Generasjoner på spill

Transkript

1 Generasjoner på spill Svein Olav Daatland Forholdet mellom generasjonene er preget av dilemmaer og ambivalens, der prioriteringene oppad eller nedad generasjonslinjen ser ut til å variere mellom nord og sør i Europa, skriver forfatteren. i f o k u s Der er to ulike betydninger av begrepet generasjon. Den ene viser til posisjon i familien (foreldre, barn), den andre til lokalisering i samfunnets aldersfordeling (yngre, eldre). Noen legger et strengere kriterium til grunn og reserverer samfunnsgenerasjoner for kohorter (årskull) som gjennom felles erfaringer og historiske hendelser har fått en karakteristisk identitet (etterkrigsgenerasjonen, 68-erne). 1,2 Aldringen av befolkningen er en utfordring for solidaritet mellom generasjonene på begge nivåene, privat i familiene og offentlig mellom aldersgrupper i samfunnet. Mediene har jevnlige bekymringsmeldinger om såvel familiesolidariteten som samfunnssolidariteten: Kan vi stole på familiens evne og vilje til å stille opp for en aldrende befolkning? Klarer vi å opprettholde generasjonskontrakten som velferdsstaten hviler på? Denne typen bekymringer kommer til uttrykk over hele den moderne verden; i Norge gjerne koblet til katastrofemetaforer som eldrebølger og eldrebomber. Nylig slo en medisinprofessor til med tsunami, uten at vi blir klokere av den grunn. 3 Tanken var vel å skremme, men er det noe å være redd for? KONFLIKTER Generasjonskonflikter er naturligvis ingen ny oppfinnelse. Tvert imot. De er universelle trekk ved alle familier og samfunn, men de spiller seg ut på forskjellige måter alt etter omstendighetene. På 1960-tallet var det en konflikt om idealer, i dag snarere om penger og andre håndfaste goder. Når krybba er tom, bites hestene, heter det. Konkurranse om knappe goder egger til konflikt om hva som er en rettferdig fordeling, ikke bare mellom sosiale klasser, men også mellom aldersgrupper, såkalt generasjonsrettferdighet. Det burde være ressurser nok til alle i et land som Norge, men øynene er sultne selv om magen er mett. TRUET AV ALDRING? Hvorvidt og hvordan solidariteten mellom generasjonene kan bli truet av aldringen av befolkningen er oftest studert fra den yngre generasjonens side med blikk oppover. Man spør for eksempel om yngre generasjoner kan og vil finansiere pensjoner og velferdstjenester for et økende antall eldre mennesker, eller for å holde oss til familiekretsen, om voksne barn vil ta ansvar for eldre foreldre? Forskningen har langt på veg friskmeldt familiesolidariteten, 4 og har funnet at det fortsatt er betydelig støtte for velferdsstaten og generasjonskontrakten, 5 men vil det vare? I denne artikkelen skal jeg se på relasjonen fra den andre sida, altså fra den eldre generasjonen med blikk nedover. Generasjonsrelasjoner blir jo utviklet og vedlikeholdt fra begge sider, og vi bør derfor være like interessert i hvordan aldringen av befolkningen påvirker den eldre Klarer vi å bevare generasjonskontrakten? generasjonen. Artikkelen begrenser seg til familiesolidariteten, nærmere bestemt til forholdet mellom eldre foreldre og voksne barn. Solidariteten på samfunnsnivå, og hvordan familie- og samfunnssolidariteten 12 Aldring og livsløp 3 / 2007

