Ungdoms syn på straff. Utformet av elever ved Hamar katedralskole

Transkript

1 Ungdoms syn på straff Utformet av elever ved Hamar katedralskole

2 Bakgrunn Hamar katedralskole ble våren 2007 utpekt til å være referanseskole for arbeidet med stortingsmeldingen ang. kriminalomsorgen. Etter forespørsel fra justisdepartementet ble det i august 2007 nedsatt en arbeidsgruppe bestående av 27 elever ved Hamar katedralskole som skulle se nærmere på forhold vedrørende straff. Hensikten var at arbeidet skulle resultere i en skriftlig rapport. Rapporten foreligger her, og er å betrakte som et produkt av en rekke diskusjoner og avveininger. Standpunktene som fremmes er imidlertid utelukkende uttrykk for arbeidsgruppas subjektive oppfatninger, og kan ikke tas til inntekt for det som eventuelt måtte være gjengs oppfatning blant ungdom. Innledning Arbeidsgruppa så tidlig i prosessen at forhold vedrørende straff er svært komplekse og utfordrende. For å skape grunnlag for diskusjon ble det besluttet å gjennomføre innhenting av bakgrunnsmateriale rundt fakta så vel som rundt ungdoms synspunkter på straff. I denne prosessen ble både kvantitativ og kvalitativ metode benyttet. Gruppa fikk omvisning i Hamar fengsel. Det ble gjennomført en spørreundersøkelse blant elever ved en videregående skole. Hensikten var å kartlegge ungdoms holdninger til straff. Et generelt ønske om skjerpet straffenivå var hovedtendensen. Et utvalg elever ved en ungdomsskole, samt ved en videregående skole ble intervjuet. En bekymring over at det norske straffesystemet tilsynelatende er for lite avskrekkende kom til uttrykk. En innsatt samt en fengselsbetjent ble intervjuet. For lite ressurser samt mangel på samarbeid mellom sosialkonsulenter og fengselsbetjenter ble formidlet. To sosionomer fra kriminalomsorgen holdt foredrag om samfunnsstraff for gruppa.

3 Statistikk og teorier rundt emnet straff ble innhentet og diskutert. Gruppas oppfatning av momenter som bør ligge til grunn for straff Det å straffe noen som har forbrutt seg mot lovverket bidrar til å gjøre samfunnet tryggere, samtidig som det bør medvirke til å redusere kriminaliteten. Straff skal opprettholde samfunnsharmonien, og sende ut et signal om at overtredelse av det som er rettslig akseptert ikke tolereres. Aspektet med rettferdighet er også svært sentralt. Den som har brutt loven skal gjennom straffen gjøre opp for seg. Handlingen som er begått skal bøtes for, innen rimelighetens grenser. Straff bør i all hovedsak være et middel til å få lovbryteren til ikke å gjenta kriminelle handlinger i fremtiden, og et individualpreventivt syn på straff bør dermed etter gruppas oppfatning være en grunnsten i tankegangen når man straffer. Det knytter seg imidlertid utfordringer til balansegangen mellom det faktum at lovbryteren på sikt skal tilbake til samfunnet, og det faktum at straffen i tillegg til å ha en individualpreventiv funksjon også skal virke avskrekkende ovenfor allmennheten, og dermed ha en allmenpreventiv funksjon. For det er absolutt et poeng at samfunnets straffesanksjoner bør skremme potensielle lovbrytere vekk fra å begå straffbare handlinger. Det er imidlertid svært viktig at lovbryteren ikke opplever straffen som en form for hevn fra samfunnets side. Dette kan trolig føre til samfunnsforakt, og hos et menneske som ikke har respekt for samfunnet er veien kort til kriminelle handlinger. Gruppa ser tendenser til at det ligger en klar konfliktlinje mellom straffens avskrekkende effekt og det faktum at den kan bidra til samfunnsforakt hos lovbryteren.

