Statskog SF innspill til revisjon av Sira-Kvina konsesjon.

Transkript

1 Statskog SF innspill til revisjon av Sira-Kvina konsesjon. Statskog SF ved Geir Hovland og Kristian Eiken Olsen Statskog SF er grunneier av cirka 20 % av fastlands Norge. Statskog er eid av Landbruks- og matdepartementet. Vi er underlagt en del særskilte føringer med hensyn til drift av eiendommene. Spesielt med hensyn til jakt, fiske og friluftsliv. Innledning Statskog SF er en stor grunneier innenfor nedbørsfeltet til Sira-Kvina. Vår eiendom, Njardarheim, på cirka 800 km2, ligger i tre fylker (Vest-Agder, Aust-Agder og Rogaland) og fire kommuner (Sirdal, Forsand, Valle og Bykle). Njardarheim ligger nord i nedbørsfeltet til Sira Kvina og store deler av magasinene Svartevassmagasinet, Rosskreppfjorden og Øyarvatn ligger på våre areal. Njardarheim er en svært viktig eiendom både lokalt og regionalt med hensyn til allmennhetens tilgang til jakt og fiske. Da spesielt villrein- og rypejakt. Statskog med Njardarheim er en av de få grunneierne i regionen, om ikke den eneste, som tilbyr jakt og fiske på like vilkår til alle. Jakta tilbys i stor grad gjennom loddtrekking og til overkommelige priser. Vi opplever at etterspørselen etter spesielt jakt har vært, og er, økende. Samtidig som vi, omverdenen og offentlig forvaltning har økt fokus på bærekraftig forvaltning av vilt og fiskeressursene, og at høstingen av disse foregår bærekraftig måte. Statskog er selv bidragsytende både i form av økonomiske midler og egne ressurser både lokalt, regionalt og nasjonalt i forskningsprosjekter, utvikling av overvåkingsprogram og i ulike forvaltningsfora. Dagens situasjon Statskog har i dag et godt samarbeid, og en god dialog med Sira Kvina, i ulike prosjekt og tiltak. Spesielt med hensyn til fisk og fiskekultivering. Dette sammen med en del andre eiendomsanliggende som ble ivaretatt da konsesjonen ble gitt. Vi mener derimot at hensyn og avbøtende tiltak til med tanke på vilt ble dårlig belyst og hensynstatt når konsesjonen ble gitt. Spesielt villrein, som er en art med svært stort fokus både nasjonalt og internasjonalt, men også begge rypeartene våre, som i år ble rødlistet i Norge i kategori «nært truet». Det er spesielt de oppdemmede vannflatene som i stor grad har påvirket viltet. Areal som før var trekkområder og beiteområder har blitt satt under vann og fjernet for all fremtid. Dette får særlig store konsekvenser i ett landskap som er så relativt småkupert som disse heiområdene er, i kombinasjon med at magasinene er store / lange i utstrekning.

