Introduksjon til krim2000 h-09

Transkript

1 Introduksjon til krim2000 h-09 Kjersti Ericsson Hva er forfatterens teoretiske inspirasjonskilde? Kriminologi er et eget fag. Samtidig er det nært beslektet med sosiologien, og deler langt på vei metoder og teoretiske synsmåter. Grunnen til at vi har boka til Aakvaag på pensum på dette emnet, er at den gir en innføring i en rekke generelle sosiologiske teorier om samfunnet. Mange av disse teoriene vil dere finne igjen som inspirasjonskilder i de kriminologiske artiklene dere har på pensum. Kriminalitet og kontroll er samfunnsfenomener. Det trengs spesifikke studier av disse fenomenene, og spesifikke teorier for å forstå dem. Samtidig vil måten en forstår disse fenomenene på, også preges av hva slags samfunnsteori en går ut fra. Vanligvis sies ikke dette eksplisitt i de pensumtekstene dere skal lese. Forfatteren erklærer ikke nødvendigvis: Jeg bygger på funksjonalismen, jeg bygger på symbolsk interaksjonisme osv. Noen forfattere gjør det: I artikkelen Grensekontroll og disiplinering tar Ingrid Sahlin eksplisitt utgangspunkt i to maktformer beskrevet av Foucault. I sin artikkel om kriminalitet som en sosial realitet erklærer Leif Petter Olaussen at han bygger på Durkheim. Om ikke forfatteren sjøl sier noe eksplisitt om sin teoretiske inspirasjon, kan det være lurt av dere å tenke på saken når dere leser: Viser denne forfatteren slektskap med noen av teoriene beskrevet hos Aakvaag? I så fall hvilken? Kan hjelpe til å få mer oversikt over pensum. For eksempel: Noen forfattere, som Becker og Christie, legger vekt på at konsekvensene av en handling avhenger av hvilken mening handlingen blir tillagt og hvordan den blir reagert på av andre. Definisjonen av hva som er kriminalitet, avhenger av interaksjonen mennesker imellom. Og hvilken mening en handling tillegges, hvordan den blir definert, får reelle, sosiale konsekvenser. Slike forfattere viser et slektskap med den 1

2 teorien Aakvaag beskriver som symbolsk interaksjonisme. Symbolsk interaksjonisme setter fokus på hvordan kompetente aktører gjennom språklig formidlet samhandling på en kreativ og refleksiv måte skaper konstruerer en meningsfull og ordnet sosial verden, sier Aakvaag. Han viser blant annet til opphavsmannen til betegnelsen symbolsk interaksjonisme, nemlig Herbert Blumer, som sier at menneskelig handling er meningsfull atferd som foregår på den måten at man først definerer hva slags situasjon man befinner seg i, og deretter, etter slik å ha gitt situasjonen mening, handler på grunnlag av denne definisjonen. Andre, som Cecilie Høigård, beskriver kriminalitet som størknede maktrelasjoner. Med det mener hun at kriminalitet egentlig er et uttrykk for den sosiale relasjonen mellom dominerte og dominerende i samfunnet vårt, men dette maktforholdet er skjult under merkelappen kriminalitet, så vi ser det ikke. Det er snakk om en miskjennelse en forvridd oppfatning av virkeligheten. Dette kan ses som inspirert av Bourdieus teorier og hans begrep om symbolsk makt. Bourdieu mener at maktforholdene i samfunnet også kommer til uttrykk gjennom tenkemåtene, perspektivene, kategoriene som verden og samfunnet forstås gjennom. De dominerendes perspektiv, og de tenkemåtene og kategoriene som springer ut av dem, blir tatt for gitt, blir oppfattet som sjølsagte, også av de dominerte, og dette er kanskje det sterkeste bidraget til å opprettholde den bestående orden og de bestående maktforhold. Gjennom de kategoriene og tenkemåtene vi opererer med, blir dermed de bestående maktforholdene naturalisert, vi setter ikke spørsmålstegn ved dem. I følge Cecilie Høigård er kriminalitet en slik kategori, som i virkeligheten er uttrykk for en maktrelasjon- et forhold mellom dominerende og dominerte, men som er blitt naturalisert, tatt for gitt. I David Garlands bok The culture of control beskrives en kriminologisk retning som kalles situasjonell forebygging. Her blir lovbryteren sett på som en normal person, som deg og meg, med samme motivstruktur og reaksjoner. 2

