E16. Her er et firkanttun bestående av hovedbygning fra 1700-tallet, Mostua fra siste kvartal av 1600-tallet, stabbur fra 1800-tallet og en driftsbygning. Mostua skal ha vært ei gammel stue på Mo, og i følge tradisjonen, skal Jørgen Mo være født her. Den er påbygd og modernisert rundt Vangen, tett inntil E16, er avmerket på gamle kart som Ødevangen. Hovedbygningen er fra 1700-tallet, men er modernisert. Driftsbygningen er revet. Vangen lå under Hole prestegård og var jordmorgård. Figur 72 Øderå (t.v) var husmannsplass under Mo fram til det ble utskilt som eget bruk i Huset nærmest veien er flyttet fra Mo i Det er her Jørgen Mo skal være født. Vangen til høyre. Søndre Gile ligger også tett inntil E16 ved grensen mot Ringerike og består av et rekketun med hovedbygning og stabbur fra 1800-tallet og driftsbygning fra 1900-tallet, alle med sveitserstilpreg. Her er også nytt bolighus og to andre 1800-talls bygninger (bolighus). På Gile er hovedbygningen fra 1795 revet og kun driftsbygningen i sveitserstil og overgrodde rester av hageanlegget i engelsk romantisk stil, er tilbake. Tunet på Bråk ligger på et høydedrag på østsiden av E16. Alle bygningene er satt opp på 1950 og -60-tallet. De er preget av tradisjonell norsk trehusbyggeskikk og har høy autentisitet. Den bergenske kongeveien kommer østfra over Gile. 80

81 Figur 73 Gile Figur 74 Bråk Verdivurdering: Kulturmiljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt, men brukene nede på sletta er preget av nærheten til E16. Hovedstrukturen er bevart, men på mange av tunene er den gamle bebyggelsen borte, selv om det er bevart enkelte eldre bygninger med kulturhistorisk betydning. Her er også bevart husmannsplasser. Mostua har identitetsverdi. Verdi: liten/middels 81

82 Kulturmiljø 37: Veisten Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer med gravminne fra jernalder. Veisten ligger på et høydedrag litt tilbaketrukket fra E16, og er delt i to bruk, søndre og nordre. På begge finnes eldre bebyggelse, driftsbygninger, stabbur og uthus fra 1800-tallet. Figur 75 Veisten på høydedraget midt i bildet Verdivurdering: Kulturmiljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Tunformen er bevart og bygningsmiljøet er representativt for regionen. Verdi: middels 82

83 Kulturmiljø 38: Lorvika/Lyse Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer, boligbebyggelse og fritidsbebyggelse, samt dyrkingsspor fra forhistorisk tid. På Lyse står et gammelt hønsehus og en smie fra tidlig tall. En del nyere boligbebyggelse er etablert i østre del av området. På Lorvika er både våningshus, bryggerhus og stabbur fra tredje kvartal av 1700-tallet, mens låven er fra fjerde kvartal av 1700-tallet. Der er også et uthus fra tidlig 1800-tall. I området er flere eldre hytter, mange fra mellomkrigstiden. Figur 76Lorvika Verdivurdering: Bebyggelsen er relativt lite endret og har kulturhistorisk verdi som et kulturmiljø sammensatt av småbruk og eldre fritidsbebyggelse. Miljøet er representativt for epoken. Flere av bygningene er meldepliktige etter KML 25, og flere bygninger har høy autentisitet. Verdi: middels/stor 83