2 Heiområdene i Ryfylke, Sirdal og på vestsiden av Setesdal består av mye grunnfjell i dagen, og er svært oseanisk påvirket med tanke på temperatur, nedbør og ustabile værtyper. Dette påvirker viltet mye fra naturens side. Viktigheten av det mer frodige beite i dalbunnene, samt muligheten for en art som villreinen, å ha tilgang til andre områder i trange tider er derfor stor. De store vannmagasinene har lagt frodige dalfører under vann og avskjært viktige trekkruter. Ved å avskjære trekkruter, eller vanskeliggjøre disse, risikerer man at store områder på «andre siden» vil enten bli totalt utilgjengelige eller at tilgangen blir så vanskelig at bruken blir vesentlig redusert. Dette ser vi eksempler på i disse heiområdene i dag. Spesielt i forbindelse med oppdemmingen av Svartevassmagasinet. Dette vil vi komme nærmere tilbake til. Villrein Svartevassmagasinet. Anlegget stod ferdig på 1970 tallet. Svartevassmagasinet utgjør kanskje den største barrieren i forbindelse med Sira-Kvina sin utbygging i heiområdene, med sin lengde på nærmere 17 km vannlengde/flate. Her må også infrastrukturen i forbindelse med kraftstasjonen på Duge sees i sammenheng med magasinet. Anleggsområdet regnes fra demningen til utløpet av Grauthellervatn. Dette ansees som i underkant av 3 km ekstra lengde. I tillegg til selve magasinet og kraftstasjonsområdet ligger anleggsveien som en 18 km lang barriere fra Ådneram i Øvre Sirdal og inn til demningen på magasinet. Magasinet sammen med anleggsområdet og veien, utgjør en vesentlig barriere mellom vest-øst ferdsel i villreinområdet. Det betyr at villreinens ferdsel fra østsiden av Svartevassmagasinet og til Hjelmeland og Forsand heiene på vestsiden, er mer eller mindre avskjært med magasinet. Vi ser i dag at det er lite villrein på vestsiden sammenlignet med østsiden. Når vi ser magasinet og dets infrastruktur sammen med den naturgitte topografien, med Lysedalen og Kamsdalen i sør og Ytre Storevatn (som utgjør nordre del av Svartevassmagasinet) og Storsteinsvannet i nord og Storådalen i vest, ser vi hvor viktig de gamle trekkrutene har vært, før utbyggingen av magasinet. Disse villreintrekkene står nå under vann. Noen av de viktigste og mest åpenbare (grovt skissert) har vært: Aureknuten Bergeheii Loneknuten. Hytteknutane - Lille-Auråhorten Loneknuten. Smalevatn Ytre-Storevatn utløp Auråhorten. (Se vedlagte kart fra før regulering) I dag ser vi at, på gitte vindretninger, står dyrene ved Aureknuten og trykker mot magasinet, det samme på Hytteknuten og Loneknuten, og også i sørenden av Ytre Storevatn ved HRV. Dyrene møter magasinet og kommer ikke lengre. Dette resulterer da i at dyrene ofte vil bli stående i disse områdene eller trekke mot vinden langs magasinet. Etter reguleringen ser vi at eneste mulige landfaste passasje vest-øst er mellom Svartevassmagasinet og Blåsjø, ved Djupatjønn / Gyvatn, nærmere bestemt langs Sjonaråsen Simleeggen og opp i Auråhorten. Det vil si sør for Hisdal og

3 Steinsbuskardet biotopvernområde. Helt i kanten av Svartevassmagasinet / Ytre Storevatn, på nordsiden. Dette er derimot en lang og krokete trekkvei, for de dyrene som møter magasinet lengre sør. Avbøtende tiltak for villrein Svartevassmagasinet: Sira Kvina bør finansiere en utredning om muligheter for å lage viltpassasjer over Svartevassmagasinet. Så fremt dette lar seg gjør bør dette være et avbøtende tiltak som settes ut i livet, og finansieres av Sira Kvina. For oss er Svartevassmagasinet, sammen med sin infrastruktur og omkringliggende topografi det største hinderet for villreinens bruk av Ryfylkeheiene. Passasjen kan for eksempel tenkes som en form for bro, eller fylling med store rør / båttunneller på ulike nivå nedover slik at man kan passere med båt på ulike reguleringsnivå. Av de tre villreintrekkene som nevnes i forrige avsnitt, anser vi de to første som de viktigste. Det sistnevnte er veldig geografisk nært trekket som går på nordsiden av Ytre-Storevatn i dag. Vi anser derfor effekten av en terskel ved utløpet av Ytre Storevatn som mindre. De to andre ligger mer midt på magasinet og på steder hvor det ofte blir sett villrein på både øst og vestsiden. Rosskreppfjorden. Utbygging av Rosskreppfjorden startet allerede første gang på 1920 tallet, og videre, slik vi kjenner den i dag, på 1960 tallet. Rosskreppfjorden har, til forskjell fra Svartevassmagasinet, alltid vært en lengre innsjø med innbuktninger. Utbyggingen