T ap og tapsårsaker 1 utvalgte saueflokker

Transkript

1 Statens veterinære forsøksgard for småfe, Høyland, Sandnes, Statens veterinære laboratorium for Nord-Norge, Harstad, Statens veterinære laboratorium i Bergen, Statens veterinære laboratorium i Trondheim T ap og tapsårsaker 1 utvalgte saueflokker 0verås, J., M. J. Ulvund & H. Waldeland, Statens veterinære forsøksgard for småfe. Kummeneje, K., H. S. Norberg & o. Sparboe, Statens veterinære laboratorium for Nord Norge. Binde, M. & H. Grønstøl, Statens veterinære laboratorium i Bergen. Fjølstad, M., J. Bjørkås & A. L. Heyeraas, Statens veterinære laboratorium i Trondheim. INNLEDNING Det foreligger få registreringer av tapsårsaker i saueholdet her i landet. Ved Statens veterinære forsøksgard for småfe ble det av Nær/and og Helle i femårsperioden undersøkt ca. 100 flokker på Vestlandet og i Trøndelag. I denne perioden ble det i alt født lam, og det ble funnet et middels lammetap fram til høsten på 12,8 % (Nær/and 1967). Sæter (1974) fant i perioden at det årlige tapet av lam før utslipp i vel 100 flokker varierte mellom 14,4 % og 7,3 %. I en registrering i 27 flokker i Rindal var det totale lammetapet fram til slakting 13 % (Hegvik 1974). Lutnæs & Paus (1981) undersøkte i årene 1978 og 1979 tilsvarende tap i 28 flokker i Alvdal og Rendalen. Av det totale antall fødte lam på døde tilsammen i de 2 årene 878 lam inntil slakting, dvs. et tap på 9,7 %. I flokkene tilsluttet «Sauekontrollen» ble det i 1982 født lam, og av disse gikk 11,2 % tapt fram til høstveiing (15/9-1/10), (Trodahl 1983). Utenlandske registreringer viser høyst varierende tap som i de fleste tilfelle er større enn her i landet. Det er f.eks. angitt at før avvenning ved 3 1/2-4 måneders alderen kan % av alle lam stryke med (East 1983). Ved flerårige granskinger i enkeltflokker i Skottland er det funnet både høyere og lavere tap enn dette (Wiener et al. 1983, Halliday 1978, Johnston et al. 1980). Hensikten med denne undersøkelsen var å søke å klarlegge hvilke sjukdommer som fører til tap i dagens sauehold. En baserte derfor arbeidet på at alle tilgjengelige døde dyr skulle obduseres ved et diagnoselaboratorium. Hensikten var også å registrere eventuelle sammenhenger mellom tap/tapsårsaker og drifts- og miljøforhold. I de seinere år er det blitt lagt økende vekt på sjukdomsforebyggende tiltak i saueholdet. Ved denne registreringen ville en også søke å få et inntrykk av i hvor stor grad slike tiltak ble anvendt, og hvor effektive og hensiktsmessige de var. Norsk Veterinærtidsskrift , 7/8 469

2 Tabell 1. Oversikt over flokker, dyretall, døde søyer og fødte lam som inngikk i undersøkelsen i registreringsperioden 1980, 1981 og Nord-Norge* Trøndelag, Møre Hordaland og*" Rogaland og Romsdal Sogn og Fjord. Sum Antall flokker 9 Antall vinterf6ra søyer 1636 Døde søyer, inkludert saknet på beite 50 Antall fødte lam, inkludert dødfødte " Harstad-området ':.,:. Registrering omfattet 2 år og 1982 MATERIALE OG METODER Valg av flokker Det var avgjørende ved valg av flokker at eierne var interesserte og motiverte for å delta, og at det var lett å få innlevert dyr til obduksjon. Flokkene måtte ha miljø- og driftsforhold som var representative for de aktuelle områder. Ut fra disse forutsetningene ble registreringen gjennomført i 33 flokker. En oversikt over distriktsvis fordeling av flokker og dyretall er gitt i tabell 1. De 9 flokkene i Hordaland og Sogn og Fjordane kunne av praktiske grunner bare følges i 2 år, mens de resterende 