3 Som alle andre opererer lovbryteren på grunnlag av modellen om the rational man han/hun veier fordeler mot ulemper ved å gjennomføre en bestemt handling, og hvis ulempene blir for store, avsto han/hun fra å gjennomføre den. Hvis det er lett å naske i butikken uten å bli oppdaget, vil mange la seg friste til å naske. Situasjonell forebygging innebærer å gjøre situasjonen slik at det blir vanskeligere og mer risikofylt å gjennomføre en lovstridig handling. Da vil færre begå lovbrudd, de vil foreta et rasjonelt valg og finne ut at kostnadene ved å begå den lovstridige handlingen er større enn gevinsten. Denne kriminologiske retningen bygger altså på den teorien Aakvaag beskriver som teorien om rasjonelle valg. På pensum er det en rekke artikler om ulike maktformer og kontrollstrategier. Ingrid Sahlin er allerede nevnt. Det å beskrive bestemte maktformer og kontrollstrategier som noe som er med på å bestemme samfunnets karakter er ofte inspirert av Foucault. Et eksempel på en slik artikkel på pensum er Thomas Mathiesens The viewer society. Michel Foucaults Panopticon revisited. Der tar han utgangspunkt i noe Foucault sier i Det moderne fengsels historie, nemlig følgende: I det gamle, førmoderne samfunnet var det de få, samfunnets herskere, som var synlige for de mange, undersåttene. Konger og fyrster viste seg fram i all sin prangende prakt og makt for undersåttenes blikk. I det moderne samfunnet er det omvendt: Det er de mange, undersåttene som er synlige for de få, nemlig makthaverne, som sjøl ofte gjør seg usynlige. Dette skjer ved at undersåttene blir observert og studert på utallige måter så makthaverne får kunnskap om dem: i skoler der de blir testet og får sine feil og mangler avslørt, hos legen, hos alle slags offentlige instanser som samler opplysninger om oss, nå også gjennom videoovervåking og lagring av elektroniske spor. Vanlige mennesker blir hele tida sett av noen som registrerer og vet mye om oss, men for oss er det vanskelig å gripe hvem det egentlig er som ser oss. Dette at de mange stadig blir iakttatt av de få, kalles ofte Panoptikon, eller det panoptiske blikket, etter en arkitektonisk fengselsmodell av 3

4 Jeremy Bentham, som skulle gjøre det mulig for fangevokterne å iaktta fangene i alle cellene, uten sjøl å bli sett. Thomas Mathiesen mener at også dagens samfunn er preget av det panoptiske blikket. Men i tillegg er det kommet noe nytt det at de mange, undersåttene, ser de få, herskeren, er gjenoppstått i en ny form, gjennom moderne massemedia, særlig TV. Denne nye formen for at de mange ser de få, kaller han for Synopticon, og han mener dette er en viktig maktform i dagens samfunn. Når dere ser Jens og Jensen i valgsendingene på TV, kan dere jo gjøre dette med Mathiesens artikkel i bakhodet. I det hele tatt er Foucault en sterk teoretisk innflytelse i dagens kriminologi, og det gjenspeiles også i vårt pensum Teoretiske motsetningspar I sitt innledningskapittel skisserer Aakvaag seks teoretiske motsetningspar som de teoriene han behandler varierer i forhold til: - Aktør eller struktur? - Mikro eller makro? - Kreativ eller forutsigbar? - Verdier eller nytte? - Konsensus eller konflikt? - Stabilitet eller endirng? Ett av disse motsetningsparene er altså konsensus/konflikt. Noen teorier legger størst vekt på konsensus, i den forstand at samfunnet preges av harmoni og balanse, og at samfunnsmedlemmene slutter opp om felles verdier, normer og regler. Andre legger mest vekt på konflikt, på den måten at samfunnet er preget av konflikt og interessemotsetninger mellom individer, grupper og klasser. Dette motsetningsparet finner en også i kriminologien. Eksempel på et pensumbidrag som legger størst vekt på konsensus, er Leif Petter Olaussens artikkel Hvorfor er kriminalitet en sosial realitet? I følge Olaussen har vi handlingskategorien 4

