Garland The culture of control

Transkript

1 Garland The culture of control Garlands hovedpåstand er at det i USA og Storbritannia har skjedd et slags paradigmeskifte i synet på kriminalitet og kriminelle. Dette begynte å skje på 1970-tallet, og har blitt mer og mer markert. I følge Garland er dette et merkelig fenomen som ingen kunne forutsi. Det rådende kriminalpolitiske paradigmet i etterkrigstida virket nemlig som det hadde en solid og selvfølgelig legitimitet. Men så begynte kritikken likevel å komme, og på forbuasende kort tid var paradigmets tilsynelatende solide legitimitet fullstendig undergravd. Den oppgaven Garland setter seg, er for det første å beskrive synet på kriminalitet og kriminelle før og etter paradigmeskiftet. For det andre ønsker han å forklare hvorfor og hvordan skiftet skjedde. Han mener at synet på kriminalitet, kriminelle og kriminalitetskontroll ikke kan ses isolert fra en kulturell og samfunnsmessig kontekst, sjøl om kriminalpolitikken delvis kan ses som et autonomt felt, for å si det med Bourdieu, i hvert fall før paradigmeskiftet. Noe av den forandringen som har skjedd, er kanskje at feltet er blitt mindre autonomt enn før. Kriminalpolitikken, som i etterkrigstida var et felt som forvaltning og eksperter mer eller mindre hadde før seg sjøl, ble nå trukket inn i den offentlige debatten og den politiske kampen på en helt annen måte enn tidligere. Når det gjelder sosial kontekst, knytter Garland forandringene både til sosiale og materielle forhold, men også til kulturelle strømninger og måten verden blir sett og opplevd på. Garland har også synspunkter på hvordan endringene skjedde. Innbakt i Garlands analyse av paradigmeskiftet i synet på kriminalitet, kriminelle og kriminalitetskontroll ligger også tilløp til en samtidsdiagnose en karakteristikk av viktige trekk ved samfunnet før og etter skiftet. Dessuten er det også tilløp til en teori om hvordan sosiale endringer skjer, der forholdet mellom aktør og struktur berøres. 1

2 Det rådende paradigmet før skiftet kaller Garland for penal-welfare. På norsk kan vi kanskje kalle det straff i velferden. I følge Garland hadde straff i velferden disse sentrale kjennetegnene: - Et hovedmål med straffen var rehabilitering av lovbryteren - Følgelig la en vekt på at straffen skulle være individualisert at straffen skulle være mest mulig skreddersydd i forhold til egenskaper ved lovbryteren - Det var et optimistisk syn på at kriminaliteten lot seg bekjempe. Delvis skulle dette skje gjennom større sosiale forandringer, som avskaffing av fattigdom, nød og sosial ulikhet. Delvis skulle det skje ved at mistilpassete og marginaliserte individer ble mål for behandling og sosiale tiltak som gjorde vedkommende i stand til å fungere som en lovlydig samfunnsborger. Årsaken til kriminaliteten fant en altså i mistilpasning og deprivasjon. Lovbryteren var en avviker, men årsakene til avviket var delvis forhold som individet ikke hadde kontroll over. - Det var allmenn enighet om at fengsel ikke var gunstig, og målet var minst mulig bruk av fengsel. - Det var liten interesse for og oppmerksomhet rundt ofrene. Strafferettssystemet skulle først og fremst representere samfunnskollektivet og samfunnets fellesinteresser. - Straffesystemet var en arena for eksperter med ekspertkunnskap, om ikke akkurat på linje med for eksempel medisinen, så litt i samme gate. Hvordan lovbrytere burde behandles var ikke noe som menigmann nødvendigvis kunne ha noen fornuftig mening om, på samme måte som menigmann ikke kunne stille diagnoser og bestemme behandling av syke mennesker. Kriminalpolitikk var i liten grad politikk, det var ikke noe som politikerne sloss om i valgkamper og liknende. 2

