Kapittel 10. Alder. Thomas Hansen og Britt Slagsvold

Transkript

1 1 Kapittel 10 Alder Thomas Hansen og Britt Slagsvold Endres det psykiske velværet med alderen? Noen typer velvære forbedres mens andre reduseres med høyere alder. Den emosjonelle intensiteten avtar, på godt og vondt. Angst er mest utbredt blant unge, og depresjon og ensomhet øker først i veldig høy alder. Selvaktelse og opplevelsen av kontroll reduseres noe. Likevel, tilfredsheten med livet generelt og med ulike livsområder stiger med alderen, i det minste inntil 75 år. Den nedgang i livskvalitet som ligger i økt risiko for depresjon og ensomhet, kan delvis forklares av svekkelser og tap som følger med særlig høy alder, mens økningen i tilfredshet trolig skyldes tilpasning og modning, og at dagens eldre tilhører en generasjon som er vant til å forvente lite og være tilfreds med det man har. Livskvalitet er et uklart begrep som blir definert og målt på ulike måter. Her definerer vi livskvalitet som opplevd livskvalitet, også kalt subjektivt eller psykisk velvære - i hvilken grad folk har positive vurderinger av livet sitt og opplever mye positive og lite negative følelser (slik det er definert i denne boken). Det er en vanlig folkelig antakelse, også blant eldre selv, at den opplevde livskvaliteten reduseres med høyere alder (Lacey et al., 2006). Mye blir verre med alderen, spesielt i veldig høy alder. Helsen, sansene og enkelte ferdigheter svekkes, man orker mindre, noen får dårligere råd, og mange mister roller, venner eller partner. I lys av dette synes det rimelig å forvente at den opplevde livskvaliteten synker. Alderdommen har imidlertid også visse gevinster som er mindre tydelige for folk flest (se også kapittel 13 i denne boken). Forskning har for eksempel vist at eldre lettere tilpasser seg ytre forhold og er generelt flinkere enn yngre til å justere mål og forventninger (Diener et al., 1999). Man blir dessuten bedre til å velge selskap og situasjoner man trives med og som gir emosjonelt utbytte (Carstensen, 1995). Eldre rapporterer også sjeldnere konflikter og er mindre opptatt av andres forventninger og anerkjennelse (Neugarten, 1996). Aldring innebærer med andre ord både tap og gevinster. For å få et nyansert bilde ser vi her på aldersforskjeller i en rekke målvariabler som til sammen dekker både positive og negative følelsesmessige tilstander og egenvurderinger. Vi ser på 1

2 2 tradisjonelle mål på subjektivt velvære - tilfredshet med livet og ulike livsområder, positiv og negativ affekt, i tillegg til en rekke andre faktorer som er sentrale i forhold til psykisk velvære - selvaktelse, opplevelse av kontroll, ensomhet, depresjon, angst. Vi skal i det følgende særlig bruke data fra en stor norsk landsrepresentativ undersøkelse kalt LOGG. LOGG er en spørreundersøkelse om livsløp, generasjon og kjønn, gjennomført av Statistisk sentralbyrå og NOVA. I alt personer i alderen ble intervjuet over telefon i (svarprosent 60), hvorav omlag 75% i etterkant også besvarte et postalt spørreskjema. LOGG er sammenslått av to større studier: NorLAG (NorLAGs andre runde med datainnsamling gjennomføres som del av LOGG) og den internasjonale studien GGP (FNs Generations and Gender Programme). Bruttoutvalget i LOGG består av to utvalg: bruttoutvalget fra NorLAG-1 ( ), som besto av vel 9000 personer i alderen 40-79, samt omlag nye personer i alderen Utvalget over 80 år i LOGG består utelukkende av bruttoutvalget fra NorLAG-1, som var år i Det er verdt å merke seg at dette utvalget over 80 år er spesielt. Erfaringer fra større studier viser at skrøpelige eldre ofte faller fra, og vi må anta at utvalget besto av relativt spreke eldre i , og at det er de sprekeste av disse igjen som deltok i LOGG fem år etter. Ergo er utvalget over 80 år i LOGG begrenset og selektert, og trolig vil den opplevde livskvaliteten blant disse være høyere enn i den generelle befolkningen i samme alder. De intense følelsene avtar, på godt og vondt Vi ser først på aldersforskjeller i hvor hyppig man opplever behagelige og ubehagelige følelser - positiv og negativ affekt. Disse faktorene måles ved ledd hentet fra Positive and Negative Affect Scales (PANAS, Watson et al., 1988), som spør i hvilken grad (fra 1 overhodet ikke til 5 i stor grad ) man har hatt seks ulike positive følelser (oppglødd, begeistret, årvåken, inspirert, målbevisst, interessert) og negative følelser (bekymret, oppskaket, skremt, irritert, nervøs, redd) de siste 2 ukene. Figur 1 viser gjennomsnittskårer for skalaene i LOGG. Positiv affekt synker noe fra 18 til 55 år, men mer markant fra omlag 55 år. Negativ affekt synker jevnt, men de eldste rapporterer noe høyere negativ affekt enn de noe yngre. Alder og positiv og negativ affekt er korrelert lik -.25 og -.20, og nærmest identisk for menn og kvinner. 2

