11. Hjertet i det operative politiarbeidet

Transkript

1 Lundgaard, J.M. (2021). Nød og neppe. Fra anrop til beslutning ved politiets operasjonssentral. Oslo: Universitetsforlaget. DOI: Hjertet i det operative politiarbeidet «Det er ikke så komplisert, egentlig. Så lenge vi vet hvor de er, så kan vi sende en bil for å sjekke og ta det derfra», sier den erfarne operatøren til meg. Operatørens uttalelse kan synes å stå i kontrast til denne bokens vektlegging av den store kompleksiteten i sentralens arbeid. Som sitatet viser arbeidet oppleves ikke nødvendigvis som særlig komplisert, i alle fall ikke alle sidene ved det. Kanskje er det riktigst å si at arbeidet på samme tid både er komplisert og ukomplisert, men at forståelsen betinges av perspektivet en har: Der jeg har forsøkt å forstå og fortolke de ulike delene av sentralens virksomhet, forsøker sentralen å forstå og fortolke meldingene den mottar. Der jeg har sett etter det komplekse, uklare og rotete, ser de ansatte ved sentralen etter det konkrete og tydelige. For at det skal bli mulig å ta en beslutning, rydder de, forenkler og forsøker å skape klarhet. For sentralen og dens ansatte er det ofte et poeng ikke å komplisere arbeidsprosessene, nettopp fordi de er så komplekse i seg selv. Skulle sentralen i sin daglige drift insistert på å bevare all kompleksiteten og usikkerheten i oppdragene, ville det i realiteten gjort det tilnærmet umulig å komme til en beslutning. Samtidig som det kontinuerlig å insistere på det kompliserte ville vært et hinder for å få jobben gjort i det daglige, blir det komplekse likevel ofte synlig, som når de ansatte diskuterer oppdrag, drøfter usikkerhet og korrigerer hverandre, både i driften og i opplæringer, evalueringer og øvelser. En anerkjennelse av kompleksitetens ulike deler gjør det mulig å vurdere hvilke bestanddeler som skal være avgjørende og når. For dersom en bil sendes, er det, som operatøren sier, bare å «ta det derfra». Den største risikoen kan derfor ligge i beslutningen om å la være å sende noen patrulje. Derfor bør sentralen også selv studere grensetilfellene, tvilen og reflektere over hvordan en håndterer usikkerhet. I dette avsluttende kapitlet skal jeg trekke noen linjer gjennom boken, og på et overordnet nivå svare på de spørsmålene jeg stilte innledningsvis. Til slutt vil jeg løfte frem betydningen av å forstå sentralen og dens virksomhet som nettverk eller assemblager, og si noe overordnet om hva disse assemblagene består av. This work is licensed under the Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDervatives 4.0 International (CC BY-NC-ND 4.0). To view a copy of this license, visit

2 266 Lundgaard Nød og neppe ET AVSLUTTENDE OVERBLIKK Dette prosjektets utgangspunkt var et ønske om å forstå hvordan en strukturerer et arbeid som i sin natur er uforutsigelig og usikkert. Gjennom prosjektets teoretiske ramme, vist i kapittel 3, har en kunnet se sentralen både som et nettverk i seg selv og også som en del av et større nettverk. Dette har lagt grunnlaget for å kartlegge bredde og variasjon. Gjennom vektleggingen av kritiske sikkerhetsstudier har målet vært å se bak kategorier og klassifikasjoner, og heller se på hvordan disse etableres, og hvilken betydning de får. Valget om å gjøre feltarbeid fulgte av problemstillingene, og også av den teoretiske tilnærmingen. I kapittel 4 viste jeg til de metodiske valgene og dilemmaene i prosjektet. Gjennom å være til stede og observere sentralens praksiser mens de utspilte seg, og samtidig også kunne spørre deltagerne i feltet om vurderinger som i utgangspunktet ikke var synlige, har jeg fått et materiale med detaljrikdom, dybdeforståelse og nærhet, både i tid og sted til de beslutningene som tas. For å forstå bredden og variasjonen i det som gjøres, har jeg, heller enn å forenkle, konsentrert meg om det komplekse og uklare i arbeidet. Selv om det følger begrensninger med det å velge etnografi og feltarbeid, ville ikke andre metoder kunnet få frem denne variasjonen. Å kunne knytte beskrivelser og forklaringer fra deltagerne til konkrete handlinger de nylig har gjort, har gitt helhetlige forståelser av detaljrike og varierte praksiser. Dette prosjektet viser hvordan verden ser ut fra sentralen: Å