5 kriminalitet fordi det finnes noen felles, grunnleggende moralske vurderinger blant samfunnsmedlemmene, noen felles interesser av å bli beskyttet mot en viss type handlinger. Handlinger som bryter med disse felles moralske vurderingene, og som vi ønsker beskyttelse mot, er kriminelle. Det er altså noe ved handlingenes kvalitet i seg sjøl som gjør dem til kriminalitet, og dette er det enighet om i samfunnet. Richard Quinney har en artikkel på pensum med nesten samme tittel som Olaussens: The social reality of crime heter Quinneys artikkel. Men mens Olaussen legger vekt på konsensus, legger Quinney vekt på konflikt. Hans utgangspunkt er at det er konflikter mellom ulike samfunnsgrupper, og noen har mye makt, mens andre har lite. De med makt har også makta til å definere handlinger som er i strid med deres egne interesser, som kriminelle. I motsetning til Olaussen mener han at det ikke er en kvalitet ved handlingene i seg sjøl som gjør dem kriminelle, det er det at de blir definert som kriminelle av samfunnsgrupper som har makt til å tvinge gjennom slike definisjoner: Kriminalitetsdefinisjoner beskriver atferd som er i konflikt med de samfunnsgruppene som har makt til å forme den offentlige politikken, sier Quinney. Dere vil nok finne flere spor av konfliktperspektivet enn av konsensusperspektivet i artiklene på pensum. Aktør og struktur i sosiologi og kriminologi Det viktigste motsetningsparet Aakvaag trekker opp er imidlertid aktør eller struktur. Aakvaag beskriver dette slik: Noen teorier tar det vi kunne kalle et ovenfra-og ned - standpunkt i denne debatten og hevder at overindividuelle sosiale strukturer styrer aktørenes handlinger. Brukt som prinsipp for sosiologiske forklaringer, kalles dette gjerne metodologisk kollektivisme. Andre teorier tar heller et nedenfra- og opp ståsted, og hevder omvendt at aktøren handler fritt, og at sosiale strukturer, i den grad de eksisterer, alltid er et produkt av selvstendige aktørers handlinger. Som forklaringsprinsipp kalles dette metodologisk individualisme. En tredje posisjon består i å forsøke å 5

6 formidle mellom de to posisjonene gjennom å hevde at aktører og strukturer er gjensidig avhengige av hverandre. Aakvaag mener å se ei linje i sosiologiens utvikling som nettopp handler om hvordan de ulike teoriene har behandlet aktør/struktur- problemet. De første tiårene etter krigen, fram til 1968, var funksjonalismen den dominerende teorien, med Talcott Parsons som den fremste teoretikeren. Det systemet Parsons ender opp med, er i hovedsak makro- og strukturorientert, mener Aakvaag. Parsons er først og fremst opptatt opptatt av de overordnede institusjonelle mønstrene i samfunnet, av institusjonene og deres samspill. Ansikt- til ansikt- samhandling mellom aktører i konkrete sosiale situasjoner faller ut av blikkfeltet. Og menneskene framstår som sterkt kontrollert av sin plass i overindividuelle strukturer, og av den sterke internaliseringen av samfunnets normer. Det blir lite rom for individene til å skape og påvirke samfunnet gjennom handlingene sine. I perioden kommer det i følge Aakvaag en reaksjon på dette, med teorier som representerer det han kaller aktørens tilbakekomst. Det vil si at interessen samler seg om individenes handlinger og interaksjonen mellom dem. Aakvaag behandler to aktørorienterte teoriretninger, nemlig mikrointeraksjonismen og teorien om rasjonelle valg. Mikrointeraksjonismen er, som navnet sier, interessert i interaksjon på mikroplan, og beskriver hvordan aktører i fellesskap konstruerer en meningsfull sosial verden i ansikt- til ansiktsamhandling. Teorien om rasjonelle valg legger på sin side til grunn at mennesker er rasjonelle i den forstand at det ligger en bevisst mål-middelkalkyle til grunn for handlingene deres. Aktørorienterte teorier vil bryte med oppfatningen av menneskenes handlinger som styrt av overindividuelle strukturer menneskene er ikke hjelpeløse marionetter i strukturenes vold. Det gjør de rett i, sier Aakvaag, for menneskelige handlinger er ikke determinert av samfunnsstrukturene. Men i iveren etter å framheve aktørenes rolle, kommer de kanskje i skade for å undervurdere at menneskers handlinger, sjøl om de ikke er strukturelt 6

