Hans Sevatdal. Per Kåre Sky og Erling Berge (red.) EIGEDOMSHISTORIE. Hovudliner i norsk eigedomshistorie frå 1600-talet fram mot nåtida

Transkript

1

2 Hans Sevatdal Per Kåre Sky og Erling Berge (red.) EIGEDOMSHISTORIE Hovudliner i norsk eigedomshistorie frå 1600-talet fram mot nåtida UNIVERSITETSFORLAGET

3 Universitetsforlaget 2017 ISBN Det må ikkje kopierast frå denne boka i strid med åndsverklova eller avtalar om kopiering gjorde med KOPINOR, imeresseorgan for retcshavarar til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan føre til erstatningsansvar og inndraging og kan straffast med bøter eller fengsel. Spørsmål om denne utgåva kan rettast ril: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Utgjevinga av boka er støtta av Domstoladministrasjonen, Vegdirektoratet, Statens kartverk, Tekna Samfunnsutviklerne, Høgskulen på Vestlandet, Institutt for landskapsplanlegging ved Noregs miljø- og biovitskaplege universitet (NMBU), Centre for Land Tenure Studies ved NMBU og Umhvørvisstovan på Færøyene. Omslag: Universitetsforlaget/Sissel K. Tjernstad Omslagsillusrrasjoner: forside Kartverket; bakside Inger Eide Nordseth Tegninger av Arne Berg, s , er gjengitt etter avtale med rettighetshaverne. Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk: 07 Media - 07.no Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boka er sett med: Sabon LT Std 10,5113 Papir: 100 g Arctic Matt

4 Forord Vi såg alle fram til å lese eigedomshistorieboka til Hans, ei bok han stegvis hadde utvikla over lang tid. Det første kompendiet i eigedomshistorie skreiv han i Han testa manuset på alle studentane sine. Og ikkje bare det, han nytta aktivt studentane sine masteroppgåver i boka. Da Hans var saman med studentane, var han i sitt ess, og alle sette stor pris på han både som lærar og som medmenneske. Da han brått gjekk bort ein haustdag i september 2015, etterlet han seg eit manus som var kome nesten i mål. Vi er takksame for at familien til Hans, kona Birgitta og sønene Halvor og Rune, let oss overta manuset. Det var nokre kapittel som ikkje var avslutta. Vi er taksame for at Hans sine kollegaer andre stader har tatt arbeidet med å skrive dei ferdige. Vi vonar det er slik Hans ville sjå det. Redaksjonskomiteen for boka har vore samansett av Einar Hegstad, Håvard Steinsholt, Leiv Bjarte Mjøs, Erling Berge og Per Kåre Sky. Dei to sistnemnde har redigert boka. Utgjevinga av boka er støtta av Domstoladministrasjonen, Vegdirektoratet, Statens kartverk, Tekna Samfunnsutviklerne, Høgskulen på Vestlandet, Institutt for landskapsplanlegging ved Noregs miljø- og biovitskaplege universitet (NMBU), Centre for Land Tenure Studies ved NMBU og Umhvørvisstovan på Færøyene. Vi veit det er mange som har kome med innspel og bidrege til boka. Takk til dykk alle. Og til slutt - takk Hans! Ås, 9. januar 2017 Per Kåre Sky Erling Berge

5 Innhald 7 Forord... 5 Kapittel 1 Om eigedomshistorie Formål Om eigedomsretten som institusjon, om eigedomsforhold og om eigedomshistorie i forhold til anna historie Framstillinga Oppsummering Kjelder og supplerande lesing Kapittel 2 Eigedomsforholda på 1600-talet Jordeigarar og bønder skyldeige og leiglendingssystem Samanfatning av eigedomsforholda kring Refleksjonar over eigedomsretten på 1600-talet «den lærde romarretten» Oppsummering Vidare lesing Kapittel 3 Hovudliner i eigedomsforholda Innleiing Frå leiglendingsvesen til bondesjølveige via borgarleg godssamling Kva er ein sjølveigar, og kvifor er overgangen viktig? Nye næringar, sal av krongods og borgarleg godssamling Dei nye eigarane sel, bøndene kjøper Eigedomsdanninga ved overgangen til sjølveige Eigedomsdanning gjennom garddeling, frikjøp av husmannsplassar og bureising Innleiing og talet på gardsbruk over tid Husmannstida og husmannsvesenet Bureisinga frå tidleg på 1900-talet utover til ca Nedlegging av gardsbruk