24 flokkene ble kontrollert i 3 år ,1981 og Drifts- og miljøforhold Hus. Av de 33 flokkene ble 21 holdt i isolerte hus, mens 5 hus var delvis isolerte og 7 var uisolerte. Det var drenerende golv (spaltegolv, strekkmetall) i 26 av de 33 husene. I de øvrige 7 gikk sauene dels på talle dels på drenerende golv. I perioden før utslipp gikk en større del av lamma på ikke-drenerende golv. For. I 22 av de 33 flokkene ble det brukt overveiende surfor som grovfor, mens det i 2 ble gitt mest høy. I de øvrige ble det anvendt omtrent like deler høy og surfor, unntatt i en flokk der det ble gitt en del NH 3-behandlet halm. Sauefor/ Kufor A ble gitt som kraftfor i de fleste flokkene. Det var stor variasjon i mengde og bruk av kraftforet, men jevnt over syntes det å være bra foringsforhold i drekti'ghetstida. Beiter. Beitemønsteret i de 33 flokkene var stort sett ensartet. Etter utslipp gikk sauene som regel kort tid på innmark, eventuelt kombinert med utmarksbeite, med ett unntak samme beiter hvert år. I 6 av flokkene var det Ixodes ricinus på vårbeitene. I 5 av flokkene gikk sauene til å begynne med på sommerbeiter som var Ixodesinfisert før de kom til høyereliggende Ixodes-fri beiter. De resterende 28 flokkene gikk på fjelleller utmarksbeiter som var fri for Ixodes. Om høsten gikk lamma på håbeite unntatt'j 2 flokker. I tillegg til håbeite ble det brukt raps beiting i 3 flokker i Nord-Norge. Forebyggende tiltak I alle flokker ble søyene vaksinert mot Clostridie-sjukdommer før lamming. Alle påsatte livlam i Nord-Norge og Rogaland ble vaksinert om høsten, mens dette ikke ble gjort i Hordaland og Sogn og Fjordane, og bare i 3 av de 8 flokkene i Trøndelag og Møre og Romsdal. Systematisk parasittbehandling ble distriktsvis anvendt i ulik grad. Mest vanlig var det å behandle søyene mot mage-tarmnematoder før utslipp om våren. Dette ble gjort i 22 av de 33 flokkene, mens tilsvarende behandling av lam på vårbeite bare ble foretatt i 15 flokker. Et behandlingsopplegg mot koksidiose hos lam på vårbeite ble gjennomført i 6 av de 7 flokkene i Rogaland. Bare 470

3 Tabell 2. De viktigste tapsårsaker blant fødte lam i 33 flokker. Prosent av samlet tap er angitt i parentes. Spedlam-tapet dekker de 4 første leveukene, inkludert dødfødte. Nord-Norge Trøndelag, Møre Hordaland Rogaland Sum og Romsdal Sogn og Fjord. Dødfødte/svaktfødte 56(29,3%) 61(16.7%) 58(24:6%) 146(40.1 %) 321(27.7% ) Misdannelser O ( 1.7%) Trauma ( 4.1%) E. coli-septikemi O ( 2.0%) Pyemi/ abscess O ( 2.3%) Luftvegssjukdom 2 O ( 1.6%) Mage/tarmsjukdom ( 3.2%) Andre sjukdommer ( 3.5%) Ukjent/ikke obdusert ( 6.1%) Saknet på beite 108(56.5%) 244(66.7%) 123(52.1 %) 76(20.9%) 551(47.6% ) Samlet tap av lam Samlet tap (prosent av fødte lam) 7.4% 8.4% Tap av spedlam (Nosent av fødte lam) 2.9% 2.8% Beitetap i prosent av antall lam sluppet på fjell/utmarksbeite 4.3% 5.8% % 7.8% 8.9% 6.7% 5.1% 4.1% 9.2% 1.7% 4.4% 3 flokker i de øvrige distrikter hadde tilsvarende opplegg, en flokk i Trøndelag og to i Hordaland. Selen-tilskudd til søyene for å forebygge muskeldegenerasjon hos lam ble gitt i 15 flokker, dvs. i 4 av de 9 flokkene i Nord-Norge, i 7 av de 8 flokkene i Trøndelag, Møre og Romsdal, i 3 av de 9 flokkene- i Hordaland, Sogn og Fjordane og i 1 av de 7 flokkene i Rogaland. Innsamling av data Opplysninger om drifts- og miljøforhold og sjukdomsforebyggende tiltak ble notert på spesielle skjema ved besøk i den enkelte flokk. I de tilfelle dødfødte lam ikke ble obdusert, måtte en støtte seg til