OFA, Oslomarkas Fiskeadministrasjon Settefiskeanlegget Sørkedalen 0759 Oslo

Transkript

1 OFA, Oslomarkas Fiskeadministrasjon Settefiskeanlegget Sørkedalen 0759 Oslo Svar Høring Forslag til nye retningslinjer for utsetting av anadrom fisk Sammendrag De nye retningslinjene virker unødig kritiske og ensidig negativt vinklet mot den tradisjonelle fiskekultiveringen. Retningslinjene burde også ha belyst alle de situasjonene hvor fiskesuppleringer har vist seg å være positive og helt nødvendige for å fortsatt kunne forvalte høstningsdyktige anadrome bestander i en tid da særlig vassdragsutbygginger og oppdrettsnæring påvirker så mange vassdrag negativt. I mange regulerte elver er dødeligheten på den ville yngelen for høy (på grunn av strandingsproblematikken), slik at det er et tydelig behov for å bruke eldre og mer mobil settefisk enn det retningslinjene helst favoriserer. Der er som regel utbyggerne pålagt å drive kompenserende fiskeutsettinger. Det er viktig å huske at kultiveringen bruker vill stamfisk fra gytebestanden, det tilføres altså ikke noen ny, ekstra fisk. Poenget er ofte å hjelpe en større andel ungfisk gjennom den første kritiske fasen med den regulerte strandingsproblematikken. Ved å endre fra eldre settefisk til yngre settefisk eller rognplanting (for å maksimere den naturlige seleksjonen), trenger kultiveringen tilgang til en vesentlig større stamfiskbeholdning (rogn), noe som sjelden er mulig å oppnå i praksis. Det finnes omtrent ingen anadrome vassdrag igjen som er uberørte og med de samme gode fangstene som var i gamle dager. Ytterligere begrensinger i fiskekultiveringen, virker som feil strategi når vassdragene allerede er i en redusert tistand. Regulering, forurensning, samt omfattende oppdrettsnæring i selv Nasjonale laksefjorder, gjør at de fleste bestander ikke tåler et normalt fisketrykk i tillegg, uten at det settes ut ungfisk. Mange steder fungerer fiskesuppleringer av eldre settefisk meget godt (f.eks i Eira og Stjørdalselva). Det er åpenbart at store vassdragsregulanter, som er pålagt å drifte store settefiskanlegg med eldre fisk, vil imøtese endringen mot yngre og yngre settefisk eller kun habitatforbedringer, som økonomisk gunstig eller noe som det bør forskes videre på. Mange steder er derimot dagens fiskesuppleringer, som inkluderer en andel av eldre fettfinnklippet settefisk, svært vellykkede. Den beste løsningen vil vel i mange tilfeller fortsatt være å supplere bestandene med flere årsklasser, inkludert eldre settefisk, hver sesong, for å takle de varierte utfordringene, særlig i regulerte vassdrag best mulig. Mange steder settes ungfisken ovenfor naturlig anadrom gytestrekning for å benytte kompenserende oppvekstområder. Dette bør retningslinjene oppfordre til i større grad, og/eller bygge ut flere laksetrapper som konkrete tiltak. Det er mange positive sider ved kultiveringen som ikke kommer frem i høringsdokumentet. For å få en fremtidig effektiv og konstruktiv byråkratisk søkeprosess, er det trolig viktig at saksbehandlerne også kan støtte seg til alle de konkrete situasjonene der økt kultivering er positivt og nødvendig, samt der eldre settefisk er best egnet. Det er ikke noe nytt at de fleste forskere er mer skeptiske enn de fleste forvaltere til det aller meste av menneskelig innblanding i naturen. Direktoratet for Naturforvaltning burde derfor kanskje i større grad også involvert personer med bakgrunn som fiskeforvaltere eller kultiveringsinteresser i de utvalgte arbeidsgruppene, og deretter tatt en bredere intern beslutting basert på egen fagkompetanse. Flere av rådene kan gi særdeles økonomisk gunstige løsninger for store vassdragsregulanter. Disse rådene ser ut til å oppfølges av å presisere behovene for fremtidige vitenskapelige oppfølgingsprosjekter. Det vil også kunne bli mer attraktivt å søke om bygge ut nye vassdrag for strømproduksjon, dersom det ikke får større pålagte miljøkrav. I lovarbeidet bør det også tas hensyn til hva som er mulig å gjennomføre i praksis for de som driver selve fiskekultiveringsarbeidet. Mange mindre vassdrag kultiveres i stor grad av frivillige, og utgiftene dekkes av fiskekortsalg. Mange mener nok at dagens regelverk ikke har ytterligere behov for flere pålegg. Om det blir for komplisert og kostnadskrevende å oppfylle de ideelle kravene, så kan det fort virke mot sin hensikt slik at det ikke blir utført noe arbeid i praksis. Det må i så fall følge økonomiske midler med lovpåleggene. Enkelte pålegg kan muligens også være mest aktuelle i noen deler av landet, der det f.eks er mer oppdrettstrykk, noe som bør nevnes.