2 Svein Olav Daatland er sosialpsykolog, forsker ved NOVA og redaktør av Aldring og livsløp. henger sammen, får bli et tema for andre artikler. UTGANGSPUNKT Jeg tar utgangspunkt i at eldre foreldre ikke er passive mottakere av hjelp og tjenester fra barna, men er aktive medspillere, ofte både som givere og mottakere av hjelp. De er også aktivt med i forhandlinger om hvem som bør gi og ta og under hvilke betingelser. 6 Forskningen har konsentrert seg om barnas motiver for å yte eller ikke yte hjelp. Vi vet mindre om foreldrenes motiver for å akseptere eller ikke akseptere denne hjelpen. For å forstå hvorvidt og hvordan aldringen av befolkningen kan true samholdet mellom generasjonene, må vi derfor også studere hva som motiverer og demotiverer den eldre parten i relasjonen. Jeg skal gjøre dette fra tre teoretiske posisjoner: fra sosial utvekslingsteori (social exchange theory), fra familiesolidaritetsmodellen og fra den såkalte investeringshypotesen (intergenerational stake hypothesis). 7 Sosial utveksling antas å bidra til en balansert relasjon mellom generasjonene, familiesolidaritet antas å prioritere den eldre generasjonen, mens investeringshypotesen antas å prioritere den yngre. Disse antakelsene trenger en nærmere forklaring. TEORETISKE POSISJONER I følge sosial utvekslingsteori (social exchange) forsøker mennesker å maksimere belønninger og minimere Ill.: Marius T. Daatland kostnader. 8 Strategien burde i så fall for begge parter i en relasjon være å betale tilbake goder man har fått og å forhandle seg fram til en balanse mellom å gi og ta; man vil i hvertfall unngå å være den under- Øynene er sultne selv om magen er mett. legne. Når dette er sagt, er det ikke uten videre klart om mottatt hjelp er en belønning eller en kostnad, og under hvilke betingelser den er det ene eller det andre. Den gunstigste strategien er trolig å spille på begge strenger, altså å både gi og ta og snarere gi for mye enn for lite: det føles ofte bedre å være den som gir enn den som tar imot. Gjensidighetsnormen 9 krever en gjenytelse etter å ha mottatt en ytelse, enten her og nå, eller i det lange løp, som for eksempel når eldre foreldre forventer at barna betaler tilbake for det de i sin tid fikk av hjelp og omsorg (utsatt gjensidighet). Dette er ideen om en sosial støttebank (support bank), der tidligere investeringer kan tas ut seinere i livet, og bevirke at man ikke trenger føle seg underlegen når man er den som mottar. Man trekker så og si bare ut sitt tilgodehavende, og den langsiktige balansen er dermed opprettet. Familiesolidaritetsmodellen legger til grunn at familieforpliktelsene strekker seg utover kjernefamiliens grenser og inkluderer også den eldre generasjonen. 11 Forpliktelsene fra barnas side ( filial obligations ) kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Det er altså ikke åpenbart hvordan solidariteten ytrer seg; hvorvidt det f. eks. er i form av di- 3 / 2007 Aldring og livsløp 13

3 rekte omsorgsyting eller mer indirekte ved at barna hjelper foreldrene til å få hjelp fra kommunens omsorgstjenester. 12 Hvor sterke forpliktelsene er kan også avhenge av an- Barna har høyere prioritet for foreldrene enn foreldrene for barna. dre hensyn, så som forpliktelser overfor andre familiemedlemmer eller overfor jobben. Solidaritetens styrke og uttrykk vil også variere med kjønn og familiestruktur, kultur og geografi, f.eks. hvor langt fra hverandre man bor, men forpliktelsene antas altså under denne modellen å prioritere den eldre generasjonen. Den tredje teorien, som jeg her har kalt investeringshypotesen ( intergenerational stake ), legger til grunn at foreldre har investert mer i relasjonen til barna enn omvendt og at relasjonen derfor betyr mer for foreldrene. 13 Barna har dermed høyere prioritet for foreldrene enn foreldrene har for barna. Foreldrene er derfor også sterkere motivert for å beskytte relasjonen, noe de f.eks. kan gjøre ved å la være å forplikte barna, ved å ikke være en byrde for barna, som det heter. En slik beskyttende holdning kan også ha noe av sine røtter i mer allmenne foreldrenormer (man er forelder hele livet), eller mer generelt som generativitet (hensyn til yngre generasjoner, de som skal bære arven videre), som i følge Erik Erikson 14 er en holdning som utvikler seg i modne og eldre år. Hvilke av mekanismene er det så som preger relasjonene i praksis? Ill.: Jonas T. Daatland EMPIRISKE ILLUSTRASJONER Jeg skal belyse dette med data fra to større studier, NorLAG og OASIS. 