3 - Garland knytter denne måten å tenke på til moderne, rasjonell framtidstro ved hjelp av opplysning og kunnskap kan vi utvikle og forme samfunnet på en slik måte at sosiale onder avskaffes. Dette er hovedtrekkene ved Straff-i velferden slik Garland beskriver den. Imidlertid er det viktig å huske på at det Garland gjør når han tegner dette bildet, er å rendyrke noen sentrale trekk, og nedtone andre. Det var for eksempel ikke slik at en på denne tida bare var opptatt av rehabilitering, og overhodet ikke brydde seg om sikkerhet. Det var heller ikke slik at en bare tenkte på å skreddersy straffen til den enkelte forbryter og dennes egenskaper, og overhodet ikke tok hensyn til hvor alvorlig lovbruddet var og hvor lang straff lovbryteren fortjente, altså det som kalles for proporsjonalitet, eller forholdsmessighet, mellom lovbrudd og straff. Det er heller ikke sikkert at ekspertenes syn på årsakene til kriminalitet og hvordan lovbrytere burde behandles nødvendigvis ble delt av befolkningen som helhet. Og det humane, opplyste, rasjonelle bildet av straff- i velferden forstyrres også noe av blant annet det faktum at både Storbritannia og USA praktiserte dødsstraff. I Storbritannia ble de siste henrettelsene foretatt i I 1969 ble dødsstraff, bortsatt fra for høyforræderi, avskaffet. I 1998 ble dødsstraff totalt avskaffet i Storbritannia. Fra slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet kom straff-i-velferden under sterk kritikk. Et viktig element i denne kritikken var påstander om at straffesystemet seilte under falsk flagg. Det som gikk under navn av behandling var ikke noe annet enn fengsel. Ved å kalle det behandling kunne en legitimere ekstra lange opphold i lukket institusjon. Et annet viktig element var kritikken mot tanken om at straffen skulle skreddersys til hver enkelt fange. Dette åpnet for utstrakt vilkårlighet og var en trussel mot fangenes rettssikkerhet. Ekspertene og ansatte i straffesystemet fikk også svært mye makt ved at de kunne bestemme når fanger var klare til å løslates og slippes ut i 3

4 samfunnet igjen, avhengig av hvordan de oppførte seg. Dette muliggjorde også skjult diskriminering av bestemte samfunnsgrupper, ikke minst på grunnlag av rase. I det hele tatt kom det mye kritikk mot ekspertene, deres såkalte kunnskap og deres makt. Det ble gjort undersøkelser for å finne ut om den behandlingen av fangene ekspertene sa de drev med, faktisk virket ble fangene lovlydige. R. L. Martinson laget en sammenfatning av en rekke slike undersøkelser, og hovedkonklusjonen var at ingenting virket nothing works. På tross av at dette var en temmelig ensidig og tendensiøs konklusjon, ble det raskt en sannhet at nothing works. Hvor kom denne kritikken fra? Den kom ikke minst fra radikale, kritiske kriminologer og andre samfunnsvitere. De var opptatt av å kjempe mot den sosiale diskrimineringen som systemet muliggjorde, for større rettssikkerhet og for fangers rettigheter. Og de kjempet mot det de så som altfor mye makt samlet i hendene på eksperter med tvilsom kunnskap. En kan si at det var en kritikk fra venstre. De som lanserte den, ønsket mindre institusjonalisering, større rettssikkerhet, mindre diskriminering, sterkere rettigheter til fangene. For å oppnå dette, angrep de ekspertene som mente de visste best, som også visste fangenes beste bedre enn fangene sjøl, og som utøvde vilkårlig makt under dekke av å drive behandling. Det forbausende var at denne kritikken fikk et voldsomt gjennomslag. Straffesystemets establishment klarte ikke å forsvare seg effektivt, og tenkemåten bak straff- i velferden mistet raskt legitimitet. Hvordan kunne dette skje? spør Garland. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at kritikk fra radikale kriminologer og samfunnsvitere får store konsekvenser i praksis. For å forklare at straff-i-velferden så lett lot seg avfeie, peker han på den samfunnsmessige konteksten. Det hadde skjedd samfunnsendringer som bidro til 4