7 determinert, likevel er strukturelt betinget, på den måten at strukturelle forhold som fordelingen av samfunnets ressurser og makt bestemmer betingelsene vi handler innenfor hvilke alternativer vi har, hva slags valg vi kan gjøre. I sin artikkel om kjønn og kriminalitet refererer for eksempel Frances Heidensohn til prostitusjon, og til og med drap, som et rasjonelt valg kvinner kan foreta i situasjoner der valgmulighetene deres er meget sterkt begrenset. At valgmulighetene er begrenset, henger blant annet sammen med maktforhold, blant annet maktforholdet mellom kjønnene, som i noen tilfeller gir seg uttrykk i ekstreme mishandlingsforhold. Når noen kvinner velger å drepe partneren, er det, i følge undersøkelser Heidensohn refererer til, fordi dette, slik de ser det, er den eneste utveien som er åpen for dem. De foretar et rasjonelt valg, men innenfor meget sterke strukturelle begrensninger. Men må teorier velge mellom enten å legge all vekt på strukturenes bestemmende kraft eller all vekt på aktørenes frie og skapende handlinger? Nei, sier Aakvaag. Fra 1980 kom det da også en rekke sosiologiske teorier som prøvde å ta hensyn til både strukturnivå og aktørnivå og beskrive samspillet mellom dem. Nye synteser kaller Aakvaag disse teoriene, nettopp fordi de forsøker å kombinere både struktur og aktør lage en syntese. De teoretikerne han behandler som representanter for nye synteser, er Anthony Giddens, Pierre Bourdieu, Jürgen Habermas, Dorothy Smith og Niklas Luhmann. Dimensjonen aktør/struktur er viktig også i kriminologien. Når dere leser pensumartiklene, kan dere jo tenke over hvor dere sjøl ville plassert de ulike bidragene som aktørorientert, strukturorientert eller kanskje som en syntese? Noen forfattere tar klart utgangspunkt i strukturelle forhold. For Robert Merton og flere andre er begrepet anomi sentralt for å forstå sosiale avvik, også kriminalitet. Med anomi mener han den situasjonen at det i et samfunn eksisterer noen sterke oppfatninger av hvilke mål mennesker forventes å ha for livet sitt for eksempel økonomisk framgang og suksess. Samtidig er det slik at for noen mennesker finnes det sterke strukturelle hindringer som gjør disse målene 7

8 uoppnåelige for dem. Kombinasjonen av allment godtatte mål på den ene sida og sterke strukturelle hindringer mot å nå disse målene på den andre, utgjør i følge Merton en anomisk situasjon, og den er et kjennetegn ved samfunnsstrukturen. Men samtidig beskriver han flere ulike måter som individer kan reagere på en slik anomisk situasjon, så kanskje vil det være galt å si at han ser bort fra aktøren? Det kan dere jo bedømme sjøl når dere leser Merton. Som eksempel på en analyse på aktørnivå kan vi kanskje ta Sykes & Matzas artikkel om nøytraliseringsteknikker hos kriminelle. Deres utgangspunkt er at kriminelle har de samme moralske normene som alle andre. De synes det er galt å stjele, bruke vold osv. Når de likevel begår kriminelle handlinger, er det blant annet fordi de klarer å nøytralisere dem, dvs oppfatte dem på en måte som gjør at de likevel ikke framstår som brudd på de felles normene. Voldshandlinger kan for eksempel framstilles som sjølforsvar, eller rettferdiggjøres gjennom å si at offeret sjøl har skylden fordi han/hun provoserte, eller er et dårlig menneske som fortjener all julingen han eller hun fikk. Butikktyveri kan legitimeres ved å si at eieren av denne butikkjeden har tjent seg steinrik på å flå folk flest, om jeg stjeler litt her så er det bare rimelig, eieren er så rik at han merker ingenting og dessuten har han fortjent det. Osv. osv. Her legges altså vekta på hvordan aktørene gir mening til handlingene sine og rettferdiggjør det å begå lovbrudd, ikke på hvordan strukturelle samfunnsforhold kan tenkes å føre for eksempel til økning av vold og tyverier. I Nils Christies artikkel Kriminalitet finnes ikke er det også aktørene og måten de gir mening til egne og andres handlinger på, som er utgangspunktet. En og samme handling kan defineres på mange forskjellige måter. Når en ungdom på en barnevernsinstitusjon slår en av de ansatte, kan det tolkes som utprøving av grenser, som et uttrykk for fortvilelse hos en ungdom som ikke kan sette ord på det som plager ham, eller som vold som må anmeldes. Det er aktørene i situasjonen der handlingen begås som definerer og gir mening til det som skjer. Men samtidig skjer ikke denne definisjonsprosessen, denne 8