15 Det dreier seg om en illustrasjon av mulige sammenhenger snarere enn om en test av teoriene. Det siste forutsetter mer inngående analyser enn det til nå har vært anledning til. Virkningen av sosial utvekslingsteori skal illustreres med data om utveksling av hjelp: peker mønstrene i retning av en balansert relasjon, eventuelt å være den som gir heller enn den som mottar? Betydningen av generasjonssolidaritet skal belyses med holdningen til normative forpliktelser fra barn overfor eldre foreldre (filial responsibility), og spesielt ved i hvilken grad man synes at foreldrene kan kreve å få noe igjen fra barna (utsatt gjensidighet). Og til slutt, en eventuell støtte for investeringshypotesen skal undersøkes ved om vi finner en tilbøyelighet til å beskytte barna, nærmere bestemt ved å foretrekke hjelp fra omsorgstjenestene snarere enn fra familien (dvs. barna) om man skulle få behov for det i eldre år. Utvekslingen av hjelp er illustrert i figur 1 med data fra NorLAG, som viser hvor stor andel av foreldre som har gitt og fått ulike typer av hjelp (praktisk, økonomisk eller emosjonell) til og fra voksne barn det siste året. Vi ser at foreldrene er netto givere storparten av livet, i det minste inntil 80 år som var Det føles bedre å være den som gir enn den som får. den øvre grensa for å delta i NorLAG. Med netto givere mener vi her en overvekt av andelen som gir sammenliknet med andelen som mottar. Ved nærmere analyser (ikke vist her) finner vi en endring av balansen fra å være netto giver til å bli netto mottaker mot slutten av 70- årene når det gjelder praktisk hjelp og emosjonell støtte. Foreldrene er derimot som regel netto givere av økonomisk hjelp hele livet ut, ja også deretter (via arv), og føler kanskje at de derved balanserer den praktiske hjelpen fra barna om de skulle bli hjelpetrengende. Vi understreker at det her dreier seg om situasjonen slik foreldrene ser det, som nok er tilbøyelige til å overdrive den hjelpen de gir og å underdrive den hjelpen de får. Denne skjevheten kan nok ikke fullt ut forklare at foreldrene ser ut til å forsøke å balansere relasjonen, ja snarere å være den som gir enn den som tar imot. Resultatene støtter 14 Aldring og livsløp 3 / 2007

4 Figur 1. Andel av foreldre som har gitt og mottatt hjelp siste år til/fra voksne barn etter alder (praktisk, økonomisk eller emosjonelt) Kilde: NorLAG Hjelp gitt og mottatt Barnas forpliktelser Gitt Mottatt Indeks, minst én Kunne stole på Bør ofre noe Bør bo nær Kreve gjenytelse Figur 2. Prosentandel som er enige i at eldre foreldre har krav på gjenytelse, at foreldre bør kunne stole på barna, at barna bør ofre noe for eldre foreldre, at barna bør bo nær eldre foreldre, og andel som er enige i minst ett av disse (indeks). 16 Kilde: NorLAG. slik sett opp under antakelsene fra sosial utvekslingsteori. Holdningen til (voksne) barns forpliktelser overfor (eldre) foreldre er illustrert i figur 2, som viser at fler- Man tar ut sitt tilgodehavende, og balansen er opprettet. tallet er enige i at barna har et ansvar for foreldre som måtte trenge hjelp. Derimot er det bare få (ca. 20%) som mener at foreldrene har krav på en gjenytelse fra sine barn (utsatt gjensidighet). En nærmere analyse viser at kvinner (mødre) er mindre tilbøyelige til å kreve gjenytelser fra sine barn enn hva fedre er, og at de snarere vil frita barna for krav enn å påføre dem det. Der er altså en betinget støtte for familiesolidaritetsmodellen ved at forpliktelsene ikke gjelder generelt, men under bestemte betingelser. OASISstudien fant f.eks. at holdningene varierte mellom sør og nord i Europa med Spania og Norge som kontraster. Flertallet av spanske foreldre forventet en gjenytelse i eldre år, flertallet av de norske var tilbøyelige til å av-forplikte barna. 