sitte på medlytt, og å sitte inne på sentralen, er å se både sentralen, politiarbeidet og verden for øvrig fra et bestemt sted. Sentralens posisjon i politiets virksomhet skiller seg fra andre posisjoner: Tjenestepersoner på patrulje ser gaten og folkene der, og de interagerer med disse. Patruljene sendes til konkrete oppdrag og skal løse dem i sosial og fysisk interaksjon med publikum. Inne på sentralen interagerer en med publikum på avstand, via telefon og uten mulighet for å bruke fysisk makt eller å se ansikter og kroppsspråk. Nærheten i tid til hendelsene kan imidlertid være umiddelbar, når situasjoner formidles til dem i tilnærmet sanntid. Sentralen har i tillegg et ansvar for å se hele politidistriktet under ett, de må ha oversikt over alle oppdragene og samtlige patruljer. Det er ikke slik at ett av disse perspektivene nødvendigvis er riktigere eller bedre enn det andre, men de er ulike: Der patruljene er fysisk nær de enkelte patruljeoppdragene, må sentralen kontinuerlig forholde seg til distriktets oppdrag og ressurser som helhet, en helhet de får tilgang til gjennom teknologiene de bruker, teknologier som gir et digitalt falkeblikk. Samtidig som dette prosjektet har hatt operasjonssentralen og dens virksomhet som studieobjekt, gir det å forstå sentralen som en del av et større nettverk også kunnskap mer generelt om de operative delene av politiets arbeid: Den helheten sentralen må forholde seg til, blir synlig når man gjør feltarbeid. Hvilke logikker

3 11. Hjertet i det operative politiarbeidet 267 og strukturer som finnes i det operative politiarbeidet, kan ikke kartlegges ved å se på patruljevirksomheten alene: Noe er felles for de ulike nivåene, men den operative virksomheten rommer også ulikheter og dilemmaer som skiller den fra patruljene og taktisk nivå. Informasjonstilgang og forenkling gjennom kategorisering Den inputen sentralen mottar, er brokete og variabel: Ulik informasjon fra ulike formidlere skal omdannes til output. Informasjonen omdannes til situasjonsbestemt kunnskap, og denne kan være mer eller mindre sikker og potensielt også endre seg. Sentralens kunnskapsproduksjon er av kritisk art de må vite nok til å kunne ta en beslutning, også i alvorlige hendelser som haster. Samtidig må også de være kritiske til informasjonen de mottar er det reelt, er det så alvorlig som det virker, eller er det kanskje mer alvorlig? Sentralens innledende arbeid handler om å etablere et beslutningsgrunnlag, om få nok informasjon til å kunne ta en beslutning om eventuell ressursbruk. I boken har jeg undersøkt hvordan sentralen danner kunnskap, forstått som prosessert informasjon hvordan noe etableres som plausibelt, noe som tull, noe som sikkert og noe som usikkert. Forenkling og kategorisering gjør det mulig for mennesker å håndtere en kompleks verden (Bowker & Star, 2000), og i sentralens arbeid blir dette behovet synlig, blant annet fordi vurderingene og beslutningene ofte må tas relativt raskt. Forenklinger, kategoriseringer, klassifiseringer og prioriteringer gjør det mulig å håndtere store informasjonsstrømmer med tilnærmet uendelig variasjon i avsendere, klarhet, meldingsinnhold og tolkningsrom. Sentralens beslutninger er en flerleddet prosess, og grunnlaget for beslutningene om hva en skal gjøre med en melding, avgjøres ikke av det meldingen formidlet, men sentralens fortolkning av dette innholdet. Forståelsen kommer særlig til uttrykk gjennom forholdets art, kortforklaringen og den fastsatte prioriteten (hastegraden). Etter hvert kan bildet utfylles, utfordres og få flere fasetter, men i de innledende fasene handler det om å lage en enhet som kan gi et grunnlag for beslutning. Kategoriseringsprosessene er derfor essensielle, for samtidig som kategorisering er nødvendig, har det alltid etiske og politiske dimensjoner ved seg (Bowker & Star, 2000). Hva som havner i hvilken boks, er et resultat av påvirkelige prosesser og ikke noe naturgitt. Bias, holdninger, mer eller mindre bevisste valg og subjektive forståelser kan komme til uttrykk gjennom kategoriene en velger, og de en velger bort. Slik jeg har vist, kan disse praksisene også innebære en risiko, ettersom de kan betinge videre forståelser, og dermed også betinge politiets respons.