3 Positiv affekt Negativ affekt Figur 1 Positiv og negativ affekt i ulike aldersgrupper. LOGG. Gjennomsnitt. Trendene bekreftes av en stor tverrsnittsstudie av i alt 60,000 personer fra 40 land som viser at positiv affekt synker jevnt med stigende alder, mens negativ affekt synker noe fram til omlag 60 år for deretter å stige noe (Diener & Suh, 1998). Reduksjonen i positiv affekt og økningen i negativ affekt er spesielt tydelig blant de aller eldste. Denne tendensen kommer også fram av en tverrsnittsstudie av personer i alderen 70 til 103 år, hvor de eldste uttrykker mer negativ affekt og mindre positiv affekt enn yngre aldersgrupper (Smith & Baltes, 1993). Det foreligger et fåtall longitudinelle studier, alle amerikanske, som studerer endringer i affekt hos de samme personer over tid (Carstensen et al., 2000; Charles et al., 2001; Costa et al., 1987; Stacey & Gatz, 1991). Bildet som tegnes er at positiv og negativ affekt holder seg ganske stabilt, men at studier som følger de samme personer over særlig lang tid, 15 år eller mer, finner at positiv affekt synker noe i høy alder, og at negativ affekt reduseres over tid for yngre personer (ca ), men holder seg stabilt for personer over 60 år. Konklusjonen i LOGG og andre studier er altså at emosjonaliteten er ganske stabil over tid, men at høy alder er assosiert med markant mindre positive følelser, men også noe mindre negative følelser enn ung alder. Det er også indikasjoner på at den emosjonelle livskvalitet forverres i særlig høy alder, ved at de aller eldste rapporterer spesielt lav grad av positive følelser, men relativt mye negative følelser. Vi skal se på mulige forklaringer til disse tendensene. Først ser vi på aldersforskjellene i negativ affekt, der man finner stabilitet, men noe reduksjon og senere oppsving i særlig høy alder. Årsaken til stabilitet ligger i at negativ affekt i stor grad er bestemt av arv og personlighet, dvs. om man er disponert for f.eks. nervøsitet og bekymring (se 3

4 4 kapittel om genetikk). Men negativ affekt henger også sammen med ytre påkjenninger, og den svake nedgangen i negativ affekt gjennom midtlivet kan skyldes mindre stress knyttet til arbeidsog familieliv, samt erfaring og modenhet i å takle livsutfordringer. En opphopning av hendelser som redusert helse, uførhet og tap av nære personer forklarer trolig økning i nedstemthet og følelsesmessig ubehag i eldre år en tendens som trolig er underestimert fordi vi fortrinnsvis har intervjuet spreke, hjemmeboende eldre. Så til aldersforskjeller i positiv affekt, der man finner stabilitet, men noe reduksjon, spesielt i høy alder. En teori som har hatt særlig innflytelse på forståelsen av aldring og emosjonalitet er sosioemosjonell selektivitetsteori (Carstensen, 1995). Ifølge denne teorien innser eldre at livet går mot slutten og strukturer derfor livet og oppsøker aktiviteter, personer, og situasjoner ut fra et motiv om å oppnå mest mulig emosjonelt utbytte. Stabiliteten i positiv affekt, men også reduksjonen i følelsesmessig ubehag, kan altså forstås ved at eldre i større grad enn yngre aktivt velger lystbetonte, behagelige relasjoner og aktiviteter over de mer krevende og konfliktfylte. Positiv affekt henger også sammen med aktivitet og deltakelse - at man aktivt søker behagelige opplevelser. De fleste har mindre energi i eldre år, og blir mer rutinepreget og mindre aktiv og spenningssøkende. Sånn sett er det kanskje naturlig at eldre opplever mindre intense positive følelser. Det er imidlertid spesielt de mer intense følelsene som avtar med høyere alder. Eldre oppgir sjelden bunnløs tristhet eller å være på toppen av verden, mens mer moderate følelser er minst like vanlige blant eldre, for eksempel å føle seg rolig og avslappet, men også negative følelser som kjedsomhet og nedstemthet (Mroczek & Kolarz 1998). I LOGG er eldre personer sjelden oppglødd eller irritert, men vel så ofte interessert eller redd som yngre. U-kurve for depresjon, angst og ensomhet Figur 2 viser aldersforskjeller i LOGG i depressive symptomer, angst og ensomhet faktorer knyttet til mental helse. Depresjon måles ved 20-ledds CES-D skalaen (Radloff, 1977) og angst ved 5-ledds versjon av HSCL-skalaen (Wikholm & Hildrum, 1995). Vi benytter vel anvendte grenseverdier for å klassifisere tilstedeværelse av symptomer på depresjon og angst (skåre lik 16 eller høyere på CES-D og gjennomsnitt lik 1,75 eller høyere på HSCL) (se Claussen & Slagsvold, 2005). Ensomhet måles ved et spørsmål i det postale spørreskjemaet i LOGG ( Hender det at du føler deg ensom? ), og i figur 2 vises andeler som er ensomme ofte eller av og til. Depresjon, angst og ensomhet er mer utbredt blant de yngste (18-24) og de eldste (over 75 år). Angst er mest utbredt blant unge mennesker og viser ikke en like klar økning i eldre år som 4