eiernes notater som også omfattet opplysninger om dyr som var saknet på beite og funn av kadaver som var gått i så sterk forråtnelse at de var uegnet for obduksjon. Obduksjonene ble foretatt på rutinemessig måte og omfattet dermed bakteriologisk undersøkelse og om nødvendig også parasittologisk og histopatologisk gransking. Av de 33 flokkene var 29 med i Sauekontrollen, og en hadde dermed adgang til data som var registrert der. RESULTATER: En oversikt over tap og tapsårsaker er gitt i tabell 2. Samlet tap Det samlede tapet av lam fram til høsten var 1157, inkludert dødfødte og svakfødte, ikke levedyktige lam. Dette tilsvarer et tap på 8,9 % av fødte lam. Mens det totale tapet for Hordaland og Sogn og Fjordane var påfallende høyt (16,2 %), var det mye lavere og ganske likt i de øvrige 3 distriktene 7,4 %-8,4 %). Tapsårsaker Død/ødte og svak/ødte, ikke levedyktige lam En betydelig del av det samlede tapet besto av slike lam, i gjennomsnitt 27,7 %. I Rogaland var denne tapsgruppen spesielt stor (40,1 %). Misdannelser Hos 20 lam var misdannelse tapsårsak, dvs. 1,7 % av det totale antall tapte lam. Den relative betydningen var størst i Rogaland (4,1 %). Norsk Veterinærtidsskrift ,7/8 471

4 Trauma Av de 1157 tapte lam ble det påvist traumatiske skader hos 47. Denne dødsårsaken hadde større betydning på Vestlandet enn i de andre distriktene lenger nord. Skadene i flokkene på Vestlandet omfattet mest leverruptur eller blødninger i andre organer og vev. I Trøndelag var det først og fremst ribbeinsfrakturer. E. coli septikemi Denne gruppen utgjorde ikke i noen av distriktene over 3 % av det samlede tapet. Pyemi/ abscess Ved denne tilstanden ble det som regel isolert Staphylococcus aureus eller Corynebacterium pyogenes. Betydningen var størst i Rogaland. Luftvegssjukdommer Det vil fremgå av tabellen at denne sjukdomsgruppen utgjorde en ubetydelig andel av det totale tapet i de 33 kontrollerte flokkene. Mage- og tarmsjukdommer Denne gruppen omfattet gastritt, løpesår, ikke traumatisk løperuptur, enteritt, tarmdreining, tarminvaginasjon. Dødsraten var noe høyere i Rogaland enn i de andre distriktene. Andre sjukdommer I denne gruppen ble det slått sammen ulike sjukdommer påvist i et mindre antall, f.eks. Pasteurella hemolytica septikemi, muskeldegenerasjon, listeriose, enterotoksemi, mangel på råmjølk. Denne gruppen utgjorde 3,5 % av det samlede tapet i alle flokkene. Ukjent/ikke obdusert Av de 1157 tapte lam ble 71 (6,1 %) henført til denne gruppen. Dette var lam som strøk med utenom fjellbeiteperioden. I de fleste tilfelle var disse lamma for kadaverøse til å undersøkes eller sendes inn. Spedlamtap I tabell 2 er spedlamtapet oppført som prosent av det totale antall fødte lam og omfatter dødfødte og svakfødte, ikke levedyktige, lam og andre tap av ulike årsaker fram til 4 ukers alder. Tallene viser at tapet av spedlam var noe høyere i flokkene i Hordaland, Sogn og Fjordane og i Rogaland enn i de to andre distriktene. Det samlede antall spedlam som gikk tapt var 535. Saknet på beite Dette var lam som ble sendt på fjellbeite/utmarksbeite og som ikke ble funnet igjen ved sanking om høsten. I tabell 2 er vist at 551 av de ialt 1157 lam ble saknet på beite. Dette tilsvarte 47,6 % av de totale tap. I Rogaland utgjorde beitetapet en betydelig lavere del av det samlede tapet enn i de øvrige distriktene. Det absolutte beitetapet (saknede lam) ble uttrykt i prosent av antall lam sluppet på sommerbeite, dvs. av antall fødte lam fratrukket samlet tap