9 meningsdannelsen i et vakuum. Samfunnsforholdene disponerer oss for å velge noen definisjoner framfor andre, mener Christie. I små, tette samfunn der alle kjenner alle vil definisjonen kriminalitet sjelden bli valgt. I store byer, der vi er mer anonyme for hverandre, skjer det lettere at vi velger denne definisjonen. Christie trekker altså inn begge nivåer, både miljø og struktur. I boka til David Garland, The culture of control beskrives et kriminalpolitisk skifte i USA og Storbritannia. Etterkrigstidas kriminalpolitikk blir erstattet med en ny tenkemåte og ny praksis. Hvorfor og hvordan skjedde dette? spør Garland. Han trekker fram en rekke samfunnsmessige endringer fra 1970-tallet av som han mener bidro til å legge grunnlaget for en ny kriminalpolitikk. På den måten knytter han skiftet til strukturelle forhold. Samtidig er han også opptatt av ulike aktører som prøver å løse konkrete problemer f.eks aktører i kriminalomsorgen, i byråkratiet, i politikken og disse handlingene på aktørnivå bidrar til å forme det som blir resultatet en ny kriminalpolitikk. Dere kan jo sjøl tenke på hvordan Garland forholder seg til struktur/aktør-problematikken når dere leser boka. Mange pensumbidrag, for eksempel Garlands, handler om framveksten av nye kontrollformer og en ny kontrollkultur. I sin artikkel om kjønn og kriminalitet kritiserer Frances Heidensohn denne litteraturen for å framstille borgerne som passive og hjelpeløse. Spesielt trekker hun fram Nikolas Rose, en forfatter som også dere har på pensum som eksempel på dette. Det som mangler i mye av denne litteraturen, er en behandling av muligheten til å yte motstand mot kontrollen, sier hun. Og dessuten savner hun agency, altså tilstedeværelsen av handlende subjekter, enten det dreier seg om de kontrollerte eller kontrollørene. Altså: Hun etterlyser større vekt på aktørperspektivet. Når dere leser pensumartiklene om nyere kontrollformer og kontrollkultur, for eksempel den av Nikolas Rose, kan dere jo tenke på om dere er enige med Heidensohn i denne kritikken eller ikke. 9

10 Sosiologiske samtidsdiagnoser. I boka si har Aakvaag også et kapittel som han kaller for Nyere sosiologiske samfunnsdiagnoser. Faget sosiologi oppsto egentlig som et forsøk på å forstå det nye samfunnet som vi ofte kaller det moderne og som vokste fram til erstatning for det gamle, tradisjonelle bondesamfunnet, der Gud og aristokratiet hersket. Industrialisering, urbanisering, sekularisering, tiltro til fornuft og vitenskap er trekk som ofte beskrives som kjennetegn ved det moderne. Foucaults bok om Det moderne fengsels historie kan også leses som en beretning om det moderne samfunnets framvekst, med vekt på den dominerende maktformen som han kaller disiplinering. Disiplinen som maktform finner Foucault i mange av dette samfunnets institusjoner, ikke bare fengslet, men også for eksempel i fabrikkene. Det er en maktform som studerer og overvåker individene, vinner kunnskap om dem for å gjøre dem til tilpassete, normaliserte og nyttige individer. I følge mange sosiologer skjer det imidlertid noen grunnleggende endringer i det moderne samfunnet fra en eller annen gang rundt tallet. Det moderne samfunnet som klassikerne beskrev, har forandret seg så mye at det må betegnes som noe kvalitativt annerledes. Hvilket navn som settes på denne nye kvaliteten varierer. Noen snakker om en ny modernitet, andre om en postmoderne epoke. Aakvaag oppsummerer de trekkene som samtidsdiagnostikere som Beck, Giddens og Bauman mener karakteriserte den klassiske moderniteten, indistrisamfunnet, som kanskje nådde sitt høydepunkt i tiårene etter 2. verdenskrig, for så å svekkes og forandres til noe nytt. Disse trekkene er: - Nasjonalstaten dannet rammene for samfunnet og de samfunnsmessige prosessene - Samfunnet var preget av kulturell homogenitet. Innenfor nasjonalstatens rammer delte samfunnsmedlemmene språk, religion, symboler, ritualer, kultur, verdier. 10

11 - Industrisamfunnene var organisert rundt arbeid og produksjon og verdier knyttet til arbeid var de sentrale i samfunnet. Andre samfunnsinstitusjoner, som familie, politikk, vitenskap, rett, skole osv. fungerte i stor grad som støttefunksjoner rundt arbeid og produksjon. - Industrisamfunnet var et klassesamfunn, der kampen om fordelingen av produksjonsresultatet var den sentrale politiske konflikten. Folks klasseplassering bestemte også deres subjektive identitet og sjølforståelse. - Det politiske systemet var parlamentarisk-korporativt, det vil si bygd både på alminnelig stemmerett og på et forhandlingssystem der organiserte interessegrupper, som for eksempel partene i arbeidslivet, kunne påvirke regjering og forvaltning direkte. Politikken var det Giddens kaller emansipatorisk det vil si den dreide seg om å frigjøre individer, grupper og klasser fra materiell knapphet og mangel på politisk innflytelse. Resultatet av denne politikken var framveksten av velferdsstaten. - Samfunnet var preget av sterk framskrittstro. Gjennom utvikling av vitenskap, teknologi og utdanning kunne samfunnsproblemene løses og menneskene få et bedre liv. - Kjernefamilien, med sterk kjønnsdelt arbeidsdeling, med mor i hjemmet og far på jobb, var dette samfunnets familieform. - Menneskenes identitet og livsløp var preget av det Aakvaag kaller for standardbiografier sosialt tilskrevne posisjoner med utgangspunkt i klasse, nasjon og kjønn. Dette er jo svært skjematisk, og det er lett å komme med innvendinger og viktige nyanser til dette bildet. Men slik skjematisering er ofte et nødvendig grep når en skal kontrastere sette det nye opp mot det gamle. Bildet av det nye samfunnet, enten en kaller det ny modernitet, postmoderne epoke, eller noe annet, blir ofte like skjematisk. Men likevel kan det få fram noen viktige trekk. 11