2 Lokalt eksempel fra Oslo: OFA driver fiskekultivering og fiskesupplering i Akerselva. Da strengere regler for kultivering medførte at det gamle velfungerende settefiskanlegget der ble nedlagt, og den regulerte elva heller skulle klare seg selv med naturlig gyting og seleksjon, stupte fangstene ned på et stabilt nivå som nå krever totalfredning. Statistikken under viser det direkte resultatet av et regelverk som i teorien skulle ta enda bedre vare på fisken. Den ensidig negative vinklingen mot fiskesuppleringer, og særlig eldre fisk, stemmer ikke med erfaringen i praksis. Vi ser f.eks. at bruk av eldre settefisk er mest effektivt i en regulert elv. Eldre settefisk har bedre mye forutsetninger til å unngå stranding. Nå er det etablert ett nytt klekkeri øverst i Akerselva som foreløpig kun produserer ufôret yngel. Erfaringen fra dette arbeidet er at suksess med slik yngre settefisk (0+) er svært varierende og mer risikofylt. Det virker som om rene tilfeldigheter ifbm. reguleringen kan utradere hele årskull med utsatt ung yngel. De siste 2 årene har rundt ufôret 0+ yngel blitt nærmest borte. I tidligere sesonger har det derimot klaffet ganske godt. Men kultiveringsarbeidet er tidkrevende, nødvendig og avhengig av litt forutsigbarhet. Det beste tiltaket for å motvirke stranding i en slik regulert elv hvor regulanten av ulike årsaker har behov for å spare mest mulig på vannet, vil utvilsomt være å bruke settefisk av ulike årsklasser hvert år. OFA er i en søkeprosess hos Fylkesmannen om å få tillatelse til å kunne startfôre fisken før utsett, så de blir litt mer mobile. Det er viktig at Retningslinjene beskriver de konkrete fiskeproblemene slik som f.eks. vassdragsreguleringer og forurensning fører med seg, og at det dermed er enklere å få tillatelser tilpasset kultiveringen etter de lokale behovene. Som regel er antall stamfisk i elva som fanges til kultiveringsanlegg en begrenset ressurs. Med et begrenset antall rogn som startpopulasjon, så vil vel fortsatt overlevelsesgraden pr. individ settefisk økes markant ved å sette ut eldre fisk? At den eldre settefisken også må gjennom naturlig seleksjon i det fri, vil så klart gi en mer merkbar type dødelighet, men forholdet kan neppe sammenliknes mot det totale seleksjonsfrafallet hos yngel. Det ideelle er så klart å ha lengst mulig seleksjonsprosess i det fri, men det krever også svært naturlige forhold i elva, noe som ikke lengre er tilfellet de fleste steder. Da må i så fall demninger rives og reguleringen opphøre, noe som er usannsynlig. Om derimot tilgangen på mengde rogn hadde vært ubegrenset og enkel å øke, pluss at forholdene var stabile nok, så ville det vært mest gunstig å gå ned i alder på settefisken. Dette forholdet bør kanskje belyses bedre. Noen punktvise kommentarer til selve teksten: - I flere av de infiserte elvene har bestanden blitt reetablert etter at man har fjernet parasitten. Forslag til tillegg: I mange elver har det derimot ikke lyktes å fjerne parasitten til tross for flere behandlinger med rotenon. En målrettet storstilt kultiveringsavl på de få stamfiskene som likevel vandrer opp i gyro-infiserte vassdrag (f.eks Driva), og som kan tenkes å ha hatt en viss genetisk resistens mot parasitten, burde vært avlet på i mye større grad for å få fortgang i denne naturlige seleksjonsprosessen. Det er ikke realistisk å tro at man blir kvitt G.salaris i Norge.