utenom beitetapet. Det vil gå fram av tabellen at det absolutte beitetapet var lavest i Rogaland og høyest i Hordaland og Sogn og Fjordane. Tap av voksen sau Av de 8256 vinterfora sauene gikk ialt 245 tapt i løpet av registreringsperioden (tabell 4). Dette tilsvarer et tap på 3 %. Tapet varierte mellom 2,3 % i Trøndelag, Møre og Romsdal og 3,5 % i Rogaland. Av de 245 søyene ble 139 (56,7 %) Tabell 3. Beitetap i flokker med Ixodes ricinus-infisert beite og 5 flokker uten Ixodes i Hordaland, Sogn og Fjordane. Antall flokker Lam sluppet på sommerbeite Saknet på beite Tapsprosent på beite" Ixodes-beite «Rent» beite " Signifikant forskjell (P<O.025, Chi-kvadrat test) 472 Norsk Veterinærtidsskrift ,7/8

5 saknet på beite. Tapsårsaker hos de voksne sauene vil ikke bli behandlet i denne artikkelen. Betydning av miljø- og driftsforhold Ixodes ricinus infisert beite. Tabell 3 viser en sammenlikning mellom tap på beite (saknede lam) i 4 flokker der sauene gikk kortere eller lengre tid av sommerbeite-perioden på Ixodes-infisert beite, og i 5 flokker uten Ixodes. Dette var de 9 flokkene i Hordaland og Sogn og Fjordane. Tapsprosenten var tydelig større på Ixodes-beite (P < 0.025). DISKUSJON Det totale tapet på 8,9 % av fødte lam må sies å være moderat og er betydelig lavere enn ved den store registreringen av Nærland & Helle i 50- årene. Vaksinasjon mot Clostridie-sjukdommer var dengang ikke tatt i bruk. Sannsynligvis har dette bidratt til å redusere tapet i forhold til i 50- årene. Det totale tapet var bare litt lavere enn det som ble funnet av Lutnæs & Paus som vaksinerte 26 av 28 flokker mot Clostridie-sjukdommer. Ved bedømmelse av registrerings resultatet bør en huske at eierne var spesielt interesserte, og at de i de fleste tilfelle hadde benyttet seg av laboratorienes tjenester, og hadde et visst grunnlag for å velge forebyggende tiltak. De 33 flokkene representerte dermed kvalitetsmessig et selektert materiale. Som nevnt var 29 av de 33 flokkene med i Sauekontrollen som i 1982 registrerte et samlet tap på 11,2 %. Det lave tapet ved denne registreringen kan derfor trolig forklares ved at flokkene var selektert. Utenom Hordaland og Sogn og Fjordane varierte tapene mellom 7,4 og 8,4 %. Sammenliknet med tidligere undersøkelser her i landet, og spesielt i forhold til utenlandske oppgaver, er dette lave tap. I Hordaland og Sogn og Fjordane var tapet, 16,2 %, påfallende høyt. Ved bedømmelsen av dette resultatet må en ta i betraktning at flokkene i dette området bare ble kontrollert i en 2- års periode, og hadde et betydelig lavere dyretall enn i de tre andre distriktene. Det er likevel grunn til å tro at det reelle tapet var størst i dette området, noe som Sauekontrollens oppgaver også tyder på (Maurtvedt 1982). Over en fjerdedel av det samlede tapet omfattet enten dødfødte lam eller lam som var så svake ved fødselen at de strøk med kort tid etter. Dette tilsvarte 2,5 % av det totale antall fødte lam, dvs. det samme som i Sauekontrollens oppgaver for Rogaland skilte seg noe ut i forhold til de andre distriktene i og med at 40 % av det samlede tapet bestod av slike lam. Noe av forklaringen kan være at i de 7 flokkene i Rogaland ble toxoplasmose diagnostisert i 3 flokker, og Border disease i ytterligere to. Begge disse infeksjonene kan i tillegg til regulær abort være årsak til dødfødte/svaktfødte lam. Samtidig var beitetapet lavt i Rogaland. Tapet inntil 4 ukers alderen, inkludert dødfødte og svaktfødte, ikke levedyktige lam, var ialt på 