84 Figur 77 Fritidsbolig fra ca på eiendommen Aarvold i Lorvika Kulturmiljø 39: Hagabråtan Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer (småbruk) og enkelte bolighus og hytter. Brukene og eiendommene er alle utskilt fra Lorvika. Navnene Korneliusbråten og Hagabråtan tyder på sein bosetning. Bare Hagabråtan er avmerket på gamle kart og da så sent som i På Korneliusbråten er ingen av de opprinnelige husene igjen. Skogli er et såkalt villabruk fra Hovedbygningen er rehabilitert tilbake til sensveitserstil. Tunet på Hagabråtan er orientert på rekke nord-sør, med hovedhuset i midten. Det eldste huset i tunet er hovedbygningen, en midtkammerbygning, men det er uvisst hvor gammel den eldste delen er. Den ble senere utvidet og fikk sveitserstilbelistning og -tak. Gamle vinduer og belistninger er bevart. Låven skal være satt opp rundt 1900, det samme er stabburet. Jordveien er på nedsiden av Åsavegen. Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst. Bygningsmiljøet er representativt for regionen, og sjeldent godt bevart. Hovedbygningen på Hagabråtan har stor bygningshistorisk verdi, og tunet har sosialhistorisk/næringshistorisk verdi og viser godt utviklingen miljøet har gjennomgått. Bygningene har stor autentisitet. Verdi: Stor 84

85 Figur 78 Hagabråten Kulturmiljø 40: Bråtan Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljø og hyttebebyggelse. På Bråtan er kun rester av det gamle tunet tilbake. Den gamle stua står, men den er modernisert, selv om hovedformen er bevart. To andre større bolighus er oppført på eiendommen. På Bjerkheim, som ble utparsellert fra Bråtan i 1932, står et bolighus fra mellomkrigstiden og et uthus. Bolighuset er en del endret. En stor frukthage og flere terrasser oppbygd av stein er del av anlegget. Bergli er en av de eldste hyttene i området og ligger på nedsiden av Åsavegen. Den skal være bygd i 1930 og er i nasjonal stil. Den har høy autentisitet. Figur 79 Bråtan ligger i hellinga opp fra Åsavegen 85

86 Figur 80 Våningshuset på Bråtan Verdivurdering: Miljøet er vanlig forekommende og inneholder enkeltbygninger av kulturhistorisk betydning. Hytta Bergli har høy autentisitet. Verdi: liten Figur 81 Utsikt mot Steinsfjorden fra Bråtan 86

87 Figur 82 Hytta Bergli fra Kulturmiljø 41: Abrahamveien hyttefelt Beskrivelse: Hyttefelt med ca. 20 hytter. Flere av hyttene er trolig fra 1950 eller 1960-tallet. Mange hytter er sterkt ombygd/modernisert. Feltet ligger på et nokså flatt platå, med enkelte hytter synlig fra Åsavegen. Verdivurdering: Miljøet er vanlig forekommende og inneholder bygninger av begrenset kulturhistorisk betydning. Verdi: liten Figur 83Abrahamrud hyttefelt sett fra Åsavegen 87

88 Figur 84 Hytte Abrahamrud hyttefelt Figur 85 Hytte Abrahamrud hyttefelt Figur 86 Hytte Abrahamrud hyttefelt 88

89 Kulturmiljø 42: Abrahamrud/Granheim Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer med småbruk og bolighus. Tunene på Abrahamrud og Granheim ligger for seg selv på et platå over Åsavegen, omgitt av skog. Bebyggelsen på de to tunene er modernisert. Den eldste daterte bygningen er hovedbygningen fra 1916 på Abrahamrud. På Gamlebråtan er bare et tømmerbur tilbake av eldre jordbruksrelatert bebyggelse. Migarbekken renner forbi rett nord for tunet, og flere steder langs denne er det potensial for steinalderboplasser. Figur 87 Granheim 89

90 Figur 88 Migarbekken Figur 89 Flat slette ved Migarbekken, stort potensial for steinalderboplass Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder bygninger med begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten 90