3 - Fiskeutsetting kan medføre utilsiktet skade på bestanden med mindre man tar spesielle hensyn. Fiskesuppleringer er i utgangspunktet noe positivt som bør støttes opp om. Mange steder er det helt nødvendig som et kompenserende tiltak. Det er en selvfølge at alle slags tiltak krever hensyn. - Reetablering og opprettholdelse av fiskebestander har karakter av nødhjelp. I de fleste tilfeller er det potensial for å gjenopprette naturlig fiskeproduksjon. Se tilbake på historikken om hvordan det var i elvene i gamle dager. Den samme elva burde i prinsippet kunne produsere akkurat like mye fisk som før, men dagens tilstander er ikke i nærheten. De Engelske lordene rapporterte om enorme fangster. I de fleste tilfeller hvor regulering og demninger nå er et faktum, og selv Nasjonale laksefjorder huser gigant oppdrettsanlegg, så er det ikke lengre et sannsynlig potensial å gjenskape den opprinnelige naturlige situasjonen. Det er viktig å minne om miljøbetingelsene som ble satt for at vassdragene kunne tillates å bygges ut til kraftproduksjon. Skaden skulle kompenseres så godt det lot seg gjøre. Dette har ikke bare karakter av nødhjelp, det er konkret nødhjelp og et krav. Regulantene kommer unektelig svært godt ut av utbyggingene i etterkant, dersom forvaltningen nå legger seg på en linje hvor enkle habitatsforbedringer, utplanting av rogn eller bare produksjon av 0+ yngel er nok. Dette er vesentlig rimeligere enn å drifte store settefiskanlegg for smolt. Skal alderen på settefisken ned, så må antall rogn kraftig opp, for å kompensere for økt seleksjonstrykk, strandingsproblematikk, osv. Som regel er det begrenset hvor mye rogn som er tilgjengelig under stamfisket. Å satse penger på å måtte ta vare på de ville laksestammene i nasjonale genbanker er for øvrig en forvaltnings fallitterklæring. - Lakselus og rømt oppdrettslaks er vurdert til å være en av de mest alvorlige menneskeskapte påvirkningsfaktorene for ville populasjoner av laksefisk i Norge. Det står videre at det er nødvendig med både midlertidige og mer permanente tiltak for å sikre villaksens genetiske integritet. Hvilke tiltak er dette og når de blir gjennomført? 1.2 Begrepsforklaringer Fiskeutsetting. Dette begrepet kan være misvisende og oppfattes ofte som noe kunstig og negativt. Det kan gi et inntrykk av at vassdraget tilføres noe som er helt fremmed for bestanden. Det kultiveringen derimot i de fleste tilfeller gjør, er å supplere med utklekket fisk som stammer direkte fra rogn av vill stamfisk som allerede tilhører den lokale, ville fiskebestanden. I slike tilfeller burde den korrekte formuleringen være BESTANDSSUPPLERINGER, alternativt KOMPENSERENDE FISKESUPPERINGER. Feilvandring Den faglig formuleringen på laks som vandrer opp i et annet vassdrag enn den klekket i er Naturlig spredning eller bare Spredning Dette er årsaken til at det finnes laks rundt om i alle elvene. Det er helt naturlig at noen av gytefiskene vandrer opp i et annet vassdrag enn de er klekket, og det har ikke noe med feil å gjøre. Årsaken til at eldre settefisk kan vise litt større spredningsgrad, kan være at inntaksvannet i anlegget ikke er 100% det samme som i vassdraget, men kan ha høyere innslag av grunnvann, e.lign. 1.3 Faglige anbefalinger Den generelle internasjonale kunnskapen om fiskeutsettinger tilsier at dette er tiltak som: * bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt * har vist seg å kunne ha negative langsiktige effekter på bestandene Hvorfor er det ikke