på 1960 var mest radikal mht villrein, da de gamle sundene forsvant, anleggsområdet, demninger og veier ble større og mer trafikkert. Veien fra Suleskard og til Rosskreppfjorden kom først i forbindelse med utbyggingen på 1960 tallet, og dette var starten på det vi i dag kjenner som Brokke Suleskardveien. I dag fremstår fjorden som en 11 km lang barriere for villreinens trekk vest-øst. Hoveddammen ligger like nord for Håhellervatn, kun Brokke Suleskard veien ligger mellom, således må også Håhellervatn sees i sammenheng. Rosskreppfjorden samlet med Håhellervatn utgjør en totallengde på 12,2 km. I forbindelse med oppdemmingen av Rosskreppfjorden ble den tidligere lange og smale fjorden svært bred. Dette medførte at de mest brukte trekkrutene vest-øst ble avskjært. Spesielt trekket over Brokkesundet ble avskjært. Det samme Ånesundet. I tillegg ble passasjen i nord ved Kringlevatnet (nordre del av Rosskreppfjorden) forverret. Anleggsveien fra Øvre Sirdal til Rosskreppfjorden ble på slutten av 1980 tallet opprustet, forlenget og åpnet som fylkesvei mellom Sirdal og Setesdal (vinterstengt). Dette har igjen forverret villreinens muligheter til trekk vest-øst og nord-sør i området Rosskreppfjorden. Selve magasinet utgjør i dag en barriere i seg selv, men annleggsveien, nå fylkesvei, har kanskje medført en like stor eller større barriere enn selve magasinet. Annleggsveien banet vei for en vesentlig lettere adkomst for mennesker, beitedyr / sauenæring og trafikk generelt. Det som tidligere

4 var myr og hei utviklet seg til å bli fylkesvei med asfalt, steile veiskjæringer og autovern. Ut i fra veien springer parkeringsplasser, gjerder, hytter og ferdsel. Vi vet i dag at magasinet, veien og aktiviteten som derfra utgjør et hinder for villreinen i dette området. Vi ser det på GPS merkede dyr, på dyreobservasjoner og reines reduserte bruk av områdene sør for veien. Vi ser også at villreinens bruk av området mellom annleggsveien til Svartevassmagasinet og vestbredden av Rosskreppfjorden, er redusert. Mest sannsynlig på grunn av anleggsveien til Svartevassmagasinet, Brokke Suleskard veien og manglende passasje over Brokkesundet og Ånesundet (Rosskreppfjorden). Det er nesten daglig snøscooter trafikk fra Suleskard i øvre Sirdal til kraftstasjonen ved Heiestøl (Øyervatn) vinterstid, dette medfører en belastning for villreinens trekk mellom områdene sør og nord for veien vinterstid. Dette området ville ligget vesentlig mer i ro dersom denne ferdselen ikke hadde foregått. Området Suleskard Heiestøl har ingen organiserte skiløyper, og snøskuterkjøringen til Sira Kvina er i så måte hovedforstyrrelsen i dette området vinterstid. Øyarvatn. Øyarvatn ble utbygd på slutten av 1970 tallet. Oppdemmingen av Øyarvatn fremstår på ingen måte like radikal som oppdemmingen av Svartevassmagasinet og Rosskreppfjorden med hensyn til villrein. Samtidig har den med sine forgreininger inn i det som tidligere het Kilen, i dag Øyarvasskilen, gjort det mer kronglete for villreinen å ferdes på vestsiden av Øyarvatn. Tidligere kunne villreinen ferdes langs vestsiden av Øyarvatn og over Kilseggene og videre opp i Melrakknuten / videre nordover. I dag fremstår det smale og svært trafikkerte området mellom Vestre Flogevatn og toppen av Suleskard som et av de få områdene villreinen kan krysse veien, mellom infrastruktur og vannflater, sommerstid. Avbøtende tiltak villrein Rosskreppfjorden og Øyarvatn: For å kompensere / avbøte for avskjærte trekktruter over og rundt Rosskreppfjorden og Øyarvatn, så bør Sira Kvina finansiere tiltak langs Brokke-Suleskardveien. Dette for å bedre villreinens trekkmuligheter nord sør i denne delen av heiområdet. Det bør sees på mulighetene for å tilrettelegge for viltoverganger over veien. For eksempel rette av veiskjæringer slik at sprengte kanter flates ut, sprengsteinfyllinger slakes ut med jordmasse, dype grøfter legges i større grad i rør og autovern fjernes (etter at veikantene er utbedret). På denne måten vil det kunne bli en lavere terskel for å bruke de gjenværende trekkpassasjene over veien. Rype Vi forvalter disse områdene etter våre føringer, med et mål om å sikre allmennhetens tilgang til jakt. Interessen er økende blant Norges befolkning for småviltjakt generelt, og rypejakt spesielt. I 2016 ble begge rypeartene våre rødlistet gradert som NT (nært truet). I så måte er det viktig at vilkårene for ryper ivaretas og fortrinnsvis bedres.