16 Variasjonen mellom landene er illustrert i figur 3, som viser at det store flertallet norske intervjuede sier at de foretrekker omsorgstjenester framfor familieomsorg om de skulle få behov for det som gamle, og denne preferansen for tjenester øker med alderen. I Spania foretrekker flertallet familieomsorg; de øvrige landene plasserer seg i en mellomposisjon. Forklaringen kan ligge i både strukturelle (ulike muligheter) og kulturelle (ulike verdier) forhold. Under alle omstendigheter kan de motsatte mønstrene for 3 / 2007 Aldring og livsløp 15

5 Forpliktelsene kan ytre seg på forskjellige måter Norge Israel England Tyskland Spania Norge og Spania bety at man i mer familistiske land gir relativt høyere prioritet oppover i generasjonslinja, mens man i mer individualistiske velferdsstater i nord, så som i Skandinavia, er tilbøyelige til å prioritere nedover og i tråd med investeringshypotesen. Forskjellen i prioriteringer kan i det minste delvis være et produkt av at moderniseringen har kommet lengre i nord, men i så fall hva ved moderniseringen skulle i så fall forklare dette? Aldringen av befolkningen kan være ett slikt trekk. Det at den startet tidligere og foreløpig har kommet lengre i nord, kan kanskje bidra til å forklare et skifte av balansen i prioriteringer mellom generasjonene. I så fall skulle vi vente at mer tradisjonelle (sørlige) land vil konvergere mot et mer moderne (nordlig) mønster. Hvorvidt det blir slik, må studeres i en bredere sammenheng og med skarpere begreper og indikatorer enn vi har hatt tilgang til her. OG HVA SÅ? Hva er implikasjonene av alt dette dersom de illustrerte sammenhengen også står for en grundigere prøving? Vi har for det første fått illustrert hvordan generasjonsrelasjoner er lokalisert i et felt av tildels motstridende normer og forventninger som skaper dilemmaer som partene må bli enige om. Familiesolidaritet og foreldrenormer, egeninteresse og generative hensyn drar og dytter i ulike retninger. Det samme gjør an Figur 3. Andel som foretrekker nødvendig hjelp og pleie fra profesjonelle tjenester (framfor familien eller andre) etter alder og land. Kilde: OASIS. dre hensyn og forventninger, både i jobb og fritid. Eldre foreldre er derfor ofte ambivalente, slik også den yngre generasjonen er det, og de forsøker å balanse mellom familiehensyn og individhensyn, mellom seg selv (foreldre) og andre (barna) og mellom det ideelle og det mulige. Forpliktelsen oppad i generasjonslinja ser ut til å stå sterkere i sørlige, mer familistiske land og velferdsstater. Gjensidig uavhengighet og en prioritering nedover i generasjonslinja ser ut til å stå relativt sterkere i nord. Den ulike balanseringen kan muligens være en reak- Mange vil ikke være til byrde for barna, som det heter. sjon på aldringen av befolkningen, som har berørt det nordlige Europa tidligere og sterkere. I så fall kan sørligere land, der aldringen nå og framover blir særlig sterk, komme til å konvergere mot en mer nordlig tilpasning. Aldringen av befolkningen er en global utfordring og en prøve for balanseringen og samholdet mellom generasjonene. Den kan påvirke den eldre generasjonen i retning av å av-forplikte den yngre og å gjøre det i familiens tjenste. Begge tilpasninger både det å forplikte barna og det å ikke gjøre det kan være familiemotivert, men altså ved å prioritere i ulike retninger. De observerte mønstrene antyder at framtidige generasjoner av eldre kan ha en nøkkelrolle å spille i forhandlingene om generasjonssolidaritet, men de trenger støtte fra en aktiv velferdsstat, som kan tilby alternativer til en påtvungen avhengighet mellom generasjonene. Tilrettelegging av en slik politikk, og en slik holdning, vil kunne oppmuntre aktiv aldring, stimulere en generativ holdning og hjelpe til med å avmaskere de stereotypiene som tegner den eldre generasjonen som en samfunnsmessig byrde. 16 Aldring og livsløp 3 / 2007