tatt med noen av de generelle positive sidene? Det må være utallige internasjonale eksempler på at supplering av fiskebestander er et svært godt og vellykket tiltak. Et eksempel er i regulerte Eira der den tilbakevandrede laksen ofte er fettfinneklippet og stammer fra eldre settefisk fra kultiveringsanlegget. Eldre settefisk vandrer også fint tilbake i Stjørdalselva. Siden det ikke er mulig å fettefinneklippe yngel, så settes all denne merkede fisken ut som eldre settefisk eller smolt. Dette viser at eldre settefisk fungerer godt, og det samsvarer ikke med flere av punktene i retningslinjene. Produksjon av eldre settefisk er derimot mye dyrere for regulantene.

4 Råd 1. Fiskeutsettinger i vassdrag der de naturlige produksjonsforholdene er gode eller lite endret bør avvikles. Hva er definisjonen på lite endret? Det er vel ytterst få (om i det hele tatt noen) anadrome vassdrag igjen som er lite endret fra det opprinnelige, eller ikke påvirket av noen form for menneskelig aktivitet. Faktisk så få og lite aktuelt at dette punktet burde kommet til sist av alle rådene. Råd 2: Fiskeutsettinger i vassdrag med reduserte produksjonsforhold bør evalueres og alternative strategier utredes for om mulig fase ut utsettingene. De fleste vassdragene kommer innunder denne kategorien med reduserte produksjonsforhold. Behovet for ytterligere evalueringer og alternative strategier bør i så fall diskuteres med kultiveringen først. Mange steder fungerer vel dagens tiltak godt i praksis og har ingen behov for flere endringer. Råd 3. Store konsesjonspålagte utsettinger i regulerte vassdrag bør underlegges en grundig evaluering og om mulig erstattes av andre tiltak som bedrer de naturlige produksjonsforholdene Tillatelsen til å bygge ut vassdragene er grunnfestet i konsesjonspåleggene. Man kan ikke endre på det nå. Dette ble akseptert og vedtatt før vassdraget ble bygd ut. Det fungerer godt en rekke steder. Rådet åpner for enorme kostnadsbesparende muligheter for regulantene, samt for ytterligere evaluering/forskningsvirksomhet. Rådet burde derimot pålegge videreføring av de samme fiskesuppleringene, samt om mulig se på de andre tiltakene i tillegg. Ikke kun fokusere på muligheten for utfasing av de kostnadskrevende konsesjonspåleggene. Råd 4: Fisken bør ha så kort tid i kultiveringsanlegg som mulig. Dette sier seg selv. Naturlig seleksjon er mest ideelt vitenskapelig sett. Problemet er at nesten samtlige av lakseelvene er menneskelig påvirket og derfor trenger kultivering. Leveforholdene er ikke helt naturlige lengre. Man kunne ha speilvendt rådet til å si at fisken bør være på kultiveringsanlegg helt frem til det er mest forsvarlig å sette dem ut. Råd 4 er sterkt kostnadsbesparende for regulantene. Fettfinneklippet smolt viser god tilbakevandring i flere elver (disse er satt ut som eldre fisk, siden man ikke kan fettfinneklippe 0+). I regulerte elver så er stranding av ungfisk et alvorlig problem. Råd 5: Smolt som utsettingsmateriale gir dårlig overlevelse, representerer det største avviket fra naturlig rekruttering, gir størst feilvandring og bør derfor bare brukes når produksjonsforholdene gjør at yngre stadier ikke kan benyttes. Definer konkrete eksempler på; Når produskjonsforholdene gjør at yngre stadier ikke kan benyttes. Dette må vel være vassdragsreguleringer med tilhørende strandingsproblematikk? Og det berører de aller fleste konsesjonspålagte utsettinger. Produksjon av smolt i gyrodactylusinfiserte elver er også positivt. Mange