535, dvs. 46,2 % av det totale tapet. Dette var på samme nivå som i registreringen av Lutnæs & Paus. Som understreket av disse forfatterne er dette lavere enn det som er funnet i utenlandske undersøkelser. Som prosent av det samlede tapet var spedlamtapet høyest i Rogaland (65,7 %), men regnet som prosent av antall fødte lam var det høyest i Hordaland og Sogn og Fjordane (se tabell 2). I følge de ulike sjukdomsgruppene i tabell 2 var det ingen påfallende sjukdomsproblemer i de 33 flokkene når en ser bort fra det som kan skjule seg bak tallene for dødfødte/svakfødte og lam saknet på beite. Infeksjoner som E.coli-septikemi, pyemi og luftvegssjukdommer sammen med mage-tarm-sjukdommer utgjorde beskjedne tall, et forhold som tyder på tilfredsstillende sauehusmiljø. Gruppen «Ukjentlikke obdusert» som bestod av 71 lam, dvs. 6,1 % av det samlede tapet, utgjorde en så liten del av materialet at det tydet på at innsendingen av obduksjonsmaterialet fra de 33 flokkene fungerte tilfredsstillende. Et stort antall lam var saknet på beite i de 33 flokkene og utgjorde i gjennomsnitt 46,6 % av det totale tapet, dvs. omtrent like mye som spedlamtapet. Dette var en betydelig høyere del av det totale tapet enn de 20 % angitt av Sauekontrollen for 1982 og noe høyere enn de 40 % som ble funnet av Lutnæs & Paus. Nærland & Helle fant ved registreringen i 50-årene at antall lam saknet på fjellbeite utgjorde 26 % av det totale tapet. For Rogaland var tilsvarende prosent ved denne registreringen 20,9, altså omtrent som for Sauekontrollen. I gjennomsnitt gikk 4,4 % av lamma som ble sluppet på fjell- eller utmarksbeite tapt i de 33 flokkene. De 7 flokkene i Rogaland hvorav 6 var med i Jæren Smalelag, hadde den laveste tapsprosenten på beite (1,7 %). Dette var samme tall 473

6 som angitt av Jæren Smalelag i 1982 som samlet tap av sauer og lam på deres heiebeiter. De lave tapene i Rogaland tydet på et godt fjellbeitemiljø og god organisering av tilsyn og sanking. De 9 flokkene i Hordaland og Sogn og Fjordane hadde det høyeste absolutte beitetapet på 9,2 %, mens Trøndelag og Møre og Romsdal hadde 5,8 % og Nord-Norge hadde 4,3 %. Dette var samme tendens som i Sauekontrollens oppgaver for I de to førstnevnte fylkene gikk sauene i 4 av de 9 flokkene kortere eller lengre tid på Ixodes ricinus-infiserte sommerbeiter. Denne blodsugende midden overfører Ehrlichia phagocytophila som forårsaker tick-borne fever (sjodogg), en sjukdom som er kjent for å disponere for sekundære infeksjoner (0verås 1972). Det var derfor naturlig å foreta en sammenlikning mellom de 4 flokkene på Ixodes-infiserte beiter og de øvrige 5 flokkene i Hordaland og Sogn og Fjordane med hensyn til absolutt beitetap. Det viste seg at flokkene med Ixodes hadde det høyeste beitetapet. Men tapet på Ixodes-fri beiter var likevel så høyt som 7,9 %. Dette tyder på at det ikke bare var sjodogg med komplikasjoner som var årsak til det høye beitetapet. Det var påfallende at gjennomsnittsalderen ved slipping på sommerbeite uten tilsyn var betydelig lavere i Hordaland, Sogn og Fjordane enn i Rogaland, i en flokk helt ned til 3 uker. I Rogaland var tilsvarende alder over 8 uker i 6 av de 7 flokkene. En kan spekulere på om lavalder kan ha en uheldig effekt på beitetapet, spesielt der rovdyr er på ferde, eventuelt kombinert med ulendt terreng. Det foreligger ikke registreringer som direkte støtter en slik antakelse sjøl om det er vist at beitetap på fjellbeite kan være høyt blant små lammelam (Ravn 1979). På den