4 268 Lundgaard Nød og neppe Kategoriseringene tilslører vurderingene, for gjennom dem kan også beslutningen om ikke å gjøre noe finne sted, men uten at denne underbygges noe videre. Slik erstatter tidvis kategoriseringene vurderinger og beslutningsgrunnlag og gjør det vanskeligere å kritisk diskutere hvilken informasjon som skal lede til hvilken beslutning og når, og det blir potensielt vanskeligere å vurdere i ettertid om politiets vurdering var god og solid eller ikke. I så måte er det grunn til å reflektere over at øvelser og evalueringer legger så stor vekt på de store og ekstraordinære hendelsene, når kompleksiteten i det mindre og usikre kan være vel så stor, og noen ganger større. Ved store hendelser vet man at man skal gjøre noe, utfordringen blir å koordinere responsen fra politiet og eventuelle samarbeidsaktører, å huske på alt som skal inngå i en slik respons, og også forholde seg til ny informasjon som måtte komme. I de små eller uklare meldingene kan utfordringen være å vite nok til å fatte en beslutning. Det kan være vanskelig å begrunne hvorfor en skal falle ned på å gjøre eller ikke gjøre noe, når selve denne usikkerheten kan anses som grunnlag til begge deler. Kanskje er det også mye å lære av heller å studere forholdet mellom det klare og det uklare, enn det store og det lille hvordan forholder en seg til uklarhet, og kan en finne systematikk og metoder for dette? Gjennom boken har jeg avdekket at i det vi tenker på som hendelsesstyrt politiarbeid, finnes det også andre strukturer og mekanismer som er med på å avgjøre hva som blir til patruljearbeid, hva som vurderes til å haste, og hva som sorteres bort. Disse strukturene og mekanismene viser også at i det vi er vant til å omtale som hendelsesstyrt, er det rom for både intendert og uintendert styring, subjektivitet og forhandling, både på sentralen, men også fra politisk hold og fra politiets ledelse. Fordi dette arbeidet i realiteten er styrt av de fortolkningene sentralen gjør av meldingene den mottar, gir det ikke mening å snakke om det rent hendelsesstyrte. Det er fortolkningene som styrer virksomheten, ikke hendelsene i seg selv. Meldinger fortolkes og kategoriseres, slik er sentralen aktiv i å skape oppdrag som politiet så kan håndtere, og dermed i å skape virkeligheten. Det er et arbeid med mange fasetter og også risikoer, ettersom det er sentralens jobb å definere grensene for politiarbeid, og å vurdere hva som skal falle utenfor og innenfor det operative politiets oppgaver. Sentralen definerer kontinuerlig hva som er «something-thatought-not-to-be-happening-and-about-which-someone-had-better-do-something-now!» (Bittner, 2005 [1974]: 161 [kursiv i orginal]). Dette er komplekse prosesser hvor politiet bidrar aktivt, ikke bare tar telefonen og sender en bil. Denne studien gir dermed kunnskap med betydning ikke bare for operasjonssentralene, men også for politiforskning generelt. At politiets arbeid ikke kan forstås som rent hendelsesstyrt, gir også grunn til å forske i mer detalj på for eksempel