5 5 ensomhet og depresjon. U-kurvene stemmer generelt godt overens med tidligere norske og internasjonale studier (Claussen & Slagsvold, 2005; Gatz et al., 1993; Jylha, 2004; Mirowsky & Ross, 2003). For eksempel viser data fra ulike vestlige land at omlag en tredjedel av eldrebefolkningen rapporterer mild eller alvorlig ensomhet (van Tilburg, 2008). Longitudinelle studier som følger personer over 60 år over 10 år bekrefter at ensomheten stiger markant, spesielt blant de som mister partner (Dykstra et al., 2005; Jylha, 2004). Vi må igjen minne om at problemer med depresjon og ensomhet sannsynligvis er større blant eldre vi ikke har fått med i undersøkelsen, de skrøpeligste eldre, hvorav noen bor i institusjon (omlag 15% av alle personer over 80 år i Norge). Sykdom, dårlig helse og sosial isolasjon er risikofaktorer for ensomhet og depresjon blant eldre (Hays et al., 1998), og depresjon er spesielt utbredt blant institusjonaliserte og de skrøpeligste gamle (Barusch et al., 1999) Depresjon Angst Ensomhet Figur 2: Depresjon, angst og ensomhet i ulike aldersgrupper. LOGG. Prosent. Det er tidligere vist at det er først og fremst mild depresjon og angst som er vanligere blant eldre, og at de mer intense symptomene er mest utbredt blant de yngste (Hybels & Blazer, 2003; Wittchen et al., 1994). Eldre har ikke høyere sannsynlighet for alvorlig, klinisk depresjon (Newmann, 1989). Disse tendensene finner vi også i LOGG, der ofte ensom og intens depresjon eller angst er enten like (lite) utbredt i alle aldersgrupper eller mest vanlig blant personer under 24 år (depresjon). I alle aldersgrupper rapporterer kvinner mer depresjon, angst og ensomhet enn menn, og kjønnsforskjellene er størst blant de eldste og, når det gjelder depresjon og angst, i aldersgruppen 5

6 6 under 24 år. Kjønnsforskjellene kan skyldes forskjeller i kjønnsroller ved at menn i mindre grad uttrykker vanskelige følelser, men også ulikheter i livssituasjon ved at eldre kvinner oftere bor alene og har svekket helse (Nolen-Hoeksema & Rusting, 2000). Dessuten godtar ofte kvinner lettere sine følelser, mens menn generelt har større tilbøyelighet til å forsøke dempe symptomene ved økt innsats på jobben eller alkohol- og stoffmisbruk. Årsakene til psykiske problemer i eldre og yngre år kan være nokså ulike. I eldre år kan økt depresjon, angst og ensomhet skyldes både alderen i seg selv (å nærme seg livets slutt) og mer konkrete forhold som dårligere helse, mobilitet, og det at eldre oftere bor alene. Når vi kontrollerer for helse og sivilstatus, reduseres aldersforskjellene sterkt eller forsvinner helt. Blant unge voksne kan et misforhold mellom tilpasningskrav og mestringsressurser være en viktig grunn, og det kan virke som at denne belastningen har økt den siste tiden. Tveråmo et al. (2003) finner at det psykiske stresset blant unge øker på grunn av høyere personlige og sosiale krav til livskvalitet og vellykkethet i privatlivet og i forbindelse med utdanning og arbeidsliv, samtidig som villigheten eller muligheten til å søke støtte og hjelp er lav. Argumentet understøttes av en oversiktsstudie som viser at depressive symptomer blant unge har økt noe i yngre generasjoner (Wittchen et al., 1994). Lavere selvaktelse og kontroll med stigende alder Selvaktelse er en vurdering av egenverd, selvrespekt og selvtillit, mens kontrollfølelse referer til i hvilken grad man føler man mestrer livets utfordringer og krav. I LOGG måles disse faktorene ved Rosenberg s Self-Esteem Scale (1965) og Pearlin & Schooler s Mastery Scale (1978), som består av hhv. 10 og 7 spørsmål, alle målt fra 1 (lite) til 5 (mye). Figur 3 viser gjennomsnittskårer for skalaene. Vi ser på aldersforskjeller i selvaktelse og kontroll fordi disse faktorene er nært knyttet til opplevelsen av livskvalitet (begrepsmessig og empirisk), og fordi opprettholdelse av disse kan være spesielt utfordrende i høy alder. 6