annen side ser det ut til at innen noen områder kan fjellbeitetapet være større hos eldre lam enn hos yngre (Nedkvitne 1982). Registreringsmaterialet gir ikke grunnlag for å trekke ytterligere konklusjoner på dette område. Det var liten variasjon i dødsraten for ulike sjukdommer mellom de enkelte flokkene. Utenom det uheldige beitemiljøet i områder med Ixodes ricinus var det ingen målbar effekt av andre drifts- og miljø-faktorer. Det ble diagnostisert bare 4 tilfelle av enterotoksemi (Pulpy kidney dis ease) blant de levende fødte lam. Vaksinasjonen i de 33 flokkene må derfor ha hatt en tilfredsstillende effekt. 474 A v muskeldegenerasjon ble det påvist 6 fatale tilfelle fordelt på 4 flokker i Trøndelag der det i alle var gitt selen -tilskudd. De 6 tilfellene utgjorde bare 3,5 % av det totale tapet i de 4 flokkene. Sjøl om dette er beskjedne tall, kan det likevel være grunn til å se nærmere på mengden av selen som tilskudd utfra foringsforholdene i den enkelte flokk, f.eks. hvor mye egenprodusert for (bygg, havre) som blir brukt i drektighetstida. Det ble ikke registrert noen direkte effekt på tapsprosenten av den systematiske parasittbehandlingen. Fatale tilfelle av rundorm-infeksjon eller koksidiose : le ikke diagnostisert i noen av flokkene. Det var likevel påfallende at bare 3 flokker utenom Rogaland hadde et behandlingsopplegg mot koksidiose. I det store og hele fikk en inntrykk av at de forebyggende tiltakene i de 33 flokkene var effektive og fornuftige utfra de diagnostiserte tilfelle. Denne registreringen tyder på at det er mulig å oppnå moderate lammetap i flokker med interesserte og påpasselige eiere som bruker gode forebyggende tiltak. Men registreringen viser også at ulike forhold bør undersøkes nærmere, bl.a. kan en stille spørsmål om i hvor stor grad det er mulig å redusere antallet av dødfødte og svakfødte, ikke levedyktige, lam. Dette er ikke bare et spørsmål om best mulig tilsyn i lammingstida, men må også sees i sammenheng med opptreden av abort, noe som lå utenom denne undersøkelsen. Et betydelig antall lam ble saknet på beite i enkelte områder. Det er derfor all grunn til å analysere beitemiljøet ved fremtidige undersøkelser. En har pekt på betydningen Ixodes ricinus har med hensyn til å forringe beitemiljøet og øke tapet. Men andre faktorer bør også belyses, f.eks. betydningen av rovdyr, opptreden av spesielle beitesjukdommer, beitekvalitet, alder på lamma ved slipping, og om det er tilfredsstillende organisering ved bruk av beitene. Slike undersøkelser bør baseres på et tverrfaglig samarbeid. ETTERSKRIFT Forfatterne vil takke eierne av de 33 saueflokkene for samarbeidet. Vi vil også takke kolleger som på ulik måte har vært behjelpelig. SAMMENDRAG Tap og tapsårsaker ble registrert i 33 saueflokker i en 3-års periode ved et samarbeide mellom fire

7 diagnoselaboratorier. Drifts- og miljøforhold i den enkelte flokk var representative for de aktuelle områdene. Alle flokkene var vaksinert mot Clostridie-infeksjoner. Andre forebyggende tiltak ble anvendt i varierende grad avhengig av geografisk beliggenhet. I registreringsperioden ble det født lam, inkludert dødfødte og svakfødte, ikke levedyktige lam. Ialt gikk 1157 lam tapt fram til 1. oktober, dvs. et gjennomsnittstap på 8,9 %. Av de 8256 vinterfora søyene gikk 245 tapt, dvs. 3 %. Lam saknet på fjell/utmarksbeite utgjorde den største delen av det samlede tapet (47,6 %), mens dødfødte og svakfødte utgjorde 27,7 %. Traumatiske skader, for det meste leverruptur