6 8 Innhald 3.4 Oppsummering Vidare lesing Kapittel 4 Fysisk og rettsleg organisering innan gardsområdet: tun og teig, skog og fjell Innleiing om arealbruk og om gardsområdet Innmarka Tunskipnaden Skogen i gardsområdet Innleiing Tømmerdrift Ved Trekol og setteved Tjøre Never og spon Båtbygging og skipstømmer Anna bruk av trevirke Beite og setring Fôrsanking Jakt og fiske Samanfatning for skogen Fjellet i gardsområdet Styringsorgan: grannestemne, gardsstyre, gardsfut, avtalar og lover Oppsummering Kapittel 5 Utskifting/jordskifte Innleiing om omgrep og termar Utskifting før Lovarbeidet fram til lova av Utskiftinga Frå 1860 fram mot ca Det store hamskiftet Lovene i perioden Eigedomsforholda Frå 1960 til Endringar med konsekvensar for jordskifte Lova av 1979 og lovendringar fram til Konsekvensar for eigedomsforholda Oppsummering dei lange liner

7 Innhald 9 Kapittel 6 Eigedomsforhold i fjell og utmark, utanfor gardsområdet: allmenningar og fleirgardsameiger Innleiing Allmenningane Kva er ein allmenning? Røtene i mellomalder, utviklinga frå 1600-talet og utover til Frå Allmenningane i Nordland og Troms Fleirgardssameiger Oppsummering Kapittel 7 Eigedomsregistrering matrikulering og tinglysing Innleiing Kort om registersystemet i dag Historiske utviklingsliner Dei to registera historisk grovoversyn talet, og litt om dei historiske røtene talet talet talet, og litt om 2000-talet Grenser og grensemerke, kart og oppmåling, litt om eigedomsregister i byane Kva er ei grense og ulike slag grenser Eigedomsgrenser tre ulike slag Når og korleis eigedomsgrensene blei til Klarlegging av eksisterande grense Etablering av tomter og anna byggegrunn Grensemerking og grensemerke Avslutning Vidare lesing Kapittel 8 Eigedomshistoria i byane Arne Solli 8.1 Innleiing Tema Kjenneteikn ved eigedomsforhold i byane Kort om bydanning i Noreg ca Byfunksjonar og bydefinisjonar

8 10 Innhald Byfunksjonar Kriterium for by og tettstad Byarealet Plassar og gater Festningar og forsvarsanlegg Offentlege bygningar, embetssete og anstaltar Kloster, kyrkjer og hospital Kyrkjegardar og gravlundar Bymark, hagar og byparkar Byutvidingar Bybefolkning og aktørar Konge og stat Folkevalde organ 1814 og Fast eigedom Delt råderett og eigedomsrett Delt eigedomsrett i historisk perspektiv Eigedomsadministrasjon Kataster eigedomsregister Legale kataster Fiskale kataster Oppmåling målebrev Plan og regulering Bygrunnlegging Sjølvgrodd eller planlagt Bygningslovene Bydanning og eigedomsdanning gjennom eitt årtusen. 300 Kapittel 9 Eigedomshistoria i Finnmark Jon Gauslaa 9.1 Innleiing kva er så spesielt med eigedomstilhøva i Finnmark? Dei tre folkegruppene busetting og næringar Samar Nordmenn Kvener Rettstilstanden på 1600-talet resolusjonen om jordutvising Framveksten av læra om «statens umatrikulerte grunn i Finnmark» Utviklinga frå 1965-lova til i dag Finnmarkseigedomens rettslege status Framtidsutsikter

9 Innhald 11 Kapittel 10 Eigedomsforhold utan tilknyting til gardsbruk Elisabeth Bjørsvik 10.1 Vasskraftutbygging Utnytting av vasskraft før Lovverket på 1800-talet Det industrielle gjennombrotet Konsesjonslovene Lov om vassdragene av 15. mars Utbygging av vasskraft etter andre verdskrig Endringar i lovverket og nye diskusjonar om heimfall Oppsummering Opplysningsvesenets fond historie og utvikling Bakgrunn for oppretting av Opplysningsvesenets fond Sal eller bortforpakting av prestegardane? Ny lov av Diskusjonen om eigarskap Oppsummering Kapittel 11 Fridom, likskap og odelsrett? Om odels- og åsetesretten i norsk historie Per G. Norseng 11.1 Innleiing Opphavet til og tydingane av ordet «odel» Den eldste odelsretten Menn og kvinner som odelsarvingar i landskapslovene Odelsretten og åsetesretten frå Magnus Lagabøtes landslov Åsetesretten lovfesta som allmenn regel frå Odels- og åsetesretten frå Christian IV til Særskilde tilhøve i Nord-Noreg Komparativt blikk på odels- og åsetesretten Den norske odels- og åsetesretten i økonomisk praksis frå mellomalderen fram mot Rasjonalisme mot patriotisme i striden om odelsretten ca Bare delvis styrking av odels- og åsetesretten etter Ny kamp om odelsretten midt på 1800-talet Gradvis tilpassing av odels- og åsetesretten gjennom over hundre år Den nye odelslova av 28. juni 1974 og seinare lovendringar Ringen er slutta