5 å undergrave grunnlaget for det gamle paradigmet. Garland peker blant annet på følgende: - Kriminaliteten steg gjennom hele etterkrigstida, og nådde hittil ukjente høyder. Varig høy kriminalitet ble et stabilt trekk ved samfunnet. Grunnene til at dette skjedde, var i hovedsak to, mener Garland: For det første førte stigende velstand og økning i antall og art av forbruksvarer til at det rett og slett ble mer å stjele, og at det ble lettere å stjele ting. Et eksempel er store sjølbetjeningsbutikker. Et annet er økningen av bilparken biler sto rundt på hvert hjørne, ubevoktet store deler av døgnet. For det andre skjedde det en svekking av samfunnets primære kontrollmekanismer den kontrollen som er innebygd i daglig samvær. Resultatet ble et varig høyt kriminalitetsnivå. Kriminaliteten fortsatte å stige trass i sosiale reformer som skulle minske nød og fattigdom, og trass i at straff-i velferdens eksperter brukte sin ekspertkunnskap på de antatt mistilpassete individene som begikk lovbrudd. Men strafferettssystemet hadde minimal innvirkning på utviklingen av kriminaliteten. Når dette etter hvert gikk opp for flere, bidro det til å undergrave straff-i velferdens legitimitet. - Straff-i velferden var i følge Garland knyttet til, og en del av den bredere velferdspolitikken. Oppbygginga av velferdsstaten i etterkrigstida hadde stor oppslutning i befolkningen, og de fleste samfunnsgrupper så seg tjent med en politikk som sikret velferdsgoder til alle. Bygginga av velferdsstaten var også knyttet til den moderne, rasjonelle framtidstroen på at en planmessig kunne bygge et bedre og mer velfungerende samfunn. - Denne rasjonelle framtidstroen begynte etter hvert å slå sprekker. Kunne en virkelig løse alle problemer gjennom planer og tiltak og statlig styring? Kriminaliteten fortsatte for eksempel å stige. Og hvordan fungerte egentlig velferdsstaten? Ble det ikke vel mye tungrodd byråkrati som like 5

6 mye trampet på folk som å hjelpe folk? Eller gjorde dem til avhengige klienter i stedet for myndige borgere? Velferdsstatens skyggesider og iboende problemer fikk mer oppmerksomhet. Dette rammet også de profesjonelle ekspertene som var knyttet til velferdsstatens institusjoner, og bidro til å undergrave deres prestisje. - Løsningen på dette, mente en, lå i en utvidelse av markedet. Markedet kunne løse mange av velferdsstatens oppgaver billigere og bedre. Etter hvert som privatiseringa grep om seg, stolte de som hadde betalingsevne til det, som middelklassen, mer på private løsninger. Dermed skiftet også synet på velferdsstaten fra noe som hadde kommet alle til gode, til noe som bare tjente spesielle grupper, de fattigste. Velferdsstaten ble noe middelklassen betalte for, ikke fordi de hadde egeninteresse av det, men for at noen andre skulle nyte godt av det. Dermed mistet også velferdsstaten oppslutning i middelklassen. I stedet for en investering som tjente alle, ble midlene som gikk til velferdstiltak, sett som en utgift til ei spesiell gruppe, ei gruppe som kunne mistenkes for å tuske til seg mer enn de fortjente gjennom trygdemisbruk etc., og slik påførte skattebetalerne unødige utgifter. - Da kriminaliteten var på et lavere nivå, kom middelklassen i liten grad i berøring med den. Tyverier, vold etc. var stort sett noe som rammet andre, for eksempel i byens farlige slumstrøk. Dermed var det lett for middelklassen å ha et overbærende syn på lovbrytere og støtte humane ideer om å behandle dem og integrere dem i samfunnet. Ettersom kriminaliteten steg til stadig nye høyder, rammet den også middelklassen i deres hverdag. Dette bidro til å endre deres syn på lovbryteren. En parallell er kanskje at det er lettere å være positivt innstilt til ulv for en byboer enn for en sauebonde. 6