5 Statskog har i en årrekke langt ned mye ressurser i både forskning og tiltak mht ryper. Mye peker på at det er en kombinasjon av flere ulike årsaker som har medført tynnere rypebestander de senere årene. Predasjon, vegetasjonsforandring, klima, tekniske inngrep mv. I hvor stor grad jakt er en direkte årsak til reduserte bestander diskuteres, men har mest sannsynlig betydning på lave tettheter og innenfor mindre forvaltningsområder. I forbindelse med reguleringen av både Rosskreppfjorden og Svartevassmagasinet ble store områder satt under vann. Disse områdene er naturlig nok de lavest liggende arealene i sine områder. Når vi ser på gamle kart, høydekoter, bilder og laveste regulerte vannstand, danner vi oss et bilde av hva slags rypebiotoper dette har vært. Disse områdene har i første rekke vært lirypeområder, men også i stor grad vinterområder for fjellrype, med en vesentlig andel bjørk. Disse områdene ble satt under vann, og kommer således ikke tilbake. Store lirype habitat er borte, samt vinterbeiteområder for fjellrype. Dette betyr at forvaltningen av de resterende områdene blir desto viktigere for fjellområdet generelt. Statskog har drevet egeninitiert linjetaksering (distance sampling) på en del av sine lirype areal siden Vi har relativt gode tall på bestandsutviklingen over tid, og fra år til år på lirype. Det blir årlig lagt ned vesentlige ressurser i dette arbeidet. Disse brukes som et ledd i overvåking av bestanden, samt de blir brukt aktivt i jaktforvaltningen i området. Tiltak rype: De største delene av våre areal består i dag av fjellrype biotoper. Rypeforvaltningsmiljøet og forskningen i Norge har i dag et kunnskapsbehov vedr våre rypebestander. Både mht til bestandsstørrelse og kritiske faktorer som påvirker bestandstetthetene. Statskog sammen med NINA planlegger et prosjekt for å årlig kunne følge hekkebestandene av fjellrype. En slik vårtaksering vil være viktig for overvåking av fjellrypebestanden i dette område. Samtidig som linjetakseringen av lirype videreføres. Vi ser for oss at Sira Kvina bør være med å bidra økonomisk til årlig bestandsovervåking av både li- og fjellrype i disse fjellområdene. Vi ser at etter reguleringen av, spesielt Svartevassmagasinet, men også til en viss grad Rosskreppfjorden har store områder lirypeareal blitt satt under vann. Vi vet at gjengroing i lavhei er en utfordring allerede i dag, og vil mest sannsynlig øke i årene som kommer. For å kompensere for neddemt lavereliggende rypeareal ser vi for oss at Sira Kvina bør finansiere et flerårig prosjek for å prøve ut biotopforbedrende tiltak med sviing, skogrydding mv. av lavereliggende areal sør-øst for Svartevassmagasinet (Holmevatn Taumevatn området). Dette har tradisjonelt vært gode lirypebiotoper, som nå er i ferd med å gro igjen med mer høyreist vegetasjon. Områdene har vært taksert etter distance sampling metodikk siden 2003, og har således gode bakgrunnstall med hensyn til tetthet av ryper. Vi ser da for oss å ha et referanse område et annet sted hvor vi ikke gjør noe, får da å sammenlikne utviklingen av tetthetene. Et slikt prosjekt må da ha tilhensikt å videreføres dersom vi finner en målbar forskjell.