7 Selvfølelse Kontroll Figur 3: Selvaktelse og kontroll i ulike aldersgrupper. LOGG. Gjennomsnitt. Opplevelsen av kontroll synker markant fra omlag 50 år, mens selvaktelsen er stabil, men noe lavere blant personer over 75 år (korrelasjoner med alder lik -.22 og -.06, begge statistisk signifikante). Selvaktelsen og kontrollfølelsen er imidlertid høy også blant de eldste. F.eks. svarer 74% av åringene og 62% av de over 75 år svært enig eller ganske enig på spørsmålet Jeg har en positiv oppfatning av meg selv (selvaktelse), og 92% av de yngste og 65% av de eldste er enige i at Hva som hender meg i framtiden er først og fremst avhengig av meg selv (kontroll). Aldersreduksjonen i kontroll er kjent fra tidligere studier (f.eks. Heckhausen, 1997; Ross & Mirowsky, 2002). Når det gjelder selvaktelse finner Robins et al. (2002), etter en gjennomgang av amerikanske tverrsnittsstudier, at selvaktelsen (self-esteem) er relativt lav blant unge voksne, stiger fram til omlag 70 år (spesielt fra ca. 50 år), for deretter å dale markant. Selvaktelsen kan altså endres noe over tid. Dette understøttes av longitudinelle undersøkelser som viser at selvaktelsen endres noe over tid, spesielt i yngre og eldre år (Trzesniewski et al., 2003). Når selvaktelse og kontroll er noe lavere blant de eldste, kan dette henge sammen med lavere sosial og produktiv deltakelse, lavere sosial støtte, og at ulike svekkelser gjør det vanskeligere å mestre oppgaver på samme måte som tidligere. Dessuten er det gjerne slik at de faktorene som vanligvis fører til selvtillit i vestlig kultur, reduseres i eldre år, f.eks. status, konkurranseevne, prestasjoner, karriere, skjønnhet, ungdommelighet og god helse (Lyubomirsky et al., 2006). I tillegg er mange jevnaldrende som har styrket ens selvaktelse, blitt borte. Erikson (1968) er en av 7

8 8 flere livsløpsteoretikere som gir en annen tolkning, ved å hevde at selvaktelsen er minst like høy blant eldre men at yngre har en større tendens til å inflatere egenrapportert selvaktelse. Han hevder man i eldre år blir tryggere på seg selv, lettere aksepterer sine feil og begrensninger og blir mindre opptatt av å fremheve seg selv eller bruke forsvarsmekanismer for å heve egen selvaktelse. Erikson mener med andre ord at det ikke er sikkert at det mer grunnleggende egenverdet reduseres med alderen. Våre norske data viser da også at selvaktelsen er ganske stabil mellom aldersgrupper. Eldre minst like tilfreds som unge Tilfredshet med livet referer til en helhetlig vurdering av livskvalitet (Diener, 1984) og måles i LOGG både med et enkeltspørsmål om tilfredshet alt-i-alt (måles fra 0-10, delt på 2 i figur 4) og The Satisfaction With Life Scale (SWLS, Pavot et al., 1991). SWLS består av 5 spørsmål som måles fra 1 til 5. Tilfredsheten med livet er generelt høy (figur 4). Folk skårer i gjennomsnitt 8.2 på enkeltspørsmålet som går fra 0 til 10 (90% svarer minst 7). I våre LOGG data er tilfredsheten påfallende stabil. Tidligere norske og vestlige studier finner vanligvis en svak U-kurvet sammenheng mellom alder og tilfredshet (i alle fall fram til omlag 80 år) (Blanchflower & Oswald, 2007; Hellevik, 2008). Dette i kontrast til den omvendte U-kurven studier ofte finner mellom alder og lykke (mål på sterk, positiv emosjonalitet) (f.eks. Hellevik, 2008). Aldring synes altså å innebære en stabil eller svakt økende kognitiv men noe redusert emosjonell type livskvalitet, noe vi kommer tilbake til. Det er imidlertid verdt å merke seg at livets aller siste fase kan innebære en opphoping av irreversible og ukontrollerbare hendelser. Spesielt det siste leveåret preges av høyere forekomst av smerter og depresjon, og tap av funksjon (Lawton et al., 1990). Studier av livets siste 2-3 leveår finner derfor en markant reduksjon i tilfredsheten (Schilling, 2006). 8

9 Enkeltspørsmål SWLS Figur 4: Tilfredshet med livet i ulike aldersgrupper. LOGG. Gjennomsnitt. Tendensen vi finner i LOGG til at eldre er såpass fornøyde med livet alt-i-alt stemmer godt overens med litteraturen, og er blitt beskrevet som et tilfredshetsparadoks fordi fornøydheten står i så sterk kontrast til de svekkelser og tap som aldring vanligvis innebærer (Kunzmann et al., 2000). Tendensen er også paradoksal i lys av lavere kontroll, mer ensomhet, mindre positive følelser og - i veldig høy alder - mer depressive symptomer og negative følelser. Det virker som eldre mennesker gir uttrykk for å være veldig fornøyde uansett hvordan de har det på andre livsområder (George, 1993; Slagsvold, 1985). Er eldre mer fornøyd - med alt? LOGG spør om tilfredshet med en rekke livsområder. Spørsmålene måles noe ulikt, fra 1-5 eller 0-10, og vi har valgt å definere hhv. skårer 4-5 og 7-10 som tilfreds. Tabell 1: Tilfredshet med ulike livsområder i ulike aldersgrupper. LOGG Tilfredshet med... Andel (%) som er tilfreds Levekår Materiell levestandard 83,4 87,1 91,2 Økonomi 63,3 76,4 83,6 Boligen 83,4 90,0 92,0 Nærmiljøet 85,4 88,7 89,8 Arbeidet 79,5 86,6 82,6 9