steder burde dette vært satset på i større grad for å prøve å fremskynde resistensprosessen. Om man sammenlikner ett enkeltindivid av en yngel og en smolt mot hverandre, så vil det være veldig merkelig om tilbakevandringssannsynligheten er større for den minste fisken fremfor den største fisken. Det er nøyaktig det som setningen over sier. Råd 5 mener vel derimot at i en ideell situasjon hvor selve startantallet er nærmest ubegrenset og stranding ikke er problemet, så vil utsatt yngel gjennomgå en lengre og hardere naturlig seleksjonsprosess, enn en anleggsprodusert smolt. Dette er i så fall noe annet enn ordlyden i råd 5. I mange tilfeller vil det være praktisk mest gunstig for anleggene, og best for effekten av tiltaket, å supplere utsettet med litt av flere generasjoner av settefisk. Produksjonen vil regulere seg selv ved at det for de fleste anlegg ikke er gjennomførbart å produsere like mye stor fisk som ung fisk. Råd 6: Utsettinger av smolt primært for å opprettholde et fiske der forholdene ellers ikke tillater naturlig fiskeproduksjon bør evalueres i forhold til mulige effekter på nærliggende bestander som følge av økt feilvandring, og stoppes eller erstattes av yngre utsettingsstadier der det er risiko for negativ effekt på andre bestander.

5 For å redusere spredningseffekten bør man først se på vannkilden til settefiskanlegget for om mulig sikre at settefisken får tilgang på kun elvevannet og ikke ekstra tilført grunnvann etc. under oppveksten. Definer eksempler på Der forhold ikke tillater naturlig naturlig fiskeproduksjon. Finnes det noen anadrome vassdrag hvor det er forhold som ikke tillater noe naturlig fiskeproduksjon? Neppe. Det er verdt å minne om at kultiveringen bruker lokal stamfisk. I motsetning til oppdrettsindustrien som blander bestandene sammen i en miks. Det er den rømte oppdrettsfisken som er en trussel. Ikke kultivert, vill laks fra naboelven. Råd 7: All fiskeutsetting bør være basert på en grundig vurdering av behovet, en gjennomarbeidet kultiveringsplan, underlegges effektkontroll som grunnlag for revisjon av plan og gjennomføres under streng veterinærmessig kontroll. Blir reglene for strenge kan det medføre at noen av anleggene legges ned med de negative effektene det fører med seg, ref situasjonen som oppstå i Akerselva (se figur i innledningen). Det må være en åpning for den tradisjonelle dugnadsbaserte kultiveringen også, ikke kun de store statlige aktørene som forvalter store midler. Det er allerede nok å ta hensyn til Kultiveringsutvalgets innstilling. Gunnbjørn Bremset, NINA (sekretær), Vidar Wennevik, Havforskningsinstituttet, Bjørn Barlaup, UNImiljø, Rune Limstrand, Statkraft Energi AS, Helge Dyrendal, Direktoratet for naturforvaltning, Ketil Skår, Veterinærinstituttet (leder). Medlemmene er personlig oppnevnt og representerer ikke institusjonene de er ansatt i. Det virker ikke som om Kultiveringsanleggene eller noen fiskeforvaltere er representert i Kultiveringsutvalget? Det er i så fall en mangel. Statkraft er derimot indirekte representert, selv om det presiseres til sist at medlemmene stiller som nøytrale. 