6 Behov for mer kunnskap Siden 2007 har det pågått GPS merking av villrein i disse heiområdene. Dette har gitt noen svar, og reist en hel del nye spørsmål. Kommuner, fylkesmenn, regulanter, nemder, grunneiere med fler har bidratt i prosjektene sammen med NINA. Det har blitt samlet inn mye data for å prøve å gi svar på villreinens arealbruk i heiområdene. I likhet med andre ønsker Statskog å drive en kunnskapsbasert forvaltning, og higer etter ny og bedre kunnskap. Vi må allikevel ha et nøkternt forhold til hva slags kunnskap vi kan skaffe oss, hvor gode og presise svar vi kan få. I noen sammenhenger må vi kanskje leve med det vi har, og basere oss på gammel kunnskap, og lokalkunnskap. Ikke minst tørre å ta beslutninger på grunnlag av dette, og ikke nødvendigvis utsette tiltak med argumentasjon i behov for å vite enda mer. Et fagområde som er lite belyst, og kunnskapsbehovet stort, i forbindelse med konsekvensene av neddemte areal, er beitesituasjonen for både villrein, ryper og sau på gjenværende områder. I dag er kondisjon og mattilgang et viktig parameter i viltforvaltningen. Både med hensyn til villrein, men også til ryper, hvor ofte areal med gode rypehabitat blir vektlagt. De arealene som er satt under vann, gjennom de ulike Sira Kvina utbyggingene har trolig vært blant de mest frodige og produktive arealene. I tillegg vet vi også at de ulike magasinene og infrastrukturen som følger med, har medført redusert tilgang til beiteareal «på andre siden» av inngrepet. Sistnevnte gjelder spesielt for villrein. Vi vet svært lite om status, produksjonsevnen og graden av tilgjengelige beite for de ulike artene i dag. Som en konsekvens av dette bør Sira Kvina forplikte seg til å bidra økonomisk til en planmessig overvåking av beiteressursene og en vegetasjonskartlegging, spesielt med hensyn til villrein, sau og ryper innenfor nedbørsfeltet eller nærområdene til dette. Innlandsfisk Statskog har hatt et godt samarbeid med Sira Kvina vedrørende avbøtende tiltak på innlandsfisk. Vi synes dette fungerer svært bra på dagens nivå, og ønsker at dette videreføres. Øvrig Friluftsliv Friluftsliv aktiviteten utover kommersielt jakt og fiske i disse områdene, preges av våre egne utleiehytter samt turistforeningens hytter og løypenett. I tillegg kommer tradisjonelle aktiviteter som fotturer med telt og for eksempel bærplukking o.l.

7 Tiltak øvrig friluftsliv: Sira-Kvina bør ruste opp båtrampe både ved Svartevassmagasinet, Rosskreppfjorden og Øyarvatn. Spesielt mht fast dekke lengre nedover i reguleringssonen. Slik det er i dag fungerer båtrampene bra så lenge man er nære HRV, men når man kommer under et visst nivå består dekket av grus, småstein og sprengstein. Dette gjør spesielt opptrekk av båt utfordrende for en del normale biler. Det bør legges fast dekke så langt ned regulanten tapper magasinet. Vedlegg: 7 sider kartvedlegg. Åseral, Geir Hovland og Kristian Eiken Olsen