12 Den første samtidsdiagnostikeren Aakvaag tar for seg, er Ulrich Beck. Han snakker om det andre moderne. Det som først og fremst preger dette andre moderne er at det er et risikosamfunn. Vi blir nå konfrontert med alle de uforutsette og uintenderte bivirkningene av den industrielle moderniseringen, slik som klimaproblemene og andre økologiske problemer. Risikosamfunnet er både preget av at vi objektivt sett lever omgitt av ulike typer risiko, og at vi subjektivt sett opplever oss som risikoutsatte og strever med å beskytte oss. Klassesamfunnets kamp om fordeling av produksjonsresultatet er erstattet av risikosamfunnets kamp om fordeling av risiko eller snarere om beskyttelse, som den sentrale konflikten. Siden mange av dagens risikotilstander er globale, mister nasjonalstaten sin betydning som ramme for samfunnsprosessene. En postnasjonal verden vokser fram. Klassesamfunnet er også på hell, vi definerer oss ikke lenger i forhold til klasse, men som individer, som sjøl må ta ansvaret for sitt livsløp og for å etablere en identitet. Dette siste er et viktig punkt også hos Anthony Giddens. Han peker ellers på noen av de samme trekkene som Beck, som globalisering. Det sentrale punktet hos Giddens er imidlertid det han kaller refleksiv modernisering og det refleksive selvet. Vi lever i følge Giddens i et posttradisjonelt samfunn, der vi ikke lenger kan lene oss på overleverte og tilvante måter å gjøre ting på, eller på tilskrevne identiteter, som klasse og kjønn. Valg og refleksivitet har erstattet tradisjon Altså må vi må sjøl velge hvem vi skal være gjennom en stadig pågående refleksiv prosess. Heller ikke våre nære relasjoner, som familien, reguleres nå av tradisjoner og institusjonelle ordninger. I stedet kommer forhandlingsbaserte fellesskap, som brytes opp dersom partene ikke synes at de personlig får det ut av forholdet som de gjerne vil. Den tredje samtidsdiagnostikeren Aakvaag behandler, er Zygmunt Bauman. Han snakker om flytende modernitet. I følge Bauman var det opprinnelige moderne prosjektet et ordensprosjekt et samfunn styrt og planlagt som en velordnet og veltrimmet hage, der de riktige plantene vokser og 12

13 trives mens ugraset lukes ut. Det er staten som har rollen som gartner i dette prosjektet, som planter, trimmer, vanner og gjødsler det som skal vokse, men luker ut og fjerner utvekster. Velferdsstaten kan stå som bildet på den positive sida ved denne gartnerstaten, mens holocaust er bildet på ugraslukingen i sin aller mest brutale form. Men ordensprosjektet lot seg ikke realisere, det skapte i stedet en masse problemer. I følge Bauman har staten de siste årene oppgitt sin sivilisasjonsiver og overlatt den sosiale orden mer til seg sjøl. Resultatet er at den gjennomorganiserte og faste moderniteten gradvis erstattes av en flytende modernitet preget av deregulering, desentraliserng, destabilisering og uforutsigbarhet. Det andre viktige punktet hos Bauman er at konsum erstatter produksjon som grunnlag for vår identitet. Vi definerer oss ikke lenger i forhold til vår rolle i produksjonen, det vi yter der og verdier og normer knyttet til dette, men i forhold til vår rolle som konsumenter. Vi skaper oss sjøl gjennom det vi kjøper og forbruker. Dette gjør at også identiteten blir langt mer flytende enn i den klassiske moderniteten. Kriminologiske samtidsdiagnoser Alle disse samtidsdiagnosene kan absolutt diskuteres, og det gjør da også Aakvaag. Jeg skal ikke gå inn på denne diskusjonen. Poenget mitt er i stedet at mange av pensumbidragene kan leses som forsøk på kriminologiske samtidsdiagnoser: De setter nye kriminalitets- og kontrollbilder opp mot de gamle. Disse bidragene har gjerne det vi kan kalle en fra til - struktur, og av og til kommer denne strukturen direkte til uttrykk i overskriften, for eksempel Lucia Zedners artikkel From Criminal Justice to the Security Society, og Katja Franko Aas artikkel Fra Faust til Macintosh: straffeutmåling i en IKT-tid. Eller ambisjonen om å gi et samtidsbilde speiles i tittelen, som hos Loader og Sparks: Contemporary landscapes of crime, order and control. 13