1. Kultiveringsvirksomheten bør dreies fra fiskeforsterkning til bevaringstiltak. Hvorfor det? Dette er retningslinjer for forvaltning. Dersom bestandene hadde vært på et naturlig godt nivå som i gamle dager, og det ikke var noen menneskelig påvirkninger, så kunne man vært enig i dreiningen. Men historikken viser at dagens sitasjon i mange av elvene ikke er i nærheten av å ha det nivået som fantes i gamle dager. Utbygging og regulering av vannføringen er en av hovedårsakene. Og når store deler av smolten dør på vei ut i havet av oppdrettet lakselus, så trenger ungfiskbestanden en forsterkning for å takle frafallet best mulig. Inntil forvaltningen har forsterket bestanden tilbake til det opprinnelige naturlige nivået og smolten overlever på vei ut til havet (dvs at oppdrettsanleggene løser luseproblemet bedre enn i dag), så virker det som en fallitterklæring å legge lista så lavt at man ønsker å bevare dagens reduserte situasjon. Betingelsene er mange steder redusert, og da kommer man ikke unna den gamle fiskeforsterkningsvinklingen. Strategi: Stamfiskkontroll, genetiske analyser og sykdomskontroll Det burde være oppdrettsnæringen sitt ansvar å merke fisken sin, ikke kultiveringen sitt ansvar å sjekke at all stamfisken som går opp i elvene er vill. Forvaltningen bør aldri godta formuleringen å måtte bevise at en villfanget stamfisk ikke er en rømt oppdrettsfisk. Inntil det kommer pålegg om obligatisk merking av all oppdrettsfisk som leveres til sjømerdene, så må det i så fall være oppdrettsnæringen som finansierer alt slik kontrollarbeid og undersøkelseskostnader i elvene. Først når dette arbeidet blir dyrere enn å merke oppdrettsfisken, vil det bli fortgang i prosessen. Under stamfisket blir de åpenbare oppdrettslaksene fjernet fra gytebestanden, og kultiveringen bidrar dermed positivt ved at disse ikke blander seg med gytingen i elva. 2. Bevaring av genetisk variasjon og integritet i alle bestander av laksefisk. Så lenge kultiveringen benytter seg av stamfisk fanget i den aktuelle elva, så sikres dette. Strategi: Etablere genetisk profil, innføre krav til dokumentasjon om at fisken er vill, bruk av tidligst hensiktsmessige livsstadium.

6 Hvem skal betale for dette? Dette løser seg ved å benytte stamfisk fanget i elven. Kultiveringen tilfører ikke noe nytt, men hjelper derimot fisken gjennom den første mest kritiske fasen og/eller benytter oppvekstområder oppstrøms anadromt gytestrekke for å øke produksjonen. Alle kravene om slikt må legges på oppdrettsnæringen. 3. Det bør etableres vassdragsvise kultiveringsplaner. Identifisering av kultivert fisk. Det er bare mulig for kultiveringsanleggene å fettfinneklippe eldre settefisk. Man kan ikke klippe 0+ yngel. Først oppfordrer retningslinjene til at settefisken skal leve kortest mulig i et kultiveringsanlegg, og aller helst settes som rogn eller yngel, deretter oppfordres det til at settefisken skal merkes. Dette lar seg ikke kombinere. Lov om laksefisk og innlandsfisk Ref. tekst: Utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere. Er ikke da Kultiveringsutvalgets punkt 1. som heter: Kultiveringsvirksomheten bør dreies fra fiskeforsterkning til bevaringstiltak, motstridene og til en viss grad lovstridig? Loven sier konkret at man skal legge til rette for å øke avkastningen til beste for fritidsfiskere. Og i innledningen til retningslinjene skriver DN at det de siste 10 årene er registrert en generell nedgang i de ville bestandene av anadrom laksefisk i Norge. Er det da riktig å gå fra et tidligere mål om å forsøke å forsterke fiskebestandene best mulig, til å kun bevare dem slik de er i en redusert tilstand? Burde ikke forvaltningen ha satset på å reparere skadene i enda bedre grad. Både ved å forstette med fiskesuppleringene som utføres i dag, og i tillegg utrede flere muligheter for habitatforbedringer?