7 Disse samfunnsendringene gjorde at kritikken mot straff-i-velferden falt i fruktbar jord. Den endrete sosiale konteksten skapte en beredskap for å tenke annerledes. I tillegg kommer at det, ved siden av det Garland beskriver som straff i velferdens hegemoniske, altså dominerende tenkemåte, også fantes en kriminalpolitisk understrøm sikkerhet, gjengjeldelse, samfunnsforsvar var på ingen måte døde begreper, men var levende blant konservativt innstilte grupper. Når kritikken fra radikale kriminologer og samfunnsvitere kom, oppsto det en kanskje paradoksal allianse med representanter for denne understrømmen det de hadde felles var angrepet på straff-i velferden. Resultatet av kritikken ble et helt annet enn det de folkene som reiste den, de radikale kriminologene og samfunnsviterne og forkjemperne for fangers rettigheter og styrket rettssikkerhet, hadde ønsket seg. Som et alternativ til behandlingsideologiens vilkårlighet ble det utviklet en straffefilosofi som fikk navnet just deserts som kanskje kan oversettes til rettferdig reaksjon. Hovedtanken i just deserts er at straffen ikke skal skreddersys i forhold til lovbryterens person og egenskaper, men at den skal stå i forhold til lovbruddshandlingen på den måten at et lite alvorlig lovbrudd skal få en lite alvorlig reaksjon, mens et alvorlig lovbrudd skal få en alvorlig reaksjon. Just deserts bygger altså på en streng anvendelse av proporsjonalitetsprinsippet. Dette skal også bidra til å sikre likhet for loven samme straff for samme lovbrudd, uansett hvem lovbryteren er. Behandlingstanken i straff i velferden kunne bryte skarpt mot disse prinsippene for eksempel kunne en ung lovbryter få et langvarig opphold i en lukket institusjon for et relativt bagatellmessig lovbrudd hvis denne lukkete institusjonen ble definert som et sted der den unge lovbryteren skulle få nødvendig oppdragelse, opplæring og behandling. Oppdragelse, opplæring og behandling tar som kjent tid. De opprinnelige talsmennene for just desert ønsket ikke at straffene skulle bli strengere, de ville bare at de skulle bli mer rettferdige. Men det finnes 7

8 ikke noen objektiv målestokk for hvor lang straff som er rettferdig, for eksempel for grovt tyveri. Resultatet ble i hvert fall at straffene hadde en tendens til å øke. En annen side ved dette systemet var innføringen av såkalte sentencing tables. Det dreier seg om en slags prislister for hva ulike lovbrudd koster i form av straffetid. Hvert lovbrudd har en poengverdi, som kan oversettes i antall måneder fengselsstraff. Innbrudd i bolig har for eksempel poengverdi 17, noe som tilsvarer måneder fengsel. Hvis tapet oversteg 2500 dollar, skal dommeren legge til ett poeng. Da får lovbruddet 18 i poengverdi, det tilsvarer måneder i fengsel. Er tapet mer enn dollar, får lovbruddet 19 i poengverdi, tilsvarende måneder i fengsel, osv. oppover. Hvis tiltalte er tidligere dømt, skal et visst antall poeng legges til, osv. Gjennom slike systemer bidro en til å innskrenke dommerens skjønn, og gjøre straffene mer like og standardiserte. I sin pensumartikkel Fra Faust til Macintosh er Katja Franko Aas inne på tankegangen bak slike systemer og hvilke følger de kan f å. De samme samfunnsendringene som bidro til å frata straff-i-velferden legitimitet bidro også til et mer generelt skifte i det ideologiske klimaet fra etterkrigstidas sosialdemokratiske klima til mer høyreorienterte strømninger som etter hvert utviklet seg til neoliberalisme og neokonservatisme. Garland peker på at neoliberalismen og neokonservatismen ikke nødvendigvis legger opp til samme type løsninger på samfunnsproblemer. Kjernen i neoliberalismen er at markedet skal ordne det meste og at staten i minst mulig grad skal blande seg inn. Kjernen i neokonservatismen er sterk vekt på tradisjonell moral og lov og orden. Og her har staten absolutt en rolle å spille. Hva skjedde så da straff-i-velferden hadde mistet hegemoniet, da de samfunnsmessige betingelsene og det ideologiske klimaet var et annet enn det hadde vært i velferdsstatens glanstid i etterkrigstida? 8