5 11. Hjertet i det operative politiarbeidet 269 ulike hendelses- og lovbruddskategorier, se på hva som fortolkes inn og ut av disse, på hvilket grunnlag og av hvem. Oppdragskonstruksjon og vurderinger Så, hvordan forstår, fortolker og vurderer de ansatte ved operasjonssentralen meldinger idet de mottar dem? I kapitlene 5, 6 og 7 så jeg på hvordan operatørene mottar og behandler anrop, og hvordan teknologiene hjelper, men også tidvis forkludrer prosessene. Sentralen legger puslespill av den informasjonen de mottar, og forsøker å gjøre bildet av hva de står overfor så klart som mulig. All informasjonen de mottar, er imidlertid mediert av noen andre, og dette gjør at de også må vurdere troverdigheten til avsenderne, enten disse er meldere, kolleger, registre eller andre teknologier. For å fylle ut forståelser av meldingene de får, bruker sentralen de teknologiene de har, og den informasjonen de får tilgang til gjennom dem. Samtidig gir ulike mennesker og teknologier ulike fortolkninger, og informasjonen de formidler, kan ofte være mangelfull eller usikker. Manglende informasjon kan både bli begrunnelse for å gjøre noe og begrunnelse for å avstå fra å gjøre noe. Dette gjør for eksempel at meldere som kommer med klar informasjon og kan svare greit på spørsmål fra sentralen, i stor grad vil kunne gi grunnlag for en beslutning, mens meldere som overdriver, krangler og enten ikke kan, eller ikke vil, svare på spørsmålene fra operatøren, vil gi det som forstås som et usikkert og tynt grunnlag for en beslutning. I sentralens arbeid er dette et dilemma: En kan ikke forvente at alle meldere opptrer som en ønsker og formidler det sentralen behøver, men samtidig er disse ofte det eneste grunnlag en har for å ta en beslutning. Hvordan skal sentralen forholde seg til fravær av informasjon? Kan denne brukes som grunnlag for å vurdere sannsynligheten for at noe har skjedd? I slike situasjoner vil sentralen ofte gå til registrene for å se etter mulige brikker i puslespillet, og da er det særlig gamle logger med de samme involverte som oppleves relevante. Samtidig er det et paradoks at logger som allerede da de ble skrevet, kunne inneholde svært usikre opplysninger, også kan bli brukt for å redusere usikkerhet i dag. Dette viser behovet for kompetanse til å tolke den informasjonen og kunnskapen teknologiene gir (Gundhus, 2006). Samtidig som mye arbeid ved sentralen betinges og struktureres av teknologier, er det også klare begrensninger i teknologien. For eksempel styrer PO deler av de meningsdannende prosessene ved sentralen, men bistår ikke operatørene i å skille mellom ulike typer kilder og informasjon, og bidrar heller ikke med å synliggjøre hva som er hva. Det skilles ikke mellom loggføring av meldinger, vurderinger og beslutninger i PO, så ansvaret for å følge opp og sikre notoritet ligger på de ansatte.