10 12 Innhald Kapittel 12 Allemannsrettar Håvard Steinsholt 12.1 Innleiing Spor av allemannsrettar i nokre juridiske tekster Allemannsrettar, bruks- og eigedomsforhold Friluftsliv, brukarar og ideologiar Omgrep og omgrepsproblem Kapittel 13 Oreigning Håvard Steinsholt 13.1 Innleiing Eldre rettskjelder i andre land Eldre rettskjelder i Noreg Frå Kapittel 14 Eigedomshistorie og jordskifte Per Kåre Sky 14.1 Innleiing Spesielt om gamle utskiftingskart Litt om lengdemål Nokre fleire døme frå rettspraksis Kapittel 15 Om allmenningane i dagens samfunn Erling Berge 15.1 Innleiing Statsallmenningane Allmenningsrettane Hålogalandsallmenningen Eigdomsrett til grunnen Fritidsbruk av allmenningane og allmenningsrettar Oppsummering Kapittel 16 Matrikulær utvikling etter 1814, og modernisering av det matrikulære systemet frå Leiv Bjarte Mjøs og Arve Leiknes 16.1 Utvikling Modernisering etter

11 Innhald Dagsaktuelle problemstillingar Kvalitetsproblemet Manglande fagpersonell Mangelfull sentral styresmaktfunksjon på området Kommunane si sterke rolle Fragmentert organisering av oppgåver for danning av nye eigedomsobjekt, og uklar terminologi Oppmålingsgebyra Dei mange uoppmålte tomtene Juridisk bindande tomtegrenser i plan- og delingsløyve Dei mange eigedomstvistane Avsluttande merknader Kapittel 17 Arkiva og kjeldene Yngve Nedrebø 17.1 Innleiing Matriklane matrikkelutkastet som vart lagt på is matrikkelen matrikkelen Tinglysinga Tingbok og pantebok Frå panteregister til grunnbok Kvifor tinglyse? Frå bygdetinget til Brønnøysund og Hønefoss Folketeljingane Forliksrådsarkiva Domstolsarkiva Jordskiftearkiva Søking i Digitalarkivet Sluttord Omtale av forfattarane Referansar Forarbeid, utgreiingar mv

12 14 Innhald Nokre digitale ressursar Bibliografi Hans Sevatdal Rettsavgjerder Lovregister Stikkordregister