10 10 Sosiale relasjoner Familiekontakten 77,8 84,0 89,1 Vennekontakten 70,0 79,6 84,7 Parforholdet (hvis i samliv) 94,9 94,3 96,0 Helse Egen helse 68,2 48,3 26,8 Seksualliv 57,3 57,6 44,4 Utseende 62,5 66,0 61,4 Vekt 47,7 53,0 64,8 Tabell 1 viser at i LOGG-undersøkelsen er eldre mer fornøyd enn yngre med det meste. Disse funnene stemmer som nevnt godt overens med tidligere studier, f.eks. Butt & Beiser (1987) som viser, med data fra 13 ulike nasjoner, at tilfredsheten øker på en rekke livsområder unntatt helse. Det eneste de eldste i LOGG er mindre fornøyd med er helsen og seksuallivet. Men også på disse spørsmålene er det svært få eldre som er misfornøyde. Blant de over 75 år er 15% misfornøyde med seksuallivet, 2% misfornøyde med utseendet og 12% vurderer helsen som dårlig, mot hhv. 14 %, 5% og 2% blant de under 40 år) (resultat ikke vist). Det er med andre ord en sterk tilbøyelighet blant eldre til å være tilfredse. Eldres tilfredshet synker ikke selv om ressurser som korrelerer med tilfredshet, som inntekt, helse og sivilstatus, reduseres. Flere studier viser at ulike tegn på dårlige levekår, f.eks. dårlig økonomi eller å bo alene, har svakere innflytelse på generell tilfredshet i eldre år (George et al., 1985; Hansen et al., 2008a; Hellevik, 2008). Eldre synes altså bedre å takle å være dårlig stilt enn yngre. Sammensatte forklaringer til eldres tilfredshet Eldres høye tilfredshet kan synes paradoksal og reiser mange spørsmål. For det første, hvorfor er eldre så tilfredse? Årsakene er sammensatte. Mange er nok tilfredse simpelthen fordi de føler de er heldige som er i live og at alderdommen er bedre enn forventet. Eldre i dag er friskere og sprekere enn det eldre var før. Norske eldre har trygg økonomi og trygghet i etablerte velferdsordninger. De fleste kan vente at de vil bli tatt hånd om når livets slutt nærmer seg. Eldres tilfredshet kan altså delvis forklares ved lave forventninger og aspirasjoner, at de har lært å handtere og akseptere sine levekår og tolke disse i et mer positivt lys, og at de sammenligner seg nedover med jevnaldrende og tidligere generasjoner som har eller hadde det verre (Diener & Suh, 1998). Se kapittel om teorier i denne boken. 10

11 11 Et annet spørsmål er om slike analyser gir et feilaktig bilde av hvor bra eldre har det. I surveystudier som denne, er frafallet ofte høyt og selektert blant eldre, spesielt blant skrøpelige eldre. Dette kan gi et for positivt inntrykk av livskvaliteten blant eldre (Næss, 1992). I tillegg lever de lykkeligste lengst og selve eldrepopulasjonen er således selektert. Dette fører ikke til at undersøkelser gir et feilaktig inntrykk av eldres livskvalitet, men kan gi et for positivt inntrykk av aldringens konsekvenser for livskvaliteten. Videre kan eldres tilfredshet skyldes at de bagatelliserer og idylliserer, dvs. overdriver sin egen tilfredshet, mer enn yngre (Slagsvold, 1985). At eldre tar det bedre pga. lavere forventninger, betyr ikke nødvendigvis at de har det bedre enn yngre. Man bør derfor være forsiktig i fortolkninger (med praktiske konsekvenser) som bygger på subjektive mål på livskvalitet blant eldre (Ringen, 1995). Bildet er mer nyansert, og dette bør også reflekteres i sosialpolitikken på området, f.eks. ved at den i mange sammenhenger ikke kan baseres på subjektive mål men primært må basere seg på objektive mål på eldres levekår. Et tredje spørsmål er om aldersforskjeller i tilfredshet skyldes aldringsprosesser eller generasjonsforskjeller, og om morgendagens eldre vil ha andre forventninger og krav for å trives. Det er trolig at generasjon spiller en rolle dvs. at eldres tilfredshet (i alle fall i rike land) delvis skyldes velferdsveksten de har opplevd, og at de tilhører en generasjon som er vant til lite. Det er imidlertid grunn til å forvente et stabilt tilfredshetsnivå av minst to grunner. For det første er det mulig at høyere forventninger og enda høyere velstandsnivå vil balansere hverandre blant morgendagens eldre. For det andre, longitudinelle studier viser stor grad av stabilitet fordi tilfredsheten er sterkt påvirket av arv og personlighet (Nes, 2007) (se kapitler om arv og personlighet i denne boken). Endres livskvaliteten mer i karakter enn i nivå? Eldre har en annen type livskvalitet enn yngre, med mindre intense følelser (lykke og opprømthet, men også sinne og angst) men samme grad av lavere aktiverte følelser (tilfredshet, ro, interesse, bekymring). I tillegg til de aktiverte følelsene opplever mange at også kontrollfølelsen reduseres, og i særlig høy alder også selvaktelsen. Spørsmålet er om disse skiftene oppleves som en reduksjon eller mer som en kvalitativ endring av livskvaliteten som kanskje er gunstig. For det første kan det tenkes at reduksjonen i kontrollfølelse er mindre viktig for eldres trivsel. Dette synes bekreftet i studier av sammenhengen mellom kontroll og tilfredshet, som viser at sammenhengen er sterkt redusert i eldre år (Daatland & Hansen, 2007; Lang & Heckhausen, 2001). I svært høy alder kan det være fordelaktig å resignere i situasjoner man ikke har kontroll over (se Daatland s kapittel om alderdom i denne boken). 11