6 270 Lundgaard Nød og neppe Den tydeligste nyere styringen av de operative beslutningsprosessene er innføringen av responstidsmåling. Med bakgrunn i beredskapsvendingen skal styringssystemet sørge for at de som trenger hjelp raskt, får det, og ved hjelp matrisen for prioritetsfastsettelse skal praksisene rundt håndteringen av det som defineres som hasteoppdrag, bli bedre og mer lik. I kapittel 7 viste jeg hvordan fortolkningene og praksisene når det gjelder prioritetsfastsettelsen er kompleks og mangefasettert, og hvordan målstyring også kan skape nye mål og praksiser. Å skulle målstyre en virksomhet som sentralens, hvis virksomhet er uforutsigbar og ofte uklar, er ikke uten utfordringer og potensielt uintenderte konsekvenser. Å vokte porten til patruljeoppgavene I boken har jeg også belyst operasjonssentralens rolle i det operative politiarbeidet. I kapittel 2 redegjorde jeg for hvordan sentralens rolle og dens ansvar presenteres i ulike styringsdokumenter, mens dens rolle i praksis undersøkes i kapitlene for øvrig. I mange sammenhenger er sentralen inne et begrenset tidsrom av oppdragshåndteringen, og selve meldingsmottaket er igjen en begrenset del av dette tidsrommet. Samtidig kan nettopp dette tidsrommet være avgjørende. Her ligger sentralens betydningsfulle rolle som portvokter, hvor de vurderer publikums forventninger og ønsker opp mot det sentralen anser som oppgaver for politiets patruljer. Mener de at en melding ikke er noe en må rykke ut på, så rykkes det ikke ut (før det eventuelt kommer ny informasjon som forandrer bildet). Det er dette Manning beskriver som sentralens subtile dans (subtle dance) (Manning, 1988, s. xiv), de omsetter publikums krav til organisatorisk rutinearbeid. Sentralens rolle er å være portvokter, å holde «tullet» unna patruljene, og de skal også lede og styre disse patruljene. Styringen kan skje både eksplisitt og subtilt, og påvirkes av operatørenes posisjon og erfaring. Det er et sterkt kollegafellesskap mellom dem ute og inne, og de er alle del av den samme operative helheten. Men samtidig som sentralene og patruljene ofte friksjonsløst drar i samme retning, har de ulike posisjoner, oppgaver og perspektiver, noe som også kan gjøre relasjonen sårbar, som vist i kapittel 8. Beredskapen og dens paradokser Sentralen og dens virksomhet forstås her som både kontemporær og ordinær. Ordinær i den forstand at mange av dens funksjoner ligger relativt fast, og kontemporær fordi dens arbeid også påvirkes av endringer andre steder, som politiske, teknologiske og samfunnsmessige. Som vist i kapittel 2 har sentralene kommet

7 11. Hjertet i det operative politiarbeidet 271 høyere på agendaen politisk. De styringsstrukturelle dimensjonene i politiarbeidet etter 22. juli finnes også igjen ved sentralen, i form av både økt styring og profesjonalisering, men også i et beredskapsfokus som gir seg utslag i konkrete planverk og øvelser. Dette kan også ses i bevisstheten rundt de hendelsene som kan komme til å skje, som vist i kapittel 9. Sentralens rolle er også å planlegge for det en kan planlegge for, og å samtidig være klar for det uforutsigbare. Samtidig er sentralen også en del av det høyst ordinære ved politiets arbeid; publikumskontakten og videreformidlingen til patruljene av de oppdragene som trenger deres respons. Noen trekk ved sentralen er stabile, andre er foranderlige. I denne boken har jeg sett på begge deler, og særlig undersøkt hvordan beredskapsvendingen i politiet påvirker operasjonssentralens daglige virksomhet. Den konteksten jeg skisserte i kapittel 2, gjenfinnes i praksiser beskrevet særlig i kapittel 7, 9 og 10. De foranderlige trekkene blir synlige, ettersom det på politisk og politimessig styringsnivå har skjedd og fremdeles skjer mye som angår sentralen. Nærpolitireformen har sentralene i fokus, og dens bakgrunn i 