13 Kapittel 15 Om allmenningane i dagens samfunn Erling Berge 15.1 Innleiing Allmenningar slik vi kjenner dei i dag, vart definerte i 1857 i Lov av 12. oktober 1857 indeholdende Bestemmelser om Almindingsskove. Der definerte ein statsallmenning, bygdeallmenning og privatallmenning sj0lv om nemningane «bygdeallmenning» og «privatallmenning» forst vart brukt i Lov av 22. juni 1863 Om skovva:senet. I 1863-lova gjorde ein vedtak om a 10yse opp privatallmenningane i eineeige og bygdeallmenning med frist for frivillig gjennomforing fram til Mange vart l0yst opp, men ein kom ikkje i mal. H0gsterettsavgjerder fra 1930 (Rt s. 137), 1937 (Rt s. 158) og 2000 (Rt s. 1767) finn store private eigdomar der det enno finst rettar med opphav i allmenningen som ein gong eksisterte. Prosessen med oppl0ysing av privatallmenningar er sa vidt vi veit ikkje studert. Definisjonane som vart lagt til grunn i 1857, har gjort dei norske allmenningane sva:rt ulike mesteparten av det som vert kalla allmenning rundt om i verda. Allmenningsretten vart i Noreg lagt til gardsbruket og avgrensa til brukets behov for dei ressursane som lova lista opp. Dei viktigaste var t0mmer, brenneved, seter og beite. Etter kvart som gardsbruka endra driftsmaten og tok i bruk ny byggeteknologi og nye kjelder for energi, vart retten til t0mmer og brenneved mindre verd og mindre brukt. I dag er ogsa husdyrbruket i endring. Setrane vert ikkje brukt som basis for husdyrproduksjonen, og beiting vert gjort na:rmare driftsbygningane. Etter kvart som bruka sluttar a bruke allmenningen, mister dei allmenningsretten. Det vert frerre og fa:rre allmenningsbrukarar. Det vanlege rundt i verda er at alle i landsbyen har rettar i allmenningen. Men retten er betinga av at ein faktisk bur i landsbyen, om ein flytter vekk, misser ein retten. Deter interessant a sja at Svartskog-allmenningen (sja 6.2.4) synest fa ei form som liknar den vanlegaste allmenningsforma rundt om i verda. Svartskog-allmenningen er ei nyskaping, privatallmenningen er pa veg ut. Bygdeallmenningane er veldefinerte og viktige i visse regionar, sa:rleg for skogna: ringa. Det mest interessante problemet i bygdeallmenningane framover er kva som skjer nar den siste brukaren legg ned eller i det minste sluttar a bruke allmenningsretten sin. Kven er det da som far glede av bygdeallmenningen? Sja meir om dette ovanfor i og hos Stenseth (2010b) og Runningen (2005). I Eigedomshistorie indd

14 392 Kapittel 15 Om allmenningane i dagens samfunn Det er statsallmenningane som er dei viktigaste allmenningane her i landet. Det er dei som skal vere hovudtema vidare Statsallmenningane I mars i 2016 sette Regjeringa ned eit utval som skal gjennomgii lov 6. juni om utnytting av rettar og lunnende m.m. i slalsallmeuui11ga11e (fjelluva) og lov 19. juni 1992 om skogsdrift m.v. i statsallmenningane (statsallmenningslova), sjii Dette er nokolunde normalt. Veletablerte lover vert gjerne revidert ein gong kvar generasjon eller vel sii det. Men framtida for allmenningane er kanskje meir uviss enn ein normalt ville vente etter 40 iir med same!ova. Allmenningane vii sj0lvsagt ikkje forsvinne. Men deter heller ikkje sannsynleg at allmenningsrettane vii vere verksame slik vi er vane med ii tenkje pii <lei. Slik dei er utforma i lover og i domsavgjerder frii 1857/1863 og fram ti! i dag, kan dei i sv:ert avgrensa grad tilpassast «tid og tilh0ve». Runningen (2012 s ) drnftar dette i h0ve ti! statsallmenningane (fjellova). Vi ska! her sjii spesielt pii eigedomsrettane. Deter Statskog SF som er grunneigar i statsallmenningane. Statskog SF vart danna i 1993 med basis i det som for den tid heitte Direktoratet for statens skoger. Statskog SF fikk i oppdrag «a forvalte, drive og utvikle statlige skog- og fjelleiendommer med tilh0rende ressurser og annen tilgrensende virksomhet. Eiendommene ska! drives effektivt med sikte pii ii oppnii et tilfredsstillende 0konomisk resultat», sitert fra Statskog SFs stiftelsesdokument datert 18. desember I 1993 valde Stortinget ii legge vekt pa at eigedomsmassen ti! Statskog SF skulle drivast effektivt og med tilfredsstillande 0konomisk resultat. Dette matte ein tru ville verke inn pii tilh0vet mellom Statskog SF og dei lokalt baserte fjellstyra. Dct er kanskje lettare ii sjii korleis politiske vegval paverkar situasjonen i statsallmenningane enn <let er for det vi tenkjer pii som «vanleg privat eigedom». Vi skal difor ta utgangspunkt i <lei politiske spmsmiila Runningen (2012 s. 83) meiner ein ma arbeide for ii finne ei avklaring pii: «Kan Fjelloven gj0res mer fleksibel i forhold til nytt innhold i allmenningsbruken? Hvordan skal forslaget om Hiilogalandsallmenningen tolkes og hvordan kan en best tilpasse seg den nye sameretten? Hvordan skal staten praktisere eierrettene slik at en ikke kommer i konflikt med E0S-avtalen? Hvordan kan kostnadene ved 0kosystemtjenester (skog som vern mot sn0 og jordskred, vegetasjon som kan regulere avrenning ved store mengder nedb0r, mottak og oppbevaring av forurensing inklusiv klimagasser) og biomangfold (vern av biotoper og sjeldne arter) fordeles mer rettferdig?» I Eigedomshistorie indd I