12 12 Videre kan man spørre om tilstedeværelse av pasjonerte og energiske følelser er like viktig i eldre år. Slike følelser er noe man må søke aktivt, og motivasjonen for å oppnå disse avhenger av i hvilken grad de verdsettes. Personer varierer i vurderingen av sterk emosjonalitet. Intens lykke og sterke positive følelser er spesielt verdsatt i individualistiske kulturer, mens en mer dempet type velvære (ro og harmoni) har større verdi i kollektivistiske kulturer (Schimmack et al., 2008). Tilsvarende finner man at utadvendte og individualistiske personer verdsetter lykke og intense følelser høyt (Tsai et al., 2006). Eldre er mindre utadvendte og mindre individualistiske enn yngre personer, og det er derfor ikke overraskende at lykke er blant de viktigste målene for unge mennesker (Kim-Prieto et al., 2005) men er mindre viktig blant de eldste (Browne et al., 1994). Over livsløpet synes det altså skje en overgang fra aktive til passive emosjoner (Ross & Mirowsky, 2008) som kanskje oppleves som gunstig av eldre selv. Daatland (2005) spør derfor retorisk om livskvaliteten endres mer i karakter enn i nivå. Alt i alt kan det virke som at tilfredshet og det mer lavstemte velværet som er minst like høyt blant de eldre blir mer sentralt enn den intense lykken i eldre år. Eldre har det bedre enn de gamle Hovedkonklusjonen her og i tidligere forskning er at alderen spiller mindre rolle for velvære enn hva de fleste tror, men at det kan være krevende både å være helt ung og svært gammel. Generelt forbedres noen typer velvære mens andre reduseres med høyere alder, men forskjellene er små, i alle fall inntil svært høy alder. Ser vi bort fra de eldste (de over 75 år), så har eldre mennesker på mange områder den høyeste opplevde livskvaliteten. De er minst like tilfredse som de yngre, og opplever mindre negativ emosjonalitet. I nasjonale sammenligninger av gjennomsnittlig subjektivt velvære kommer Norge og de andre nordiske landene ut på topp (Diener & Tov, 2007). Men ligger også norske eldre i toppen når det gjelder subjektiv livskvalitet? Omfanget og konsekvensene av aldringens utfordringer påvirkes av levekår, velferdsordninger og eldres anseelse og posisjon i samfunnet. Norske eldre kan tenkes å oppleve relativt lite problemer og bekymringer knyttet til helse, omsorg og økonomi på grunn av de gode velferdsordninger i de nordiske landene (Hansen et al., 2008b). Undersøkelser viser klart at også eldre har det bedre i mer velstående land. For eksempel er sammenhengen mellom alder og affekt (Pinquart, 2001) og tilfredshet (Deaton, 2007) langt mer gunstig for eldre i vestlige land enn i Øst-Europa. Hvordan eldre har det i svært fattige land, hvor eldre oftest har generelt dårlige 12

13 13 levekår men muligens nyter relativt høy respekt og er tett integrerte i familienettverk, vet vi lite om pga. mangel på data. Men det ser ikke ut til at aldersforskjeller i opplevd livskvalitet i LOGG skiller seg særlig fra aldersforskjeller i andre vestlige land. Det ser heller ikke ut til at eldres livskvalitet målt i absolutt nivå skiller seg særlig ut. F.eks. er depresjonsratene blant norske eldre like de man finner i andre vestlige land (Claussen & Slagsvold, 2005). I den grad det er kjønnsforskjeller i livskvaliteten, synes menn å eldes bedre enn kvinner, spesielt når vi ser på mental helse. Kvinner opplever mer depresjon, angst og ensomhet enn menn, spesielt i eldre år. Kjønnsforskjellene oppstår allerede tidlig i tenårene og skyldes både en større villighet blant kvinner til å oppleve og uttrykke vanskelige følelser, men også at kvinner oftere bor alene og oftere har svekket helse i eldre år (Nolen-Hoeksema & Rusting, 2000). Dessuten rapporterer kvinner langt oftere uførhet og dårlige levekår i eldre år (Smith & Baltes, 1993). Dette kan forklare at internasjonale studier vanligvis finner høyere tilfredshet og lavere negativ affekt blant eldre menn enn blant eldre kvinner (Diener & Suh, 1998). I studier av lykke, derimot, kommer kvinner vanligvis høyere eller like høyt ut som menn, i alle aldersgrupper (se Hellevik, 2008; Wood et al., 1989). Aldring kan altså oppleves ulikt for menn og kvinner, og konklusjonen at menn eldes bedre, er ikke entydig. Avslutningsvis vil vi understreke at alderdommen har ulike faser og at livskvaliteten kan være lav blant de aller eldste. Spesielt er det relativt mange av de over 75 år som er deprimerte og ensomme. Det ser dessuten ut til at disse problemene vil bli minst like utbredt blant morgendagens eldre (Jylha, 2004; van Tilburg, 2008), og konsekvensene for eldreomsorgen blir nok enda mer alvorlige fordi andelen eldre øker i befolkningen. Blant de hjemmeboende eldre er det spesielt noen av de som ikke har partner, og som på grunn av svekket helse ikke kommer så mye ut, som har det vanskelig. Dette er en gruppe som trenger økt oppmerksomhet. Samfunnsplanleggere bør spesielt rette oppmerksomheten mot å tilrettelegge for økt sosial omgang og meningsfull aktivitet for denne gruppen. Referanser Barusch, A. S., Rogers, A., & Abu-Bader, S. H. (1999). Depressive symptoms in the frail elderly: Physical and psycho-social correlates. International Journal of Aging & Human Development, 49(2), Blanchflower, D. G., & Oswald, A. J. (2007). Is well-being U-shaped over the life cycle? : Working paper No National Bureau of Economic Research 13