9 Problemet som straff-i-velferden ikke hadde klart å løse det høye kriminalitetsnivået som strafferettssystemet bare hadde marginal innvirkning på var der fortsatt. Hvilke svar kom i stedet? Garland peker på tre tendenser, som han kaller tilpasning, fornekting og ekspressive reaksjoner. Først til tilpasning. Denne tendensen knytter Garland først og fremst til aktørene i straffesystemet sjøl, altså til de som i embets medfør har oppgaven med å hanskes med kriminalitetsproblemene, og til aktører i privat sektor. Tilpasningen foregår ikke med fanfarer og høylydte deklarasjoner, men består i pragmatiske forsøk på å takle problemene. En form for tilpasning besto i rett og slett å gi opp massen av mindre alvorlige lovbrudd og konsentrere seg om de alvorlige. Ut fra tilgjengelige ressurser hos politi, domstoler etc. var dette en nødvendig løsning, men ikke noe en gjerne snakket høyt om. En annen form for tilpasning var å prøve å ansvarliggjøre borgerne få dem sjøl til å ta ansvar for ikke å bli ofre ved å oppføre seg slik at sannsynligheten for å bli utsatt for lovbrudd minsket. En tredje form for tilpasning var kommersialisering av kontroll private vaktselskaper, alarmer, gated communities etc. En fjerde form for tilpasning var det som kalles situational prevention eller situasjonell forebygging som hadde opphav i et nytt kriminologisk paradigme. Dette skilte seg tydelig fra tankegangen bak straff i velferden. For det første ble kriminalitet sett på som en normal foreteelse i hverdagen, noe som var der som en del av moderne liv i stedet for noe som kunne bekjempes og fjernes gjennom planlagte samfunnsendringer. For det andre ble også lovbryteren sett på som en normal person, ikke som en mistilpasset avviker som måtte behandles, rehabiliteres og reintegreres i samfunnet. Lovbryteren var som deg og meg, med samme motivstruktur og reaksjoner. Som alle andre opererte lovbryteren på grunnlag av modellen om the rational man han/hun veide 9

10 fordeler mot ulemper ved å gjennomføre en bestemt handling, og hvis ulempene ble for store, avsto han/hun fra å gjennomføre den. Hvis det var lett å naske i butikken uten å bli oppdaget, ville mange la seg friste til å naske. Ved å gjøre situasjonen slik at det ble vanskeligere og mer risikofylt å gjennomføre en lovstridig handling, ville færre begå lovbrudd. Det gjaldt altså ikke å oppdra og forandre lovbryteren så han/hun begynte å følge samfunnets normer, det gjaldt å forandre situasjoner så potensielle lovbrytere forsto at det ville koste mer enn det smakte å begå lovbruddet. Det er nettopp dette som ligger i situasjonell forebygging: endre situasjoner så det blir vanskelig å begå lovbrudd. Ofte handler det om å gjøre noe med miljøet: for eksempel sette opp bedre gatelys, rydde unna busker der det er mulig å gjemme seg osv., men også om alarmer, videoovervåkning og liknende tiltak. Slik Garland ser det, er tilpasningsformene som jeg nå har beskrevet, en rasjonell reaksjon på den situasjonen at kriminalitetsnivået er varig høyt og det er lite straffesystemet kan gjøre for å påvirke det. De to andre reaksjonene er ikke rasjonelle på samme vis. Garland knytter disse reaksjonene særlig til politikerne og det politiske apparatet, aktører som har fått en langt mer sentral rolle i utformingen av kriminalpolitikken enn de hadde i straff- i velferdens glansdager. Nå er kriminalpolitikk virkelig blitt politikk, en arena for stadige utspill og konfrontasjoner, der det kreves at politikerne hele tida er på banen. Reaksjonen Garland kaller fornekting består rett og slett i at det benektes at straffesystemet ikke kan gjøre noe særlig fra eller med kriminalitetsnivået. Politikere og andre kommer med stadige utspill som om de effektivt kan bekjempe kriminaliteten og har sterk vilje til det. Eksempler er zero tolerance - politikken til politiet i New York som ble lansert under borgermester Rudy Guiliani. Den andre reaksjonen, som Garland kaller den ekspressive, består i å gi kraftfullt uttrykk for moralsk fordømmelse av den kriminelle handlingen, 10