6 Ill.: Jonas T. Daatland NOTER 1 En mer fyldig versjon av artikkelen ble presentert på 3rd World Ageing & Generations Congress i St. Gallen, Sveits, tidligere i år under tittelen Generations at stake. 2 Se Mannheim, K. (1952). The problem of generations, in K. Mannheim (ed.), Essays on the sociology of knowledge. London: Routledge. Gjensidig uavhengighet ser ut til å stå relativt sterkere i nord-europa. 3 Kronikk av professor Stein Evensen, Aftenposten Se f.eks. Connidis, I. (2001). Family ties and aging. Thousand Oaks: Sage og Bengtson, V.L., Biblarz, T.J. & Roberts, R.E.L. (2002). How families still matter. A longitudinal study of youth in two generations. Cambridge: Cambridge University Press. 5 Se f.eks. Taylor-Gooby, P. (2004). Open markets and welfare values. Welfare values, inequality and social change in the silver age of the welfare state. European Societies, 6, 1, Finch, J. & Mason, J. (1993). Negotiating family responsibilities. London: Routledge. 7 Teorier har ikke alltid innarbeidede norske navn, i dette tilfellet kanskje heller ikke helt treffende. Derfor bør man merke seg de opprinnelige og engelskspråklige betegnelsene. 8 Se Hewstone, M. et al. (1992). Introduction to social psychology. A European perspective. Oxford: Blackwell. 9 Gouldner, A.W. (1960). The norm of reciprocity: a preliminary statement. American Sociological Review, 25, Antonucci, T.C. (1990). Social supports and social relationships, in R.H. Binstock & L.K. George (eds.), Handbook of aging and the social sciences (3rd edition, pp ). New York: Academic Press. 11 Bengtson, V.L. & Roberts, R.E.L. (1991). Intergenerational solidarity in aging families: an example of formal theory construction. Journal of Marriage and the Family, 53, Se f.eks. Daatland, S.O. (1983). Care systems. Ageing & Society, 3, Giarusso, R., Stallings, M. & Bengtson, V.L. (1995). The intergenerational stake hypothesis revisited: Parent-child differences in perceptions of relationships 20 years later, in V.L. Bengtson, K.W. Schaie & L.M. Burton (eds.), Adult intergenerational relations: Effects of social change (pp ). New York: Springer. 14 Se f.eks. Coleman, P. & O Hanlon, A. (2004). Ageing and development. New York: Oxford University Press. 15 Den norske livsløp, aldring og generasjonsstudien (NorLAG) gjennomføres ved NOVA og omfatter intervju av ca personer i alderen år. Old age and autonomy (OASIS) er en sammenliknende studie av fem land, finansiert av EUs sjette rammeprogram. Norsk partner var NOVA personer i alderen 25 år+ (fra storbyer) ble intervjuet i hvert land, i alt ca Skalaen (filial responsibility scale) har fire utsagn man kan si seg mer eller mindre enig eller uenig i: Voksne barn (1) bør bo nær sin eldre foreldre slik at de kan hjelpe dem, (2) bør være villig til å ofre noe for å støtte sine gamle foreldre. Eldre foreldre (3) bør kunne stole på å få hjelp fra sine voksne barn, (4) har krav på å få noe igjen for det de har ofret for sine barn. Indeksen viser prosentandel som er enig i minst ett av utsagnene. 17 Daatland, S.O. (2006). Filial norms and parental expectations in later life: a comparative European perspective on intergenerational relatonships. Paper presented at the 59th Gerontological Society of America Annual Conference, Dallas. 3 / 2007 Aldring og livsløp 17