4 Viktige elementer i straffegjennomføringen Innholdet i straffen bør oppleves som meningsfullt for lovbryteren. Dette kan nok være en forutsetning for at vedkommende ikke gjentar straffbare handlinger. Videre bør det tilrettelegges slik at den som straffes opplever miljøet som godt. Kontakt med familie og samfunnet for øvrig er viktig, slik at følelsen av tilhørighet til positive faktorer i livet ikke svekkes. Aktiviteter som har en pedagogisk effekt er i mange tilfeller trolig viktig for rehabilitering og personlig forbedring. Disse bør bidra til å utvikle reflekterende evner og ansvarlige holdninger hos lovbryteren. Dette bør være en primærmålsetting for kriminalomsorgen. Når det kommer til fengselsstraff er nok kontaktbetjentordningen sentral i forhold til påvirkning i retning av refleksjon og ansvarsbevissthet. Gruppa har fått inntrykk av at relasjonen mellom ansatt og innsatt er av stor betydning. Behovet for psykiatrisk kompetanse innen kriminalomsorgen er tilsynelatende stort. Fagpersonell med nødvendig psykiatrisk innsikt kan i stor grad påvirke lovbryteren og oppdage elementer som ligger i lovbryterens psyke som vedkommende selv ikke nødvendigvis er klar over, noe som kan være sentralt i rehabiliteringsprosessen. Psykologi som en større del av fengselsbetjentenes utdanning kan være et ledd i dette. Videre kan trolig kontakt med ikke-kriminelle personer under straffegjennomføringen være et bidrag til rehabilitering og ikke minst et virkemiddel i prosessen med å bygge opp et bredere kontaktnett, som kan være sentralt i en oppfølgingsprosess, og som kan bidra til å forhindre følelsen av å bli institusjonalisert under behandling. Det er altså gruppas oppfatning at kontakt med både profesjonelt behandlingspersonell samt ikke-kriminelle besøkspersoner utenfra er viktig for lovbryterens situasjon.

5 Uheldig med ukritisk bruk av fengselsstraff Å benytte fengsel som straffemetode innebærer utfordringer knyttet til det praktiske, men i enda større grad til det rent menneskelige. En fengselsstraff er svært belastende for den innsatte, mer belastende enn hensiktsmessig. Det er gruppas oppfatning at denne straffemetoden kun bør benyttes om kriminalomsorgen er i stand til å forhindre de utilsiktede skadevirkningene som fengsel ofte medfører. Som kjent fungerer miljøene i fengslene som rene forbryterskoler, de som soner får altså ofte en innføring i et kriminelt miljø. Videre er rusproblematikk et svært sentralt moment. Det er svært betenkelig og ytterst problematisk at det i mange fengsler florerer lett tilgjengelige rusmidler, som i flere tilfeller blir påtvunget i utgangspunktet rusfrie innsatte. Om fengsel i tillegg bidrar til en avmaktsfølelse ovenfor samfunnet er det lite som taler for denne måten å straffe på. Under en fengselsstraff blir den innsatte fratatt kontakten med alt det dagligdagse og vanlige, som familie, venner, jobb og interesser. Lovbryteren tas altså ikke utelukkende vekk fra kriminaliteten, og en opplevelse av å miste plassen i samfunnet kan dermed oppstå. Gruppa ser nødvendigheten av at visse typer lovbrytere i tillegg til de rent samfunnsfarlige bør fengsles. Ressurssterke lovbrytere som har tatt en selvstendig, bevisst og overveid beslutning om å begå kriminalitet faller trolig inn under denne gruppen. For noen kan det trolig være en viss læringseffekt ved fengsel. Det er svært viktig å ha i minne at om man unnlater å straffe visse former for kriminalitet med fengsel, sendes det ut et signal om at samfunnet ikke anser denne typen kriminalitet som alvorlig. I de tilfellene fengsel må benyttes bør det være et mål at soningen skal hjelpe lovbryteren til et liv uten kriminalitet. En forutsetning for dette er som nevnt kunnskaper og ferdigheter, noe som tilegnes ved hjelp av utdanning. En sentral del av fengselsstraffen bør dermed være utdanning.