11 spesielt gjennom harde straffer. Garland tar her utgangspunkt i begrepsparet instrumentell ekspressiv. Når en handler instrumentelt, dreier det seg om å velge midler for å nå et mål. Det er en fornuftsbasert tenkemåte. Straff-ivelferden var basert på en slik instrumentell tenkemåte, der det gjaldt å bruke ekspertkunnskap for å finne fram til de best tjenlige midlene for å nå målet om rehabilitering av lovbryteren. Situasjonell forebygging er også instrumentelt basert, det handler om å finne de riktige midlene til å forme situasjoner slik at det vil bli lite fristende å forsøke å begå lovbrudd. Men historisk sett har straffen kanskje ikke først og fremst vært basert på instrumentalitet. Straffen har vært uttrykk for følelser: Gjengjeldelse, hevn, raseri, krenkelse, opprørthet. Dette er jo også måten Durkheim beskriver straffen på: Den er en lidenskapelig reaksjon på vegne av samfunnet og krenkingen av samfunnets verdier. Garland ser på dette som en før-moderne tankegang. Det moderne, slik han ser det, er knyttet til å betrakte straffen som noe som skal utøves planmessig, rasjonelt, instrumentelt for å nå et mål. Straffen er ikke noe som først og fremst skal uttrykke mer eller mindre primitive følelser. Men i følge Garland er nettopp dette, å gi uttrykk for mer eller mindre primitive følelser, sentralt i måten vi ser på straff på i dag, og i begrunnelsen for stadig strengere og lengre straffer. De følelsene som skal uttrykkes, er opprørthet over den kriminelle handlingen, krenkelse på vegne av offeret og moralsk fordømmelse av lovbryteren. Det er interessant at Garland kaller dette for en førmoderne tankegang. Dersom dere leser Nils Christies pensumartikkel om restorative justice, så vil dere se at han lanserer restorative justice som et svar på modernitetens defekter. Han tar til orde for at måten vi møter kriminelle handlinger på, nettopp bør gjøre mer plass for det emosjonelle og ekspressive. Han sammenlikner med begravelser et sorgrituale der vi får sjansen til å bearbeide det vonde som har skjedd. Slikt er det for lite av i det moderne samfunnet, mener han. Men hos Christie skal ikke følelsene lede til hevn og fordømmelse, men til forståelse og forsoning. 11