14 Som eksempel på en samtidsdiagnostisk artikkel kan vi ta Feely & Simons om The new penology : Der beskriver de kontrasten mellom den gamle og nye penologien, eller straffemåten, straffetenkningen. Den gamle penologien er i følge dem opptatt av individer og begreper som skyld, ansvar og plikt, dessuten diagnose, intervensjon og behandling av den enkelte lovbryter. Den ser det å begå lovbrudd som en avvikende og antisosial handling som må få en reaksjon, og ett av de sentrale målene er å avgjøre den tiltaltes ansvar og sørge for at den skyldige får sin straff. Den nye penologien har en radikalt annen orientering. Den er aktuarisk, handler om å beregne. Den handler om teknikker for å identifisere, klassifisere og håndtere grupper på ulike nivåer av farlighet. Den tar kriminalitet for gitt, og aksepterer avvik som normalt. Målet er ikke å intervenere i den enkelte lovbryters liv for å avgjøre ansvar å få de skyldige til å betale gjelda si til samfunnet eller forandre dem til bedre og lovlydige mennesker. Den nye penologien prøver heller å regulere grupper som ledd i en strategi for å håndtere fare og risiko. Det fremste og mest ambisiøse samtidsdiagnostiske bidraget på pensum er imidlertid David Garlands bok om The culture of control. Der beskriver han det han ser som et kriminalpolitisk paradigmeskifte i USA og Storbritannia, et skifte som begynte å skje en eller annen gang på 1970-tallet omtrent. Det gamle paradigmet kaller han penal welfare, eller straff i velferden. Dette gikk ut på at eksperter og profesjonelle, på grunnlag av sin kunnskap, skulle sørge for et hver individuelle lovbryter fikk en skreddersydd behandling tilpasset sine spesielle egenskaper. Denne skreddersydde behandlingens mål var å gjøre slutt på lovbryterens mistilpasning og rehabilitere vedkommende. En kan se klare likhetspunkter med den maktformen Foucault beskriver som disiplinering i denne kriminalpolitiske tenkemåten. Og en kan se spor av den klassiske modernismens framskrittstro, dens tillit til at problemer lot seg løse gjennom anvendelse av kunnskap, samt av det Bauman kaller ordenssamfunnet staten 14

15 tar på seg oppgaven med å rehabilitere lovbryterne så de passer inn i den velordnede hagen det moderne samfunnet skal utgjøre. Penal welfare mister imidlertid sin legitimitet og blir erstattet av andre kriminalpolitiske tenkemåter, som preger dagens USA og Storbritannia. Disse skal jeg gå nærmere inn på i en seinere forelesning. De kriminologiske samtidsdiagnostikerne er ikke nødvendigvis enige med hverandre. Når dere leser dem, kan dere jo se hva dere finner av likheter og ulikheter de forskjellige forfatterne imellom. Og dere kan se i hvilken grad dere finner slektskap med de sosiologiske samtidsdiagnostikerne, med Becks risikosamfunn, Giddens refleksive modernitet og Baumans flytende modernitet. Feely og Simon beskriver for eksempel risikohåndtering som et sentralt element i det de kaller den nye penologien. I sin artikkel om utviklingen av fengsler og psykiatriske institusjoner har Jane Dullum følgende mellomtittel. Fra oppbevaring til risikohåndtering? Hun stiller altså spørsmålet om det har skjedd en endring i fengslenes og de psykiatriske institusjonenes funksjon, og at denne funksjonen nå handler om å håndtere risiko. Magnus Hörnquist sier, i sin artikkel om Ordningspolitikens födelse at det sentrale spørsmålet som nå stilles når en skal avgjøre om det skal gripes inn mot en person eller ikke, ikke lenger er har personen begått et lovbrudd?, men utgjør personen en risiko? Garland legger vekt på folks opplevelse av utrygghet i hverdagen som ett av elementene for å forklare framveksten av den nye kriminalpolitikken. I alle disse bidragene ser en nok en påvirkning fra Becks begrep om risikosamfunnet. Garland er også inne på at én av myndighetenes reaksjoner i forhold til de stigende kriminalitetstallene og det høye kriminalitetsnivået, rett og slett er å gi opp å bekjempe kriminaliteten. Dette er ikke den eneste reaksjonen. Men hvis en sammenlikner denne oppgittheten med penal welfare - paradigmets optimistiske tro på at en kunne komme kriminaliteten til livs gjennom planmessig, kunnskapsbasert innsats på individ- og samfunnsnivå kan en 15