22. juli-kommisjonens rapport representerte et skille i norsk politi. Dette skillet handlet overordnet sett om beredskap, men det var samtidig et skille for sentralene. Tidligere var sentralene og deres virksomhet i mindre grad tema, men nå ble de både belyst, kritisert, løftet frem og satset på. Beredskapsdreiningen og det økte fokuset på sentralene har funnet sted samtidig. Reformen har gitt noen positive effekter for sentralen, for eksempel satsinger på utstyr, opplæring og nye funksjoner. Samtidig innebærer beredskap en dreining mot økt fokus på de mest alvorlige hendelsene, også de som ikke har funnet sted, og som kanskje aldri vil gjøre det. Beredskapsorganisering innebærer ofte å etablere strukturer på siden av de ordinære, for å kunne håndtere eventuelle store hendelser. På sentralen blir beredskap også en del av hverdagen. Beredskapsarbeidet kan både gjøres på mikronivå gjennom å holde ressursene ute og inne klare for variasjoner som kan komme, men noe handler også om de tenkte, store hendelsene, som en ikke vet når, eller om, vil finne sted. Det fokuset som ligger på «den neste store hendelsen», kan vanskelig ses som uavhengig av den kritikken sentralene ble gjenstand for i 22. julikommisjonens rapport. På sentralen blir det synlig at det å være beredt på det mest kritiske ikke bare er noe som bygges opp på siden av de ordinære strukturene. Dette siver inn i den daglige virksomheten, noen ganger på måter som ikke er intendert. I mitt feltarbeid fant jeg at dette kan påvirke den nedre grensen for hva en velger å gjøre noe med, og at denne kan bli høyere fordi en er opptatt av «å ha noe å gå på», å ha ledige ressurser og kapasitet i tilfelle noe svært alvorlig skulle skje. I dette ligger en økt risiko for å gjøre noe feil, i den forstand at fokus i større grad blir på å ha ledig kapasitet ute og inne, og kunne bli «kortere» i samtaler med

8 272 Lundgaard Nød og neppe innringere som ikke fremstår å være i nød, og å vekte eksisterende små oppdrag mot hypotetiske større oppdrag. Slik kan de faktiske oppdragene ende med å bli vurdert opp mot de tenkte hendelsene som ikke har funnet sted. Det innebærer at forskning på beredskap også bør omfatte forskning på hvordan denne relaterer seg til og påvirker det ordinære og hverdagslige, og at sentralen kritisk må vurdere hvilken plass den tenkte fremtiden skal ha i det faktiske nåtiden. Sentralen i utvikling Studien har også tydelig vist at sentralene er i endring, også på andre måter enn de som relateres til beredskap. Dette var tema for kapittel 10. Endringene kommer fra flere steder, både lokalt og nasjonalt, og forstås som en påbegynt profesjonalisering av sentralens virksomhet. De tre formene for læringsarbeid jeg ser som uttrykk for profesjonaliseringen, er opplæring, øvelser og evalueringer av hendelser. Disse tre er uttrykk for både interne og eksterne krav til kvalitet i arbeidet, og ses her som å demonstrere hvordan en på ulike måter ønsker å skape strukturer og orden for å kunne håndtere det ustrukturerte og komplekse. Både på beredskapsfeltet og i to av disse uttrykkene for profesjonalisering; øvelsene og evalueringene, ligger fokuset på det mest kritiske. Samtidig som det helt klart er mye å lære fra disse områdene, kan en også potensielt lære mye av å se nærmere på den motsatte enden av skalaen: Sentralens helt ordinære arbeid er også komplekst, og også den kompleksiteten som ikke berører det mest kritiske, kan være grunnlag for ytterligere fagutvikling. Sentralens kontinuerlige arbeid med å håndtere grenselandet for hva en gjør noe med, og hva en velger bort, er et arbeid som rommer både faglig skjønnsutøvelse, uklarhet og risikotakning. DER NÅTID MØTER FORTID OG MULIGE FREMTIDER Mitt overordnede forskningsspørsmål har vært spørsmålet om hva som former og betinger de fortolkninger, vurderinger og beslutninger