15 15.2 Statsallmenningane Vi skal ikkje her kome inn pa verken E0S-avtalen eller 0kosystemtenestene (om 0kosystemtenester, sja Berge (2006)) Allmenningsrettane Nar vi skal sja spesielt pa korleis eigedomsrettane i allmenningane utviklar seg, ma vi skilje tydeleg mellom eigedomsrett til grunnen - og dermed til restretten - og allmenningsrettane. La oss forst sja pa allmenningsrettane. Skiljet mellom S0r-Noreg og Nordland/Troms er viktig her. Vi har fleire ganger vore innom nedlegging av gardsdrift som den store endringsprosessen for jordbruket og bruken av allmenningane. Denne prosessen slar inn bade i S0r-Noreg og Nord-Noreg. Mellom 2005 og 2015 minka talet pa jordbruksbedrifter med 21 % til ca ( og-fiskeri/statistikker/stjord). Minken var st0rre i Nordland/Troms enn i resten av landet. Slik som i resten av landet vii bade endra driftsformer og nedgang i talet pa gardbrukarar fore ti! mindre beitebruk. Nedgangen i talet pa aktive gardsbruk vii neppe styrke det lokalpolitiske kravet om a innfore fjellova i denne landsdelen, men striden mellom reindrift og husdyrbruk om tilgang ti! beite vii bli mindre. I S0r-Noreg star fjellova sterkt, men allmenningsrettane utanom beitet synest visne bort. Allmenningsrettane med unntak av t0mmer er i s0r administrert av fjellstyra, medan resten av ressursane er administrert av Statsskog SF, for t0mmeret sin de! i samarbeid med eit eige styre for skogallmenningen. Allmenningsrettane utanom jakt og fiske har vore knytt til aktivt jordbruk sidan lovene fra 1857/1863 (for virkesretten sidan 1687). Den drastiske reduksjonen av talet pa aktive bruk forer dermed til mye frerre jordbrukarar med rett ti! ressursar fra allmenningane. Eit bruk utan jordbruksdrift misser t.d. virkesretten. Men ved sida av at deter fa:rre som kan nytte allmenningsretten, har trongen for dei tradisjonelle ressursane i allmenningen stort sett blitt borte. Ny teknologi t.d. i forproduksjon, i produksjonen av mj0lkeprodukt og i transport av bade folk og fe har endra trongen for setrar og utmarksslattar. I fjellova fra 1. oktober 1920 heiter det at «I statens almenninger skal bygdene fremdeles ut0ve sine bruksrettigheter til beite, seter, slatt, mose- og torvtak samt fiske, jakt og fangst som fra gammel tid, for sa vidt denne lov ikke bestemmer annet». «Sliitt, mose- og torvtab er i dag eit sa:rsyn om det i det heile finst. Typisk nok ser vi at 1975-utgava av fjellova ikkje har reguleringar av mose- og torvtak slik som 1920-lova. Setrar finn ein, men dei er ikkje i dag brukt slik det var tenkt i utgangspunktet: som produksjonsanlegg for mj0lkeprodukt og basis for tilsyn med krntterflokkane. I dag er dei fritidsbustader med visse funksjonar i samband med tilsyn. All fangst er i praksis borte. Fiske og jakt er framleis viktig, men ikkje som matauk. Dei er i dag h0gt verdsette fritidsaktivitetar. Beite er viktig som for, men ogsa det blir mindre brukt. Det som er igjen av allmenningsbruken, er med andre ord seter, beite, jakt og fiske. Og bare beite er j Eigedomshistorie.indd