16 kanskje skimte en overgang fra Baumans ordenssamfunn til hans flytende modernitet, der en har gitt opp å regulere og ordne samfunnet. Globalisering er et trekk ved den nye moderniteten som de fleste sosiologiske samtidsdiagnostikere trekker fram. Dette vil dere også finne en gjenspeiling av i de kriminologiske tekstene, for eksempel hos Katja Franko Aas og hos Loader & Sparks. Det å opprettholde lov og orden har tradisjonelt vært tett knyttet til nasjonalstaten: Lovgivningen har vært nasjonal, det samme har rettshåndhevelsen. Nasjonalstaten skulle ha kontroll over sitt eget territorium, og staten hadde det som kalles voldsmonopol innenfor dette territoriet hadde enerett til legitim bruk av vold. Men hvordan er det nå? Kriminaliteten er blitt mer og mer grenseløs, sies det, lovgivningen i hver enkelt land blir mer og mer påvirket av de ulike internasjonale konvensjonen etc. som vi slutter oss til, og kriminalitetskontrollen består også i en rekke ulike former for samarbeid over grensene, med felles databaser over mistenkelige personer etc. Men som sagt verken de sosiologiske eller kriminologiske samtidsdiagnosene er nødvendigvis samstemte, noen ganger kan de være direkte motstridende. Når dere leser samtidsdiagnosene, både de sosiologiske og de kriminologiske, kan dere også spørre dere om de treffer i forhold til den norske virkeligheten. Treffer for eksempel Garland i forhold til den norske kriminalpolitiske utviklingen? Har vi hatt et penal welfare - paradigme som mistet legitimitet på 1970-tallet og ble erstattet av noe annet. Likner det bildet Garland gir av dagens situasjon i USA og Storbritannia på dagens situasjon i Norge? Og hva med de tendensene som beskrives i andre samtidsdiagnostiske artikler på pensum? Preger for eksempel Feely og Simons nye penologi norsk kriminalpolitikk? Den nasjonale konteksten er viktig når det kriminalpolitiske bildet skal beskrives alt er ikke likt fra samfunn til samfunn. Ulike samfunn har ulik historie og ulike tradisjoner. Eller er det slik at nasjonalstaten også i denne sammenhengen har mistet sin betydning, og at vi i stedet har fått fri flyt 16

17 av globaliserte kriminalpolitiske tendenser, i tråd med de overordnede samfunnsdiagnostiske bildene? Slike spørsmål kan dere jo tenke over mens dere leser. Tips om lesemåte: Let etter tråder på kryss og tvers i pensum! Det pensumet dere skal lære kan ved første blikk virke fragmentert og forvirrende. Men det finnes teoretiske tråder på kryss og tvers mellom enkeltbidragene, og det vil bli både morsommere og lettere å lese pensum dersom dere klarer å finne slike tråder. Her kan dere bruke Aakvaags bok som et grovt oversiktskart når dere beveger dere ut i det kriminologiske terrenget som utgjøres av den øvrige pensumlitteraturen. Dette emnet handler jo om sentrale teoretiske perspektiver i kriminologien. I stedet for perspektiver kan vi kanskje si tenke- eller forståelsesmåter. Det er de ulike tenkemåtene som er representert i pensum vi ønsker at dere skal få øynene opp for, mer enn alle detaljene. Da kan det kanskje hjelpe om dere har noen spørsmål i hodet under lesningen, for eksempel: - Viser denne teksten slektskap med en generell sosiologisk teori, og i tilfelle hvilken? - Hvordan forholder denne teksten seg til aktør/struktur- problematikken? - Utrykker denne teksten tilløp til samtidsdiagnose? - På hvilke punkter likner denne samtidsdiagnosen på andre kriminologiske samtidsdiagnoser, og på hvilke punkter er den forskjellig? - Er den beslektet med noen av samtidsdiagnose-teoretikerne beskrevet hos Aakvaag? 17

18 18