91 Kulturmiljø 43: Gunnerenga Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsbebyggelse og boliger. Gunnerenga er nevnt i 1673 og ligger da under Hønen (Ringvold). Gårdstunene ligger i ytterkanten, oppunder den bratte skråningen opp til Krokskogplatået. På Gunnerenga nordre er den gamle hovedbygningen revet og erstattet av ny. Driftsbygningen har sveitserstilpreg. Her er også et laftet stabbur fra tallet og et skjul. På Gunnerenga søndre står hovedbygning, driftsbygning, og stabbur. Hovedbygningens eldste del skal være fra 1700-tallet, men er modernisert med nye vinduer og kledning. Stabburet i tømmer er fra 1800-tallet, 2.etasje er utkraget og trolig påbygd i 1914, samtidig som driftsbygningen ble satt opp. Fjellheim ligger lengst sør av tunene på platået, her er alle bygningene nyere (etter 2.verdenskrig). Tunet på Sørenga ligger ovenfor Fjellheim. Hovedbygningens eldste del skal være fra 1700-tallet, men er senere utbygd og utvidet flere ganger. Driftsbygningen er i sveitserstil. Figur 90 Sørenga øverst til høyre i bildet 91

92 Figur 91 Gunnerenga nordre Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder bygninger med begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten Kulturmiljø 44: Fulglesangen/Kollebråten Beskrivelse: Miljøet består av gårdsmiljøer og bolighus. På Fuglesang er driftsbygningene borte. Hovedbygningen er en laftet bygning fra 1800-tallet. På Kollebråten er våningshuset fra siste den av tallet, laftet, men modernisert. Området er fortettet med nyere bolighus. Figur 92 Kollebråten 92

93 Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt, men driftsbygninger er fjernet, og området fremstår delvis som et rent boligområde. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder bygninger med begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten Figur 93 Bolighus ved Fuglesangen Kulturmiljø 45: Pjåka/Jonsrud Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer samt noe nyere boligbebyggelse, og omfatter gårdene Ødegård, Pjåka og Johnsrud, samt småbruket Småbråten. Gjennom miljøet i vest-østlig retning går gamle og nye Stubdalsvei og Kjerratleden. Parallelt med denne renner Åsaelva. Det er et jordbruksområde, men med gamle industritradisjoner knyttet til Åsaelva. Ved Stubdalveien ble Åsa kraftstasjon bygd i 1910 i nygotisk stil. Miljøet har ligget viktig til samferdselsmessig, da man her har en relativt slak skråning opp mot Krokskogsplatået. Dette har vært utnyttet i forbindelse med kjerratanlegget, og Peder Anker bygget en kjørevei opp gjennom Stubdal til Damtjern, Gamle Stubbedalsvei, som fortsatt kan sees i terrenget. På begynnelsen av 1800-tallet anla jernverkseier og generalveiintendant Peder Anker, en av tidens mektigste menn, den berømte kjerraten i Åsa. Kjerraten var en av sin tids tekniske underverk og besto av et trekksystem basert på kjettinger. Kjerraten var i drift fra 1804 til Kjerrat er et transportmiddel for tømmer som drives av vannhjul og 93

94 evighetskjettinger. På grunn av sagbruksprivilegiene, ble tømmer fløtet til Åsa og fraktet på kjerraten over en høydeforskjell på 390 m over en lengde på nesten 3 km og videre til Lysakerelva, hvor sagene lå. 11 kjerrater løftet tømmerstokkene de nesten 400 høydemetrene fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. På det meste arbeidet nærmere 400 mann på kjerratanlegget. Høyest oppe i lia ligger Pjåkagårdene, nå tre bruk. Pjåka søndre er et gammelt tun, men bebyggelsen er relativt ung. Hovedbygningen er fra 1980, eldste bygning, stabburet, er fra Pjåka og Pjåka nordre ligger rett ved siden av hverandre. Hovedbygningene er de eldste, med deler fra 1800-tallet, og de har bevart et eldre preg. Driftsbygningene er fra 1930 med sveitserstil-preg. Begge tunene ligger til Gamle Stubdalsvei, og restene av kjerrat nummer en og to ligger nord og øst for tunene. Figur 94 Nordre Pjåka og Pjåka Johnsrud skal opprinnelig ha vært husmannsplass. Av bygningene er hovedbygningen den eldste, fra 1942, i nasjonal stil. På Øvre Johnsrud er hovedbygningen i lafteverk, fra andre kvartal av 1800-tallet. Ødegården har hovedbygning fra 1895 og driftsbygning og stabbur fra 1950/51. Våningshuset er noe modernisert. Her er funn av rydningsrøys fra forhistorisk tid. På Småbråtan er driftsbygning og stabbur fra 1800-tallet, mens våningshuset er moderne. En del vanlig boligbebyggelse finnes i området. 94