12 Den kriminologiske retningen som kalles situasjonell forebygging, og som Garland ser som en del av den reaksjonen på kriminalitetsproblemet som han kaller tilpasning bygger, som jeg har nevnt, på det synet at lovbrytere er normale de er som deg og meg, med samme motivasjonsstruktur og samme måte å reagere på de vurderer fordeler mot ulemper og avstår fra å begå en bestemt handling dersom ulempene overstiger fordelene. De reaksjonene han beskriver som fornekting og ekspressivitet bygger derimot på et annet menneskesyn: Lovbryteren er en avviker, fundamentalt annerledes enn oss, en farlig og umoralsk person. Han eller hun fortjener den straffen de får og mer til, de er personer som samfunnet må forsvare seg mot. Garland kaller dette the criminology of other altså en kriminologi som handler om de andre de som står i motsetning til oss. Mens den reaksjonen som Garland kaller tilpasning kan knyttes til den neoliberale siden av nåtidas ideologiske klima, kan fornekting og ekspressivitet knyttes til den neokonservative siden. De måtene å møte kriminaliteten på som Garland beskriver under tilpasning er i tråd med neoliberalismens grunntanker om at markedet skal ordne det meste (kommersialisering av kontroll og sikkerhet), individet skal ta ansvar for seg sjøl (ansvarliggjøring av borgerne), staten skal være minst mulig (kriminalitetsbekjempelse bygges inn i situasjoner og arkitektur, ikke som et stort, statlig kontrollapparat). Fornekting og ekspressivitet bygger imidlertid på sterke krav om moral, lov og orden, og fordrer et sterkt statlig tvangsapparat for å slå ned på de kriminelle og holde dem innesperret lengst mulig. Det er imidlertid viktig å merke seg at de tendensene Garland beskriver som svar på sammenbruddet til straff-i-velferden ikke er fullstendig enerådende. Som det fantes en kriminalpolitisk understrøm da straff-i velferden var dominerende, finnes det en understrøm nå troen på rehabilitering og tiltak for å få til dette er ikke helt død programvirkesomheten i fengslene. Vi har også forsøk på å vurdere fangene individuelt og skreddersy soningen i forhold til 12

13 det men nå er det like mye hvilken grad av risiko hver enkelt fange representerer som hva som skal til for å rehabilitere vedkommende det konsentreres om. Dessuten har vi restorative justice som finnes i marginene av straffesystemet, som konliktrådene i Norge. Det er de trekkene ved dagens straffesystem som Garland beskriver under merkelappene fornekting og ekspressivitet og knytter til neokonservatismen, som har fått mest oppmerksomhet fra kriminologer, og som preger bildet av dagens straffesystem i USA og Storbritannia. La oss derfor sammenlikne litt systematisk de to paradigmene straff i velferden og det vi kan kalle nykonservatismen, det som forsvant og det som kom i stedet, punkt for punkt. SIV: Et hovedmål med straffen var rehabilitering av lovbryteren NK: Hovedmål med straffen er en tydelig moralsk fordømmelse av handlingen og lovbryteren, samt å holde lovbryteren ute av sirkulasjon så lenge som mulig (inkapasitering) SIV: Følgelig la en vekt på at straffen skulle være individualisert at straffen skulle være mest mulig skreddersydd i forhold til egenskaper ved lovbryteren NK: Gjennom bruk av sentencing tables og prislister for ulike lovbrudd blir straffen standardisert og mekanisert, det blir liten mulighet til å ta hensyn til særegne omstendigheter ved lovbruddet og lovbryteren SIV: Lovbryteren var en avviker på grunn av mistilpasning og sosial deprivasjon. Dette var tilstander som hadde sine røtter i samfunnet. Kriminalitet kunne bekjempes gjennom samfunnsendringer og behandling og rehabilitering av individer. Lovbryteren kan reintegreres i samfunnet. 13

14 NK: Lovbryteren er en avviker, men det er en tilstand som ikke har røtter i samfunnet. Lovbryteren er ond, farlig og moralsk fordervet. Han/hun er den andre. Kriminalitet kan bekjempes gjennom at samfunnet forsvarer seg mot lovbryteren samfunnsvern. Lovbryteren må ekskluderes og holdes atskilt fra de lovlydige. SIV: Det var allmenn enighet om at fengsel ikke var gunstig, og målet var minst mulig bruk av fengsel. NK: Fengsel brukes mer og mer, fangetallene svulmer opp til uante høyder 2 mill. i USA (Kriminalitetskontroll som industri). Viktig poeng er å holde fanger ute av sirkulasjon inkapasitering. California: Three strikes and you re out. SIV: Liten interesse for og oppmerksomhet rundt ofrene. Strafferettssystemet skulle først og fremst representere samfunnskollektivet og samfunnets fellesinteresser. NK: Offeret er blitt den sentrale personen. Jo hardere straff lovbryteren får, jo mer verdi får offeret. Lov straff er en hån mot offeret. Følelsen for kollektivet og samfunnssolidariteten svekkes, igjen står empatien med det individuelle offeret. Eksemplifiserer blant annet med at lover får navn etter individuelle ofre: Megan s law. SIV: Straffesystemet var en arena for eksperter med ekspertkunnskap. Kriminalpolitikk var i liten grad politikk, det var ikke noe som politikerne sloss om i valgkamper og liknende. NK: Kriminalitet og straff er blitt sterkt politisert, noe politikerne profilerer seg på, og der det gjelder å holde seg inne med opinionen. Enkelthendelser utløser 14