hos få dager gamle lam, var ansvarlig for 4,1 % av lammetapet. Ingen av sjukdomsgruppene E.coli septikemi, pyemi, luftvegsjukdommer og magetarmsjukdommer utgjorde mer enn 3,2 % av det totale tapet. Antall saknede lam på fjell eller utmarksbeite var spesielt høyt i Hordaland og Sogn og Fjordane. I disse fylkene var tapet i 4 flokker med Ixodes ricinus-infisert beite 12,4 % av antall lam sluppet på disse beitene, mens tilsvarende tap i 5 flokker uten Ixades var 7,9 %. Denne forskjellen var statistisk signifikant. SUMMARY Sheep Losses and Their Causes The incidence of lamb mortality in 33 flocks in different parts of Norway was examined by 4 regional diagnostic laboratories over a 3-year period. Husbandry and management in each flock were representative for the actual district. All the flocks were vaccinated against clostridial infections, and various other prophylactic measures were als o undertaken. During the observation period 13,054 lambs were bom. The total loss of lambs from birth to the age of 5-5 1/2 months was 1157, i.e. a mean mortality rate of 8.9 %. Of the 8256 breeding ewes 245 were found dead or were missing on mountain or hill pastures, representing a loss of 3.0 %. Lambs missed on the summer pastures accounted for the greatest part of the total loss (47.6 %), whereas stillbom and weakly bom lambs accounted for 27.7 %. Traumatic lesions, most of ten rupture of the liver in the neon atal period, were responsible for 4.1 % of the lamb mortality, while neither E.coli septicaemia, pyaemia, respiratory disease, nor gastrointestinal diseases exceeded 3.2 % of the total loss (Tab le 2). The number of missing lambs on summer pastures, was especially high in the flocks of the counties Hordaland and Sogn og Fjordane. In these counties 12.4 % of the lambs in 4 flocks grazing on Ixades ricinus infected pastures were missing in the autumn, compared with a loss of 7.9 % of the lambs in 5 flocks grazing on Ixodes free pastures (see Table 3). This difference was statistically significant. LITTERATUR East, N. E.: Pregnancy toxemia, abortions, and periparturient diseases. I Symposium on sheep and goat medicine. The veterinary clinics of North America. Ed. M. C. Smith, W. B. Saunders Company Halliday, R.: Immunity and health in young lambs. Vet Rec 1978, 103, Hegvik, G.: Upublisert. Personlig meddelelse Jahnston, W. c., G. K. Maclachlan & l. S. Murray: A survey of sheep losses and their causes on commercial farms in the north of Scotland. Vet Rec 1980, 106, Jæren Smalelag. Årsmelding for Lutnæs, B. & H. Paus: En feltundersøkelse over sjukdom og dødelighet hos lam. Omfang og tidspunkt for opptreden. Norsk Veterinærtidsskrift 1981, 93, Maurtvedt, A.: Sauekontrollen Statens fagtjeneste for landbruket. Nedkvitne,j. j.: Tap og tilvekst hjå lam på fjellbeite. Husdyrforsøksmøte NLH Nærland, G.: Lammesjukdommer og lammetap. Stensiltrykk. Småfekurs for veterinærer, Sandnes Ravn, E.: Kva lam skal vi senda til fjells, og kva lam bør gå heime i sommar? Bondevennen 1979, 82, No. 22, Sæter, E. A.: Upublisert. Personlig meddelelse Trodahl, S.: Lambs losses in Norwegian flocks. European association for animal production, 34th meeting, Madrid October Wiener, G., O. Wooliams & N. S. M. Macleod: The effects of breed, breeding system and other factors on lamb mortality. 1. Causes of death and effects on the incidence of losses. J agric Sci Camb 1983, 100, verås, j.: Sjukdom hos sau på Ixodes ricinus infisert beite. Norsk Veterinærtidsskrift 1972, 83,