95 Figur 95 Øvre Johnsrud Figur 96 Ødegård 95

96 Figur 97 Småbråten Verdivurdering: Miljøet inneholder ulike typer av kulturminner, både gårdsmiljøer, industriminner og samferdselsminner. Gårdsmiljøene ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt, men enkelte av de eldre bygningene er revet og erstattet av nye. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder bygninger med begrenset kulturhistorisk verdi, selv om enkeltbygninger har høy autentisitet. Kjerraten er et sjeldent teknisk-industrielt kulturminne, selv om det kun finnes rester igjen av dette anlegget. Gamle Stubdalsvei er knyttet til byggingen av kjerraten og Peder Anker. Verdi: middels Kulturmiljø 46: Larsbråtan/ Bakken/ Brentlær Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljøer og bolighus. Bakken er et lite småbruk, utskilt fra Pjåka. Hovedbygningen fra 1800-tallet er laftet og panelt. Brentlær er også skilt ut fra Pjåka. Våningshuset er i laftet tømmer fra 1800-tallet. Her er også et eldre bolighus, Skogheim, fra andre halvdel av 1800-tallet. Larsbråtan er skilt ut fra Jonsrud. Hovedbygningen er også her fra 1800-tallet, i laft. Her er også et nyere bolighus. 96

97 Figur 98 Bakken Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt, men driftsbygning er fjernet. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder bygninger med begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten Figur 99 Brentlær 97

98 Kulturmiljø 47: Østby hyttegrend Beskrivelse: Miljøet består av ei hyttegrend med ca. 20 hytter utbygd på 1960-tallet. Mange av hyttene er ombygd/påbygd/modernisert. Figur 100 Hytte Figur 101 Østby i forgrunnen, i bakgrunnen skimtes hyttefeltet i lia 98

99 Verdivurdering: Miljøet er vanlig forekommende. Hyttene er godt vedlikeholdte, men har ingen spesiell kulturhistorisk verdi. Verdi: liten Kulturmiljø 48: Deli Beskrivelse: Kulturmiljøet er et gårdsmiljø med flere jernalder gravminner nord for tunet på Deli. Bolighuset er en midtgangsbygning i halvannen etasje. Huset har bevart mye av det opprinnelige preget utvendig, og er en av de få som har bevart ringerikestilen. Huset er trolig fra begynnelsen av 1800-tallet, muligens eldre. Stabburet er fra 1800-tallet. Stabburstrappa er bygd på den karakteristiske måten for området: av ringeriksstein og med kolossale heller på toppen. Smia er gammel, mens låven er fra 1945/46. Figur 102 Deli sett fra sør 99

100 Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst og har tidsdybde med funn av flere gravhauger fra jernalder. Bygningsmiljøet er representativt for regionen, men ikke lenger vanlig (ringeriksstil) og inneholder bygninger med kulturhistorisk betydning. Verdi: middels Kulturmiljø 49: Håkenstad Beskrivelse: Miljøet består av gårdsmiljø/boligmiljø. På Håkenstad er kun et par små uthusbygninger igjen av de opprinnelige jordbruksrelaterte bygningene. Her er nå et nytt moderne bolighus. Hageenga har trolig vært husmannsplass under Nordby. Her er et våningshus fra 1800-tallet i panelt lafteverk, og fremstår i dag som en enebolig. Figur 103 Håkenstad Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt, men det er lite igjen av opprinnelige bygninger. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og har begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten 100