15 krav om at noe bør gjøres på kriminalpolitikkens område, og politikerne må komme med kriminalpolitiske utspill som svar. Den måten å tenke på som kommer til uttrykk i straff-i-velferden er knyttet til moderne, rasjonell framtidstro ved hjelp av opplysning og kunnskap kan vi utvikle og forme samfunnet på en slik måte at sosiale onder avskaffes. At SIVs hegemoni brytes setter Garland i sammenheng med den moderne framtidstroens sammenbrudd. Det en trodde var en planmessig oppbygging av et samfunn med velstand, harmoni og orden har vist seg å avle økende kriminalitet, enorme miljøproblemer, rusmisbruk, høye skilsmisserater, usikre arbeidsplasser etc. etc., farer og problemer hvor en snur og vender seg. Garland ser altså en tydelig sammenheng mellom endringer i sosiale og økonomiske strukturer og framveksten av et nytt kriminalpolitisk syn. Men han mener ikke at de strukturelle endringene determinerer den kriminalpolitikken som vokser fram. De skaper betingelsene for den, men det er ikke noen ufravikelig nødvendighet at kriminalpolitikken er blitt som den er blitt, det kunne også blitt annerledes. Det at han peker på flere innbyrdes ulike kriminalpolitiske reaksjoner på den nye sosiale og økonomiske situasjonen nemlig å tilpasning gjennom å gi opp, tilpasning gjennom midler som situasjonell forebygging, fornekting og det ekspressive svaret viser jo også at det ikke er noe en-til-en forhold mellom strukturelle og kriminalpolitiske endringer. Framtida er ikke uunngåelig er en av de siste mellomtitlene i boka hans. En kan val si at Garland slik forsøker å balansere mellom struktur- og aktør-nivå i sin analyse. Garlands bok er den mest ambisiøse kriminologiske samtidsdiagnosen på pensum. Dere vil finne henvisninger til Garland i flere andre pensumbidrag. De kriminologiske samtidsdiagnosene varierer imidlertid i innhold, og dere kan jo prøve å finne likheter og forskjeller mellom dem. 15

16 Så kan en spørre: Passer Garlands beskrivelse på den kriminalpolitiske utviklingen i Norge? Det er viktig å ha klart for seg at Norge ikke er USA eller Storbritannia, trass i at globaliserte kriminalpolitiske tendenser også når lille Norge. Men mens USA har 700 fanger pr innbyggere, så har vi 70. Det er en stor forskjell. Jeg mener likevel vi kan finne spor av en liknende utvikling som den Garland beskriver også i Norge: Det gamle paradigmet i etterkrigstida: Individualprevensjonen sto sterkt. Ga seg uttrykk i særreaksjoner som sikring, arbeidsskole og ungdomsfengsel. Rundt 1970 kom skarp kritikk mot behandlingsideologien fra radikale kriminologer og rettssosiologer: Var et skalkeskjul for straff. Førte til urettferdighet. Kamp for avskaffing av ungdomsfengsel. Opptatthet av fangers rettigheter: KROM ble stiftet. Hvem bestemte kriminalpolitikken? Ekspertene. Det nye paradigmet: Kriminalpolitikken blir et sentralt område for politisk debatt og politiske utspill. Ofrene får en mer sentral plass i debatten, om kanskje ikke i realiteten. Tendens til rop om strengere straffer 16

17 17