16 394 Kapittel 15 Om allmenningane i dagens samfunn eigentleg knytt til jordbruksdrifta slik lovgjevinga foreset. I denne utviklinga er det ingen skilnad mellom statsallmenningar og bygdeallmenningar. Det som skil desse, er kva som skjer med restretten, kven deter som far glede av at mange sluttar ii bruke allmenningen eller brukar den mindre. I statsallmenningen er det Statskog SF, i bygdeallmenningen er det medbrukarane/medeigarane, dei som ikkje sluttar ii bruke allmenningen. Niir nokre sluttar, vii det bli meir igjen for dei som ikkje sluttar. Det uklare i bygdeallmenningen er kva som skjer niir den sisle brukaren slullar. Allmenningsrettane er avgrensa ti! dei bruksmiitane som lovene frii 1857/1863 spesifiserer. Aile andre ressursar er de! av restretten og fell til grunneigaren. Mellom dei tradisjonelle ressursane har likevel fiske og jakt ei noko annleis utviklingsbane. Fiske er nemnt som ein allmenningsrett mellom anna i Christian Vs Norske Lov. Men jakt er ikkje nemnt. Fram til jaktlova av 1899 var smiiviltjakt mest ii likne med ein allemannsrett, medan storviltjakt pa elg og hjort var rekna som ein grunneigarrett i alle fall sidan Magnus Lagab0tes landslov frii For jakt pa rein er det meir uklart, sidan reinen oftast var ii finne lenger inne pa fjellviddene i dei store omriida i fjellet som etter kvart vart til Kongens allmenning eller ei eller anna form for jordsameige. Desse fjernare fjellomriida hadde i utgangspunktet (frii landsdelslovenes tid) ikkje nokon tydeleg eigar. I desse omriida vart dermed ogsii storviltjakt ein allemannsrett. Fmst med jaktlova fol 1899 vart all jakt eintydig fastsliitt ii vere ein grunneigarrett. Men 1899-lova hadde unntaksreglar for bade statsallmenning, bygdeallmenning og privatallmenning. Unntaket for privatallmenning vart for fiske fjerna i lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket (laksefiske- og innlandsfiskelova) og for jakt i lov av 29. mai 1981 om jakt og fangst av vilt (viltlova), meir om dette hos Berge og Haugset (2015). I statsallmenningane var det fjellstyra som administrerte smiiviltjakta, medan Statskog SF administrerte storviltjakta. Dette varte fram til 2003 da Stortinget flytte storviltjakta over til fjellstyra I Ialogalandsallmenningen I oppsummeringa av kapittelet om allmenningar og sameiger i fjellet vart det lagt vekt pa den store skilnaden deter mellom S0r-Noreg og Nordlandffroms. Finnmark er halde utanom. Skilnaden kan illustrerast med at fjellova bare gjeld i S0r-Noreg. Framlegget om Hiilogalandsallmenningen finn vii innstillinga frii samerettsutvalet av 2001 (NOU 2007: 13 B; NOU 2007: 13 A). Dei foresliir ii lage ein ny institusjon, Hiilogalandsallmenningen, som skal ta over Statskog SF sin eigarposisjon til statsgrunn i Nordlandff roms. Eit mindretal foresliir ogsa ii ta med statsallmenningane i Nord-Trnndelag og S0r-Trnndelag og i nordre delen av Hedmark. Framlegget gar rett inn i den politiske debatten om fjellova ska! gjelde i Nordlandrrroms, men er ogsa ein del av endringane som samane krev med basis i deira status som urfolk. I E;gedomshistorie,indd