14 14 Browne, J. P., O'Boyle, C. A., McGee, H. M., Joyce, C. R. B., McDonald, N. J., O'Malley, K., et al. (1994). Individual quality-of-life in the healthy elderly. Quality of Life Research, 3(4), Butt, D. S., & Beiser, M. (1987). Successful Aging - a Theme for International Psychology. Psychology and Aging, 2(1), Carstensen, L. L. (1995). Evidence for a Life-Span Theory of Socioemotional Selectivity. Current directions in psychological science, 4(5), Carstensen, L. L., Pasupathi, M., Mayr, U., & Nesselroade, J. R. (2000). Emotional experience in everyday life across the adult life span. Journal of Personality and Social Psychology, 79(4), Charles, S. T., Reynolds, C. A., & Gatz, M. (2001). Age-related differences and change in positive and negative affect over 23 years. Journal of Personality and Social Psychology, 80(1), Claussen, S. E., & Slagsvold, B. (2005). Aldring og depressive symptomer: En epidemiologisk studie. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42, Costa, P. T., Zonderman, A. B., McCrae, R. R., Cornonihuntley, J., Locke, B. Z., & Barbano, H. E. (1987). Longitudinal analyses of psychological well-being in a national sample: Stability of mean levels. Journals of Gerontology, 42(1), Deaton, A. (2007). Income, aging, health and wellbeing around the world: Evidence from the Gallup World Poll. NBER Working Paper No : National Bureau of Economic Research, Inc. Diener, E. (1984). Subjective well-being. Psycholical Bulletin, 95(3), Diener, E., & Suh, E. (1998). Age and subjective well-being: An international analysis. Annual Review of Gerontolgy and Geriatrics, 17, Diener, E., Suh, E. M., Lucas, R. E., & Smith, H. L. (1999). Subjective well-being: Three decades of progress. Psychological Bulletin, 125(2), Diener, E., & Tov, W. (2007). Culture and subjective well-being. In S. Kitamaya & D. Cohen (Eds.), Handbook of cultural psychology (pp ). New York: Guilford. Dykstra, P. A., van Tilburg, T. G., & Gierveld, J. D. (2005). Changes in older adult loneliness - Results from a seven-year longitudinal study. Research on Aging, 27(6), Daatland, S. O. (2005). Quality of life and ageing. In M. L. Johnson (Ed.), The Cambridge handbook of age and ageing. Cambridge: University Press. Daatland, S. O., & Hansen, T. (2007). Well-being, control, and ageing. In H. Mollenkopf & A. Walker (Eds.), Quality of life in old age: International and multi-disciplinary perspectives. Dordrecht, The Netherlands: Springer. Erikson, E. H. (1968). Identity : youth and crisis. London: Faber & Faber. Gatz, M., Johansson, B., Pedersen, N., Berg, S., & Reynolds, C. (1993). A cross-national self-report measure of depressive symptomatology. Int Psychogeriatr, 5(2), George, L. K. (1993). Financial security in later life: The subjective side. Philadelphia: University of Pennsylvania. George, L. K., Okun, M. A., & Landerman, R. (1985). Age as a moderator of the determinants of life satisfaction. Research on Aging, 7(2), Hansen, T., Slagsvold, B., & Moum, T. (2008a). Financial satisfaction in old age - a satisfaction paradox or a result of accumulated wealth? Social Indicators Research, in press. Hansen, T., Slagsvold, B., & Moum, T. (2008b). Financial satisfaction in old age: A satisfaction paradox or a result of accumulated wealth? Social Indicators Research, 89(2),