som tas ved politiets operasjonssentral. Det banale svaret er at det er mye, og at det også er langt mer enn hva denne boken har greid å dekke. Min ambisjon har vært å se etter disse betingelsene slik de kommer til uttrykk i de praksisene jeg har observert, og i det de ansatte har formidlet til meg. I prosessene med å avgrense, kategorisere, sortere og vurdere den usystematiske og rotete inputen sentralen mottar, er teknologiene ofte støtte, men noen ganger også hindre. Teknologiene veileder og bestemmer hva en skal registrere og i hvilken rekkefølge, de bidrar til å forme den informasjonen en mottar og fortolker, og de gjør sentralen til et gjennomsiktig sted, hvor det er mulig

9 11. Hjertet i det operative politiarbeidet 273 å ettergå mange av praksisene ned til minste detalj. Til et visst punkt muliggjør gjennomsiktigheten både læring og kontroll, men det er også mye av sentralens virksomhet som kun er synlig når en er til stede. Det gjør det utfordrende å fullt ut vurdere en hendelse i retrospektiv. Sentralen er et sted som får ting til å skje, også i andre deler av nettverket: Den påvirker og styrer patruljene, skaper registerinformasjon som den selv kan benytte i fremtiden, og gir datagrunnlag for responstidsmålinger, noe som knytter driften til styringsnivåene i etaten. Slik er sentralen både konsument og produsent av ulike former for kunnskap. Å forstå sentralen som et nettverk eller en assemblage innebærer å kartlegge deler av en helhet, og å se på hvordan disse delene møtes, og hva som skjer i disse møtene. Her vil jeg holde meg til begrepet assemblager, ettersom dette tydeligere viser at det her er snakk om bestanddelene i en helhet eller objekt. I litteraturen vist til i kapittel 3 vektlegges det at disse delene består av både mennesker og materialitet, som alle kan forme nettverket de inngår i. I dette tilfellet er det sentralen som er en del av det operative politiet. Det mitt arbeid har vist, og som jeg her vil fremheve, er at disse delene ikke bare er materialitet og mennesker, men også tid. Sentralens arbeid formes samtidig av nåtiden, fortiden og av mulige fremtider: Oppdragene skapes ofte i møtet mellom nåtidsinformasjon fra meldere og de historiske dataene registerteknologiene bidrar med. Samtidig må sentralen beholde fokus på det som kan komme, de mulige hendelsene. De tre tidsdimensjonene er til stede på samme tid: En uklar melding i nåtid kan fremstå litt klarere dersom gamle logger viser at noe lignende har skjedd før, og avveiningen av hva en gjør nå, kan formes av bevissthet rundt det som kan finne sted i fremtiden. Dette gjør at sentralens virksomhet består av disse tre tidene samtidig. Dette siste momentet jeg løfter frem her, er mitt bidrag til de mer teoretiske forståelsene av hva som utgjør bestanddelene i et nettverk. Sentralen er her forstått som et aktørnettverk; summen av teknologiene, menneskene, relasjonene og telefonene. Det er regelverket og strukturene, ressursene og hendelsene. Men tid er altså også en del av nettverket. Det er det nåtidige og flyktige som forsvinner før det blir noe stort, et blaff gjennom systemene, slått ut med «ingen operative tiltak», det er den neste telefonen, den som kan være viktig, krevende, men som ofte ender opp som ingenting. Det er de hendelsene som har vært, de erfaringene en har, som gjør én forståelse mer plausibel enn en annen. Sentralen er møtet mellom den uavklarte nåtiden, den fortiden en har konkludert i, og den fremtiden som kan komme, når som helst eller aldri. Disse virker inn på hverandre. Nåtidens opplysninger fortolkes ikke i et vakuum, det som skjer nå fortolkes med utgangspunkt i det som meldes inn, men også i kombinasjon med det en opplever at en vet fra før,