6 I utgangspunktet er nok fengsel en dårlig løsning for lovbrytere som stadig faller tilbake til kriminell atferd. Disse bør sikres langt bedre og alternativ oppfølging på flere områder, og tiltak i etterkant av soning er nødvendig. Alder bør etter gruppas oppfatning ikke spille særlig rolle i forhold til hvem som får fengselsstraff. Gruppa har merket seg regjeringens ønske om at ingen under 18 år bør bli satt i fengsel, noe som kan gi en form for trygghetsfølelse til kriminelle som befinner seg over den kriminelle lavalderen, men som ikke er myndige. Graden av alvorlighet ved hvert enkelt lovbrudd bør være bestemmende for hvilken straffesanksjon som benyttes, og ikke alder. Det bildet gruppa har dannet seg av fengselssystemet er at systemet er preget av en underliggende tankegang om at fengslene er til for at samfunnets medlemmer skal bli beskyttet mot lovbrytere, og at fengslene ikke fungerer som ledd i en prosess hvor den innsatte blir rehabilitert, heller tvert om. Dette er ikke bare uheldig, men svært lite medmenneskelig. Alternative straffemetoder Gruppa har merket seg at allmennheten i flere sammenhenger uttrykker misnøye til straffenivå og innholdet i straffen. Det kan synes som om det foreligger et allment ønske om mer straff og strengere straff. I denne forbindelse kan det være nødvendig å merke seg at kunnskapen til faktiske forhold vedrørende fengselsstraff tilsynelatende er relativt liten. Gruppas egen erfaring er at medlemmene i forkant av arbeidsprosessen mente at lovbrytere ble møtt med for svake sanksjoner, mens mange etter å ha fått innsikt i forhold knyttet til straff endret oppfatning til det motsatte. Mange er nok av den oppfatning at fengsel er en snillere straffesanksjon enn det som faktisk er tilfellet. Dette underbygger teorien om at det er et klart skille mellom den informerte og uinformerte oppfatning når det kommer til straff. Det er trolig viktig å vise allmennheten at fengsel faktisk utgjør en dramatisk endring i den innsattes liv. Dette vil bidra til avskrekking, og det kan også tenkes at en større samfunnsmessig bevissthet rundt virkningen av straff ville bidra til eksempelvis høyere anmeldelsesprosent. Å la kunnskap om straff få en større plass i grunnskoleutdanningen kunne være hensiktsmessig.

7 Det er også nødvendig å fremme en forståelse i grunnskolen om at innsatte godt kan være helt vanlige mennesker, slik at man til en viss grad fjerner utilsiktede elementer ved straffen som fordommer og stigmatisering. Det faktum at svært mange av dem som idømmes fengselsstraff er gjengangere, og da særskilt rusmisbrukere som har behov for hjelp er urovekkende. Rusmisbrukere burde i første omgang hatt krav på rehabilitering, og burde i mye større grad hatt et tilbud om egne institusjoner. Med tanken på at rusmisbruk har uheldige samfunnsmessige konsekvenser foreslår gruppa tvangsrehabilitering for lovbrytere med denne typen problemer. Straffen bør først komme inn i etterkant av at rehabiliteringen er fullført En alternativ inndeling av straffen hvor sosialisering og utdanning spiller en sentral rolle er ønskelig fra gruppas side. Gruppa ser imidlertid nødvendigheten av et markert skille mellom straffedelen og den øvrige delen. Selve fengselsstraffen bør komme først. Deretter en pålagt periode med utdanning eller eventuelt arbeid, hvor lovbryteren gradvis tilvennes samfunnet under oppsikt og bistand av fagpersonell. Det ser ut til at små fengsler er til det beste for både innsatte og ansatte. Oversikten dette gir bidrar sannsynligvis til bedre kontakt mellom fengselspersonell og dem som soner, noe som igjen kan virke forebyggende. Det er av største viktighet at lovbryteren blir fulgt opp etter endt straff og om nødvendig blir tilbudt bolig. Videre burde aspektet med anger tillegges større vekt under straffegjennomføringen. Å stille lovbryteren ovenfor offeret og på den måten fremme en forståelse av konsekvensene handlingen har fått for offeret kan være et ledd i dette. Også det faktum at offeret får mulighet til å se at gjerningsmannen har kommet på rett spor kan trolig være positivt for begge parter Samfunnsstraff bør benyttes ovenfor førstegangsforbrytere og særskilt ovenfor unge, så fremt lovbruddets alvorlighetsgrad ikke tilsier noe annet. Spesielt viktig er det at de som idømmes samfunnsstraff ønsker å unngå kriminell atferd i fremtiden. For ungdom i utdanning bør straffen tilpasses slik at de får muligheten til å fortsette utdanningen. Straffen bør i minst mulig grad frata lovbrytere forutsetninger for et tilfredsstillende liv etter løslatelse.

8 Anmodning Det bør i mye større grad tilrettelegges for samarbeid mellom ulike aktører innen kriminalomsorgen. Kontaktbetjenter, sosialkonsulenter og psykologer har alle gjensidig nytte av kompetanseutveksling og faglig dialog. Det er en forutsetning for lavere tilbakefallsprosent at systemet møter den enkelte lovbryters behov, noe som realiseres gjennom fagfolk som evner å se helheter og i fellesskap løse komplekse problemer.