17 15.2 Statsallmenningane 395 Det som i Sm-Noreg ville vore statsallmenning, er i Nordland/Troms definert som statens umatrikulerte grunn, og all ressursbruk er administrert av Statskog SF, ogsa beiteretten der den i <lag er fastsliitt a eksistere pa allmenningsrettsleg grunnlag. Denne skilnaden mellom S0r-Noreg og Nordland/Troms er ikkje stabil. Vi har i kapittelet om allmenningane gjort greie for kjende krefter som arbeider for eller imot innforing av fjellova i nord. Framlegget om Halogalandsallmenningen er bare eitt av innspela i denne prosessen. Den politiske prosessen rundt innforing av fjellova i nord er ogsa paverka av dei samfunnsendringane som over heile landet verkar inn pa kva nytte kvar jordbrukar har av allmenningsrettane sine Eigdomsrett til grunnen Ser vi spesifikt pa eigedomsretten til grunnen og andre verdifulle ressursar i allmenningen, er <let ei tydeleg utvikling i statsallmenningane til a akseptere at staten er eigar av all restrett. Dette er fastslatt av H0gsterett for vassfall der ein kan produsere elektrisitet (Rt s ). I allmenningslovene fra 1857/1863 vert det slatt fast at ein ikkje kan selje grunnen. Men gardbrukarar med allmenningsrett kan fa utvist omriide for nydyrking om tilh0va ligg til rette for dette (avstand, jordkvalitet). Viktigare var <let nok at etter kvart som fritidsaktivitetane voks fram, vart <let etterspurnad etter hyttetomter, fiskerettar og jaktrettar. Staten som grunneigar kunne feste bort hyttetomter sidan bortfeste ikkje er sal. Fjellbygdene sag langt etter inntektene fra bortfeste av hyttetomter og tok opp arbeidet med a fa deli desse. Pa slutten av 60-talet gjekk Direktoratet for statens skoger med pa at fjellstyra kunne disponere halvparten av inntektene fra bortfeste av tomter. Ser vi fleire generasjonar framover i tid, kan det tenkjast at retten til a fa utvist omriide for nydyrking vert interessant etter kvart som klimaendringane betrar vokstervilkara i h0gareliggande strnk Fritidsbruk av allmenningane og allmenningsrettar Fritidsbruken av utmarka er den einaste bruken som har vokse markert dei siste 50 ara. Saman med fritidsbruken voks det ogsa fram interesse for naturvern og 0kosystemtenester som skog og fjell omfattar. Dette har materialisert seg i ein ny og utbreidd bruk av allmenningane: naturvern. F0r lov av 19. juni 1979 om naturvern var det hovudsakleg naturminne og enkeltobjekt som vart verna. Dei forste nasjonalparkane kom i Rondane i 1962 og B0rgefjell i I 1964 kom «lnnstilling om landsplan for natur og nasjonalparker i Norge» med framlegg om ytterlegare 14 nasjonalparkar (NOU 1986: 13). Felles for alle var at dei vart lagt ut pa statens grunn. I praksis viste det seg a vere statsallmenningane i S0r-Noreg og statens umatrikulerte grunn i Nordland/Troms. Tilh0vet mellom vernereglane og allmenningsrettane er tenkt slik at all I Eigedomshistorie.indd

18 396 Kapittel 15 Om allmenningane i dagens samfunn tradisjonell igangverande bruk kan halde fram, medan all ny eller utvida bruk treng 10yve fra vernemynda. Tilh0vet mellom tradisjonell bruk og vernemynde har vore studert i ei masteroppgave fra Institutt for landskapsplanlegging, Universitetet for milj0- og biovitenskap (Reiten 2013a og 2013b). Ein kan vel summere opp resultata med a seie at lokale allmenningsbrukarar ikkje var godt n0gde med situasjonen. Dette med a matte s0ke om 10yve for alt mogleg var irriterande og, ifolge brukarane, heilt un0dvendig. I fleire hundre ar hadde lukale brukarar on.ina bruken pa ein mate som gjor<le at omradet no vart sett som verneverdig. No kjende <lei seg gjort umyndige. Reiten studerte ein bygdeallmenning, og ein kan nok ga ut fra at brukarane der reagerer noko meir negativt pa vernereglane enn dei ville gjere i statsallmenningane sidan dei ogsa er eigarar av allmenningsgrunnen. Men den negative reaksjonen pa reglar palagt ovanfra er allmenn (Ostrom 2005). Reglar som vert palagt ovanfra, fungerer ikkje sa godt som dei som verte laga lokalt enda om reglane ord for ord er like. Det vi kan merke oss, er at vernereglane vii fungere som enda ei bremse pa bruken av allmenningsrettane. Sj0lv om den etablerte bruken held fram uendra, vii det faktum at ein ma s0ke nar ein til d0mes vil bygge ei klopp over ei elv som no pa grunn av meir nedb0r er vanskelegare a kome over bade for folk og dyr, representere ein liten ekstrakostnad, i det minste i tidsforbruk. Transaksjonskostnadene for allmenningsbrukarane aukar, kan vi seie med eit viktig teoretisk omgrep. Men for Noregs befolkning er jo vernet ein udiskutabel vinst mellom anna pa grunn av betre kontroll med produksjonen av 0kosystemtenester. Men medan folk flest far ein liten vinst, vil lokale gardbrukarar kjenne pa at utviklinga minkar verdien av allmenningsrettane deira. Dette vii vel Jett bli sett som enda eit argument for a legge ned drifta. Meir naturvern har ogsa fort til auka politisk aktivitet mellom folk i fjellbygdene. I 2003 vedtok Stortinget det som sidan er kalla «Fjellteksten» som del av <let reviderte nasjonalbudsjettet for a fremme mellom anna turisme og turistindustri. Men mellom 2003 og 2013 skjedde lite (Fedreheim 2013). Om Fjellteksten har fatt nokon verknad sidan, veit vi ikkje Oppsummering Om vi skal freiste oppsummere utviklinga i statsallmenningane, kan vi notere at fjellova i stor grad synest retta mot berekraftig bruk av ressursane i allmenningane til beste for bygdene som ligg til allmenningen. I fjellova er det staten si rolle som koordinator som slar igjennom, ikkje staten si moglege interesse i ii hauste grunnrente. Likevel synest det som at allmenningsretten sakte bleiknar bort pa grunn av mindre bruk. Statens klare standpunkt pa eigedomsrett til grunnen og restretten, saman med krav om effektiv drift og tilfredsstillande 0konomisk resultat, dreg i same retning. Restretten har gitt stor gevinst i form I Eigedomshistorie.indd