101 Kulturmiljø 50: Ulltvedt Beskrivelse: Kulturmiljøet består av gårdsmiljø. Stabburet samt bryggerhus/drengestue på Øvre Ulltvedt er laftet og fra 1800-tallet. Låven med stall og fjøs er også fra 1800-tallet, men i bindingsverk. Bygningene er dårlig vedlikeholdt og både bygninger og jord leies ut. Figur 104 Ulltvedt nordre Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og har begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten 101

102 Kulturmiljø 51: Vakermoen Beskrivelse: Kulturmiljøet består av småbruk/plasser skilt ut fra Vaker, samt enkelte bolighus. Den eneste SEFRAK registrerte bygningen er hovedbygningen på Øljordet, gnr./brnr. 31/66. Den er i laft med trepanel, fra første halvdel av 1800-tallet. Uthuset er i bindingsverk. Våningshuset er modernisert, og det er skiftet kledning, tak og vinduer. Figur 105 Øljordet Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og bygningene har på grunn av modernisering mistet mye av autentisiteten, og har derfor begrenset kulturhistorisk verdi. Verdi: liten Kulturmiljø 52: Vaker Beskrivelse: Kulturmiljøet består av storgården Vaker, som er delt i flere bruk, Søndre Vaker, Vestre Vaker og nordre og søndre Store Vaker. På Vestre Vaker er våningshuset og en smie i laft fra første halvdel av 1800-tallet. På Søndre Vaker er våningshus, drengestue og en stor laftet 102

103 tømmerlåve fra tredje kvartal av 1800 tallet. Stabburet, også det i laft, er fra første halvdel av 1800-tallet. Våningshuset på Nordre Store Vaker, er fra andre kvartal av 1700-tallet i laft med valmet tak. Stabburet er fra 1800-tallets tredje kvartal. Låven er nyere. Figur 106 Vaker Figur 107 Smie på Vestre Vaker 103

104 Figur 108 Vestre Vaker Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er et godt eksempel på perioden, og inneholder enkeltbygninger med kulturhistorisk verdi. Verdi: middels/stor Kulturmiljø 53: Gullerud Beskrivelse: På Gullerud er både hovedbygningen og stabburet fra andre kvartal av 1800-tallet, laftet og panelt. Låven er nyere. Sørvest for tunet ligger et automatisk fredet kulturminne, to bosetningsområder, hvorav det ene er fra steinalderen. 104

105 Figur 109 Gullerud Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, men enkeltbygninger har en viss kulturhistorisk verdi. Steinalderboplassen er representativ for epoken. Verdi: liten/middels Kulturmiljø 54: Gagnum Beskrivelse: På Gagnum er et laftet stabbur, fra siste del av 1800-tallet. Hovedbygningen i sveitserstil er fra siste kvartal av 1800-tallet, mens det gamle våningshuset (midt på bildet under) er fra tidlig 1600-tallet, og er laftet og panelt. Det er automatisk fredet. Verdivurdering: Miljøet ligger i opprinnelig kontekst med dyrket mark rundt. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende, og inneholder enkeltbygninger med stor kulturhistorisk betydning. Verdi: middels 105