10 274 Lundgaard Nød og neppe det som er vanlig, det som skjedde sist, eller det registrene indikerer at ofte skjer. Det skjer også ofte med en åpenhet for at det kan være noe mer, noe en ikke kjenner. Gjennom teknologiene knyttes nåtiden til fortiden, personer og steder til gamle oppdrag, og gjennom beredskapsfokuset i politiet knyttes nåtiden til fremtider som rommer store hendelser en kanskje ikke greier å håndtere. Samtidig er tiden viktig fordi en jobber mot klokka, og stadig må veie behovet for mer informasjon opp mot et eventuelt behov for rask respons. Sentralens arbeid er altså ikke mulig å redusere til «her og nå», og ideen om det nåtidige er egentlig summen av langt mer komplekse prosesser og langt flere bestanddeler. Kapittel 5 vektla hvordan sentralen gjennom å legge puslespill av meningsdannelse og sannsynliggjøring jobber med å gi mening til mulige nåtider. Også historiske brikker kan være relevante i det nåtidige puslespillet. Kunnskapen en kan hente ut av registre, kan vurderes som relevant her og nå, og som erstatning for det en ikke vet. På denne måten gjøres også fortiden relevant, og historiske data kan brukes for å gi mening til det nåtidige. I kapittel 9 så vi på hvordan sentralens arbeid også preges av den tenkte fremtiden. Slik Amoore (2013) snakker om de mulige fremtidene, kan vi altså også snakke om de mulige eller plausible nåtidene. De mulige fremtidene kan manifestere seg i nåtiden på ulike måter (Anderson, 2010), også på sentralen. I motsetning til for rene beredskapsfunksjoner, altså de som er «sovende» frem til noe skjer, er sentralens beredskapsfunksjon også en del av dens daglige funksjon. Det gjør den til et særskilt og interessant sted å studere hvordan beredskapspolitikk slår ut i praksis, og også spiller inn i det hverdagslige. Mol og Law (2002, s. 12) sier at det vi ofte tenker på som en enhet, eller et objekt, også kan være mer enn én. Særlig gjelder dette når vi gir vår forståelse av noe som er til stede eller inntreffer på samme tidspunkt. Her har jeg vist at flere tider kan møtes på samme sted. Sentralens virksomhet er ikke bare et nettverk i den forstand at det binder sammen teknologier, materielle artefakter, folk og hendelser, men her bindes også fortid (erfaring og hendelser som har vært) sammen med nåtid (meningsdannelsen) og en mulig fremtid (mulige hendelser og beredskap). Både fortiden og de tenkte fremtidene kan dermed sies å være med på å forme og betinge de meningsdannende prosessene og beslutningene som tas ved sentralen. Da kan en stille spørsmål ved hvilken rolle fortiden og fremtiden skal spille, og om hvilken betydning og innflytelse de skal gis. Beredskapens fokus på den tenkte fremtiden bidrar til å legge økt vekt på denne. Dette er noe jeg har vist kan innvirke på hvordan en forholder seg til det som befinner seg i grenseland. Det fortidige kan også problematiseres for hvilken vekt skal en legge på det som har skjedd før, når en vurderer hva som skjer nå?

11 11. Hjertet i det operative politiarbeidet 275 TIL SLUTT Sentralen og dens virksomhet er full av dilemmaer. Sentralen er nær situasjonene, men samtidig langt unna, den har noe tid, men ikke god tid, den er lokalisert ett sted, men har forgreininger til mange flere, den har tilgang på noe informasjon, men aldri all, og alt den mottar, er allerede mediert og fortolket av noen andre. Praksisene ved sentralen preges av kontinuerlig balansering mellom klarhet og uklarhet, automatisering og skjønn, styring og subjektivitet, detaljrikdom og helhetsfokus, og kontinuerlige grenseoppdragninger, forhandlinger og risikohåndtering. Gjennom sine praksiser skaper og gjenskaper operasjonssentralen grensene for hvilke publikumsbestillinger som resulterer i oppgaver for de operative delene av politiet det som endte med å bli forstått som at noe som ikke burde skje, fant sted, og at dette noe var noe politiet måtte gjøre noe med om ikke umiddelbart, så i hvert fall ganske snart.