19 15.3 Oppsummering 397 av vasskraftutbygging og store areal for naturvern. Den har vore ei klar bremse for a tilpasse bruken av allmenningen til nye driftsformer i jordbruket. Fram til endringane i «Forskrift om seter og tilleggsjord m.m. i statsallmenning» i 2009 var verken fellesfj0s eller nye bruksformer av seterhus uproblematiske. Med basis i Statskog SF sitt mandat fra 1993 kunne dette sjaast som del av grunneigaren sin restrett og ikkje som del av den etablerte allmenningsretten. Men om lag fra tusenarsskiftet synest det a ha utvikla seg eit meir nyansert syn pa fjellbygdene sine rettar i statsallmenningen. Storviltjakta er fort over til fjellstyra. Ein samarbeidsavtale mellom Fjelloppsynet til fjellstyra og Statens naturoppsyn (som vart etablert 25. oktober 1996) kom i stand i Likevel er det storsamfunnets interesser i fritidsbruk og naturvern som dominerer utviklinga. I statsallmenningane styrkjer dette statens eigarposisjon bade i S0r-Noreg og i Nordlandffroms. Utviklinga i Nordlandffroms er likevel meir open enn i s0r. Svartskogallmenningen er ei nyskaping i norsk allmenningsrnyndom. Finnmarkseigedomen er likeeins ei form for allmenning sett i <let internasjonale perspektivet pa allmenningar. Framlegget om Halogalandsallmenningen kan gi oss enda ei nyskaping. I Eigedomshistorie indd

20 Referansar (til sidene ) Berge, Erling "Protected areas and traditional commons: values and institutions." Norsk Geografisk Tidsskrift Norwegian Journal of Geography 60 (1): doi: / Berge, Erling, and Anne Sigrid Haugset "On Enclosure Norwegian Style." International Journal of the Commons 9 (2). Fedreheim, Gunn Elin "Value creation on Norway's green gold: an analysis of policy formulation and implementation in the field of nature conservation." Ph. D. Dissertation, Faculty of social science (sociology), Universitetet i Nordland (no. 12(2013)). NOU NOU 1986: 13 Ny landsplan for nasjonalparker. Oslo: Universitetsforlaget. NOU. 2007a. NOU 2007:13 Den nye sameretten Utredning fra samerettsutvalget. Bind A. edited by Justis og beredskapsdepartementet. Oslo: Justis og beredskapsdepartementet. NOU. 2007b. NOU 2007:13 Den nye sameretten Utredning fra samerettsutvalget. Bind B. edited by Justis og beredskapsdepartementet. Oslo: Justis og beredskapsdepartementet. Ostrom, Elinor "Policies That Crowd out Reciprocity and Collective Action." In Moral Sentiments and Material Interests. The Foundations of Cooperation in Economic Life, edited by Herbert Gintis, Samuel Bowles, Robert Boyd and Ernest Fehr, Cambridge, MA: The MIT Press. Reiten, Mari. 2013a. "Allmenningsrett og naturvern i Skjåk kommune Erfaringer fra bruk og vern av ressursene i Skjåk Almenning."MA oppgave, Department of Landscape Architecture and Spatial Planning, Norwegian University of Life Sciences. Reiten, Mari. 2013b. "Allmenningsrett og naturvern i Skjåk." Tidsskriftet Utmark (2). Runningen, Irene "Almenningsretten i et dynamisk samfunn." Jordskiftekandidat MA thesis, Institutt for landskapsplanlegging, Universitetet for miljø og biovitenskap. Runningen, Irene Fjellstyrene 100 år. Glimt Fra historien. Oslo: Norsk Fjellstyresamband. Stenseth, Geir. 2010b. "Bygdeallmenningenes rettshistorie og dens møte med fremtidens landbruk." In Natur, rett, historie, edited by Kirsti Strøm Bull, Oslo: Akademisk publisering.