15 15 Hays, J. C., Landerman, L. R., George, L. K., Flint, E. P., Koenig, H. G., Land, K. C., et al. (1998). Social correlates of the dimensions of depression in the elderly. Journals of Gerontology Series B- Psychological Sciences and Social Sciences, 53(1), P31-P39. Heckhausen, J. (1997). Developmental regulation across adulthood: primary and secondary control of age-related challenges. Dev Psychol, 33(1), Hellevik, O. (2008). Jakten på den norske lykken: Norsk monitor Oslo: Universitetsforlaget. Hybels, C. F., & Blazer, D. G. (2003). Epidemiology of late-life mental disorders. Clinics in Geriatric Medicine, 19(4), Jylha, M. (2004). Old age and loneliness: Cross-sectional and longitudinal analyses in the tampere longitudinal study on aging. Canadian Journal on Aging-Revue Canadienne Du Vieillissement, 23(2), Kim-Prieto, C., Diener, E., Tamir, M., Scollon, C. N., & Diener, M. (2005). Integrating the diverse definitions of happiness: A time-sequential framework of subjective well-being. Journal of Happiness Studies, 6, Kunzmann, U., Little, T. D., & Smith, J. (2000). Is age-related stability of subjective well-being a paradox? Cross-sectional and longitudinal evidence from the Berlin Aging Study. Psychology and Aging, 15(3), Lacey, H. P., Smith, D. M., & Ubel, P. A. (2006). Hope I die before I get old: Mispredicting happiness across the adult lifespan. Journal of Happiness Studies, 7, Lang, F. R., & Heckhausen, J. (2001). Perceived control over development and subjective well-being: Differential benefits across adulthood. Journal of Personality and Social Psychology, 81(3), Lawton, M. P., Moss, M., & Glicksman, A. (1990). The Quality of the Last Year of Life of Older Persons. Milbank Quarterly, 68(1), Lyubomirsky, S., Tkach, C., & Dimatteo, M. R. (2006). What are the differences between happiness and self-esteem? Social Indicators Research, 78(3), Mirowsky, J., & Ross, C. E. (2003). Social causes of psychological distress (2nd ed.). New York: Aldine de Gruyter. Nes, R. B. (2007). Well-being & psychological distress genetic and environmental influences on stability, change, and covariance. Dissertation. University of Oslo. Neugarten, B. L. (1996). Personality changes in the aged. In D. A. Neugarten (Ed.), The meanings of age (pp ). Chicago: University of Chicago Press. Newmann, J. P. (1989). Aging and Depression. Psychology and Aging, 4(2), Nolen-Hoeksema, S., & Rusting, C. L. (2000). Gender differences in wellbeing. In D. Kahneman, E. Diener & N. Schwarz (Eds.), Well-being: The foundations of hedonic psychology. New York: Russel Sage Foundation. Næss, S. (1992). Alder og livskvalitet. Aldring og eldre, 2, Pavot, W., Diener, E., Colvin, C. R., & Sandvik, E. (1991). Further validation of the Satisfaction With Life Scale: Evidence for the cross-method convergence of well-being. Journal of Personality Assessment, 57, Pearlin, L., & Schooler, C. (1978). The structure of coping. Journal of Health and Social Behavior, 19, Pinquart, M. (2001). Age differences in perceived positive affect, negative affect, and affect balance in middle and old age. Journal of Happiness Studies, 2, Radloff, L. S. (1977). The CES-D scale: A self-report depression scale for research in the general population. Applied Psychological Measurements, 1, Ringen, S. (1995). Well-Being, measurement, and preferences. Acta Sociologica, 38(1),

16 16 Robins, R. W., Trzesniewski, K. H., Tracy, J. L., Gosling, S. D., & Potter, J. (2002). Global self-esteem across the life span. Psychology and Aging, 17(3), Rosenberg, M. (1965). Society and the adolescent self-image. Princeton, NJ: University Press. Ross, C. E., & Mirowsky, J. (2002). Age and the gender gap in the sense of personal control. Social Psychology Quarterly, 65(2), Ross, C. E., & Mirowsky, J. (2008). Age and the balance of emotions. Social Science & Medicine, 66(12), Schilling, O. (2006). Development of life satisfaction in old age: Another view on the "Paradox''. Social Indicators Research, 75(2), Schimmack, U., Schupp, J., & Wagner, G. G. (2008). The influence of environment and personality on the affective and cognitive component of subjective well-being. Social Indicators Research, 89(1), Slagsvold, B. (1985). Inadequate living conditions and yet satisfied in old age (No. 5/85). Oslo: Norsk Gerontologisk Institutt. Smith, J., & Baltes, P. B. (1993). Differential Psychological Aging - Profiles of the Old and Very Old. Ageing and Society, 13, Stacey, C. A., & Gatz, M. (1991). Cross-sectional age-differences and longitudinal change on the Bradburn Affect Balance Scale. Journals of Gerontology, 46(2), P76-P78. Trzesniewski, K. H., Donnellan, M. B., & Robins, R. W. (2003). Stability of self-esteem across the life span. Journal of Personality and Social Psychology, 84(1), Tsai, J. L., Knutson, B., & Fung, H. H. (2006). Cultural variation in affect valuation. Journal of Personality and Social Psychology, 90(2), Tveråmo, A., Dalgard, O., & Claussen, B. (2003). Økende psykisk stress blant unge voksne i Norge Tidsskrift for Lægeforeningen, 123, van Tilburg, T. (2008). Todays's older persons: Increasingly lonely or increasingly likely to report so?. Paper presented at the 61st Annual Meeting of the Gerontological Society of America, Nov 21-25, National Harbour. Watson, D., Clark, L. A., & Tellegen, A. (1988). Development and validation of brief measures of positive and negative affect: The PANAS Scales. Journal of Personality and Social Psychology, 54, Wikholm, S., & Hildrum, A. (1995). Helseundersøkelsen i Dokumentasjon og frekvensfordeling. Bergen: Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. Wittchen, H. U., Knauper, B., & Kessler, R. C. (1994). Lifetime Risk of Depression. British Journal of Psychiatry, 165, Wood, W., Rhodes, N., & Whelan, M. (1989). Sex-Differences in Positive Well-Being - a Consideration of Emotional Style and Marital-Status. Psychological Bulletin, 106(2),