106 Figur 110 Gagnum Kulturmiljø 55: Hesleberg Beskrivelse: Hesselberg er en av flere storgårder omkring Norderhov kirke og prestegård. Gården har et firkanttun, med flere gamle og verneverdige bygninger, og omgitt av et åkerlandskap som er typisk for Ringerike. I tillegg til den fredete hovedbygningen i rokokkostil, består dette av en svalgangsbygning fra omkring 1700, senere ombygd på 1800-tallet og i 1919, et stabbur fra 1700-tallet, en potetkjeller fa 1844, en driftbygning i sveitserstil fra 1870-tallet og et sagbruk og andre mindre uthus fra omkring I ble det også bygd et nytt våningshus, garasje og kombinert grisehus, vogn- og vedskjul i nordøstre del av tunet. Hagen med terrasser, trapper, dammer, samt vakre trær, busker og blomster, er også med å danne en harmonisk helhet og en fin ramme rundt de gamle bygningene. Særlig verdt å nevne er kastanjealléen opp til tunet. Hesselberg er av de største og mest omtalte gårder på Ringerike i nyere tid. Flere av Hesselbergene var lensmenn, og på 1700-tallet ble gården tingsted i Norderhov. Dette gjaldt blant annet Engebret Hesselberg (f. 1705) og sønnen Abraham (f. 1730) som også var en dyktig prokurator og medeier i Soknedals jernverk. Han reiste hovedbygningen i rokokkostil, med en flott portal. Også interiøret viser tidens ånd, med rike dekorasjoner og utsmykninger, blant annet utført av Peder Aadnes som var en av bonderokokkoens store skikkelser. Han har også malt et skjermmaleri fra ca 1770, som både 106

107 viser hovedbygningen i sin nåværende form og sidebygningen før ombygging. I siste del av 1800-tallet fikk tunet sveitserstilpreg. I 1870 ble det bygd ny driftsbygningen i sveitserstil, og hovedbygningen ble restaurerte i Svalgangsbygningen fikk også et sveitserstilspreg, med stort takutstikk, etasjeskiller og en toetasjes veranda med mye dekor. Verdivurdering: Kulturmiljøet ligger i opprinnelig kontekst. Bygningsmiljøet er sjeldent og inneholder enkeltbygninger med spesielt stor kulturhistorisk verdi. Verdi: Stor Kulturmiljø 56: Tanbergmoen Beskrivelse: Kulturmiljøet består hovedsakelig av ulike automatisk fredete kulturminner, selv om det også er bolighus her, blant annet hovedhuset på Østmoen, som er fra første halvdel av 1800-tallet. 107

108 De automatisk fredete kulturminnene består av gravfelt, funnsted og en tradisjonslokalitet. Ved Lunden er en stor praktfull furu, som etter tradisjonen skal være et galgested. Furua heter derfor Galgefurua. Det sies at den har spor etter galgefeste. Den furua som står i dag, er forholdsvis ung, ca 200 år. Inntil vegen, rett vest for Galgefurua, er det funnet en skafthullsøks fra steinalder. Det er sannsynlig at det er en steinalderboplass i området. Sør for Galgefurua, på sørsiden av Tanbergmoveien, ligger en åkerholme, øverst på kanten av Tanbergmoen, med utsyn mot SV og S over Røyse og Tyrifjorden. Her er to gravhauger fra jernalder, en langhaug, steinblandet og klart markert, orientert NØ-SV med et stort krater midt i haugen. I tillegg en rundhaug, noe uregelmessig markert og flat. Denne er urørt. Rett ved gravfeltet er det funnet kokegroper og ildsteder, som ble undersøkt i I tillegg er det et gravfelt bestående av 25 rundhauger øst for Øvre Tanberg, samt et gravfelt med 22 gravhauger og en enkeltliggende gravhaug i skogområdet nord for Trygstad. Figur 111 Et av gravfeltene på Tanbergmoen Verdivurdering: Kulturmiljøet inneholder sted det knytter seg tro/tradisjon til. I tillegg inngår det i et miljø med stor tidsdybde, da her er bosettingsspor fra steinalder, jernalder, middelalder og frem til dagens gårder. Her er to uvanlig store gravfelt, som er et spesielt godt eksempel på epoken (bronsealder/jernalder), og vitner om områdets betydning i forhistorisk tid og i nyere tid med storgården Tanberg i skråningen av moen. Verdi: Stor 108